Hva fyller jeg "det hellige" med?

Alle inntrykk påvirker meg. Mange inntrykk har jeg ikke herredømme over, men det er likevel et stort antall som jeg kan bestemme om jeg vil påvirkes av eller ikke. Utfordringen i dag er ”overstimulans”, og da kan det gode bli det bestes fiende. Det er så mye bra som kan beslaglegge intellekt og følelsesliv (= mitt ”hellig sted”) at det ikke blir rom for det beste:

Fellesskap og tid sammen med Den hellig ånd.

Uten dette fellesskapet svekkes sensitiviteten og jeg blir mindre vár for de inntrykkene som påvirker meg utenfra. Her er et eksempel:

For noen år siden hadde jeg en sterk åndelig opplevelse. Jeg kom hjem en kveld og slo på TVen og ble forskrekket over hvor mye banning det var både i intervjuer og programmer. Hvordan i all verden kunne en slik forandring ha skjedd bare i løpet av noen få dager?
Det gikk noen øyeblikk før jeg skjønte at det var Åndens nærvær ikke bare i mitt aller helligste, men i tanke- og følelsesliv som reagerte. Mine egne tanker og følelser var blitt så vant til inntrykkene at de ikke registrerte dem lenger.

Egentlig var dette en skremmende opplevelse. Dersom jeg som menneske har lav terskel for hva jeg slipper inn og sensorene er ”nøytralisert” – hva blir da det neste?

Paulus har følgende løsning:

Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.
2 Kor 10:4-5

 Men jeg tror det forutsetter at Den hellige ånd får rom på det ”hellige sted”, og det hører med til den daglige innvielse. Jeg må være "Min sjels kaptein"*, for å kunne overlate styringen til Den hellige ånd.

Dagens 'manna':

Jeg må gi rom for Den hellige ånd hver dag

-----------------------------
* Her er min norske oversettelse av diktet Invictus som betydde så mye for Nelson Mandela:

Midt i en natt så mørk og svart,
fra et dyp av en bunnløs sjakt,
takker jeg gud av hver en art,
at min sjel er bevart intakt.

Under omstendigheters smertegnag
har jeg ikke klynket og grått.
Truffet av skjebnens piskeslag
har jeg blødd, men fortsatt stått.

Over et sted med slag og sår
blir fryktens teppe spredd;
Men truslene gjennom mange år
har aldri funnet meg redd.

Hva betyr et grunnløst straffeskriv?
Hva betyr den første stein?
Jeg er herre i mitt eget liv
Jeg er min sjels kaptein.

William Ernest Henley

Satt ut på grunn av kroppen

I likhet med de aller fleste, har jeg i perioder blitt "satt ut" på grunn av kroppen. Andre lever med sterke begrensninger hele livet. Betyr det at Den hellige ånd har forlatt forgården? (Jfr gårsdagens refleksjon)

Selv om det fortsatt er ting som har skjedd i livet mitt som jeg ikke forstår, kan jeg vitne om at også de periodene hvor jeg har vært "satt ut" har Gud vendt det til det gode (1). 
 
Samuel Logan Brengle, som jeg har sitert ganske ofte i denne serien om hellighet, fikk en slik "meningsløs" erfaring da han var korpsleder i Boston 1. korps i 1888 (2):

En bråkmaker var blitt bortvist fra et møte og svarte med å kaste en murstein gjennom vinduet. Den traff Samuel i hodet. I flere dager svevde han mellom liv og død. En rekonvalesensperiode på drøye 18 måneder resulterte i at Brengle skrev en rekke artikler for Krigsropet som senere ble publisert i boka ”Helps to Holiness”. Samuel kommenterte dette selv ved flere anledninger: ”Om det ikke hadde vært for en liten murstein hadde det ikke kommet en liten bok…”.

…og kona hans, Lily, tok vare på mursteinen og dekorerte den slik: 

 

”Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv.”

Gud kan vende alt til noe positivt: For å spre Brengles budskap om et liv i hellighet til hele verden brukte han en murstein.

Dagens 'manna':

Gud kan også bruke mine svakheter

--------------------------------------------
(1) Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. (Rom 8:28)
(2) R. David Rightmire: "Sanctified Sanity - The Life and Teaching of Samuel Logan Brengle", Crest Books 2003, s 23

Hva fyller jeg forgården med?

Jeg beveger meg nå inn på et område hvor jeg er bekymret for å ”legge stein til byrden” i stedet for å oppmuntre.

Ofte kan fokus på hellighet føre til at mennesker opplever tilkortkommenhet og økt skyldfølelse i stedet for frigjøring fra synd og frihet i Den hellige ånd. Faren er at hellighetsforkynnelse blir lovforkynnelse (1), men skal en slik frykt hindre oss i å snakke om det som er vanskelig?

Det er på mange måter lettere å snakke om mental og åndelig tilstand, enn den fysiske tilstand. Men forgården/kroppen er en del av det tempel Gud har gitt meg å forvalte.

Mange mennesker sliter med kroppen sin, men om vi ser bort fra faktorer som vi ikke rår med, som f. eks. forgjengelighet (2), arvelig disposisjon for overvekt, sykdom osv, er det hevet over tvil at Gud har gitt meg et forvalteransvar for det jeg faktisk kan gjøre noe med (3).
Tør jeg å slippe Den hellige ånd til når jeg f. eks. tenker diett (4) eller fysisk trening (5)?

Samuel Logan Brengle var opptatt av dette og jeg har mer enn en gang hatt moro av å sitere: 

”Mosjon er også meget nødvendig for helsen. En frelsesoffiser som går på husbesøk det foreskrevne antall timer, selger Krigsropet og holder friluftsmøter, behøver ikke særlig meget mosjon utover dette, og han trekker skuldrene tilbake og ånder dypt. Men liksom en kjede ikke er sterkere enn sitt svakeste ledd, så er menneskekroppen ikke sterkere enn sitt svakeste punkt. Og det er derfor nyttig med litt alminnelig, systematisk gymnastikk for å holde kroppens organer sunne og sterke.”(6)

Hovedspørsmålet er hvem som bestemmer over ”templet” mitt. Dersom jeg ikke passer på kroppen min, vil den ”bestemme” over meg. Dette er også et viktig anliggende i fasten: Jeg signaliserer til meg selv, til Gud og til ”makter og myndigheter” hvem som bestemmer. Jeg ønsker at det skal være han som bor i det aller helligste. 

Dagens 'manna':

Den hellige ånd i hele kroppen!

Følg med i morgen: "Satt ut på grunn av kroppen"
---------------------------------------------
(1)"Alt som avslører oss og viser oss hvordan vi står i forhold til Gud og alt som krever hellighet av oss, er loven. Det gjelder også den såkalte helliggjørelsesforkynnelse som bare går ut på å kreve hellighet av de kristne. Uansett hvilke navn en gir det, er alt som krever hellighet og stiller oss ansikt til ansikt med Gud, lovens ord." Øivind Andersen: "Romerbrevet" 1972 s. 45
(2) Jfr Paulus om det “jordiske telt” – 2 Kor 5:1-5
(3) Jfr Ansvaret for ”templet” - 1 Kor 3:16-17
(4) Jfr Daniel hos Nebukadnesar – Dan 1:12
(5) Jfr Råd til Timoteus – 1 Tim 4:8
(6) S. L. Brengle: ”Sjelevinnerens hemmelighet”, Salvata forlag s. 57. Jeg brukte dette sitatet i artikkelen i en av de første artiklene jeg fikk publisert: "Offiserens fysiske helse"

Å, bunnløse frelse

General William Bootn skrev sangen "Å, bunnløse frelse" til en spesiell kampanje som bar tittelen ”Boundless Salvation”[1] og stod første gang på trykk i War Cry’s julenummer i 1893. Theodore Kitching som var William Booths private sekretær på den tiden, forteller at han kom til grunnleggerens hus tidlig en morgen og fant ham på kontoret. Der hadde Booth holdt seg hele natten. Foran ham på bordet lå et ark med sangen som i løpet av kort tid ble spredt til alle land hvor Frelsesarmeen hadde åpnet virksomhet. Sangen ble raskt oversatt til de lokale språkene.

I sin trilogi med sangomtaler skriver Haakon Dahlstrøm: ”Tekstens budskap gjenlyder stadig i alle de land der Frelsesarmeen arbeider, ja, også i Sovjetunionen brukes den. I en frikirke der[2] lyder den som et varig minne om de ti år Frelsesarmeen virket i Russland. Snart vil den kanskje på ny lyde fra Frelsesarmeen der borte”[3]

Det er sannsynlig at Dahlstrøm skrev dette høsten 1990. Boka gikk i trykken tidlig i 1991. Allerede samme sommer ble arbeidet gjenåpnet i St. Petersburg, og da jeg besøkte byen noen måneder senere var sangen allerede i aktivt bruk og det er den fortsatt i de tidligere Sovjetstatene hvor Frelsesarmeen nå arbeider. Den norske oversettelsen lyder:

Å, bunnløse frelse, å, kjærlighets hav,
Å, fylde av nåde som Kristus oss gav!
Den verden forløser gjør fri og gjør rik,
Den flyter for alle, - kom vell over meg.

Min synd er så stor og hver plett er så sort,
Og angerens tårer ei skyller den bort.
Min gråt er forgjeves, du, purpurstrøm rik,
Du kan meg jo rense, - kom vell over meg.

Min heftighet ofte beseirer min ånd
Og lenker min sjel tungt i trelldommens bånd.
Men se, gjennom bølgen går frihetens veg.
Å, kom, vann så mektig, kom, vell over meg!  

Snart fristet, mismodig snart jaget av frykt
Urolig, unyttig av tvilen nedtrykt,
Jeg vet at langt bedre det sikkert vil bli,
Om ditt rene vann veller frem over meg. 

Jeg ofte ved bredden så lengtende stod
Og så inn i nådens livgivende flod.
Nå atter jeg er her ved floden, og jeg
Vil ikke gå bort før du helt renser meg.

Nå strømmen alt når meg - jeg føler dens vann,
Jeg hører hans kall som meg helt frelse kan.
Min tro høyt seg hever - helt fri jeg skal bli,
Jeg styrter i floden - dens vann renser meg.

Og nå, halleluja, mitt liv fra i dag
Med glede skal vies til ham og hans sak,
Som villig på Golgata kors ofret seg
Til fullkommen frelse for deg og for meg.

Oversettelsen er av Carl Hyllested. Han var en dansk offiser og en av de første redaktørene av Krigsropet. Han må ha hatt gode engelskkunnskaper. Vi finner blant annet spor etter ham i Frelsesarmehistorisk litteratur fra USA, og det er overveiende sannsynlig at Hyllested også er oversetter av en av Knut Hamsuns bøker til engelsk.[4] De syv versene gir en glimrende framstilling av Frelsesarmeens teologi. Den beskriver en grenseløs frelse som vi må se både i relasjon til ”hvem” og til ”hva”.

I Norge har reformerte teologiske strømninger vært relativt sjeldne. Slik er det ikke i Storbritannia. Der står både brødremenigheten og den presbyterianske kirke sterkt. Disse kirkene har en lære om utvelgelse og predestinasjon som av kritikere ble tolket som en begrensning av Guds frelse. Når vi leser om grunnleggerne Calvin og Knox og deres brennende engasjement for at mennesker skulle omvende seg og bli frelst, kan en slik lære fortone seg som et paradoks. Det er kanskje det som gjør at denne delen av den reformerte læren gjennom historien har blitt tolket i mange retninger.

En svært moderate fortolkning målbæres av den reformerte teologen Karl Barth som hevder at Gud i Kristus har utvalgt alle mennesker[5]. Det er en konklusjon William Booth ville sagt ”amen” til. Hans innstilling var klar: ”Gå etter sjeler, og søk de aller verste!”[6] Og hans overbevisning om at Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hvem” kommer klart til uttrykk i Frelsesarmeens 6. trosartikkel som konkluderer med at ”alle som vil kan bli frelst”[7].

Dette er et viktig aspekt av grenseløs frelse, men det er underordnet det jeg oppfatter som sangens hovedfokus: At Guds frelse er grenseløs i forhold til ”hva” den innebærer for oss mennesker. Det er den frelste William som ofte ved bredden så lengtende stod og som igjen bryter ut: Nå atter jeg er her ved floden. I verselinjene som går forut for dette beskriver Booth noe av det samme som Paulus gjør i Romerbrevets 7. kapittel: Lengselen etter å gjøre det gode som man ikke makter å gjøre – finnes det ingen befrielse fra en slik tilstand?

Et av de begrepene som både William og Catherine Booth (og mange med dem) brukte om helliggjørelsen var ”full salvation”. Det er denne fullkomne og frigjørende frelse som beskrives i sangen, og som bekreftes mottatt i siste vers.

Forløsningen stod sentralt i Booths teologi. Forløsningen startet med rettferdiggjørelse ved tro. De troende hadde fått sine synder tilgitt og var blitt ett med Gud. I følge Roger Green som i boka ”War on two fronts”[8] gir en analyse av utviklingen i William Booths teologiske forståelse, brukte ikke Booth så ofte det juridiske språket, men snakket heller om frelse og redning. Soning, forsoning, forløsning og frelse var synonymer for ham.

I 1889 gjorde Booth en ”oppdagelse” som fikk store konsekvenser for Frelsesarmeens forståelse av sitt oppdrag og som også påvirket Booth teologisk:

"Jeg hadde to forløsende evangelier å forkynne - et for hver verden, eller rettere sagt: Ett evangelium som gjaldt dem begge. Jeg oppdaget at når Bibelen sa: "Den som tror, skal bli frelst", betydde det ikke bare frelst fra den fremtidige verdens elendighet, men fra elendigheten i denne verden også. Evangeliet kom med løfte om frelse her og nå, fra helvete og synd, last og kriminalitet, lediggang og ekstravaganse, og som en konsekvens for en stor grad også fattigdom, sykdom, og de fleste andre beslektede fiender."[9]

Flere mener at denne oppdagelsen var en medvirkende årsak til at Booth gikk i gang med å skrive boken ”I mørkeste England og veien ut”. Roger Green går så langt at han sier:  

”Booth gikk gjennom en slags omvendelsesopplevelse. Språket hans i artikkelen er omvendelsens språk. Det er et språk som har sett lyset. Det er språket til en ny retning.”[10]

Det kunne ikke lenger være snakk om hellighet dersom den ikke fikk konsekvenser for et sosialt engasjement for andre. Det kan være en av årsakene til at det grunnleggende aspektet i Booths forløsningslære de senere årene nettopp kom til å bli helliggjørelsen.[11] Han forsto helliggjørelsen i et videre perspektiv uten å miste av synet det individuelle aspektet at den måtte tas imot i tro. Dette holdt han fast ved til siste slutt. Noe av det beste han skrev om personlig helliggjørelse finnes i boka ”Hjertets renhet” fra 1902. Dette er en samling brev som ble sendt ut for å leses opp på soldatmøter. ”Jeg håper ikke at jeg tretter dere når jeg igjen vender tilbake til spørsmålet om hjertets renhet”, skriver Booth i et av brevene og fortsetter med å understreke hvorfor han mener det er så viktig: ”Hellighet har vært en så stor velsignelse for oss i fortiden, og jeg er overbevist om at den vil bli enda større i framtiden.”[12]

Booth så for seg tre stadier i et menneskes forhold til synd. Før et menneske blir omvendt, er det slave under synden. Ved omvendelsen mottar det ikke bare tilgivelse for synden det har gjort, men forløsning fra syndens slaveri. På det siste stadiet ser det seg løst fra all synd – som død med Kristus og oppreist med ham. Booth oppsummerer det slik:

• På det første stadiet er sjelen under synd
• På det andre stadiet er sjelen over synd
• På det tredje stadiet er sjelen uten synd[13]

Hvordan forstår Booth det rene hjertet uten synd?

Det er først og fremst et hjerte som ønsker å gjøre det som rett og som hater urett, som former karakteren og er avgjørende for de valg som gjøres. Men det er kanskje enda viktigere hva Booth mener at det ikke er. Det betyr ikke at det ikke kan fristes, lide eller synde og sist, men ikke minst: ”Med et rent hjerte mener vi ikke en tilstand eller erfaring av renhet, hvor velsignet den enn måtte være, som ikke kan øke i glede, nytte og kraft”[14]. Dette kan være nyttig å ha som bakteppe når vi vender tilbake til bønnen om renselse i sangen. Den fullkomne renselse er et resultat av den grenseløse frelse.

Bildet om å ”styrte i nådens livgivende flod” er et kjent bilde fra hellighetslitteraturen: Når du er i kjærlighetens hav er du ren. Du kan i prinsippet ikke bli renere, men du har fremdeles et mål å nå. Helliggjørelsesopplevelsen er når du i tro stuper i floden - helliggjørelsesprosessen er når du svømmer mot målet. Det rene hjertets innstilling er hele tiden: at mitt liv fra i dag med glede skal vies til ham og hans sak. 

-----------------------------------------

PS - denne kommentaren til "Å, bunnløse frelse" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012

FOTNOTER
[1] Oversettelsen er selvfølgelig: ”Grenseløs frelse” og tydeliggjør en oversetters store utfordring når et nøkkelord har to stavelser i originalen og tre i direkte oversettelse. Bunnløs frelse har fungert selv om det sikkert kan diskuteres om ikke grenseløs tar med enda flere dimensjoner enn bunnløs.
[2] Cyril Barnes skriver at en offiser som besøkte Moskva i 1958 fikk vite at sangen var i bruk og populær Baptistkirken. Jfr. ”Words of William Booth” 1975 s 46.
[3] Haakon Dahlstrøm: ”Ord i samklang” 1991 s 132
[4] Oversettelsen av Knut Hamsuns bok “Ny jord” – ”Shallow soil” tilskrives Carl Hyllested
[5] Jfr Karl Barth: “Selected writings” - Making of Modern Theology - Collins Publishers 1989
[6] Richard Collier: ”Generalen” Oslo 1987 s. 245
[7] Hele artikkelen: Vi tror den Herre Jesus Kristus ved sin lidelse og død har tilveiebrakt forsoning for hele verden, så alle som vil kan bli frelst.
[8] Jfr Roger Green: “War on two fronts – The redemptive Theology of William Booth” (= “Krig på to fronter – William Booths forløsningsteologi”) The Salvation Army, Atlanta 1989, s. 34
[9] William Booth: ”Salvation for Both Worlds” i: "All the World" – Jan. 1889 p. 2
[10] Green: ”An Historical Salvation Army Perspective” – Word and Deed 1995 s. 63
[11] Green: “War on two fronts” s 58
[12] Referansene viser til den danske utgaven utgaven ”Hjertet renhed”, København 1932 – s 24
[13] Op.cit. s. 32
[14] Op. cit. s. 20

Det normale kristenliv

I går nevnte jeg Watchman Nees fantastiske bok om det normale kristenliv. Boka er fortsatt aktuell og er solgt i over en million eksemplarer.

Jeg kommer tilbake til Tempelallegorien, men vil i dag presentere essensen av Nees budskap. Han hevder at hellighet er det ”normale”. Han ser frelse som: ”tilgivelse for synd” og hellighet som: ”frigjøring fra skyld” eller sagt enda sterkere: ”frelse fra det du er”.*


Nee understreker sannheten om at Jesu kors er grunnlaget både for frelsen og helliggjørelsen.

Bygd på Romerbrevets 6. – 8. kapittel ser Nee fire trinn til virkeliggjørelse av dette i mitt liv:

 (NB - klikk på diagrammet for større versjon!)

Dette kan virke ”teoretisk”, men dersom det blir ”liv” ved at Den hellige ånd får åpenbare det som sannhet, er det en enorm sprengkraft. Jeg glemmer aldri en ettermiddag på Maura i 1979 da jeg satt med Romerne 6 foran meg og ”så” at jeg faktisk var død med Kristus og kunne ”se” det nye mennesket i Kristus. Det er et av mange ”undre” i vandringen med Ham. Et ufattelig mysterium, men en skatt som ingen kan ta fra meg og som fyller meg med glede fremdeles.

Dagens 'manna':

Gud, hjelp meg alltid å se det nye mennesket i Kristus

---------------------------------------
* NB - I morgen kommer jeg med en lengre kommentar til William Booths sang: ”Å, bunnløse frelse” som tar opp dette temaet. Den har ikke tidligere vært publisert her på bloggen, men tas med for spesielt interesserte. Lykke til

”Forgården” min

I ”Tempelallegorien” er jeg nå kommet til forgården. Det vil si kroppen som er sentrum for ”verdensbevisstheten”.

Det var noen restriksjoner når det gjaldt Tempelforgården, men i prinsippet hadde alle mennesker en eller annen form for tilgang til hele eller deler av dette området – inkludert kvinner, hedninger (ikke-jøder) og spedalske. Uten å tøye begrepet tilgang, er ”forgården” min også noe som alle har tilgang til. Kroppen er nemlig synlig. Det jeg gjør med kroppen blir lagt merke til.

Jeg nærmer meg nå det vanskelige temaet ”hellighet i praksis”. Senere i serien vil jeg dukke dypere ned i dette emnet, men i dag skal jeg dvele noen øyeblikk ved en ”hellig kropp”. Dette er et viktig tema. Det utfordrer den greske dualistiske tankegang der ånds- og sjelsliv sto for det som var godt og edelt, mens legemet stod for noe mindreverdig. Det er den dualistiske tankegang som utfordrer et holistisk menneskesyn, ikke det treenige. At Gud kunne komme i ”kjøtt” var (og er?) et mysterium for den rådende tankegang i Jesu samtid*. Dersom jeg utfordrer tanken om at hellighet er mulig for kroppen – utfordrer jeg samtidig dogmet om Jesu guddom.

Hvordan kan dette skje i praksis?

I boka ”Det normale kristenliv” som bygger på Romerbrevet 1-8 berører Watchman Nee dette. Med utgangspunkt i Romerne 6 argumenterer han at kroppen er det nye menneskets tjener. I min ”allegori” vil det si at forgården/kroppen tjener hensikten til det som foregår i det hellige og aller helligste. Kanskje det på dette området er legitimt å bruke utsagnet:”Hensikten helliger middelet!”?

Det kan summeres opp i verset:

Og still ikke lemmene til tjeneste for synden, som våpen for urett. Men still dere selv og deres lemmer til tjeneste for Gud, som våpen for det som er rett. For dere var døde, men er blitt levende.
Rom 6:13 

I morgen deler jeg flere av Watchman Nees tanker.

Som dagens 'manna' ta jeg med bordbønnen som presten leser før det store måltidet i Babettes gjestebud:

Må mitt brød i dag mitt legem nære
Må mitt legem sjelens tjener være
Må min sjel vandre fremad Gud til ære

----------------------------------------
* Jfr 1 Joh 4:2

Mitt ”hellige sted”

I går skrev jeg at menneskets ånd representerer det ”aller helligste” og er senteret for ”Gudsbevisstheten”. Om vi forfølger ”Tempelallegorien”, var det hellige sted forbeholdt utvalgte. Sjelen d.v.s. intellekt, følelser og personlighet er menneskets hellige sted og er senteret for ”jegbevisstheten”. Jeg bestemmer hvem jeg vil slippe inn i det hellige i ”mitt” tempel. De som får del i mine innerste tanker og følelser er mine ”utvalgte”.

Det greske ordet ”psyke” kan oversettes med sjel eller liv. Refleksjonen i dag sammenfaller med dagens bibelord:

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.»
Matt 16:24–27 

For meg er dette et av Bibelens nøkkelvers til å trenge inn i åndelige sannheter, og jeg har skrevet om det flere ganger på bloggen. ”Selvfornektelse” gir mange følelser, og når det i tillegg får så langt som til å miste livet – er det mange som ”skrur av”.
Men dette er viktig. Jesus bruker ordet ”psyke” her. Jeg ser kristenlivets største utfordring som behovet for å:

• forstå før tro,
• føle før tro og
• tenke ”jeg” før tro.

Det er det behovet jeg må være villig til å miste. Utfordringen kan også skrives slik:

Intellekt + følelser + personlighet = sjelen = psyken = livet (som jeg vil berge).

Når jeg våger å slippe Den hellige ånd til – ikke bare i ”det aller helligste”, men også på ”det hellige sted”, da mister jeg på en måte "livet", men jeg finner det igjen. Det jeg finner igjen er bedre enn det jeg mistet. 

Dagens 'manna':

En hellig pilegrimsvandring har begynt.*

---------------------------------
* Hellighetsvandringen blir ofte sammenliknet med prosessen en pilegrim er i på sin "reise".

Mitt ”aller helligste”

I dag fortsetter jeg  med Paulus som spør om vi ”ikke vet” at kroppen er et tempel?(1)

Jo, jeg vet det, fordi jeg tror det. Det som Gud har åpenbart for meg er noe jeg vet. Det er ikke sikkert at jeg kan forklare det, men troen gir visshet også om mysteriet.
 
I det øyeblikket Jesus døde, revnet forhenget inn til det aller helligste i tempelet i Jerusalem (2). Jeg tror dette var en profetisk hendelse som skulle vise verden at gjennom Jesu død fikk alle mennesker (ikke bare den utvalgte øverstepresten) adgang like inn til Gud. Dersom mennesket er et ”bilde” av tempelet, tror jeg det samme skjedde i ”mitt” tempel. Også der revnet forhenget – men som et speilbilde – på grunn av frelsesverket kunne jeg gi Gud adgang inn til mitt aller helligste. I det øyeblikket jeg tok imot frelsens under, tok Den hellige ånd bolig i ”mitt” aller helligste. Det vil si i min ånd, eller mitt "hjerte" som er det mest brukte bibelske bildet på menneskets ånd.

Du synes kanskje det er rart at jeg ikke begynner med forgården når jeg skal beskrive tempelet, men jeg beveger meg bevisst innenfra og ut: I følge Jesus er det ikke noe som kommer utenfra som kan gjøre et menneske urent (3).

Jeg tror dette argumentet er gyldig også når det gjelder hellighet. Det er ingenting av det som jeg gjør i det ytre som kan gjøre meg hellig. Det er kun et verk av Den hellige ånd som bor i mitt aller helligste. Spørsmålet er om jeg våger å sleppe ham ut derfra?

Dagens 'manna':

Helliggjørelse er å la Den hellige ånd prege mer enn "hjertet"

--------------------------
(1) 1 Kor 6:19
(2) Mark 15:38
(3) Mark 7:14-23

Min ”helligdom”

Paulus sier at menigheten som helhet og den individuelle kristne er som et Guds tempel(1). Templet besto av tre deler: Forgården, Det hellige & Det aller helligste. I tillegg til å være skapt i Guds treenige bildet, er denne måten å illustrere det troende mennesket på det nærmeste vi kommer en bibelsk antropologi om det treenige mennesket. Unntaket er verset som også er inkludert i Frelsesarmeens 10. trosartikkel:

”Må han, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og kropp bli bevart uskadet, så dere ikke kan klandres for noe når vår Herre Jesus Kristus kommer.”
1 Tess 5:23 

Mange vil hevde at dette ene verset, og illustrasjonene jeg har benyttet er altfor spinkelt som grunnlag for en lære om menneskets treenighet. En lære er heller ikke målet. Hensikten er å gjøre det lettere å trenge inn i hellighetens mysterium, og da kan slike illustrasjoner være til hjelp.

Når det er sagt, finnes det mye hos Paulus som tyder på at han tenkte i disse baner – bl.a. skriver han om kjødelige1, sjelelige2 og åndelige3 troende i begynnelsen av sitt første brev til korinterne.

Personlig synes jeg det interessant at Sigmund Freud også fant det hensiktsmessig å forklare mennesket som ”id, ego og superego”. Det er faktisk mulig å trekke paralleller, men her nevner jeg det utelukkende som en kuriositet. De neste dagene vil jeg se nærmere på ”helligdommen” – og jeg vil bevege meg innenfra og utover. 

Dagens 'manna':

Jeg er Guds tempel

------------------------
(1) 1 Kor 3:16 og 1 Kor 6:19
(2) σαρκικός – kjødelige 1 Kor 3:1
(3) ψυχικὸς δὲ ἄνθρωπος – det sjelelige mennesket – 1 Kor 2:14
(4) πνευματικός – åndelige 1 Kor 3:1
Her finner du detaljert illustrasjon av: Templet i Jerusalem

Mitt ”bilde”

For meg er troen på at et menneske er skapt i Guds bilde viktig for å trenge dypere inn i hellighetens mysterium. Gud er hellig og da er den naturlige konsekvens av å være skapt i hans bilde at jeg er ment å være hellig. Det stadfestes av utsagnet:

”Dere skal være hellige, for jeg, Herren deres Gud, er hellig.” (1)

Syndefallet gjorde noe med ”Gudsbildet” i mennesket. Vi kan lese at Adam fikk ”en sønn som var ham lik,som hans eget bilde” (2). Adams etterkommere er altså født i det falne menneskets bilde. Paulus tar opp denne problemstillingen og forholdet mellom Adam og Kristus. Han konkluderer med at Jesu rettferdige gjerning fører ”til frifinnelse og liv for alle” (3).
Det jeg opprinnelig var skapt til, blir altså gjenopprettet i Kristus. Det finnes ingen annen ”vei” til hellighet enn gjennom ”veien”.

Et annet interessant aspekt ved å være skapt i Guds bilde, er treenighetstroen. Dersom vi forutsetter at Gud er treenig, må den naturlige konsekvens være at hans ”bilde” også er det. Jeg tror på et ”holistisk” evangelium, og det å se på mennesket som ”treenig” kan virke forstyrrende på en slik tanke. Likevel har jeg funnet det nyttig å bruke treenighetstanken når jeg skal belyse hellighetslæren.

Og – Thomas Aquinas skriver: "De som sier at med hensyn til den sanne tro er det fullkomment likegyldig hva man mener om skapningen så lenge man har den rette tro med hensyn til Gud, tar åpenbart feil. For dersom man tar feil når det gjelder skapningen, vil det medføre at man også tar feil når det gjelder Gud." (4)

Bibelen har flere slike bilder – følg med i morgen!

Dagens 'manna':

Gjennom Jesu forsoning ble Gudsbildet gjenopprettet for dem som tror

----------------------------
(1) 3 Mos 19:2 og 1 Pet 1:16
(2) 1 Mos 5:3
(3) Rom 5:18
(4) Aquinas T.: "Orden og mysterium" Dreyer forlag, Oslo 1964, s. 31

Grensebryting

Når jeg ”smaker” på ordet grensebryting, har det en positiv valør. I 2006 skrev jeg et studiehefte med tittelen”Grensebrytende åndelig lederskap” . I heftet tar jeg for meg flere av bibelens lederskikkelser. Et felles kjennetegn er at de brøt grenser. Oftest var det i positiv forstand, men er man en grensebryter står man også i fare for å krysse grenser som ikke bør krysses.

David er et godt eksempel. Han var en grensebryter. Men var det ikke akkurat den egenskapen som gjorde at han falt i synd med forholdet til Batseba?

Fra taket så han den vakre kvinnen bade og ble fristet. I går slo jeg fast at fristelse ikke er synd (1). Synd er å følge sin vei i stedet for Guds. I den moralske kontekst David levde i, var det ikke galt av ham å forhøre seg om kvinnen, men han skulle ha stoppet da han hørte at hun var Urias' hustru. Hans synd var at han valgte sin vei og sendte bud på henne. Så kom syndens følger: Hor, løgn, konspirasjon og medvirkning til drap. En skarp kontrast til Urias’ egen integritet (2).

Da David ble klar over hva han hadde gjort, angret han og gjorde bot. Sorgen over det han hadde gjort var blandet med frykten for å miste Den hellige ånd. Han visste at han var avhengig hellighet for å kunne være i Guds plan (3). I møte med fristelse er det sunt å vite hva jeg står i fare for å miste dersom jeg bryter en grense som Vårherre har bedt meg om å holde meg innenfor.

Dagens 'manna':

Når jeg vet hva jeg har, vet jeg hva jeg kan miste

----------------------------------
1 Jfr. Jesu hellighet
2 Jfr. 2 Sam 11
3Jfr. Salme 51

Jesu hellighet

I begynnelsen av denne serien skrev jeg at Gud er hellig. Kanskje du gjør noen refleksjoner om Gud når du leser en slik påstand? Dersom du umiddelbart tenker at det gjelder den treenige Gud, vil en overskrift om Jesu hellighet muligens virke overflødig som en oppfølger til sannheten om at Gud er hellig.

Men - det er interessant å se på noe av det vi vet om mennesket Jesus i lys av tre forestillinger som ofte knyttes til hellighet:

Forestilling: Hellige mennesker blir ikke fristet

Feil: Vi vet at Jesus ble fristet uten å falle (1). Mange fromme mennesker anklager seg selv på grunn av at de opplever fristelser som de trodde de hadde ”seiret over”. Jesus er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd (2). Denne sannheten gir meg frimodighet. Jeg vil skrive mer om hellighet og fristelse i morgen.

Forestilling: Hellige mennesker har et fredelig temperament

Feil: Jesus kunne bli sint – ja, jeg forestiller meg at han kunne være rasende (3). Jeg vil senere komme tilbake til hellighet og temperament.

Forestilling: Hellige mennesker lever asketisk

Feil: Jesus deltok i det vanlige liv både i hverdag og fest og ble kalt storeter og vindrikker og venn med tollere og syndere (4).

Jesus var i, men ikke av verden - slik er det også med hans etterfølgere (5). Jeg tror at å ”oppdage” hva denne sannheten betyr vil være en hjelp til å leve et hellig liv.

Dagens 'manna':

I, men ikke av verden 

-----------------------
(1) Matt 4:1-11
(2) Hebr 4:15
(3) Tempelrenselsen f. eks. Mark 11:15-19
(4) Luk 7:34
(5) Joh 17:16

Nådd, men noe mangler!

I går tok jeg for meg det å ha nådd toget, men ikke være framme ved målet. Det bibelske utgangspunktet var Paulus’ beskrivelse av sin egen åndelige ”reise” i hellighet. Finnes det noen liknende paralleller i Jesu undervisning?

Jeg mener ”ja” og viser til blogginnlegget ”Konkret og abstrakt” som gir en fyldig beskrivelse av ”den dypere, abstrakte meningen” med fotvasken i Joh 13:1-15. Der sier Jesus til Peter at dersom han ikke får vaske føttene hans, har han ingen del i Jesus. Peter responderer med å si ”vask hele meg!”. Han har tydeligvis mistet et poeng, for Jesus svarer:

«Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene. Dere er rene …»

Vi er ”rene” (på grunn av Jesu ord – Joh 15:3) - målet er altså nådd, men noe mangler fortsatt på den nære relasjonen til Kristus. Daglig trenger jeg å la ham rense sinn og tanker slik at jeg kan få del i hans innerste vesen. 

”Sitter på toget”

Dersom du er blant dem som har hørt meg forkynne er det ikke usannsynlig at du har hørt meg tale om den ”paulinske selvmotsigelse”. Du har ikke hørt meg bruke akkurat de ordene, men den tilsynelatende selvmotsigelsen berører jeg ofte:

I Filipperbrevet 3 skriver Paulus litt om å ”vinne Kristus” – og jeg ser på det som en lengsel etter”hellighetslivet”. Jeg tror oversetterne forsøker å ”luke bort” selvmotsigelsen i Fil 3:12-16 ved å oversette det samme greske ordet med forskjellige ord på norsk:

"La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til modenhet".
skriver Paulus og bruker ordet ”τέλειοι” (teleioi = fullkomne, perfekte) her oversatt "modenhet".

Et par vers tidligere oversettes ordet slik:
"Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen".
Har Paulus nådd fullkommenhet, eller har han ikke nådd det?

Jeg tror begge deler er rett! 
Men er ikke det en selvmotsigelse.

Jeg elsker å kjøre tog. Når jeg er kommet om bord slapper jeg av – jeg er underveis til destinasjonen. Ofte sender jeg en sms til dem jeg skal besøke: ”sitter på toget!” Da vet de at toget er nådd, at jeg er underveis og de vet når jeg ankommer. Jeg har med andre ord nådd befordringsmiddelet og sånt sett er alt fullkomment – og sporet fører til det fullkomne målet selv om jeg ikke har nådd helt fram enda.

I lys av min lille tog-illustrasjon er det morsomt at Paulus avslutter avsnittet med: "La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!" - selv om det selvfølgelig er skrevet i ”abstrakt betydning”.

Har lyst til å sende denne meldingen i dag: 

”Sitter på hellighetstoget!”

Hellighet og fullkommenhet

Veldig mange er redde for å bruke ordet ”hellig” – ikke minst om seg selv. Virkeligheten fortoner seg ofte så langt fra idealet – enten idealet finnes i Guds ord eller i mitt eget hjerte. Det er derfor interessant å legge merke til at også ”ting” som skulle brukes i den gamle pakts gudstjenesteliv ble helliget. I prinsippet betød det at f. eks. et kar ble satt tilside og var fullkomment akkurat for den oppgave det skulle utføre i ”tjenesten”*.

En av de menighetene som kanskje var lengst unna både et bibelsk og menneskelig fullkommenhetsideal var korinterne. Vi får inntrykk av at det ikke er grenser for elendigheten som fant sted blant dem. Likevel åpner Paulus brevene sine til dem med:

Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget ved Kristus Jesus og kalt til å være hellige.
1 Kor 1:1-2

Versene inneholder to former av samme verb: Dere er og dere er kalt til å være. Her er vi ved kjernen av hellighetens utfordring: Jeg kan ikke bli mer hellig enn det jeg allerede er i Kristus. Samtidig er jeg kalt til å være enda mer lik ham – lik idealet. Jeg kommer til å forfølge denne tanken i ”små porsjoner” framover. ”Du er du og du duger og du passer perfekt i Guds plan”
------------------------------
* Se f. eks. 3 Mos 8:11

Gud er hellig

Det er flere grunner til at jeg i de neste ukene kommer til å ha fokus på hellighet.

For det første tror jeg at det eneste som kan gi evangeliet troverdighet i en sekularisert verden er mennesker drevet av en ekte, hellig kjærlighet.

For det andre er jeg opptatt av hellighet skal prege mitt eget liv.
For det tredje er det viktig for meg at undervisningen om hellighet holder seg frisk slik at jeg er klar til når som helst å ta oppdrag på det vi i Frelsesarmeen kaller "Brengle-institutt"*.

Gud er start og mål for alt. Han er ”alfa og omega” og derfor forutsetter et slikt emne at Gud selv er hellig. Det er et massivt bibelsk belegg for å hevde at han er hellig:

1. Han vitner selv om at han er det (f. eks. 3 Mos 19:2)
2. Engler og åndsvesener sier at han er det (f. eks. Åp 4:8)
3. Mennesker opplever at han er det (f. eks. Jes 6:5)

Det er også mysteriet i min relasjon til Far – han er så hellig og likevel så nær.
--------------------------------
* "Brengle-institutt" er et konsept der offiserer i Frelsesarmeen samles i en uke til bønn, innvielse og undervisning om hellighet. Instituttets navn kommer fra Samuel Logan Brengle som regnes som Frelsesarmeens fremste hellighetsforkynner.

Forbilde

Jeg tar med meg dagens bibelord i dag også. Dermed blir det en naturlig overgang til de neste ukene med fokus på hellighet.

Samuel Logan Brengle er et av mine forbilder nettopp slik Paulus beskriver det:

”…vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.”
1 Tim 4:12

Det var kjernen i Brengles forkynnelse:

”Hellighet for deg og for meg, er ikke modenhet, men renhet: Et rent hjerte som Den hellige ånd bor i og fyller med ren, mild og varig kjærlighet til Gud og mennesker. Det er en plante i Sør-Amerika som kalles ”Krukkeplanten”. På stilken under hvert blad er det en liten krukkeliknende vekst som alltid er full av vann. Når planten er liten er krukken full, mens den vokser er krukken full og når den står i full modning er den fremdeles full. Det illustrerer hellighet. Alt Gud ber om er at hjertet er renset fra synd og fylt av kjærlighet, enten det er et lite barnehjerte som enda ikke helt vet hva det vil si å elske, eller det er et fullvoksent menneske, eller en lysende erkeengel foran Guds trone. Dette er hellighet, og bare dette. Det er ikke noe mindre enn dette og det kan ikke bli noe mere.”

Resymé hentet fra ”The Way of Holiness” og gjengitt i ”A Month with Samuel Brengle” – Challenge Books, London 1972 s. 21 - Oversettelse: Jostein Nielsen

Ikke akkurat Kardemomme by-romantikk

Den korte setningen:

Men Barabbas var en røver.
Joh 18:40b

avslutter det 18. kapittelet i Johannes-evangeliet. 

Det er utelukkende fordi det er et kapittelskifte at jeg velger å ta en pause i dypdykket akkurat her.

Egentlig er det ikke naturlig å ta en pause i den dramatiske beretningen om Jesu død og oppstandelse før det hele er over, men for to år siden fant jeg ut at det gjorde godt å ta en pause fra internett i noen uker om sommeren. Denne sommeren er Magna og jeg i en overgangsfase, og vi er nødt til å være tilgjengelige, men jeg velger likevel å ta bloggepause.

Men – jeg har bestemt meg for å legge ut en serie om hellighet som reprise*. For hellighet handler nettopp om folk og røvere, eller opprørere**. Gjennom den frelsen som Jesus åpnet for da han døde på korset, er det mulig for en røver å bli hellig. 
Hva som skjedde videre med Barabbas, vet vi ikke. Det har fått skjønnlitterære forfattere til å «dikte» - slik for eksempel Pär Lagerkvist gjør i boken «Barabbas». Men helliggjørelsens mulighet er ikke bare teori, det er en nødvendighet:

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren.
Hebr 12:14

Dagens ‘manna’:

Jeg vil være en streber etter helliggjørelse

--------------------------------
* Serien ble skrevet sommeren 2010
** Se gårsdagens refleksjon om Barabbas.

En skjebnesvanger feilvurdering

Pilatus gjorde en feilvurdering da han ga flokken utenfor landshøvdingens borg mulighet for å velge røveren Barabbas framfor den «uskyldige» Jesus:

Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.
Joh 18:39-40

Det Pilatus ikke hadde grunnlag for å forstå, var at gruppen som hadde ført Jesus til ham var preget av denne verden. Hvor preget de var kommer klart til uttrykk i neste kapittel der til og med overprestene sier: «Vi har ingen annen konge enn keiseren». Hvor absurd denne uttalelsen er, kommer jeg tilbake til når vi kommer så langt. Men det viser at alle mennesker, også troende og religiøse ledere kan bli så preges av denne verden at de velger som verden. Verdens ånd preges av verdens fyrste. Han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Barabbas ble derfor et selvfølgelig valg.

Samtidig er dette også en profetisk hendelse. Allerede i oppkjøringen til det som skal skje på korset, peker denne hendelsen på det teologene kaller Jesu «stedfortredende soning». Jesus soner den straffen røveren og opprøreren Barabbas skulle ha sonet. Gjennom sitt opprør* representerer Barabbas alle opprørere, og i Gudsrelasjonen er det ensbetydende med alle mennesker**. Ved å ta plassen til Barabbas, tok Jesus plassen til alle mennesker. 


Gud brukte Pilatus' feilvurdering til å vise meg enda en viktig side ved Jesu frelsende handling.

Dagens ‘manna’:

I mitt sted

----------------------------
* Mark 15:7
** Da Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) bruker han «synd» i entall. Det er én synd, og Jesaja beskriver synden slik: «hver tok sin egen vei» (Jes 53:6) – med andre ord: Menneskets opprør mot Gud.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Uskyldig

Dersom Johannes har gjengitt hele dialogen mellom Pilatus og Jesus som fant sted før Pilatus trakk sin konklusjon, må landshøvdingen ha hatt en sterk indre overbevisning når han etter så kort tid kan gå ut igjen til folkemengden å proklamere:

«Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»
Joh 18:38b

Derfor blir det et paradoks at det likevel blir Pilatus som er den som skal være den som avsier dødsdommen. Det var ganske enkelt fordi han hadde beslutningsvegring. Han gjorde ikke den jobben han var satt til å gjøre, men lot en lynsjelysten mobb få lov til å foreta et valg. Ledere som vil tilfredsstille alle ender ofte opp med å måtte handle mot sin egen overbevisning. 

En kan lære mye om ledelse ved å studere Pilatus i en presset situasjon. Hans vurdering av Jesus er i mine (og historiens?) øyne korrekt: Han fant ingen skyld hos Jesus. Det var sikkert korrekt i forhold til det romerske lovverket, og sannsynligvis også i forhold til jødenes egne lover.

…og da er det passende å sitere en linje fra Vidar Kristensens sang: Jeg har en venn som har gitt sitt liv:

Dagens ‘manna’:

…når han drepes uskyldig, blir min dødsdom ugyldig.

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Var han av sannheten?

Det som foregår i dialogen mellom Pilatus og Jesus er veldig spennende. På meg virker det som om Pilatus blir forvirret fordi han opplever at Jesus framstår som troverdig. 
Her står altså den troverdige og sier at den som er av sannheten hører hans røst. Det
Pilatus hører gjør at det er et eller annet som gir gjenklang i hans indre. Men han er ikke jøde, så hvorfor skulle han da ane noe som jødene selv ikke så? 

Er det akkurat det som gjør ham så forvirret at han spør:

«Hva er sannhet?» sa Pilatus.
Joh 18:38a

Det er ganske sannsynlig at Pilatus var påvirket av gresk gnostisisme. Jakten på den indre erkjennelse, på den egentlig sannheten bak alt, opptok den intellektuelle elite i hele den gresk/romerske verden. Dersom det var slik Pilatus tenkte, vil det ha vært et mysterium at sannheten nå sto foran ham i et menneske av kjøtt og blod. Det kolliderte med hans gnostiske univers, og spørsmålet hans er nok mer et oppgitt og retorisk sukk, enn en forventning om å få et konkret svar. 

Pilatus sto overfor mysteriet som alle søkende mennesker møter, og som bare fullt ut kan gripes ved tro. Gud ser ikke på status, kjønn eller etnisitet, han ser til hjertet. Kanskje var Pilatus et helhjertet sannhetssøkende menneske? Da var det ikke så rart at Gud ledet sin Sønn inn i et møte med akkurat det menneske, og derfor må det ha vært viktig for Johannes å få fram akkurat dette temaet fra samtalen - frelsen er for alle!

Dagens ‘manna’:

Gud åpenbarer seg i Jesus for dem som søker sannheten.*

------------------------------------------------
* Jeg tror det er grunnen til at det er så mange muslimer som i dag opplever at Jesus kommer til dem i syner og drømmer. De søker sannheten av et helt hjerte.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjenkjennelse

Når jeg i dag stanser opp for siste del av verset jeg leste i går:

Hver den som er av sannheten, hører min røst. 
Joh 18:37b

...velger jeg å kjøre en reprise på en refleksjon fra 25. mai 2012:
 
Evnen til å kjenne igjen kommer tidlig i et menneskes utvikling. Psykolog Bjørg Røed Hansen skriver:

Kan en to dager gammel baby kjenne igjen sin egen mamma på lukten? For å få spebarn til å svare på dette la forskere et brystinnlegg fuktet med morens melk på puten til høyre for barnet. Til venstre la de et brystinnlegg fuktet med melk fra en annen kvinne. Spebarnet snudde hodet mot høyre. Da innleggene ble byttet om, snudde barnet hodet mot venstre.

Hvorfor er det slik? Jeg tror svaret er enkelt: Instinktivt kjenner barnet igjen den som har født det fram. Da jeg ble frelst, ble jeg gjenfødt ved Den hellige ånd. Dersom det er likheter mellom den fysiske og den åndelige verden betyr det at jeg veldig tidlig instinktivt vil kjenne igjen den som har gitt meg åndelig fødsel.

I spedbarnets utvikling er det flere og flere sanser som setter barnet i stand til å gjenkjenne. Etter kort tid kjenner det også igjen morens stemme. Det forstår ikke det som sies, men det forbinder stemmen med noe trygt og godt. Etter hvert forventer det også at omsorgspersonene skal ”gi lyd”.

Jeg tror ikke Gud er annerledes. Han vil at jeg skal være trygg på ham, og han vil tale til meg. Det er han som har gitt meg liv, og han elsker sitt barn og vil kommuniser med det. Jeg tror denne tilliten er viktig når vi leter etter svar på hvordan vi skal kjenne Guds stemme. Jesus sier om seg selv at han er sannheten. Bibelen understreker gang på gang at jeg er i Kristus. Ergo er jeg også i sannheten.

Dagens ’manna’

All logikk tilsier at jeg bør forvente å høre hans røst. 

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvorfor er jeg til?

Overskriften hører med til kjernen av eksistensielle spørsmål. Det er for eksempel helt klart at Nils Arne Eggens fotballfilosofi: «Du er her for å gjøre de andre gode!» fortjener en større arena enn Lerkendal. Den som ser Eggens filosofi som hensikten med hele livet sitt, har funnet en stor rikdom og vil gjøre livet rikere for sine medmennesker.

I samtalen med Pilatus er Jesus tydelig på at han visste hvorfor han var kommet til verden:

«For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
Joh 18:37b

Fra før vet jeg hva Jesus mener med dette: Sannheten frigjør og setter menneskene fri. Løgnen binder og ødelegger og er djevelens våpen (Jfr Joh 8). Videre har han gjort klart at han for å kunne sette mennesker fri, må han ofre seg selv. Han visste hvorfor han var til. Han visste hva som var meningen med hans liv. Med sitt liv har han gitt mening til alle dem som velger å leve hans liv her i denne verden. Det er derfor jeg er til - og jeg tror det vil gjøre andre gode!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hvorfor jeg er til!

------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Helt konge

Når jeg først skal leve i et monarki, er jeg takknemlig og stolt av det kongehuset vi har i Norge. Jeg ber selvfølgelig både for kongehuset og regjeringen, og jeg gjør det med glede også når jeg ikke deler regjeringspartienes syn*. For meg vil det alltid være kun én Konge, og det er ham jeg ber til. Det er de verdiene han står for og presenterer som jeg ber om at skal prege kongehuset og regjeringen.

Dialogen mellom Pilatus og Jesus dreier seg om blant annet om kongsmakt:

Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus.
Joh 18:36-37a

Det er veldig interessant at det er Pilatus som har bragt «Konge-temaet» på banen. I følge Johannesfortellingen er det ikke jødene som fører konge-anklagen mot ham, og når Jesus forfølger temaet, er det på bakgrunn av landshøvdingens åpningsspørsmål: «Er du jødenes konge?»

Pilatus stiller etter all sannsynlighet spørsmålet på bakgrunn av hyllingsropet fra inntoget i Jerusalem noen dager tidligere. «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» (Joh 12:13b). Det er fascinerende at Pilatus ser ut til å nærme seg mysteriet selv etter at Jesus har sagt at hans kongsmakt ikke er av denne verden. Med setningen «Du er altså konge?» står landshøvdingen med ett ved siden av de andre undrende menneskene i evangeliger. Til dem hører den samaritanske kvinnen og hennes undring: «Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob?» (Joh 4:12) – en undring som førte henne helt til kjernen «Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh 4:29).

De som søker religion blir forvirret. De som søker sannheten og livet, aner at «tampen brenner» når de merker dette livet. Måtte den Jesus som bor i meg, skape undring som leder til erkjennelse. Det hadde vært helt konge.

Dagens ‘manna’:

Jesus er helt Konge

----------------
* 1 Tim 2:1-4
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

NB - la en versjon av denne refleksjonen ut på FB i tilknytning til Kristi kongedag 23.11.24

HER ER LINKEN

«Hva er det du har gjort?»

Det hente nok at jeg fikk spørsmålet som barn når jeg hadde gjort noe galt. Jeg har også stilt meg selv spørsmålet – særlig i tilknytning til hobbyen restaurering. Det er ikke kjekt å oppdage at jeg har kuttet ei dyr list feil, og da kommer selvbebreidelsen med et sukk: Hva er det du har gjort?

Da Jesus stilte spørsmålet: «Sier du at jeg er jødenes konge av deg selv?», feide Pilatus i første omgang spørsmålet til side med et nytt spørsmål: «Er vel jeg jøde?». Men det var tydelig at det var et eller annet med Jesus som vekket hans nysgjerrighet.

«Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?»
Joh 18:35

Det er mye som tyder på at romersk etterretning ikke hadde fanget opp noe som kunne tyde på at Jesus utgjorde en trussel for Romerriket. Dersom det hadde vært tilfellet, ville Pilatus sannsynligvis ha visst akkurat det. Likevel regner jeg med at han visste hva Jesus faktisk hadde gjort. Jesu gjerninger var et samtaleemne i hele provinsen, og mirakler hadde til og med skjedd blant romerske tjenestemenn. Derfor ligger det den samme tonen av undring i spørsmålet «Hva er det du har gjort?» som i «Er du jødenes konge?». Pilatus var oppriktig interessert. Det kan likevel være at settingen hadde preg av å være et forhør.

Det hender jeg får spørsmål om tro som bærer preg av å være et kritisk forhør. Fordommer mot religion generelt og kristne spesielt dukker opp, men bak det hele ligger en lengsel etter å finne svar på eksistensielle spørsmål – og da er det aller viktigste spørsmålet: «Hva er det Jesus egentlig har gjort?». Den som finner svar på det, finner også evig liv.

Dagens ‘manna’:

Det Jesus har gjort gir evig liv.

----------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes