Grensebryting

Når jeg ”smaker” på ordet grensebryting, har det en positiv valør. I 2006 skrev jeg et studiehefte med tittelen”Grensebrytende åndelig lederskap” . I heftet tar jeg for meg flere av bibelens lederskikkelser. Et felles kjennetegn er at de brøt grenser. Oftest var det i positiv forstand, men er man en grensebryter står man også i fare for å krysse grenser som ikke bør krysses.

David er et godt eksempel. Han var en grensebryter. Men var det ikke akkurat den egenskapen som gjorde at han falt i synd med forholdet til Batseba?

Fra taket så han den vakre kvinnen bade og ble fristet. I går slo jeg fast at fristelse ikke er synd (1). Synd er å følge sin vei i stedet for Guds. I den moralske kontekst David levde i, var det ikke galt av ham å forhøre seg om kvinnen, men han skulle ha stoppet da han hørte at hun var Urias' hustru. Hans synd var at han valgte sin vei og sendte bud på henne. Så kom syndens følger: Hor, løgn, konspirasjon og medvirkning til drap. En skarp kontrast til Urias’ egen integritet (2).

Da David ble klar over hva han hadde gjort, angret han og gjorde bot. Sorgen over det han hadde gjort var blandet med frykten for å miste Den hellige ånd. Han visste at han var avhengig hellighet for å kunne være i Guds plan (3). I møte med fristelse er det sunt å vite hva jeg står i fare for å miste dersom jeg bryter en grense som Vårherre har bedt meg om å holde meg innenfor.

Dagens 'manna':

Når jeg vet hva jeg har, vet jeg hva jeg kan miste

----------------------------------
1 Jfr. Jesu hellighet
2 Jfr. 2 Sam 11
3Jfr. Salme 51