Ingen blir vist bort!

Dagens Gowans-vers er et av diktene hans som ble en virkelig utfordring å kle i en norsk språkdrakt. Derfor måtte det hvile noen dager mellom hver gang jeg tok det fram. 

Da jeg endelig kom i mål en sen kveld i begynnelsen av denne uka, bestemte jeg at det skulle være helgens vers. Det ble bekreftet da jeg i morges leste dagens bibelord i leseplanen hvor dette står:

   Dere skal søke meg, og dere skal finne meg.
   Når dere søker meg av et helt hjerte,
   lar jeg dere finne meg, sier Herren.
   Jeremia 29:13-14a

Det kjærlighetsunder som Guds grenseløse nåde er, favner så bredt at ingen som oppriktig søker det blir vist bort! Alle er inkludert – også jeg.

Jeg har ofte samtaler med mennesker som i det ene øyeblikket tror det er sant – i hvert fall for alle andre, ettersom de i neste øyeblikk ikke klarer å tro det for seg selv. Guds «STORsinnethet» er nettopp så STOR at den favner deg også! Gi deg selv og Guds nåde en sjanse.

40 dager bønn 02. mars - 14. april 2022 - «Bibelbruk»

 

Representanter fra forskjellige sammenheng ble i forkant av bønnekampanjen oppfordret til å presentere dagens bønneemner - fra Frelsesarmeen var det Silje og jeg som ble plukket ut. Jeg presenterte bønneemner den 23. mars. Hanne Eliassen var dagen før og Bjørn Olav Hansen dagen etter.

Link til videoen

Teksten til innlegget:

Guds fred!

I dag er bønneemnet  «Bibelbruk». Jeg bruker veldig ofte Bibelen til å be selve ordet også. Det er veldig mange vers i Bibelen som er fantastiske å bruke som utgangspunkt for bønn. Men for at det skal kunne skje, må vi jo faktisk ha litt kunnskap om hva Bibelen er. Derfor er bønneemnene i dag at:

• Bibelen skal få en større plass blant Guds folk i landet vårt.
• De som leser den, skal få oppleve at Gud taler til dem slik at ordet blir levende og at de blir bærere av Ordet når de går ut i hverdagen.

Det er så viktig at vi ber sammen. Det er viktig at vi ber for det som er hovedfokuset, for den konferansen som skal være og for de som skal delta på den. Så jeg oppfordrer deg til å bruke noen minutter, eller timer, eller døgn i denne fastetiden til å be for det som Gud skal gjøre gjennom sitt Ord i Norge i vår tid. Takk for at du er med – Guds velsigne deg!
_______________________________________

To eksempler på vers som kan brukes som bønn

• Bønn for etterkommere: Jesaja 59:21
• Bønn for alle: 1. Timoteus 2:1-4

Be om at Bibelen må få større plass blant Guds folk:

• Jesaja 55:10-11
• Romerne 10:6-8

Be om at ordet blir levende:

• Apostelgjerningene 4:19-20
• Jeremia 20:9

Påvirket nysgjerrighet Guds ‘NÅ’?

I serien av refleksjoner om Guds ‘NÅ’, har jeg kommet til den andre gangen Jesus sa: «Min tid er ennå ikke inne». Det sa han til brødrene sine som svar på oppfordringen om å reise til Judea til Løvhyttefesten (1). Jesus sa også til brødrene at de trygt kunne reise. De dro til Løvhyttefesten mens Jesus ble igjen i Galilea, og historien fortsetter:

«Men etter at brødrene hans var dratt opp til høytiden, dro han også selv av sted, ikke åpenlyst, men i hemmelighet.»
Johannes 7:10 

Hva i all verden var det som fikk Jesus til å forandre mening? Hva påvirket Guds ‘NÅ’ denne gangen?

Jeg tror svaret er finnes i det neste verset: Jødene lette etter ham under festen og spurte:

«Hvor er han?»

Det er sannsynlig at flere av jødene lette etter ham med feil motiv, men andre på festivalen ‘søkte’ ham fordi «Han er et godt menneske» (v 12).

Da Jeremia delte Guds budskap om fremtid og håp med folket i eksil, ga han dem også dette løftet:

«Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.» 
Jeremia 29:13-14a

Når mennesker er helhjertet og oppriktige når de søker etter Gud, tror jeg at de påvirker Guds NÅ. Jeg tror også at Han allerede er der, ‘men i hemmelighet’!

Dagens ‘manna’:

Gud er allerede der du er - i hemmelighet

-------------------------------------------
(1) Johannes 7:1-13
NB - blogginnlegget er knyttet til General Brian Peddles "Kalt til oppdrag NÅ"

Det siste som dør ...

Jeg har hørt det mange ganger før, men det var spesielt å høre det i et møte med fanger med livstidsdommer i Moldova - et land hvor «livstid»  bokstavelig talt betyr at dommen er for resten av livet.

Da jeg snakket med de innsatte, sa jeg: «Jeg ser håp i øynene deres, dere må aldri miste det!». Svaret fra flere av dem kom umiddelbart: «Håpet er det siste som dør!»

Jeg lærte også at mange av dem delte det samme ‘ene håpet’ der jeg også har funnet min frelse. Vi tilhører den samme ‘ene kroppen':

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt»
Ef 4:4

Det er mye håp i verden, og det kan ofte være som flyktige forventninger til noe bedre. I en åndelig kristen kontekst er det i virkeligheten bare ett håp. Dette betyr ikke at vi ikke skal jobbe for det beste i vårt nærmiljø, våre byer og land. Tvert imot oppfordres vi til å gjøre det: «Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel.» (Jer 29:7). Dette er 100% i tråd med hvordan vi ser på vårt kall og oppdrag i Frelsesarmeen - spissformulert av William Booth som «Frelse for begge verdener». Men også frelsen i denne verden er bundet til det samme ‘ene håpet’.

I Paulus’ tanke er håpet noe som aldri dør og er synonymt med en stadig eksisterende framtid. Videre er håpet så sterkt knyttet til Jesus at han skrev:

For i håpet er vi frelst.
Romerne 8:24

For Paulus er det ingen frelse utenfor Jesus Kristus, så det ene håpet er også synonymt med den ene Kristus.

Dagens ‘manna’:

Ett i Kristus betyr å være 'ett' i ett håp.

-----------------------------

Hva slags kar er jeg?

ENGLISH
Det er festlig å stille dette spørsmålet på norsk på grunn av den doble betydningen. Jeg er en kar som elsker ordspill og idag får jeg lov til å være «intetkjønn». Det må ikke forstås dit ‘hen’ at dette er et innlegg i den pågående debatten om innføringen av et tredje kjønn i Norge. 

Det er nok Paulus jeg må skylde på i dag også. Han sammenlikner meg med et kar:

I et stort hus er det ikke bare kar av gull og sølv, men også av tre og leire, de første til fint bruk og de andre til simplere bruk. Den som renser seg og holder seg borte fra slikt, blir et kar til fint bruk, innviet og nyttig for husets herre, gjort i stand til all god gjerning.
2 Tim 2:20-21

Enda en gang bruker Paulus et bilde han har brukt tidligere.

Men vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv.
2 Kor 4:7

Er ikke pottemakeren herre over leiren, så han av det samme materiale kan lage både et fint og et simpelt kar?
Rom 9:21

Paulus er heller ikke alene om å bruke bildet. Den sannsynligvis best kjente, er Jeremias besøk til pottemakerens hus.

Tanken om at Gud former meg gjennom hele livet for at jeg skal kunne bli stadig mer brukbar i hans rike, er en fantastisk tanke. Dersom leirkaret i sin skrøpelighet gjør at det blir tydelig at den veldige kraften er fram ham, og ikke fra meg, da er det faktisk gull verd.

Dagens ‘manna’:

Et kar gjort i stand til all god gjerning (1)

-----------------------------------
(1) Mens jeg skrev denne refleksjonen surret disse sangstrofene i bakhodet:

Din vil jeg være
Kar til din ære
Hva du meg gav
Være helliget deg

FAs sangbok 2010 # 119 «Er ditt liv innviet til Jesus?»

Det handler om vanskeligheter og motgang

Da Magna i forrige uke delte tanker om sine forbilder under hellighetsseminaret vi ledet i Ukraina, var det interessant å merke at en fellesfaktor var hvordan de lever sine liv i vanskeligheter og motgang. Det er gjerne i slike tider at frukten blir mest synlig.

Verset jeg siterte i går handlet om å være plantet på riktig sted for å bære frukt i «rett tid». Jeremia tar opp tråden, og han skriver også om tidene når det er ekstra tøft:

Velsignet er den mann
som stoler på Herren
og setter sin lit til ham.
Han er lik et tre
som er plantet ved vann
og strekker røttene mot bekken.
Det frykter ikke når heten kommer,
løvet er grønt.
Det engster seg ikke i tørketider
og slutter ikke å bære frukt.
Jer 17:7-8

Når jeg vet hvor jeg har røttene mine behøver jeg ikke bekymre meg for de tøffe tidene.

«Den kjente forkynneren D.L.Moody ble en gang stilt følgende spørsmål: 
- Moddy, tror du at du har kraft og frimodighet nok til å gå i døden for Jesu navns skyld?
D.L.Moody, som ledet så mange mennesker til tro på Jesus, svarte praktisk og jordnært, slik han ofte gjorde det: 
- Nei, jeg har ikke den kraften i dag. For i dag har jeg ikke bruk for den. Men skulle den dagen komme at jeg blir kalt til å gå i døden for min Frelser, da vet jeg at han også da vil gi meg den kraften jeg trenger. 
Og så siterte han det bibelordet (1): ‘- Som dine dager er, skal din styrke være’.» (2)

Dagens ‘manna’:

Det handler om at frukten kommer når jeg trenger den.

-------------------------------------
(1) 5 Mos 33:25
(2) Jfr. Johnn R Hardang: «Som din dag er…»

Det handler om ære

Det er mange år siden jeg første gang hørte Heidi Baker tale. Hennes vitnesbyrd gjorde et sterkt inntrykk, med det var hennes lengsel om stadig å bære fram «fersk frukt» for Far som jeg virkelig kjente meg igjen i. 

Ofte føler jeg at jeg bare har en inntørket rosin å komme med, mens han fortjener ære ved at jeg kommer til ham med favnen full av fersk frukt – eller vindruer som er frukten i fortellingen om vintreet:

For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler. Joh 15:8

Da Jesaja profeterte om Ånden som skulle øses ut, hadde han denne visjonen: 

«Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.»
Jes 32:15b

Det burde vært slik at det alltid bugnet av frukt til glede for Skaperen – for han fryder seg når han ser overflod av alt som er godt. Men frukten er også til glede for menneskene rundt oss, og det er her det er en tydelig kobling til disippelskapet.
Jeg liker at Jesus bruker «blir» mine disipler. Verbet «å bli» viser at det er en pågående prosess. Disippelskap er en livslang læringsprosess. Det samme gjelder gjelder det å bære frukt. Dessverre kan mangel på frukt fort føre til «religiøs oppfinnsomhet» - det vil si at jeg forsøker å skape noe som likner. Det kan bli pen kunst av sånt. Stilleben kalles det på fagspråket, og da er maleriet gjerne et lekkert fruktfat.
Men selv om det er aldri så flott, kan et maleri eller et bilde aldri erstatte det virkelige livet. Fruktbæring og disippelskap handler om liv som springer ut fra enhet med Den hellige ånd. Alt annet blir religion.
Dagens ‘manna’: 

Hellighet handler om å ære Far ved å bære frukt

---------------------------------------

Det handler om ild

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. 

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende kull fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5). 
 

Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11

Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a

I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:

«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke. 
Jer 20:9 (8)

Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild». 

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående. 

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.

-----------------------------------

(1) 2 Mos 3:2

(2) 3 Mos 6:6

(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7

(4) 1 Kong 18:38

(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"

(6) Joh 20:19

(7) Apg 4:20

(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:

Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

Ild – et bilde på Den hellige ånd

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. Ilden hadde også et tydelig fokus under et av møtene på den internasjonale kongressen «Boundless» for noen uker siden. Enkelte opplevde de visuelle effektene i sterkeste laget, men ild er et sterkt symbol. Samtidig er det viktig å huske at den ilden som her beskrives, er den ikke fortærende ilden – de gangene den er fortærende, er det akkurat det som har vært Guds hensikt.

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5).
 
Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:

Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11

Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a

I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:

«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.
Jer 20:9 (8)

Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild».

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående.

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.

-----------------------------------
(1) 2 Mos 3:2
(2) 3 Mos 6:6
(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7
(4) 1 Kong 18:38
(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"
(6) Joh 20:19
(7) Apg 4:20
(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

Enda en tydelig kobling

I går skrev jeg at bibel og bønn var to viktige faktorer i troslivet mitt. I dag dukker det opp to til:

For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler.
Joh 15:8

Det er mange år siden jeg første gang hørte Heidi Baker tale. Foruten hennes sterke vitnesbyrd, var det lengselen om stadig å bære fram «fersk frukt» for Far som jeg kjente, og stadig kjenner meg igjen i. Tanken slår meg at jeg i beste fall har en inntørket rosin å komme med, mens han fortjener ære ved at jeg kommer til ham med favnen full av fersk frukt – eller vindruer som er frukten i denne fortellingen.
 
Da Jeremia profeterte om Ånden som skulle øses ut, skrev han: «Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.» (Jer 32:15b) Det burde vært slik at det alltid bugnet av frukt til glede for Skaperen – for han fryder seg når han ser overflod av alt som er godt. Men frukten er også til glede for menneskene rundt oss, og det er her det er en tydelig kobling til disippelskapet.

Jeg liker at Jesus bruker «blir» mine disipler. Verbet «å bli» viser at det er en pågående prosess. Disippelskap er en livslang læringsprosess. Det samme gjelder det å bære frukt. Dessverre kan mangel på frukt fort føre til «religiøs oppfinnsomhet» - det vil si at jeg forsøker å skape noe som likner. Det kan bli pen kunst av sånt. Stilleben kalles det på fagspråket, og da er maleriet gjerne et lekkert fruktfat. 

Men selv om det er aldri så flott, kan et maleri eller et bilde aldri erstatte «the real thing» = liv. Fruktbæring og disippelskap handler om liv som springer ut fra enhet med Den hellige ånd. Alt annet blir religion.

Dagens ‘manna’:

Frukt handler om liv.

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Pinse = jul

Og det skjedde i de dager…

• Hva var det egentlig som skjedde i pinsen?

Jeg har sett spørsmålet bli stilt til «fem på gaten» i flere aviser de senere årene. Dersom svarene er representative for oppfatningen i den norske befolkningen, står det relativt dårlig til med kunnskapen om en av kirkens tre store høytider. Slik sett er overskriften totalt misvisende. De fleste nordmenn er fremdeles klar over hva som skjedde i julen. Men hva skjedde i pinsen?

Dersom spørsmålet ble stilt til en gruppe kristne, ville du også få mange forskjellige svar, men forhåpentlig ville alle svarene ha noe med Den hellig ånd å gjøre.

Noen ville si at pinsen handler om at Den hellige ånd kom. Det er helt riktig dersom det ikke fører til en konklusjon om at Den hellige ånd ikke hadde vært der tidligere. Det unike med pinsen var at Den hellige ånd ble tilgjengelig for alle mennesker.

Noen vil si at pinsen er dagen da kirken ble født. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kirken som en institusjon. Det unike med pinsen er at dersom vi forstår den rett, vil vi også få en riktig forståelse av hva kirke er.

Noen vil si at pinsen handler om å bli utrustet med kraft. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kraften som et mål i seg selv. Det unike med pinsen er at den formidler en kraft som forvandler liv.

Alt dette er riktig, men hva var det egentlig som skjedde i pinsen?
Jeg vil i løpet av de neste tre minuttene ta deg med på en spennende reise fra Betlehem til Jerusalem. De tre kristne høytidene kan kun forstås dersom vi ser sammenhengen mellom dem. De fleste nordmenn vet at vi feirer jul fordi Jesus ble født. De som er oppdratt i kristen tro, vet at det innebar noe annet enn fødselen til alle andre historiske skikkelser. Det var Gud som ble menneske. Johannes-evangeliets begynnelse sier at det var «Ordet» som ble kjøtt (= menneske). «Ordet» er den norske oversettelsen av «Logos» som også kan bety begrep. Ordet var Gud, og Ordet var hos Gud. Gjennom inkarnasjonen (= Jesu fødsel) ble Gud noe mer enn et begrep. Jesus fylte begrepet Gud med innhold. Mennesker kunne nå kjenne Gud. Jesus åpenbarte til og med Guds navn som fram til da bare hadde vært et ufullstendig verb.

Gjennom Jesus kunne mennesker bli kjent med Gud Far som elsker forbi døden og inn i evigheten. Da har reisen tatt oss til Golgata og påsken. Det hele kunne stoppet der. Men Den hellig ånd reiste Jesus opp fra de døde. Levende viste han seg for mange – ja, en gang for mer enn 500 samtidig, og for disiplene begynte det som Jesus hadde lært dem å gi mening. Vi nærmer oss Jerusalem og pinsen:

• Hva er det egentlig som skjer?

Mens alle var samlet og ventet på det som Jesus hadde lovet, kom det plutselig tunger av ild. Ilden er et viktig symbol, og i Frelsesarmeen elsker vi ild – men hva om tungen er et like viktig symbol? På originalspråket er tunge det samme som språk. Slik er det for øvrig i mange språk. Når en engelskmann spør meg om mitt morsmål sier han: «What’s your mother-tongue?». Språk er et veldig sterkt uttrykk for identitet. Gud er «logos» - ordet eller begrepet som ble menneske, som fyltes med innhold gjennom Jesu liv og gjerning. I pinsen kommer Guds ånd som tungen eller språket. Han trenger én kropp for å formidle det innholdet som Jesus fylte Ordet med. Den kroppen skal gi innhold til hele budskapet. Den kroppen er én fordi alle de menneskene som utgjør kroppen har én identitet preget av ett språk som forener: Guds ild.

Pinsen = jul fordi det som egentlig skjer i pinsen, er en ny inkarnasjon av Gud i en ny kropp. Og fordi Gud er et språk som brenner i den kroppen, må kroppen fortelle om det! Det må forkynnes!

«Vi klarer ikke å la være å tale om det» sa Peter (Apg 4:20). Gjennom hele den boka som kalles Apostlenes gjerninger, kan jeg lese at hver gang Den hellige ånd fyller de troende, begynner de å fortelle. Dersom kroppen ikke forteller, mister den sitt språk og sin identitet og blir usynlig.

I Det gamle testamentet var det kun noen få utvalgte mennesker som Gud brukte til å formidle sitt budskap. Han ga dem sin Ånd, sitt «språk» og Jeremia er et klart vitnesbyrd om at heller ikke profetene klarte å la være å tale:

Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke. (Jer 20:9 – oversatt fra NIV).

Slik opplever jeg pinsen i mitt liv. Jeg blir en del av én kropp som bare må fortelle om Jesus. Slik gjenkjenner jeg andre lemmer på den samme kroppen. De bare må fortelle det!

God jul og velsignet pinse – Kristus er sannelig oppstanden!

------------------
Publisert i Krigsropet # 20-21 2013

Hva var motivasjonen?

Jeg har veldig mange interesser, og det er hyggelig når jeg møter noen som deler interessen. Jeg kan bli entusiastisk når jeg snakker om språk og fascinasjonen over grammatikk, men jeg kan la være. Interessen for snekring og gamle bygg kan få meg til å gå varm når jeg prater, men jeg kan la være. Nevn en forfatter som jeg kjenner godt, og så er det ”på ’an igjen”, men jeg kan la være. Det samme gjelder emner innen musikk eller politikk, men jeg klarer å la være. 
Men jeg identifiserer meg med Peter. Da Rådet påla ham og Johannes om å ikke forkynne eller undervise i Jesu navn, svarte han:

«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
Apg 4:19-20

Det er spennende at Peter bruker lydighet til Gud som argument. Jeg er ikke i tvil om at lydighet er en del av bildet, men overfor Rådet ville det være vanskelig å argumentere med det jeg antar var den egentlige drivkraften. Men lydighet mot Jahve var et språk Rådet forsto – i hvert fall var det én som forsto, men Gamaliel kommer jeg tilbake til senere. Om Peter hadde blitt spurt om det var en motivasjon i tillegg til lydigheten, ville han sannsynligvis sitert Jeremias opplevelse:

Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.
Aldri mer skal jeg tale i hans navn.»
Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.
Den var innestengt i knoklene mine.
Jeg strevde for å stå imot,
men jeg greide det ikke.
Jer 20:9

I gammeltestamentlig tid var Ånden kun for noen få utvalgte – men i dem brant den! Jeg er overbevist om det også var Peters viktigste motivasjon.

Dagens ’manna’:

Jeg kan heller ikke la være å tale i Jesu navn – og det handler om lydighet og ild.

------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Kjære lille land!

Det er interessant å legge merke til den profetiske funksjon overfor nasjonene. Da jeg bestemte meg for å ta opp temaet "profetier" mellom to ”bokstudier”, tenkte jeg ikke at det også ville være i fokus på nasjonaldagen, men det passer bra. På en dag hvor det fremdeles er steder hvor det børstes støv av fedrelandssalmene, er det passende å trekke fram den profetiske oppfordringen:

Land, land, land, hør Herrens ord!

Jer 22:29

I en krise var det viktig for Jeremia å få fram dette. I Israel lettes det etter mennesker som kunne tyde tidene og høre Guds stemme. Om 200 førere fra Jissakars stamme heter det at ”de hadde innsikt i å tyde tidene, så de visste hva Israel burde gjøre” (1 Krøn 12:32)

Er kjære lille Norge i krise?

Ja – ærefrykten for livet står under stadig sterkere angrep. Når leger som er for abort, stusser over at tidsgrensene for når et foster kan reddes og drepes har krysset hverandre, høster vi frukten av vår egen sviktende dømmekraft. Vi har hatt profetene blant oss. Nessa og Knutsen har ikke vært populære, men de har representert stemmen til Livets fyrste. Når en samlet nasjon viser så liten respekt for liv, er det da å undres at et enkeltindivid også bruker sin sviktende dømmekraft og tror at han frelser Europa ved å drepe en flokk ungdommer?

Det er profetisk når Jan stiller spørsmålet om det nye barneombudet også er ombud for de ufødte barn.

Jeg ber ofte for deg, kjære lille land, men i dag går det en ekstra bønn!

 

Navnet skjemmer ingen

Jeg er ikke overbevist om at det er sant for tilnavn. Spørsmålet er om et tilnavn er fortjent eller ikke. Det er ikke moro å høre på syting og klaging, og det er en del av det hos Jeremia – både i boka som bærer hans navn og i de påfølgende Klagesangene. Derfor blir han gjerne kalt ”Den klagende* profet”.
Men dersom det får noen til å la være å lese ham, er det leit, for han har også en ”håpefull” side – ja, han formidler tidvis mye håp gjennom sine profetier:

Da skal pikene danse av glede
og gamle menn glede seg med de unge.
Jeg vender deres sorg til fryd,
og trøster og gleder dem som sørget.
Jeg lar prestene få rikelig med fete retter
og metter mitt folk med gode gaver,
lyder ordet fra Herren
Jer 31:10-14

Jeremia var altså en sammensatt person – slik de fleste av oss er. Da er det viktig å minne om at det er ikke klagen og sorgen som er gledens motsetning, men synden.

* eller ”sørgende”.

”Talerør”

I går var det Moses som klaget over manglende talegaver, i dag er det Jeremia. Hans unnskyldning var alder. Når jeg lytter til barnebarna lurer jeg på om talegaver har noe med alder å gjøre. Hos den yngste er det knapt nok tid til å puste… og stort sett er det sjarmerende.

Likevel kan det være mange grunner til at vi vegrer oss for å representere Herrens ”stemme”. Bare tanken på en slik mulighet er skremmende. Da kan det være greit å finne ut av hva som er min oppgave og hva som er hans.

Min oppgave er todelt:
* Å stadig dyktiggjøre meg i forhold til Guds ord og generell taleteknikk.
* Være åpen for at han kan virke gjennom meg

Hans oppgave er todelt:
* Det er han som kaller
* og som han sa til Jeremia: «Se, jeg legger mine ord i din munn…»
Jer 1:4-10

Dersom Gud åpenbarer sin skjønnhet i naturen er han like mye til stede i ei eng med markblomster som i et bed med roser. Når han åpenbarer seg ved å legge ”sine ord” i et menneskes munn vil ordene farges av menneskets personlighet, alder og kunnskap. Det han trenger er et villig ”talerør”*. Finner han det, kan han like gjerne bruke en "tiril-tunge" som en "løve-munn".

* kanskje det enda en gang handler om ”kanaler”?

Annerledes

Dersom noe skal oppfattes som ”nytt” må det være annerledes enn det som har vært før. I klesveien er jeg relativt tradisjonell og havner som regel på Dressmann når jeg skal ha noe nytt.

Jeg innrømmer det gjerne – det som er ”annerledes” etter et besøk der er at nyervervelsene er mindre slitt enn de som blir byttet ut. Det er det stort sett bare de aller nærmeste som merker at jeg er blitt "ny". Men klærne er like nye på meg som de nye designerklærne er på en moteløve som alle legger merke til.

Se, dager skal komme, sier Herren, da jeg slutter en ny pakt … en pakt som er annerledes … slik er den pakten jeg vil slutte: Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte … For de skal alle kjenne meg, både små og store, sier Herren.
Jer 31:31–34

Sitatet er fra en profeti til Guds utvalgte folk. Den peker fram mot Jesus som er den som gjør det mulig for meg å kjenne Gud. Den nye pakten er annerledes. Det nye mennesket i Kristus er også annerledes. På noen viser det veldig godt, på andre er det bare de nærmeste som ser at klærne er nye. Men noe er annerledes enn det som var før, noe er nytt.

Tigerstaden

"Tigerstaden er et kallenavn for Oslo som opprinnelig er brukt for å beskrive Oslo som en farlig og ubarmhjertig storby. Første litterære belegg skal være fra diktet ’Godt mot’ (1870) av Bjørnstjerne Bjørnson"
forteller Wikipedia.

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg tidligere hadde et relativt anstrengt forhold til byen Oslo. Etter hvert som ”Gud tok meg i skole” og jeg begynte å velsigne og be for byen er jeg også blitt mer og mer glad i Oslo. Selv om det er gjøres forsøk på å snu det negative navnet til noe positivt ved f. eks. å plassere tigerskulpturer på forskjellige steder, gir ikke kallenavnet meg ”gode vibber”.

Jeg drømmer om et annet kallenavn:

I de dagene skal Juda bli frelst og Jerusalem bo trygt. Og dette er navnet byen skal få: «Herren, vår rettferdighet».
Jer 33:14–17

Tenk om det kunne bli navnet ikke bare på hovedstaden vår, men på enhver by der menneskene omvender seg og blir frelst! Det er lov til å drømme og be!

Et vers for året som kommer

På årets siste dag er det godt å bli minnet om et ”favorittvers”:

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp.
Jer 29:11

Jeg har brukt verset både i sangtekster og i refleksjoner i Krigsropet og på bloggen. Det forteller noe om Guds hensikt og vilje for oss og med oss – og det i et perspektiv før han hadde åpenbart seg for verden i Jesus. Inn i 2011 tar jeg fortsatt verset med meg med vissheten om at han er med meg alle dager inntil verdens ende.

Jeg tar også med meg Andrae Crouch’s sang:

Helhjertet

Jeg liker mennesker som går helt og fullt inn for det de holder på med. Knut Jørgen Røed Ødegaard er en slik person. Universet er fascinerende i seg selv, men det blir ikke mindre spennende når det forklares av en som blir ekstatisk over en solformørkelse eller et annet fenomen.

For snart et år siden siterte jeg Ibsen i et innlegg om å være helhjertet. Også dagens bibelord berører emnet:

Når dere søker meg, skal dere finne meg. Ja, søker dere meg av et helt hjerte, lar jeg dere finne meg, sier Herren.
Jer 29:11–14

Tenk at universets skaper lar seg finne når jeg helhjertet søker ham. Det er som jeg kan bli rent ”ødegaard-ekstatisk” ved tanken!

Når den tid kommer…

Jeg synes det er flott med ordentlig vinter, men nå lengter jeg etter vår. Når den tid kommer fryder jeg meg over nytt liv: Fugler som bygger reir, lamunger som hopper på jordene og blomster og trær som spirer. Når den tid kommer blir det en feiring av liv.

”Når den tid kommer…”
Jer 33:14-17

Jeremia sikter til oppfyllelsen av Guds løfte om at en ”rettferdig spire” skal vokse fram. Han kom og det ble nytt liv. Hver gang han kommer skapes det liv. Det er godt med vårfornemmelser!