Viser innlegg med etiketten Dypdykk i Johannes. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Dypdykk i Johannes. Vis alle innlegg

søndag 31. mars 2024

Gud i detaljene . . .

Hvorfor rullet Jesus sammen tørkleet som de hadde lagt over ansiktet hans og lot det ligge for seg selv etter oppstandelsen?
Jeg har alltid hevdet at det aller meste i Johannes har en dypere mening enn det kan virke som ved første øyekast. Akkurat denne detaljen hadde jeg ikke reflektert over før Pete Hodge delte den på FB for noen dager siden. Pete og jeg var i samme kull med offiserspirer for snart 50 år siden.
Johannes 20:7 forteller oss at svettekluten som ble lagt over Jesu ansikt, ikke bare ble kastet til side sammen med de øvrige linklærene som var rullet rundt ham.
Bibelen bruker altså et helt vers for å fortelle oss at svettekluten (tørkleet, eller "servietten" som brukes i engelske oversettelser) var rullet pent sammen og plassert separat fra gravklærne.
Etter å ha møtt Maria Magdalena som hadde vært ved graven og sett at den var tom, løp Johannes og Peter og gikk inn i graven og observerte akkurat dette.
Betydningen av den sammenrullede kluten ligger i den hebraiske tradisjonen på den tiden. Den hadde med relasjonen mellom en herre og tjeneren å gjøre, og jødiske gutter kjente denne tradisjonen - og jeg tror Johannes så noe i den ryddige ansiktskluten:
Da tjeneren dekket middagsbordet for husbonden, passet han på at det var akkurat slik husbonden ville ha det...
Når bordet var ferdig dekket, skulle tjeneren holde seg i bakgrunnen, og være ute av syne til herren hadde spist ferdig, og tjeneren ville ikke våge å røre bordet, før måltidet var over. Når herren var ferdig med å spise, ville han reise seg fra bordet, tørke fingrene, munnen og rense skjegget med kluten, krølle den sammen og kaste den på bordet sammen med duken som skulle vaskes.
Tjeneren kunne da rydde bordet. For den sammenkrøllede kluten betydde: «jeg er ferdig».
Men - hvis herren reiste seg fra bordet og rullet kluten sin sammen og la den ved siden av tallerkenen sin, ville tjeneren ikke våge å røre bordet, fordi den sammenrullede kluten betydde: «Jeg kommer tilbake!»
«Herren kommer tilbake!»
_______________________
Postet på FACEBOOK

lørdag 31. oktober 2015

Snipp, snapp, snute….

Nei da, eventyret er ikke ute. «Eventyr» refererer ikke til «Evangeliet» jeg akkurat er ferdig med, men til den eventyrlige opplevelsen det har vært for meg å stadig oppdage noe nytt når jeg har dykket dypt ned Johannes-evangeliet de siste 30 månedene. 

Jeg er også overbevist om at dersom jeg bestemte meg for å starte fra begynnelsen igjen, ville det føre til nye oppdagelser og åpenbaringer. Guds ord er aldri «ute» fordi det lever og alltid vil leve.

Alle de tre synoptikerne har med Jesus-sitatet:

Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.
Matt 24:35
For Johannes var det helt overflødig å ta med dette sitatet ganske enkelt fordi han så Jesus som det levendegjorte Ordet. Det var ganske enkelt helt utenkelig at han som hadde seiret over døden skulle forgå. Like utenkelig er det at de som er ett med ham skal forgå. Det var derfor han oppsummerte hensikten med evangeliet slik i det nest siste kapittelet:
Men disse (tegnene) er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Joh 20:31
Johannes trodde det. Jeg tror det, og derfor er «eventyret» aldri ute for den som tror. Jeg gleder meg til fortsettelsen. Når det gjelder fortsettelsen på den daglige bloggingen, er jeg litt mer usikker, men kanskje jeg lander i løpet av dagen. Det blir tid til å tenke på turen som i dag fører meg til London.

Dagens ‘manna’:

Det er alltid en fortsettelse for den som tror!
------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 30. oktober 2015

Dette kunne jeg skrevet selv!

Det er kanskje en drøy påstand siden det dreier seg om et Bibel-vers, men jeg tar sjansen:
Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.
Joh 21:25
For hva refererer Johannes til i dette verset? 

Er det «bare» det som Jesus gjorde da han vandret på jorden?

Sannsynligvis ikke.

I hele evangeliet har det vært viktig for Johannes å få fram enheten mellom Faderen og Sønnen, og mellom Sønnen og dem som Faderen har gitt ham. Den gamle Johannes hadde vært vitne til en enorm utbredelse av kristentroen i sin levetid. Med det verdensbilde han hadde, er det fullt ut mulig at kristentroen allerede var kjent i hele den verden Johannes kjente til.

Videre er det sannsynlig at påstanden «hele verden ikke ville romme alle de bøker som måtte skriver» ikke er ment bokstavelig, men som en illustrasjon på en «umålelig mengde».

Jeg har lest ganske my kirke- og vekkelseshistorie og i over førti år har jeg forkynt evangeliet i mange land. Jeg har sett så mye av det Jesus har gjort at jeg neppe ville klare å skrive ned alt det jeg selv har vært involvert i. I dag er jeg kun én av ca 2 milliarder mennesker som har en kristen tro. Det begynner å bli et «volum» som er vanskelig for mennesker å fatte. 


Derfor er det kanskje slik at det siste verset ikke en «overdrivelse» av en ivrig skribent, men regelrett en profeti fra en som så «Ordet» bli menneske også i 2015. Det er derfor jeg våger å fremme påstanden om dagens vers: Dette kunne jeg skrevet selv! 

Fordi:
Dette er mitt vitnesbyrd
--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 29. oktober 2015

Underskrift

I de siste tre månedene har jeg inntrykk av at det viktigste jeg kan bidra med i Guds rike, er underskriften min. Men ikke helt uten videre. Det har vært nødvendig å stadfeste underskriften min hos flere notarius publicus både i Moldova og Romania. Den står selvfølgelig også på det «grønne kortet» og i passet. 

Passet måtte for øvrig også oversettes til rumensk for å bli godtatt av en bank i Romania. Og - oversettelsen måtte bekreftes av, jo, nettopp en notarius publicus. Det kan synes litt rart at et pass jeg kan vise på en hvilken som helst grense i så å si «hele verden» trenger en oversettelse, men jeg regner med at det er noe som hører med til den lokale bankens sikkerhetsrutiner. Trøsten er at det bidrar til økt sysselsetting selv om det ikke skapes annet enn offisielt godkjente dokumenter.

Dagens vers er en «bekreftet» underskrift:

Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant.
Joh 21:24
Hvem er «vi» som vet dette? Det er neppe datidens «notariuser», og det er umulig å vite om de satte sine navn under. I så fall er det overveiende sannsynlig at den delen av dokumentet har gått tapt ved en kopiering. For var det egentlig så viktig å ta med disse navnene som tilhørte sannhetsvitner som ingen lenger visste hvem var? Og nå – snart to tusen år etter, spiller det ingen rolle for troverdigheten til innholdet. Enten tar jeg imot det slik det står i tro, eller så lar jeg det være.

Verset er likevel interessant fordi det indikerer at det har vært flere med i skriveprosessen – i hvert fall i dette siste kapittelet av evangeliet. Som jeg nevnte for noen dager siden, var det sannsynligvis en «skole» rundt Johannes, og det er ikke umulig at det er den gruppen disipler som har vært «sekretærer» under nedtegnelsen av evangeliet. Det var i hvert fall ikke uvanlig å bruke «sekretærer» ved for eksempel brevskriving. Det er helt klart at Paulus brukte det, ettersom han i brevet til galaterne kommer med en kort hilsen skrevet med egen hånd i avslutningshilsenen
(2).

I Johannes-evangeliet er det sannsynligvis «skriverne» som gir seg til kjenne som vitner helt i sluttfasen. De hadde opplevd sannheten i innholdet som ble presentert. Det har jeg også!

Dagens ‘manna’:

Jeg har opplevd at det er sant!
--------------------------------------------
(1) Jeg har valgt Benjamin Franklins underskrift som illustrasjon fordi han sa: “Give me 26 lead soldiers and I will conquer the world.” - "Gi meg 26 blysoldater og jeg skal vinne verden" - med referanse til de 26 bokstavene i det engelske alfabetet. Det skrevne ord er viktig!

(2) Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere (Gal 6:11)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 28. oktober 2015

Hva var det han egentlig sa?

Det er interessant at også de som hørte ordene fra Jesu egen munn tolket ordene på sin egen måte. Det er slik rykter oppstår, ja, Johannes bekrefter til og med at slike rykter oppsto i forhold til hans egen død:
Det ryktet kom da ut blant søsknene at denne disippelen ikke skulle dø. Men Jesus sa ikke at han ikke skulle dø. Han sa: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg?»
Joh 21:23
Eller var det disiplene til Johannes som skrev dette? 
Det er flere teologer som mener at hele evangeliet etter Johannes er skrevet av hans «skole» - det vil si hans disipler. Andre hevder at Johannes selv førte pennen i de 20 første kapitlene, og at det 21. kapittelet er et tillegg notert ned av apostelens disipler. Uansett forfatterskap tror jeg dette er Guds inspirerte ord, og da blir forfatterskapet mindre viktig. 

Innholdet i dette verset er derimot veldig viktig. Det er en påminnelse om å granske Skriften grundig for å se hva som egentlig står der. Det kan godt være at til og med de som sto Johannes nærmest tenkte at han kom til å leve til Jesus kom igjen. Da Johannes ble hentet hjem i høy alder, måtte de gå tilbake og spørre: «Hva var det Jesus egentlig sa?»

Det er oppstår fort «rykter». Jeg har for eksempel mange ganger hørt folk påstå at det er fra Bibelen de henter sitatet: «Enhver blir salig i sin tro!» Jeg har lest Bibelen mange ganger, men har aldri funnet det verset eller noe som likner. Likevel har jeg hørt dette «ryktet» sitert som «et vers fra Bibelen» til og med av folk som burde visst bedre.

Det er en god regel å spørre: «Hva er det dette verset egentlig sier?» og forsøke å legge til siden forutinntatte meninger. Det kan være at det kan tolkes annerledes enn den tolkningen jeg har for vane å gi det. Plutselig kan det åpne for ny innsikt. Å framelske en slik holdning tror jeg er et viktig motiv i Johannesevangeliet.

Dagens ‘manna’:

Hva er det Bibelen egentlig sier?
---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 27. oktober 2015

Bekreftelse igjen og igjen

I går skrev jeg om de spesielle relasjonene som kan oppstå mellom mennesker som deler troen, og hvor viktig det er å bekrefte hverandre. Temaet er veldig viktig også utenfor troens arena, men om jeg går tilbake til fortsettelsen av fortellingen som utspiller seg på stranda ved Tiberiassjøen, er det fortsatt «bekreftelse» som ligger som en undertone:
Da Peter fikk se ham (Johannes), sa han til Jesus: «Herre, hva skal skje med ham?»
Joh 21:21
Det er mulig å lese mye inn i dette verset. Den mest hyggelige tanken er at Peter hadde omsorg for Johannes. Og jeg tror faktisk at det kan ha vært tilfelle på tross av Jesu tilsynelatende avvisende svar:
Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!»
Joh 21:22
Når jeg leser Jesu svar, er det fort gjort å trekke konklusjonen at Jesus mente at Peter var nysgjerrig, men det behøver ikke å være den eneste forklaringen. Kanskje Jesus ville formidle at det går an å vise et menneske omsorg uten å vite noe om hans eller hennes framtid. Nå kan grensen mellom nysgjerrighet og omsorg i mange tilfeller være vanskelig å finne, men kanskje Peter tenkte at dersom han visste mest mulig om hvilke tanker Jesus hadde for Johannes, ville han lettere kunne være til støtte.

Men det er ikke sikkert at det er det beste for et menneske alltid er å vite. Den beste støtten Peter kunne gi Johannes var å holde seg nær til Jesus. Derfor kommer bekreftelsen på det egentlige kallet på nytt: «Følg du meg!». Peter ble altså enda en gang bekreftet. Samtidig ble også Johannes på en måte bekreftet gjennom det Jesus sa. Indirekte kan det tolkes slik: «Uansett hva som skjer med Johannes, er det min vilje som skjer med ham!»

Det er tydelig at akkurat dette skulle komme til å bli en god trøst for Johannes, men det kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagens ‘manna’:

Bekreftelse kan komme på en måte jeg ikke venter.
------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 26. oktober 2015

Den helt spesielle relasjonen

Det hender at det oppstår helt spesielle relasjoner mellom mennesker som står i en tjeneste. Det kan være for en periode, slik det var for Barnabas og Paulus. De ble sendt ut og jobbet godt sammen under den første misjonsreisen, men skilte senere lag. Barnabas reiste videre med Johannes Markus, mens Paulus fortsatte misjonstjenesten sammen med Silas. Jeg har også hatt mennesker som har jobbet godt sammen med fordi vi er på samme åndelige «bølgelengde».

Da jeg begynte refleksjonene rundt Peters gjeninnsettelse, nevnte jeg at det må ha vært en helt spesiell relasjon mellom Peter og Johannes siden Johannes fulgte etter Jesus og Peter da de hadde den viktige samtalen (1):

Peter snudde seg og så at disippelen som Jesus hadde kjær, fulgte etter. Det var han som hadde lent seg inntil Jesus ved måltidet og spurt: «Herre, hvem er det som skal forråde deg?»
Joh 21:20
Det er ikke bare denne hendelsen som bekrefter det spesielle relasjonen. I den første tiden etter pinsen opererte Peter og Johannes tett sammen (2). Men også referansen som Johannes gjør til det siste måltidet i dagens vers, er en henvisning til den spesielle relasjonen. Det var Peter som ga Johannes signalet om at han skulle stille det vanskelige spørsmålet (3). Det er viktig å ha relasjon til en medvandrer som kan bekrefte hva som er rett. Kristenlivet er aldri en «solo-reise», vi er kalt til å støtte, stadfeste og veilede hverandre. Peter trengte det. Johannes trengte det. Jeg trenger det.

Jeg fortsetter denne tankerekken i morgen.

Dagens ‘manna’:

En viktig del av mitt kall er å bekrefte andre
--------------------------------------
(1) se «Hvem eller hva er ‘disse’?»
(2) De åtte første kapitlene i Apostelgjerningene har flere hendelser som bekrefter dette.
(3) Se: "Et blikk og et nikk" - Joh 13:23-24
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 25. oktober 2015

Går det an å forstå en profeti?

I går brukte jeg følgende setning: «Det er mulig at Peter opplevde ‘profetien’ Jesus kom med som ubehagelig». Men jeg vet ikke om Peter forsto rekkevidden av det som senere skulle skje. Jeg vet heller ikke hvor mye Johannes forsto da han hørte det som ble sagt, og det gjør forklaringen hans interessant:
Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Joh 21:19
Dette er beretningen til en som har hørt profetien og opplevd at den hadde gått i oppfyllelse. De fleste som driver med historisk bibelforskning antar at Peter ble korsfestet år 64 e.Kr. Det er sannsynlig at Johannesevangeliet er skrevet ca 35 år senere. Da hadde det allerede oppstått en tradisjon hvor det ble sett som en ære å få lov til å dø martyrdøden. Under tiden på teologisk fakultet skrev jeg en «ord for ord»-oversettelse av Ignatius’ brev til romerne fra gresk. Det var fascinerende å oppdage hvordan Ignatius oppfordret sine lesere til å slutte å be om hans redning fra martyrdøden. Her er en liten smakebit: «Jeg ber dere: Ikke gjør vel for meg i utide. La meg få bli mat for dyrene, og gjennom dem vinne Gud. Jeg er Guds korn, og ved dyrenes tenner males jeg slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød!».

Jesus sa ingenting til Peter om at det som skulle skje med Peter ville være en måte å ære Gud på, men slik ble det altså oppfattet av martyrene selv, og ikke minst av dem som var vitner til deres utholdenhet og mot. 


Samtidig er det interessant at det er mye «rart» som skjer i vandringen med Jesus som vi ikke forstår før det går i oppfyllelse.

I de siste par ukene har Magna og jeg tenkt en del på det som skjedde den siste dagen på kontoret vårt på DHK i Moldova i august 2007. Peter Callander, som skulle lede arbeidet videre i en kort periode holdt en liten tale til oss, og sa «Fordi jeg er fra Australia har jeg med en boomerang til dere, og jeg gir den til dere som et tegn på at det skal komme velsignelser tilbake til dere fra arbeidet i landet og for at dere selv skal komme tilbake!». Den gang tenkte vi at det sikkert skulle bli mulig å besøke landet, men selv om vi er åpne for og ofte opplever profetiske hendelser, forsto vi ikke den gang at dette faktisk var profetisk. 


Det viktigste er likevel ikke profetien, men etterfølgelsen (1). Hadde vi ikke fortsatt å følge Jesus, ville vi ikke vært i Øst-Europa i dag. Det var også det som var det viktigste for Jesus å formidle til Peter, og det er det viktigste å formidle til hans disipler i dag:

Dagens ‘manna’:

Følg meg! Den som gjør det, lever et rikt liv om han lever eller dør!
--------------------------------------
(1) Se "Kallets kjerne"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 24. oktober 2015

Ingen er så trygg i fare!

Jeg har brukt den overskriften før, men i dag bruker jeg en litt annen vri. Det har hendt at jeg har hørt noen synge «Ingen er så trygg for fare». 

Det er kanskje en ønsketenkning, men det er finnes ikke bibelsk belegg for å bli spart for farer, vonde dager og forfølgelse. Jeg har to venner som har blitt skutt og drept mens de utførte kallet sitt som offiserer i Frelsesarmeen. Noen betaler en høy pris fordi de velger å følge et kall. Peter fikk ikke løfte om noe annet enn at Jesus ville være med ham også i farene:
«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.»
Joh 21:18
Det er mulig at Peter opplevde «profetien» Jesus kom med som ubehagelig. Likevel tror jeg at det siste stadiet, med erkjennelsen «Herre, du vet alt!», også innebar en bekreftelse av bekjennelsen han hadde gitt Jesus tidligere: «Jeg vil gi livet mitt for deg.» (1), og det visste Jesus. Kanskje Peter var kommet til punktet hvor han kunne si det samme som Paulus: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» (2).

I den overgivelsen ligger det en enorm hvile. Jeg behøver ikke bekymre meg for fare, for også i fare hører jeg Herren til. Da kan jeg leve med Herren og glede meg over livet akkurat nå.

Dagens ‘manna’:
Jeg hører Herren til!
----------------------------------------------
(1) Joh 13:37b
(2) Rom 14:8

fredag 23. oktober 2015

Hva er egentlig oppdraget?

I fortellingen om «Peters gjeninnsettelse» blir Peters kjærlighetserklæringer etterfulgt av at Jesus gir ham et oppdrag. I likhet med spørsmålene Jesus stilte kan oppdragene se relativt like ut, men også i dem er tydelige nyanser og progresjon.  
  • «Fø lammene mine!» (1)
Dette er egentlig et oppdrag for en sau. I min forståelse er det en person som har tatt imot Jesus som sin Frelser, er født på ny og har vokst i modenhet og åndelig innsikt slik at han/hun kan være med å bære omsorg for lammene. Det skulle være den helt naturlige utviklingen.
  • «Vær gjeter for sauene mine!» (2) 
I dette oppdraget går man fra å være «sau» til å bli «gjeter». Rent «fysisk» er det ikke en naturlig biologisk utvikling, og bildet kan fort begynne å halte fordi det tilhører «mysteriet». Åndelig sett er dette likevel den «naturlige» utviklingen. Gjeteren (hyrden) passer på flokken, advarer dem mot farer og sørger for vern. I denne fasen finner sauene mye av føden sin selv.
  • «Fø sauene mine!» (3)
I dette oppdraget ligger den fullstendige overgivelsen. Slik Jesus ga seg selv som mat (brød) for verden, oppfordres Peter til å gjøre det samme. Dette skjer når en etterfølger identifiserer seg med Jesus på en slik måte at etterfølgeren er bevisst på at han/hun er «Jesus» tilstede i verden. Når sauene ser gjetere som er lik Jesus, oppdager de at det er mulig å ta trosskrittet fra å være en sau til å bli gjeter. «Jesus» har kommet til deres nivå for å ta dem videre slik at den «gode sirkelen» kan rulle videre i generasjoner.

Dette er både interessant og viktig, men det aller viktigste er etterfølgelsen, og det kommer klart til uttrykk i resten av fortellingen.
Dagens ‘manna’:
Oppdraget er Jesu strategi for modning og vekst!
----------------------------------
(1) Joh 21:15
(2) Joh 21:16
(3) Joh 21:17
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

torsdag 22. oktober 2015

«He came down to my level»

Ja, jeg er fan av Mannssambandet, og jeg liker deres versjon av sangen jeg bruker som overskrift på dagens refleksjon. Originalen med Gaither Vocal Band er ikke dårlig den heller, men i dag er det teksten jeg vil fokusere på. Det holder med første linje:  
«Han kom ned på mitt nivå da jeg ikke kunne nå opp til hans».
I går fokuserte jeg på at Peter svarte med et annet verb enn det Jesus brukte i de to første spørsmålene. I det tredje spørsmålet kommer Jesus Peter i møte og bruker det samme verbet som Peter har brukt. Bibelselskapets siste utgaver har klart å få fram denne nyansen, men det er fort gjort å gå glipp av den. 

Rausheten er typisk for Jesus. Det er aldri tvil om hvor standarden ligger, men han møter meg akkurat der jeg er. Poenget er at det ikke er nødvendig å late som om jeg er et annet sted enn jeg er, for han vil ikke møte meg noe annet sted enn der jeg er. For å si det med Peter, i det som er den totale overgivelsen: «Herre, du vet alt!» innforstått, du vet hvor nivået mitt er:
Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine sauer!»
Joh 21:17
Det er i den tilliten og overgivelsen at oppdraget blir tydelig. Det kommer jeg tilbake til i morgen. I dag fryder jeg meg over:

Dagens ‘manna’:

Herren vet hvor nivået mitt er! (1)
-----------------------------
(1) Og han vet også at i dag er jeg i Romania
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 21. oktober 2015

Hva mener du med "elsker du meg?"

Det er absolutt mulig å leve et lykkelig liv uten å kunne et eneste ord på nytestamentlig gresk. Men oversetterne har en utfordring når de skal tolke samtalen mellom Jesus og Peter. I de to første spørsmålene bruker Jesus verbet som har ordstammen «agape». Det er den helt unike kjærligheten som er en frukt av Ånden (1). 

Peter hørte helt sikkert at Jesus brukte det ordet, og han visste nok at det handlet om kjærlighet. Likevel unnlater han å bruke «agape» men svarer heller med verbet «filo» som er den kjærlighet som for eksempel finnes i en familie mellom søsken (2).
Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!»
Joh 21:16
Jeg tror Jesus visste at Peter ikke hadde opplevd bredden av det som ligger i ordet «agape». Samtalen fant sted før pinsen. Det var altså før Den hellige ånd hadde kommet over disiplene og gitt dem den identiteten som skulle utvikles i vandringen under Den hellige ånds veiledning. 

Jeg tror at Jesus ønsket å gjøre Peter nysgjerrig og sulten på det som skulle komme. Det er ingenting som skjerper den åndelige «appetitten» mer enn å vite at det er noe jeg mangler som jeg gjerne skulle hatt! Peter kjente nok på denne lengselen, og jeg tror den gjorde ham stadig mer desperat. Det er egentlig en god ting. Johannes er veldig opptatt av kjærligheten både i evangeliet, og ikke minst i det første brevet vi har fra hans hånd. Derfor er jeg ikke overrasket over at akkurat denne samtalen er med i evangeliets finale.

Dagens ‘manna’:

Det handler om den Gudgitte kjærligheten
-------------------------------
(1) Gal 5:22
(2) Jfr f. eks. Filadelfia som direkte oversatt betyr søskenkjærlighet eller brødrekjærlighet.

tirsdag 20. oktober 2015

Hvem eller hva er «disse»?

Jeg er kommet til det mange kaller «Peters gjeninnsettelse» som også er finalen i Johannesevangeliet. Det må ha vært en helt spesiell relasjon mellom Peter og Johannes, for det er mye som tyder på at Jesus tok med seg Peter bort fra de andre for å prate med ham, men Johannes fulgte etter dem (1). Kanskje det var derfor han var i stand til å gjengi den helt spesielle samtalen mellom Jesus og Peter.
 

Dersom man leser fortellingen raskt, er det repetisjonen man fort legger merke til. Men det er faktisk noen nyanser som er viktige å få med seg. Det første spørsmålet er for eksempel litt annerledes enn de to siste, og det har skapt mye undring:
Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn disse?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø lammene mine!»
Joh 21:15
Hvem eller hva er «disse»? De fleste oversettelsene på de språkene jeg kjenner, oversetter originalen med «disse», men hvem er «disse»?

Det kan være at «disse» er disiplene. Luther tolket det slik, for i hans tyske oversettelse av 1545 skriver han: «har du meg kjær, mer enn disse har?». 

Den danske ‘Bibelen på hverdagsdansk’ legger seg tett opp til Luther med sin oversettelse: «elsker du mig mere end de andre gør?». Det er absolutt mulig at dette er en riktig tolkning. Men dersom den er riktig, sliter jeg litt med hvorfor Peter blir bedt om å måle sin kjærlighet opp mot de andres. Hvordan kunne han vite hvor mye de andre elsket Jesus? Han kunne bare svare for seg selv.

Dersom «disse» er disiplene, tror jeg heller at spørsmålet kan tolkes «Elsker du meg mer enn du elsker disse?» Med andre ord: «Hvem vil du prioritere i framtiden: De som vil følge deg slik de gjorde i dag, eller vil du følge meg selv om de andre ikke følger?»

Det kan også være at Jesus pekte på fiskefangsten da han sa «disse». I så fall kan spørsmålet være: «Elsker du meg mer enn du elsker den gamle jobben din?»

Alle disse tolkningene kan være gyldige, og hver på sin måte utfordrer de meg i min etterfølgelse. Jeg blir utfordret på en positiv måte når jeg møter mennesker som jeg opplever at har et sterkere Jesus-engasjement enn det jeg har. De gir meg nytt mot, og jeg vil bli dratt nærmere Jesus sammen med dem. Jeg blir også utfordret når jeg opplever at noen eller noe begynner å bli så viktig for meg at det konkurrerer med det jeg vet er det aller viktigste.

Uansett hva Jesus la i spørsmålet sitt tror jeg at Peter forsto. Og det er det viktigste for meg som bibelleser også – at jeg kan tolke det slik at det blir gyldig i min hverdag.

Dagens ‘manna’:

Jesus vet hva jeg forstår og hvor jeg står i forhold til ham
-----------------------------------------
(1) Jfr Joh 21:20
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 19. oktober 2015

En naturlig progresjon?

Spørsmålet kom av seg selv da jeg leste dagens vers:
Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var stått opp fra de døde.
Joh 21:14
Siden hendelsen som gjerne kalles Peters fiskefangst er den tredje gangen Jesus åpenbarer seg for disiplene, er det spennende å lete etter en progresjon i disse åpenbaringene. Og den er der:
  1. På kvelden på oppstandelsesdagen viste han seg for dem «bak stengte dører». Han sendte dem ut, og han åndet på dem og sa: «Motta Den hellige ånd!». De ble utrustet med autoritet! 
  2. Åtte dager senere er de fortsatt bak lukkede dører, men de var kanskje ikke «stengte» lenger? – de var nok på gli. Det er et oppgjør med nøling og vaklende tro. 
  3. Tredje gang er de ute i det fri i et arbeid som symboliserer alt det de er kalt til å gjøre for mennesker. Evangeliet relateres til det vanlige livet. Jesus er der de er. Gjennom det han gjør og sier, gir han disiplene enda engang et forbilde. Slik skal dere også gjøre: Oppmuntre til ny innsats, ta imot det disiplene har å bidra med og gi dem mat i alle forståelser av ordet.
Den røde tråden i de tre hendelsene er «freden». I de to første åpenbaringene er fredshilsenen: «Fred være med dere!» med i beretningen. Det er den ikke i den siste fortellingen, men hele fortellingen oser av fred.

Men fortellingen fortsetter. Fred betyr nærvær av Jesus, ikke fravær av utfordringer og forfølgelse.

Dagens ‘manna’:

Jesus ønsker og viser progresjon
--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 18. oktober 2015

Fram og tilbake er ikke alltid like langt!!!

Et ordtak behøver ikke være like relevant i alle situasjoner. Av og til sukker vi oppgitt når ting går trått og vi må tilbake til utgangspunktet. Da kan det være passende å si at «Fram og tilbake er like langt». 

Men det behøver ikke være slik. Å komme tilbake til utgangspunktet kan være nødvendig for å få en ny start:
Så gikk Jesus fram, tok brødet og ga dem, det samme gjorde han med fisken.
Joh 21:13
De siste dagene har jeg reflektert over både brød og fisk, og i dag stanser jeg ved siste del av verset: «det samme gjorde han med fisken». Dersom dette var den fisken disiplene selv hadde kommet med, kan tanken «fram og tilbake» fort dukke opp. Men – det er ikke «like langt». Fisken har nemlig blitt overlatt til Jesus, som så gir den tilbake igjen.

Dersom hele denne fortellingen handler om «menneskefiske», er dette et veldig viktig vers. Menneskefiskerne fisker ikke mennesker til seg selv, men til Jesus. Jesus tar imot og gir fangsten tilbake for at «fangsten» skal forvaltes slik at det blir til nye disipler. Det er en stor fare at enkelte disipler har en tendens til å samle egne etterfølgere som blir avhengige av dem. En ekte «menneskefisker» har som mål: At de som kommer med blir avhengige av Jesus og disipler av ham alene.

Men handlet ikke dette om å «komme og få mat»?

Jo, nettopp det!

I kapittel 4 i Johannesevangeliet sendte Jesus disiplene til den nærmeste byen for å kjøpe mat. Da de kom tilbake, sa de: «Rabbi, kom og spis!» Jesu respons var: «Jeg har mat å spise som dere ikke vet om». Disiplene ble forundret over dette, og Jesus forklarte: «Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk» (1). Det Jesus hadde gjort var å «fiske» en samaritansk kvinne. Det er også «mat» for dem han har sendt 2000 år senere (2). 


Dagens bilde er General Eva Burrows. Nå er hun hjemme hos Herren, men da hun var General holdt hun et enormt tempo og et høyt engasjement. En journalist spurte henne: «Hvordan makter du dette kjøret?» Responsen kom umiddelbart: «I feed of the people!»(3) Så enkelt og så bibelsk!

Dagens ‘manna’:

Det som kommer tilbake fra Jesus, er alltid et skritt i riktig retning!
-------------------------------
(1) Joh 4:31-34
(2) «Som Far har sendt meg, sender jeg dere.» Joh 20:21
(3) Jeg næres av folket. Se refleksjonen: "I feed of the people!"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 17. oktober 2015

Troens landskap

Jeg liker å se på troen som en vandring i et landskap. Ulf Lundells sang «Jag trivs bäst i öppna landskap» er en av mine favoritter, og for mange år siden fikk jeg Lars Ole Gjermundbo til å synge den rett før jeg skulle tale. 

Selv om jeg liker de åpne landskapene, liker jeg også å gå inn i landskap (for eksempel dype skoger) hvor jeg ikke ser mer enn de aller nærmeste formasjonene. Troens landskap kan være både åpent med vidt utsyn, og ha skjulte dybder som jeg bare oppdager dersom jeg trenger inn i dem. 

De syv disiplene ved Tiberiassjøen befinner seg i et troslandskap som både er åpent men som likevel ikke åpenbarer alt. Det kommer tydelig fram i dagens vers:
Jesus sa til dem: «Kom og få mat!» Ingen av disiplene våget å spørre ham: «Hvem er du?» De visste at det var Herren.
Joh 21:12
Det var neppe frykten for Jesu reaksjon som gjorde at de ikke våget å stille spørsmålet «Hvem er du?». Jeg tror det var fordi øyeblikket opplevdes som hellig. De hadde akkurat opplevd noe overnaturlig. De forsto ikke rekkevidden av det. Troen fortalte dem at det måtte være Herren som sto foran dem, men et spørsmål kunne ødelegge opplevelsen av mysteriet det er å stå overfor Herren selv. I slike øyeblikk er det best å være stille og bare ta inn mysteriet og bære det med seg som noe verdifullt som bare de kan forstå som har gjort den samme opplevelsen: «Jesus tilstede midt i min hverdag». 

Når jeg vet det er han, våger jeg ikke å stille spørsmålet om hvem han er. Det vil ødelegge alt.

Dagens ‘manna’:

Når Jesus er nær, vil jeg leve i nærheten – ikke snakke den bort.
----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 16. oktober 2015

Det holder det … !

Aage Samuelsen talte engang om hvordan de forskjellige menigheten kom seilende over Jordan og inn på den himmelske strand. Først skulle Maran Ata komme seilende som et cruiseskip, deretter fulgte pinsemenigheten på et litt mer beskjedent fartøy. 

Aage tok for seg hele menighetsfloraen, og avsluttet: «Til sist kommer Frelsesarmeen drivende på en planke». En soldat fra Drammen korps befant seg i salen og ropte høyt: «Halleluja! Planken holder!»(1)

Jeg gjentar verset fra i går:

Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.
Joh 21:11
Det er et viktig poeng i dette verset som jeg valgte å gjemme til i dag. «Garnet» har plass til alle og det tåler mengden – det revner ikke. Det er tydelig at Johannes og de andre må ha tenkt: «Det kommer til å revne. Det klarer ikke så mange!» 
Men «Garnet» holder. «Planken» holder. «Frelsen» holder. Det er så enkelt at det nesten er banalt, men så utrolig godt å tenke på likevel. 
For:
«… nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå. Derfor: Siden vi får et urokkelig rike, så la oss være takknemlige og med takk gjøre vår tjeneste i gudsfrykt og ærefrykt, til glede for Gud.»
Hebr 12:26-28
Dagens ‘manna’:
Garnet revner ikke - det holder!
------------------------------------------------
(1) Jeg hørte denne historien første gang som ganske fersk soldat, men var usikker på om det bare var en god vandrehistorie helt til jeg kom som korpsleder til Drammen i 2007 og møtte noen av dem som hadde vært til stede på møtet hvor episoden utspant seg.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 15. oktober 2015

Hvorfor valgte de å telle? – mer tall!

Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.
Joh 21:11
Det kan være flere grunner til at de syv disiplene valgte å telle fiskene i den store fangsten. Kanskje det var fordi de aldri hadde fanget så mye fisk på en gang og ville sjekke hvor mye garnet faktisk kunne tåle? Det er jo morsomt å registrere rekorder.

Men uansett hva som var bakgrunnen for opptellingen, er det interessant at det ble registrert et nøyaktig antall, og at Johannes tar det med. Normalt har vi en tendens til å runde opp eller ned, og om jeg hadde vært med, hadde jeg sannsynligvis sagt: «Vi fanget mer enn 150 fisk!». Men det er dersom jeg ikke så noe oppsiktsvekkende med tallet «153». Det må Johannes ha sett siden han tar det med, og det må ha vært viktig for ham å formidle det.

I dag kan vi bare gjette, for det har vært mange teorier. De fleste av dem kan virke ganske søkte. Den mest interessante teorien for meg, er at en gresk zoolog fra den tiden fastslo at tallet på alle kjente fiskearter var 153(1). Dersom Peters fiskefangst etter oppstandelsen også er en profetisk handling og en bekreftelse på at han og disiplene var kalt til å bli menneskefiskere, er det en fascinerende tanke at alle kjente «arter» skal sankes inn.

Derfor blir det også interessant at tallet på disipler som deltok i oppdraget var «7». Fullkommenhetens tall – summen av Guds tall «3» og skaperverkets tall «4». Det kan symbolisere at oppdraget er fellesskapsprosjekt mellom Gud og mennesker for å nå alle etniske grupper. Evangeliet er for alle!

Dagens 'manna':

Alle er regnet med!
------------------------------------------
(1) A. Skaaheim: «Johannesevangeliet» Lunde 1990 s. 353
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 14. oktober 2015

Å bli regnet med


Selv om det er sannsynlig at pensjonsalderen er 70 når jeg når «grensen», nærmer den seg med rask fart. Jeg blir stadig minnet om det fordi mennesker jeg opplever som jevnaldrende går over i pensjonistenes rekker. Uavhengig av det, har jeg som «pastor» gjort mange hjemmebesøk til eldre, og det ligger ofte en sorg i følelsen av ikke lenger å bli regnet med.

I boken «Veivisere» skriver Magnus Malm at Gud 
egentlig ikke trenger oss, men at han velger å virke gjennom oss. I sin kontekst bruker Malm dette som en frigjørende argument for slitne disipler. Dagens vers er et eksempel på «å bli regnet med» selv om det man har å bidra med i prinsippet ikke er nødvendig:
«Kom hit med noen av de fiskene dere nettopp fikk», sa Jesus til dem.
Joh 21:10
For en som metter mange tusen mennesker med fem brød og to fisker, vil det være uproblematisk å bespise syv slitne fiskere. Men det å anerkjenne dem for det de har gjort, og motta fangsten de kommer med, inkluderer dem i fellesskapet med ham. De blir sett og verdsatt. Det er viktig for pensjonister, det er viktig for barn, ja, for mennesker i alle aldre. I Guds rike har vi alle noe å bidra med! Vi er Guds medarbeidere – det ansvaret er både en glede og en smerte. Jeg må aldri glemme at det også er å få sitte ned og hvile i fellesskapet.

Dagens ‘manna’:
I Guds rike har vi alle noe å bidra med slik at alle også kan hvile.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 13. oktober 2015

Klart for måltid!

Det handler om mat – og enda viktigere: Det handler om å ta imot mat og å gi mat. Dette er en av de sentrale tankene i det siste kapittelet i Johannes-evangeliet, og det er som vanlig spekket med annen symbolikk også:
Da de var kommet i land, så de et bål der, og det lå fisk og brød på glørne.
Joh 21:9
De syv disiplene er kommet vel fram. De møter varme. De ser ferdig mat. Slik er det der Jesus er.

Det er lett å trekke en parallell til mirakelet hvor fem brød og to fisker blir til mat for 5000 menn + kvinner og barn. Det handler om mat, det handler om brød og det handler om fisk. Det handler om brødet fra himmelen, livets brød som står sentralt i Jesu undervisning etter at folket hadde opplevd matunderet. Det handler om fisk, om oppdraget som disiplene har fått som menneskefiskere.

For Jesu etterfølgere handler det om å gi seg selv som «mat» for verden, slik han selv gjorde. Det "brødet" er som "agn" for "fisken". Et lite vers som er så stappfullt av symbolikk, gir meg mye å «tygge» på denne dagen.

Dagens ‘manna’:

Jeg er klar for måltid!
-----------------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes