Ord som blir talt i rette tid.

ENGLISH, русский, Română, ქართულ, Українська

Det er Salomo som er ansvarlig for overskriften, og den er en del av dette ordspråket:

Som epler av gull i et smykke av sølv,
er ord som blir talt i rette tid.
Ordsp 25:11

Det er enkelt å forestille seg at dette smykket eller kunstverket er både verdifullt og vakkert. Hvis du også virkelig har opplevd å bli hjulpet av et ord som er talt i rette tid, vet du at det kan være mer verdifullt enn hele verdens beholdning av gull og sølv.

Det har skjedd meg flere ganger i livet mitt, og derfor vil jeg at Gud skal snakke gjennom meg slik at andre mennesker kan oppleve velsignelsen av å bli bekreftet av Gud.

Da jeg var ung offiser i Frelsesarmeen, ble jeg gift med en vakker ung soldat. Det var ‘kjærlighet ved første blikk’, og vi har nå vært gift i mer enn 40 år. Den eneste ulempen med ‘arrangementet’ var at Magna ikke var en offiser da vi ble gift, noe som medførte at jeg måtte gi fra meg løytnantsrangen. Likevel fortsatte Magna og jeg å være korpsledere sammen i Vik i Sogn. Selv om jeg ble fortalt at jeg hadde sviktet Frelsesarmeen, følte jeg ikke at jeg hadde sviktet Gud gå på noen som helst måte. Følelsen av å svikte kom sterkt noen måneder senere. Jeg kjørte bilen min, mistet kontrollen over den og det ble en dramatisk ulykke. Magna kom fra det uten en skrape, mens jeg ble alvorlig skadet - og endte på sykehus i flere uker og måtte gjennom to operasjoner. Grunnen til at jeg følte at jeg hadde sviktet Gud - og derfor også Frelsesarmeen, var at jeg ikke hadde sertifikat til å kjøre bil. Jeg følte meg som en fullstendig fiasko, og at Gud aldri ville kunne bruke meg lenger.

Etter sykehusoppholdet og fortsatt avhengig av krykker, deltok jeg på mitt først og hittil eneste møte i Sarons Dal. Det må ha vært 5-10.000 mennesker i forsamling. Ganske nedtrykt fant vi et par plasser langt bak i hallen. Da pastor Stanley Sjøberg fra Sverige sto opp for å forkynne kom han med et budskap som begynte omtrent slik:

Før jeg begynner talen min i kveld, har jeg en beskjed til en person i forsamlingen. Du er en Herrens tjener som tror at Gud har forkastet deg, og at han aldri vil kunne bruke deg fordi du har brutt loven, kjørt en bil uten sertifikat og skadet deg selv ved å gjøre det. Gud vil at du skal vite at du er tilgitt, og han vil gjenopprette deg i din tjeneste.

For meg var disse ordene «som epler av gull i et smykke av sølv» - derfor vet jeg også hvor viktig det er å være ivrig etter (1) å tale ord som kan gi gjenopprettelse til nedbrutte mennesker.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil tale et ord i rette tid!

Vil du?
----------------------
(1) 1 Kor 12:31

Det som er lovet – en tid for alt *

ENGLISH
Dette er den fjerde gang jeg siterer det samme verset i denne serien, og jeg antar at det blir den siste:

«Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet.»
Luk 24:49a

Noe av det beste jeg vet er å bli minnet om Guds løfter. Det er trostyrkende å se oppfyllelsen av løftene i Bibelen. Løftet som Jesus sannsynligvis sikter til her, er det som Peter senere brukte da han talte til den store folkemassen på pinsedagen: Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker (1). 
Og slik Jesus gjentok løftet, gjorde Peter det samme da han kom til slutten av sin tale. Han oppfordret tilhørerne til å vende om og få tilgivelse for syndene og så kom løftet:

«dere skal få Den hellige ånds gave. For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Apg 2:38b-39

Derfor gjelder løftet alle som tar imot kallet – også vi som er langt borte mange generasjoner senere. Jeg vet det er sant for jeg har opplevd det selv.

Dagens ‘manna’:

For han som ga løftet, er trofast. (2)

----------------------------------------------------
(1) Apg 2:16-17a som er hentet fra Joel 3:1-2
(2) Hebr 10:23b
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Hva er det mest spesielle med Jerusalem?

ENGLISH
I går begynte jeg vandringen «opp til Jerusalem» som en forberedelse til påsken. Egentlig kunne alle refleksjonene langs denne vandringen blitt knyttet til Jerusalems helt spesielle posisjon som den viktigste religiøse hovedstad i verden. 

Dersom spørsmålet i dagens overskrift ble gitt i en spørreundersøkelse, ville jeg ikke bli overrasket om den spesielle posisjonen som religiøs hovedstad ville bli nevnt av flertallet i undersøkelsen.

Jeg vil likevel fokusere på noe annet. Det betyr ikke at jeg sitter med fasiten, dersom det er kun et riktig svar. For meg handler det om at Salme 87 gjorde et veldig sterkt inntrykk på meg da jeg forberedte meg til teltmøtene i Lyngdal på 90-tallet. Salmen har kun syv vers, men jeg tror den var og er en viktig profeti om den nye fødsel:

For om Sion heter det:
«Hver og en er født her.»
Den høyeste selv har grunnfestet byen.
Salme 87:5

Jeg tror dette er det mest spesielle med Jerusalem. Det var derfor Jesus måtte opp til Jerusalem. Det var der grunnlaget for den nye fødsel skulle legges. De neste dagene vil jeg forsøke å underbygge denne påstanden om at dette er det viktigste og mest spesielle ved Jerusalem.

Dagens ‘manna’:

Jeg har aldri vært i Jerusalem, men jeg er født der! (1)

---------------------------------
(1) Les hele  Salme 87, så forstår du logikken i 'vitnesbyrdet'

Han har grunnlagt byen på hellige fjell.
Av alle Jakobs boliger
elsker Herren Sions porter høyest.
Herlige ting er sagt om deg,
du Guds by.
Jeg nevner Rahab og Babel
for dem som kjenner meg,
Filisterland, Tyros og Kusj:
«De er alle født her.»
For om Sion heter det:
«Hver og en er født her.»
Den høyeste selv har grunnfestet byen.
Herren skriver opp folkene og teller dem:
«Alle er de født her.»
De danser og synger:
«Alle mine kilder er i deg.»
Salme 87

Dette kunne jeg skrevet selv!

Det er kanskje en drøy påstand siden det dreier seg om et Bibel-vers, men jeg tar sjansen:

Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives.
Joh 21:25

For hva refererer Johannes til i dette verset? 

Er det «bare» det som Jesus gjorde da han vandret på jorden?

Sannsynligvis ikke.

I hele evangeliet har det vært viktig for Johannes å få fram enheten mellom Faderen og Sønnen, og mellom Sønnen og dem som Faderen har gitt ham. Den gamle Johannes hadde vært vitne til en enorm utbredelse av kristentroen i sin levetid. Med det verdensbilde han hadde, er det fullt ut mulig at kristentroen allerede var kjent i hele den verden Johannes kjente til.

Videre er det sannsynlig at påstanden «hele verden ikke ville romme alle de bøker som måtte skriver» ikke er ment bokstavelig, men som en illustrasjon på en «umålelig mengde».

Jeg har lest ganske my kirke- og vekkelseshistorie og i over førti år har jeg forkynt evangeliet i mange land. Jeg har sett så mye av det Jesus har gjort at jeg neppe ville klare å skrive ned alt det jeg selv har vært involvert i. I dag er jeg kun én av ca 2 milliarder mennesker som har en kristen tro. Det begynner å bli et «volum» som er vanskelig for mennesker å fatte. 

Derfor er det kanskje slik at det siste verset ikke en «overdrivelse» av en ivrig skribent, men regelrett en profeti fra en som så «Ordet» bli menneske også i 2015. Det er derfor jeg våger å fremme påstanden om dagens vers: Dette kunne jeg skrevet selv! 

Fordi:

Dette er mitt vitnesbyrd

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Går det an å forstå en profeti?

I går brukte jeg følgende setning: «Det er mulig at Peter opplevde ‘profetien’ Jesus kom med som ubehagelig». Men jeg vet ikke om Peter forsto rekkevidden av det som senere skulle skje. Jeg vet heller ikke hvor mye Johannes forsto da han hørte det som ble sagt, og det gjør forklaringen hans interessant:

Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!»
Joh 21:19

Dette er beretningen til en som har hørt profetien og opplevd at den hadde gått i oppfyllelse. De fleste som driver med historisk bibelforskning antar at Peter ble korsfestet år 64 e.Kr. Det er sannsynlig at Johannesevangeliet er skrevet ca 35 år senere. Da hadde det allerede oppstått en tradisjon hvor det ble sett som en ære å få lov til å dø martyrdøden. Under tiden på teologisk fakultet skrev jeg en «ord for ord»-oversettelse av Ignatius’ brev til romerne fra gresk. Det var fascinerende å oppdage hvordan Ignatius oppfordret sine lesere til å slutte å be om hans redning fra martyrdøden. Her er en liten smakebit: «Jeg ber dere: Ikke gjør vel for meg i utide. La meg få bli mat for dyrene, og gjennom dem vinne Gud. Jeg er Guds korn, og ved dyrenes tenner males jeg slik at jeg kan bli funnet som Kristi rene brød!».

Jesus sa ingenting til Peter om at det som skulle skje med Peter ville være en måte å ære Gud på, men slik ble det altså oppfattet av martyrene selv, og ikke minst av dem som var vitner til deres utholdenhet og mot. 

Samtidig er det interessant at det er mye «rart» som skjer i vandringen med Jesus som vi ikke forstår før det går i oppfyllelse.

I de siste par ukene har Magna og jeg tenkt en del på det som skjedde den siste dagen på kontoret vårt på DHK i Moldova i august 2007. Peter Callander, som skulle lede arbeidet videre i en kort periode holdt en liten tale til oss, og sa «Fordi jeg er fra Australia har jeg med en boomerang til dere, og jeg gir den til dere som et tegn på at det skal komme velsignelser tilbake til dere fra arbeidet i landet og for at dere selv skal komme tilbake!». Den gang tenkte vi at det sikkert skulle bli mulig å besøke landet, men selv om vi er åpne for og ofte opplever profetiske hendelser, forsto vi ikke den gang at dette faktisk var profetisk. 

Det viktigste er likevel ikke profetien, men etterfølgelsen (1). Hadde vi ikke fortsatt å følge Jesus, ville vi ikke vært i Øst-Europa i dag. Det var også det som var det viktigste for Jesus å formidle til Peter, og det er det viktigste å formidle til hans disipler i dag:

Dagens ‘manna’:

Følg meg! Den som gjør det, lever et rikt liv om han lever eller dør!

--------------------------------------
(1) Se "Kallets kjerne"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

NOMINO

«Kva har DU til felles med alle andre menneske på jorda? Du har eit NAMN! Men kva er eit namn? Kvifor har me namn? Kvar kjem de ifrå? Kva brukar me dei til? Kva betyr dei for oss? Nomino tek saka!»

Slik presenterer NrK en av høstens serier, og i utlendighet fikk vi med oss det første programmet via nettet. Jeg er veldig interessert i navn, hva de betyr og hvilken identitet som forbindes med navnet. Personlig tror jeg at den som bærer navnet, er den som gir navnet identitet, og at det i liten grad går motsatt vei – det vil si at navnet gir identitet til bæreren. Jeg reagerer automatisk når noen bruker «mitt» navn. Og det er helt spesielt når det brukes av dem som står meg nærmest. 
Det var til sist navnet som åpnet «øynene» til Maria:

«Maria», sa Jesus. Da snudde hun seg og sa til ham på hebraisk: «Rabbuni» – det betyr mester.
Joh 20:16

Selv om Johannes ikke nevner det spesifikt, er det interessant at det første kallet fra Jesus etter oppstandelsen var et «navn», og assosiasjonen kommer til Jesaja-profetien: «Og nå, så sier Herre som skapte deg, Jakob, som formet deg, Israel: Vær ikke redd! Jeg har løst deg ut, jeg har kalt deg ved navn, du er min». (Jes 43:1)

På korset løste han oss ut, deretter kaller han oss som folk og som individer ved navn, for at vi skal bli hans. Og - når vi blir hans får vi også hans navn «Kristen». Det følger noe identitet med det navnet, men det er opp til meg, ved Den hellige ånds hjelp, å sørge for at den identiteten forbindes med Jesus når jeg bærer navnet.

Dagens ‘manna’:

Jeg er hans!

----------------------------------
Se også: "Tiltalt ved navn"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva var det de så?

Det hender at jeg kan få bilder eller liknende når jeg ber for mennesker, og ikke sjelden deler jeg dem også. Det hender også at dette blir til hjelp for den som får det presentert. Egentlig tror jeg at Gud sender ulike former for signaler, bilder, tanker, drømmer osv. til alle sine barn, men nøkkelen er å være våken for at det faktisk skjer. 

Når jeg nå er tilbake i Øst-Europa og må bruke mye konsentrasjon for å forstå og bli forstått, merker jeg at det er en utfordring å bruke oppmerksomheten til å lytte til Den hellige ånd samtidig. Men jeg forsøker likevel å finne tid til å kunne lytte – også i en travel arbeidsdag.

Kanskje det er det som gjør meg nysgjerrig på hva profetene så?

For noe må de ha sett, hørt, drømt eller på annen måte tatt imot for å kunne profetere. Johannes var veldig opptatt av det som skjedde, eller ikke skjedde, med Jesus på korset er forutsagt av profeten:

Dette skjedde for at dette ordet i Skriften skulle bli oppfylt: Ikke et bein skal brytes på ham.
Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.
Joh 19:36-37

Den første profetien er fra Salme 34:21 og den andre fra Sakarja som jeg personlig oppfatter som en av de sterkeste Messias-profetiene i Det gamle testamentet:

Men over Davids hus og over dem som bor i Jerusalem, øser jeg ut en nådens og bønnens ånd. Da skal de se på meg, på ham som de har gjennomboret. De skal klage over ham som en klager over sin eneste sønn, og sørge bittert over ham som en sørger over den førstefødte.
Sak 12:10

Dette verset gjør like sterkt inntrykk på meg hver gang jeg leser det. At Sønnen ble gjennomboret er oppfylt, og det er mye mulig at utøsingen av nådens og bønnens ånd er en profeti om pinsen. Samtidig er det en bønn om at nådens og bønnens ånd utøses over Europa igjen. Vi trenger mer enn noen gang å se Jesus midt i vår hverdag blant dem som trenger ham mest. I dag er det sannsynligvis syriske flyktninger, men rett ved siden av meg, er det kanskje én som trenger å se Jesus.

Hva var det David og Sakarja så? Jeg vet ikke. Forsto de det de så? Jeg vet ikke det heller, men jeg tror ikke at de gjorde det. Men likevel delte de det mål av åpenbaring de hadde fått. Gud har gitt oss alle et mål av åpenbaring. La oss bruke det vi har fått.

Dagens ‘manna’:

La oss bruke det vi har fått – så ordner Gud resten!

---------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Forutsigelser

Uansett om jødenes behov for å dytte ansvaret for henrettelsen av Jesus over på romerne var en ansvarsfraskrivelse eller ikke, visste Jesus at det ikke var jødene som kom til å henrette ham. Det vet vi fordi han hadde forutsagt hvordan han skulle dø:

Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide.
Joh 18:32

Dersom han hadde blitt dømt etter Moseloven ville ikke Jesus blitt «løftet opp» (Joh 3:14 og 12:32f), men «steinet ned» (3 Mos 24:16).

Hvorfor er det viktig at både jødene og «hedningene» hadde del i henrettelsen av Jesus. Det er selvfølgelig interessant at det som skjer på korset har en frelsende effekt på samme måten som kobberslangen ved Guds ord fikk for dem som gikk den visse død i møte etter å ha blitt bitt av slanger. Dersom jødenes lov hadde åpnet for en henrettelsesmetode som kunne skape den samme assossiasjonen, ville vi mistet et viktig aspekt dersom ikke «hedningene» var med på henrettelsen. 

Jeg tror at et av de viktigste motivene Johannes hadde for å skrive sitt evangelium var å vise det universelle ved frelsesverket. Det gjelder alle, uavhengig av etnisk bakgrunn. Det forsterkes i samhandlingen mellom jøder og hedninger gjennom rettergang og korsfestelse. Vi var alle med og tok livet av ham. På grunn av nåde kan vi derfor alle få del i forsoningen som denne handlingen førte til. Derfor kan han «dra alle til seg» - greker som jøde.

Dagens ‘manna’:

Jeg var og er med!

-------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Oppfyllelse

Jeg tror at alle mennesker har drømmer som de ønsker at skal gå i oppfyllelse. Kanskje noen forsøker å tone ned forventningene slik han som betrodde meg: «Jeg gleder meg aldri til noe, for da blir jeg i hvert fall ikke skuffet!» 

Uttalelsen gjorde meg litt trist. Håp og forventning er viktige ingredienser i livet her på jorden, og når livet her er slutt er det godt å eie håpet om et evig liv. Jeg gleder meg både til resten av livet her og til fortsettelsen av det evige livet som allerede har begynt.

Hvorfor våger jeg å tro dette?

Fordi det er så mye Skriften har forutsagt som allerede er gått i oppfyllelse. Det gir grunnlag for å forvente at det som enda ikke er oppfylt også skal bli virkeliggjort.

For evangelisten Matteus, som skrev til jødene, var det veldig viktig å trekke fram profetiene om Messias og vise at disse ble oppfylt i Menneskesønnen. Johannes refererer også til profetiene, men siden han sannsynligvis primært har en ikke-jødisk leserkrets i tankene, er han mer opptatt av å vise til de universelle profetiene. Slik som i fortellingen fra Getsemanehagen hvor Jesus melder seg selv for at disiplene skal gå fri:

Slik skulle det ordet bli oppfylt som han hadde sagt: «Jeg har ikke mistet en eneste av dem du ga meg.»
Joh 18:9

Dette viser til hva Jesus selv har sagt tidligere, og som i sin tur viser til profetiene.
 
Dagens ‘manna’:

Han vil heller ikke miste meg!

--------------------------------

En tydelig regi

Sist mandag forrettet jeg i en begravelse. Soldaten som var forfremmet til herligheten hadde levd et langt og rikt liv og han etterlater seg et flott Jesus-sentrert vitnesbyrd.

Jeg har forrettet i mange begravelser, men jeg tror aldri jeg har opplevd at noen har hatt en så sterk regi av sin egen begravelse. I dokumentet han skrev for mange år siden, var begrunnelsen at det var naturlig for ham å gjøre det fordi han visste at døden ville komme en dag. Derfor ble hele seremonien preget av det som var det viktigste for ham minne familie og venner om: Guds nåde!

Han brukte altså det som kommer til å skje alle mennesker før eller siden til å gi en tydelig siste hilsen. Jesus var også klar over det som måtte skje med ham og at det måtte skje ved at en av de nærmeste forrådte ham - og han forklarte hvorfor:

Jeg taler ikke om dere alle, for jeg vet hvem jeg har utvalgt. Men dette ordet i Skriften må bli oppfylt:
Den som spiser mitt brød,
løftet hælen mot meg.
Joh 13:18

«Men dette ordet i Skriften må bli oppfylt» er en veldig sterk uttalelse, og viser Jesu egen respekt for Guds ord, og Johannes sin oppfattelse av «Ordets» betydning. Jeg tror ikke det er riktig å knytte «spiser mitt brød» opp mot undervisningen om «brødet fra himmelen». Salme 41:10 som det her refereres til sier: «han som spiste ved mitt bord». Det er med andre ord en som hører til det nære bordfellesskapet det siktes til. Men det jeg tror var viktig for Johannes og som er viktig for meg i dag, er at Gud ved sitt ord har regien i det som skjer med Jesus.

Dagens ‘manna’:

Skriften viser meg Guds regi

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kristiansand - en profeti

Gårsdagens ‘manna’ var «Jeg vil gjøre noe med det jeg hører», og jeg tar det med meg inn i denne dagen også. For det handler fortsatt om profetier. Johannes fortsetter med å sitere Jesaja som en forklaring på dem som ikke tar imot Jesu budskap:

Jesaja har også sagt
Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet og vende om så jeg får helbrede dem.    
Joh 12:40

Verset utfordrer – ikke minst fordi Jesus også bruker dette verset som en forklaring på hvorfor han taler i liknelser (Mark 4:10-12) - det er fordi tilhørerne blir tvunget til å lete etter de åndelige sannhetene som ligger i liknelsene. Jeg tror at det handler om vilje til å gjøre noe med det vi ikke forstår.

Den hellige ånd ber meg av og til å profetere, og det skjedde også da jeg hadde en Bibelhelg i Kristiansand 27. – 29. oktober 1995. På det siste møtet skulle jeg tale, og jeg opplevde at Gud ba meg profetere over Frelsesarmeen og byen. Gjennom hele møtet ble jeg minnet om dette, men jeg fikk ikke noen «bilder» eller «ord», bare den indre tiltalen: «Du skal profetere!». Da jeg var ferdig med talen, hørte jeg det igjen. Med samme respons: «Hva skal jeg si?» - det eneste som kom tilbake var: «Profetér!»
 
Da gjorde jeg det som jeg advarer mot når jeg underviser om nådegavene, jeg bestemte meg for å starte med: «Så sier Herren!» og så måtte resten bli hans ansvar. Ofte husker jeg ikke hva jeg sier, men i dette tilfellet, ble jeg så overrasket av deler av det jeg hørte meg selv si, at jeg aldri kommer til å glemme det. Det viktigste innholdet lød omtrent som dette: «Vekkelsen vil komme til byen gjennom deres barn, dere vil bli overrasket over at jeg lar min Hellige ånds salvelse følge barna og gjennom dem vil menigheten og byen bli forvandlet».

Egentlig har jeg alltid tenkt at det er viktig å formidle evangeliet til barna og ikke bare bibelhistorien, men at de skulle bli bærere av vekkelse kom som et sjokk. Personlig førte dette til at jeg siden ikke har vært redd for å be barn om å be for meg – og jeg har gledet meg når jeg har hørt at barn blir fylt av Den hellige ånd og opplever at kristendom er liv og ikke bare en teori.

Da jeg den 11. – 16. januar 2011 var hovedtaler på fellesmøtene i Kristiansand ble møtene i Domkirken også sendt direkte over nærradioen. Torsdag 13. jan. var jeg invitert til å være med under forbønnen i radiostudio etter at møtet var slutt. Det var derfor nærmere midnatt da jeg gikk fra Filadelfia tilbake til hotell Norge. På den korte spaserturen kom Guds ånd igjen sterkt over meg og jeg ble minnet om profetien jeg fikk drøye 15 år tidligere, og opplevde at Gud sa: «Det er fortsatt gjennom barna jeg vil nå denne byen!». 

Neste morgen var jeg invitert til frokost i pastorfellesskapet «Sammen for byen». Foruten meg var også en ung, sentral politiker invitert. Det var en uformell sammenkomst, og politikeren sa noen ord, og jeg ble spurt om det var noe særlig jeg kjente på for byen. Da delte jeg denne profetien og stadfestelsen fra kvelden i forveien, og da vi ba sa jeg til politikeren at dersom han ville gjøre noe for byen måtte fokuset være på barna.

Den 25. september i år, hadde denne politikeren ringt til en offiserskollega fordi han ønsket å komme i kontakt med meg. Telefonoppringningen skjedde underveis til offisersmøtene, så jeg tok kontakt med vedkommende ved første anledning samme dag. Han ville gjerne få bekreftet profetien, og han ønsket at jeg skulle skrive ned det jeg husket – hvilket jeg her gjør. Bakgrunnen for at han ønsket kontakt, var alt som hadde skjedd de senere årene og han var overrasket over å se hvordan oppfyllelsen av profetien er i ferd med å ta form. Et par ting: Kommunen forvalter et stort kulturfond, og valgte å fokusere på byggende kulturtiltak for byens barn. Reiselivsnæringen har valgt å markedsføre byen som «Barnas by». 20% av alle barn og unge er registrerte aktive medlemmer i byens menigheter.

Sist helg var jeg i Kristiansand igjen. Vekkelsen skal komme til byen gjennom dens barn!

Dagens ‘manna’:

Det er noen i byen som hører!

--------------------------------------  
Foto: Jarl Holberg        
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Er en profeti bindende?

Spørsmålet er relevant fordi Johannes uttrykker seg på en måte som kan tolkes som bindende:

For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Derfor kunne de ikke tro,
Joh 12:38-39b 

Jesus sa også at ord kan binde eller løse (se f. eks Matt 18:18), men det er også mye som tyder på at mennesker kan ta imot det de hører og gjøre noe med det slik at det påvirker profetien. Jonas budskap til Ninive er et eksempel på det. Han bar fram et budskap om at byen skulle ødelegges som førte til omvendelse og bot slik at byen ble spart (Jona 3).

Med andre ord kan utfallet av en profeti påvirkes av måten den blir tatt imot på. Det som utfordrer meg i dagens vers, er ikke selve profetien, men kommentaren til Johannes: «Derfor kunne de ikke tro!» Tross alt var det noen som trodde, men ikke alle. Derfor tror jeg han valgte å referere til dette verset, ikke bare som en trøst for den vantro som møtte Jesus mens han levde, men også for de situasjonene hvor kristne opplever at evangeliet blir avvist til enhver tid.

Når Johannes avslutter Åpenbaringen med å sitere Jesu løfte: «Ja, jeg kommer snart», responderer Johannes: «Amen. Kom, Herre Jesus!» - han gjorde noe med det han hørte.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil gjøre noe med det jeg hører!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den Gud gir et embete, gir han også…

Det opprinnelige tyske ordtaket konkluderer med at Gud gir ham «forstand». Det har sikkert hendt at ordtaket har blitt brukt som legitimering av beslutninger fattet av embetsmenn, mens det andre ganger har blitt brukt mer ironisk. I forbindelse med dypdykket i Johannes, har jeg flere ganger nevnt den flittige bruken av ironi i fortellingen, men er det ironi når Johannes kommenterer Kaifas sitt utsagn om at «det er bedre at én dør for folket enn at hele folket går til grunne» på følgende måte:

Dette sa han ikke av seg selv, men fordi han var øversteprest det året, talte han profetisk om at Jesus skulle dø for folket.
Joh 11:51

Jeg er ikke i tvil om at Johannes så ironien i det, men var han av den oppfatning at fordi Kefas hadde et embete talte han også profetisk mot bedre vitende? I så fall er det veldig interessant. For det innebærer en sterk tro på at Gud kan bruke en embetsperson også om denne faktisk ikke forstår Guds vilje i det hele tatt. Og det gir en form for bibelsk belegg for det tyske ordtaket. Er det problematisk?

Både ja og nei.

Ja – det er problematisk dersom det brukes av embetspersonen selv som en makt-faktor. Men i dette tilfellet henter ikke Kaifas sin autoritet i en profetisk rolle, men i kraft av den reelle makten han faktisk har. Utsagnets profetiske betydning er Kaifas faktisk ikke klar over. Hadde han vært det, ville han sannsynligvis valgt en annen ordlyd.

Nei – dersom et embetsutsagn ikke brukes til å manipulere mennesker, er det uproblematisk. Det kan tvert imot skapes en positiv forventning til at Gud faktisk kan bruke også de menneskeskapte strukturene som forvalter evangeliet. Hvorfor skulle ikke Gud være interessert at de personer han har tillatt at blir valgt til «embetsmenn» også skulle fremme hans plan og vilje selv om de ikke skjønner hva det til syvende og sist dreier seg om?

Dagens ‘manna’:

Jeg har tillit til at Gud vet hva han gjør!

…………………………..
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Så sant, så sant

Det har nok hent at jeg har sagt noe som i ettertid viste seg å være mer sant enn jeg hadde anelse om da jeg sa det. Eksemplene fra min egen erfaring har likevel ikke hatt nevneverdige konsekvenser bortsett fra at det gir en liten tilfredstillelse å ha sett noe som senere er blitt stadfestet. Få, om noen, har hatt mer rett enn Kaifas da han sa:

«Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»
Joh 11:50

Likevel vet jeg ikke om Kaifas noen gang opplevde tilfredstillelsen av å ha sagt noe som viste seg å være mer sant enn den begrensede horisonten han selv hadde som bakgrunn for utsagnet.

Utsagnet er så presist at Johannes definerer det som profetisk. Det er spennende, og jeg dukker dypere ned i det i morgen. Men i dag gleder jeg meg over at ett menneskes død har forhindret at hele folket går til grunne. På mitt «morsmål» kalles det frelse, og tanken på at jeg får lov til å kalle meg frelst fyller meg alltid med glede. Og – det gir meg enda større glede å vite at denne frelsen er tilgjengelig for «hele folket» ved tro. 
En glede som bare er min, er en svært begrenset glede, mens det som er «en stor glede, en glede for hele folket» (Jfr engelens budskap i Juleevangeliet) er det enorm glede å få være en del av.

Dagens ‘manna’:

Én døde for at folket skulle leve – en sann glede!

………………………………………….
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å se det som enda ikke har skjedd

De fleste mennesker er opptatte av at de gjerne skulle ha sett det som enda ikke har skjedd. Det kan dreie seg om alt fra så hverdagslige ting som «Hvordan blir været i påsken?» til det eksistensielle «Hvordan blir det å gå inn i evigheten?».

Når jeg leser Det gamle testamentet blir jeg alltid fascinert over alle dem som må ha fått et glimt av Jesus. Det er mange eksempler, ja, det påstås at det er minst 300 profetier som peker fram mot Jesus. Jeg tenker at de som fikk disse glimtene i varierende grad skjønte det de så, men noen var mer konkrete enn andre. Hva så f. eks. David da han sa: «Herren sier til min herre» (Salme 110:1). Jesus er helt tydelig på at Abraham så:

«Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.»
Joh 8:56

Slike vers skaper en lengsel i meg etter å få se mer av hva som er Guds hjerte – hans framtid. Jeg vet at den er full av håp! Det forteller Guds ord, og jeg tror at ordet åpner sansene for å se det som enda ikke har skjedd.

Dagens ‘manna’:

Ordet åpner framtiden

------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Innhold

Jeg har alltid vært opptatt av forkynnelse og talere. 
Hva er det som gjør en tale til en ”god” tale?

Det er flere elementer som må være på plass. De fire viktigste er at taleren må ha noe å si – talen må ha et innhold. Deretter handler det om framføring og det tredje elementet er ”karisma”. Karisma må ikke bare knyttes til kristen forkynnelse - det finnes karismatiske forkynnere som ikke bekjenner kristen tro, men de tror så sterkt på det de har å formidle at det gir dem en utstråling, en karisma. Det gjør at budskapet lettere trenger gjennom til dem som lytter. Det fjerde elementet er kontekstualisering.

Jesus hadde alle disse elementene i sin forkynnelse, og innholdet da han igjen talte til folket var krystallklart:

«Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»
Joh 8:12

Folket som lyttet, kjente loven og profetene - og Jesus kjente den sammenhengen (konteksten). Jesajas profeti om folket i mørket som ser et stort lys (Jes 9:2) dukket sikkert umiddelbart opp i tankene hos tilhørerne. Å høre Jesu tale må ha gitt en blandet følelse: Er jeg i mørket, er jeg i dødskyggens land? Samtidig var det sikkert spennende at det stod et menneske foran dem og påberopte seg å være lyset og giveren av livets lys. Noen ble grepet andre ble forarget. Slik er det med god og riktig forkynnelse. Den må utfordre.

Dagens ’manna’:

En tale uten innhold er bortkastet tid

------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sagt for å såre

Det sies ofte ting som kan oppfattes sårende, men som ikke er ment å være det. I noen kretser går det nesten sport i å komme med bemerkninger som får utenforstående til å reagere, men som internt er en form for lun humor. Jeg oppdager ikke den lune humoren i fariseernes spydige kommentar til Nikodemus – jeg tror det ble sagt for å såre:

«Er kanskje du også fra Galilea?» svarte de. «Gransk Skriften, så vil du se at ingen profet kommer fra Galilea. Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget. »
Joh 7:52-53

Hvorfor er det ”sårende” for Nikodemus å bli beskyldt for å være galileer?

Ganske enkelt fordi Galilea var provinsen. Det var der de ulærde menn av folket hørte hjemme (Apg 4:13). Med andre beskylder de den høyt utdannede rådsherren Nikodemus for å være ulærd. Det at Nikodemus hadde trukket fram det grunnleggende prinsippet i enhver rettsstat: ingen skal dømmes uten forhør og rettergang, ble avfeid med en billig kommentar. 

Samtidig avslørte de at de selv ikke hadde drevet god etterforskning. Jesus var av Davids hus og ætt. Det var derfor Josef hadde tatt Maria med seg til Judea for å skrive seg inn i manntallet der. Poenget som Johannes igjen og igjen trekker fram og ironiserer over, er at vi mennesker har så lett for å dømme ut fra hva vi tror vi vet og tror vi har forstått. De lærde hadde til og med feil i forhold til hvor Jesus verdslig sett hørte hjemme. Hvordan kunne de da gripe det ”himmelske” (jfr Joh 3:12)? – Nikodemus må ha husket akkurat den setningen fra samtalen med Jesus når han hørte kollegenes spydige bemerkning.

Dagens ’manna’:

Den som sårer for å såre kommer selv til å bli såret.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Skrifttolkning

I morgen skal jeg ha den første undervisningsøkten på fire timer om den nye oversettelsen av Frelsesarmeens troslære. Deretter skal jeg gjenta opplegget fire ganger til på offiserskurs utover i semesteret. Jeg gleder meg. 

I undervisningen kommer jeg også til å belyse noen av de diskusjonene som har pågått internt i forhold til hvordan Skriften skal tolkes i gitte lærespørsmål. Det er veldig fascinerende at slike spørsmål sannsynligvis har opptatt troende til alle tider:

«Nei, det er Messias», sa andre. Da sa noen: «Messias kommer vel ikke fra Galilea? Sier ikke Skriften at Messias skal være av Davids ætt og komme fra Betlehem, Davids hjemby?»
Joh 7:41-42

Hvem hadde rett?
 
Jeg har egentlig ikke ønske om å være pragmatisk når jeg tar stilling til et slikt spørsmål, men på sett og vis har de rett alle sammen så lenge det kommer til ”bokstav”. For Jesus er oppfyllelsen av profetien om ”en profet som Moses”, men han er også oppfyllelsen av Messias-profetiene. Ja, han kom fra Galilea, men han er også at Davids ætt og kommer fra Betlehem. 

At alle på sett og vis har rett, men likevel havner i meningsstrid, tror jeg er Johannes sitt motiv for å ta det med i sin fortelling. For Johannes er sannheten dypere enn et spørsmål om geografisk tilhørighet. Den er noe mer enn et dogme bygd på en fortolkning av en profeti satt opp mot en annen profeti. Sannheten er Jesus selv.

Dagens ’manna’:

Det er Jesus selv som har monopol på sannheten

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Identifikasjon

Sist lørdag var jeg på innebandy-cup i Drammen.
 
Slapp av! – jeg utsatte verken eget eller andres liv for fare med å være aktiv utøver av sporten. Om jeg hadde valgt det, ville jeg sannsynligvis vært eldste deltaker, men jeg så mange ”godt voksne” som prøvde seg på banen.

Det er flott at det også i kristen regi er aktiviteter som mange kan identifisere seg med og være med på. Jeg hadde ansvar for lørdagskvelden, men var også da ”kun” tilskuer. For meg var det viktig at de unge deltakerne fikk være med på noe som de kunne identifisere seg med. Det var en flott gjeng som klarte å holde oppmerksomheten til en sammensatt forsamling, og da Andreas hadde appellen lyttet alle oppmerksomt til noe de kunne identifisere seg med.

Da Jesus talte til folket på Tempelplassen under løvhyttefesten, var hans invitasjon til å komme å drikke noe som for folket faktisk ga assosiasjoner til noe de kunne identifisere seg med:

Da de hørte ordene hans, sa noen i folkemengden: «Dette må være profeten.»
Joh 7:40

Temaet ”en profet som Moses” dukker til stadighet opp i Johannesevangeliet. Brødunderet assosierte med Moses som ba og fikk manna (brødet fra himmelen) som svar. Når Jesus taler om levende vann, ligger assosiasjonen til Moses som slår på klippen slik at det strømmer fram friskt vann, veldig nær. Moses ledet utgangen fra fangenskapet i Egypt til det lovede landet. I Jesu samtid var Israel okkupert av en fremmed makt. De trengte en profet som Moses som kunne lede dem til frihet. I Jesus så de løsningen. 

Med andre ord var de veldig nær sannheten. Utfordringen var likevel å forstå at ”løsningen” gjaldt Gudsrelasjonen og ikke maktrelasjonen mellom politiske stater. Johannes har begynt oppkjøringen til frihetstematikken i neste kapittel.

Dagens ’manna’:

Dersom jeg vil nå mine medmennesker med evangeliet må budskapet være noe de kan identifisere seg med.

-------------------------------------
* Lars Risan og Iselin Bakken var på innebandycupen. Der var det samtidig FAbU-styremøte. Lars og Iseling tiltrådte nye verv.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Ergo!

"Ergo" er et adverb som jeg bruker når jeg konkluderer noe. For eksempel: Jeg puster, ergo lever jeg. Ordene ”altså” eller ”følgelig” kunne vært brukt som synonymer. De 5000 i ødemarken var raske til å trekke en konklusjon da de hadde fått mat av Jesus. De hadde fått mat på uforklarlig måte, ergo var han profeten som skal komme:

Da folk så det tegnet Jesus hadde gjort, sa de: «Dette må være profeten som skal komme til verden!»
Joh 6:14

Bakgrunnen for at det skulle komme en profet som Moses hørte med til barnelærdommen*. De visste at Moses var redskapet som fikk det til å regne brød (manna) fra himmelen. Her var det en som gjorde noe tilsvarende, ergo måtte han være den profeten Moses hadde profetert om.

Folket var ikke fullstendig på ”blåbærtur”. Men de skjønte ikke at underet skulle åpne sansene for noe som handlet om mer enn omsorg for brød i dette livet. Derfor ble deres planer om å gjøre Jesus til en jordisk konge en fullstendig avsporing, og dermed gikk de Satans ærend. Johannesevangeliet har ikke med beretningen om Jesu fristelse ødemarken, med det er unektelig flere paralleller i denne lille beretningen. Og en fristelse er en fristelse uansett hvordan ”fristeren” ser ut. Den måtte Jesus for enhver pris unngå å falle i.

Dagens ’manna’:

Det skal lite til før det som er helt riktig blir helt feil.

-------------------------------------------
* En profet som meg vil Herren din Gud la stå fram hos deg, en av dine landsmenn. Ham skal dere høre på. Det var dette du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet: «La meg aldri mer høre Herren min Guds røst eller se denne veldige ilden; for da kommer jeg til å dø.» Da sa Herren til meg: De har rett i det de sier.
5 Mos 18:15-17

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes