Viser innlegg med etiketten Vantro. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vantro. Vis alle innlegg

lørdag 22. april 2017

Håp for de vantro! - en tid for alt*

ENGLISH
I går leste jeg hvordan Tomas hadde utfordret Jesus med vennene sine som tilhørere. Åtte dager senere kom utfordringen tilbake til Tomas i nærvær av den samme flokken:
Så sier Jesus til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» Joh 20:27
Jeg tror jeg hadde følt meg litt flau, men samtidig glad:  
«Jesus hørte meg på tross av min vantro!» 
Det viser også at Jesus bryr seg om enkeltindividet. Det blir et personlig møte midt i mengden. Han ser «meg»! Kanskje opplevelsen av å bli sett av ham er viktigere enn å se «ham»?

Dette ‘spørsmålet’ må ikke tolkes som at jeg er imot å søke inn i Herrens nærhet for å ‘se’ ham. Det er viktig for meg og for alle som tror. Likevel, det å ‘se’ ham må få en konsekvens. Det var den manglende konsekvensen av troen som jeg mener Tomas savnet hos vennene sine og som gjorde at han tvilte (1).

Tenk om Johannes inkluderte Tomas-fortellingen for å vise at det var andre enn ham selv som sikkert opplevde at han var den «disippelen Jesus hadde kjær» eller den «disippelen Jesus så». 

Slik skal det også være – ikke minst for dem som strever med å tro. Jesus elsker dem like mye som dem som kjenner seg trygge i troen.

Dagens ‘manna’:

Jesus har hjerte for dem som er ærlige – også i forhold til tro og tvil.
------------------------------------------
(1) Se: Tenke nytt? - en tid for alt
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

fredag 14. november 2014

Trøst i et vanlig ord



«Likevel» er et ord som gir et nytt perspektiv til noe som allerede er sagt. Ordet kan følge både et positivt og et negativt utsagn og gjøre utsagnet mer nyansert. Johannes har gitt et pessimistisk bilde av vantro blant dem som hørte Jesus. Han har funnet trøst i profetier som har forutsagt vantro, men ser også glimt av håp:

Likevel var det mange som trodde på ham, også av rådsherrene.

Det hender jeg blir motløs når jeg ser vantro og moralsk forfall i samfunnet vårt, og noen ganger kan det å stå for kristne verdier føles ganske «ensomt». 
I en slik situasjon er det mange som har vært før oss. Elia trodde han var den eneste troende igjen i Israel og var så deprimert at han ønsket å dø. Gud måtte minne ham om at det «likevel» var 7000 som ikke hadde bøyd kne for Baal (1 Kong 19). 

Bildet når det gjelder tro og vantro i Norge er også nyansert. Det er fortsatt mange som tror. Hvorfor de ikke står fram vil jeg reflektere litt over i morgen, men i dag finner jeg trøst i «likevel» er det sant at det er mange som tror, og enda flere som vil tro. 
Jeg er ikke så opptatt av å bruke «likevel» når jeg opplever noe positivt, men det gjør utrolig godt å bruke ordet når jeg opplever noe negativt. 

Dagens ‘manna’:

Utfordringer i kø – «likevel»…

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 11. november 2014

Er en profeti bindende?

Spørsmålet er relevant fordi Johannes uttrykker seg på en måte som kan tolkes som bindende:
For dette ordet av profeten Jesaja skulle bli oppfylt:
Herre, hvem trodde vårt budskap,
hvem ble Herrens arm åpenbart for?
Derfor kunne de ikke tro,
Joh 12:38-39b 
Jesus sa også at ord kan binde eller løse (se f. eks Matt 18:18), men det er også mye som tyder på at mennesker kan ta imot det de hører og gjøre noe med det slik at det påvirker profetien. Jonas budskap til Ninive er et eksempel på det. Han bar fram et budskap om at byen skulle ødelegges som førte til omvendelse og bot slik at byen ble spart (Jona 3).

Med andre ord kan utfallet av en profeti påvirkes av måten den blir tatt imot på. Det som utfordrer meg i dagens vers, er ikke selve profetien, men kommentaren til Johannes: «Derfor kunne de ikke tro!» Tross alt var det noen som trodde, men ikke alle. Derfor tror jeg han valgte å referere til dette verset, ikke bare som en trøst for den vantro som møtte Jesus mens han levde, men også for de situasjonene hvor kristne opplever at evangeliet blir avvist til enhver tid.

Når Johannes avslutter Åpenbaringen med å sitere Jesu løfte: «Ja, jeg kommer snart», responderer Johannes: «Amen. Kom, Herre Jesus!» - han gjorde noe med det han hørte.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil gjøre noe med det jeg hører!
----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 10. november 2014

Det han aldri helt forsto

Jeg har tidligere vært inne på hvor frustrerende det er å ikke forstå det man gjerne skulle forstått. Fra barndommen husker jeg hvordan det var når jeg ikke skjønte et matematisk problem med engang. Enda verre var det faktisk når jeg så svaret, men ikke var i stand til å forklare hvordan jeg kom fram til riktig svar fordi jeg ikke kunne formelen. Jeg syntes det var urettferdig at de som hadde brukt riktig formel, men regnet feil, fikk poeng, mens jeg som bare hadde riktig svar ikke fikk poeng. 

I dag forstår jeg at det er viktig å vite hvorfor. Men den oppdagelsen fikk jeg gjennom språkstudiene da jeg oppdaget verdien og viktigheten av å kunne grammatikk og så at grammatikk egentlig har mye til felles med matematikk. Nok om det.

Jeg aner frustrasjonen over det Johannes aldri helt forsto:

Enda han hadde gjort så mange tegn for øynene på dem, trodde de ikke på ham.
Joh 12:37
Riktignok finner han trøst i at det også ble profetert at det skulle bli slik, men jeg aner likevel at det er en mager trøst for en som elsket sin Herre og Frelser. Men det som trøstet Johannes, kan også bli en trøst for meg når jeg undrer meg over det samme «Hvorfor tror de ikke på ham?»

Men det må bare bli en trøst – ikke en sovepute. Jeg tror det er mange rundt meg som ønsker hjelp til å bruke det lys, det glimt av åndelig innsikt som de har slik at de finner veien hjem.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil hjelpe dem som ønsker å finne veien hjem.
-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 21. januar 2012

Tvil og vantro

Begrepet ’tvil’ er egentlig greit. Jeg pleier å argumentere med at ’tvil’ er like mye bevis på tro som på fravær av tro. Dersom jeg ikke i utgangspunktet tror, er det heller ingenting å tvile på. Problem blir det først når vi blander tvil og vantro.

I gårsdagens refleksjon om ondskapens gåte var vantroen inkludert. Jeg har ikke sett at tvil kobles til ondskap eller opprør. Disiplene tvilte til og med i Jesu nærvær, men de forble i det nærværet*. Ondskapen klarer ikke guddommelig nærvær uten å gjøre opprør.

Hebreerbrevet bruker mye plass på å snakke om vantro, og i sammenhengene det brukes er det synonymt med ulydighet og manglende troskap. Jeg har i mange år satt et tilnærmet likehetstegn mellom tro og lydighet** uten å tenke på Hebreerbrevets klare kobling mellom vantro og ulydighet. Ulydighet er ikke et uttrykk for tvil, men på opprør og ofte vrang vilje. Det var brevskriverens forklaring på hvorfor opprørsgenerasjonen av israelitter ikke kom inn i det lovede land:
    Vi ser altså at det var vantro som førte til at de ikke kunne komme inn.
    Hebr 3:19
Dagens ’manna’ er Fil 2:13 omskrevet til en bønn:

    Gud, vær virksom i meg så jeg både vil og gjør det som er etter din gode vilje!
__________________________________________
* ved misjonsbefalingen: ”Og da de fikk se ham, falt de ned og tilba ham; men noen tvilte.”
Matt 28:17
** Se f. eks.
Troa og Noah
Mysteriets hensikt
Velbrukt