Fortsett framdriften!

Slik begynner denne serien som handler om at vi som Jesu etterfølgere er kalt til å være i bevegelse. Refleksjonene ble skrevet i 2018 som en påminnelse om at Framdrift eller 'Momentum' var årets motto i Øst-Europa territoriet. For å begynne på begynnelsen, må du bla tilbake til siste innlegget i denne tråden. Verset, som preget publikasjoner etc dette året var: 

La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

Filipperbrevet 3:16

Hva driver meg?

Det er et veldig interessant spørsmål. Mange kristne forfattere har bidratt med viktige tanker rundt tematikken. Gordon MacDonald satte det 'å være drevet' opp mot 'det å være kalt' (1). Han har definitivt et poeng - en kalt person følger Mesteren; en drevet person kan lett løpe foran ham. 

Gud 'driver' aldri noen mot deres egen vilje; jeg kan imidlertid bli så ambisiøs på Guds vegne at det kan slite meg helt ut. Det kan selvfølgelig også være positivt å ha driv. Rick Warren har skrevet en flott bok om hvor viktig det er å være hensiktsdrevet (2).

For ti måneder siden skrev jeg om «Fire faktorer som påvirker bevegelse» og plasserte «Lidenskap og pasjon» som den første drivkraften. Denne uken har jeg lest om Nehemja og beundret hans ledelseskvaliteter enda en gang. Den første kvaliteten jeg ser er at han ble drevet av lidenskap.

Da Nehemja mottok nyheten om at jødene, som hadde overlevd fangenskapet i eksil og vendt tilbake til Jerusalem, var i stor i ‘stor ulykke og vanære’ på grunn av byens tilstand, ble hjerte hans fylt med sorg, men også med brennende lidenskap (3). Sammen med lidenskapen kom det også en overbevisning om at dette nå var hans ansvar å gjøre noe med. 

Hvis det er noe jeg brenner for, da ønsker jeg å engasjere meg. Jeg kan ikke sitte og bare se på at andre involveres eller at ingen gjør noe i det hele tatt. Ekte lidenskap vil føre til handling, og en slik drivkraft er en god ting.

Vi finner denne lidenskapen hos banebrytende åndelige ledere. Pasjon førte Jesus til korset. Lidenskap gjorde at Paul skrev:

Ja, jeg skulle gjerne vært forbannet og skilt fra Kristus, om det bare kunne være til hjelp for mine søsken som er av samme folk som jeg. 
Rom 9:3

Med andre ord var Paulus villig til å ofre sin egen frelse hvis det kunne redde hans eget folk. En lignende lidenskap finner jeg hos mennesker som John Knox som brant for folks frelse og ba: «Gi meg Skottland, ellers dør jeg».

Lidenskap gjorde at Catherine Booth ropte: «Aldri!» da kirkelederne ville sette restriksjoner på Williams tjeneste. Lidenskap gjorde at den gamle William Booth proklamere: «Jeg vil kjempe til siste slutt!» i sin aller siste tale (4).

Dagens ‘manna’:

Jeg ønsker å være drevet av Jesu lidenskap

--------------------------------------------
(1) Gordon MacDonald: ‘Ordering Your Private World’ se Tidsforvaltning
(2) Rick Warren: "Målrettet liv” NB Jeg har skrevet en serie refleksjoner bygd på Målrettet liv

(3) Nehemja 1:3-4
(4) "Så lenge kvinner gråter..."

Hvorfor er jeg her?

En filosof vil si at dette er et typisk eksistensielt spørsmål, og jeg er enig, men jeg har ikke tenkt å fokusere på den eksistensielle siden av spørsmålet i dag. I Øst-Europa territoriet har vi «Framdrift» (1) som årets motto, og spørsmålet er knyttet til det faktum at jeg tjener Gud her i dag, og allerede har gjort det i noen år.

Sist helg var vi sammen med en gruppe soldater som vurderer om kallet de har fått også er et kall til å bli offiser i Frelsesarmeen. Sammen reflekterte vi over mange aspekter knyttet til kallet. I det siste møtet søndag formiddag talte jeg om den viktigste forutsetningen av alle: 

Tilgjengelighet. 

Da jeg forberedte talen, innså jeg at jeg kunne velge i et stort utvalg av bibelske tekster som understreker viktigheten av tilgjengelighet. Jeg endte opp med å bruke den korte fortellingen om Levi's kall:

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham.
Lukas 5:27-28

Jeg tror ikke at Jesus først og fremst var på utkikk etter en toller eller noen med andre spesifikke ferdigheter da han skulle sette sammen disippelflokken. Han lette etter mennesker som var tilgjengelige. Mennesker som var klare til å følge kallet. I liknelsen om arbeiderne i vingården (2) spurte ikke jordeieren om kvalifikasjoner da han gikk for å leie folk til arbeidet i vingården. Han leide dem som «til enhver tid på dagen» var tilgjengelige. Jeg tror at Gud ser etter tilgjengelige mennesker hele tiden. Bibelen forteller oss at han ikke alltid lykkes: «Jeg har lett blant dem etter en mann som kan bygge opp igjen muren og stille seg i mur-revnene for landet så det ikke blir ødelagt. Men jeg har ikke funnet noen» (3). 

Da Jesus kalte Levi, var Levi tilgjengelig og tilgjengeligheten ble synlig ved at han reagerte umiddelbart på kallet ved å reise seg, forlate alt og følge Jesus.

At jeg er tilgjengelig er hovedgrunnen til at jeg er her, og jeg takker Gud for muligheten. I min hverdag i tjenesten i denne spennende delen av verden, vil jeg være tilgjengelig for Åndens ledelse «til enhver tid på dagen». Det ønsker jeg også for alle mine søsken i Herren som deler det samme oppdraget.

Dagens ‘manna’:

Her er jeg Herre - tilgjengelig!

----------------------------------------

(1) ‘Framdrift’ eller ‘Momentum’ – er bevegelsen som er forårsaket av impulsen fra Den hellige ånd.

(2) Matteus 20:1-16

(3) Esekiel 22:30

Jeg er Fars favoritt!

Hvordan kan det være mulig når han har så mange barn?

Faktisk er Faren min ‘alles far’. Slik avslutter Paulus sin liste over det som forener oss i én Ånd (1). Når Paulus kommer med denne uttalelsen, er jeg overbevist om at han ikke begrenser ‘alle’ til ‘alle troende’. Jeg tror han inkluderer hvert eneste menneske på jorden. I samme brev som Paulus skriver om Åndens enhet, forteller han at han ber til Far:

som er den rette far for alt som kalles barn i himmelen og på jorden… Efeserne 3:15 (1930)

Jeg har møtt mange mennesker, også troende, som sliter med et bilde av Gud som en ‘God Far’. Svært ofte kommer dette ubehaget av dårlige minner forårsaket av at den faren de selv har forholdt seg til var fraværende, voldelig eller regelrett en overgriper. 

Men det er Gud som setter standarden for hva en god far er og dermed definerer hva som er en god far - ikke motsatt. Selv en god jordisk far vil aldri kunne gi mer enn et lite glimt av hva den ‘fullkomne far’ er. Og selv om han er i stand til å favne flere ‘barn’ enn sine egne har vår ‘fullkomne Far’ kapasitet til å favne alle ‘barn’ i verden. Det beskrives til og med som en ‘rettighet’:

‘…alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Johannes 1:12

Derfor, når en person har valgt å ta imot Jesus i livet sitt, er han et Guds barn, og da er han også Guds favoritt. Det vil aldri skje at den ‘fullkomne far’ vil favorisere ett barn framfor et annet, fordi han vet at det å favorisere vil forstyrre Åndens enhet. Gud ønsker å se den rausheten hos barna sine. Han ønsker at vi skal synge med David:

Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!
Salme 133:1

… og vandrer sammen som én Armé, med ett oppdrag og ett budskap!

Dagens ‘manna’:

Jeg elsker å dele Faren min med alle!

--------------------------------
(1) Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far. Ef 4:3-6

‘Én’ Gud!

På Jesus tid var det å bekjenne ‘én’ Gud en del av oppdragelsen for alle jøder. Det kan være flere grunner til at Paulus bringer dette aspektet inn i undervisningen om å bevare Åndens enhet (1), men kanskje den viktigste er hva som er konsekvensen av en slik bekjennelse: Det er bare én som skal tilbes! Da Jesus ble fristet av satan i ødemarken, måtte han minne ham om denne sannheten (2).

Det er en trussel mot enheten når ‘tilbedelsen’ går i andre retninger. Da Paulus skrev om splittelse til korinterne, var det nettopp fordi ‘tilbedelse’ av de forskjellige redskapene som Herren hadde brukt til å nå menneskene i Korint var årsak til splittelsen (3). Hvis de hadde vært forente i tilbedelsen av ‘én’ Gud, ville de ha forstått at Apollos, Kefas og Paulus utelukkende var redskap i Guds hånd.

Mitt store ønske er å tjene Herren og være hans redskap. Fra tid til annen trenger jeg bekreftelse på at han bruker meg som sitt redskap; Men det stopper der, jeg ønsker ikke å stå i veien - faktisk er det en av de få tingene jeg virkelig er redd for. Gjennom årene har jeg vært vitne til hvordan noen av hans instrumenter har fått mer oppmerksomhet enn Herren.

Kanskje det burde være en øyeåpner for oss at stjerner innenfor populærmusikken blir dyrket på grensen til tilbedelse av sine fans – det er ikke så rart at de derfor kalles ‘idoler’ og til og med deltar i konkurranser for å tittelen «idol» (4). Jeg kan ikke benekte at jeg beundrer noen av dem, inkludert mange av de fantastiske lovsangslederne, for det er mange gode og oppriktige musikere som jobber hardt og som ikke er opptatte av å fremme seg selv. Men for meg er det bare ‘én’ Gud som er verdig til min tilbedelse.

'Manna' for i dag

Herren min Gud vil jeg tilbe
Og ham alene vil jeg tjene.

---------------------------------------
(1) Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud
Ef 4:3-6
(2) «Bort fra meg, Satan! For det står skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og ham alene skal du tjene.» - Matteus 4:10
(3) 1 Kor 1:12-13
(4) 'Idol' er det engelske ordet for 'avgud'

Hva er den ‘ene’ dåpen?

Umiddelbart kan det virke like vanskelig å finne et svar på hva den ‘ene’ dåpen er, som det kan være å finne svar på hva den ‘ene’ troen er. Dersom vi ser på diskusjonene som har funnet sted ned gjennom kirkens historie og som fortsatt pågår, blir det ofte et spørsmål om barnedåp kontra voksendåp, og om ritualene skal oppfattes symbolsk eller om frelsen faktisk ligger i ritualets elementer eller i den rituelle handlingen.

Paulus skrev faktisk om flere typer dåp. Han spurte disiplene i Efesos hva slags dåp de var døpt med. Da de svarte ‘Johannes-dåpen’ ble de døpt til Herren Jesu navn (1). Deretter ba han for dem og de ble døpt i Den hellige ånd. Om sine forfedre skrev han at ‘alle ble døpt til Moses i skyen og i havet’ (2). Dette signaliserer at dåpen er en overgang til en ny fase av livet med en ny retning.

I sin undervisning om å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen (3), tror jeg ikke Paulus siktet til verken dåpen i vann eller dåpen i Den hellige ånd, men til det faktum at vi ‘ble døpt til Jesu død’. Dette er dåpen som er den ene og samme for alle gjenfødte troende. Uansett hvordan de forskjellige kirkesamfunnene velger å markere den, er nøkkelen at vi har ‘vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans’ (4). Jesus snakket om sin egen død som en dåp (5), og det bidrar til en bedre forståelse av hva dåp egentlig er, men det stopper heldigvis ikke med død.

Også sammenhengen som «‘én’ dåp» står i styrker denne tolkningen. Ett håp forutsetter at jeg har vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans for at jeg ‘skal være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans’ (6). Skal jeg ha én Herre, er det nødvendig at egoet mitt har dødd med ham for at jeg skal leve i ham. I lys av dette ser jeg kun én virkelig dåp. Hvordan kirkene velger å symbolisere denne dåpen blir egentlig uinteressant dersom det ikke det fører til at vi lever oppstandelseslivet som nye skapninger i Kristus Jesus.

Dagens ’manna’:

Det er kun én dåp som forener oss med Kristus og hverandre.

_________________________________________
* Takk til Bodil Østergreen som lar meg få bruke dette flotte bildet. Hun kjøpte korset i Assisi og skriver følgende på FB: Gud strekker ut sin hånd til deg. Du kan velge om du vil ta imot Guds utstrakte hånd, og strekke ut din hånd til dine medmennesker.
(1) Apg 19:3-4
(2) 1 Kor 10:2
(3) Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp … Ef 4:3-6
(4) Rom 6:3-4
(5) Luk 12:50
(6) Rom 6:5

Hva menes med ‘én’ tro?

Er den ‘ene’ troen identisk med den apostoliske trosbekjennelse, Frelsesarmeens troslære, den lutherskekonkordieformelen, den anglikanske ‘Book of common prayer’, eller er det den kanoniske skrift og den hellige tradisjonen slik den blir tolket av den katolske kirkes magisterium? 

Jeg tror svaret er et klart 'nei'!

Da Paulus skrev om enheten i ‘én’ kropp med ‘én’ tro, fantes det ingen allment vedtatte trosbekjennelser, derfor må svaret på hva den ‘ene’ troen er, finnes et annet sted. Det blir ikke lettere å finne et svar om vi ser på de ‘samlede definisjonene’ av den kristne tro slik den blir forstått av Kirkenes Verdensråd (1), eller en liknende definisjon som Norme slutter seg til (2).

Jo eldre jeg blir, dess enklere må jeg ha det; og når jeg leser Paulus, tror jeg at den ene troen for ham bare kan være: «Den frelsende troen»! En rekke vers fra Paulus sine brever gir støtte for dette synet. Et eksempel er verset som gjorde at Luther kom med uttalelsen ‘Troen alene’ (3): «For i evangeliet åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro».

Sett i sammenheng med forrige ukes refleksjon «…én Herre», er det likevel de følgende versene som tydeligst beskriver innholdet av ‘én’ tro:

For hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst.
Rom 10:9-10

Jeg vil ikke påstå at det er enkelt å forstå dette med vårt menneskelige intellekt. Det underet frelsen er vil for alltid forbli et mysterium. Men for dem som tror, ​​er det så enkelt som det og der ligger også frelsen.

Dagens ‘manna’:

Det er bare én tro som kan frelse meg

-------------------------------------------------- -----

(1) Se: Lima-dokumentet http://www.anglicancommunion.org/media/102580/lima_document.pdf

(2) Se: Lausanne-pakten http://www.lausanne.org/content/covenant/lausanne-covenant

(3) Romerne 1:17- For dem som liker latin: "Sola fide" er ordene teologer bruker for å si "Troen alene".

…én Herre!

Da du og jeg ble kalt og svarte ‘Ja’ til kallet, var det også et ‘Ja’ til ‘én’ kropp, ‘én’ Ånd og ‘ett’ håp. Men dersom vi skal bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen, innebærer det også aksept av at det er bare ‘én’ Herre. Det var maktpåliggende for Paulus å minne sine lesere om at hver tunge skulle bekjenne at Jesus Kristus er Herre (1).

Hvis vi er overgitt til ‘én’ Herre, burde enhet være en logisk konsekvens. Selv om Paulus ikke eksplisitt skriver dette, er det tydelig og synlig når jeg leser mellom linjene. Jeg har ofte brukt følgende enkle illustrasjon:

Hvis Jesus er i sentrum, og jeg ønsker å komme så nært som mulig til sentrum, kommer jeg også nærmere alle hans etterfølgere som har den samme lengselen. Med dette i bakhodet lurer jeg på om mangel på enhet mellom kristne kan være et tegn på at Jesus ikke lenger er den eneste Herre?

Jeg ønsker ikke å begrense «andre» herrer til f.eks. Mammon (2) eller en «herre» som stjeler til seg herredømmet ved å forårsake en usunn avhengighet – «Herren» kan ganske enkelt være meg selv fordi jeg fort kan bli sentrum for min egen oppmerksomhet og vil gjøre alt på min måte. Jeg har en sterkt tilbøyelighet å ta kontroll over mitt eget liv. Det kan være en god ting dersom jeg er villig til å overlate den til den ‘ene’ Herre når jeg vet at ‘andre’ herrer ikke lenger har makt. Men noen ganger kan det se ut som at det er tryggere og mer forutsigbart å ha kontrollen selv, enn å overlate den til den ‘ene’ og ‘sanne’ Herre og la ham lede meg dit hvor det passer ham best.

Jeg tror at enhet er så viktig for Jesus at han vil at jeg skal overgi det jeg anser som min ubestridelige rett, slik at enheten med andre troende ikke blir ødelagt. Det er lettere å gjøre det når jeg tenker på alle de gangene jeg har opplevd at «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (3).

Dagens 'manna':

Hvis Jesus ikke alene er min ‘ene’ Herre, vil jeg miste framdriften i kallet mitt!

-------------------------------------
(1) Fil 2:11
(2) «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» Matteus 6:24
(3) Rom 8:28

Det siste som dør ...

Jeg har hørt det mange ganger før, men det var spesielt å høre det i et møte med fanger med livstidsdommer i Moldova - et land hvor «livstid»  bokstavelig talt betyr at dommen er for resten av livet.

Da jeg snakket med de innsatte, sa jeg: «Jeg ser håp i øynene deres, dere må aldri miste det!». Svaret fra flere av dem kom umiddelbart: «Håpet er det siste som dør!»

Jeg lærte også at mange av dem delte det samme ‘ene håpet’ der jeg også har funnet min frelse. Vi tilhører den samme ‘ene kroppen':

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt»
Ef 4:4

Det er mye håp i verden, og det kan ofte være som flyktige forventninger til noe bedre. I en åndelig kristen kontekst er det i virkeligheten bare ett håp. Dette betyr ikke at vi ikke skal jobbe for det beste i vårt nærmiljø, våre byer og land. Tvert imot oppfordres vi til å gjøre det: «Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel.» (Jer 29:7). Dette er 100% i tråd med hvordan vi ser på vårt kall og oppdrag i Frelsesarmeen - spissformulert av William Booth som «Frelse for begge verdener». Men også frelsen i denne verden er bundet til det samme ‘ene håpet’.

I Paulus’ tanke er håpet noe som aldri dør og er synonymt med en stadig eksisterende framtid. Videre er håpet så sterkt knyttet til Jesus at han skrev:

For i håpet er vi frelst.
Romerne 8:24

For Paulus er det ingen frelse utenfor Jesus Kristus, så det ene håpet er også synonymt med den ene Kristus.

Dagens ‘manna’:

Ett i Kristus betyr å være 'ett' i ett håp.

-----------------------------

Én Ånd

Etter en lang pause, er jeg nå tilbake med min ukentlige blogg, og jeg fortsetter med betraktninger om å vandre 'verdig det kall vi har mottatt' som én kropp. 

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kaltEf 4:3-4

Det forrige innlegget ble postet den siste dagen i juni. I tiden siden da har mange ting skjedd i livet mitt. Under hjemlandsferien vår hadde jeg anledning til å tilbringe mye tid sammen med familien min og i særdeleshet pappa før det behaget Gud å ‘forfremme ham til herligheten’. Det kjentes også godt at jeg fikk anledning til å forrette i bisettelsen hans og feire livet hans før Magna og jeg reiste tilbake til tjenesten vår i Øst-Europa.

Min far var ikke bare pappaen min, han var en offiser-kollega, en kjær bror i Kristus, og en forbønnskjempe jeg kunne stole på i vanskelige stunder. Vi kunne også glede oss sammen når vi så Guds inngripen i våre egne liv så vel som i andre menneskers liv og situasjoner vi møtte i de tjenestene vi sto i. Vi var av den samme Ånd og ene Ånd. Selv da han kjempet sine siste kamper på dødsleie opplevde jeg bekreftelsen Paulus beskrev på denne måten:

Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.
Rom 8:16

Jeg er så takknemlig til Gud at en slik relasjon ikke er forbeholdt dem som deler både fysiske og åndelige familiebånd, den oppstår mellom alle gjenfødte troende. Noen ganger er det ikke nødvendig å si noe, vi bare vet at vi er av den ene og samme Ånd - vi er Jesu kropp.

Dagens 'manna':

Sammen i én Ånd, kan vi gjøre Jesus kjent for hele verden.

Hva kan jeg lære av fingrene mine ...

... når jeg vil lære mer om frukten av å vandre i og med fred?

Spørsmålet kan virke irrelevant, men det er viktig!

Når Paulus underviser om å leve «verdig det kallet vi har fått», er den første frukten av å vandre i og med fred at vi blir ‘en’ kropp:  

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt
Ef 4:3-4

Logikken er tydelig. Hvis vi er kalt til det ene og samme håpet, hører vi også til den ene og samme kroppen, fylt med den ene og samme Ånden.

Så hva kan jeg lære av fingrene mine?

Jeg vet at selv om lillefingrene mine ikke ser like ut, og ikke alltid fungerer like bra, er de en del av den samme kroppen. Det er nytteløst for Herr Høyfing å være stolt fordi han ser litt bedre ut eller fungerer bedre enn Herr Venfing. Heldigvis vet jeg at Herr Høyfing ikke tenker på den måten. Det vet jeg fordi det er jeg som er hodet og det er ånden min som regjerer i kroppen.

Jeg kunne også ha brukt knærne mine som eksempel, men de er langt fra så fotogene som fingrene. Dessuten er det i dag vanskelig å skille dem fra hverandre på utseendet. For 40 år siden ble det høyre kneet skadet i en bilulykke. Det påvirket hele kroppen, men Herr Venkne klandret ikke Herr Høykne.

Tvert imot tok Herr Venkne på seg mye av byrden og hjalp Herr Høykne med å gjenvinne mye av funksjonene han hadde før ulykken. For to år siden var det motsatt. Da ble Herr Venkne skadet i et terrorangrep. Hvis det ikke hadde vært på grunn av Herr Høykne, tror jeg ikke jeg ville vært i stand til å gå i dag. Han bar byrden, og hjelper fortsatt Herr Venkne til å strekke ut når han er i dårlig form og i en lune som gjør det utrivelig for kroppen.

Du kan lære mye om frukten av å vandre ‘i og med fred’ ved å lytte til din egen kropp. Du har bare én, så ta godt vare på den! Som en Jesu etterfølger tilhører du én kropp, så ta godt vare på den!

Vi trenger hverandre både i svakhet og styrke. Å vite dette og å leve i samsvar med denne innsikten, er en del av å vandre verdig det kallet vi har fått.

Dagens ‘manna’:

Kalt til ett håp, i én kropp fylt med én Ånd.

----------------------------------
NB Det blir en pause med blogging på seks språk i tre måneder framover. Neste innlegg i denne serien blir publisert den 6. oktober 18. Ha en velsignet sommer og ta godt vare på kroppen!

Paulus skrev mer om kroppen i 1 Kor 12:12-26

Å vandre i og med fred

Jeg liker å hilse på folk med «fred». I Norge er det litt uvanlig og noen ser på meg med et smil når jeg møter dem med «Guds fred!», men i Øst-Europa er det en helt vanlig hilsen. Vi finner «fred» blant de kvaliteter som Paulus anså som «verdig vandring i lys av det kallet vi har mottatt»:

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen
Ef 4:3

Jeg hadde ikke vært en Jesu etterfølger lenge før jeg oppdaget at djevelens mest fremtredende kjennetegn er hans «splitt og hersk» strategi. Enhet er selve sjelen i alle fellesskap. Dersom enheten blir ødelagt, vil fellesskapet gå i oppløsning.

Hva kan vi gjøre for å bevare Åndens enhet?

I boken «Målrettet liv» gir Rick Warren følgende råd:

• Fokuser på det vi har felles, ikke på forskjellene 
• Vær realistisk i forventingene (ingen menighet er fullkommen) 
• Velg oppmuntring i stedet for kritikk 
• Nekt å høre på sladder 
• Støtt lederne 
• Praktiser Guds metode for konfliktløsning (1) 

Paulus sitt råd til menigheten i Rom er i den samme ånd: 

Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.
Rom 14:19

Dagens ’manna’:

Jeg vil strebe etter å gå i og med fred.

--------------------------
(1) Matt 18:15-17a
Se også “Satsingsområde” – en refleksjon skrevet til samme vers.

Vitaminer til en sunn vandring

Det engelske uttrykket "less is more" som på norsk gir best mening i slagordet: «det enkleste er ofte det beste» passer godt i flere sammenheng. Bjørn Siem, som var prost i Den norske kirke, besøkte Jeløy folkehøyskole (1) da jeg var lærer der for snart 30 år siden. Foran en stor gruppe studenter delte han først noen korte tanker om hvor viktig det er å være gode og snille mot hverandre, og så avsluttet han plutselig med en kort bønn:

Kjære Gud - hvis du fortsatt kan gjøre under, gjør oss snille! Amen

... deretter forlot han auditoriet.

Jeg vil alltid huske hvilket inntrykk denne enkle, korte bønnen gjorde på oss som var tilstede.

Jeg tror alle mennesker liker når folk er vennlige og snille; så hvorfor er det da så vanskelig? Er det fordi vi trenger at Gud gjør et under?

Liknende kvaliteter er nevnt blant egenskapene Jesus hadde da han levde på jorden, og Paulus oppfordrer oss til å vandre:

i mildhet, ydmykhet og storsinn, så vi bærer over med hverandre i kjærlighet.
Ef 4:2

Så enkelt, men likevel så vanskelig at det trengs et under. Jeg vet at et under er nødvendig, fordi jeg prøvde i flere år å gjøre slik som Paulus skrev, men jeg fikk det ikke til! Så jeg ga opp og sluttet å late som om det fungerte. Da oppdaget jeg at Gud allerede har utført underet. Han har gjort det umulige mulig i Kristus. Akkurat som Paulus, gjorde jeg det jeg ikke vil gjøre (2); likevel er det fremdeles ingen fordømmelse i Kristus Jesus (3) - fordi i og fra ham flyter det en strøm av konstant nytt liv som kommer med hans mildhet og overbærende kjærlighet. Det er virkelig et under.

Dagens ‘manna’:

Takk Gud, for ditt under!

--------------------------------------
(1) Jeløy folkehøyskole
(2) Rom 7:19
(3) Rom 8:1

Å lære å gå

Jeg elsker å bruke 'apostlenes hester'. Derfor elsker jeg å gå i stedet for å kjøre bil. Når jeg i tillegg får anledning til å løpe litt, blir formen enda bedre. Prinsippene er de samme i Guds rike.

De tre første kapitlene i Paulus brev til Efeserne er veldig fokusert på min status eller stilling i Kristus. Paul ønsket å sørge for at leserne kjenner sin posisjon. Når jeg vet hvor jeg sitter, er jeg klar til å reise ag og begynne å gå:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått
Ef 4:1

Ordet Paul bruker på gresk betyr bokstavelig talt å 'gå' eller ‘vandre’. Det er imidlertid fullt ut mulig å bruke 'leve', slik 2011 oversettelsen og mange nyere oversettelser gjør.

‘Å leve' og 'å gå' har mange likheter. Jeg lever fordi jeg er i live. Jeg trenger ikke å fortelle hjerte mitt at det skal slå eller lungene mine at de skal trekke pusten - det er en del av å være i live. Etter at jeg har lært å gå, trenger jeg ikke å tenke på hvordan jeg reiser meg eller hvordan jeg skal flytte beina for å få riktig bevegelse for å komme dit jeg vil. Jeg trenger bare å vite hvor jeg skal, og så blir ‘vandringen’ en integrert del av livet mitt.

Når Paulus ber meg om å vandre og leve verdig det kallet jeg ble kalt til, fortsetter han å forklare hva han mener det vil si i praksis. Når du leser videre i avsnittet (1), vil du oppdage at han ramser opp egenskaper som kjennetegner  det livet Jesus levde. 
Det handler om å vandre som Jesus i verden i dag. Det er det som er ‘det normale kristne livet’ (2). Det er umulig uten Ham, men Han vil ikke gjøre det uten oss. Når vi begynner å leve på denne måten, blir det en integrert del av oss - vi gjør det uten å tenke på det, eller til og med vite om det (3). Jeg vil ta for meg flere av disse egenskapene i de kommende ukene. 

Dagens ‘manna’:

Det handler om å lære å vandre - som Kristus

-------------------------------------------
* 1930 oversettelsen: Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.
(1) Ef 4:1-16
(2) "Det normale kristenliv" er en annen bok av Watchman Nee -som også skrev "Sitte, vandre, stå". Nee's bøker har betydd mye for min personlige åndelige reise.
(3) ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? …’
Matteus 25:37-40

Å vite hvem jeg er

Da Magna og jeg ble satt inn som ledere i Øst-Europa territoriet, sa jeg følgende i talen min: «Hvis jeg ikke vet hvem jeg er og hvorfor jeg er her, er jeg en fare for Frelsesarmeens oppdrag!»

Du kan ikke gå inn i et åndelig kamp uten å vite hvem du er og hvorfor du er i en kamp. Det er derfor Bibelen inneholder så mye undervisning om identiteten i Kristus og oppdraget vi er kalt til å være del av.

Paulus har dette som hovedfokus i brevet til Efeserne. Han begynner med identiteten i Kristus, fortsetter å undervise om hva dette betyr i praksis for oppdraget og avslutter med hvordan dette gir oss mulighet til å kunne stå i en åndskamp. Watchman Nee har brukt essensen fra eferserbrevet og presentert det som tre viktige skritt i vår åndelige utvikling. Tittelen på boka er "Sitte, vandre, stå", der det å sitte har alt å gjøre med vår identitet = vår status i Kristus Jesus:

I Kristus Jesus har han reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.
Ef 2:6 (1)

For noen år siden kom en mann som var besatt av ondskap så nær meg at nesen hans rørte nesen min. Det hadde ikke vært noen samtale mellom oss, men han svor og forbannet meg og sa at jeg var djevelens mann. Fordi jeg vet hvem jeg er i Kristus, kunne jeg rolig tale den den onde ånden og sa: "Du vet hvem jeg er. Du vet at jeg er i Kristus, og at det ikke er noe du kan gjøre med meg!" 

Mannen ropte og viftet med armene sine slik at brillene mine ble kastet på fortauet. Da løp mannen bort. Jeg var uskadd og det var brillene mine også. Det var ikke en hyggelig opplevelse, men det var godt å se at selv om de onde ånene er "løgnere" i likhet med deres "far" (2), vet de hva som er sant når de blir konfrontert med sannhet. Når vi vet hvem vi er i Kristus, kan vi gjøre akkurat det Jakob oppfordrer oss til å gjøre:

Så vær da lydige mot Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. 
Jakob 4:7

Dagens 'manna':

Jesus er sannheten, og han er sterkere enn "løgnens far" (2)

------------------------------------------------
(1) Les gjerne Ef 1:1-14 og merk deg hvor mange ganger Paulus bruker 'i Kristus', 'i ham' osv.
(2) Når han (djevelen) lyver, taler han ut fra sitt eget, for han er en løgner og løgnens far.
Joh 8:44b

Klar for kamp

I de to siste bloggene mine har jeg brukt sjakk som en illustrasjon for åndskamp - og jeg tar sjansen på å bruke den igjen:

Magnus Carlsen er rangert som # 1 blant verdens sjakkspillere, han er regjerende verdensmester og kommer med gode råd som også kan brukes på andre arenaer. Han understreker ofte at han må være i god form for å vinne partiene sine. Derfor trenger han mye mental og fysisk trening for å være opplagt og klar for kamp.

Når jeg fortsetter å bruke sjakk i forbindelse med åndskamp, er prinsippene Carlsen følger absolutt gyldige som forberedelse til kamp mot ondskapens makter. I flere av sine brev sammenlikner Paulus misjonsoppdraget med å være i en kamp eller i et løp på en idrettsarena:

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.
2 Tim 4:7

I denne kampen bruker vi det gode som våpen for å beseire det onde:

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!
Rom 12:21

Videre understreker Paulus at vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. For å kunne gå inn i denne kampen må vi bli sterke i Herren og i hans veldige kraft (1). Svært ofte vil prinsipper som er gyldige i en fysisk sammenheng også gjelde i den åndelige sfære, også dette er noe Paulus har kommentert:

Fysisk trening er bra på sin måte; men å trene seg i å være lydig mot Gud, er nyttig på alle måter.
1 Tim 4:8 (En levende bok)

Hvis jeg vil trene meg i form til en halvmaraton, kan jeg bruke en ‘app’ som vil lage et treningsprogram jeg kan følge fram til jeg starter i løpet. I de kommende ukene vil jeg dele noen tanker om hva «trening i være lydig mot Gud» vil si i praksis. Programmet starter med å vite hvem jeg er i Jesus Kristus, og ender med å vite at han bor i meg.

Dagens ‘manna’:

Å være klar for oppdrag forutsetter trening i å være lydig mot Gud (2).

--------------------------------------
(1) Ef 6:10-12
(2) en engelsk oversettelse sier ‘training in holy living’ = øvelse i hellighet

Det uforutsigbare trekket

For ti år siden ble jeg kalt til å forkynne på Ungdomskongressen i Norge. Temaet for kongressen var "banebrytende" - og siden jeg skulle tale på tre møter bestemte jeg meg for å forkynne om banebrytende tro, håp og kjærlighet. Stine, som var ansvarlig for dekorasjon av hallen, hadde bedt meg om ideer, og jeg foreslo at hun kunne bruke de tre symbolene: Kors, Anker og Hjerte - men jeg sa også at hun kunne føle seg fri til å gjøre ‘som Ånden leder’.

Et par dager før kongressen følte jeg en sterk trang til å bruke et sjakkspill som en gjennomgående illustrasjon i forkynnelsen uten å endre det opprinnelige hovedfokuset. Jeg ønsket at jeg hadde fått denne inspirasjonen tidligere, slik at jeg kunne ha gitt Stine dette alternativet. Nå var det for sent.

Da jeg kom inn i hallen før det første møtet, ble jeg fylt av ærefrykt, fordi scenen var dekorert med et stort sjakkbrett og elementer relatert til spillet. Da jeg fant Stine, spurte jeg "Hvordan visste du?" - Tårene fylte øynene, og hun sa: "Jeg følte meg ledet av Ånden!"

Hvis du vil vinne et sjakkspill mot en erfaren spiller, må du gjøre uforutsigbare trekk. I åndelig krigføring har vi en erfaren motpart, og derfor er Åndens ledelse uunnværlig. Jesus fokuserte på dette i samtalen med Nikodemus:

«Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»
Joh 3:8

Når Ånden leder oss, blir djevelen skremt fordi de trekkene vi foretar blir uforutsigbare. Han vet det av egen erfaring. Han trodde det var et godt trekk for å drepe ‘Kongen’. Men idet han gjorde det, var hans egen skjebne beseglet; fordi Kongen overvant døden og sto opp igjen for å bringe nytt liv. Ved sin Hellige Ånd gir Kongen liv til hver den som vil bli hans barn. Nå fyller disse barna verdens ‘sjakkbrett’ og med uforutsigbare trekk ledet av Den hellige ånd overvinner de det onde med gode.

'Manna' for i dag:

Som Ånden leder!*

--------------------------
* Når dette innlegget postes på bloggen, sammenfaller det med det offentlige farvellet for General Andre Cox og velkommen for det 19. Høye råd. Vær med å be om at rådet må velge General som «Ånden leder». Du kan se møtet på nettet: sar.my/facebook eller sar.my/highcouncil2018 fra kl 16:30 norsk tid.

«… uten oss, vil ikke Gud»

Overskriften er siste del av et velkjent sitat fra Augustin:

«Uten Gud, kan vi ikke. Uten oss, vil ikke Gud.»

Det er god bibelsk støtte for første del av sitatet. I lignelsen om vintreet fokuserte Jesus på viktigheten av å bære frukt og sa:

«…uten meg kan dere ingen ting gjøre.»
Joh 15:5b

Det er ingen tvil om at Gud ‘kan’ uten oss. Da fariseerne ba Jesus om å tale disiplene til rette fordi de hyllet ham da han red inn i Jerusalem på palmesøndag, svarte Jesus:

«Dersom de tier, skal steinene rope.»
Luk 19:40

Augustin har likevel rett, Gud ønsker jobbe i oss og gjennom oss (1). Mange år tilbake lyttet jeg til Bill Himes som åpnet andakten sin med følgende proklamasjon: «Ingen stein skal rope i stedet for meg!» - En mann som har viet alle sine talenter og alt han er til Gud, har troverdighet når han kommer med en slik uttalelse (2). William Booth hadde samme overbevisning og engasjement, derfor kunne han si: «Jeg er et Guds trekk!».

Når jeg tenker på «Guds trekk» er et sjakkbrett det første bildet som dukker i tanken min. I løpet av mitt første år på Offisersskolen i 1974 jobbet andre-års kadettene i sesjonen «Korsets soldater» med en pantomime som de skulle bruke i Royal Albert Hall. Mens International Staff Band spilte stykket "Hellig krig" (3) utførte en gruppe kadetter en kamp på et stort sjakkbrett på scenen, et bilde av kampen mellom det gode og det onde.

Forestillingen gjorde et mektig inntrykk. Den åndelige krigen er imidlertid ikke en forestilling, den er ekte. Uten Gud, kan vi ikke. Uten oss, vil ikke Gud. Vi er et Guds trekk i verden i vår tid, og det betyr kamp med kjærlighetens våpen. Korsets grusomme skjønnhet er dets vitnesbyrd om en kjærlighet som overvant ondskapen. Det vitnesbyrdet er fortsatt kjernen i den bevegelsen som finner sted i og gjennom Jesu etterfølgere i dag.

Dagens ‘manna’:

Et trekk av Gud vil alltid være et kjærlighetstrekk

-------------------------------------
(1) Se: Den tredje bevegelsen som revolusjonerte framdriften
(2) Bill Himes er komponist og sangpoet. Hans sang ‘Alt det jeg er’ er sunget over hele verden.
(3) Brass-entusiaster vil kjenne dette vakre og krevende stykket av Ray Steadman Allen skrevet for Frelsesarmeens hundreårsjubileum i 1965.

Jeg er et Guds trekk

I forrige uke opplevde vi på en sterk måte Guds nærvær under offisers-konferansen i Øst-Europa. Forrige gang alle offiserene i territoriet deltok på denne typen arrangement, var i 2013, så det var en velsignelse å få mulighet til å møtes på en slik måte igjen. Gjestene våre, kommandørene Heidi og Brad Bailey, kom som et frisk pust fra Herren og delte fra sin kunnskap, erfaring og sine hjerter på en måte som velsignet og utfordret oss alle. Temaet for konferansen var knyttet til fokuset vi har på momentum, og i en av sesjonene kommenterte Brad dette sitatet fra William Booth:

«Jeg venter ikke på Guds trekk;
Jeg er et Guds trekk!» (1)

En viktig del av DNAet til Jesu disipler er fanget opp i denne uttalelsen. Gud sendte sin Ånd som en impuls. En disippel som beveger seg i respons til impulsen, blir «Guds trekk» i denne verden!

Paulus var veldig tydelig på sin identitet «i Kristus», men han fokuserte også på det faktum at Kristus levde i ham:

«…jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg».
Gal 2:20

Under konferansen i forrige uke brukte vi sangen "Vi er Jesus i vår tid!" (2), som jeg skrev i 2014 sammen med kommandør Dick Krommenhoek (3). Teksten prøver å fange mysteriet det er at du og jeg er Jesu kropp i verden i dag. Den logiske og radikale konsekvensen av denne sannheten er at vi blir «Jesus» i vår tid akkurat der vi er.

På pinsedagen fortok Gud et trekk på en slik måte at jeg ikke trenger å vente på et ‘neste’ trekk – for det trekket er meg og alle som lar seg bevege av ham. Når vi har mottatt Den hellige ånd, lever han i oss, og da kan vi si:

Dagens ‘manna’:

Jeg er Guds trekk!

---------------------------------
(1) Det engelske ordet ‘move’ (se teksten på bildet) kan oversettes både som verb og substantiv. Det kan bety en bevegelse, et trekk, en forflytning mm.

(2) Jesus i vår tid
Når Jesus kommer gående i gata hvor jeg bor
vil nok naboene synes han er kjent.
Et underlig mysterium for alle oss som tror:
Det er meg, det er meg han har sendt.

Vårherre har en strategi
en tidløs metafor:
Vi er «Jesus» (3x)
i vår tid,
der vi bor.

Når Jesus tar en sjanse på å bruke deg og meg,
er det rett og slett et under at han tør.
Men han har også lovet oss å gå den samme vei
Så han vet, så han vet hva han gjør!

Om Jesus dukket opp en dag og pratet som min bror,
hva blir svaret mitt om Jesus spurte meg:
Når du går gjennom gata di på stedet hvor du bor,
Ser de meg, ser de meg gjennom deg?

(3) Notene til sangen

Ord som blir talt i rette tid.

ENGLISH, русский, Română, ქართულ, Українська

Det er Salomo som er ansvarlig for overskriften, og den er en del av dette ordspråket:

Som epler av gull i et smykke av sølv,
er ord som blir talt i rette tid.
Ordsp 25:11

Det er enkelt å forestille seg at dette smykket eller kunstverket er både verdifullt og vakkert. Hvis du også virkelig har opplevd å bli hjulpet av et ord som er talt i rette tid, vet du at det kan være mer verdifullt enn hele verdens beholdning av gull og sølv.

Det har skjedd meg flere ganger i livet mitt, og derfor vil jeg at Gud skal snakke gjennom meg slik at andre mennesker kan oppleve velsignelsen av å bli bekreftet av Gud.

Da jeg var ung offiser i Frelsesarmeen, ble jeg gift med en vakker ung soldat. Det var ‘kjærlighet ved første blikk’, og vi har nå vært gift i mer enn 40 år. Den eneste ulempen med ‘arrangementet’ var at Magna ikke var en offiser da vi ble gift, noe som medførte at jeg måtte gi fra meg løytnantsrangen. Likevel fortsatte Magna og jeg å være korpsledere sammen i Vik i Sogn. Selv om jeg ble fortalt at jeg hadde sviktet Frelsesarmeen, følte jeg ikke at jeg hadde sviktet Gud gå på noen som helst måte. Følelsen av å svikte kom sterkt noen måneder senere. Jeg kjørte bilen min, mistet kontrollen over den og det ble en dramatisk ulykke. Magna kom fra det uten en skrape, mens jeg ble alvorlig skadet - og endte på sykehus i flere uker og måtte gjennom to operasjoner. Grunnen til at jeg følte at jeg hadde sviktet Gud - og derfor også Frelsesarmeen, var at jeg ikke hadde sertifikat til å kjøre bil. Jeg følte meg som en fullstendig fiasko, og at Gud aldri ville kunne bruke meg lenger.

Etter sykehusoppholdet og fortsatt avhengig av krykker, deltok jeg på mitt først og hittil eneste møte i Sarons Dal. Det må ha vært 5-10.000 mennesker i forsamling. Ganske nedtrykt fant vi et par plasser langt bak i hallen. Da pastor Stanley Sjøberg fra Sverige sto opp for å forkynne kom han med et budskap som begynte omtrent slik:

Før jeg begynner talen min i kveld, har jeg en beskjed til en person i forsamlingen. Du er en Herrens tjener som tror at Gud har forkastet deg, og at han aldri vil kunne bruke deg fordi du har brutt loven, kjørt en bil uten sertifikat og skadet deg selv ved å gjøre det. Gud vil at du skal vite at du er tilgitt, og han vil gjenopprette deg i din tjeneste.

For meg var disse ordene «som epler av gull i et smykke av sølv» - derfor vet jeg også hvor viktig det er å være ivrig etter (1) å tale ord som kan gi gjenopprettelse til nedbrutte mennesker.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil tale et ord i rette tid!

Vil du?
----------------------
(1) 1 Kor 12:31