Påvirket noen grekere Guds ‘NÅ’?

Hvis du har lest bloggene mine de siste ukene, vet du at svaret mitt er 'JA'. Jeg er overbevist om at alt Johannes tok med i beretningen sin, ble valgt med en klar hensikt:

Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.
Johannes 20:30-31

Jeg tror ingenting havnet der ved en tilfeldighet. Selv om noe kan se ut som uvesentlig informasjon, har Johannes en så tydelig regi i fortellingen sin, at en tilsynelatende ubetydelig informasjon kan være avgjørende for forståelsen av hvem Jesus er, og hva hans frelse betyr.

Da Johannes tok med at Filip og Andreas fortalte Jesus om noen grekere som hadde sagt: «Vi vil gjerne se Jesus», virker det som om dette var et signal Jesus ventet på, for responsen hans var:

 «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort.»
Johannes 12:23

Johannes forteller ingenting om at det ble et personlig møte mellom Jesus og grekerne, men jeg antar at de var i mengden av vitner til Jesu utrop og de påfølgende hendelsene.

Så hvorfor påvirket utsagnet «Vi ønsker å se Jesus» Guds ‘NÅ’?

Hensikten til Johannes var å formidle at evangeliet er for alle, ikke bare for Guds utvalgte folk. Grekere var synonymt med hedningefolkene (1). Når representanter fra disse folkegruppene uttrykte en lengsel etter å se 'Jesus' - tror jeg det var ledetråden Jesus trengte for å si «oppdrag utført!» = «timen er kommet!». Dette ble bekreftet av at jødene = Filip og Andreas fortalte Jesus om grekernes ønske. 

Ingenting er en sterkere hindring for å oppleve Guds 'Nå' enn rasisme. I dag påvirker denne ‘pesten’ til og med samfunn som bærer navnet ‘kristne’. Kombinasjonen er umulig fordi «i Kristus Jesus er ikke jøde eller greker» (2).

'Manna' for i dag:

Enhet i Kristus påvirker Guds 'NÅ'!

----------------------------------------

(1) Paulus delte denne troen: «evangeliet … er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker». Romerne1:16

(2) Galaterne 3:28a Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.
NB - blogginnlegget er knyttet til General Brian Peddles "Kalt til oppdrag NÅ"

Hva er den ‘ene’ dåpen?

Umiddelbart kan det virke like vanskelig å finne et svar på hva den ‘ene’ dåpen er, som det kan være å finne svar på hva den ‘ene’ troen er. Dersom vi ser på diskusjonene som har funnet sted ned gjennom kirkens historie og som fortsatt pågår, blir det ofte et spørsmål om barnedåp kontra voksendåp, og om ritualene skal oppfattes symbolsk eller om frelsen faktisk ligger i ritualets elementer eller i den rituelle handlingen.

Paulus skrev faktisk om flere typer dåp. Han spurte disiplene i Efesos hva slags dåp de var døpt med. Da de svarte ‘Johannes-dåpen’ ble de døpt til Herren Jesu navn (1). Deretter ba han for dem og de ble døpt i Den hellige ånd. Om sine forfedre skrev han at ‘alle ble døpt til Moses i skyen og i havet’ (2). Dette signaliserer at dåpen er en overgang til en ny fase av livet med en ny retning.

I sin undervisning om å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen (3), tror jeg ikke Paulus siktet til verken dåpen i vann eller dåpen i Den hellige ånd, men til det faktum at vi ‘ble døpt til Jesu død’. Dette er dåpen som er den ene og samme for alle gjenfødte troende. Uansett hvordan de forskjellige kirkesamfunnene velger å markere den, er nøkkelen at vi har ‘vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans’ (4). Jesus snakket om sin egen død som en dåp (5), og det bidrar til en bedre forståelse av hva dåp egentlig er, men det stopper heldigvis ikke med død.

Også sammenhengen som «‘én’ dåp» står i styrker denne tolkningen. Ett håp forutsetter at jeg har vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans for at jeg ‘skal være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans’ (6). Skal jeg ha én Herre, er det nødvendig at egoet mitt har dødd med ham for at jeg skal leve i ham. I lys av dette ser jeg kun én virkelig dåp. Hvordan kirkene velger å symbolisere denne dåpen blir egentlig uinteressant dersom det ikke det fører til at vi lever oppstandelseslivet som nye skapninger i Kristus Jesus.

Dagens ’manna’:

Det er kun én dåp som forener oss med Kristus og hverandre.

_________________________________________
* Takk til Bodil Østergreen som lar meg få bruke dette flotte bildet. Hun kjøpte korset i Assisi og skriver følgende på FB: Gud strekker ut sin hånd til deg. Du kan velge om du vil ta imot Guds utstrakte hånd, og strekke ut din hånd til dine medmennesker.
(1) Apg 19:3-4
(2) 1 Kor 10:2
(3) Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp … Ef 4:3-6
(4) Rom 6:3-4
(5) Luk 12:50
(6) Rom 6:5

…én Herre!

Da du og jeg ble kalt og svarte ‘Ja’ til kallet, var det også et ‘Ja’ til ‘én’ kropp, ‘én’ Ånd og ‘ett’ håp. Men dersom vi skal bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen, innebærer det også aksept av at det er bare ‘én’ Herre. Det var maktpåliggende for Paulus å minne sine lesere om at hver tunge skulle bekjenne at Jesus Kristus er Herre (1).

Hvis vi er overgitt til ‘én’ Herre, burde enhet være en logisk konsekvens. Selv om Paulus ikke eksplisitt skriver dette, er det tydelig og synlig når jeg leser mellom linjene. Jeg har ofte brukt følgende enkle illustrasjon:

Hvis Jesus er i sentrum, og jeg ønsker å komme så nært som mulig til sentrum, kommer jeg også nærmere alle hans etterfølgere som har den samme lengselen. Med dette i bakhodet lurer jeg på om mangel på enhet mellom kristne kan være et tegn på at Jesus ikke lenger er den eneste Herre?

Jeg ønsker ikke å begrense «andre» herrer til f.eks. Mammon (2) eller en «herre» som stjeler til seg herredømmet ved å forårsake en usunn avhengighet – «Herren» kan ganske enkelt være meg selv fordi jeg fort kan bli sentrum for min egen oppmerksomhet og vil gjøre alt på min måte. Jeg har en sterkt tilbøyelighet å ta kontroll over mitt eget liv. Det kan være en god ting dersom jeg er villig til å overlate den til den ‘ene’ Herre når jeg vet at ‘andre’ herrer ikke lenger har makt. Men noen ganger kan det se ut som at det er tryggere og mer forutsigbart å ha kontrollen selv, enn å overlate den til den ‘ene’ og ‘sanne’ Herre og la ham lede meg dit hvor det passer ham best.

Jeg tror at enhet er så viktig for Jesus at han vil at jeg skal overgi det jeg anser som min ubestridelige rett, slik at enheten med andre troende ikke blir ødelagt. Det er lettere å gjøre det når jeg tenker på alle de gangene jeg har opplevd at «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud» (3).

Dagens 'manna':

Hvis Jesus ikke alene er min ‘ene’ Herre, vil jeg miste framdriften i kallet mitt!

-------------------------------------
(1) Fil 2:11
(2) «Ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.» Matteus 6:24
(3) Rom 8:28

Det siste som dør ...

Jeg har hørt det mange ganger før, men det var spesielt å høre det i et møte med fanger med livstidsdommer i Moldova - et land hvor «livstid»  bokstavelig talt betyr at dommen er for resten av livet.

Da jeg snakket med de innsatte, sa jeg: «Jeg ser håp i øynene deres, dere må aldri miste det!». Svaret fra flere av dem kom umiddelbart: «Håpet er det siste som dør!»

Jeg lærte også at mange av dem delte det samme ‘ene håpet’ der jeg også har funnet min frelse. Vi tilhører den samme ‘ene kroppen':

«Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt»
Ef 4:4

Det er mye håp i verden, og det kan ofte være som flyktige forventninger til noe bedre. I en åndelig kristen kontekst er det i virkeligheten bare ett håp. Dette betyr ikke at vi ikke skal jobbe for det beste i vårt nærmiljø, våre byer og land. Tvert imot oppfordres vi til å gjøre det: «Se til at den byen som jeg har ført dere bort til, må ha fred og fremgang, og be til Herren for den! For når det går den vel, går det også dere vel.» (Jer 29:7). Dette er 100% i tråd med hvordan vi ser på vårt kall og oppdrag i Frelsesarmeen - spissformulert av William Booth som «Frelse for begge verdener». Men også frelsen i denne verden er bundet til det samme ‘ene håpet’.

I Paulus’ tanke er håpet noe som aldri dør og er synonymt med en stadig eksisterende framtid. Videre er håpet så sterkt knyttet til Jesus at han skrev:

For i håpet er vi frelst.
Romerne 8:24

For Paulus er det ingen frelse utenfor Jesus Kristus, så det ene håpet er også synonymt med den ene Kristus.

Dagens ‘manna’:

Ett i Kristus betyr å være 'ett' i ett håp.

-----------------------------

Én Ånd

Etter en lang pause, er jeg nå tilbake med min ukentlige blogg, og jeg fortsetter med betraktninger om å vandre 'verdig det kall vi har mottatt' som én kropp. 

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kaltEf 4:3-4

Det forrige innlegget ble postet den siste dagen i juni. I tiden siden da har mange ting skjedd i livet mitt. Under hjemlandsferien vår hadde jeg anledning til å tilbringe mye tid sammen med familien min og i særdeleshet pappa før det behaget Gud å ‘forfremme ham til herligheten’. Det kjentes også godt at jeg fikk anledning til å forrette i bisettelsen hans og feire livet hans før Magna og jeg reiste tilbake til tjenesten vår i Øst-Europa.

Min far var ikke bare pappaen min, han var en offiser-kollega, en kjær bror i Kristus, og en forbønnskjempe jeg kunne stole på i vanskelige stunder. Vi kunne også glede oss sammen når vi så Guds inngripen i våre egne liv så vel som i andre menneskers liv og situasjoner vi møtte i de tjenestene vi sto i. Vi var av den samme Ånd og ene Ånd. Selv da han kjempet sine siste kamper på dødsleie opplevde jeg bekreftelsen Paulus beskrev på denne måten:

Ånden selv vitner sammen med vår ånd at vi er Guds barn.
Rom 8:16

Jeg er så takknemlig til Gud at en slik relasjon ikke er forbeholdt dem som deler både fysiske og åndelige familiebånd, den oppstår mellom alle gjenfødte troende. Noen ganger er det ikke nødvendig å si noe, vi bare vet at vi er av den ene og samme Ånd - vi er Jesu kropp.

Dagens 'manna':

Sammen i én Ånd, kan vi gjøre Jesus kjent for hele verden.

Å vandre i og med fred

Jeg liker å hilse på folk med «fred». I Norge er det litt uvanlig og noen ser på meg med et smil når jeg møter dem med «Guds fred!», men i Øst-Europa er det en helt vanlig hilsen. Vi finner «fred» blant de kvaliteter som Paulus anså som «verdig vandring i lys av det kallet vi har mottatt»:

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen
Ef 4:3

Jeg hadde ikke vært en Jesu etterfølger lenge før jeg oppdaget at djevelens mest fremtredende kjennetegn er hans «splitt og hersk» strategi. Enhet er selve sjelen i alle fellesskap. Dersom enheten blir ødelagt, vil fellesskapet gå i oppløsning.

Hva kan vi gjøre for å bevare Åndens enhet?

I boken «Målrettet liv» gir Rick Warren følgende råd:

• Fokuser på det vi har felles, ikke på forskjellene 
• Vær realistisk i forventingene (ingen menighet er fullkommen) 
• Velg oppmuntring i stedet for kritikk 
• Nekt å høre på sladder 
• Støtt lederne 
• Praktiser Guds metode for konfliktløsning (1) 

Paulus sitt råd til menigheten i Rom er i den samme ånd: 

Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.
Rom 14:19

Dagens ’manna’:

Jeg vil strebe etter å gå i og med fred.

--------------------------
(1) Matt 18:15-17a
Se også “Satsingsområde” – en refleksjon skrevet til samme vers.

Å vite hva enighet er – et skritt på reisen:

ENGLISH
Jeg har alltid hevdet at enighet ikke er en forutsetning for enhet. Bakgrunnen er at enhet tåler uenighet, fordi enhet handler om noe som er mer og større en det å være enige i en spesifikk sak. Jeg kjenner for eksempel mange kristne ledere som jeg også opplever en enhet med selv om vi har forskjellige syn i enkelte trosspørsmål.

Likevel er det et område hvor det også er viktig ikke bare med enhet, men også enighet. Det kommer tydelig fram i dagens undervisning på reisen opp til Jerusalem:

«Også dette sier jeg dere: Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
Matt 18:19-20

Som ung kristen hørte jeg ofte de voksne snakke om at det er viktig å ‘be igjennom’ konkrete saker. Etter hvert forsto jeg litt mer av hva dette betyr. Av og til kan bønnen min bli en kamp, og da er det godt å vite at det er noen som er enige med meg om at 'dette ber vi igjennom' til vi har et svar. Som så ofte før når jeg blogger, kjenner jeg behov og lyst til å skrive veldig mye mer, men dette er bare et lite skritt på reisen. Jeg tror stadig flere blir klar over og elsker enheten som vi kan ha på tross av uenighetene:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Joh 17:22-23a

En slik enhet vil forsterkes gjennom enighet i konkrete bønneprosjekter. Det har jeg opplevd mange ganger og da er Jesus virkelig midt iblant oss.

Dagens ‘manna’:

Enighet i bønn gir resultater

-----------------------------------

Det handler om smøring

Jeg har ikke funnet vers i Bibelen som direkte sier noe om at den hellige salvingsoljen ble brukt til å smøre, men: Det er en av oljens generelle egenskaper – og derfor også Åndens. 

Det er likevel mulig å se en tydelig forbindelsen til salvingsoljen som symbol på «hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!», for salmisten fortsetter med følgende illustrasjon for å beskrive dette harmoniske fellesskapet:

Det er som den fine oljen på hodet
når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
ned over linningen på kjortelen.
Det er som dugg fra Hermon
Når den faller på Sions fjell.
For der gir Herren velsignelse,
liv til evig tid. Salme 133

Jeg kommer til å reflektere videre over dette i morgen, men det er interessant at Samuel Logan Brengle var kjent som «reisende i hellighet», men over alt hvor det oppsto konflikter i Frelsesarmeen, sendte Generalen ham som en «reisende i konflikt» (1). Brengles metode var enkel: Så lite oppmerksomhet som mulig på konflikten – så mye oppmerksomhet som mulig på Ånden, helligheten og den guddommelige helligheten. Det utrettet mirakler. Den hellige ånd smører «menighetens maskineri».

Med salvesen følger også smøring som en Åndens egenskap. Som en disippel klarer jeg meg ikke uten den, og som et samfunn av troende kan vi ikke leve uten.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om smøring

---------------------------------------
(1) Clarence Hall:
«Han (Brengle) følte at det var noe vesentlig med dette. Indirekte var det en splittelse som hadde ført til hans ordre som en nasjonal vekkelsesevangelist. Og nå, var hans første engasjement som internasjonal åndelig utsending, i et land med liknende utfordringer. Heller enn å konfrontere konflikten som delte offisersrekkene direkte og truet enheten i organisasjonen, fokuserte Brengle på det grunnleggende behovet for hellighet i hjerte og liv, og uttalte: 'Jeg skal holde meg til mitt åndelige arbeid og bare her og der komme med ord av råd, håp og oppmuntring i forhold til det som er vanskelig'».
I “Samuel Logan Brengle – Portrait of a Prophet” 1933 s 217-218

Det handler om ånd

Overskriften kan virke som en selvfølgelighet, men det er pussig hvor lett det er å glemme den sannheten når vi snakker om helliget. Vi blir så lett fokuserte på atferd, men:
Hellighet handler om Guds ånd og menneskets ånd – altså min ånd. Helt fra Bibelens første side kan vi lese om Guds ånd:

Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.
1 Mos 1:2

Det var nettopp den tilstedeværelsen som la grunnlaget for liv. Hellighet er ikke noe jeg gjør, hellighet er noe jeg lever. Det som handler om ånd, handler om liv. Det var den samme livgivende ånd som blåste liv i det første mennesket, men det kommer jeg tilbake til i morgen.

Ånd går som en rød tråd gjennom Bibelen helt til den siste siden:

Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann som gave.
Åp 22:17

I denne finalen er det interessant å se at Åndens og brudens oppgave er blitt «ett» - noe som igjen viser at en av hellighetens intensjoner er oppfylt.

Dagens ‘manna’:

Hellighet er noe jeg lever!

--------------------------------------------

Et signal om fellesskapets betydning

At Gud presenterer seg selv som et verb, åpenbarer seg i mennesket som «Ordet» og på pinsedagen fyller disiplene med et språk, er signaler som får meg til å tenke på fellesskap og kommunikasjon.

Fellesskap handler om mennesker, og mennesker er substantiver.

Derfor tror jeg at noe av det viktigste Gud ville formidle da han åpenbarte seg selv som «substantivet» Jesus, var fellesskapets hensikt. I Jesus blir jeg kjent med personene Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Rollene de tre personene i guddommen fyller, utgjør en samlet enhet. De er tilstede i hverandre, men har sine unike roller. Slik utgjør de det optimale eksempelet på hensikten med det kristne fellesskapet.

Jeg «kjenner» at det er sant, men det er vanskelig å forstå med fornuften. Tankene blir fort preget av verdens måte å tenke på. Det jeg likevel er overbevist om, er at dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig for oss som deltar i et kristent fellesskap å forstå hva kristen enhet handler om.

Ja, vi er selvstendige substantiver/subjekt, men vi trenger hverandre for å bekrefte hverandre som de nye skapningene vi er i Jesus Kristus. Det var det personene i guddommen gjorde. De bekreftet hverandre. Ånden kom ned og ble over Jesus da han lot seg døpe. Faderen bekreftet Sønnen ved flere anledninger. Og Jesus selv ber:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17:21

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er det jeg kaller «den velsigna vanskelige enheten» som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg bekreftes i fellesskapet

---------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Alle for én!

Jeg fortsetter å reflektere over ”kollektiv hellighet” – i dag illustrert med slagordet: "Én for alle, alle for én" fra Alexander Dumas’ ”De tre musketerer”.

Som kristne er vi tilhengere av én som gav seg selv for alle. Det er ironisk at dette ble profetert av en av hans største motstandere:

«Dere skjønner ingenting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne.»
Joh 11:49-50 

Johannes bekrefter at Kaifas som yppersteprest talte ”profetisk om at Jesus skulle dø for folket. Ja, han skulle ikke bare dø for folket, han skulle også samle til ett de Guds barn som er spredt omkring”.

Johannes sin framstilling av "Jesus-hendelsen" har en spiritualistiske tilnærming som inkluderer et sterkt fokus på enhet. Dette gjenspeiles i den måten Jesus taler om at han selv er ett med Faderen, men også i sin siste bønn inkluderer han dette:

”Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som gjennom deres ord kommer til tro på meg. Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Den herlighet du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg.”
Joh 17:20-23

Alene døde én for oss alle. I hellighet står vi sammen som én for ham.

Dagens 'manna':

Sammen som én for ham

Er «Boundless» et uttrykk for hellighet?

Som en av 15000 delegater på Frelsesarmeens jubileumskongress i London, er jeg sikkert ikke alene om fortsatt å fordøye inntrykkene fra en intensiv og innholdsrik uke. Når jeg i tillegg blogger en serie om hellighet, kan det være på sin plass å spørre: Er grenseløshet (boundless) et uttrykk for hellighet?

Spørsmålet er absolutt legitimt ettersom Bibelen setter veldig klare grenser for hva som er hellig. Samtidig er frelsesverket grenseløst og det gjør også helligheten grenseløs. På det viset var kongressen et eneste langt vitnesbyrd om hellighet. De som slapp til med forkynnelse, vitnesbyrd og lovprisning representerte et grenseløst mangfold. Her var det ikke spørsmål om mann og kvinne, jøde eller greker, trell eller fri (1). Vi var der alle sammen i Kristus, og alle fikk like mye plass. 

Vi hørte herlige individuelle vitnesbyrd om Guds grenseløse nåde og Den hellige ånds forvandlende kraft som gjorde et sterkt inntrykk på meg personlig, men når jeg gjør opp «status», er det helheten som står igjen som det sterkeste vitnesbyrdet hellighet.

Betyr det at jeg likte alt og ikke ville endret på noe dersom jeg hadde hatt ansvaret?

Nei - langt derifra! 
Men det grenseløse i Guds raushet ville blitt kraftig begrenset dersom det bare var jeg som fikk det slik som jeg ønsket. Så lenge det som skjer peker på Jesus og det legges vinn på: «alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros» (2), er det mye viktigere enn at uttrykkene det får, faller i min smak.

Dagens ‘manna’:

Hellighet er enhet i et grenseløst mangfold

--------------------------------  
(1) Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal 3:28
(2) Fil 4:8

Hva gjør oss til «ett»?

Dersom svaret til kristen enhet ligger i dagens vers, dukker det opp et nytt spørsmål:

Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett.
Joh 17:22-23a

I følge dette verset har han gitt oss den herligheten han har mottatt fra Faderen for at vi skal være ett. 

Hva er det med denne herligheten som skaper enhet?
Jeg tror vi må tilbake til prologen hvor det står: «…vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» 
(Joh 1:14b)

Det verset gir en forklaring på hva som er herlighetens kjennetegn. Når «nåde og sannhet» preger Jesu etterfølgere, blir det lettere å være ett. Igjen er det viktig å presisere at enhet ikke er det samme som enighet. Far og Sønn kan ikke ha vært enige om alt. Dersom de hadde vært det, ville neppe Jesus ha bedt om å få slippe å utføre oppdraget og avsluttet bønnen med «Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt 26:39b). I et fellesskap av troende kan det være sterke meningsmotsetninger, men det gjør ingenting så lenge vi er fulle av nåde, for da kan vi også tåle sannheten. Sannheten må være der for å skape trygghet i forhold til om vi vet hvor vi har hverandre.

Verden merker om et miljø er preget av nåde og sannhet, og det vil oppleves «herlig» fordi det er rom for å være den man er: Benådede syndere på grunn av ham som er sannheten.

Dagens ‘manna’:

Nåde og sannhet gjør oss til ett

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den velsigna vanskelige enheten

Jeg lurte på om jeg skulle skrive «Den vanskelige velsigna enheten» som overskrift, men endte med at det skal stå slik det står. Det er nemlig en velsignelse at enheten er vanskelig, fordi det som kommer lett, har mindre verdi enn det som koster. 

Det koster å jobbe for enhet. Derfor blir det ekstra velsigna når jeg erfarer den og lever i den.

Sist søndag var vi en «svipptur» innom Sagene og var med om innvielse av tre nye soldater. Det var flott å se og høre Tonje, Harald og Vetle. Det er et stort skritt å forplikte seg i en pakt med Gud som også innebærer forpliktelser overfor et fellesskap med et tydelig oppdrag. Janne, som hadde innvielsen, kom også inn på dette i sin tale. Gud kaller til fellesskap. Det handler ikke bare om meg og Gud, men faktisk mye oftere om oss og Gud. 

Det er så viktig at det er selve kjernen i bønnen Jesus ber for sine etterfølgere, og det blir ekstra tydelig i dagens vers:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.
Joh 17:21

Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Jeg «kjenner» at det er sant, men det er så vanskelig å forstå med tanker som fort blir preget av verdens måte å tenke på. Dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig å forstå hva kristen enhet handler om*.

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er den velsigna vanskelige enheten som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Må vi alle være ett…

-------------------------
* Dersom du er interessert i et dypdykk i tanker om enhet, kan du lese mer her: 

"Kom sammen alle kristne!"
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Husk hvem du er!»

Da vi for noen uker siden var på påskeleir, hadde hver dag et spørsmål som tema. Hvert spørsmål bygget opp under det som var målet for undervisningen: «Å finne sin identitet i Jesus».

Jeg tror aldri jeg siterte «formaningen» jeg pleide å få med når jeg skulle ut med venner i tenårene. Det var aldri en lang lekse med «pass deg for det og det!» etc, men kun påminnelsen «Husk hvem du er!». Jeg fortsatte å bruke den på våre barn - og da de var tenåringer dukket løvenes konge opp på kino med samme motto.

Ved en anledning arresterte et av barna meg med: «’Husk hvem DU vil jeg skal være’ mener du vel?». Det ble en kort samtale om at det er et personlig valg, og fra da av ble påminnelsen «Husk hvem DU vil være!»
 
Jesus - løven av Juda - ba:

Hellige Far, bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett.
Joh 17:11b

Navnet hans gir identitet derfor er det viktig å bli bevart i det navnet. Da jeg sa «ja» til ham, sa jeg samtidig «ja» til skjebnefellesskap med alle som har sagt «ja» til ham. Det betyr at hvis jeg vil være ett med ham, blir jeg også ett med alle dem som han er ett med. Da er det enda viktigere å huske hvem jeg er. Er jeg en som samler eller splitter? Er jeg en som gjør det lettere eller vanskeligere for min åndelige familie å oppleve enhet. Dagens vers får meg nok engang til å minne meg selv om:

Dagens ‘manna’:

Husk på hvem du vil være!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Det er godt å være to

Dette kunne ha vært innledningen til en tale til et brudepar, men ikke i dag. I mange situasjoner er det godt å slippe å være alene. I går leste jeg at grekerne som gjerne ville møte Jesus kontaktet Filip. Det som så skjer er underlig, og i prinsippet uvesentlig for selve historien. Derfor må det være viktig:

Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus.
Joh 12:22

Var det fordi Filip var usikker om de kunne bry Jesus? Eller tenkte han på Jesu ord: «Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen.» Matt 18:19.

Uansett er erfaringen at det er godt å være to også når det skal arrangeres et møte mellom mennesker og Jesus. Når vi er enige om å be om eller for noe(n), rører det ved Guds hjerte. Det er underlig at akkurat denne henvendelsen påvirker eller stadfester noe i Guds frelsesplan. Jeg har berørt det i de foregående refleksjonene, og kommer tilbake med mer i morgen. Men i dag tar jeg med meg følgende ‘manna’:

Å være enige om å si noe til Jesus kan få enorme konsekvenser!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et teologisk innlegg?

De første kristne var jøder. 

At Jesus kunne være en del av guddommen utfordret grunnvollen i deres monoteistiske tro. 

Hvordan kunne det være mulig at Gud var én dersom Jesus også var Gud? 

Det er dette Paulus forsøker å argumentere for ved å sitere Salme 68:19, og i forlengelsen skriver han:

At han steg opp, må jo bety at han først var steget ned til det aller laveste, til jorden.
Ef 4:9

En jøde betvilte ikke at denne salmen var en beskrivelse av Guds handling, men de trengte hjelp av forkynnelsen for å kunne linke den til Jesus. Dersom Gud kunne stige ned til det aller laveste ville det ikke være utenkelig at han til og med gjorde det som menneske. Jeg tror med andre ord at dette handler om inkarnasjonen. Og dersom det var mulig, er det også mulig at det skapes enhet mellom dem som stiller sine lemmer som redskaper for det som er godt. Paulus sluttfører argumentet slik: Han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt.

Altså er den høyt opphøyde den samme som den dypt nedbøyde!

Dagens ’manna’:

Han er den høyeste over hele jorden og han er hos meg og i meg.

Tre preposisjoner

For et år siden skrev jeg en rekke refleksjoner om troens grammatikk og da med et spesielt fokus på preposisjoner. Det er interessant at Paulus bruker tre preposisjoner til å beskrive Guds relasjon til menneskene:

han som er over alle
og gjennom alle og i alle.
Ef 4:6

1. Over
Jeg tror dette er den preposisjonen som er lettest for et menneske å forbinde med Gud. Den generelle oppfatningen av Gud er at han er opphøyet. At han også er dypt nedbøyet hos dem som ”ligger nede”, er en side ved ham vi ofte glemmer, men som vises ved preposisjonen:

2. Gjennom
At Gud eksisterer ’gjennom alle’ er kanskje lettere å forstå når de knyttes til Jesu ord i domskapittelet der han konkluderer med: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt 25:40)

3. I
At Gud er i alle vil umiddelbart bifalles i de nyreligiøse miljøene. Samtidig vil det ut fra konteksten være fullstendig avsporing å konkludere med at menneskene er overlatt til å finne Gud i seg selv. At Gud er ”i alle” tolker jeg som et uttrykk for at alle mennesker har sin opprinnelse i hans bilde. Ut fra konteksten er dette bildet blitt gjenopprettet i Kristus.

Egentlig fantastisk hvor mye tre små preposisjoner kan fortelle meg om Gud.

Dagens ’manna’

Det kan ligge mye informasjon i én bokstav

Alles Far *

For en uke siden hørte jeg Freddy Runar tale om barnekåret på Frelsesarmeen i Moss. Det var en velsignelse å lytte til. De siste par dagene på Gullbrannagården har det vært mange gode samtaler i pausene mellom møter og seminarer. På frokosten på fredag snakket vi om hva som er våre ”perler”. 

En kunne fortelle om hvor viktig det var for ham å formidle Guds faderhjerte og at dette hadde ført ham til de aller fleste land i Øst-Europa med evangeliet. Der har far ofte vært helt eller delvis fraværende. Noe Magna og jeg også merket oss i den tiden vi bodde der.

Selv om Paulus skriver til de troende, tror jeg ikke at han med ”alles Far” begrenser ”alle” til kun de troende. Den ene Gud er Far til alle mennesker, men gjennom syndefallet frasa menneskene seg barneretten. Den retten må tas tilbake, og det har Far gjort mulig i Jesus Kristus: ”… alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn.” (Joh 1:12). 

Det som blir min utfordring er alltid å være bevisst på at alle mennesker jeg møter i utgangspunktet er Guds barn og at de kan ta tilbake den retten ved å ta imot Jesus.

Dagens ’manna’:

Den Farskjærlighet som får meg til å føle meg unik i Herrens øyne – er den samme for alle!

_______________________________________
* Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Far,
Ef 4:3-6

Én Gud *

Å bekjenne én Gud var en del av oppdragelsen til enhver jøde. Det kan være flere grunner til at det kommer inn denne sammenhengen, men kanskje den viktigste er hva som er konsekvensen av en slik bekjennelse: Det er bare én som skal tilbes! (Matt 4:10)

Det er en trussel mot enheten når ”tilbedelsen” går i andre retninger. Da Paulus skrev om splittelse til korinterne, var det nettopp fokus på de forskjellige redskapene som Herren hadde brukt til å nå menneskene i Korint som var årsak til splittelsen (1 Kor 1:12-13). Hadde de samlet seg om tilbedelsen av én Gud, ville de forstått at Apollos, Kefas og Paulus utelukkende var redskap.

Jeg ønsker å tjene Herren og være hans redskap. Jeg trenger også fra tid annen å få bekreftelse på at han bruker meg som et redskap, men det stopper der. I flere sammenheng har jeg vært vitne til at redskapet har fått mer oppmerksomhet enn Herren. Det er interessant at stjerner innenfor populærmusikken blir dyrket på grensen til tilbedelse – ikke så rart at de blir kalt ”idoler”. Det er bare én Gud som er verdig min tilbedelse.

Dagens ’manna’:

Herren min Gud vil jeg tilbe
Og ham alene vil jeg tjene.

PS - Takk for bønnestøtte. Fra Halmstad kan jeg melde om at mennesker er blitt frelst, helbredet, stadfestet og fornyet... og ennå er det ei slutt - Pris skje Gud!
__________________________________________
* Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud
Ef 4:3-6