FORVANDLING eller 'FORESTILLING'?

De fleste som har hørt meg snakke om menighetsarbeid, vil kanskje huske at jeg har sagt: «Jeg er så lei kristen underholdning». Det finnes mye god underholdning, og kristen sang og musikk er en viktig del av gudstjenestelivet – men må aldri bli et mål i seg selv.

 
Dagens sitat:

 

«En kirke kan ha alle tenkelige program i verden, men hvis ikke mennesker blir forandret,

 blir det som er igjen religion og en ‘forestilling’ på søndag» 

er en viktig påminnelse.

Det er oversatt fra engelsk og derfor har jeg skrevet «forandret» ettersom ‘changed’ er brukt i originalen.

 
Personlig ville jeg nok foretrukket «forvandlet» (transformed) – vår tro er en forvandlende tro som er Guds verk. Jeg kan forandre meg og få nye vaner, men det er bare Den hellige ånd som kan forvandle meg:

«Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, 

så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, 

det fullkomne.»

Romerne 12:2

Vi driver ikke med 'religion' - vi forvalter liv!

Postet på FACEBOOK

Hva er en den levende Guds menighet?

I går siterte jeg grunnen som Paulus ga for de sterke forventningene til menighetens ledere:

«jeg vil du skal vite hvordan en skal ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens søyle og grunnvoll.» 1 Tim 3:15

Her gir Paulus flere bilder som illustrerer hva en menighet er

• Guds hus

Det er underlig hvor fort «Guds hus» blir et gudshus i betydningen en fysisk bygning. Jeg kan se nytten av å ha et sted for å samle menigheten, men grunntanken i den nye pakt er at Guds hus, Herrens tabernakel eller Åndens tempel, er overalt hvor det finnes en Jesu etterfølger. Derfor ferdes jeg alltid i Guds hus uansett hvor på denne planeten jeg måtte befinne meg.

• Sannhetens grunnvoll

Paulus brukte bildet om byggverk og tempel i brevet til korinterne. Der henviser han også til grunnvollen slik han gjorde i brevet til Timoteus:

I kraft av den nåde Gud har gitt meg, la jeg grunnvollen som en klok byggmester; en annen bygger videre. Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.
1 Kor 3:10-11 

Det er interessant at han til korinterne skriver at grunnvollen er Kristus, mens det er den levende Guds menighet som grunnvollen i bildet han gir til Timoteus. Jeg ser egentlig ingen motsetning i dette. Dersom menigheten er Jesus i verden i dag, er det menigheten som skal formidle sannheten i vår tid. Men menigheten er ikke bare grunnvoll for sannheten, den er også:

• Sannhetens søyle

I de to tidligere oversettelsene til bibelselskapet valgte de å bruke støtte i stedet for søyle. Ordene er definitivt synonymer, men jeg liker støtte bedre fordi det umiddelbart forteller om funksjon. Det fine med søylen er at den er synlig, og derfor gjøres de gjerne vakre. Det var tilfellet Paulus' samtid. Menigheten skal bidra til å gjøre sannheten vakker. Utfordringen menigheten har i dag, er at den i økende grad gjør sannhet utydelig eller usynlig. Dersom sannheten usynliggjøres av menigheten, må det være legitimt å spørre om den da fortsatt er den levende Guds menighet.

Dagens ‘manna’:

Den levende Guds menighet er intet mindre enn et under!

----------------

Det handler om smøring

Jeg har ikke funnet vers i Bibelen som direkte sier noe om at den hellige salvingsoljen ble brukt til å smøre, men: Det er en av oljens generelle egenskaper – og derfor også Åndens. 

Det er likevel mulig å se en tydelig forbindelsen til salvingsoljen som symbol på «hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!», for salmisten fortsetter med følgende illustrasjon for å beskrive dette harmoniske fellesskapet:

Det er som den fine oljen på hodet
når den renner ned i skjegget, Arons skjegg,
ned over linningen på kjortelen.
Det er som dugg fra Hermon
Når den faller på Sions fjell.
For der gir Herren velsignelse,
liv til evig tid. Salme 133

Jeg kommer til å reflektere videre over dette i morgen, men det er interessant at Samuel Logan Brengle var kjent som «reisende i hellighet», men over alt hvor det oppsto konflikter i Frelsesarmeen, sendte Generalen ham som en «reisende i konflikt» (1). Brengles metode var enkel: Så lite oppmerksomhet som mulig på konflikten – så mye oppmerksomhet som mulig på Ånden, helligheten og den guddommelige helligheten. Det utrettet mirakler. Den hellige ånd smører «menighetens maskineri».

Med salvesen følger også smøring som en Åndens egenskap. Som en disippel klarer jeg meg ikke uten den, og som et samfunn av troende kan vi ikke leve uten.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om smøring

---------------------------------------
(1) Clarence Hall:
«Han (Brengle) følte at det var noe vesentlig med dette. Indirekte var det en splittelse som hadde ført til hans ordre som en nasjonal vekkelsesevangelist. Og nå, var hans første engasjement som internasjonal åndelig utsending, i et land med liknende utfordringer. Heller enn å konfrontere konflikten som delte offisersrekkene direkte og truet enheten i organisasjonen, fokuserte Brengle på det grunnleggende behovet for hellighet i hjerte og liv, og uttalte: 'Jeg skal holde meg til mitt åndelige arbeid og bare her og der komme med ord av råd, håp og oppmuntring i forhold til det som er vanskelig'».
I “Samuel Logan Brengle – Portrait of a Prophet” 1933 s 217-218

Kloke ord fra kloke herrer

Sitert av en fan av dem!

Sist torsdag var det gjenhør med avdøde prest og forfatter Karsten Isachsen i morgenandakten. Jeg har alltid verdsatt refleksjonene hans, og det samme gjelder ham som Isachsen siterte:

«Enkelte ord fra Per Fugelli har fungert for meg som rene skriftsteder fra Bibelen. De inneholder konsentrert klokskap og hjelp i hverdagen. Han har for eksempel sagt: Det er tre viktige vitaminbomber i livet:

• Verdighet.
• Handlingsrom i eget liv. Og:
• Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på.»

Vitaminer gir overskudd i livet, og jeg er overbevist om Fugellis tre vitaminbomber gjør akkurat det. Hver av dem fortjener en refleksjon, men jeg lar de to første ligge i denne omgang og konsentrerer meg om «Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på».

Når jeg velger det siste vitaminet, er det fordi jeg har fokus på bindeordet «og». Jeg velger bevisst det norske navnet på ordklassen fordi jeg alltid står i en sammenheng. Det vil alltid være noe eller noen jeg «og’er» meg med og dermed «binder» meg til. Jeg berørte dette da jeg skrev om pronomen for noen uker siden (1).
 
Kanskje Fugelli hadde en annen klok herre i tankene da han presenterte sitt tredje vitamin?

Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.
Apg 20:28

Det er Paulus som kommer med denne viktige oppfordringen. Jeg og flokken, flokken og jeg. Mens «men» forteller om en motsetning – jfr. gårsdagens refleksjon, er «og» en sideordnet konjunksjon. Det betyr et gjensidig bytteforhold. Jeg og flokken trenger hverandre, derfor må vi ta vare på hverandre, bære byrdene for hverandre og på den måten oppfylle Kristi lov (2). Det er Paulus som har sagt det også, og han fortsetter:

Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom 12:15

For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
1 Kor 12:26 

Akkurat det har jeg nylig hatt en 'knesettende' erfaring med!
Paulus hadde forstått hvor viktig enkeltmennesket er for flokken og flokken er for enkeltmennesket. Å oppdage det er å oppdage en «vitaminbombe»!

Dagens ‘manna’:

Ta vare på deg selv og på flokken

-----------------------------------------------
(1) Et personlig innlegg om noe helt personlig
(2) Gal 6:2 
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hellighet og fullkommenhet

Veldig mange er redde for å bruke ordet ”hellig” – ikke minst om seg selv. Virkeligheten fortoner seg ofte så langt fra idealet – enten idealet finnes i Guds ord eller i mitt eget hjerte. Det er derfor interessant å legge merke til at også ”ting” som skulle brukes i den gamle pakts gudstjenesteliv ble helliget. I prinsippet betød det at f. eks. et kar ble satt tilside og var fullkomment akkurat for den oppgave det skulle utføre i ”tjenesten”*.

En av de menighetene som kanskje var lengst unna både et bibelsk og menneskelig fullkommenhetsideal var korinterne. Vi får inntrykk av at det ikke er grenser for elendigheten som fant sted blant dem. Likevel åpner Paulus brevene sine til dem med:

Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget ved Kristus Jesus og kalt til å være hellige.
1 Kor 1:1-2

Versene inneholder to former av samme verb: Dere er og dere er kalt til å være. Her er vi ved kjernen av hellighetens utfordring: Jeg kan ikke bli mer hellig enn det jeg allerede er i Kristus. Samtidig er jeg kalt til å være enda mer lik ham – lik idealet. Jeg kommer til å forfølge denne tanken i ”små porsjoner” framover. ”Du er du og du duger og du passer perfekt i Guds plan”
------------------------------
* Se f. eks. 3 Mos 8:11

Maktmennesker

Jeg har tidligere hevdet at behovet for å ha kontroll må være en grunnleggende drivkraft hos mange mennesker. Derfor er det også noen som søker makt for å kunne utøve kontroll. Dette finner vi overalt i verden, og menigheter og kristne organisasjoner er ikke unntatt. Det er ikke alltid at maktmennesker har formell makt. Derfor er det jeg leste om Annas i går interessant. I dag leser jeg at:

Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. Det var Kaifas som hadde gitt jødene det råd at det beste var at ett menneske døde for folket.
Joh 18:13b-14

Det må ha vært en forvirrende situasjon. Lukas som har drevet grundig research før han skrev sitt evangelium, plasserer evangeliet inn i historien ved å referere til hvem som satt i de viktige politiske, administrative og religiøse rollene til enhver tid. I sin fortelling om Johannes døperen, forteller Lukas at han begynte sin forkynnergjerning «…i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering; …osv … og Annas og Kaifas var øversteprester» (Luk 3:2)

Navnet tilser at det er absurd at det er mer enn en øversteprest, så her lukter det kreative løsninger forhandlet fram av en toneangivende familie som får det som de vil. Kanskje det ble rettet på ved at Annas og Kaifas tok annet hvert år? Men det er tydelig hvem som er den mektigste. Det er likevel interessant at Johannes gjentar opplysningen om at Kaifas hadde gitt jødene det råd at det beste var at ett menneske døde for folket. Tidligere forklarte Johannes at dette var en profetisk ytring «fordi han var øversteprest det året» (Joh 11:51). Da er det nærliggende å tenke at Johannes igjen bruker ironi for å få fram poenget sitt: Jødene overser sine egne religiøse ordninger som er sanksjonert av Gud selv. Det kan virke som at Johannes så det at Kaifas talte profetisk (mot sin vilje?) som et tegn på at Gud selv så Kaifas som den rette øverstepresten**.

Men det som måtte skje, det skjedde. Derfor kan det også være at Johannes tar med dette for å vise at «alle», også de uformelle «maktmenneskene», bidro til at det skulle skje.

Dagens ‘manna’:

Gud – bevar oss fra destruktive maktmennesker!

-----------------------------------
* Bildet er av "Det farlige maktmenneske" som Edin Løvås skrev i 1987 (da under tittelen "Maktmennesket i menigheten"). Boka hjalp mange til en bedre forståelse av maktspillet som kan finne sted - også i menigheter. Faren med boka var at folk begynte å lete etter maktmennesker istedet for å se at de aller fleste av oss står i en eller maktrelasjon der vi er den "sterke part". Men boka bidro nok også til at flere skjønte at de faktisk har makt som kan misbrukes. Det er det viktig å være bevisst på.
** Se: "Den Gud gir et embete, gir han også..."
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Forlatt og alene, men likevel…

Vi har aldri hatt flere informasjonskanaler. Det har aldri vært lettere å besøke hverandre. Likevel har jeg inntrykk av at et av de største problemene for mange mennesker i dag er ensomhet. Jeg tror det er en av denne verdens frukter, og en del av arven etter postmodernismen.

Selvrealisering, elsk deg selv, «fordi du fortjener det» osv. kan være både sunt og riktig. Men når det blir mål i seg selv og det som deles av fellesskap med andre ofte får preg av markedsføring av egen vellykkethet, er det et alvorlig sykdomstegn. Jeg kan ikke diske opp med en flott middag som er laget utelukkende av råvarer forberedt fra grunnen av. 

Kanskje kunne jeg ha lært det, men dersom det å dele fellesskap avhenger av å måtte prestere hele tiden, kan vi fort bli ensomme. Det går an å dele fellesskap over et glass vann*.

Men for at jeg skulle forstå at min Gud forstår meg i alle situasjoner, en som er prøvd på alle måter sånn som oss, måtte Jesus også oppleve ensomheten.

Det kommer en time, ja, den er nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Likevel er jeg ikke alene, for Far er med meg.
Joh 16:32

Gud visste nok også om at det kom en tid etter postmodernismen. Han vet hva det vil si å være ensom. Han tilbyr fellesskap. Så dersom menigheten forstår at vi er hans tilstedeværelse på jorden, er fellesskap en nøkkel i vår tid – og det enkle er ofte det beste.

Dagens ‘manna’:

Fellesskap!

-------------------------------------
 * Den som gir dere et beger vann å drikke fordi dere hører Kristus til – sannelig, jeg sier dere: Han skal slett ikke miste sin lønn. Mark 9:41
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Veiviseren

Det har hendt at jeg ved noen anledninger har meldt meg på en guidet tur – også på steder som jeg kjenner godt. Til den sistnevnte kategorien hører «En tur i Varg Veums fotspor i Bergen» med en dyktig veiviser. Den fant sted for et par år siden, og selv om jeg kjenner Bergen relativt godt, og - med unntak av den aller siste boka, har lest samtlige bøker som Gunnar Staalesens antihelt opptrer i, var det godt å ha en veiviser som hadde gått ruta mange ganger før.

For noen dager siden skulle vi besøke gode venner som hadde flyttet til et deilig småbruk i skogen. Det var mørkt og terrenget var ukjent. Derfor var det godt å ha veiviseren på åpen telefonlinje de siste fem minuttene.

«Og dit jeg går, vet dere veien.»
Joh 14:4

…sa Jesus til disiplene. De burde sikkert ha visst, og kanskje hadde de en anelse, men snakket han konkret eller i overført betydning?

Poenget er at veiviseren er veien. Derfor trenger jeg i prinsippet ikke vite så mye om målet så lenge jeg har forstått at jeg må holde meg nær til veiviseren. Han har «gått ruta før» og er tilgjengelig på «åpen linje». Dersom jeg er nær ham er jeg også på veien. Derfor er det også naturlig og logisk å søke fellesskap med andre mennesker som holder seg nær til ham. Det er godt å ha reisefølge mot det samme målet.

Dagens ‘manna’:

Det er godt å ha reisefølge

...og da skal jeg gå sammen med folk i Farsund og Kristiansand
---------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Stedet»

Før vi dro fra Oslo for et halvt år siden, var vi vitne til at «Stedet» ble etablert som et tilbud i Frelsesarmeen på Sagene. Det er et brukerstyrt tilbud for mennesker som har eller har hatt et rusproblem som de aktivt jobber for å komme ut av. Tilbudet skal være 100% rusfritt, og aktivitetene de holder på med er positivt byggende. Alle trenger et trygt og godt værested. Når Jesus tar tak i disiplenes angst, er «medisinen» et trygt sted:

I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere?
Joh 14:2

Det vanligste er å tolke dette verset eskatologisk – det vi si at Jesus snakker om himmelen. I lys av evangeliets «den tid kommer, ja, den er allerede nå» og den påfølgende undervisningen om at det er til gang at Jesus går bort for da kan han sende Talsmannen, Den hellige ånd, til disiplene, er det like sannsynlig at Jesus også ser for seg «stedet» allerede her i tiden.

Hva slags sted er det snakk om?

Bruken av ordet «hus» må forstås som husholdning. Da jeg som gutt leste at Paulus sa til fangevokteren: «Tro på den Herre Jesus, sa skal du bli frelst, du og ditt hus!»* - skjønte jeg at det handlet om menneskene, fellesskapet og samlivet som tilhørte «huset» - altså husholdningen.

At det er «Fars hus» forteller hvem som er byggherre og eier. At det er mange rom der, må ikke tolkes som et himmelsk statushierarki. En slik tanke er fremmed i Johannesevangeliet. 

Ordet som Jesus brukte for rom, er det greske «monai». På moderne gresk betyr det «kloster», og vi kjenner det greske ordet igjen i det engelske ‘monastery’, og i de latinske og slaviske språkene. De germanske språkene har valgt å følge den latinske oversettelsen og har derfor endt opp med «kloster». Kloster er gjennom kirkehistorien blitt fylt med innhold. Kristne mennesker som lever tett og deler hele livet sammen i bønn og praktisk arbeid - med andre ord et hjem. Det Jesus sier er altså at han skal forberede et slikt sted for oss her i tiden og siden. Det er mange slike «hjem» – noe som åpner for variasjon, men alle hører med til Fars husholdning og er preget av den samme Ånd.

Dagens ‘manna’:

Ett hus, én Ånd, mange «hjem»

----------------------------------
* Apg 16:31 – her bruker jeg 1930-oversettelsen som ligger veldig når originalteksten. 2011 sier: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» Det greske ordet for hus er «Oikos» «Alle i ditt hus» er snevrere enn «hus» - frelsen påvirker hele måten vi lever på – hele oikos og reglene (nomos) i oikos. Ordet økonomi er sammensatt av oikos og nomos – husregler. Frelse påvirker med andre ord alt som hører livet til!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Inn med teskje

«Det tar fra tre til fem år å bygge eller endre en kultur i en menighet» hevdet Martin Cave på en konferanse for en drøy måned siden. 
Jeg tror han har rett. Yonggi Cho var inne på noe av det samme noen tiår tidligere. Han hevdet at en menighet bare kan ta imot fire sannheter per år. Det betyr at de viktige sannhetene må inn med teskje.

Selv om Johannes-evangeliet har en direkte og «kjapp» stil, er Johannes så bevisst på hva han vil formidle at han mater oss med teskjeer uten at det går ut over flyten. 
Han gjør det ved å velge fortellingene som understreker det som jeg tror Johannes oppfattet som det mest sentrale i evangeliet og etterfølgelsen:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.»Joh 13:20

Dersom Guds ord er sant, må også dette mysteriet være sant. Gang på gang blir det slått fast at Jesus er herre – og at han er den som sender ut. En kristen er derfor en tjener og en utsending. Da forundrer det meg at det er så vanskelig for mange å synge «Vi er Jesus i vår tid!». Det er en logisk konsekvens av Jesu egen undervisning. 

På engelsk blir religiøse ledere kalt for «Ministers of religion». Tittelen gir meg frysninger. For kristendom er ikke religion, men vi kristne har gjort den til det gjennom å organisere oss bort fra hva det egentlig handler om. Det allmenne presteskapet må gjenoppdages. Det kan kun skje ved at jeg som en kristen forstår at det handler om liv og formidling av liv, og dermed akseptere at jeg er en tjener og en utsending. Da representerer jeg ikke meg selv, jeg representerer heller ikke primært Frelsesarmeen, jeg representerer ham som har sendt meg. For meg er det den daglige teskjeen med åndelig sannhet.

Dagens ‘manna’:

Den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Min "drømmeside" i Dalane Tidende

Bakgrunnen for dette innlegget er at Dalane Tidende i forbindelse med Frelsesarmeens 125 års-jubileum i Egersund denne helgen intervjuet en av de eldre soldatene i korpset, Eva Maudal. Det var et flott intervju, og da hun ble spurt om hvilket oppslag hun ville se på forsiden av avisa svarte hun: "Nytt bygg til Frelsesarmeen". Jeg likte hennes ønske, og støtter henne og korpsets ønske om et nytt bygg. Likevel tenkte jeg at jeg også ville lage min drømmeside - selvfølgelig satt litt på spissen.
Dateringen er viktig - 24. oktober 2029! 
Frelsesarmeens korps i Egersund legges ned!

På spørsmål fra Dalane Tidende begrunner Major Joel Harmon som har vært korpsleder i Egersund de siste 16 årene, avgjørelsen slik:

I morgen den 25. oktober er det nøyaktig 142 år siden William Booth holdt sin første tale i Norge, og da sa han blant annet:
"Om jeg hadde blitt oppfordret til å komme med et forsvar for Frelsesarmeen, ville jeg nevnt tre ting:

1. All den nød og elendighet som finnes i verden 
2. Denne nød og elendighet er en følge av synden
3. Om vi kunne utrydde synden, ville vi samtidig også ha utryddet nøden og elendigheten.

Jeg vil også hevde at frelse gjennom Jesu Kristi blod er det eneste botemiddelet mot all denne nød og elendighet. Slik kristendommens stilling er i verden i dag, synes det for meg å være god grunn til å søke nye veier for å bringe ut Guds rike. Vi tror at vår bevegelse er en slik nyskapning, og at den er skapt av Gud."

 - Dette var og er Frelsesarmeens oppdrag, sier Major Harmon, og han fortsetter:

 - Da vi for 15 år siden feiret vårt 125 års-jubileum i de trange lokalitetene i Skriveralmenningen, bestemte vi oss for at vi ved Den hellig ånds hjelp skulle fullføre oppdraget før vi skulle feire 150 år. På grunn av et klart fokus, gjennomsyret av bønn og den kjærlighet vi har til hverandre og til byen vår, eller «okka by» som jeg har lært meg at det heter, sier Joel med et smil, - kom vekkelsen både brått og uventet. I det gode samarbeidet med kommunen ser vi i dag at veldig mange av de sosiale problemene og utfordringene ikke lenger er til stede. 


Hva mener du er grunnen til det?
Vi har per dags dato 796 soldater i Egersund. Disse er organisert i 100 livsnære grupper som er åpne og inkluderende og det er mange som enda ikke er soldater som går i disse gruppene. De er spredd over hele byen og i forstedene. Når en nabo får et problem eller faller utenfor, blir vedkommende fanget opp av mennesker som ser ham og kjenner ham. Vi tror på tidlig intervensjon, og strakstiltak fungerer best uten stort byråkrati og i nærhet til der det skjer.

Men er ikke det å legge ned et korps dramatisk?
Nei, egentlig ikke. Vi kommer fortsatt til å være sterkt til stede i byen. Vi er Jesus der vi bor. For i prinsippet har Frelsesarmeen nå 100 «korps» i Egersund, for det er hva de livsnære gruppene egentlig er. Samtidig er det mindre ressurskrevende i alle betydninger av ordet.

Det vil fortsatt være behov for å samles i en stor gruppe. Gruppene er organisert ti og ti og vil samles på et egnet sted (skoler og liknende) hver fjortende dag. I tillegg kommer vi til å samles en hel søndag i måneden sammen med de andre korpsene i Jær-regionen. Vi kommer til å være ca 5000 hver gang. Da er vi sammen hele dagen, velger blant forskjellige seminarer, spiser sammen, leker og avslutter med en fantastisk feiring av Jesus på tvers av ale generasjoner!

Det viktigste arbeidet skjer akkurat der vi til enhver tid er! Jesu misjonsbefaling om å gjøre alle folkeslag til disipler gjelder «alle» bokstavelig talt!

Avslutter den avtroppende korpslederen i Egersund.

Gud velsigne Vårherre

Hver gang jeg leser om folkemengden som ropte:

Hosianna
Velsignet er han som kommer
i Herrens navn,
Israels konge!
Joh 12:13

Assosierer det med to følelser:

• Den gode følelsen som Kjell Aukrust har fanget inn i Ludvigs undring over det grenseløse universet som får ham til å utbryte «Gud velsigne Vårherre». 
• Den ubehagelige følelsen jeg fikk da jeg spurte Gud hvorfor vi som hans menighet fikk så få barn. Da førte han meg til fortellingen om David som førte paktens Ark til Jerusalem og ble fylt av glede og danset naken i Herrens nærvær. Kona hans, Mikal, foraktet sin mann på grunn av hans oppførsel, og Gud straffet henne med at hun ble barnløs*. Jeg opplevde at Gud sa: «Jostein, gang på gang har jeg besøkt byene med mitt nærvær, men jeg er blitt foraktet av dem som burde gjenkjent meg!»

For at det skal bli «nye barn» i menigheten er det viktig at det er intimt forhold mellom «brud og brudgom» - det er naturens lov, og det er en åndelig lov. Det blir lite fruktbart når bruden forakter brudgommen.

Dagens ‘manna’:

Jeg må velsigne ham når han kommer til byen

------------------------------
* 2 Sam 6:20-23

To attraksjoner

For reiselivsnæringen er det alltid nyttig å ha en attraksjon å lokke med, og jo flere dess bedre. Denne helga er jeg i Sogn. Her står attraksjonene i kø, og de fleste av dem er ikke konstruerte, men guddommelig skapte. Naturen er så vakker at man nesten mister pusten til og med i grått høstregn.

Jeg vet ikke hva Betania hadde av attraksjoner, men det var i hvert fall to:

Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde.

Joh 12:9

Verset får meg til å tenke på menigheten. Står attraksjonene i kø slik at de som skal «selge den» har noe å «lokke» med? Oppholder Jesus seg der og kan det merkes at det er hans liv lever i dem han har «vekket opp»? Dersom det er tilfellet, burde vi ikke å være redd for å invitere folk til å komme og se*.

Dagens ‘manna’:

Er jeg en attraksjon fordi det kan merkes at Jesus kalt meg fra død til liv?

………………………………..

* Joh 1:39

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes