Viser innlegg med etiketten Paulus. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Paulus. Vis alle innlegg

lørdag 8. november 2025

Den pragmatiske Paulus . . .

Da jeg postet min kommentar og begeistring for presentasjonen av forskningsrapporten: «Synlig og usynlig. Kvinner i pastorroller i norske frikirker» på Facebook, hvor jeg også delte at jeg mener det fortsatt er en del som gjenstår før vi i Frelsesarmeen får full likestilling - også for gifte kvinner, fikk jeg dette spørsmålet i kommentar-feltet: 

Hei Jostein, hvordan får du dette til å stemme med Ef 5:22 & 24, og 1Tim 2:12?

I referansene leser vi: 

Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus, 
kvinnene under sine ektemenn som under Herren selv.  
Efeserbrevet 5:21-22 (v 21 er tatt med for å få en fullstendig setning) 

Som kirken underordner seg Kristus, skal kvinnene underordne seg sine menn i alt. 
Efeserbrevet 5:24

Jeg tillater ikke en kvinne å undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille.
1. Timoteusbrev 2:12

Spørsmålet er legitimt og mitt svar ble som følger: 

Jeg tror disse versene primært handler om sensitivitet i forhold til hva som passet seg i de eksisterende rammer for det som var akseptert i samfunnet generelt. Paulus var en pragmatiker. Her er noen eksempler:  

Paulus var imot at kristne som ikke var jøder skulle omskjæres, likevel lot han Timoteus omskjære for å unngå konflikt med jødene i Lystra (Apostlenes gjerninger 16:3 - heretter Acta). 

I Korint ble Paulus kjent med jødene Akvilas og Priskilla som var diaspora jøder på Claudius' befaling. (Acta 18:1f) Det som er interessant med dem, at det var de som underviste Apollos (Apg. 18:26) og det er Priskilla som nevnes først (egentlig motstridende til tradisjonen) Priskilla er av flere Bibel-forskere presentert som den mulige forfatteren av Hebreerbrevet - nettopp for å presentere evangeliet for jødene basert på GTs profetier. 

Det er også veldig interessant at Paulus i Romerbrevet 16:1-3 kommer med denne hilsenen: 

"Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en diakon* fra menigheten i Kenkreæ. Ta imot henne i Herren slik det sømmer seg for de hellige. Gi henne den hjelp hun måtte trenge av dere, for hun har selv tatt seg av mange, også meg. 
Hils Priska og Akvilas, mine medarbeidere i Kristus Jesus". 

Her er Priska nevnt først igjen som en medarbeider av Paulus. Jeg avslutter med denne oppfordringen til Kolosser-menigheten: 

"Hils våre søsken i Laodikea, og Nymfa og menigheten som samles i hennes hus."
Kolosserbrevet 4:15

- kvinner er skapt i det samme Gudsbilde som menn - så her er ikke mann og kvinne, vi er alle ett.

(Selvfølgelig er det mulig å gå mye dypere inn i dette spørsmålet - men eksemplene jeg har tatt med viser den pragmatiske Paulus som glemmer alt som ligger bak og stormer mot målet (Filipperbrevet 3:12-16)
___________________________________________
* det var ikke uvanlig at diakonene etablerte menigheter. Jfr. Filip som var en av de syv diakonene som ble utvalgt i Acta 6:5. Han dro til Samaria og det ble en stor vekkelse der (Acta 8). 

Se også innlegget: Kvinnesyn eller samfunns-syn?

tirsdag 3. januar 2017

Den minste av de hellige

Dagens avsnitt i den norske bibelleseplanen leder meg tilbake til mentoren Paulus og hans selvbilde:
Jeg som er den minste av de hellige, har fått den nåde å forkynne det gode budskapet om Kristi ufattelige rikdom for folkeslagene og bringe Guds frelsesplan fram i lyset, det mysteriet som fra evighet av har vært skjult hos Gud, han som skapte alt.
Ef 3:8-9
Paulus har et bilde av sin status. Utsagnet «den minste av de hellige» er veldig interessant. Det røper ydmykhet og takknemlighet for å få lov til å regnes blant de hellige. Men det kompliserer også hans undervisning om at vi er «hellige i Kristus», for i den helligheten finnes det ingen rangordning for alle er fullstendig avhengig av Jesu hellighet. 

Det er likevel ikke vanskelig å kjenne seg igjen i denne beskrivelsen. Alle som ønsker å leve et hellig liv vil føle at det er «langt igjen til målet» og da er det lett å se seg selv som den minste. Men nåden gjør at det holder å se at jeg er inkludert blant de hellige. Det holdt for Paulus, og var en forutsetning for å forkynne budskapet for folkeslagene. For dersom han ikke selv hadde vært grepet av mysteriet, ville han heller ikke kunnet lede andre inn i det. Det gjelder for forkynnelse generelt og for mentorskap spesielt – og i morgen er også Timoteus tilbake i refleksjonene.

Dagens ‘manna’:

Det gjør ikke noe å være minst så lenge jeg er hellig
--------------------------------------------------
* Dagens illustrasjon er "Fuglekongen" som er Europas minste fugl, men den er like mye fugl som den stolteste ørn.... den minste av de minste...

fredag 21. oktober 2016

Det handler om overflod

ENGLISH
For et par dager siden delte jeg Jesajas visjon av resultatet av at Ånd blir øst over oss fra det høye:
Da skal ørkenen bli til en frukthage, og en frukthage skal regnes som skog.
Jes 32:15b 
Det er et herlig bilde på overflod av frukt. Jeg tror også det vil innebære en stor variasjon av frukt. Samtidig er det veldig interessant, og jeg er ofte et poeng av at det verset som oftest siteres i forbindelse med Åndens frukt, bruker «frukt» i entall. Deretter følger en liste av forskjellige uttrykk av den samme frukten:
Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.
Gal 5:22-23b
For meg bekrefter dette forståelsen av overflod. Overflod er en av Guds egenskaper. Der hvor hans Ånd er, vil det være overflod av frukt, både i mengde og i variasjon. Samtidig bekrefter bruken av entallsformen at et uttrykk for frukt også bærer i seg 'fargen' av alle de andre.

I praksis betyr det at jeg ikke kan velge å satse kun på å «glede» i den åndelige frukthagen min, med begrunnelsen at jeg menneskelig sett er elendig på «selvbeherskelse». Hvis jeg lar Ånden slippe til i min «ørken», stoler jeg på at han er i stand til å forvandle den til i en frukthage. Og det stopper ikke der, for jeg tror han er i stand til utvikle det videre til det blir en skog av frukttrær.

Når jeg nå skal ta for meg «frukt-katalogen» som Paulus har gitt oss, er det viktig å ha med seg forståelsen om at også entall kan bety overflod. Ja, i Guds rike er faktisk enhet som også er en form for entall, en forutsetning for frukt.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om overflod av frukt
------------------------------------------------

lørdag 9. april 2016

Kloke ord fra kloke herrer

Sitert av en fan av dem!

Sist torsdag var det gjenhør med avdøde prest og forfatter Karsten Isachsen i morgenandakten. Jeg har alltid verdsatt refleksjonene hans, og det samme gjelder ham som Isachsen siterte:


«Enkelte ord fra Per Fugelli har fungert for meg som rene skriftsteder fra Bibelen. De inneholder konsentrert klokskap og hjelp i hverdagen. Han har for eksempel sagt: Det er tre viktige vitaminbomber i livet:
  • Verdighet.
  • Handlingsrom i eget liv. Og:
  • Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på.»
Vitaminer gir overskudd i livet, og jeg er overbevist om Fugellis tre vitaminbomber gjør akkurat det. Hver av dem fortjener en refleksjon, men jeg lar de to første ligge i denne omgang og konsentrerer meg om «Å ha en flokk du bryr deg om, og tar vare på».

Når jeg velger det siste vitaminet, er det fordi jeg har fokus på bindeordet «og». Jeg velger bevisst det norske navnet på ordklassen fordi jeg alltid står i en sammenheng. Det vil alltid være noe eller noen jeg «og’er» meg med og dermed «binder» meg til. Jeg berørte dette da jeg skrev om pronomen for noen uker siden (1).
 

Kanskje Fugelli hadde en annen klok herre i tankene da han presenterte sitt tredje vitamin?
Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod.
Apg 20:28
Det er Paulus som kommer med denne viktige oppfordringen. Jeg og flokken, flokken og jeg. Mens «men» forteller om en motsetning – jfr. gårsdagens refleksjon, er «og» en sideordnet konjunksjon. Det betyr et gjensidig bytteforhold. Jeg og flokken trenger hverandre, derfor må vi ta vare på hverandre, bære byrdene for hverandre og på den måten oppfylle Kristi lov (2). Det er Paulus som har sagt det også, og han fortsetter:
Gled dere med de glade og gråt med dem som gråter.
Rom 12:15
For om ett lem lider, lider alle de andre med. Og om ett lem blir hedret, gleder alle de andre seg.
1 Kor 12:26 
Akkurat det har jeg nylig hatt en 'knesettende' erfaring med!
Paulus hadde forstått hvor viktig enkeltmennesket er for flokken og flokken er for enkeltmennesket. Å oppdage det er å oppdage en «vitaminbombe»!

Dagens ‘manna’:

Ta vare på deg selv og på flokken
-----------------------------------------------
(1) Et personlig innlegg om noe helt personlig
(2) Gal 6:2 
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

fredag 12. februar 2016

Et sterkere vitnesbyrd

Vitnesbyrdet har stått sentralt de siste dagene. Å dele vitnesbyrd er å dele liv. Derfor er det ikke så rart at Gud, livgiveren, selv vitner:
  • Paulus nevner at Gud vitner gjennom skaperverket og menneskenes samvittighet (1).
  • Markus avslutter sitt evangelium med Guds vitnesbyrd: Disiplene «gikk ut og forkynte overalt, og Herren virket med og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte» (2).
  • Lukas bekreftet også at dette er Guds måte å vitne på: Herren «selv vitnet for sitt nådeord ved de tegn og under han lot skje ved deres hender» (3), og
  • Hebreerforkynneren følger opp: Også Gud har gitt sitt vitnesbyrd, gjennom tegn og under og mange slags mektige gjerninger og ved å dele ut Den hellige ånds gaver etter sin vilje (4).
Når det gjelder Johannes, er han også opptatt av Guds vitnesbyrd – og at dette primært er om Sønnen:
Om vi godtar vitnesbyrd fra mennesker, er Guds vitnesbyrd sterkere. For dette er Guds vitnesbyrd: Han har vitnet om sin Sønn.
1 Joh 5:9
Det er mye mulig at Johannes også tenker på gjerningene som Jesus gjorde, for han tar med «Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld» (5). Men da hadde han sannsynligvis brukt en annen preposisjon enn ‘om’. Jeg tror at Johannes primært sikter til to ting:
  • Røsten fra himmelen som bekrefter at Sønnen har herliggjort Farens navn (6) og ved
  • Sønnens integritet og herlighet (7)
Og når oppdraget er fullbrakt kommer Guds vitnesbyrd gjennom oppstandelsen.

Det jeg tar med meg inn i denne dagen er at et vitnesbyrd der Gud blir herliggjort, er et sterkt vitnesbyrd. 


Dagens ‘manna’:

Vitnesbyrdet skal herliggjøre Gud (8)
---------------------------------
(1) Rom 1:19-20 & Rom 2:14-16
(2) Mark 16:20
(3) Apg 14:3
(4) Hebr 2:4
(5) Joh 14:11
(6) Far, la ditt navn bli herliggjort!» Da lød det en røst fra himmelen: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» Joh 12:28
(7) Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet. Joh 1:14
(8) Jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet slik vannet dekker havbunnen. Hab 2:14
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

lørdag 22. februar 2014

Fordømt!

"Fordømt" er et sterkt ord, og som barn oppfattet jeg det som et banneord eller en ed. Jeg tror det fort brukes og oppfattes slik fremdeles. Når man fordømmer noen er det som en forbannelse. Den fordømte får et sosialt stigma hengende ved seg som kan være vanskeligere å bli kvitt enn det å ha vært dømt i en rettsal og ha en ferdigsonet dom bak seg.

Det er interessant at Jesus i fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd fokuserer på fordømmelse og ikke på dom. Fordi hans nærvær er dom, har han rett til å si:

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg… »
Joh 8:10-11a
Kanskje kvinnen var skuffet over at ingen fordømte henne fordi hun fordømte seg selv? Å leve under sin egen fordømmelse er selvpåført lidelse. 

Da Paulus slet med sitt eget selvbilde og ble offer for sin egen selvfordømmelse, fant han hvile i følgende konklusjon: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8:1). Kanskje han hadde hørt fortellingen om Jesus og kvinnen? Uansett er hans konklusjon tuftet på hans egen personlige erfaring. 

Responsen som har kommet på de publiserte refleksjonene knyttet til denne Jesus-fortellingen, tyder på at det er mange som identifiserer med den frigjørende hilsenen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”

Jeg tror det er dette som er den store forskjellen på liv og religion. Religion kan ha med seg mye som er riktig og viktig. Den kan være etisk høgverdig, inneha flotte kontemplative elementer og riter man kan kjenne igjen i flere religioner. Det mangler heller ikke på personlig engasjement og innlevelse. Men religion mangler det som frigjør til liv, gjenfødelsen til livet uten fordømmelse.

Dagens ’manna’:

Fordi Jesus er nær vet jeg at det er ingen fordømmelse!
------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 26. januar 2014

Hvorfor gjorde de ikke det de ville?

Nei, dette er ikke en refleksjon over den fortvilte Paulus som uttrykker: ”Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg” (Rom 7:19) selv om overskriften hadde passet til den bibelhenvisningen også. Paulus slet med at det var synden som fikk ham til å la være å gjøre det gode, men det var neppe jødenes synd som hindret dem i å gjøre det de ville:
Da ville de gripe ham, men ingen la hånd på ham, for hans time var ennå ikke kommet. Men blant folket var det mange som trodde på ham
Joh 7:30-31a
Hva hindret dem?

Var det folkets tro, frykten for opprør fra dem som trodde eller var Guds nærvær så merkbart i Jesus at det på tross forakten skaptes en uforklarlig ærefrykt?

Jeg kan bare spekulere, men heller til siste teori. Selv gudsfornektere blir påvirket til å gjøre Guds vilje når hans nærvær er sterkt. I dag blir jeg minnet om at dersom jeg ønsker å gjøre Guds vilje som noe annet enn en religiøs øvelse, finnes det bare en løsning: Søke Guds nærvær.

Dagens ’manna’:
Det er kun i hans nærvær jeg kan kjenne hans hjerte og gjøre etter hans vilje.
-------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 17. september 2011

Alt for alle

Dersom du har fulgt med på bloggen min, har du forstått at jeg har mange interesser.

Jeg blir også fort ”interessert” i mennesker, for alle mennesker bærer på en helt unik historie. Jeg føler meg privilegert (og ofte rørt) hver gang et menneske lukker meg inn i sitt liv og sin historie.

Paulus inviterte inn hele verden. Det er ikke sikkert at han ante omfanget den gang han gjorde det, men om han hadde visst det, er jeg overbevist om at han likevel ville gjort det:
    For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.
    1 Kor 9:19-23
Jeg har ofte lurt på i stor grad prosjektet hans var vellykket. Da Jesus var begrenset fordi han var et sant menneske, prioriterte han de tolv og i særdeleshet ”de tre”. Paulus ”smørte seg” veldig tynt utover. Jeg går selv i fella. Jeg ønsker desperat å være alt for alle, og føler ofte at jeg mislykkes med det. Det blir fort ”tynt” i forhold til familie, venner og mennesker som i vanskelige perioder hadde trengt at jeg var der, men så er jeg ”alle andre steder”.

For et halvt år siden var jeg sammen med Jan. Han prioriterer å bruke masse tid på enkeltmennesket, og jeg beundrer ham for det. Kunne Paulus indirekte ha blitt enda mer ”effektiv” om han hadde prioritert ”tre” og ”tolv” i stedet for å bli alt for alle? Det vil jeg fundere litt på i dag – kanskje vi trenger både ”Janer” og ”Pauluser”? Jeg vet i hvert fall hvem jeg ligner mest på….