Viser innlegg med etiketten Forbannelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Forbannelse. Vis alle innlegg

tirsdag 29. desember 2015

Forundring i tyranniet

Forundring er noe annet enn undring. Undringen er en positiv drivkraft, mens forundringen eller forbauselsen er en reaksjon på en overraskelse. Jeg skriver dette som en kort innledning til dagens vers:
Bli ikke forundret om verden hater dere, søsken.
1 Joh 3:13
Nei, jeg er ikke forundret, men jeg tillater meg å undres, og Johannes gir næring til undringen. Forgjengelighet hører med til grunnkreftene i verden. Kjærligheten er en livskraft som gjør opprør mot dødskraften og forgjengeligheten. Det destruktive vil alltid være det konstruktives motpol. I spenningsfeltet lever menneskene – ikke som viljeløse, forutbestemte marionetter, men som selvstendige individer med en fri vilje til å kunne gjøre et valg.

Jeg 'undres' hvorfor vi ikke velger mer av det gode, mens jeg 'forundres' over at godhet fra politisk hold blir oppfattet som tyranni, og at en slik innstilling kan danne grunnlag for landets framtidige integreringspolitikk. «Tyranniet» er faktisk initiert av Jesus selv:
«Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.»
Matt 5:44
Jeg undres når jeg ser kristne leve etter disse prinsippene, men jeg er ikke overrasket, for de er preget av at de er i ham og han i dem.

Dagens ‘manna’:
Kjærlighet skaper undring!
-----------------------------
(1) Bildet av Moder Teresa er tatt med slik at jeg ikke skal glemme hvordan en tyrann ser ut.
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

lørdag 22. februar 2014

Fordømt!

"Fordømt" er et sterkt ord, og som barn oppfattet jeg det som et banneord eller en ed. Jeg tror det fort brukes og oppfattes slik fremdeles. Når man fordømmer noen er det som en forbannelse. Den fordømte får et sosialt stigma hengende ved seg som kan være vanskeligere å bli kvitt enn det å ha vært dømt i en rettsal og ha en ferdigsonet dom bak seg.

Det er interessant at Jesus i fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd fokuserer på fordømmelse og ikke på dom. Fordi hans nærvær er dom, har han rett til å si:

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg… »
Joh 8:10-11a
Kanskje kvinnen var skuffet over at ingen fordømte henne fordi hun fordømte seg selv? Å leve under sin egen fordømmelse er selvpåført lidelse. 

Da Paulus slet med sitt eget selvbilde og ble offer for sin egen selvfordømmelse, fant han hvile i følgende konklusjon: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8:1). Kanskje han hadde hørt fortellingen om Jesus og kvinnen? Uansett er hans konklusjon tuftet på hans egen personlige erfaring. 

Responsen som har kommet på de publiserte refleksjonene knyttet til denne Jesus-fortellingen, tyder på at det er mange som identifiserer med den frigjørende hilsenen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”

Jeg tror det er dette som er den store forskjellen på liv og religion. Religion kan ha med seg mye som er riktig og viktig. Den kan være etisk høgverdig, inneha flotte kontemplative elementer og riter man kan kjenne igjen i flere religioner. Det mangler heller ikke på personlig engasjement og innlevelse. Men religion mangler det som frigjør til liv, gjenfødelsen til livet uten fordømmelse.

Dagens ’manna’:

Fordi Jesus er nær vet jeg at det er ingen fordømmelse!
------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 7. februar 2014

Åndelig maktarroganse

Jeg har møtt åndelig maktarroganse i mange sammenheng, og er livredd for å gå i samme grøfta selv.
 

Men også blant troende har det ned gjennom århundrene vært heftig strid der partene har stått steilt mot hverandre. Da jeg leste Einar Mollands kirkehistorie for nærmere 30 år siden, la jeg merke til en kommentar om lærestriden i Den norske kirke på midten av 1800-tallet. Molland konkluderte med at det var viktigere å stemple en meningsmotstander som u-luthersk enn som u-bibelsk. Hvorfor har vi behov for å stemple eller latterliggjøre dem som mener noe annet enn det vi gjør?

Tilbake til Tempelplassen ser vi tydelig maktarrogansen hos den «åndelige eliten»:

«Har vel noen av rådsherrene eller fariseerne trodd på ham? Men denne folkehopen som ikke kjenner loven, de er forbannet.»
Joh 7:48-49
Fordi jeg har møtt liknende holdninger, kjenner jeg at jeg blir opprørt bare av å lese det. Hvordan skal jeg møte slike holdninger? Jesu råd kan ikke være tydeligere: «Velsign dem som forbanner dere!» Matt 5:44. Den beste måten å velsigne på er å gå inn i en samtale med dyp respekt for at samtalepartneren er likeverdig og elsket av Gud.

Ut fra at «noes» eksistens ikke kan bevises, kan man ikke trekke en konklusjon at det dermed ikke eksisterer. For relativt få år siden eksisterte det ikke en «sky av informasjon» i verdensrommet, men fordi at det var noen vitenskapsmenn som ikke lot seg stoppe av det faktisk kunne bli en realitet selv om det virket umulig, har vi det i dag. Få av oss vet hvor «skyen» er, eller kan forklare hvordan den virker. Dersom du krevde det av meg ville det være umulig for meg å dra «skyen» ned som én fysisk gjenstand og si «her er beviset for dens eksistens», men vi vet at den eksisterer fordi de fleste av oss forholder oss til den hver dag.

Ateisme blir derfor en form for åndelig maktarroganse fordi ateisme er en tro på at Gud ikke eksisterer. I følge dem er det umulig å bevise Guds eksistens - ergo finnes han ikke. Når ateistene gjør det, er de på full fart inn i den samme form for åndelige manipulasjonen som de påstår kjennetegner mange troende.
På søndag skal jeg snakke om «Tro og viten» på «We are family» i Drammen. Den åndelig makteliten på Tempelplassen har gitt meg inspirasjon. Jeg gleder meg!

Dagens ‘manna’:

Meningsmotstandere er likeverdige og like høyt elsket av Gud.
-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 12. mai 2011

Skarpe kontraster

For et par dager siden hørte jeg det igjen. Det er lenge siden sist. I herlig vårvær gikk jeg over Sankthanshaugen og fra en av de mange flokkene som hadde slått seg ned for å nyte en sen ettermiddag i sola lød sangen: ”Kom, kom, kom til Frelsesarm’en!” Jeg smilte tilbake og sa: ”Ja, hjertelig velkommen!”
Så kom det: ”Dere gjør så mye godt, stå på!”

Det var en kontrast til det jeg ofte opplevde som ung. Da ble ”frasen” sunget for å drite meg ut. Nå var det en ”hylningsmarsj”.


Det er en veldig kontrast mellom å motta en ”saligprisning” og et ”ve-rop”. Vi liker best saligprisningene. I Bergprekenen har Matteus valgt å gjengi bare saligprisningene i innledningen. Ve-ropene kommer senere. I Lukas* følger ve-ropene umiddelbart, og da blir det sterke kontraster. Et av ve-ropene er knyttet til en situasjon der ”alle taler vel om oss” Det er ikke noe galt i at mennesker synes at Frelsesarmeen gjør mye godt dersom de forstår at vi gjør det for å vise dem at de er elsket av Gud. Det er en stadig utfordring der. Derfor er det godt at kontrastene er skarpe!

* Luk 6:20-26
Se også:
"Frelsesarmeen gjør så mye godt!"