Hva er ‘verdens ende’? – en tid for alt *

ENGLISH
I går skrev jeg om ‘jordens ende’, og når jeg i dag bruker ‘verdens ende’, er det fordi det nå handler om endetid og ikke geografi. Misjonsbefalingen, som er Matteus sin versjon av Jesu avskjed med disiplene, ivaretar nemlig tidsperspektivet :

«Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»
Matt 28:18b-20

Endetiden var veldig viktig for meg da jeg var ung. Jeg tror fortsatt på Jesu gjenkomst og at det kommer en ny himmel og en ny jord og det er viktig at vi ikke slutter å forkynne det Bibelen skriver om dette. 

Samtidig blir jeg stadig mer opptatt av at øyeblikket er «verdens ende». Det er faktisk også en tydelig del av Bibelens lære. Johannes har mange Jesus sitater som ivaretar dette aspektet. Her er et par eksempler:

«Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.»
Joh 3:18

«Men den time kommer, ja, den er nå…»
Joh 4:23a

Derfor er det slik at også endetidsperspektivet peker på det stedet jeg er akkurat nå. Jeg lever hele tiden ved verdens ende. Der er han med meg, og det er der misjonsoppdraget både har sin begynnelse, og til slutt sin ende.

Dagens ‘manna’:

NÅ gjelder det, for det gjelder NÅ.

--------------------------------
(1) I Norge har vi både «Himmelriket» og «Helvete» som stedsnavn, og da er det kanskje ikke så rart at vi også har «Verdens ende».
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å vite hva autoritet er – et skritt på reisen

ENGLISH

Det er ikke tvil om at misbruk av autoritet har gjort mye skade i mange menigheter. Når Frelsesarmeen i disse dager retter oppmerksomheten mot ansvarliggjøring på alle plan, er maktmisbruk et av områdene hvor det innføres rammer for å redusere muligheten for at det skal kunne skje. Men den autoritet som springer ut fra kjærlighet til Gud og mennesker kan heldigvis brukes til å skape noe som er godt og byggende:

«Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.» Matt 16:19

Peter hadde sett Jesus bruke autoritet på en riktig måte. Han bandt de onde kreftene og satte fri dem som var bundet av dem. Jesus snakket ofte om makt, og den makt som var overgitt ham:

For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham. Joh 17:2

Jeg tror det er denne autoriteten Jesus formidler til Peter. I intervjuet om «Frelsesbønnen» som kommer i Krigsropet #18, siterer Marit Dehli meg på denne måten:

Når han ber frelsesbønnen med et annet menneske, bekrefter han for den andre hva som har skjedd:
‒ «Når du nå har bedt, er du Guds barn. Du er en Jesu disippel», sier jeg. «Den viktigste bekreftelsen er den indre vissheten som Den hellige ånd gir. Den kan komme momentant eller som en soloppgang».

Det å kunne gi slike bekreftelser er en integrert del av den autoriteten som Jesus overlater til sine disipler. Jeg vil bruke åndelig autoritet til å bygge opp mennesker.

Dagens ‘manna’

Åndelig autoritet er gitt for å bekrefte

------------------------------

Hvor hører du vel hjemme? – 3

ENGLISH
Det er ikke bare i norske juletredanser vi tramper med føttene. Jeg har sett maorier gjøre det samme i sin Haka dans, blant annet på Boundless i 2015 - se bildet (3). 

Å trampe med føttene er et sterkt signal og er gjerne et uttrykk styrke eller aggressjon

Er 'trampeland' et sted jeg hører hjemme, eller er det et land jeg bør unngå?

Dersom det er aggresjonen som styrer meg, er det definitivt et land jeg ikke ønsker å høre hjemme i. Samtidig er det viktig at det viktig å sette foten ned når verdier trues.

For eksempel vil jeg trampe når jeg ser:

• Sosial urettferdighet
• Maktmisbruk
• Åndelig hovmod som sperrer veien for andre

Jesus satte foten ned i slike situasjoner (1), og det er jo i ham jeg hører hjemme.

Dagens ‘manna’:

Det er i Jesus jeg hører hjemme! (2)

--------------------------------
(1) Jfr Tempelrensingen
(2) For det er i ham vi lever, beveger oss og er til - Apg 17:28
(3) Jeg 'måtte' bruke dette bildet av hensyn til familefreden. Han ville nok gjerne ha vært med i dansen også, men da satte de foten ned... ;-)  

Tanker om fullmakter

I dag skal jeg en tur til Bukarest for å gi fullmakt til regionssjefen slik hun kan kjøpe en leilighet. Denne fullmakten gis ved at min underskrift påføres et seks siders dokument i nærvær av en notarius publicus som sjekker at alt er slik det skal være. Dette gjør vi for at alle som er involverte i denne transaksjonen skal få det slik de ønsker det, og for at vi til slutt skal nå målet som er å anskaffe eiendom nummer to til Frelsesarmeen i Romania.

Har dette noe med dagens vers å gjøre?
Ikke direkte, men det er noen paralleller:

Og dette er det han har lovet oss: det evige liv.
1 Joh 2:25

Løftet er knyttet til det å være tro mot det vi har hørt fra begynnelsen av - det som er rett. Johannes var opptatt av barnekåret: 

Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn
Joh 1:12 

Denne retten er også en makt. Ordet som brukes i grunnteksten, kan like gjerne oversettes med «makt» - slik det gjøres f. eks. på russisk (власть) og i mange engelske oversettelser (power). Som hans barn har jeg altså fått en form for fullmakt, en rett til å gjennomføre hans vilje. Da disiplene mottok Den hellige ånd, gikk det opp for dem at de hadde fått en fullmakt til å spre evangeliet. Det kom til uttrykk i Peters tale på pinsedagen: 

«Vend om … For løftet gjelder dere og barna deres og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller på.»
Apg 2:38-39 

Alle disse rettighetene er altså skrevet ned i et dokument, ikke på seks sider, men i sekstiseks bøker, og jeg tror Den hellige ånd har hatt rollen som publicus notarius som sørget for at alt gikk riktig for seg.  

Dagens ‘manna’:

Jeg har fullmakt til å formidle løftet om evig liv

-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Respekt og delvis frikjennelse

I samtalen som utspiller seg mellom Pilatus og Jesus kan Pilatus’ bemerkning: «Svarer du ikke?» tolkes som «forakt for retten». Jesu respons er like enkel som den er genialt:

Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»
Joh 19:11

Jesus sier indirekte at han kommer til å respektere den avgjørelsen Pilatus tar samtidig som han minner ham at «hadde det ikke vært for at Gud hadde tillatt det, ville du ikke hatt makt i det hele tatt». Også det tror jeg Pilatus visste, og kanskje det var derfor han også var livredd for å dømme ham som hadde ført ham til makten. Men akkurat på det punktet kommer Jesus med en form for frikjennelse: Han som har utlevert meg til deg har større skyld!. Med andre ord «Du utfører bare jobben din». 

Fortsettelsen av fortellingen tydeliggjør på en ekstrem måte skylden til ham som hadde utlevert ham. For ham blir det et totalt frafall – og jeg tenker ikke på Judas. Det tror jeg heller ikke Jesus gjorde. Mer om det senere.

I dag tar jeg med meg at det går an å vise respekt uten å gå på kompromiss med sannheten. Videre forteller det meg at det er Guds vilje at vi skal vise respekt for dem som er villig til å påta seg lederoppgaver.

Dagens ‘manna’:

Det går an å vise respekt for en leder uten å gå på kompromiss med sannheten.

---------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Vet du ikke?»

Sist søndag talte jeg i Beltsi – en by med drøyt 100.000 innbyggere som ligger ca 150 km nord for hovedstaden Chisinau i Moldova. Overskriften var «Vet du ikke?» - Jeg hentet spørsmålet fra 1 Kor 3:16 Vet dere* ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?

Verbet som brukes, er et av de mest brukte på gresk, og kan brukes om det å ha helt overfladisk kunnskap om noe, til det å sitte med dyp innsikt og kjennskap. Mitt poeng er at det er lite vits å vite at jeg er et Guds tempel dersom den kunnskapen ikke får konsekvenser for livet mitt, og da må jeg også ha innsikt i hva det faktisk innebærer å være et Guds tempel. Dagens vers inneholder det samme spørsmålet?

«Svarer du meg ikke?» sa Pilatus. «Vet du* ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?»
Joh 19:10

Selvfølgelig visste begge to det og begge visste at den andre visste. Hvorfor stilte Pilatus spørsmålet da? 
Det kan være at han «kjekket seg» for å vise sin makt, men jeg tror ikke det. Jeg tror han visste at han sto overfor en som hadde mye mer makt. 

Kanskje stilte han spørsmålet for å dobbeltsjekke om Jesus ikke bare visste, men at han også hadde forstått. Der kan det ligge en stor forskjell. Jeg innser for eksempel at jeg har mye kunnskap fra Bibelen som jeg sannsynligvis ikke forstått rekkevidden av, og at til og med det jeg mener å ha grepet fortsatt ligger som et mysterium som jeg bare aner konturene av. Det gjør meg ydmyk, men fungerer også som en drivkraft til å dykke stadig dypere for "å vite" enda mer.

Sannsynligvis var spørsmålet fra Pilatus kun retorisk. Kanskje han til og med ante at svaret på spørsmålet ville likne på det svaret Jesus ga? Jeg tror nemlig at han allerede fra første øyeblikk forsto at «det mennesket» som nå krysset hans vei, aldri ville inngå kompromiss på bekostning av sannheten. Jeg tror Pilatus visste at sannheten er kompromissløs, og da visste han også at Jesus var rede til å dø. Det var det han fryktet, for det var han som måtte utstede dommen.

Dagens ‘manna’:

Sannheten er kompromissløs.

-----------------------------------
* NB På russisk som på engelsk, brukes pluralisformen «dere» både for entall og flertall. Det skal mye til før du blir «dus» med en russisk-talende – men både på engelsk og russisk er du heldigvis «dus» med Vårherre!

Maktmennesker

Jeg har tidligere hevdet at behovet for å ha kontroll må være en grunnleggende drivkraft hos mange mennesker. Derfor er det også noen som søker makt for å kunne utøve kontroll. Dette finner vi overalt i verden, og menigheter og kristne organisasjoner er ikke unntatt. Det er ikke alltid at maktmennesker har formell makt. Derfor er det jeg leste om Annas i går interessant. I dag leser jeg at:

Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. Det var Kaifas som hadde gitt jødene det råd at det beste var at ett menneske døde for folket.
Joh 18:13b-14

Det må ha vært en forvirrende situasjon. Lukas som har drevet grundig research før han skrev sitt evangelium, plasserer evangeliet inn i historien ved å referere til hvem som satt i de viktige politiske, administrative og religiøse rollene til enhver tid. I sin fortelling om Johannes døperen, forteller Lukas at han begynte sin forkynnergjerning «…i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering; …osv … og Annas og Kaifas var øversteprester» (Luk 3:2)

Navnet tilser at det er absurd at det er mer enn en øversteprest, så her lukter det kreative løsninger forhandlet fram av en toneangivende familie som får det som de vil. Kanskje det ble rettet på ved at Annas og Kaifas tok annet hvert år? Men det er tydelig hvem som er den mektigste. Det er likevel interessant at Johannes gjentar opplysningen om at Kaifas hadde gitt jødene det råd at det beste var at ett menneske døde for folket. Tidligere forklarte Johannes at dette var en profetisk ytring «fordi han var øversteprest det året» (Joh 11:51). Da er det nærliggende å tenke at Johannes igjen bruker ironi for å få fram poenget sitt: Jødene overser sine egne religiøse ordninger som er sanksjonert av Gud selv. Det kan virke som at Johannes så det at Kaifas talte profetisk (mot sin vilje?) som et tegn på at Gud selv så Kaifas som den rette øverstepresten**.

Men det som måtte skje, det skjedde. Derfor kan det også være at Johannes tar med dette for å vise at «alle», også de uformelle «maktmenneskene», bidro til at det skulle skje.

Dagens ‘manna’:

Gud – bevar oss fra destruktive maktmennesker!

-----------------------------------
* Bildet er av "Det farlige maktmenneske" som Edin Løvås skrev i 1987 (da under tittelen "Maktmennesket i menigheten"). Boka hjalp mange til en bedre forståelse av maktspillet som kan finne sted - også i menigheter. Faren med boka var at folk begynte å lete etter maktmennesker istedet for å se at de aller fleste av oss står i en eller maktrelasjon der vi er den "sterke part". Men boka bidro nok også til at flere skjønte at de faktisk har makt som kan misbrukes. Det er det viktig å være bevisst på.
** Se: "Den Gud gir et embete, gir han også..."
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Misbruk av makt

Jeg har flere ganger berørt makt som tema. Makt er både nødvendig og nyttig

når den brukes til det beste for et fellesskap. Men det er mange måter å bruke makt på. De siste årene har det gang på gang kommet nyheter fra USA om hvordan politiet har brukt makt med tragisk utfall. Dette har ført til store demonstrasjoner fordi det er mistanke om at maktmisbruken er rasistisk motivert.

Maktmisbruket som beskrives i evangeliene er primært religiøst motivert. Samtidig foregår det et politisk maktspill også. Okkupasjonsmakten (romerne) velger å spille på lag med den nasjonale og religiøse elite. Sånt blir det overtramp av:

Vaktstyrken, kommandanten og jødenes vaktmenn grep nå Jesus, bandt ham og førte ham først til Annas.
Joh 18:12-13a

Verset beskriver flere overtramp. Jeg ser minst tre. For det første kalte jeg den overdimensjonerte vaktstyrken som «overkill» og unødvendig i en kommentar for noen dager. For det andre framstår det som et overgrep at en som har meldt seg selv, blir bundet. Det var ingenting som tydet på at Jesus ville gjøre motstand. For det tredje er det maktmisbruk at Jesus først blir ført til Annas som ikke hadde formell autoritet. Samtidig var det sannsynligvis han som var det sterkeste symbolet på tradisjonell religiøs autoritet fordi det antas at han hadde erfaring som øversteprest og hørte til den eldre garde. At det var «uklart» hvem som var den øverste religiøse lederen, kan være bakgrunnen for at Johannes tar med denne opplysningen. Kanskje det er en kritikk av enhver form for religiøse hierarki?

Dagens ‘manna’:

Makt må brukes med ydmykhet

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

"Overkill"

…det hender jeg bruker begrepet "overkill" når jeg synes det overdrives med virkemidler for å nå et bestemt mål. Johannes bruker ikke det begrepet, men tro om ikke det er poenget med dagens vers:

Judas hentet nå vaktstyrken og noen av overprestenes og fariseernes vaktmenn, og de kom dit med fakler, lamper og våpen.
Joh 18:3

Motivet kan selvfølgelig være det jeg tidligere i dypdykket har beskrevet som å etterlate seg «øyenvitnespor» - og det er definitivt noe forfatteren har lagt merke til, men for Johannes må det ha vært absurd å se en vaktstyrke som Pilatus hadde lånt til jødene for anledningen og sammen med fariseernes vaktmenn skal det har vært en stor flokk*. I tillegg må de komme i ly av natten med fakler, lamper og våpen. 

Det er altså den religiøse elite som tar denne verdens maktmidler i bruk. Det sier noe om religiøsitet, og mye om denne verdens overdrevne tro på bruk av fysisk makt. Johannes på sin side hadde fått øynene opp for kjærligheten som beseirer alt. Derfor må han få fram akkurat den kontrasten i evangeliets avsluttende klimaks.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten seirer til slutt

---------------------------------------------
* Matt 26:47
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva er makt?

Ordet «makt» er fylt av spenning. Noen forbinder det med noe negativt, men da assosieres det gjerne med misbruk av makt. Andre betrakter det som et «nødvendig onde», men brukt på den rette måten er makt noe som kan føre til at vi kan leve et godt liv i samspill med andre mennesker.

Innenfor sosiologien har for eksempel Max Weber forsøkt å beskrive makt med å vise til tre typer autoritet (se refleksjonen «Makt»). Og når man leser om begrepet makt dukker ofte ordet «Innflytelse» opp.

Jesus snakket ofte om makt, og den makt som var overgitt ham:

For du har gitt ham makt over alle mennesker, for at han skal gi evig liv til alle som du har gitt ham.
Joh 17:2

Det er klart at den som har innflytelse til å gi evig liv har mye makt. Igjen kommer det positive aspektet fram. Det er ikke Jesus som dømmer til døden, for mennesket er dødt inntil det lærer å kjenne Gud. Han kom som livet, og ga dette livet til menneskene gjennom døden og oppstandelsen. 

Det er interessant at det greske ordet for makt «exousia» er det samme som brukes i Joh 1:12 – der velger det norske bibelskapet «rett» til å bli Guds barn, mens mange internasjonale oversettelser bruker makt også der. Det er evangelisk at jeg har innflytelse på det å komme inn i en barn-Far relasjon til Gud – og det er Jesus som har gjort det mulig ved å gi meg makt til å gjøre det. Derfor stemmer jeg i sammen med Pelle Karlsson og synger:
 
Dagens ‘manna’:

Jesus har makt! Han har all makt!

-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Denne verdens fyrste

…er motstanderen av alt Jesus står for. Jesus bruker denne «tittelen» på ham tre ganger, og alle tre er gjengitt i Johannesevangeliet*. Det nærmer seg et klimaks – et direkte møte:

Jeg skal ikke si mye til dere etter dette, for verdens fyrste kommer. Han har ingen makt over meg.Joh 14:30

«Livet» skal møte «Døden», og da er det viktig for Jesus å få sagt det viktigste: «Han har ingen makt over meg». Det var det som skjedde påskemorgen. Oppstandelsen ble tegnet på at påstanden «Han har ingen makt over meg» var sann. Og Jesus fikk også rett da han sa: «Dere skal tro det når det skjer». 

Dersom disiplene ikke hadde trodd da det skjedde, hadde ikke jeg skrevet denne bloggen i dag. Men også vitnesbyrdet fra dagens disipler er viktig. Det forsøker verdens fyrste å forhindre, men siden jeg er i Jesus, har han ingen makt over meg. Jesus lever og det gjør jeg også. Derfor skriver jeg. 

Dagens ‘manna’:

Han har beseiret alt det onde…

----------------------
* I dagens vers, Joh 12:31 og 16:11. I Johannes-evangeliet bruker han Satan én gang (Joh 13:27), djevelen tre ganger (Joh 6:70, 8:44 og 13:2). Videre bruker han «Tyven» (Joh 10:10) én gang.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

"Ole Brumm-taktikk"

Forelese er synonymt med å dosere, undervise og belære, men likevel er det stor forskjell på «smaken» på de ordene. Jeg vet at noen får negative assosiasjoner når hører «forelesning», mens jeg synes det er et helt nøytralt ord, og kan godt se meg selv i rollen som foreleser. 

Dersom jeg sier at en person sto og doserte, vil det derimot ha en negativ klang i mine ører – og det på tross av at jeg vet at å dosere kommer fra latin og betyr undervise (som jeg oppfatter som positivt ladet). Dersom en står og belærer, ja, da er det ganske ille. Det opplevde fariseerne da mannen som var født blind, hadde satt dem fast i diskusjon. Og responsen de ga var direkte flau:

«Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» sa de. Så kastet de ham ut.
Joh 9:34

Fariseerne som ikke ville la seg belære, satt egentlig fast i sin egen kunnskap. For dem var det bare én forklaring på at mannen var født blind: Det var synd i bildet. Det er for så vidt riktig, for dersom det ikke hadde kommet synd inn i verden, ville det heller ikke eksistert sykdom. Men fariseerne knyttet sykdommen til individets (eller den nære families) synd, ikke til menneskehetens synd, og da blir det helt feil.

Derfor blir også reaksjonen med å kaste mannen ut helt feil. Når de først hadde kommet skjevt ut, var det ikke lett å rette det opp igjen, og da var det lettest å bruke makt.

Det er lett å finne eksempler på slik atferd. Vi kan bare gå til dagens konflikt i Ukraina. Der har det vært feil på begge sider, og fordi det er vanskelig å innrømme, eskaleres bruken av makt og sanksjoner.

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å være ydmyk også når jeg tror at jeg har rett.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Åndelig maktarroganse

Jeg har møtt åndelig maktarroganse i mange sammenheng, og er livredd for å gå i samme grøfta selv.
 
Men også blant troende har det ned gjennom århundrene vært heftig strid der partene har stått steilt mot hverandre. Da jeg leste Einar Mollands kirkehistorie for nærmere 30 år siden, la jeg merke til en kommentar om lærestriden i Den norske kirke på midten av 1800-tallet. Molland konkluderte med at det var viktigere å stemple en meningsmotstander som u-luthersk enn som u-bibelsk. Hvorfor har vi behov for å stemple eller latterliggjøre dem som mener noe annet enn det vi gjør?

Tilbake til Tempelplassen ser vi tydelig maktarrogansen hos den «åndelige eliten»:

«Har vel noen av rådsherrene eller fariseerne trodd på ham? Men denne folkehopen som ikke kjenner loven, de er forbannet.»
Joh 7:48-49

Fordi jeg har møtt liknende holdninger, kjenner jeg at jeg blir opprørt bare av å lese det. Hvordan skal jeg møte slike holdninger? Jesu råd kan ikke være tydeligere: «Velsign dem som forbanner dere!» Matt 5:44. Den beste måten å velsigne på er å gå inn i en samtale med dyp respekt for at samtalepartneren er likeverdig og elsket av Gud.

Ut fra at «noes» eksistens ikke kan bevises, kan man ikke trekke en konklusjon at det dermed ikke eksisterer. For relativt få år siden eksisterte det ikke en «sky av informasjon» i verdensrommet, men fordi at det var noen vitenskapsmenn som ikke lot seg stoppe av det faktisk kunne bli en realitet selv om det virket umulig, har vi det i dag. Få av oss vet hvor «skyen» er, eller kan forklare hvordan den virker. Dersom du krevde det av meg ville det være umulig for meg å dra «skyen» ned som én fysisk gjenstand og si «her er beviset for dens eksistens», men vi vet at den eksisterer fordi de fleste av oss forholder oss til den hver dag.

Ateisme blir derfor en form for åndelig maktarroganse fordi ateisme er en tro på at Gud ikke eksisterer. I følge dem er det umulig å bevise Guds eksistens - ergo finnes han ikke. Når ateistene gjør det, er de på full fart inn i den samme form for åndelige manipulasjonen som de påstår kjennetegner mange troende.
På søndag skal jeg snakke om «Tro og viten» på «We are family» i Drammen. Den åndelig makteliten på Tempelplassen har gitt meg inspirasjon. Jeg gleder meg!

Dagens ‘manna’:

Meningsmotstandere er likeverdige og like høyt elsket av Gud.

-------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Autoritet

På en tur med Bergen I hornorkester til USA for 18 år siden, besøkte vi et korps hvor en eldre korpsleder kommenterte: ”Jeg har lagt merke til at musikantene adresserer deg uten tittel og bruker fornavnet ditt – hvordan klarer du å opprettholde autoriteten?” 

Jeg ble skremt av spørsmålet, men svarte: ”De respekterer meg for den jeg er, ikke for hva jeg er!” Om det stemte, får du spørre bergenserne om, men jeg tror fortsatt at autoritet ligger i den jeg er – og da tenker jeg ikke på hvem jeg er i meg selv, men hvor jeg er integrert.

Det ble bekreftet i kongressen sist helg: Det var en veldig avslappet tone i forhold til ”formalia”. Clive (eller Klive) og Marianne, Barry og Sue osv – de mistet verken respekt eller autoritet gjennom en uformell tone, for det var en sterk autoritet til stede. Den uformelle tonen understreket hvor den virkelige autoriteten kom fra. De har sin autoritet i oppstandelseskraften:

Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.
Ef 1:20-24

Jeg kommer tilbake til et par aspekter fra dette avsnittet de neste dagene.

Dagens ’manna’:

I Guds rike er det autoriteten i Kristus og hans kraft som gjelder!

Penger

”Et nødvendig onde”, ”Kjekt å ha”, ”Makt”, ”Mammon” – det er mange måter å beskrive penger på. Selv om det blir stadig mindre knyttet til kontanter har de fleste mennesker et konkret forhold til ”penger” også når det kun dreier seg om transaksjoner på en konto. Dagens oppfordring er klar:

La ikke kjærlighet til penger styre livet, men nøy dere med det dere har. For Gud har sagt: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke.

Hebr 13:5

Alt som tar opp konkurransen med Vårherre om kontroll over livet, blir en trussel mot det gode liv.

Guds løfte er til å stole på: Jeg svikter deg ikke og forlater deg ikke. Jeg trenger penger, mat, venner, arbeid, fritidssysler, osv., men spørsmålet må hele tiden være – Hva styrer livet mitt?

Dagens ’manna’:

Jeg vil være våken for hva det er som styrer livet mitt.

Makt

”Makt” er et vanskelig tema, og den finnes i mange varianter. Når jeg underviser om emnet pleier jeg å trekke fram Max Webers tre former for autoritet:

1)Tradisjonell autoritet
2)Formell autoritet
3)Karismatisk autoritet

Kategoriene er langt på vei selvforklarende. ”Den syvende far i huset” er et eksempel på tradisjonell autoritet. Den formelle autoritet representerer den makt som ligger til en stilling jeg innehar i et hierarkisk system, mens Weber bruker Jesus som eksempel på en karismatisk autoritet. Han tenker da karismatisk i et videre perspektiv enn kun som en åndelig uttrykksform.

Jesus sier ikke så mye om dette, men i et kort møte nevner Pilatus hva han har makt til å gjøre med ham. Da svarer Jesus:

«Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»
Joh 19:9–12

Det er litt vanskelig å vite hva Jesus mener med ”ovenfra” i denne sammenheng. Dersom han tenker på ”keiseren” dreier det seg om formell makt, dersom det er fra Gud, kommer vi inn i et vanskelig felt, noe bl.a. Paulus har skrevet om i Romerne 13 *.
Uansett virker det som om Jesus unnskylder Pilatus fordi han ikke har noe valg som forvalter av makt i det rådende system. Makt i en kirkelig sammenheng, er noe som må forvaltes med stor ydmykhet.

Gud, gi oss masse visdom til å bruke makt riktig!

* Se flere refleksjoner om Myndighetene

Halleluja!

Halleluja!

Syng lovsang, Herrens tjenere,
lovsyng Herrens navn!

Lovet være Herrens navn
fra nå og til evig tid!

Salme 113:1-9

Slik begynner den første salmen i syklusen som kalles ”Hallel-salmer”. De ble sunget i forbindelse med påskemåltidet *. Det er underlig å tenke på at dette ble sunget etter at Judas hadde forlatt måltidet for å forråde Jesus. Jesus visste hva som skulle skje. Disiplene burde ha skjønt det, men likevel sang de lovsang.

Merlin Carothers skrev en bok som gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg leste den for 35 år siden. I "Guds makt ved lovsang" beskriver han ved hjelp av bibelske beretninger og egen erfaring hvordan lovsangen utløser Guds makt.

Dersom ”vi vet at alle ting tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje” (Rom 8:28) burde det være naturlig, men det strider mot fornuften – og brukt i sjelesorg strider det mot empatien. I en slik sammenheng er jeg forsiktig med å foreslå løsningen.

Men blir lovsangen en del av min livsstil, da blir jeg som mauren som samler føde i de gode tidene** og har et lager i mitt hjerte når det butter imot. Lovsangen steg fra en gruppe menn på vei mot Getsemane, lovsangen steg fra Haitis ruiner, lovsangen gir håp.

* Les mer i min artikkel "Hymne" på wikipedia
** Ordsp 6:6-8

Bakvendtland

Alf Prøysens vise hørte med til barndommens standardrepertoar. I bakvendtland gjør de alt motsatt av det som er normalt i denne verden, og alle er like tøysete og rare.

Jesus tegner et bilde av storhet, maktbruk og undertrykkelse i denne verden og sier:

Men slik er det ikke blant dere. Den som vil bli stor blant dere, skal være deres tjener, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave.
Mark 10:41–45

…og jeg foretrekker dette bakvendtlandet som er tuftet på kjærlighet. Da gjør det ingenting om folk synger at ”der er de like tøysete og rare alle mann!”
Jeg er stolt av å være borger av et slikt rike.

Ordet i ”sin makt”

Jeg er vokst opp i en relativt ”verbal” familie – og tradisjonen er blitt videreført i min egen. Kommunikasjonen flyter lett. Vi leker med ord. En god formulering får oppmerksomhet.
Dagens bibelord advarer dem som blir hovmodige på grunn av at de har ordet i sin makt.
Barack Obama er et eksempel på hvor viktig det er med talegaver. Han har allerede gjennomført noe av det han har talt om, men skeptikerne til tildelingen av fredsprisen frykter at det meste er retorikk.

Det gjenstår å se. Jeg hører med til dem som ber om at han må lykkes med å omsette sine ord i handling. Samtidig prøver jeg å huske at:

Herrens ord er rene ord,
lik sølv som er lutret i smelteovnen,
sju ganger renset.
Salme 12:1-9

Tenk om Herrens ord ble kilden for all menneskelig kommunikasjon og samhandling!