Det han gjør! – en tid for alt*

ENGLISH
De kjente ham ikke igjen de to som plutselig fikk ham som reisefølge på veien. De kjente ham ikke da de snakket med ham om Jesus. Det kan være flere grunner til det. Når jeg går målrettet, er ikke nødvendigvis blikket festet på dem jeg går sammen med. 

Dersom det er noen jeg kjenner godt, kjenner jeg dem likevel på stemmen.

Maria kjente ham heller ikke på stemmen før han sa navnet hennes. Det står ikke noe i fortellingen om de to Emmaus-vandrerne at Jesus sa navnene deres og på den måten viste at han kjente dem.

Likevel kjente de ham igjen til slutt:

Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem.
Lukas 24:30-31 

De kjent ham igjen på det han gjorde. Jeg vet ikke når de hadde sett Jesus be takkebønn og bryte brød. Kanskje det var da han mettet 5000? Eller kanskje det var i en mindre gruppe? 
At Jesus plutselig ble usynlig da ‘øynene deres ble åpnet’, bekrefter teorien jeg presenterte i går om at det var en praktisk gjenkjennelsesøvelse. Dette er det andre eksempelet på gjenkjennelse, og jeg blir i Emmaus-fortellingen en dag til.

Dagens ‘manna’:

Også i dag blir Jesus gjenkjent på det han gjør gjennom etterfølgerne sine.

----------------------------------------
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å vite hva oppdraget er – et skritt på reisen

ENGLISH
Jeg har alltid vært fokusert på oppdraget, og med årene har det blitt stadig viktigere. For et par dager siden gjorde jeg et poeng av at det ikke bare var ‘ett’ skritt på reisen mot kjennskap til hvem Jesus er, men ‘et’ skritt. Det er ganske enkelt fordi det kreves mange skritt å bli ordentlig kjent med Jesus. 

På samme måte som det bare fins ‘én’ Jesus, fins det bare ‘ett’ oppdrag. Også i forhold til det ‘ene’ oppdraget må jeg gå mange skritt for å bli kjent med det, for at det skal bli en integrert del av meg.

Da Simon hadde bekjent og blitt bekreftet med tilnavnet Peter (klippen), fortsatte Jesus:

«På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Matt 16:18b

Peterskirken i Roma ble bygget der hvor det antas at Peter ble korsfestet. Dette ble gjort for å symbolisere forbindelsen mellom Peter og kirken. Bildet kan være fint dersom det ikke legges teologiske føringer i det, for - det er bekjennelsen som er klippen. 
En kirke uten bekjennelse, er i beste fall en humanitær organisasjon. Det er ikke noe galt med humanitære organisasjoner, men en kirke må ta med hele oppdraget. 

Det er derfor  det har vært viktig for Frelsesarmeen å slå fast at vi er ‘én’ armé med ‘ett’ oppdrag. Det er en utfordring fordi vi har et sterkt ønske om å bygge menighet for dem som deler kallet til det vi har definert som oppdraget, og vi har et like sterkt ønske om å lindre nød i verden som er en del av det samme ‘ene’ oppdraget. Det er ikke et to-sidig oppdrag, for det kan fort tolkes som om vi har to. Det er et integrert oppdrag som bygger på det ‘ene’ budskapet, som igjen bygger på den ‘ene’ bekjennelsen. Den ‘ene’ bekjennelsen er utgangspunktet for reisen opp til Jerusalem skritt for skritt.

Dagens ‘manna’:

Å bli kjent med oppdraget tar mer enn ett skritt

---------------------------------------
(1) Jeg står der Peter sto, i det minste når det gjelder bekjennelsen - foran Peterskirken juli 2013. 

Å vite det som er verd å vite

ENGLISH
"Kunnskap er lett å bære", pleide læreren min å si. Likevel blir jeg av og til litt frustert over all den unyttige kunnskapen som svirrer rundt i hodet mitt – det verste er at jeg har en tendens til å dele den med meg.

Jeg så «Nytt på nytt» for noen uker siden. Henrik Syse var deltaker. Der ble det stilt spørsmål om det finnes belegg for påstanden om at «alt uansett går bra til slutt». Syse hev seg frampå med engang og brukte en av ‘mine’ unyttige kunnskaper: «Joda, Origenes hadde en teori om det, og det kalles apokatastasis lære!»

Fordi jeg er glad i ord, forelsket jeg meg i ordet da jeg leste det første gang, og siden har jeg delt ordet apokatastasis ved flere anledninger, og det er jo egentlig helt unødvendig.

I gårsdagens refleksjon om "Vanskelige tider" begynte Paulus sin formaning slik:

Du skal vite...
2 Tim 3:1

Det er en viktig oppgave for en mentor å kommunisere det som er «verd å vite». I historien om den blindfødte som ble helbredet av Jesus, ble det mye oppstyr, og de skriftlærde ville at den lykkelige unge mannen skulle ta stilling til om Jesus var en synder eller ikke. Da svarte han: 

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25 

Svaret gjorde at han ble kastet ut av synagogen. Der møtte han Jesus igjen som sa: «Tror du på Menneskesønnen?» Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Det den unge mannen visste, førte til visshet om det viktigste.

Dagens ‘manna’:

Det som er viktigst, er verd å vite.

--------------------------------------------

Det handler om den gode sirkelen

Som barn sang jeg av full hals «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» og at det skulle skje ved at jeg i alt skulle «ham være til behag». Det er en god sang å synge.

Samtidig er det ikke sikkert at kombinasjonen med for eksempel «Vær forsiktig lille øye hva du ser, for vår Fader over der, han ser ned på jorden her» nødvendigvis skapte et positivt Gudsbilde. 

Jeg betviler ikke forfatternes gode intensjoner, og de er absolutt på bibelsk grunn. Poenget er at det er viktig at  grunnlaget, det vil si opplevelsen og forståelsen av Gud som er grenseløs i sin kjærlighet og nåde, kommer først. Det er rekkefølgen som er viktig, noe også Paulus var opptatt av:

Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.
Kol 1:9-10

Med alderen har jeg forståelsen av hvor høyt jeg er elsket vokst seg stadig større. Det er motivasjonen for lengselen etter å være til glede for Herren, ikke bare litt, men helt og fullt. Jeg tror det fører at jeg bærer mer frukt og kjenner ham stadig bedre. Det fører til mer glede både hos meg og oppdragsgiveren og jeg er kommet inn i «en god sirkel» - også kalt hellighetsprosessen.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om den gode sirkelen

------------------------------------

Det handler om å kjenne, som i … #3

Jeg er fremdeles i første linje av koret: «Fall til ro og kjenn at jeg er Herre!»
I dag handler det om å ‘kjenne’ som det å bli kjent med Herren i betydningen av å få et personlig forhold til ham. Dersom jeg ønsker hellighet, trenger jeg å kjenne den «Hellige» personlig.

La oss lære å kjenne Herren,
la oss jage etter å kjenne ham!
Sikkert som soloppgangen kommer han,
han kommer til oss lik regnet,
lik vårregnet som væter jorden.
Hos 6:3

Verset er fra en av profetiene til Hoseas og står i en sammenheng som jeg kommer tilbake til i morgen. I dag tar jeg med meg hvor viktig det er å kjenne ham på en personlig og nær måte.
 
Noen gjør den feilen at de tror de kjenner ham fordi de har mye kunnskap om ham. Hvorfor er det feil?
 
Jeg har litt kunnskap om en av verdens mektigste menn (i hvert fall enda noen måneder), men min kunnskap om president Obama er svært annerledes enn den relasjonen hans aller nærmeste venner og familie har til ham. 

Jeg tror disiplene nærmet seg en slik relasjon til Jesus da han rett før han døde sa til dem:

Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva herren hans gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.
Joh 15:15

Å “jage etter å kjenne Herren” er en formaning om å kjenne ham som en nær venn fordi jeg er en del av Guds familie – de helliges samfunn.

Dagens ’manna’:

La oss jage etter å kjenne ham!

Den eneste sanne Gud

Jeg utelukker ikke at alle mennesker søker den samme Gud. Det gjorde heller ikke Paulus. Da han talte til atenerne på Areopagos sa han:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere» 

Apg 17.22-23.

I likhet med Paulus, var hovedmålet for Johannes å forkynne Gud på en slik måte at det var mulig å bli kjent med ham. For det er gjennom å kjenne ham at han blir «sann». Jeg vet at kona mi ikke er en illusjon fordi jeg er sammen med henne, kjenner henne og vet at hun er virkelig, eller «sann» for å holde meg til dagens «vokabular». I det som kalles den øversteprestelige bønn, ba Jesus:

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
Joh 17:3

Da Johannes skrev sitt brev mange år etter at Jesus ba denne bønnen, hadde han gjort denne personlige erfaringen:

Vi er i Den sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.
1 Joh 5:20b

Vitnesbyrdet bekrefter også hans sterke tro på Den treenige Gud. Det er gjennom Sønnen at vi kan bli kjent med «Den sanne», og Sønnen er «veien, sannheten og livet» fordi han er Gud. Det er Sønnen som viser veien til den eneste sanne Gud fordi han er veien. Han er sannheten fordi han levde som han lærte. Da han vandret på jorden, viste han at Gud er kjærlighet. Det er også «veien» å gjøre ham kjent på i 2016.

Dagens ‘manna’:

Det er så godt å være!

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Kan jeg få mer forstand?

Hadde jeg stilt spørsmålet i et familieselskap, vet jeg hva responsen ville vært: «Mer? – har du noe fra før da?». 

Det ville føyd seg inn i rekken av gode kommentarer i likhet med den som kom som fra en bror etter hendelsen i Istanbul: «Jeg har alltid visst at du ikke har oppfunnet kruttet, men nå har jeg fått dokumentert at du sto veldig nær da det smalt!»

Søskenkjærlighet kan uttrykkes på forskjellige måter, og hos oss elsker vi en god latter. Men tilbake til spørsmålet: 

Kan jeg få mer forstand?

Det kommer som en naturlig respons på dagens påminnelse:

Vi vet også at Guds Sønn er kommet, og han har gitt oss forstand, så vi kjenner Den sanne.
1 Joh 5:20a

Selv om Johannes også fokuserer på det logiske i det å tro, er det kun på dette stedet han bruker ordet «forstand»(1). Totalt er det greske ordet brukt 12 ganger i Den nye testamentet, og i tillegg til forstand, er det oversatt med «egne tanker» (2), «hovmodstanker» (3) eller «sinn og tanke» (4).

Det er altså noe som handler om forstandens evne til å trekke slutninger slik at vi kan «kjenne» Den sanne. Å «kjenne» er et av favorittordene til Johannes. Det gresk ordet (5) har gitt navn til den filosofiske retningen i hans samtid «Gnostisismen» der det var om å gjøre å komme til en indre erkjennelse av hva som er sannhet.

Derfor sier dagens vers meg at Guds Sønn kan hjelpe min forstand til å trekke slutninger som fører til en økt erkjennelse av «Den sanne». Utfordringen jeg som menneske har, er at jeg ofte møter «Den sanne» med en fastlåst forforståelse. For en dypere erkjennelse handler i stor grad om å «miste seg selv» for å finne seg igjen i en ny erkjennelse i «Den sanne» (6).

I morgen blir det mer om «Den sanne».

Dagens ‘manna’:

Jeg kan få forstand til å kjenne!

---------------------------------
(1) diánoia (διάνοια)
(2) Ef 2:3
(3) Luk 1:51 (NB – oversetterne har valgt å sette «tanker» sammen med ordet hovmod som også finnes i grunnteksten. Direkte oversettelse «de hovmodige i tanke i hjertene sine»).
(4) Kol 1:21 - i Hebr 8:10 og 10:16 og 2 Pet 3:1 brukes bare «sinn»
(5) ginṓskō (γινώσκω)
(6) Se «Mitt ‘hellig sted’»
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Lære å kjenne kjærligheten

Selv om kjærlighet definitivt er hovedtemaet i Johannesbrevet, kommer de andre fokuseringsområdene som perler på en snor. Jeg kjenner dem igjen fra evangeliet, og i brevet leser jeg hvordan Johannes tolker dem inn i sin samtid. 
I dag er det «Den viktige kjennskapen» som enda en gang får fokus:

Og vi har lært å kjenne den kjærlighet Gud har til oss, og vi har trodd på den. Gud er kjærlighet, og den som blir i kjærligheten, blir i Gud og Gud i ham.
1 Joh 4:16

Kunnskap om Guds kjærlighet er ikke nok. Jeg må lære å kjenne kjærligheten hans til meg. Det skjer ved at jeg oppsøker kjærligheten. Kunnskap om kjærlighet kan tilegnes gjennom passivt mottak av informasjon. Intim kjennskap oppnås bare gjennom aktivt engasjement fra min side. Jeg må bli kjent med ham som elsker, først da kan jeg bli i hans kjærlighet og hans kjærlighet bli i meg.

Denne desperate lengselen etter å kjenne ham fullt ut, finner jeg igjen hos flere av Bibelens personligheter, og ikke minst hos dem som har stått sentralt i vekkelser ned gjennom kirkehistorien. Å kjenne Guds kjærlighet og formidle den ble en brennende pasjon.

Dagens ‘manna’:

Den som brenner etter Guds kjærlighet,

vil oppleve at Guds kjærlighet brenner seg fast i dem!

----------------------------------------
Se også: "Hvor glad er du i meg?" som er knyttet til det samme verset.
* Albert Orsborn har på en fantastisk måte bidratt til å sette ord på Frelsesarmeens oppdrag og misjon gjennom hundrevis av sanger. Flere av dem har blitt klassikere i vår sammenheng. Sitatet er hentet fra refrenget:

Except I am moved with compassion,
How dwelleth thy Spirit in me?
In word and in deed
Burning love is my need;
I know I can find this in thee.

Som har fått følgende gjendikting på norsk:

Å, rør med din ild ved mitt hjerte
og lær meg gå tjenestens vei.
Din kjærlighets ild
er hva jeg trenger til.
Min Frelser, å gi den til meg.

Du kan lese mer om sangen på Nils-Petter Enstads blogg om Lesersanger og åndelige viser
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Identitet i kallenavnet

Det går mye på engelsk for tiden. De engelsktalende på hovedkvarteret her i Chisinau er flinke til å bruke navnet mitt, men treffer jeg engelske venner fra ungdommen blir jeg med en gang «Joe». Det hørte en gang til den engelske identiteten min. Når det i løpet av arbeidsdagen brukes noe annet enn navnet mitt, blir det gjerne chief, men det har med rolle å gjøre og ikke med identitet.

Kallenavn kan oppstå på grunn av «baksnakking», og jeg har flere eksempler på det som egner seg dårlig på trykk. Men et kallenavn kan også være et uttrykk for kjærlighet:

Se hvor stor kjærlighet Far har vist oss: Vi får kalles Guds barn, ja, vi er det! Verden kjenner oss ikke, fordi den ikke kjenner ham.
1 Joh 3:1

Det går sikkert an å bruke navnet «kristen» som en nedsettende beskrivelse av meg, men det er vanskelig å forestille seg at «Guds barn» kan brukes nedsettende. Kronprins Haakon introduserte ordet «framsnakking» for noen år siden. Det å snakke godt om, kalle noen noe godt. Jeg kjenner meg elsket som får lov til å kalles Guds barn. Det er ikke sikkert at alle forstår eller «kjenner» hva det innebærer, men jeg ber likevel om at det må «kjennes» slik at de kan bli kjent med ham som viser så stor kjærlighet til alle som tar imot ham.

Det er godt å ha en identitet som Guds barn. Det er mye mulig at identiteten i «kallenavnet» i dag sterkere enn identiteten i navnet som jeg har båret siden jeg var baby.

Dagens ‘manna’

Guds barn, ja, det er det jeg er!

-----------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Finnes det «hvite» løgner?

Ja, i hvert fall er det noen løgner som defineres som uskyldige bevisste utsagn som ikke har til hensikt å skade andre. Men at løgner kan være «uskyldige», gjør dem ikke til sannhet. 

Det er f. eks. relativt uskyldig å svelge noen munnfuller vann når jeg tar et bad i sjøen, men at det er uskyldig gjør ikke havvann til drikkevann. Jeg vet også det ikke kan komme saltvann fra en drikke-kilde med ferskvann, med mindre det er blitt tilsatt salt, og da er det ikke lenger ferskvann. Blir det etterhvert for mange munnfuller saltvann, vil jeg ta skade av det. 
Det er egentlig logikk for «burhøns», men nyttig å bli minnet om:

Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn kommer fra sannheten.
1 Joh 2:21

Verden preges av at sannheten fordreies. Selv om jeg kjenner sannheten, lever jeg i verden. Jeg påvirkes av verden, derfor påvirkes jeg også av løgn. Det kan godt være at løgnen er «uskyldig», men det som ikke er sannhet, bryter ned. Derfor er det viktig at jeg stiller spørsmålet: Bygger det jeg hører, eller ser, opp om sannheten? 

For å kunne vurdere det, må jeg gå til sannheten for sjekke. Det er en daglig øvelse. Det kan sammenliknes med å sjekke kompasset eller GPSen når jeg ferdes i ukjent terreng.

Dagens ‘manna’:

Jesus er sannheten. Bibelen min GPS (1).

------------------------------------
(1) Gud Proklamerte Sannhet
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hvorfor trenger jeg å høre sannheten

…dersom jeg kjenner den?

Spørsmålet kommer som en naturlig respons til dagens vers:

Jeg skriver ikke til dere fordi dere ikke kjenner sannheten, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn kommer fra sannheten.
1 Joh 2:21

I Chisinau hvor vi bor, har Frelsesarmeen fire korps. Vi som jobber på hovedkvarteret har «spredd oss» på alle fire. Når vi ikke er på reise slik som denne helgen, er vi alltid i Sentralkorpset. Lokalitetene er kummerlige og kalde, men menigheten oser av varme – og forkynnelsen er bibelfokusert, aktuell og formidler sannheten.

Det er godt å bli minnet om sannheten, ikke fordi jeg ikke kjenner den, men fordi sannheten hele tiden står under angrep. Den onde (løgnens far) vil hele tiden stille spørsmål ved sannheten. Han motsier den ikke, men sår tvil om den. Alle opplever det. Til og med Johannes døperen begynte å lure: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (1) Jeg har en mistanke om hva som var kilden til den tanken.

Derfor trengte han bekreftelse for sin tro. Derfor trenger jeg at noen deler sin tro på sannheten med meg. Derfor deler jeg min tro, ikke fordi du ikke kjenner den, men fordi den bombarderes med løgn. Slik har det alltid vært, men jeg har ikke opplevd så mye fordreining av sannhet som det jeg er vitne til i verden i dag.(2)

Dagens ‘manna’:

Alt som er sant … legg vinn på det! (3)

----------------------------------
(1) Matt 11:3

(2) i dag befinner jeg meg i Ukraina, et splittet land. Løgn og splittelse har samme rot. 1,3 millioner mennesker er på flukt i sitt eget land. FA forsøker å hjelpe. I morgen kommer jeg til å tale til flere av dem på møtet i Dnipropetrovsk.

(3) Fil 4:8
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Når «men» gir grunn til å takke

«Det er så mye om og men», kan jeg si med et sukk. Jeg møter mange «men» her jeg er nå. Da ungene var små hendte det at «men» kom som en protest mot noe de ikke ville gjøre, og da ble gjerne protesten avfeid med: «Ikke noe ‘men’!».

Det er flere velsigna gode «men» i Guds ord. Det dukker som et ord fullt av håp allerede i skapelsesberetningen (1), og det samme ordet gir håp i dag:

For verden går til grunne med alt sitt begjær, men den som gjør Guds vilje, består til evig tid.
1 Joh 2:17

FNs klimatoppmøte i Paris som startet i går, er egentlig en sterk bekreftelse på at dagens vers er en profeti. «Verden går til grunne med alt sitt begjær» kunne like gjerne vært uttalt av en klimaforsker, bortsett fra at han sannsynligvis hadde sagt: «På grunn av begjær vil verden gå til grunne». Det er begjæret som fører til misbruk av naturen. Verden har nok til å dekke menneskenes behov, men det er aldri nok til å stille vårt begjær.

Da er det godt med et «men» som etterfølges av et løfte. Det er et løfte med «holdbarhetsgaranti». Siden jeg har trukket inn klima som illustrasjon, er det på sin plass å minne meg selv om at det er Guds vilje at jeg også skal være en god forvalter av jordens ressurser, og det er viktig og riktig. 

Samtidig er Johannes’ tankegang om Guds vilje at vi skal «kjenne … den eneste sanne Gud, og ham han har sendt» (2). Kjenner jeg ham, vil hans Ånd hjelpe meg til å gjøre de rette valgene.

Dagens ‘manna’:

Løftets «men» gir grunn til å takke!

----------------------------------------------------
(1) Se refleksjonen: «Men» 
(2) Joh 17:3
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Lang kjennskap i samme retning

For drøye tre måneder siden lånte jeg Eugene H. Petersons korte definisjon av disippelskap: «Lang lydighet i samme retning». I dag vil jeg definere åndelig forelderskap som «Lang kjennskap i samme retning». Jeg gjør det på grunnlag av det Johannes skriver til «fedrene»:

Dere fedre, jeg skriver til dere fordi dere kjenner ham som er fra begynnelsen av.
1 Joh 2:13a

Å kjenne Jesus, er å kjenne Guds farshjerte. Dersom jeg ikke kjenner jeg det, kjenner jeg ikke Jesus. Jeg vet at jeg skal få være Guds barn så lenge jeg lever, på samme måte som jeg er mine foreldres barn så lenge jeg lever. Jeg vet det fordi barna våre alltid vil være barna våre selv om de for lengst er voksne. Og jeg vet at jeg har ønsket at de skulle vokse og modnes i alle betydninger av ordet, fordi det er det som er den naturlige utviklingen. Den naturlige utviklingen i den åndelig relasjonen er at jeg forblir barn, men jeg modnes gjennom å kjenne Far, Sønn og Hellig ånd bedre og bedre slik at jeg kan gå inn i oppdraget som en åndelig forelder.

Kjennskap får jeg kun gjennom delt liv. Og når Johannes nevner foreldrene (fedrene) før de unge, tror jeg ganske enkelt det er fordi de unge trenger den åndelige støtten fra foreldre minst like mye som da de var barn. De unge skal stå i «kampen» og da trenger de støtten til dem som har «lang kjennskap i samme retning». Jeg er veldig opptatt av dette, og når det er noe som «brenner i hjertet», så er det lett å oppdage fokuset også i Guds ord. Det er ikke tvil om at det er et fokus hos Johannes også.

Dagens ‘manna’:

Åndelig forelderskap er å kjenne ham som er!

-------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Kjærligheten er målestokken!

For ei knapp uke siden skrev jeg at «Ordet er termometeret» og for snart fem år siden stod følgende setning på bloggen min: «Derfor tror jeg at ”korset” for alltid blir testen på troens ekthet» (2). Og i dag påstår jeg altså at kjærlighet er målestokken eller parameteren dersom du foretrekker det ordet. 
Ordet, Korset eller Kjærligheten - må jeg velge?

Nei, de er tre sider av samme sak. 
Korset er symbolet på det ultimate kjærlighetsoffer, og det var Ordet som ble menneske som utførte det offeret. Det er hele logikken bak dagens undervisning fra Johannes’ første brev:

Men Guds kjærlighet er i sannhet blitt fullendt i den som holder hans ord. Slik kan vi vite at vi er i ham.
1 Joh 2:5

Siden Jesus i prinsippet kun har ett bud og det er å elske hverandre slik som han har elsket oss, er det klart at kjærlighetens fullendelse i meg blir det som gjør at jeg kan vite at jeg er i ham (3). Kjærligheten gjør at jeg hater det onde og ondskapen enten den skjer i Paris, Syria, Libanon, Jerusalem, Utøya, Ground Zero eller i sandkassen i en lokal barnehage.

Men!

Dersom jeg tror at alle mennesker kan hevde sin rett til å bli Guds barn ved å ta imot Jesus, er de mine brødre og søstre, og da kan jeg ikke hate dem. Selv ikke om de er fulle av ondskap og utfører onde handlinger.

I går var dagens manna: «Alt handler om å kjenne ham», og når jeg kjenner ham, vet jeg at dagens ‘manna’ ikke er en motsigelse:

Alt handler om kjærlighet

------------------------------
(1) Kjærlighetens sanne mål, er kjærlighet uten mål

(2) Se: Korstesten – innlegget ble skrevet et par år før «Et lite kors på NrK» skapte store bølger.

(3) Når jeg igjen og igjen vitner om at jeg er «i Ham» er ikke det et vitnesbyrd om at hans kjærlighet er fullendt i meg hele tiden. Det hender likevel fra tid til annen at mysteriet skjer. Jeg kjenner at jeg elsker mennesker med en kjærlighet som er langt større enn den jeg kan produsere med egen kraft og empati. Den eneste fornuftige forklaringen finner jeg i Bibelens undervisning om at jeg er i ham og han i meg. Det er hans prestasjon, ikke min. Jeg bare tar imot.

Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Lukten av evig liv

Det siste året har jeg snakket mye om «lukten av liv». Høsten som snart er forbi, er veldig vakker, men vi kjenner også lukten av råtnende blader som minner om at vinteren er like rundt hjørnet – ja, mange steder er den allerede veldig merkbar. 

Men i dag vil jeg igjen skrive litt om lukten av liv. Jeg tror at en gjenfødt kristen «lukter evig liv». Jeg kan ikke beskrive det som en fysisk lukt, men for meg er fysiske lukter ofte forbundet med atmosfære, og når jeg møter en gjenfødt bror eller søster så merker jeg det på atmosfæren og da blir det på en måte en «lukt». For meg er det en vellukt.

Og hva er så det evige liv?
Jeg tror det er viktig å gå til Johannes-evangeliet om minne om Jesu egne ord:

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
Joh 17:3

Paulus hadde et stort ønske: Å kjenne Kristus fullt ut (2). Det var målet han stormet mot hele livet. Jeg tror det var derfor han vant så mange for evangeliet. Han må ha luktet veldig sterkt!

Jeg måtte skrive dette på grunn av dagens vers i Johannes’ første brev:

Den som sier: «Jeg kjenner ham», men ikke holder hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.
1 Joh 2:4

Det som ikke er sant og ekte, lukter i beste fall ikke, men jeg er redd at det som oftest lukter vondt.

Dagens ‘manna’:

Alt handler om å kjenne ham!

---------------------------
(1) Bildet er fra høsttakkefest i Sentralkorpset i Chisinau for noen uker siden (vi er soldater der og skal dit om noen timer). Der lukter det liv selv om det er høst!!!
(2) Se "Verdiløst skrap"
og ta gjerne med: "Hva er det evige liv?"

Gjenkjennelse

Det er veldig hyggelig å bli gjenkjent. 

For ei uke siden så jeg igjen en kollega som jeg ikke har sett på 40 år. Selv om han nok har passert 60, var jeg ikke i tvil om hvem han var. Han hadde de samme trekkene, faktene og den samme måten å snakke på. Jeg er nok ikke like lett å kjenne igjen. Utseendet mitt har endret seg ganske mye. Det er veldig synlig på oppholdstillatelsen jeg akkurat har mottatt.  Men det er forskjell på 40 år og noen dager:

Da morgenen kom, sto Jesus på stranden, men disiplene visste ikke at det var han.
Joh 21:4

Jeg synes det er litt rart, men samtidig er det godt å vite at til og med «erfarne disipler» kan ha problemer med å gjenkjenne Jesus. Da tenker jeg umiddelbart på Martin Cave og hans utsagn: «Mennesker har ikke sagt ‘nei’ til Jesus, de vet bare ikke hvem han er!» Derfor er det viktig at vi som tror, er Jesus der vi bor. Jeg tror at det er slik det er ment å være, og da vet jeg at Jesus alltid er i nærheten. For øyeblikket er det mye av Jesu «nærvær» i huset hvor vi bor. I tillegg til de «fastboende» er det for tiden åtte kadetter på huset pluss noen gjesteforelesere. Det er ikke slik at jeg kjenner igjen Jesus hver gang jeg ser dem, men når jeg tenker meg om, er det godt å vite at «Jesus» er i nærheten fordi de er der.

Bønnen min er at mennesker skal tenke slik når jeg også er i nærheten. Da har ikke Guds nåde mot meg vært bortkastet (1).

Dagens ‘manna’:

Jesus er alltid i nærheten – han har etterfølgere over hele jordkloden!

-------------------------------------------
(1) Paulus var opptatt av dette for sin egen del: Men ved Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært bortkastet. For jeg har arbeidet mer enn noen av dem, det vil si ikke jeg, men Guds nåde som er med meg. 1 Kor 15:10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Vet du ikke?»

Sist søndag talte jeg i Beltsi – en by med drøyt 100.000 innbyggere som ligger ca 150 km nord for hovedstaden Chisinau i Moldova. Overskriften var «Vet du ikke?» - Jeg hentet spørsmålet fra 1 Kor 3:16 Vet dere* ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?

Verbet som brukes, er et av de mest brukte på gresk, og kan brukes om det å ha helt overfladisk kunnskap om noe, til det å sitte med dyp innsikt og kjennskap. Mitt poeng er at det er lite vits å vite at jeg er et Guds tempel dersom den kunnskapen ikke får konsekvenser for livet mitt, og da må jeg også ha innsikt i hva det faktisk innebærer å være et Guds tempel. Dagens vers inneholder det samme spørsmålet?

«Svarer du meg ikke?» sa Pilatus. «Vet du* ikke at jeg har makt både til å gi deg fri og til å korsfeste deg?»
Joh 19:10

Selvfølgelig visste begge to det og begge visste at den andre visste. Hvorfor stilte Pilatus spørsmålet da? 
Det kan være at han «kjekket seg» for å vise sin makt, men jeg tror ikke det. Jeg tror han visste at han sto overfor en som hadde mye mer makt. 

Kanskje stilte han spørsmålet for å dobbeltsjekke om Jesus ikke bare visste, men at han også hadde forstått. Der kan det ligge en stor forskjell. Jeg innser for eksempel at jeg har mye kunnskap fra Bibelen som jeg sannsynligvis ikke forstått rekkevidden av, og at til og med det jeg mener å ha grepet fortsatt ligger som et mysterium som jeg bare aner konturene av. Det gjør meg ydmyk, men fungerer også som en drivkraft til å dykke stadig dypere for "å vite" enda mer.

Sannsynligvis var spørsmålet fra Pilatus kun retorisk. Kanskje han til og med ante at svaret på spørsmålet ville likne på det svaret Jesus ga? Jeg tror nemlig at han allerede fra første øyeblikk forsto at «det mennesket» som nå krysset hans vei, aldri ville inngå kompromiss på bekostning av sannheten. Jeg tror Pilatus visste at sannheten er kompromissløs, og da visste han også at Jesus var rede til å dø. Det var det han fryktet, for det var han som måtte utstede dommen.

Dagens ‘manna’:

Sannheten er kompromissløs.

-----------------------------------
* NB På russisk som på engelsk, brukes pluralisformen «dere» både for entall og flertall. Det skal mye til før du blir «dus» med en russisk-talende – men både på engelsk og russisk er du heldigvis «dus» med Vårherre!

Kjent gjennom kjente

Veldig ofte blir vi kjent med nye mennesker gjennom noen vi kjenner allerede. Det er et tegn på tillit når en venn av meg presenterer meg for en av sine venner. Kjennskap og vennskap er sentrale verdier som Jesus setter fokus på i Johannes-evangeliet. Det ligger også som en nerve i dagens vers:

Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg.
Joh 17:25

«Vennene mine vet nå at du Far har sendt meg!» - leser jeg, og det må Far ha oppfattet som en takksigelsesbønn. Muligheten for en kjedereaksjon av enorme dimensjoner og konsekvenser er nå tilstede: «Vennene mine kommer til å presentere meg for sine venner! Det betyr at de som er av verden kommer til å bli kjent med meg gjennom vennene mine, og da blir de også kjent med deg Far – er det ikke flott? Nå kan jeg fullføre oppdraget, for nå er det noen som vet hva som har skjedd og kan fortelle om det.»

Jesu bønn nærmer seg slutten. Det samme gjør livet hans. Disiplene må ha ant spenningen, men forsto de konsekvensene av at han faktisk var i ferd med å overlate oppdraget til dem? Jeg tror ikke de forsto, fordi det snart 2000 år senere fortsatt er et mysterium at han våger å satse på noe så skrøpelig. Men det er det han fortsatt gjør. Han blir fortsatt kjent gjennom kjente.

Dagens ‘manna’:

Jesus gjøres kjent gjennom dem som kjenner ham!

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Verdiløst skrap

Jeg er ikke redd for å tilstå at jeg liker å samle på ting som kan komme til nytte. Det å være omflakkende offiser og ha et sterkt samlerinstinkt er ingen optimal kombinasjon, og fornuften seirer som regel over instinktet. Ifølge Paulus regnes absolutt alt som verdiløst skrap sammenliknet med det å kjenne Kristus fullt ut*. Det er kanskje ikke så rart når Jesus selv sa:

Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
Joh 17:3

Når jeg kjenner ham, vet jeg også at jeg er i ham og da er jeg i den evige Gud, med andre ord er jeg i evigheten. Om den vissheten kunne noteres på en verdibørs, ville alt annet fortone seg som fullstendig verdiløst. Og da får jeg lyst til å konkludere slik Anna Ölander avsluttet sin sang fra 1904:

Om jeg eier Jesus, bare Jesus
Og i hele verden intet mer
Å så eier jeg dog alt i Jesus
Han som liv og overflod meg gir!

Det er godt å ta med seg når vi nå er begynt å planlegge et nytt opphold i Moldova.

Dagens ‘manna’:

Å kjenne ham - det er liv det!

----------------------------------------------
* «For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus og bli funnet i ham, ikke med min egen rettferdighet, den som loven gir, men med den rettferdigheten jeg får ved troen på Kristus. Det er rettferdigheten fra Gud, bygd på tro. Da kjenner jeg ham…» (Fil 3:8b-10a)

Sunne og usunne to-komponentløsninger

Jeg bruker gjerne to-komponentslim når jeg skal lime noe som er utsatt for stor belastning. De viktige relasjonene i livet blir også utsatt for belastning. Det gjelder for eksempel vennskap, ekteskap og Gudsfellesskap. I slike relasjoner finnes det sunne og usunne to-komponentløsninger. 

Når jeg taler i brylluper snakker jeg ofte om den viktige kombinasjonen som ligger i løftet om å «elske og ære». Elske og ære er en sunn og sterk «lim». Det er en nær sammenheng mellom ære og «respekt» som er ordet Paulus bruker sammen med å elske*.

Respekt betyr egentlig «gjensyn», og da sier det seg selv at det å vise respekt er å handle slik at mennesker ønsker å se meg igjen. Det å se et menneske ofte fører til kjennskap. Og da er jeg igjen ved et av nøkkelbegrepene i Johannes-evangeliene:

Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg.
Joh 16:3

Dette er Jesu forklaring på hvorfor de som dreper andre i Guds navn tror de utfører en tjeneste for Gud. Jeg tenker at de som gjør slike handlinger gjør det med en overbevisning som er drevet av en lidenskapelig kjærlighet til en gud de ikke kjenner. Den kombinasjonen er usunn og bokstavelig talt livsfarlig, og det hadde aldri skjedd dersom de kjente Gud slik han er åpenbart i Jesus. 

Kombinasjonen «kjærlighet og kjennskap» får det motsatte utfallet. Det er en sunn to-komponentløsning som tåler stor belastning. Derfor blir målet for meg som lærling og etterfølger, å daglig ha et stadig gjensyn med Jesus slik at jeg til slutt kjenner ham fullt ut. Det sprer liv – ikke død!

Dagens ‘manna’:

Jesu lærlinger er livsspredere!

…………………………………..

* Ef 5:33 Se: Araldite

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes