Viser innlegg med etiketten Vandring. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Vandring. Vis alle innlegg

lørdag 23. juni 2018

Å vandre i og med fred

Jeg liker å hilse på folk med «fred». I Norge er det litt uvanlig og noen ser på meg med et smil når jeg møter dem med «Guds fred!», men i Øst-Europa er det en helt vanlig hilsen. Vi finner «fred» blant de kvaliteter som Paulus anså som «verdig vandring i lys av det kallet vi har mottatt»:
Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen
Ef 4:3
Jeg hadde ikke vært en Jesu etterfølger lenge før jeg oppdaget at djevelens mest fremtredende kjennetegn er hans «splitt og hersk» strategi. Enhet er selve sjelen i alle fellesskap. Dersom enheten blir ødelagt, vil fellesskapet gå i oppløsning.

Hva kan vi gjøre for å bevare Åndens enhet?

I boken «Målrettet liv» gir Rick Warren følgende råd:
  • Fokuser på det vi har felles, ikke på forskjellene 
  • Vær realistisk i forventingene (ingen menighet er fullkommen) 
  • Velg oppmuntring i stedet for kritikk 
  • Nekt å høre på sladder 
  • Støtt lederne 
  • Praktiser Guds metode for konfliktløsning (1) 
Paulus sitt råd til menigheten i Rom er i den samme ånd: 
Så la oss strebe etter det som tjener til fred og til å bygge opp fellesskapet.
Rom 14:19
Dagens ’manna’:
Jeg vil strebe etter å gå i og med fred.
--------------------------
(1) Matt 18:15-17a
Se også “Satsingsområde” – en refleksjon skrevet til samme vers.

lørdag 16. juni 2018

Vitaminer til en sunn vandring

Det engelske uttrykket "less is more" som på norsk gir best mening i slagordet: «det enkleste er ofte det beste» passer godt i flere sammenheng. Bjørn Siem, som var prost i Den norske kirke, besøkte Jeløy folkehøyskole (1) da jeg var lærer der for snart 30 år siden. Foran en stor gruppe studenter delte han først noen korte tanker om hvor viktig det er å være gode og snille mot hverandre, og så avsluttet han plutselig med en kort bønn:
Kjære Gud - hvis du fortsatt kan gjøre under, gjør oss snille! Amen
... deretter forlot han auditoriet.

Jeg vil alltid huske hvilket inntrykk denne enkle, korte bønnen gjorde på oss som var tilstede.

Jeg tror alle mennesker liker når folk er vennlige og snille; så hvorfor er det da så vanskelig? Er det fordi vi trenger at Gud gjør et under?

Liknende kvaliteter er nevnt blant egenskapene Jesus hadde da han levde på jorden, og Paulus oppfordrer oss til å vandre:

i mildhet, ydmykhet og storsinn, så vi bærer over med hverandre i kjærlighet.
Ef 4:2
Så enkelt, men likevel så vanskelig at det trengs et under. Jeg vet at et under er nødvendig, fordi jeg prøvde i flere år å gjøre slik som Paulus skrev, men jeg fikk det ikke til! Så jeg ga opp og sluttet å late som om det fungerte. Da oppdaget jeg at Gud allerede har utført underet. Han har gjort det umulige mulig i Kristus. Akkurat som Paulus, gjorde jeg det jeg ikke vil gjøre (2); likevel er det fremdeles ingen fordømmelse i Kristus Jesus (3) - fordi i og fra ham flyter det en strøm av konstant nytt liv som kommer med hans mildhet og overbærende kjærlighet. Det er virkelig et under.

Dagens ‘manna’:

Takk Gud, for ditt under!
--------------------------------------
(1) Jeløy folkehøyskole
(2) Rom 7:19
(3) Rom 8:1

lørdag 9. juni 2018

Å lære å gå

Jeg elsker å bruke 'apostlenes hester'. Derfor elsker jeg å gå i stedet for å kjøre bil. Når jeg i tillegg får anledning til å løpe litt, blir formen enda bedre. Prinsippene er de samme i Guds rike.

De tre første kapitlene i Paulus brev til Efeserne er veldig fokusert på min status eller stilling i Kristus. Paul ønsket å sørge for at leserne kjenner sin posisjon. Når jeg vet hvor jeg sitter, er jeg klar til å reise ag og begynne å gå:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått
Ef 4:1
Ordet Paul bruker på gresk betyr bokstavelig talt å 'gå' eller ‘vandre’. Det er imidlertid fullt ut mulig å bruke 'leve', slik 2011 oversettelsen og mange nyere oversettelser gjør.

‘Å leve' og 'å gå' har mange likheter. Jeg lever fordi jeg er i live. Jeg trenger ikke å fortelle hjerte mitt at det skal slå eller lungene mine at de skal trekke pusten - det er en del av å være i live. Etter at jeg har lært å gå, trenger jeg ikke å tenke på hvordan jeg reiser meg eller hvordan jeg skal flytte beina for å få riktig bevegelse for å komme dit jeg vil. Jeg trenger bare å vite hvor jeg skal, og så blir ‘vandringen’ en integrert del av livet mitt.

Når Paulus ber meg om å vandre og leve verdig det kallet jeg ble kalt til, fortsetter han å forklare hva han mener det vil si i praksis. Når du leser videre i avsnittet (1), vil du oppdage at han ramser opp egenskaper som kjennetegner  det livet Jesus levde. 

Det handler om å vandre som Jesus i verden i dag. Det er det som er ‘det normale kristne livet’ (2). Det er umulig uten Ham, men Han vil ikke gjøre det uten oss. Når vi begynner å leve på denne måten, blir det en integrert del av oss - vi gjør det uten å tenke på det, eller til og med vite om det (3). Jeg vil ta for meg flere av disse egenskapene i de kommende ukene. 

Dagens ‘manna’:

Det handler om å lære å vandre - som Kristus
-------------------------------------------
* 1930 oversettelsen: Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.
(1) Ef 4:1-16
(2) "Det normale kristenliv" er en annen bok av Watchman Nee -som også skrev "Sitte, vandre, stå". Nee's bøker har betydd mye for min personlige åndelige reise.
(3) ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? …’
Matteus 25:37-40

fredag 5. mai 2017

Hellig uro – en tid for alt *

ENGLISH
Når jeg har valgt å konsentrere meg om det som Bibelen skriver om perioden mellom påske og pinse, er det primært hvordan brikkene falt på plass for disiplene som interesserer meg. Noe lærte de gjennom det Jesus sa og gjorde, noe lærte de gjennom de erfaringene de gjorde selv.

Jeg har tidligere stanset for flere aspekter i fortellingen om de to som fikk Jesus som medvandrer på veien til Emmaus, og det er flere poeng å ta med seg. «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller» var argumentet for å få Jesus til å bli med inn som gjest. Etter at det gikk opp for dem at det var Jesus de hadde invitert inn, forsvant han fra dem. Da er det som om de blir grepet av en hellig uro:

«de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet»
Lukas 24:33
Det de hadde opplevd var så viktig at de måtte finne vennene sine med engang. Da var det ikke så viktig at det var kveld og 11 km å gå i mørke. Det var helt naturlig å gjøre det, selv om det ikke nødvendigvis var det mest fornuftige. Når det brenner i hjertet, blir det viktigere enn alt annet. Jeg liker begrepet ‘hellig uro’. Det får oss vanlige mennesker til å begynne en vandring. Det er ikke alltid vi vet hvor den ender, men er den ‘hellig’ vil den alltid føre til et mål, og noen ganger er selve vandringen målet fordi vi går sammen med noen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil vandre rolig med hellig uro.
-------------------------------------
(1) Ja, det er meg på vandring ned fra Gaustadtoppen.
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

onsdag 22. mars 2017

Å vite hva oppdraget er – et skritt på reisen

ENGLISH
Jeg har alltid vært fokusert på oppdraget, og med årene har det blitt stadig viktigere. For et par dager siden gjorde jeg et poeng av at det ikke bare var ‘ett’ skritt på reisen mot kjennskap til hvem Jesus er, men ‘et’ skritt. Det er ganske enkelt fordi det kreves mange skritt å bli ordentlig kjent med Jesus. 

På samme måte som det bare fins ‘én’ Jesus, fins det bare ‘ett’ oppdrag. Også i forhold til det ‘ene’ oppdraget må jeg gå mange skritt for å bli kjent med det, for at det skal bli en integrert del av meg.

Da Simon hadde bekjent og blitt bekreftet med tilnavnet Peter (klippen), fortsatte Jesus:

«På denne klippen vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.»
Matt 16:18b
Peterskirken i Roma ble bygget der hvor det antas at Peter ble korsfestet. Dette ble gjort for å symbolisere forbindelsen mellom Peter og kirken. Bildet kan være fint dersom det ikke legges teologiske føringer i det, for - det er bekjennelsen som er klippen. 
En kirke uten bekjennelse, er i beste fall en humanitær organisasjon. Det er ikke noe galt med humanitære organisasjoner, men en kirke må ta med hele oppdraget. 

Det er derfor  det har vært viktig for Frelsesarmeen å slå fast at vi er ‘én’ armé med ‘ett’ oppdrag. Det er en utfordring fordi vi har et sterkt ønske om å bygge menighet for dem som deler kallet til det vi har definert som oppdraget, og vi har et like sterkt ønske om å lindre nød i verden som er en del av det samme ‘ene’ oppdraget. Det er ikke et to-sidig oppdrag, for det kan fort tolkes som om vi har to. Det er et integrert oppdrag som bygger på det ‘ene’ budskapet, som igjen bygger på den ‘ene’ bekjennelsen. Den ‘ene’ bekjennelsen er utgangspunktet for reisen opp til Jerusalem skritt for skritt.

Dagens ‘manna’:

Å bli kjent med oppdraget tar mer enn ett skritt
---------------------------------------
(1) Jeg står der Peter sto, i det minste når det gjelder bekjennelsen - foran Peterskirken juli 2013.