Bekjennelse skaper bevegelse - et steg på veien

Peters reise opp til Jerusalem begynte i nærheten av Cæsarea Filippi. Jeg skal ikke bruke tid på å filosofere over hvorfor starten skjedde akkurat der, men jeg tror ikke det heller var tilfeldig. Selv om den geografiske reisen var nødvendig, var det Peters åndelige reise som startet der. 

Peter hadde fulgt Jesus en tid. Han var en trofast disippel, men hadde han grepet hva det egentlig handlet om? Det svaret vet bare Gud, men det var et par spørsmål Jesus ga disiplene som startet en prosess:

«Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 

Og disiplene ga referat om hvem folk trodde Jesus var.

Jeg tror det var minst to grunner til at Jesus stilte dette spørsmålet:
Han ønsket å vite om disiplene fulgte med på hva som rørte seg i menneskene i sin samtid. Det tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag også.

Han ønsket å vite om disiplene ble påvirket av hva opinionen sa om Jesus, eller om de var i stand til å stå for det de trodde selv. Det også tror jeg han er opptatt om disiplene hans gjør i dag. For det neste spørsmålet han stilte var:

«Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»(1)

Peter ble den første til å svare. Selv om jeg er klar over at Peter var veldig impulsiv og ofte handlet før han tenkte, kom han med en bekjennelse som fikk enorme konsekvenser. For det første ble det starten på hans egen reise opp til Jerusalem, men det virker også som han ga Jesus signalet om at 'nå kan du starte din reise også!'

Jeg kommer tilbake til Peters bekjennelse i morgen, men i dag slår jeg fast at bekjennelse skaper bevegelse. Dersom den ikke skaper bevegelse, er det fare for at bekjennelsen bare er tomme fraser.

Dagens ‘manna’

Bekjennelse skaper bevegelse

_______________________________

Matteus 16:13-15

Da Jesus kom til distriktet rundt Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» 14 De svarte: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia og andre igjen Jeremia eller en annen av profetene.» 15 «Og dere», spurte han, «hvem sier dere at jeg er?»

Dette er innlegg #11 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!  

Postet på FACEBOOK

Hva kan jeg lære av fingrene mine ...

... når jeg vil lære mer om frukten av å vandre i og med fred?

Spørsmålet kan virke irrelevant, men det er viktig!

Når Paulus underviser om å leve «verdig det kallet vi har fått», er den første frukten av å vandre i og med fred at vi blir ‘en’ kropp:  

Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen:
én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt
Ef 4:3-4

Logikken er tydelig. Hvis vi er kalt til det ene og samme håpet, hører vi også til den ene og samme kroppen, fylt med den ene og samme Ånden.

Så hva kan jeg lære av fingrene mine?

Jeg vet at selv om lillefingrene mine ikke ser like ut, og ikke alltid fungerer like bra, er de en del av den samme kroppen. Det er nytteløst for Herr Høyfing å være stolt fordi han ser litt bedre ut eller fungerer bedre enn Herr Venfing. Heldigvis vet jeg at Herr Høyfing ikke tenker på den måten. Det vet jeg fordi det er jeg som er hodet og det er ånden min som regjerer i kroppen.

Jeg kunne også ha brukt knærne mine som eksempel, men de er langt fra så fotogene som fingrene. Dessuten er det i dag vanskelig å skille dem fra hverandre på utseendet. For 40 år siden ble det høyre kneet skadet i en bilulykke. Det påvirket hele kroppen, men Herr Venkne klandret ikke Herr Høykne.

Tvert imot tok Herr Venkne på seg mye av byrden og hjalp Herr Høykne med å gjenvinne mye av funksjonene han hadde før ulykken. For to år siden var det motsatt. Da ble Herr Venkne skadet i et terrorangrep. Hvis det ikke hadde vært på grunn av Herr Høykne, tror jeg ikke jeg ville vært i stand til å gå i dag. Han bar byrden, og hjelper fortsatt Herr Venkne til å strekke ut når han er i dårlig form og i en lune som gjør det utrivelig for kroppen.

Du kan lære mye om frukten av å vandre ‘i og med fred’ ved å lytte til din egen kropp. Du har bare én, så ta godt vare på den! Som en Jesu etterfølger tilhører du én kropp, så ta godt vare på den!

Vi trenger hverandre både i svakhet og styrke. Å vite dette og å leve i samsvar med denne innsikten, er en del av å vandre verdig det kallet vi har fått.

Dagens ‘manna’:

Kalt til ett håp, i én kropp fylt med én Ånd.

----------------------------------
NB Det blir en pause med blogging på seks språk i tre måneder framover. Neste innlegg i denne serien blir publisert den 6. oktober 18. Ha en velsignet sommer og ta godt vare på kroppen!

Paulus skrev mer om kroppen i 1 Kor 12:12-26

Å lære å gå

Jeg elsker å bruke 'apostlenes hester'. Derfor elsker jeg å gå i stedet for å kjøre bil. Når jeg i tillegg får anledning til å løpe litt, blir formen enda bedre. Prinsippene er de samme i Guds rike.

De tre første kapitlene i Paulus brev til Efeserne er veldig fokusert på min status eller stilling i Kristus. Paul ønsket å sørge for at leserne kjenner sin posisjon. Når jeg vet hvor jeg sitter, er jeg klar til å reise ag og begynne å gå:

Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kallet dere har fått
Ef 4:1

Ordet Paul bruker på gresk betyr bokstavelig talt å 'gå' eller ‘vandre’. Det er imidlertid fullt ut mulig å bruke 'leve', slik 2011 oversettelsen og mange nyere oversettelser gjør.

‘Å leve' og 'å gå' har mange likheter. Jeg lever fordi jeg er i live. Jeg trenger ikke å fortelle hjerte mitt at det skal slå eller lungene mine at de skal trekke pusten - det er en del av å være i live. Etter at jeg har lært å gå, trenger jeg ikke å tenke på hvordan jeg reiser meg eller hvordan jeg skal flytte beina for å få riktig bevegelse for å komme dit jeg vil. Jeg trenger bare å vite hvor jeg skal, og så blir ‘vandringen’ en integrert del av livet mitt.

Når Paulus ber meg om å vandre og leve verdig det kallet jeg ble kalt til, fortsetter han å forklare hva han mener det vil si i praksis. Når du leser videre i avsnittet (1), vil du oppdage at han ramser opp egenskaper som kjennetegner  det livet Jesus levde. 
Det handler om å vandre som Jesus i verden i dag. Det er det som er ‘det normale kristne livet’ (2). Det er umulig uten Ham, men Han vil ikke gjøre det uten oss. Når vi begynner å leve på denne måten, blir det en integrert del av oss - vi gjør det uten å tenke på det, eller til og med vite om det (3). Jeg vil ta for meg flere av disse egenskapene i de kommende ukene. 

Dagens ‘manna’:

Det handler om å lære å vandre - som Kristus

-------------------------------------------
* 1930 oversettelsen: Den som sier at han blir i ham, han er og skyldig å vandre således som han vandret.
(1) Ef 4:1-16
(2) "Det normale kristenliv" er en annen bok av Watchman Nee -som også skrev "Sitte, vandre, stå". Nee's bøker har betydd mye for min personlige åndelige reise.
(3) ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? …’
Matteus 25:37-40

Klar for kamp

I de to siste bloggene mine har jeg brukt sjakk som en illustrasjon for åndskamp - og jeg tar sjansen på å bruke den igjen:

Magnus Carlsen er rangert som # 1 blant verdens sjakkspillere, han er regjerende verdensmester og kommer med gode råd som også kan brukes på andre arenaer. Han understreker ofte at han må være i god form for å vinne partiene sine. Derfor trenger han mye mental og fysisk trening for å være opplagt og klar for kamp.

Når jeg fortsetter å bruke sjakk i forbindelse med åndskamp, er prinsippene Carlsen følger absolutt gyldige som forberedelse til kamp mot ondskapens makter. I flere av sine brev sammenlikner Paulus misjonsoppdraget med å være i en kamp eller i et løp på en idrettsarena:

Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen.
2 Tim 4:7

I denne kampen bruker vi det gode som våpen for å beseire det onde:

La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!
Rom 12:21

Videre understreker Paulus at vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. For å kunne gå inn i denne kampen må vi bli sterke i Herren og i hans veldige kraft (1). Svært ofte vil prinsipper som er gyldige i en fysisk sammenheng også gjelde i den åndelige sfære, også dette er noe Paulus har kommentert:

Fysisk trening er bra på sin måte; men å trene seg i å være lydig mot Gud, er nyttig på alle måter.
1 Tim 4:8 (En levende bok)

Hvis jeg vil trene meg i form til en halvmaraton, kan jeg bruke en ‘app’ som vil lage et treningsprogram jeg kan følge fram til jeg starter i løpet. I de kommende ukene vil jeg dele noen tanker om hva «trening i være lydig mot Gud» vil si i praksis. Programmet starter med å vite hvem jeg er i Jesus Kristus, og ender med å vite at han bor i meg.

Dagens ‘manna’:

Å være klar for oppdrag forutsetter trening i å være lydig mot Gud (2).

--------------------------------------
(1) Ef 6:10-12
(2) en engelsk oversettelse sier ‘training in holy living’ = øvelse i hellighet

«… uten oss, vil ikke Gud»

Overskriften er siste del av et velkjent sitat fra Augustin:

«Uten Gud, kan vi ikke. Uten oss, vil ikke Gud.»

Det er god bibelsk støtte for første del av sitatet. I lignelsen om vintreet fokuserte Jesus på viktigheten av å bære frukt og sa:

«…uten meg kan dere ingen ting gjøre.»
Joh 15:5b

Det er ingen tvil om at Gud ‘kan’ uten oss. Da fariseerne ba Jesus om å tale disiplene til rette fordi de hyllet ham da han red inn i Jerusalem på palmesøndag, svarte Jesus:

«Dersom de tier, skal steinene rope.»
Luk 19:40

Augustin har likevel rett, Gud ønsker jobbe i oss og gjennom oss (1). Mange år tilbake lyttet jeg til Bill Himes som åpnet andakten sin med følgende proklamasjon: «Ingen stein skal rope i stedet for meg!» - En mann som har viet alle sine talenter og alt han er til Gud, har troverdighet når han kommer med en slik uttalelse (2). William Booth hadde samme overbevisning og engasjement, derfor kunne han si: «Jeg er et Guds trekk!».

Når jeg tenker på «Guds trekk» er et sjakkbrett det første bildet som dukker i tanken min. I løpet av mitt første år på Offisersskolen i 1974 jobbet andre-års kadettene i sesjonen «Korsets soldater» med en pantomime som de skulle bruke i Royal Albert Hall. Mens International Staff Band spilte stykket "Hellig krig" (3) utførte en gruppe kadetter en kamp på et stort sjakkbrett på scenen, et bilde av kampen mellom det gode og det onde.

Forestillingen gjorde et mektig inntrykk. Den åndelige krigen er imidlertid ikke en forestilling, den er ekte. Uten Gud, kan vi ikke. Uten oss, vil ikke Gud. Vi er et Guds trekk i verden i vår tid, og det betyr kamp med kjærlighetens våpen. Korsets grusomme skjønnhet er dets vitnesbyrd om en kjærlighet som overvant ondskapen. Det vitnesbyrdet er fortsatt kjernen i den bevegelsen som finner sted i og gjennom Jesu etterfølgere i dag.

Dagens ‘manna’:

Et trekk av Gud vil alltid være et kjærlighetstrekk

-------------------------------------
(1) Se: Den tredje bevegelsen som revolusjonerte framdriften
(2) Bill Himes er komponist og sangpoet. Hans sang ‘Alt det jeg er’ er sunget over hele verden.
(3) Brass-entusiaster vil kjenne dette vakre og krevende stykket av Ray Steadman Allen skrevet for Frelsesarmeens hundreårsjubileum i 1965.

Jeg er et Guds trekk

I forrige uke opplevde vi på en sterk måte Guds nærvær under offisers-konferansen i Øst-Europa. Forrige gang alle offiserene i territoriet deltok på denne typen arrangement, var i 2013, så det var en velsignelse å få mulighet til å møtes på en slik måte igjen. Gjestene våre, kommandørene Heidi og Brad Bailey, kom som et frisk pust fra Herren og delte fra sin kunnskap, erfaring og sine hjerter på en måte som velsignet og utfordret oss alle. Temaet for konferansen var knyttet til fokuset vi har på momentum, og i en av sesjonene kommenterte Brad dette sitatet fra William Booth:

«Jeg venter ikke på Guds trekk;
Jeg er et Guds trekk!» (1)

En viktig del av DNAet til Jesu disipler er fanget opp i denne uttalelsen. Gud sendte sin Ånd som en impuls. En disippel som beveger seg i respons til impulsen, blir «Guds trekk» i denne verden!

Paulus var veldig tydelig på sin identitet «i Kristus», men han fokuserte også på det faktum at Kristus levde i ham:

«…jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg».
Gal 2:20

Under konferansen i forrige uke brukte vi sangen "Vi er Jesus i vår tid!" (2), som jeg skrev i 2014 sammen med kommandør Dick Krommenhoek (3). Teksten prøver å fange mysteriet det er at du og jeg er Jesu kropp i verden i dag. Den logiske og radikale konsekvensen av denne sannheten er at vi blir «Jesus» i vår tid akkurat der vi er.

På pinsedagen fortok Gud et trekk på en slik måte at jeg ikke trenger å vente på et ‘neste’ trekk – for det trekket er meg og alle som lar seg bevege av ham. Når vi har mottatt Den hellige ånd, lever han i oss, og da kan vi si:

Dagens ‘manna’:

Jeg er Guds trekk!

---------------------------------
(1) Det engelske ordet ‘move’ (se teksten på bildet) kan oversettes både som verb og substantiv. Det kan bety en bevegelse, et trekk, en forflytning mm.

(2) Jesus i vår tid
Når Jesus kommer gående i gata hvor jeg bor
vil nok naboene synes han er kjent.
Et underlig mysterium for alle oss som tror:
Det er meg, det er meg han har sendt.

Vårherre har en strategi
en tidløs metafor:
Vi er «Jesus» (3x)
i vår tid,
der vi bor.

Når Jesus tar en sjanse på å bruke deg og meg,
er det rett og slett et under at han tør.
Men han har også lovet oss å gå den samme vei
Så han vet, så han vet hva han gjør!

Om Jesus dukket opp en dag og pratet som min bror,
hva blir svaret mitt om Jesus spurte meg:
Når du går gjennom gata di på stedet hvor du bor,
Ser de meg, ser de meg gjennom deg?

(3) Notene til sangen

Hvilke er de «største nådegavene»?

For meg er det ingen tvil om at Den hellige ånd og den brennende kjærlighet han kommer med er den største gaven (1); men før Paulus skrev om kjærlighet som den beste veien, kom han med denne oppfordringen:
…vær ivrige etter å få de største nådegavene!
1 Kor 12:31

Hvilke gaver er det han har i tankene?

Først av alt må jeg innrømme at jeg synes det er litt rart dersom det Paulus skriver betyr at det er et slags ‘nådegave-hierarki’, fordi den den ‘største’ nådegaven vil være den som jeg trenger aller mest i en gitt situasjon. Men det blir mer forståelig når jeg ser hva Paulus hadde i tankene. Det blir tydelig når han han har avsluttet sin fantastiske undervisning om kjærligheten (2), og fortsetter:

Jag etter kjærligheten, søk åndsgavene med iver, særlig det å tale profetisk.
1 Kor 14:1

... og han forklarer at årsaken til dette er at «den som taler profetisk, taler for menneskene, til oppbyggelse, formaning og trøst» (3).

For en observant bibelleser, bør det ikke være en overraskelse at Paulus anser profetien som en viktig nådegave. Paul hadde studert skriftene og var en ‘lovlydig fariseer’ (4), og han hadde fått grundig opplæring ved ‘Gamaliels føtter’ (5). Da Paulus møtte Jesus i et syn på veien til Damaskus ble han blind og måtte bli ledet inn i byen. Der ble han oppsøkt av Ananias som talte profetisk over ham, og hendelsen ble en sterk bekreftelse på Paulus sitt kall og framtidige tjeneste.

Paulus klarte også å relatere det som skjedde med ham til profetiene han kjente fra skriftene, og han brukte disse profetiene som en viktig del av undervisningen og forkynnelsen gjennom hele livet. Paulus opplevde ofte at folk profeterte over ham (6), og i Bibelen finner vi flere eksempler på at han selv talte profetisk (7).

Jeg vil skrive mer om det å være ‘ivrige etter å få de største åndsgavene’ i de neste blogg-innleggene.

Dagens ‘manna:

Gud slutter aldri å tale! (8)

-------------------------------------------------- -----
(1) Se: "Streb etter 'gavene' langs den veien som er best!"
(2) 1 Kor 13
(3) 1 Kor 14:3
(4) Filipperne 3:5
(5) Apg 22:3
(6) Apg 21:10-11
(7) Apg 27:21-26
(8) Herren, Gud over guder, taler, han kaller på jorden fra øst til vest. Salme 50:1

Å leve oppstandelseslivet

ENGLISH
I morgen er påskemorgen etter den ortodokse kalender, men jeg regner med at mange troende i Norge også fortsatt er i påskemodus, uansett stiller jeg spørsmålet:

«Har du noen gang tenkt på Den hellige ånds rolle i forbindelse med Jesu oppstandelse?»

Dersom jeg stilte dette spørsmålet i en bibeltime, er jeg sikker på at noen vil svare «Ja!» - og hvis du har fulgt denne bloggen en stund, vil du vite at jeg fokuserer på Den hellige ånd som livgiveren. Skapelseshistorien forteller oss at Gud Herren blåste ‘livets ånde’ i Adam slik at han ble levende (1), og hvis du er med i Frelsesarmeen har du sannsynligvis lest og bekjent at du tror på gjenfødelse ved Den Hellige Ånd (2).

Paulus ba mange bønner for efeserne, og i en av dem ber han: at dere lærer Gud å kjenne:

«…og hvor overveldende hans kraft er hos oss som tror. Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde…»
Ef 1:19-20

Jesus var tydelig på at denne kraften er Den hellige ånd (3). Når jeg i morgen hilser alle jeg møter med bekjennelsen: «Kristus er oppstått!» - på russisk «Христос воскрес!», betyr det at jeg tror og bekrefter mysteriet det er at den kraften som reiste ham opp fra de døde, også er for meg. Det å være bevisst på at jeg som troende lever oppstandelseslivet allerede mens jeg lever livet mitt her på jorden, er en forutsetning for å kunne fortsette å pakke opp nådegavene.

Dagens ‘manna’:

Å leve oppstandelseslivet betyr å videreføre Den hellige ånds kraft

----------------------------
(1) 1930 oversettelsen sier det på en vakker måte: «Gud Herren … blåste livets ånde i hans nese; og mennesket blev til en levende sjel.» 1. Mosebok 2:7
(2) Vi tror anger for Gud, tro på vår Herre Jesus Kristus og gjenfødelse ved Den hellige ånd er nødvendig for å bli frelst. Frelsesarmeens 7. trosartikkel (læresetning).
(3) Apg 1:8

«Hold ilden brennende - ikke vent på de andre!»

ENGLISH
En del av det å pakke opp nådegavene er å bekrefte at du har gjort det. Dette er i tråd med det bibelske prinsippet om å tro med hjerte og bekrefte med munnen (1). Det er imidlertid svært viktig at vi også bekrefter hverandre.

Da jeg forrige uke skrev at jeg ble gitt anledning til å vitne om dåpen i Den hellig ånd på den årlige kongressen i 1973, kom flere mennesker og bekreftet det jeg hadde delt. En av dem var hovedtaleren på kongressen, General Clarence Wiseman. Han kom ned til meg og noen andre unge og sa: "Hold ilden brennende - ikke vent på de andre!"

Svært ofte mister vi framdriften fordi vi venter på at alle skal være med i den samme bevegelsen  samtidig. Det kommer aldri til å skje at "alle" er en del av den samme bevegelsen. Når et betydelig antall mennesker er 'beveges' samtidig, kalles det 'vekkelse'. Men selv i vekelsestider vil det være mennesker som holde seg borte fra 'bevegelsen'. General Wiseman visste det, og han oppmuntret og bekreftet de unge som allerede var i brann for Herren.

For noen måneder siden skrev jeg en serie om det spesielle mentorforholdet mellom Paulus og Timoteus (2). Flere av de mer enn 90 bloggene berørte betydningen av stadfestelse og bekreftelse som kommer så tydelig fram i brevene Paulus skrev til lærlingen sin. Det er for eksempel oppmuntrende å se hvordan Paulus bekreftet Timoteus som

"mitt ektefødte barn i troen"
1. Timoteus 1:2a (3)

og hvordan han bekreftet den nådegaven Timoteus hadde tatt imot:

Derfor vil jeg minne deg om dette: La Guds nådegave i deg flamme opp på nytt, den du fikk da jeg la hendene på deg! For Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs; vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom.
2. Timoteus 1:6-7 (4)

Det viser hvor viktig det er å bekrefte de som beveger seg i riktig retning.

Dagens 'manna':

Jeg vil bekrefte mennesker som er på rett spor

---------------------------------
(1) Romerne 10:9-10
(2) HER finner du serien (NB - det siste publiserte innlegget kommer først og så ligger de i fallende rekkefølge)
(3) 'Bekreftelse og ansvarliggjøring'
(4) 'Mentoren er tydelig!'

Hvordan kan jeg pakke opp nådegavene?

ENGLISH
Da jeg ble døpt i Den hellige ånd som 16 åring, ville jeg at så mange som mulig skulle få del i den samme velsignelsen. Derfor sa jeg til Herren: «Hvis du vil at jeg skal fortelle om dette i Frelsesarmeen, må du gi meg muligheten til å gjøre det på års-kongressen neste sommer!» 

- Jeg fortalte ikke noen om denne ‘avtalen’, og selv om jeg har vært involvert i mange kongresser siden jeg var 16 år, har jeg bare en gang blitt bedt om å avlegge et vitnesbyrd. Det skjedde ‘neste sommer’. I 1973 sto jeg på scenen i Ekeberghallen og vitnet for den store forsamlingen om gaven jeg hadde mottatt, og at den er tilgjengelig for alle troende. «Gud har allerede gitt gaven til oss, men den må pakkes opp!», var budskapet mitt for 45 år siden, og det har ikke forandret seg.

Hvis du allerede har akseptert det faktum at gaven er merket med ditt navn, er du alt begynt å pakke opp gaven. Den dagen jeg overgav livet mitt til Jesus var jeg også fast bestemt på at det var en livslang forpliktelse, og jeg var også overbevist om at Jesu løfte var sant:

«Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.»
Lukas 6:38

I min tro var dette ganske logisk: Dersom jeg ga Jesus livet mitt, ville han gi meg sitt. Hvis jeg ga ham mine gaver, ville han gi meg sine. Hvis jeg tilga andre, ville han tilgi meg og så videre (1).

Det handlet bare om å starte på en spennende oppdagelsesreise. Jeg leste om hvordan andre mennesker hadde mottatt nådegavene og jeg innså at de var helt vanlige mennesker, akkurat som jeg. Det stemte også med bildet Bibelen tegner av de første disiplene som helt vanlige mennesker, og hvor menneskelige de troende framstilles i Apostelgjerningene og i brevene som Paulus skrev.

Etter å ha akseptert at dette er for meg, er neste skritt å regne det som en integrert del av det nye livet mitt i Kristus. Et enkelt eksempel: 

Hvis jeg er i Kristus, og han er i meg, betyr det at hendene mine blir Jesu hender når jeg ber for folk og legger hendene på dem. Det er en ny måte å tenke på og det er faktisk det som er å pakke opp nådegavene.

Dagens 'manna':

Å vandre i Ånden er spennende oppdagelsesreise

---------------------------
(1) Herrens bønn - Matteus 6:12

Hvordan kan jeg ‘være ivrig etter’ å få nådegavene?

Jeg har møtt mange kristne som sier: 

«Jeg er klar til å motta det Gud vil gi meg!».

Dette er en god holdning, men dessverre er det også en passiv holdning.

Særlig fordi Bibelen er ganske klar på hva som er Guds vilje og hva han allerede har gitt. Når jeg tenker på hvordan jeg tok imot frelsen, var utgangspunktet at jeg visste at Gud allerede hadde gjort sin del. Jeg nølte lenge, men da jeg endelig var klar, var det en aktivt respons: Jeg overga meg til det han hadde gjort og mottok frelsen som en gave. Gaven måtte ‘pakkes opp’. Det kan på mange måter sammenliknes gavene under juletreet. Siden jeg var har jeg visst at det vil være en gave til meg i haugen med pakker. Men selv om den har merkelapp med mitt navn på, er gaven bortkastet hvis jeg ikke henter den, pakker den opp og begynner å bruke den.

Å være ivrige etter å få nådegavene, som Paulus oppfordrer oss til å gjøre (1), involverer aktivt engasjement fra min side. Jeg må ‘pakke opp’ gaven han allerede har gitt. Gud gjorde frelsen tilgjengelig gjennom det Jesus gjorde på korset, og han gjorde Den Hellige Ånd og hans gaver tilgjengelige da han på pinsedagen oppfylte løftet:

I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Apg 2:17

Siden jeg vet at jeg er et menneske er jeg inkludert i ‘alle mennesker’, da vet jeg også Guds Ånd er øst ut over meg.

Jeg tror at det var så viktig for Peter å sørge for at alle skulle føle seg inkluder, at han fortsatte å sitere mer av profetien fra Joel. Den bekrefter at det ikke har noe med kjønn, alder eller sosial status å gjøre (2). Du er inkludert. Dersom du definerer deg selv som menneske, bærer Åndens gave en ‘merkelapp’ med ditt navn.

Dersom du vil begynne å pakke opp Åndens gave, er første skritt å tro og akseptere at gaven allerede er gitt til deg. For noen troende kan det å akseptere denne sannheten gi en umiddelbar åndelig bekreftelse, for andre er det begynnelsen på en reise med Ånden som gir bekreftelser mens vi beveger oss i Ham og Han i oss. Selv om opplevelsen kan være verdifull, er hovedformålet med utøsingen av Ånden den frukten som kommer av at menneskers liv forvandledes. Jeg vil skrive mer om det å pakke opp Åndens gaver neste uke.

Dagens 'manna':

Hver dag velger jeg å vandre i og sammen med Ånden

----------------------------------------------
(1) Men vær ivrige etter å få de største nådegavene! 1 Kor 12:31
(2) Apg 2:17-18

Hvem sin gave er det?

ENGLISH
Når jeg underviser om nådegavene, har jeg ved noen få anledninger brukt spørreskjemaer som er laget for å hjelpe folk til å finne sin gave. Grunnen til at jeg ikke har brukt dem ofte, er at jeg tror at de har en begrenset nytteverdi.

Spørreskjemaene er gode fordi de avmystifiserer emnet; og de er gode fordi de bidrar til å holde fokus på en viktig ressurs som er tilgjengelig for alle kristne.

Men jeg er redd for at de kan begrense Åndens arbeid både i oss og gjennom oss ved å fokusere på "Hva er din nådegave?" For er det riktig å si at en ‘nådegave’ er min gave?

Jeg vet at Peter sa til den lamme mannen:

«Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!»
Apg 3:6

Selv om Peter sa ‘det jeg har’ er jeg overbevist om at han ikke mente at det var hans gave. Peter var 100% avhengig av Den hellige ånd.

Når folk spør meg om jeg har en nådegave, foretrekker jeg å svare ‘Nei’. Selv om folk har blitt helbredet som følge av bønn, har det ingenting med meg å gjøre. Hadde det stått opp til meg, ville det ha skjedd hver gang jeg ba om helbredelse. Nådegavene er Åndens gaver.

Paulus så flere mennesker helbredet da han ba for dem, men jeg er overbevist om at til og med Paulus mange ganger ikke så de resultatene han ønsket. Paulus betraktet Timoteus som en ekte sønn i troen og det ville vært rart om han ikke hadde bedt for mageproblemene hans, men han måtte ty til andre råd (1). Paulus hadde også helseproblemer selv (2) - og selv om jeg mener at ‘tornen i kjødet’ som han skriver om refererer til forfølgelse, ble hans bønner besvart med: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» (3)

Paulus profeterte, men likevel var han klar over begrensningene:

For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.
1 Kor 13:9-10

Det fullkomne er enda kommet, men det stoppet ikke Paulus, og det skulle heller ikke stoppe oss å søke etter gaver, fordi:

'Manna' for i dag:

Ånden er fullkommen og det er i ham beveger vi oss.

---------------------------------------
(1) 1 Timoteus 5:23
(2) Galaterne 4:13-15
(3) 2 Kor 12:9

Gavene langs ‘den aller beste veien’!

Den fjerde viktige faktoren som påvirker framdriften (1) er nådegavene. Vi kan lese om hvordan disiplene brukte disse gavene, og Paulus underviser om nådegavene i flere av brevene sine. Da han skrev til korinterne, uttrykte han hvordan han alltid takket Gud for dem på grunn av den nåden han hadde gitt dem i Jesus, og så fortsatte han:

I ham har dere fått en rikdom på alle gaver, både tale og kunnskap; vitnesbyrdet om Kristus har da også fått sikkert feste hos dere. Derfor mangler dere ikke noen nådegave, mens dere venter på at vår Herre Jesus Kristus skal åpenbare seg.
1 Kor 1:5-7

Når jeg leser hele brevet, blir det raskt klart at selv om de ikke manglet noen nådegave, var de langt fra fullkomne. Dette er trist, og samtidig en trøst. Nådegaver er ikke noe du mottar på grunn av lang og trofast tjeneste eller en hellig livsstil. Jeg har møtt mennesker som har blitt stolte av sin åndelighet når de blir oppmerksomme på at de har fått en nådegave. Faktisk kalles de nådegaver nettopp fordi de er git av nåde og for at vi skal ære Gud med dem, og ikke dra oppmerksomheten mot oss selv.

Fra Apostelgjerningene vet vi at nådegaver ikke kan kjøpes (2), og Paulus oppfordrer og oppmuntrer oss på denne måten:

Streb etter de største nådegavene!
Jeg vil også vise dere den vei som er den aller beste.
1 Kor 12:31

Når Paulus skriver dette plasserer han dem der alt som han der alt som omhandler Guds rike hører hjemme. Den vei som er den aller beste er beskrevet i 1 Korinterbrev 13, kjærlighetens vei.

Dersom jeg bruker nådegaver uten kjærlighet, blir det fort kraft ute av kontroll. Guds kjærlighet er sterkere enn en hvilken som helst destruktiv kraft. Menneskelige intensjoner kan være de aller beste, men hvis de ikke drives av Guds kjærlighet, vil det i beste fall føre til ingenting. Misbruk av åndelig makt er like ondt og farlig som enhver form for maktmisbruk. Derfor respekterer Gud også et hvert menneskes frie vilje til å velge eller forkaste ham. Det er viktig for meg å slå fast dette kjærlighetsprinsippet ettersom jeg vil fortsette å skrive om dette nådegaver i noen uker framover. Nådegaver skal brukes på den veien som er den aller beste.

Dagens 'Manna':

Streb etter 'gavene' langs kjærlighetens vei!

-------------------------------------------------- -
(1) Disse fire "interne" faktorene er:
1) Lidenskap, 2) Personlighet, 3) Talenter og 4) Åndelige gaver
(2) Historien om trollmannen Simon  Apg 8:9-24

Talenter som drivstoff for framdriften

I den vakre sangen «Alt det jeg er», ber Bill Himes: «Bruk mine evner, min forstand, la mine drømmer styres av din plan» (1). I denne setningen berører han tre av de fire faktorene som påvirker framdriften min som en disippel av Jesus: Lidenskap (drømmer), Talenter (evner) og Personlighet (forstand).

Det er interessant at Jesus ikke syntes å være særlig opptatt av talenter da han kalte disiplene sine. Det ser ut som han var mer fokusert på «tilgjengelighet» enn noe annet. Disippelskap er først og fremst et kall til å følge etter ham. Tilgjengelighet var «talentet» de tolv første disiplene hadde til felles; tilgjengeligheten var fellesfaktoren for arbeiderne i lignelsen om vingården (2).

Men når tilgjengeligheten er kunngjort, slik det kommer til uttrykk Himes’ sang: «for jeg har valgt, Gud, å gi deg alt, Gud. Bruk meg nå!» (1) – da innebærer det at Gud vil at vi skal bruke alle våre talenter til å spre Hans kjærlighet.

Min største drøm er å se folk frelst gjennom tro på Jesus Kristus. Dette kan skje i mange kirkesamfunn. Men en av mine grunner til å velge Frelsesarmeen som ‘plattform’, er fordi den gir meg en arena hvor jeg kan bruke alle mine talenter.

Jeg har noen små talenter på flere områder. Jeg elsker å skrive, og jeg har fått tillit og muligheter til å gjøre det. Jeg elsker å spille musikkinstrumenter, og i Frelsesarmeen har jeg hatt nesten ubegrensede muligheter for å bruke mine begrensede ferdigheter. Jeg elsker språk og jeg har blitt sendt til steder der jeg har fått mulighet til å bruke språk som jeg ikke trodde ville være innenfor min rekkevidde å lære. Jeg elsker å bruke verktøy, bygge og reparere hus - og selvfølgelig har det vært nyttig i Guds rike. Jeg elsker å være med folk og dele tanker og liv med dem .... jeg kan skrive en lang liste. Heldigvis er slik i Guds rike at en person ikke trenger å gjøre alt selv. Det er fordi han er en del av Jesu kropp og der er det mange som representerer ekstreme reserver av talenter.

Tror du at gutten som la de fem brødene og to fiskene i Jesu hender hadde forutsett hva som skulle skje? (3) Det tror ikke jeg. Derfor tør jeg heller ikke bedømme verdien av dine talenter før jeg har legger dem i den samme hånda.

Dagens ‘manna’:

Gjør det - og bli overrasket over Gud!

--------------------------
(1) Link til den norske teksten HER og engelske teksten HER
(2) Matteus 20:1-16
(3) Johannes 6:1-13

Fire faktorer som påvirker bevegelse

I forrige uke skrev jeg om lidenskap, og dermed introduserte jeg den første av fire viktige faktorer for oppdraget mitt som en av Jesu etterfølgere

1) Lidenskap
2) Personlighet
3) Talenter
4) Nådegaver

Disse er alle en del av identiteten til en disippel. I dag vil jeg dele noen tanker om personlighet. Når jeg leser hvordan Jesus valgte de tolv disiplene han skulle trene i tre år, er det godt å oppdage hvor forskjellige personligheter de var. Jeg er også takknemlig for at Lukas minner oss om at det var flere enn de tolv:

De tolv var med ham, og noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer. Det var Maria med tilnavnet Magdalena, som sju onde ånder hadde fart ut av, Johanna, som var gift med Kusa, en forvalter hos Herodes, og Susanna og mange andre.
Luk 8:1b-3

I likhet med sine mannlige kolleger var kvinnene svært forskjellige både med hensyn til personlighet, sosial bakgrunn og status. Noen ganger møter jeg mennesker som har mistet momentum fordi de sier:

"Jeg er ikke sånn!"

De sammenligner seg med andre kristne og tror at deres egen personlighet ikke passer inn. Når vi ser på den første gruppen av etterfølgere, ser vi at det ikke handlet om status, kjønn eller personlighet. En utadvendt og impulsiv Peter passet godt sammen med en innadvendt Tomas som trengte tid til å sjekke ut flere fakta før han var klar til å gå videre. Jesus hadde plass for dem begge - da Tomas bestemte seg for å gå, beveget han seg i riktig retning. Peter beveget seg flere ganger i feil retning. Da Peter innså at han var på feil spor, var det en vei tilbake til Jesus, selv for Peter. I en nær relasjon til Jesus blir personlighetene våre raffinert og de vakre nyansene bevart.

Dagens 'Manna':

I Jesus er det rom for alle.

---------------------------------------

Identitet, lidenskap og pasjon

Jeg tror ordet ‘lidenskap’ er i ferd med å miste terreng til fordel for ‘pasjon’ i språket vårt, og jeg vet ikke om alle umiddelbart ville forstå spørsmålet «Hva er din lidenskap?» eller for den del «Hva er din pasjon?» - jeg tror det fortsatt er mulig å spørre «Hva brenner du for?» (1). Jeg liker det uttrykket. Vi er forskjellige personligheter, men du trenger ikke å være utadvendt for å brenne for noe. Jeg kjenner innadvendte mennesker som er lidenskapelig engasjerte i det de er opptatte av.

I forrige uke fokuserte jeg på ‘tunger av ild’ som satte seg på disiplene på pinsedagen. Når mennesker skal bevege seg i samme retning mot et felles mål, er det en forutsetning at de kan kommunisere på et felles språk. Forvirringen i Babel er et eksempel på hva som kan skje når folk ikke forstår hverandre (2). På pinsedagen mottok folk en tunge, et språk som på en måte opphever Babels språk-forvirring - plutselig kunne de forstå det de hadde lært og de kunne formidle det på en forståelig måte. Det var et samlende språk av ild, av lidenskapelig kjærlighet og pasjon som åpnet innsikt i guddommelige sannheter.

Når jeg leser om William Booth, ser jeg en veldig lidenskapelig person. Hvis jeg kunne ha spurt ham hva hans pasjon var, er jeg sikker på at han ville ha svart "Verden for Gud!" eller ganske enkelt "Sjeler!". Jeg er også overbevist om at denne brennende lidenskapen holdt ham i bevegelse mot målet gjennom hele livet. Det jeg brenner på, vil hjelpe meg å opprettholde framdriften, slik at det beveger meg i retning av målet.

Derfor er det viktig for meg å sjekke ‘temperaturen’ på ilden i livet mitt jevnlig.

I ørkenen glemte israelittene i en periode at de var på reise mot et mål. Og ved fjellet Horeb hadde de oppholdt seg så lenge at Gud måtte snakke direkte til dem igjen:

«Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. Bryt nå opp og dra…»
5 Mosebok 1:6-7a

På samme måte trengte de første disiplene hyppig påfylling av Den hellige ånd for å holde ilden brennende (3) slik at de kunne bevege seg i Ånden. Dersom de trengte det, trenger jeg det også, fordi jeg trenger lidenskapen, trenger jeg ilden.

Dagens 'Manna':

Jeg trenger ild for å være i brann

--------------------------------
(1) Se også: "For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort." Høys 8:6-7
(2) 1 Mosebok 11:1-9
(3) Apg 4:31

Nye dimensjoner i min identitet

For en uke siden skrev jeg at disiplene fikk en ny identitet. Jeg går ikke bort fra denne uttalelsen, men mer nøyaktig tror jeg at de ble gjenopprettet i det Gudsbildet mennesker opprinnelig ble skapt i, altså slik Gud skapte Adam og Eva. Da de fikk sin førstefødte, ble han født «i Adams bilde» slik det var etter syndefallet (1).

I historien om hva som skjedde i den tredje bevegelsen, leser jeg at det kom en lyd fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt:

«Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem»
Apostlenes gjerninger 2:3

Det er veldig lett å fokusere på ilden i denne historien, og jeg tror at ilden er viktig. Men i et identitetsperspektiv tror jeg at  tungen, som et språk, er like viktig. På gresk, som i veldig mange språk, betyr ‘tunge’ både den fysiske tungen, formen av en tunge og ganske enkelt språk. Jeg tenker ikke da på den aktive, hørbare handlingen å ‘tale i tunger’ (2), men på det unike språket av kjærlighet som binder troende sammen på tvers av språk-barrierer og geografiske grenser.

Når identiteten i Kristus inneholder dette språket, vil momentum drive oss framover, fordi det er kjærligheten som beveger meg. Denne ‘framdriften’ er ikke en plikt, men et svar. Jeg elsker fordi jeg er elsket av en enda større kjærlighet - Gud selv (3). 
Paulus uttrykker det slik:

For Kristi kjærlighet tvinger oss.
2 Kor 5:14

'Manna' for i dag:

Når kjærligheten er sterk, beveger jeg meg med den!

------------------------------------------
(1) Da Adam var 130 år, fikk han en sønn som lignet ham og var som hans eget bilde, og han kalte ham Set. 1 Mos 5:3
(2) Å tale i tunger, som i å snakke et ukjent eksisterende språk eller et ‘engelspråk’, kan komme som en konsekvens av Den hellige ånds nærvær; Det er imidlertid ikke et mål i seg selv. Personlig taler jeg ofte i tunger når jeg ber. Det er min ånd som snakker med Guds Ånd i kjærlighet.
(3) Gud er kjærlighet. 1 Joh 4:8b

Hvem er jeg?

Til jul fikk jeg en veldig god bok. Forfatteren, Magnus Malm, er fra Sverige, og han har skrevet flere bøker om viktige emner for oss kristne. I mange år har han også forkynt i konferanser for folk i alle aldre. Han forteller at han har bedt for folk i mange år, og når han de siste ti årene har spurt folk hvorfor de kommer frem for å be, har et økende antall mennesker svart:

Fordi jeg ikke vet hvem jeg er!

Et av resultatene av den tredje bevegelsen = Den hellige ånds komme på pinsedagen, var at de troende mottok en ny identitet. Plutselig ble de klar over at de ikke bare ble frelst i Kristus, men at de fra denne dagen hadde Jesu Ånd også tatt sin bolig i dem. De troende var blitt Kristi legeme. Brødet fra himmelen var ikke lenger begrenset til ett brød. På pinsedagen ble dette brødet brutt først 120 ganger og etter noen timer ytterligere 3000.

Paulus fanger dette på en vakker måte:

Slik kroppen er én selv om den har mange lemmer, og alle lemmene utgjør én kropp enda de er mange, slik er det også med Kristus. For med én Ånd ble vi alle døpt til å være én kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og alle fikk vi én Ånd å drikke. For kroppen består ikke av én kroppsdel, men av mange.
1 Kor 12:12-14

Når vi blir klare over denne delen av identiteten vår, vil brødet fra himmelen fortsette å brytes og dermed spre sin identitet gjennom oss som levende sakramenter over hele verden i 2018. Når vi fortsetter å bevege oss på denne måten, vil Guds impuls, Guds momentum eller Guds framdrift bli opprettholdt. I neste blogg kan du lese flere sider ved vår identitet som holder oss i bevegelse – følg med!

Dagens 'Manna':

Jeg beveger meg som Kristi brutte brød

----------------------------------------------

Den tredje bevegelsen som revolusjonerte framdriften

For to uker siden skrev jeg om Gud som den "første beveger" og fulgte opp med en blogg som fokuserte på hvordan Gud ved å bli menneske, skapte ny framdrift. Han sendte ut disiplene med befalingen: "Gå og gjøre folk til disipler!"

Selv etter tre års intensiv opplæring sammen med Mesteren var ikke disiplene ikke klare for oppgaven med en gang. Først måtte de gjøre akkurat det Jesus hadde bedt dem om å gjøre:

«Dere skal ikke forlate Jerusalem, men vente på det som Far har lovet, det som dere har hørt av meg. For Johannes døpte med vann, men dere skal om noen få dager bli døpt med Den hellige ånd.»
Apg 1:4-5

Etter Jesu død og oppstandelse kom disiplene sammen i rom hvor de kunne låse dørene fordi de var redde for jødene. De valgte den samme strategien da de dro tilbake til Jerusalem etter at Jesus hadde dratt opp til himmelen. Men da den tredje 'bevegelsen' startet, var det som en revolusjon. Da Den hellige ånd kom over dem, var det ingenting kunne stoppe dem fra å vitne om hva de hadde sett, hørt og opplevd (1).

• I den første bevegelsen beveget Gud Fader seg med menneskene
• I den andre bevegelsen beveget Sønnen seg blant menneskene
• I den tredje begelsen beveger Den hellige ånd seg i og gjennom menneskene 

Den tredje bevegelsen er viktig for å forstå hvem jeg er som kristen. Det handler om identiteten min som troende og hvordan jeg blir gjenkjent som en troende. Gud beveger seg fremdeles med meg og Ånden beveger seg inn i og gjennom meg, slik at jeg som en del av Jesu kropp kan bevege meg blant mennesker i 2018. Den tredje bevegelsen er en forlengelse av den andre bevegelsen, noe som gjør Gud er fysisk tilstede over hele verden.

Dagens 'Manna': 

Der hvor det er en disippel, er også Gud!

-----------------------------------------------
(1) Apg 4:20

En ny framdrift!

Når vi leser historiene i Det gamle testamentet, er det ikke vanskelig å se hvordan Gud beveger seg sammen med og gjennom folket han hadde utvalgt. Der leser vi om hvordan han også åpenbarte for dem hvilke planer han hadde for dem og hele verden. Forfatteren av hebreerbrevet har tatt dette på kornet og beskrev det på denne måten:

Mange ganger og på mange måter har Gud i tidligere tider talt til fedrene gjennom profetene. Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden
Hebr 1:1-2

Troen på at Jesus Kristus var til stede i Gud – «den første beveger» - da verden ble skapt, var svært viktig for de første etterfølgerne av «veien», de som senere ble kalt kristne. Når Gud ble et menneske av kjøtt og blod, ble hans nærvær i og identifisering med skaperverket sitt enda tydeligere. Gud var ikke bare en fjern Skaper, men også som kunne leve som et menneske blant vanlige mennesker, en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd (1).

Profetene så at dette ville skje, og Jesaja beskrev det på denne måten:

Så sier han som er høy og opphøyd,
han som troner evig,
Den hellige er hans navn:
I det høye og hellige bor jeg
og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
gi hjertet liv hos dem som er knust.
Jes 57:15

Derfor er Jesu fødsel så viktig for den kristne troen og for framdriften (2) i Guds frelsesplan. I inkarnasjonen setter den første bevegeren framdriften i et nytt gir. Noen av det siste Jesu sa var: "Gå derfor ..."

– Dersom vi ikke griper inkarnasjonens mysterium, men likevel forsøker å gjøre det Jesus ber oss om å gjøre, er det som å forsøke å kjøre med parkeringsbremsene på. Det kommer mer om inkarnasjon i refleksjonen «den tredje bevegelsen» neste uke.

Dagens 'Manna':

Jeg beveger meg fordi han alltid er med meg (3)

-------------------------------
(1) Hebr 4:15b
(2) eller «momentumet» i Guds frelsesplan…
(3) Matt 28:20