«… uten oss, vil ikke Gud»

Overskriften er siste del av et velkjent sitat fra Augustin:

«Uten Gud, kan vi ikke. Uten oss, vil ikke Gud.»

Det er god bibelsk støtte for første del av sitatet. I lignelsen om vintreet fokuserte Jesus på viktigheten av å bære frukt og sa:

«…uten meg kan dere ingen ting gjøre.»
Joh 15:5b

Det er ingen tvil om at Gud ‘kan’ uten oss. Da fariseerne ba Jesus om å tale disiplene til rette fordi de hyllet ham da han red inn i Jerusalem på palmesøndag, svarte Jesus:

«Dersom de tier, skal steinene rope.»
Luk 19:40

Augustin har likevel rett, Gud ønsker jobbe i oss og gjennom oss (1). Mange år tilbake lyttet jeg til Bill Himes som åpnet andakten sin med følgende proklamasjon: «Ingen stein skal rope i stedet for meg!» - En mann som har viet alle sine talenter og alt han er til Gud, har troverdighet når han kommer med en slik uttalelse (2). William Booth hadde samme overbevisning og engasjement, derfor kunne han si: «Jeg er et Guds trekk!».

Når jeg tenker på «Guds trekk» er et sjakkbrett det første bildet som dukker i tanken min. I løpet av mitt første år på Offisersskolen i 1974 jobbet andre-års kadettene i sesjonen «Korsets soldater» med en pantomime som de skulle bruke i Royal Albert Hall. Mens International Staff Band spilte stykket "Hellig krig" (3) utførte en gruppe kadetter en kamp på et stort sjakkbrett på scenen, et bilde av kampen mellom det gode og det onde.

Forestillingen gjorde et mektig inntrykk. Den åndelige krigen er imidlertid ikke en forestilling, den er ekte. Uten Gud, kan vi ikke. Uten oss, vil ikke Gud. Vi er et Guds trekk i verden i vår tid, og det betyr kamp med kjærlighetens våpen. Korsets grusomme skjønnhet er dets vitnesbyrd om en kjærlighet som overvant ondskapen. Det vitnesbyrdet er fortsatt kjernen i den bevegelsen som finner sted i og gjennom Jesu etterfølgere i dag.

Dagens ‘manna’:

Et trekk av Gud vil alltid være et kjærlighetstrekk

-------------------------------------
(1) Se: Den tredje bevegelsen som revolusjonerte framdriften
(2) Bill Himes er komponist og sangpoet. Hans sang ‘Alt det jeg er’ er sunget over hele verden.
(3) Brass-entusiaster vil kjenne dette vakre og krevende stykket av Ray Steadman Allen skrevet for Frelsesarmeens hundreårsjubileum i 1965.

It is about the ingredient faith

NORSK
Yesterday I wrote about the fact that I need to find recipe for my favourite Christmas cookies even though I am able to recall most of the ingredients. The order the ingredients go into the dough is important, likewise the temperature, but I will write about the temperature later. 

I do not think that it was an accident that Peter started his “fruit-recipe” with the ingredient ‘faith’ (1). Without faith everything I write is just rubbish, or ‘foolishness’ to use the word of the Bible (2).

I believe all human beings have received a measure of faith. The Norwegian world evangelist, Aril Edvardsen, said something similar to this on several occasions: “The problem is not that people do not believe, on the contrary they are ready to believe in anything!”

It is understandable. I have had a lot of conversations with self-declared non-believers, who are ready to confess that they have a great desire to believe, but are not able to. It is a paradox that they have this desire if there is nothing that creates that desire. I believe that desire is there because we are created in the image of God. We long to come back to our origin, to our right element, to use an image Augustin used (3).

Many dare not believe because they are disappointed by religion in general, and by “Church” – in this context synonym with all organized expressions of Christianity. And I do understand them. I am not in the Salvation Army because it is a flawless organization run by flawless people. First and foremost, I believe because I have experienced that it is all about life and reproduction of life. That I have chosen to live this life in the Salvation Army is secondary.

To believe is a pilgrimage in the direction of the mystery we call ‘God’, a pilgrimage home where I belong, and it is an indescribable experience to be received as a ‘home-comer’. Of course I lose my footing when I start on such a journey, but that is momentarily. If I do not dare to start I lose myself. Even those words were not mine. I borrowed them from Søren Kierkegaard, but I have experienced that it is true. Faith is a movement, it is not an accomplishment, but it does help make an effort (1)!

‘Manna’ for today:

Fruit-production starts with the ingredient ‘faith’

------------------------------------
(1) For this very reason, make every effort to add to your faith 2 Pet 1:5
(2) 1 Cor 1:18
(3) Augustin: ‘Like the bird in a cage longs for the air, and the fish on the shore longs for the sea, so does man long for his right element – God!’

Det handler om ingrediensen tro

I går skrev jeg om at jeg trengte å finne oppskriften på favoritt julekakene selv om jeg husker de fleste ingrediensene. Rekkefølgen er viktig, og det er også viktig med temperaturen, men den skriver jeg om senere. 

Jeg tror ikke det er tilfeldig at Peter starter sin «frukt-oppskrift» med troen (1). Uten den blir alt det jeg skriver om bare tull, eller «dårskap» for å bruke bibelens eget ord (2).

Jeg tror alle har fått et mål av tro. Aril Edvardsen sa noe i denne retning flere anledninger: «Problemet er ikke at folk ikke tror, men at de tror på hva som helst», så kan man spøkefullt tilføye: «Ja, troende til hva som helst!»

Det er ikke så rart at det er slik. Jeg har hatt mange samtaler med erklærte ikke-troende som har et desperat ønske om å tro. Hvorfor ønsker de det dersom det ikke er noe som drar dem? Jeg tror det handler om noe så enkelt som igjen det faktum at vi er skapt i Guds bilde. Vi lengter tilbake til utgangspunktet, til vårt rette element, slik Augustin var så opptatt av (3).

Veldig mange er blitt skuffet over religion generelt, og av «Kirken», i denne sammenheng synonymt med all organisert kristendomsutøvelse. Og jeg forstår dem. Jeg er ikke Frelsesarmeen fordi den er en feilfri organisasjon drevet av feilfrie mennesker. Jeg er først og fremst en troende fordi jeg har opplevd at det handler om liv og videreføring av liv - og har valgt å leve dette livet i Frelsesarmeen.

Å tro er som en pilgrimsreise i retning av mysteriet Gud, en reise hjem dit hvor jeg hører hjemme, og opplevelsen av at det er så uendelig godt å bli tatt imot der. Selvfølgelig mister jeg fotfeste når jeg begynner på en slik reise, men dersom jeg ikke våger det, mister jeg megselv. Heller ikke det var mine ord. Jeg har lånt dem av Søren Kierkegaard, men jeg har opplevd at det er sant. Troen er en bevegelse, det er ikke en prestasjon, men det hjelper med litt iver (1)!

Dagens manna:

Fruktproduksjonen starter med ingrediensen tro

------------------------------------
(1) «Sett derfor all deres iver inn på ... troen» 2 Pet 1:5-8
(2) 1 Kor 1:18
(3) Augustin sa at slik en fisk på land vil lengte til vannet, og en fugl i bur vil lengte til luften vil et menneske lengte til Gud.

To denarer

I går skrev jeg at det var viktig å trenge i dybden i en bibeltekst for å få tak i alt som står der. Innen flere vitenskapelige disipliner benyttes begrepet ”typologi” – det gjelder også teologien. Der refererer den oftest til tolking av hendelser og skikkelser i Det gamle testamente som forbilde for begivenheter og personer i Det nye testamente.

Jesus benyttet ”metoden”¹ og Paulus brukte den i sin argumentasjon².

Dagens bibelord om den barmhjertige samaritan³ er blitt gjenstand for slik analyse gjennom hele kirkehistorien. Augustin gjorde sin typologiske fortolkning:

• Han som falt blant røvere = mennesket på vei bort fra Gud
• Røverne = djevelen og de onde maktene
• Den barmhjertige samaritan = Jesus
• Herberget = menigheten
• Verten = presten
• To denarer = loven og evangeliet

Det er jo spennende å lese en slik ”fortolkning” – og på mange måter er det helt greit med mindre det trekkes dogmatiske slutninger som f. eks.:
De to denarene stadfester at Jesus har gitt menigheten loven og evangeliet som hjelp i arbeidet med å betjene dem som er blitt offer for syndens herjinger. Da leser jeg mer enn det som faktisk står der – og kanskje akkurat denne beretningen er best slik som den står?

¹Se f. eks. Joh 3:14
²Se f. eks. Rom 5:14 og 1 Kor 10:2.
³ Luk 10:30–35

Prøv med tårer!

Det var William Booth som ga dette rådet til en ung kaptein som i fortvilelse over manglende resultater i arbeidet hadde skrevet til grunnleggeren og bedt om råd. En av de beretningen jeg husker fra ”Kyrkjesoga” på barneskulen er historien om Augustin av Hippo. Som ung levde han et tøft liv, og hans gudfryktige mor (Monika) var fortvilet over sønnens atferd. Hun søkte sjelesorg hos en munk som ga trøst med følgende ord:
”Ein slik tåreson kan ikkje gå fortapt!”
William og den ukjente munken hadde innsett noe som også Paulus hadde forstått, og da er jeg kommet til dagens bibelord:

Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år ikke holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.
Apg 20,28–31
På dette området tror jeg ikke det er forskjell på år 56 e. Kr., 383, 1880 eller 2009. Tårer er et tegn på alvor – jeg når heller ikke fram til det postmoderne mennesket uten!