Til stede som menneske – en tid for alt *

ENGLISH

«Frels meg!» 

sa jeg under noen av intervjuene vi gjorde med deltakerne på aspiranthelga for en drøy måned siden. Melissa svarte: 

«La oss bli kjent først!»

Jeg likte det svaret, og det var tydelig at aspiranten hadde forstått viktighetene av å bygge relasjoner for å kunne formidle evangeliet på en god og troverdig måte. Kanskje hadde hun lært det av Jesus da han åpenbarte seg etter oppstandelsen:

«Det er jeg. Ta på meg og se! En ånd har ikke kjøtt og bein, som dere ser at jeg har.»
Luk 24:39

For at de skulle tro ham, måtte Jesus være tilstede som menneske. Jeg tror dette er viktig undervisning å ta med seg som en Jesu etterfølger. Det er OK og viktig med bibelkunnskap, men om jeg møter mine medmennesker som en teolog og ikke som mennesket Jostein, mister jeg muligheten til å vise hva evangeliet ‘gjør’.  Det kan drukne mens teologen Jostein underviser om hva evangeliet ‘er’. 

Jeg slet lenge med å forstå Grundvigs aforisme: «Menneske først – kristen så!», men jeg har landet på at spissformuleringen er viktig. Dersom jeg ikke først og fremst er menneske blant mennesker, blir ikke ‘inkarnasjonen’ = Jesu tilstedeværelse i sin kropp i verden gjennom meg, det Gud ønsker at den skulle være.

Så kjære Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1), selv om jeg elsker salmene og sangene dine og er takknemlig for at du hadde visjonen til den fantastiske folkehøgskolebevegelsen, vil de som kjenner meg muligens undres over at jeg i dag velger følgende

Dagens ‘manna’:

Menneske først, kristen så!

... det hadde jeg neppe gjort for noen år siden, men du har et poeng!
------------------------------------------

(1) Portrettet viser ham i en mild versjon
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Å bli utpekt

Jeg tror de fleste av oss har opplevd det, både i festlig lag og på uformelle styremøter: En leder står fram og sier: «Hvis ikke noen melder seg frivillig må jeg peke ut en!». 
De fleste forsøker å gjøre seg usynlig for å slippe å være med på akkurat den leken eller å skrive møtereferatet.

Jesus ble utpekt. Det skjedde rett før han hadde fullført sin tjeneste og er på vei mot korset. Pilatus, som ikke finner skyld hos Jesus, fører ham fram for folket, pisket, med tornekrone og kappe og sier:

«Se det mennesket!» Joh 19:5 

Det var ingen tvil om hvem han mente. Han brukte pekeordet (1) «det» og det er mye mulig at han understreket det han sa ved fysisk å peke. Det står også i kontrast til Døperen Johannes som sa: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (2). Døperens kall var å peke på Jesus.

Jesu tjeneste begynner altså med å bli utpekt som Guds lam, og avsluttes med å bli utpekt som menneske. Menneskelig sett må jo dette være et eksempel på å mislykkes med et oppdrag. Jeg tror Jesus måtte oppleve både menneskelig sett å mislykkes og å bli pekt ut for å kunne bære merkelappen: «en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (3).

For han utpekte selv mennesker:

«Han utpekte de tolv»
Mark 3:16a

…og de tolv fikk i oppdrag å gjøre alle folkeslag til det samme som de selv var. Dermed er alle Jesu etterfølgere utpekt. Det er godt å vite at Gud i Jesus har pekt ut meg også (jfr Alle). Samtidig har jeg også opplevd kontrasten det er å bli utpekt av mennesker og behandlet på en nedsettende måte og gjennom det få følelsen av å ha mislyktes totalt. «Det Guds lam, det mennesket» har vært akkurat der. Det er godt å vite, og da er dagens ‘manna’:

Det er godt å være utpekt

-------------------------------------
Se: Hvordan presentere Jesus
(1) Pekeordene eller demonstrativene er en undergruppe til bestemmeordene/determinativene.
(2) Joh 1:29
(3) Hebr 4:15
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Enklere kan det ikke sies

Derfor går jeg rett på sak:

Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik  Jesus levde.
1 Joh 2:6

Det er helt OK å stoppe her, men om du vil ha med noen refleksjoner om hvordan Jesus levde, så heng med: 

Bortsett fra de tre siste årene av sitt liv tror jeg Jesus levde et ganske normalt liv. Det eneste et par av evangelistene fant verd å bemerke før han kom så langt, var den ganske spesielle fødselen hans og det faktum at de skriftlærde var veldig imponert over hans kunnskap om loven og profetene da han var i templet som tolvåring.

Selv de tre siste årene var det mye normalt med livet hans. Han deltok i aktiviteter som alle andre, gikk i selskaper, deltok i brylluper og feiret de jødiske høytidene. Han hadde helt vanlige klær og spiste alt det som var normalt for en jødisk mann å spise. Det spesielle var at han så mennesker, og menneskene visste at de ble sett og at han brydde seg om dem.

I går natt lå jeg og tenkte: «Ville jeg ha oppdaget Sakkeus?»
Og - dersom jeg hadde gjort det, ville jeg brydd meg? Han var jo ikke akkurat målgruppen. Eller var han det?

Jeg tror at en av de største utfordringene jeg har i forhold til å leve slik Jesus levde, er tendensen til å sette mennesker i bås. Den tror jeg at jeg deler med mange andre. 

Det nærmeste Jesus kom til å sette mennesker i bås, var ve-ropene hans over fariseerne. Men det betyr ikke at han ikke så individene blant dem. Han så Nikodemus og enkelte andre oppriktige fariseere som forblir navnløse. I den forstand Jesus hadde en målgruppe, var det hele menneskeheten, men målet hans var enkeltmennesket.

Han sa at det var vanskelig for de rike å komme inn i Guds rike. Men han ble glad i den unge mannen som kom til ham i sin lengsel etter livet, men som ble hindret i å nå livet på grunn av rikdommen. Derfor så han også Sakkeus og Matteus.

Å leve lik Jesus tror jeg er å se menneskene som enkeltmennesker og møte dem med kjærlighet. Mens livet leves midt i blant dem og sammen med dem, er det noe som er verd å leve for, og å dø for.

Dagens ‘manna’:

Å leve som han, er å se!

-----------------------------
(1) Illustrasjonsbildet er av Matias Orheim. Jeg har aldri møtt ham personlig, men jeg har alltid hatt sans for sangene hans.  Kan det å leve slik Jesus levde sies bedre?

Så er mi teneste stor for Gud,
og heimen han er mi kyrkje,
der arbeidstrøya er presteskrud
i alt mitt ærlege yrke.
Så er det heime i stova fred,
til alt mitt arbeid stig englar ned,
dei har Guds rike velsigning med,
/:som dagen så er min styrke.:/

Og selv om Matias Orheim var blind tror jeg at han "så" mennesker.

Se også: Når "favorittanken" blir en utfordring
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hvorfor valgte de å telle? – mer tall!

Simon Peter gikk da om bord i båten og trakk garnet i land. Det var fullt av stor fisk, ett hundre og femtitre i alt. Men enda det var så mange, revnet ikke garnet.
Joh 21:11

Det kan være flere grunner til at de syv disiplene valgte å telle fiskene i den store fangsten. Kanskje det var fordi de aldri hadde fanget så mye fisk på en gang og ville sjekke hvor mye garnet faktisk kunne tåle? Det er jo morsomt å registrere rekorder.

Men uansett hva som var bakgrunnen for opptellingen, er det interessant at det ble registrert et nøyaktig antall, og at Johannes tar det med. Normalt har vi en tendens til å runde opp eller ned, og om jeg hadde vært med, hadde jeg sannsynligvis sagt: «Vi fanget mer enn 150 fisk!». Men det er dersom jeg ikke så noe oppsiktsvekkende med tallet «153». Det må Johannes ha sett siden han tar det med, og det må ha vært viktig for ham å formidle det.

I dag kan vi bare gjette, for det har vært mange teorier. De fleste av dem kan virke ganske søkte. Den mest interessante teorien for meg, er at en gresk zoolog fra den tiden fastslo at tallet på alle kjente fiskearter var 153(1). Dersom Peters fiskefangst etter oppstandelsen også er en profetisk handling og en bekreftelse på at han og disiplene var kalt til å bli menneskefiskere, er det en fascinerende tanke at alle kjente «arter» skal sankes inn.

Derfor blir det også interessant at tallet på disipler som deltok i oppdraget var «7». Fullkommenhetens tall – summen av Guds tall «3» og skaperverkets tall «4». Det kan symbolisere at oppdraget er fellesskapsprosjekt mellom Gud og mennesker for å nå alle etniske grupper. Evangeliet er for alle!

Dagens 'manna':

Alle er regnet med!

------------------------------------------
(1) A. Skaaheim: «Johannesevangeliet» Lunde 1990 s. 353
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvordan presentere Jesus?

Spørsmålet kunne vært en innledning til et kurs i evangelisering eller et foredrag om homiletikk(1), men det dukket opp da jeg leste dagens vers:

Pilatus gikk igjen ut av borgen og sa til jødene: «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.»
Så kom Jesus ut, og han bar tornekronen og purpurkappen. Pilatus sier til dem «Se det mennesket!»
Joh 19:4-5

Hvorfor hadde ikke Pilatus suksess med sin presentasjon?

Jeg tror det var fordi han i likhet med de fleste mennesker i verden oppfattet Jesus som et OK menneske som representerte noen gode verdier. I tillegg framstilte han ham på en måte som skulle vekke medfølelse hos anklagerne.

Jeg tror denne formen for formidling også preger mye av dagens forkynnelse. Det blir en sterk kontrast til den samaritanske kvinnens vitnesbyrd:

«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»
Joh 4:29

Pilatus presenterte sin mening om Jesus: «Jeg finner ingen skyld hos ham». Kvinnen et livsforvandlende møte med Jesus: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort». Pilatus spurte: «Hva er sannhet?» - Kvinnen fikk åpenbart en sannhet som ble en nøkkel til å gå dypere inn i mysteriet.

Pilatus nådde ikke fram med sitt budskap. Kvinnens vitnesbyrd skapte nysgjerrighet og det forvandlet mange mennesker i hjembyen hennes. Pilatus presenterte et godt menneske. Kvinnen presenterte en Frelser.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil presentere en Frelser

------------------------------------
(1) Prekenlære

Så menneskelig

Jeg tror de fleste liker når noe blir helt ordinært og ekte, med andre ord helt menneskelig. «Vi blir alltid mer glad i mennesker når vi lærer dem å kjenne og oppdager at de har feil og mangler» sa Vigdis på vegne av Bergen 1. korps da vi tok farvel med menigheten etter tre spennende år, og så fortsatte hun: «Og deg, Jostein, er vi blitt veldig glad i!»
  
Det ble en god latter i salen, og jeg tok det som et komplement. Jeg hadde vært tilstede med min menneskelighet. Det er når jeg blir redd for å gjøre feil, eller tror jeg må være en annen enn den jeg er, at jeg fristes til å spille en rolle i stedet for å være nær som menneske med den sårbarheten det er.

Også på det området er Jesus det store forbildet:

Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme.
Joh 12:27

Så menneskelig – et sant menneske som vedkjente seg angsten da han visste at «Timen er kommet». Som menneske kunne han ha rømt unna, men det samme menneske så det ikke som et alternativ fordi han visste hva som var rett. I kriser er det faktisk ganske ofte at mennesker gjør akkurat det. De gjør det de mener er rett. Jeg har tidligere brukt eksemplet fra forliset til «Empress of Ireland». Da fortalte de overlevende at etter at salvasjonistene hadde oppdaget at det ikke var livbelter til alle, tok de av sine og ga til dem som ikke hadde og sa: «Det er lettere for meg å dø enn for deg!» Jeg regner med at de også var «fylt av angst», men de visste hva som var rett.

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør det menneskelig å velge det som er rett hver dag!

-------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Jo mere vi er sammen…

…jo gladere vi blir.

Som gutt sang jeg det høyt og ofte i en homogen forsamling av barn sammen med en voksen lærer eller leder. Sist lørdag sang jeg det igjen i «Okka by». Og de som med rette kan kalle Egersund* for «Okka by» i 2014 og som jeg var sammen med, var så langt fra en homogen forsamling som det er mulig å komme. Vi var drøye 320 mennesker på FAs lokale (så vi kom tett på hverandre!) i alle aldre, 15+ nasjonaliteter, 50+ antall matretter, flere religioner, vi var sammen og vi var glade. Det var fest, og der det er fest og mange mennesker, der er også Jesus.

Slik var det også i Jerusalem under påskehøytiden for snart 2000 år siden:

Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere.
Joh 12:20

Fra tidligere er vi vant til at det kan komme informasjon som kan virke tilsynelatende tilfeldig fordi det ikke verken er en foranledning eller en oppfølging. Opplysning om grekernes tilstedeværelse avviker på det området fordi de har en rolle i den videre fortellingen, men nettopp at det var festdeltakere fra andre etniske grupper ved en jødisk høytid er også isolert sett viktig for Johannes å få fram: 

Dersom Jesu død var en forsoning mellom Gud og alle mennesker, var det viktig at det var representanter fra andre folkeslag tilstede da det skjedde. Det ligger er en sterk symbolikk i det. På samme måte er oppramsingen av alle folkeslagene som hørte evangeliet forkynt på sitt morsmål på pinsedagen viktig. Forunderlig at «Peter & co» ikke tok det poenget der og da! Akkurat der tror jeg hans etterfølgere i dag har kommet et skritt lenger 
- og vi har mulighetene der vi bor. Halleluja!

Dagens ‘manna’:

Alle er inkludert!

----------------------------
* Og hele denne helga skal jeg feire 125-års-jubileum der - gleder meg!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En viktig arena

På grunn av flytting har jeg nylig takket av i styret til Open Air Campaigners. Den lille, men verdensomspennende, organisasjonen har et sterkt fokus på å forkynne evangeliet der menneskene er. «Torget» er derfor en viktig arena. Jesus var også strategisk i valg av arena:

Jesus gikk omkring i Salomos søylehall på tempelplassen.
Joh 10:23

Salomos søylehall var der «folket» var. «Folket» inkluderte alle. Her hadde både kvinner og hedninger (ikke-jøder) adgang. Det universelle i Jesu oppdrag blir understreket gjennom denne opplysningen. Og det er ikke tilfeldig at det var akkurat dette stedet de første kristne også valgte å samles – se refleksjonen: Strategi eller tilfeldighet?

Arenaer hvor det finnes mennesker er viktige. Men det viktigste er at jeg ser menneskene og ikke arenaen. Det var det Jesus gjorde.

Dagens ‘manna’:

Arenaer som inkluderer alle mennesker er viktige fordi alle mennesker er viktige.

------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En gang til

Det er viktig å ikke gi opp. Så lenge det er håp om å oppnå et ønsket resultat, er det viktig å forsøke en gang til. Jesus visste det, og i møte med skriftlærde med makt og rett til å henrette en fallen kvinne, gjentok han en underlig handling:

Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden.
Joh 8:8

Jeg har kalt det en ”nådepause”, men ligger det flere beskjeder i handlingen?

Jesus som påberopte seg enhet med Faderen, bøyer seg ned. Kan det ha gitt de skriftlærde assosiasjoner til profeten Jesaja som skrev: «Så sier han som er høy og opphøyd, han som troner evig, Den hellige er hans navn: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned, gi hjertet liv hos dem som er knust» (Jes 57:15).

For Johannes har dette vært et viktig motiv fra første setning i evangeliefortellingen. Jesus er den nedbøyde Gud ”in persona”, og nå er han på den falne kvinnens side.
 
Vi vet ikke hva Jesus skrev – det kunne vært sitatet fra Jesaja eller nesten hva som helst. Ethvert forslag blir utelukkende spekulasjon. Men jeg vil likevel tillate meg en liten spekulasjon, men det blir i morgen.

Dagens ’manna’:

Jesus åpenbarte Gud som er hos dem som er bøyd ned.

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor kommer du fra?

Jeg stiller ofte det spørsmålet når jeg møter mennesker for første gang. Det er fordi jeg har vært så heldig og har vært mange steder, og har jeg vært på mitt nye bekjentskaps hjemsted, har vi mye å snakke om. I tillegg kan det si meg litt om personen fordi hjemstedet ofte kan fortelle meg noe om lynnet. Vi preges av det stedet vi er oppvokst på. 

De første fire årene bodde jeg i Stavanger. Disse få årene satte nok sine spor som ble holdt levende ved årlige feriebesøk til familien. Dermed er nok lynnet mitt ganske stavangersk.

Jødene hadde klare formeninger om at det ikke var noe spesielt med Nasaret* - og det stemte dårlig med bildet de hadde av Messias:

«Men vi vet jo hvor dette mennesket er fra. Når Messias kommer, skal ingen vite hvor han er fra.»
Joh 7:27

De mente de visste noe om Jesus fordi de visste hvor han kom fra. Derfor ”testet” de ikke engang lynnet hans (NB Paulus kaller det sinnelag); hadde de gjort det, hadde de kanskje skjønt hvor han egentlig kom fra(?). Tanken om at de ikke skulle vite hvor han kom fra er sannsynligvis hentet fra Daniel 7:13-14. Versene beskriver Menneskesønnen som kommer med himmelens skyer. I en kristen sammenheng er det relativt lett å tolke dette som et syn knyttet til Jesu gjenkomst (hans andre komme), snarere enn til inkarnasjonen (hans første komme).

Dagens ’manna’:

Jeg gjenkjenner hans lynne og vet hvor han kommer fra. Det er dit jeg skal!

---------------------------
* Joh 1:46
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvem står bak?

Ofte er det lettere å forstå et utsagn eller en hendelse dersom vi vet hvem som står bak. Det er et veldig interessant spørsmål som jødene stilte mannen som ble helbredet ved Betesda:

«Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den (båren din) og gå?»Joh 5:12

Det ligger flere ”antakelser” i spørsmålet. Dersom mannen ”bare” hadde blitt helbredet og ikke ”brutt loven” ville de fleste sikkert trukket konklusjonen at en engel hadde kommet ned og rørt opp vannet i Betesda. Men en oppfordring til lovbrudd måtte komme fra et menneske. Med andre ord har vi med et menneske å gjøre som går langt utenfor det et menneske kan og har rett til å gjøre.

Det er sannsynlig at ”jødene” som stiller spørsmålet representerer forumet som også Nikodemus representerte da han sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham» (Joh 3:2).

Spenningen mellom ”det mennesket” og ”kommet fra Gud” – er nerven i de johanneiske skriftene, og kommer veldig klart fram i hans første brev: ”På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud” (1 Joh 4:2).

Dagens 'manna':

Jesus er sant menneske og sann Gud

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Liv og lys

Jeg lengter etter vår. Heldigvis har vi hatt mye lys, men kulden har satt livet på vent. Det er kanskje nettopp alt lyset som har bygget opp under forventningen. - Visst skal våren komme!

Det er veldig viktig for Johannes å slå fast at alt har sitt opphav i Logos:

Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Joh 1:3b-4

Det er flere grunner til at den første delen av evangeliet blir kalt ”Prologen” – og så langt jeg kjenner til, er det bare i tilknytning til Johannes at begrepet er brukt i tilknytning til en av Bibelens bøker. Prolog kommer fra det greske ”pro” = for og ”logos” = ord. Det er helt klart et forord i den betydning at det gir en forklarende smakebit på det som venter leseren. Begrepene liv og lys vil dukke opp flere ganger, og Jesus bruker dem om seg selv. Men det er også en interessant tanke at prologen er en kort hylningstale ”for ordet” – inkludert en hyllest av liv og lys. Dagens vers innebærer også at de som har tatt imot lyset og livet, sprer håp om en ny vår. En verden i mørke trenger et slikt håp.

Dagens ’manna’:

Visst skal våren komme!

------------------------
Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

Forholdet mellom mann og kvinne

Fordelen (og ulempen?) med å lese Bibelen med fokus på hvert enkelt vers, er at jeg ikke kan vri meg unna de versene som er vanskelige å forstå i min samtid. Når jeg nå er kommet til relasjonen mellom mann og kvinne i ekteskapet står jeg overfor en slik utfordring. 

For meg er det ikke tvil om at ”i Kristus” er en av Paulus sine aller viktigste teologiske byggesteiner. Og i Kristus er det i følge Paulus ikke mann og kvinne (Gal 3:28). Dersom dette glemmes, kan versene i siste del av Efeserbrevet 5 misforstås og misbrukes. Det har dessverre skjedd og det hender fortsatt at det skjer selv om innledningsverset er tydelig:

Vær hverandre underordnet i ærefrykt for Kristus!
Ef 5:21

Underordningen er altså gjensidig og kjønnsuavhengig fordi vi er underordnet Kristus. Holdningen ”Hva kan jeg bidra med for at du får ut det beste i deg?” er ikke gyldig bare på Nils Arne Eggens fotballbane, men treffer kjernen i samspillet mellom ektefeller i familien. Den kan også brukes i en menighet, på en arbeidsplass, eller på et helt samfunn. Men det er i ekteskapet at det bør være lettest å få til, og det er den som er samfunnets minste, men viktigste byggestein.

Når jeg de neste dagene dukker enda dypere i detaljene burde denne innledningen vært obligatorisk lesning, men jeg får sørge for at det blir en lenke som leder tilbake hit. Utgangspunktet er viktig!

Dagens ’manna’:

Gjensidig underordning får fram det beste i samspillet.

Helt avleggs!

Jeg vet ikke om jeg håper på at den skal bli på mote igjen, men i følge mine barn og svigerbarn er den gamle lilla ”grilldressen” helt avleggs. Det har jeg fått høre mer enn en gang, og jeg har følelsen av at de helst vil slippe å bli sett sammen med meg når jeg har den på. Det verste er at den tross sine snart 25 år fortsatt er brukbar og det kjennes så dumt å legge av noe som har vært en del av meg så lenge.

Lev da ikke som før, men legg av det gamle mennesket
Ef 4:22

Det gamle mennesket har vært en del av meg i over 56 år. Subjektivt og menneskelig sett er det fortsatt relativt brukbart. Og fordi jeg har vanskelig for å kvitte meg det jeg er glad i, kan det være vanskelig å legge det av slik Paulus oppfordrer til. Innerst inne vet jeg at han har rett, for det ligger en fantastisk hvile i å la det nye mennesket i Kristus få mer plass. Det er som å kaste klærne og køye etter en slitsom dag.

Dagens ’manna’:

Å få leve som det nye mennesket er en vandring med hvilepuls.

Menneskefrykt

Det er trist at vi mennesker av og til kan gå rundt å være redde for hverandre. Jeg tenker ikke da på de ubesvarte spørsmålene vi har i første møte med et annet menneske. Slike spørsmål er sunne og viktige for å bygge en god relasjon. Frykt blir det først når vi ikke våger å finne svar på disse spørsmålene. Det kan handle om mindreverdsfølelse, underlegenhet eller frykt for det vi ikke kjenner.
Dersom jeg er rotfestet i en overbevisning om at overfor Gud er alle likeverdige, gjør det noe med relasjonen og min holdning til den andre. Da spiller det ingen rolle med stilling eller stand.

I fjor høst hadde jeg gleden av å høre Helge Gudmundsen snakke om sitt arbeid med ”Flatåsen Lions”. En hverdagshistorie om menneskeverd og overvinnelse av fordommer og frykt for det ukjente. Boka hans setter tingene i perspektiv. Det gjør hebreerforkynneren også:

Derfor kan vi tillitsfullt si:
Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.
Hva kan mennesker gjøre meg?
Hebr 13:6

Dagens 'manna'

Menneskeverd = likeverd

Hva er da et menneske?

Det er et eksistensielt spørsmål som kommer fra en av salmene på min ”topp ti” liste. Undringen over mennesket i relasjon til skaperverket tror jeg alltid kommer til å surre i bakgrunnen så lenge det finnes liv på jorden. Hva er et menneske sammenliknet med universet?

Det neste spørsmålet kan jeg forstå ut fra salmistens ståsted:

”hva er da et menneske – at du husker på det
et menneskebarn – at du tar deg av det?”
Salme 8:2-10

men for meg er dette ikke et mysterium dersom jeg klarer å akseptere et annet mysterium: ”alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn”*.
Den mulighet hadde ikke salmisten, derfor var det umulig å forstå Guds omsorg. Mennesket som aksepterer mysteriet at det er et Guds barn, har på sin side ikke problemer med å forstå at det er elsket av far. Ja, noe annet ville være utenkelig. Særlig for et menneske som selv har fått en rolle som forelder.

I dag skal jeg få være sammen med våre tre barn, to svigerbarn og fire barnebarn. Jeg gleder meg som et barn til å være sammen med dem, men også når de ikke er i nærheten husker jeg på dem fordi jeg har omsorg for dem. I dag kommer de minste til å få noen gaver; ”hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!** så jeg slutter som salmisten:

Herre, vår herre,
hvor herlig ditt navn er over hele jorden!

* Joh 1:12
** Matt 7:11

Respekt

Jeg er midt i ei uke med ”Nordisk lederutviklingsinstitutt”. I den nye sesjonen er det en flott gjeng på 17 delegater fra Romania, Russland, Estland, Latvia, Sverige, Danmark, Norge – og blant disse finnes det også en brite, en moldover, en færøying og en med nederlandsk statsborgerskap. Flott fellesskap - med dem og Vårherre.

Vi har også hatt besøk av bl. a Robert Street som underviste om ”Tjenende lederskap”. Han fokuserte på at en viktig side av å vise tjenersinn er å vise respekt.

Han fortalte om sin tid på offisersskolen i England der han hver uke spurte kadettene: Har dere blitt respektert av stab og andre kadetter i uka som har gått? og han fortsatte med Har du vist alle respekt i uka som har gått?”.

En ting er å vite hva som er rett, en annen ting er det når det blir en del av min holdning. Det er bibelsk det:

Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!
1 Pet 2:11-17

Jeg ærer mennesker ved å vise dem respekt, og ved å ære Guds ypperste skapning viser jeg også Ham ære og respekt. Ber om at det virker i dag også!

Jeg vet det, Jakob, jeg vet

Jeg har vært gjennom en fantastisk helg. Åpningen av Ressurssenteret med det nye korpslokalet var en flott opplevelse – og alt gikk bra. Stemningen var høy og Gud var nær – jeg spanderer et rungende: ”Halleluja”!

Og så er Jakob den første jeg møter etter helga. Jakob kan være irriterende. Han er så uforskammet direkte, og hver gang jeg skal møte ham, vet jeg at han kommer til å ramme. Ubehagelig er det. For han har som regel rett…

I prosessen fram mot den flotte helga har jeg noen ganger vært sint. Med intellektet kan jeg si at det har vært legitimt. Men hva hjelper det når mitt største ønske er å ikke være sint? Det har også vært en veldig travel tid, men når det gjelder slitasje utgjør travelheten kanskje 10%, mens energitappingen når jeg ”må” være sint utgjør 90%. Og etter den flotte helga serverer Jakob meg dette ”rett i fleisen”:

Dette må du vite, min kjære bror Jostein*: Enhver skal være rask til å høre, men sen til å tale og sen til å bli sint. For sinne hos et menneske fører ikke til det som er rett for Gud.
Jak 1:19-25

Jeg vet det, kjære bror Jakob, jeg vet det så alt for godt. Men takk for påminnelsen – jeg skal prøve å telle til 100 – eller var det 70 x 7?
So help me God!

* Jeg har gjort det litt personlig.... ;-)

Alt for alle

Dersom du har fulgt med på bloggen min, har du forstått at jeg har mange interesser.

Jeg blir også fort ”interessert” i mennesker, for alle mennesker bærer på en helt unik historie. Jeg føler meg privilegert (og ofte rørt) hver gang et menneske lukker meg inn i sitt liv og sin historie.

Paulus inviterte inn hele verden. Det er ikke sikkert at han ante omfanget den gang han gjorde det, men om han hadde visst det, er jeg overbevist om at han likevel ville gjort det:

For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen.
1 Kor 9:19-23

Jeg har ofte lurt på i stor grad prosjektet hans var vellykket. Da Jesus var begrenset fordi han var et sant menneske, prioriterte han de tolv og i særdeleshet ”de tre”. Paulus ”smørte seg” veldig tynt utover. Jeg går selv i fella. Jeg ønsker desperat å være alt for alle, og føler ofte at jeg mislykkes med det. Det blir fort ”tynt” i forhold til familie, venner og mennesker som i vanskelige perioder hadde trengt at jeg var der, men så er jeg ”alle andre steder”.

For et halvt år siden var jeg sammen med Jan. Han prioriterer å bruke masse tid på enkeltmennesket, og jeg beundrer ham for det. Kunne Paulus indirekte ha blitt enda mer ”effektiv” om han hadde prioritert ”tre” og ”tolv” i stedet for å bli alt for alle? Det vil jeg fundere litt på i dag – kanskje vi trenger både ”Janer” og ”Pauluser”? Jeg vet i hvert fall hvem jeg ligner mest på….

Menneskeverd

Menneskeverdet står alltid under angrep. Vi blir klare over det når det skjer massakre lik den vi opplevde for snart en måned siden. Men det skjer krenkelse av liv i landet vårt hele tiden. I 2010 ble det foretatt 15.700 aborter i Norge*. Det får relativt lite oppmerksomhet. Samtidig er menneskets mandat som guddommelig innsatt forvalter av jorda og livet der ikke endret. Hva gjør jeg med et slikt ansvar?

Du gjorde ham lite ringere enn Gud og kronet ham med ære og herlighet.
Du gjorde ham til herre over dine henders verk,
alt la du under hans føtter
Salme 8:1-10

Versene forteller mye om menneskeverdet, og da er kanskje betroelsen av ”forvalteroppdraget” et enda sterkere vitnesbyrd enn ”kroning med ære og herlighet”. Så er spørsmålet om resultatet av forvalteroppdraget levner oss like mye ære.**

Jeg må innrømme, Herre, at når det gjelder dette spørsmålet, svinger jeg mye oftere mellom håp og tvil, enn når jeg tenker på deg!

* Folkehelseinstituttets tall
** Jeg har en ubehagelig formening om at hvordan jeg skjøtter forvalteroppdraget får konsekvenser for mitt syn på menneskeverdet.