Viser innlegg med etiketten Angst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Angst. Vis alle innlegg

tirsdag 18. august 2015

Det er akkurat det jeg er redd for!

Spørsmålet: «Hvorfor er det noen som blir redde?» er det første som dukker opp når jeg leser dagens vers?
Men da overprestene og vaktmennene fikk se ham, ropte de: «Korsfest! Korsfest!» Pilatus sa: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.» Jødene svarte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Da Pilatus hørte dette, ble han enda reddere.
Joh 19:6-8
Det kan umulig vært informasjonen om at Jesus ifølge Moseloven var skyldig til å dø fordi han hadde spottet Gud ved å si at han var Guds sønn som gjorde Pilatus redd. Han administrerte en lov som i det romerske juridiske hierarki stod over jødeloven. Han var ikke jøde så jødeloven angikk ham ikke personlig. Riktignok var han satt til å styre den fjerne provinsen og derfor hadde han en viss forpliktelse i forhold det å være kulturelt sensitiv, men jeg tror ikke redselen hadde noe med det å gjøre.

For noen måneder satt jeg i en gruppesamtale om det å be selv om man ikke trodde. En av dem som bekjente sin «ikke-tro», innrømte at han ba i vanskelige situasjoner. «Det skal du være forsiktig med», sa jeg, «for før du aner det så svarer han!» Responsen tror jeg rammer redselen til Pilatus på kornet: «Det er akkurat det jeg er redd for!».

Det er deilig å oppleve slik ærlighet. Innerst inne ligger det altså en tro – ellers hadde det ikke blitt en bønn. Og det er skremmende dersom bønnen skulle bli svart, for da må man forholde seg til noe som er større enn en selv, en må møte Gud.

Jeg tror at det var jødenes informasjon om at Jesus hadde hevdet å være Guds Sønn som gjorde Pilatus redd. Det var noe han hadde en fornemmelse av allerede i det øyeblikket de møttes. Her er noe sant, noe ekte, noe jeg har lett etter et helt liv, her ER selve LIVET.

Det er klart at man blir skremt av noe sånt. Plutselig måtte han forholde seg til det han trodde, det han innerst inne "visste". Spørsmålet om liv og død lå i hans hender på en helt annen måte enn i de henrettelsesdommene han hadde avsagt tidligere. Denne gangen gjaldt det ham selv.

Overfor den realiteten er det mange som fortsatt blir redde når de merker at Jesus fortsatt lever i dem som tror. Det er noe de må forholde seg til.

Dagens ‘manna’:

Jeg MÅ forholde meg til LIVET.
---------------------------------------

tirsdag 3. februar 2015

Utrolig godt å bli minnet på

...men det kan virke veldig lett å si:
La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
Joh 14:27b
Det kan virke alt for lettvint dersom det blir revet 
ut av sin sammenheng. Det kommer etter et helt kapittel med undervisning som startet året for meg her på denne bloggen: «La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!» Deretter følger en spennende dialog som forklarer hvorfor jeg ikke behøver å engstes dersom jeg tror på Gud og ham som han har sendt.

Det viktigste er løftet om at han kommer og «bor hos meg», skal «lære meg alt» og «minne meg om det Jesus har sagt». I tillegg skal han etterlate meg fred. Det vil si at det er noe jeg arver etter ham. Han eide en fred midt i alt det han opplevde. Den freden var rotfestet i at han var ett med Far. Den er en del av arven som han gir til meg. Det er altså ikke grunn for meg til å engstes eller bli motløs.

Skulle det skje, er det godt å vite at heller ikke angst eller andre faktorer som kan gjøre meg motløs, kan skille meg fra hans kjærlighet. Akkurat det hadde Paulus erfaring med, og den har han delt med oss:

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? …jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.
Rom 8:35, 38-39
Det holder for meg, men det er utrolig godt å bli minnet på det.

Dagens ‘manna’:

Takk for påminnelsen!
-----------------------------
* Det er morsomt at påminnelses-symbolet også minner om Jesus-bevegelsens hilsen fra tidlig 70-tall "One Way - Jesus".
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 1. januar 2015

Et nytt kapittel

I drøye ti år har jeg skrevet dagboknotater med (u)jevne mellomrom. I går avsluttet jeg 2014-kapittelet. Notatene er kun til «innvortes» bruk og inneholder alt fra trivialiteter, via frustrasjoner til beskrivelse av flotte opplevelser både av åndelig og fysisk art. Det er interessant å ta en titt tilbake for å finne ut hva som har påvirket meg og veien videre.

I dag begynner et nytt kapittel. Jeg har forventninger til Herren også for 2015 – og til Bibellesningen som også tar meg til et nytt kapittel:

La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg!
Joh 14:1
Det er et fantastisk vers å starte et nytt år med.
 

Og en veldig viktig påminnelse for disiplene som befant seg i «fritt fall». Judas hadde akkurat forlatt dem. Jesus skulle dø. Peter, den naturlige lederen blant disiplene, hadde fått beskjed om at han kom til å fornekte Jesus. Alt det de hadde ofret livet sitt til gjennom tre spennende år var i ferd med å falle fra hverandre. Man kan få angst av mindre – hva nå?

Det begynner et nytt kapittel, og Jesus kommer med svaret. Heldigvis er det mer utfyllende enn dagens ene vers. Svaret går over tre kapitler og avsluttes med en bønn som dekker ytterligere ett kapittel. Men hele svaret blir meningsløst dersom ikke utgangspunktet er troen på Gud og hans sønn Jesus Kristus.

Også for min del blir det meningsløst å gå inn i 2015 uten troen. I dag begynner et nytt kapittel og dagens ‘manna’, kan også være årets ‘manna’:

Tro på Gud og tro på meg!
… det blir ro i hjertet av sånt!
-----------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 31. oktober 2014

Så menneskelig

Jeg tror de fleste liker når noe blir helt ordinært og ekte, med andre ord helt menneskelig. «Vi blir alltid mer glad i mennesker når vi lærer dem å kjenne og oppdager at de har feil og mangler» sa Vigdis på vegne av Bergen 1. korps da vi tok farvel med menigheten etter tre spennende år, og så fortsatte hun: «Og deg, Jostein, er vi blitt veldig glad i!»
  
Det ble en god latter i salen, og jeg tok det som et komplement. Jeg hadde vært tilstede med min menneskelighet. Det er når jeg blir redd for å gjøre feil, eller tror jeg må være en annen enn den jeg er, at jeg fristes til å spille en rolle i stedet for å være nær som menneske med den sårbarheten det er.

Også på det området er Jesus det store forbildet:

Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne timen? Nei, til denne timen skulle jeg komme.
Joh 12:27
Så menneskelig – et sant menneske som vedkjente seg angsten da han visste at «Timen er kommet». Som menneske kunne han ha rømt unna, men det samme menneske så det ikke som et alternativ fordi han visste hva som var rett. I kriser er det faktisk ganske ofte at mennesker gjør akkurat det. De gjør det de mener er rett. Jeg har tidligere brukt eksemplet fra forliset til «Empress of Ireland». Da fortalte de overlevende at etter at salvasjonistene hadde oppdaget at det ikke var livbelter til alle, tok de av sine og ga til dem som ikke hadde og sa: «Det er lettere for meg å dø enn for deg!» Jeg regner med at de også var «fylt av angst», men de visste hva som var rett.

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør det menneskelig å velge det som er rett hver dag!
-------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 26. november 2013

Kom om bord!

Jeg lærte meg å ro ganske tidlig. Da vi bodde på Jæren hadde vi tilgang til en robåt som lå i nærheten av Obrestad fyr. Det hendte rett som det var at pappa og jeg var ute og fisket, og vi byttet på å ro og dorge. I tillegg hadde vi robåt ved hytta vår på Riska. Da jeg var i marinen kom denne erfaringen til nytte da jeg skulle ro eller ha kommandoen i travaljen.

De disiplene som la seg i kast med kryssingen av Genesaretsjøen var også erfarne roere:
Da de hadde rodd omkring tjuefem eller tretti stadier, så de at Jesus kom gående på sjøen og nærmet seg båten, og de ble redde.
Joh 6:19
Opplysningen om hvor langt de hadde rodd er interessant. Avstanden de hadde tilbakelagt var ca 5 km* i vår målestokk. De skulle til Kapernaum fra den andre siden. Der er selvfølgelig litt avhengig av hva som var utgangspunktet på den andre side, men mye tyder på at de var ”midt utpå” da de opplevde noe de aldri hadde opplevd før. Selv om Johannes forteller at det var Jesus som kom gående, er det mye som tyder på at de ikke var sikre på hvem det var. Jesus måtte berolige dem: «Det er jeg. Vær ikke redde!» (v 20). Men tro om det ikke var det ”uvanlige” som gjorde dem redde?

Hva hjelper det om de kjente ham, når det som skjedde var overnaturlig? Det er menneskelig å bli skremt av det overnaturlige. Derfor tror jeg mange får glipp av Guds ”besøk” i hverdagen. Vi har en tendens til å skyve fra oss det vi ikke forstår – det som ikke er ”vanlig”. I januar er det 20 år siden den underlige ”Toronto-velsignelsen” brøt løs. De som kjenner meg vet at den kom til å få en sterk innflytelse i livet mitt og på tjenesten min. 


Fordi mange ble skremt av de uforståelige manifestasjonene, måtte jeg studere Guds ord for å se om det var sant det jeg alltid hadde forkynt: ”Når Gud kommer, kommer han med fred”. Jeg oppdaget da at det ikke alltid er tilfellet i vår oppfatning av hva fred er. Han gir den fred som verden ikke gir. Det var Gud som kom til disiplene ”midt utpå”. De ble redde fordi de ikke forsto det som skjedde. Om noen uker skal vi feire at Gud kom til verden for å frelse den. Mange av jødene forsto det ikke og ble så skremte at de planla å få ham drept. Det er det fremmede som skremmer oss. Dersom jeg gir Gud tid og rom i min hverdag kommer han i all sin fylde og herlighet – også når jeg er ”midt utpå”. Våger jeg å ta ham om bord?

Dagens ’manna’:

Kom om bord Jesus!
--------------------------------
* En stadie er ca 185 meter.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 31. desember 2009

Ønske for 2012!

Et bedre ønske for et nytt år enn Jesu egne ord kan jeg ikke finne:
    Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.
    Joh 14:27

tirsdag 22. september 2009

Malstrøm


Bildet viser en båt som krysser Saltstraumen på det svakeste. Norges sterkeste malstrøm er ikke å spøke med på det sterkeste. Ikke så rart at en David i dødsfare beskriver angsten som "skremmende undergangsstrømmer":
    Dødens lenker sluttet seg om meg,
    undergangsstrømmene skremte meg.
    Dødsrikets bånd snørte seg om meg,
    dødens snarer lå i min vei.
    Da kalte jeg på Herren i min nød
    og ropte til min Gud.
    Han hørte min røst fra sitt tempel,
    til hans øre nådde mitt rop.

    Salme 18:1-7
På dager når jeg merker ”malstrømmen” i mellomgulvet er det godt å rope til Gud. Han hørte ikke bare David. Han hører ropet mitt - og ditt også! Ha en velsignet og "strømfri" dag!