Viser innlegg med etiketten Gud. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gud. Vis alle innlegg

lørdag 6. januar 2018

Fortsett framdriften!

Vi har nettopp flyttet igjen. Ikke veldig langt denne gangen. Vår nye leilighet ligger drøye 3 km unna hvor vi har bodd de siste 2,5 årene. I tillegg har jeg byttet kontor - jeg bar sakene mine over til den andre siden av korridoren. Jeg er altså i bevegelse på grunn av bevegelser i vår bevegelse. Kristendommen er ikke en religion; det er noe som lever; det er en bevegelse. Derfor er Frelsesarméen først og fremst en bevegelse som setter folk i bevegelse.

Vi vet at det er bevegelse i verden; det som er i bevegelse, blir flyttet av en annen ting; denne andre tingen må også flyttes av noe. For Thomas Aquinas (1) utviklet denne tanken seg til et av hans filosofiske argument for Guds eksistens. Fordi det fins bevegelse må den logiske konsekvensen være  at det også fins en "første beveger". For Aquinas er denne "første beveger" Gud. Siden Gud er uendelig, betrakter Aquinas ham som den "ubevegelige bevegeren".

Så da vi valgte det latinske ordet Momentum som vårt motto, er det for å minne oss om at kristne skal bevege seg på impulsen gitt av den første bevegeren - hver dag! Hva dette betyr i praksis, vil jeg utdype i bloggen ukentlig i en tid framover.

Så hvordan begynte det?

Skapelseshistorien forteller oss at jorden var øde, tom og mørk:
Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys.
1 Mos 1:3
For en impuls! Det var ikke solen Gud skapte, men Gud som plasserte seg selv midt i skaperverket. Den første bevegeren hadde tatt det første trekket, og bevegelsen var i gang, en bevegelse som bare kan stoppes av ham som startet den. Johannes grep dette og formidlet det til oss: «Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham.» (2); og i prologen til evangeliet der han beskrev Ordet som ble menneske uttrykte han det slik: «I ham, var liv, og livet var menneskenes lys.» (3)

Dagens 'Manna':

La oss leve, bevege oss og være til i lyset og livet til den første bevegeren. (4)
--------------------------------
(1) Tommaso d'Aquino var en italiensk Dominikanske munk som levde fra 1225 til 1274.
(2) 1 Joh 1:5
(3) Joh 1:4

fredag 4. mars 2016

Gud er et verb

Dette er den andre – og viktigste grunnen til at jeg har valgt å starte med verb i «Troens grammatikk». Alt begynner med Gud.

Det var ganske tidlig på min pilegrimsreise i troen at tanken «Gud er et verb» begynte å ta form. Jeg har helt sikkert, både i forkynnelse og i bibelundervisning, kommet med antydninger som kunne tolkes slik at det er en kobling mellom Gud og verb. Likevel tror jeg ikke at jeg noen gang hadde sagt rett ut at «Gud er et verb» før jeg så det på trykk i boka «Skuret»
(1).
 
Young krediterer Buckminster Fuller for utsagnet. Fuller skrev:
«For meg virker det som om Gud er et verb, ikke et substantiv, egennavn eller fellesnavn» (2)

Men fins det bibelsk belegg for påstanden «Gud er et verb»?

Absolutt!

Da Gud talte til Moses fra en brennende tornebusk på fjellet Horeb, presenterte han seg slik: «Jeg er din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud.» (2 Mos 3:6) Deretter ga han Moses beskjed om at det var han som skulle føre folket ut av Egypt. Moses hadde flere innvendinger. En av dem var å fortelle israelittene hvem som hadde sendt ham. Jeg innbiller meg at han syntes det var vanskelig å si at han hadde pratet med en tornebusk. Hva om de spør «Hva er hans navn?». Sannsynligvis var Moses selv nysgjerrig på det samme. Svaret kom raskt: 

«Slik skal du svare israelittene: ‘Jeg er’ har sendt meg til dere.»
2 Mos 3:14 
Gud presenterte seg selv for sitt folk som et verb – som vanligvis oppfattes som et uselvstendig verb, men som også kan være selvstendig fordi «Jeg er» kan bety «Jeg eksisterer». Jeg tror Gud valgte dette verbet nettopp på grunn av at det kan oppfattes som selvstendig og uselvstendig. Og hvorfor kommer jeg tilbake til i morgen.

Dagen ‘manna’:

Troen min bygger på vissheten om at Gud er «Jeg er»
---------------------------------------
(1) William Paul Young: «Skuret - der tragedien konfronterer evigheten», Hermon forlag, Skjetten 2009, s. 209
(2) Min oversettelse av: “God, to me, it seems, is a verb, not a noun, proper or improper.” Buckminster Fuller: “No More Secondhand God” (1963)
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

torsdag 3. mars 2016

Troens verb

Det er en spennende tanke dersom troens verb er å tro, for det styrker tanken om at tro er en reaksjon. Men når jeg skriver om troens verb, er jeg ikke primært ute etter ett verb, men at det å tro er noe vi gjør og noe som hender hele tiden (1).

Derfor er den første grunnen til at jeg velger å begynne med ordklassen «verb» at det er en handling som starter beretningen som danner grunnlaget for min tro.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden»
1 Mos 1:1
Før skapelsen var det ingenting. Alt var øde, tomt og mørkt. Noe måtte begynne å skje for at noe kunne skapes.

«Én måtte sette noe i bevegelse» ville Thomas Aquinas sagt på 1200-tallet. Det ville passet inn i et av hans fem Gudsbevis. Argumentet hans var at ingenting er i bevegelse uten å bli satt i bevegelse av noe eller noen. Siden alt i universet er i bevegelse må det ha vært en «første beveger» – altså Gud. 


Jeg skal ikke stanse lenge ved Gudsbevis. De er blitt angrepet og forsvart ned gjennom århundrene. De troende vil kanskje finne slike "bevis" interessante og til en viss grad bekreftende, mens den ikke troende fort finner svakheter i logikken. I det nevnte argumentet, er motspørsmålet «Hvem beveget den ‘første beveger’?», og så er diskusjonen i gang. Det er fort gjort å havne i grøfta. Særlig dersom jeg velger å kalle «den første beveger» for «den ubevegelige beveger». Det eneste jeg oppnår med det, er å begrense Gud for å få ham til å passe inn i mitt svært begrensede forståelsesunivers.

Det som er viktig å ta med meg fra skapelsesberetningene, er bildet av en aktivt handlende Gud som skapte, og som fortsetter å skape og som handler sammen med menneskene hver dag. Men det er andre sider ved tro og verb som er enda viktigere for meg. Følg med!

Dagens ‘manna’:

Gud er ikke en passiv observatør, men en aktiv medlever.
------------------------------------------
(1) Jeg har min egen oppfatning av hva som er det viktigste verbet i troen. For meg står det mellom to, men jeg har en favoritt. Jeg røper det ikke nå, men om noen dager. Før det kan jo du tenke hvilket verb som er viktigst for deg!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

onsdag 24. februar 2016

Den eneste sanne Gud

Jeg utelukker ikke at alle mennesker søker den samme Gud. Det gjorde heller ikke Paulus. Da han talte til atenerne på Areopagos sa han:

«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere» 
Apg 17.22-23.
I likhet med Paulus, var hovedmålet for Johannes å forkynne Gud på en slik måte at det var mulig å bli kjent med ham. For det er gjennom å kjenne ham at han blir «sann». Jeg vet at kona mi ikke er en illusjon fordi jeg er sammen med henne, kjenner henne og vet at hun er virkelig, eller «sann» for å holde meg til dagens «vokabular». I det som kalles den øversteprestelige bønn, ba Jesus:
Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus.
Joh 17:3
Da Johannes skrev sitt brev mange år etter at Jesus ba denne bønnen, hadde han gjort denne personlige erfaringen:
Vi er i Den sanne, vi som er i hans Sønn, Jesus Kristus. Han er den sanne Gud og det evige liv.
1 Joh 5:20b
Vitnesbyrdet bekrefter også hans sterke tro på Den treenige Gud. Det er gjennom Sønnen at vi kan bli kjent med «Den sanne», og Sønnen er «veien, sannheten og livet» fordi han er Gud. Det er Sønnen som viser veien til den eneste sanne Gud fordi han er veien. Han er sannheten fordi han levde som han lærte. Da han vandret på jorden, viste han at Gud er kjærlighet. Det er også «veien» å gjøre ham kjent på i 2016.

Dagens ‘manna’:

Det er så godt å være!
----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

mandag 25. januar 2016

Finnes det en synlig Gud?

Instinktivt tror jeg de fleste umiddelbart vil svare «nei». Jeg inkluderer meg selv blant dem og derfor trenger jeg stadig å justere min egen forståelse:
Ingen har noen gang sett Gud. Men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.
1 Joh 4:12
Dersom vi som tilhører Jesu kropp i 2016, lar Guds kjærlighet strømme gjennom oss, vil Gud bli synlig for verden. Og det trenger verden, enten det handler om Storskog, Istanbul, Chisinau, Oslo eller dalstråka innafor. 

Ingenting gir mer håp enn å se Guds kjærlighet gjennom menneskers omsorg. Dagens vers stadfester også det faktum at Guds kjærlighet i meg ikke fullendes før jeg elsker andre. Tanken om et åndelig liv som bare handler om Gud og meg, blir derfor en absurditet (1).

Dagens ‘manna’:

Gud blir synlig gjennom kjærlighet
--------------------------------
(1) Se "Sosial hellighet"
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

mandag 4. januar 2016

«Det største av alt»

… er den norske oversettelsen av George Beverly Shea’s sang "The Wonder of it all". Jeg tar det med meg i dag fordi jeg undres over Guds storhet. Det er så lett å havne under fordømmelse. Da tenker jeg ikke på andre menneskers fordømmelse, men under sin egen. Det er en trøst at Johannes som var så trygg i sin tro, også hadde den utfordringen:
For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
1 Joh 3:20
Det er fort gjort å kjenne på tilkortkommenheten: «Jeg burde visst og gjort bedre!» Men Gud er større enn hjertet mitt og vet hva som er mitt innerste ønske, og fordi jeg er i Kristus er det ingen fordømmelse hos ham. Enda en gang tenker jeg på Anselms beskrivelse av Gud i et av sine ‘Gudsbevis’ (1): «Den om hvem intet større kan tenkes!» 
Det betyr at i det øyeblikket jeg har tenkt en tanke om Gud, har jeg også begrenset ham. Han er større enn alt – og det inkluderer alt, også mitt hjerte når det en gang imellom sliter med å finne roen for hans ansikt. Uroen skyldes ikke ham, men at min egen tilkortkommenhet gjør at jeg glemmer at jeg er skjult i ham. At han også da elsker og tenker på meg, er «Det største av alt».

Dagens ‘manna’:

Han vet alt!
-----------------------------------
(1) Se: "Hvor stor er Gud?
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

mandag 15. juni 2015

Gud er hellig

Det er flere grunner til at jeg i de neste ukene kommer til å ha fokus på hellighet.

For det første tror jeg at det eneste som kan gi evangeliet troverdighet i en sekularisert verden er mennesker drevet av en ekte, hellig kjærlighet.

For det andre er jeg opptatt av hellighet skal prege mitt eget liv.
For det tredje er det viktig for meg at undervisningen om hellighet holder seg frisk slik at jeg er klar til når som helst å ta oppdrag på det vi i Frelsesarmeen kaller "Brengle-institutt"*.

Gud er start og mål for alt. Han er ”alfa og omega” og derfor forutsetter et slikt emne at Gud selv er hellig. Det er et massivt bibelsk belegg for å hevde at han er hellig:

1. Han vitner selv om at han er det (f. eks. 3 Mos 19:2)
2. Engler og åndsvesener sier at han er det (f. eks. Åp 4:8)
3. Mennesker opplever at han er det (f. eks. Jes 6:5)
Det er også mysteriet i min relasjon til Far – han er så hellig og likevel så nær.
--------------------------------
* "Brengle-institutt" er et konsept der offiserer i Frelsesarmeen samles i en uke til bønn, innvielse og undervisning om hellighet. Instituttets navn kommer fra Samuel Logan Brengle som regnes som Frelsesarmeens fremste hellighetsforkynner.

søndag 7. desember 2014

«Fins det noe vakrere?»

I går formiddag var jeg ute på en løpetur og etter å ha passert en marina, åpnet Ryfylkelandskapet seg i strålende morgensol over en rolig Gandsfjord. En annen løper hadde stoppet noen meter foran meg, og da jeg passerte i rolig fart kommenterte jeg: 

 - «Fins det noe vakrere?»
 

Responsen kom kontant:
 - «Skojar du? Det är ju helt underbart!» 


Vi smilte til hverandre og ønsket hverandre en fantastisk dag! 

Mens jeg nøt det skjønne været, landskapet og turen videre, tenkte jeg på om det faktisk var det vakreste jeg kunne tenke meg, og måtte konkludere med et klart «Nei».

Han som står bak alt dette er vakrere, og da er uttrykket for hans nærvær på jorden i dag vakrere enn jorden selv. Og han er veldig tydelig på hva som er det sterkeste uttrykket for hans nærvær:

Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, da skylder også dere å vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.
Joh 13:14-15
Når etterfølgerne følger forbildet og tjener slik han tjente slik at han blir synlig i verden, er det det vakreste som fins. Jeg vet ikke om jeg møter den unge svensken igjen, men om det skjer, vil jeg stoppe opp og si: «Er det ikke fantastisk at en kosmisk eksplosjon kan få til noe så flott!» 
Det kunne jo blitt en viktig samtale av noe sånt. For det fins noe vakrere: Skaperen selv og hans nærvær i verden. For noen kan julegryta være en ørliten påminnelse om det - og jeg ber om at den må gi mulighet for mye av Guds nærvær, men det er det forvalterne av oppdraget som må sørge for ved at de vet hvem de er. 

Dagens ‘manna’:

I dag vil jeg se Guds vakre nærvær i verden!*
--------------------------------------------
* Og idag er verden Mandal!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes
Se også: I de levendes land

torsdag 3. april 2014

Si meg hvem du omgås

…så skal jeg si deg hvem du er. Dette ordtaket kan skrives som en syllogisme. En syllogisme består av to premisser og en konklusjon. Som syllogisme vil ordtaket se slik ut:
  • Premiss: En person omgås dem han har mye til felles med
  • Premiss: Jeg kjenner dem du omgås
  • Konklusjon: Jeg vet hvem du er
Aristoteles levde på det fjerde århundre før Kristus. Mange ser  på ham som «logikkens far», og hans teorier er fortsatt gyldige.

Jesus levde i en verden der innsikt og gresk filosofi var verdier som menneskene strekte seg etter. Johannes hadde oppdaget at Jesus uttrykte seg på en måte som kunne formidles til mennesker som var opptatte av antikkens formidlingsform og gnostiske tenkemåte. Hele evangeliet bærer preg av det. Derfor gir han også plass til syllogismen:
«Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.»
Joh 8:47
Jesu utsagn skrevet som syllogisme ser slik ut:
  • Premiss: Den som er av Gud, hører Guds ord.
  • Premiss: Dere hører ikke (Guds ord)
  • Konklusjon: Dere er ikke av Gud
Jeg kan bruke den samme overordnede premiss og få noe positivt med meg inn i dagen:
  • Premiss: Den som er av Gud, hører Guds ord.
  • Premiss: Jeg omgås Gud og er av ham
  • Konklusjon: Jeg forventer å høre Guds ord
Dagens ‘manna’:
Jeg forventer å høre Guds ord
------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 2. mars 2014

Slik mennesker gjør

Som eldstebror la jeg godt merke til hva mine tre yngre søsken sa. Jeg hadde sikkert moro av det første gang jeg hørte det, og de beste minnene har jeg hatt glede av mange ganger siden. Torunn fikk «gjennomgå» i et minne som jeg brukte i talen i kongressen – og jeg tror jeg er tilgitt. I dag tenker jeg på min bror, Kjartan. Han fant på veldig mye rart som gutt. Inspirasjon hentet han blant annet hos «heltene» i bøkene til Astrid Lindgren, og hadde Astrid Lindgren fått anledning til å møte Kjartan, tror jeg at inspirasjonen hadde blitt gjensidig.
 

«Kjartan, det er ingen som gjør sånn!» sa mamma. «Jo, jeg!» svarte Kjartan.
Det kommer jeg aldri til å glemme. Jeg ler av det fortsatt og Kjartan er fortsatt Kjartan – halleluja! 


Men er det noe vi mennesker gjør som alle gjør?

«Dere dømmer slik mennesker gjør, men jeg dømmer ingen»
Joh 8:15
Alle mennesker dømmer ut fra naturlover, bevisste og ubevisste normsystem og gjeldende lover og regler i det samfunnet hvor vi lever våre liv. Ut fra konteksten er det tydelig at Jesus ikke dømmer noen på grunnlag av disse. For på en eller annen måte har vi alle forbrutt oss – «vi er alle skyldige» sier Paulus, og det er vi fordi vi ser, sier Jesus*.

Jesus forholder seg til lover som gjelder i Guds verden. De er på mange måter «strengere» enn våre, men de forvaltes med et tilbud om nåde.

Dagens ‘manna’:

Guds tanker er ikke som våre tanker**
-------------------------------------------
* Også det har Johannes fått med seg: Joh 9:41 – Paulus skriver om dette i Rom 3 
** Jes 55:8
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 16. desember 2013

Å se Gud

Jeg tror alle mennesker har en lengsel etter å se Gud. Det er ikke sikkert at alle er villige til å vedkjenne seg denne lengselen, men det er interessant når ”big bang”-teoretikere, som f. eks. Erik Tandberg mener at noen må ha tent gnisten til den eksplosjonen også. Det viser at uansett hvor langt vitenskapen kommer, vil det alltid være en første årsak – en gud vi gjerne skulle ha sett.

Den lengselen hadde også Det gamle testamentets ledere som hadde en nær relasjon med Gud. Moses hadde ”sett” Gud i den brennende tornebusken, men han hadde likevel ikke ”sett” nok til å danne seg et bilde av ham: «La meg da få se din herlighet!» var hans uttrykte lengsel. Guds respons var klar: «Du kan ikke få se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve» (2 Mos 33:20).

Jesus bekrefter at Moses ikke var et unntak:
Men ingen har sett min Far. Bare han som er fra Gud, har sett Far.
Joh 6:46
Derfor framstår Jesus som svaret på menneskets gudslengsel. Selv var han der i begynnelsen. Han var hos Gud og han var Gud. Den første årsak og den siste. Det jeg kan vite om Gud, det ser jeg i Jesus som Guds ord, og jeg ser det når hans kropp i verden i dag fungerer slik den skal, så skrøpelig og svak, men likevel til stede og synlig - et glimt av ham som en dag vil åpenbare seg i all sin herlighet.

Dagens ’manna’:
Gud er synlig i verden i dag. Måtte hans kropp gi et sant bilde av hvem han er!
----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 12. oktober 2013

Hvem står bak?

Ofte er det lettere å forstå et utsagn eller en hendelse dersom vi vet hvem som står bak. Det er et veldig interessant spørsmål som jødene stilte mannen som ble helbredet ved Betesda:
«Hvem er det mennesket som sa at du skulle ta den (båren din) og gå?»Joh 5:12
Det ligger flere ”antakelser” i spørsmålet. Dersom mannen ”bare” hadde blitt helbredet og ikke ”brutt loven” ville de fleste sikkert trukket konklusjonen at en engel hadde kommet ned og rørt opp vannet i Betesda. Men en oppfordring til lovbrudd måtte komme fra et menneske. Med andre ord har vi med et menneske å gjøre som går langt utenfor det et menneske kan og har rett til å gjøre.

Det er sannsynlig at ”jødene” som stiller spørsmålet representerer forumet som også Nikodemus representerte da han sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham» (Joh 3:2).

Spenningen mellom ”det mennesket” og ”kommet fra Gud” – er nerven i de johanneiske skriftene, og kommer veldig klart fram i hans første brev: ”På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud” (1 Joh 4:2).

Dagens 'manna':
Jesus er sant menneske og sann Gud
-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 8. april 2013

Det fullendte kunstverk

Overskriften ble neppe oppfunnet i debatten mellom Peter R. Holm og Egil A Wyller i Aftenposten vinteren 1997, men det var der jeg oppdaget den første gang. I en kronikk beskriver Wyller Johannesevangeliet som verdenslitteraturens mest fullendte kunstverk. Allerede som ganske fersk bibelleser, fikk jeg en forkjærlighet for dette evangeliet, men hadde aldri tenkt på det som litteratur. Derfor ble jeg fascinert av tanken om at Guds ord, eller Ordet, også må være det mest fullkomne uttrykk for litteratur. Litteraturvitere vil i en stor grad enes om skjønnheten i Johannes sin framstilling av Jesus-hendelsen.

Da jeg bestemte meg for at mitt daglige manna skulle finnes gjennom ”dypdykk” i enkeltbøker i Bibelen, var Johannes-evangeliet det jeg først tenkte på, men slo det fra meg som ”for stort”. I tillegg hadde jeg allerede publisert drøyt 160 refleksjoner knyttet til evangeliet.

Jeg kjenner likevel en ”dragning” til å starte der nå. Tidligere har jeg antydet lengden på reisen. Denne gang har jeg ingen aning. Dette blir en reise som jeg ikke vil knytte til tid. Det er egentlig helt i tråd med en av evangeliets grunntoner: Forholdet mellom tid og evighet. Gud er evig mens vår menneskelige fatteevne er begrenset av tid. Derfor sprenger allerede de tre første ordene av prologen rammene for grensene for min forståelse:

”I begynnelsen var...”
Joh 1:1
Dersom dette handler om begynnelsen til alt, hvordan kan da ”noe” allerede være?
Dette noe er Gud. Fra første pennestrøk inviterer Johannes meg med inn i mysteriet, og jeg takker for invitasjonen!

Dagens ’manna’:

Johannesevangeliet er en invitasjon til en trosreise i mysteriet.
-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes.

mandag 20. august 2012

Tre preposisjoner

For et år siden skrev jeg en rekke refleksjoner om troens grammatikk og da med et spesielt fokus på preposisjoner. Det er interessant at Paulus bruker tre preposisjoner til å beskrive Guds relasjon til menneskene:
han som er over alle
og gjennom alle og i alle.
Ef 4:6
1. Over
Jeg tror dette er den preposisjonen som er lettest for et menneske å forbinde med Gud. Den generelle oppfatningen av Gud er at han er opphøyet. At han også er dypt nedbøyet hos dem som ”ligger nede”, er en side ved ham vi ofte glemmer, men som vises ved preposisjonen:
2. Gjennom
At Gud eksisterer ’gjennom alle’ er kanskje lettere å forstå når de knyttes til Jesu ord i domskapittelet der han konkluderer med: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ (Matt 25:40)

3. I
At Gud er i alle vil umiddelbart bifalles i de nyreligiøse miljøene. Samtidig vil det ut fra konteksten være fullstendig avsporing å konkludere med at menneskene er overlatt til å finne Gud i seg selv. At Gud er ”i alle” tolker jeg som et uttrykk for at alle mennesker har sin opprinnelse i hans bilde. Ut fra konteksten er dette bildet blitt gjenopprettet i Kristus.

Egentlig fantastisk hvor mye tre små preposisjoner kan fortelle meg om Gud.

Dagens ’manna’
Det kan ligge mye informasjon i én bokstav

lørdag 18. august 2012

Én Gud *

Å bekjenne én Gud var en del av oppdragelsen til enhver jøde. Det kan være flere grunner til at det kommer inn denne sammenhengen, men kanskje den viktigste er hva som er konsekvensen av en slik bekjennelse: Det er bare én som skal tilbes! (Matt 4:10)

Det er en trussel mot enheten når ”tilbedelsen” går i andre retninger. Da Paulus skrev om splittelse til korinterne, var det nettopp fokus på de forskjellige redskapene som Herren hadde brukt til å nå menneskene i Korint som var årsak til splittelsen (1 Kor 1:12-13). Hadde de samlet seg om tilbedelsen av én Gud, ville de forstått at Apollos, Kefas og Paulus utelukkende var redskap.

Jeg ønsker å tjene Herren og være hans redskap. Jeg trenger også fra tid annen å få bekreftelse på at han bruker meg som et redskap, men det stopper der. I flere sammenheng har jeg vært vitne til at redskapet har fått mer oppmerksomhet enn Herren. Det er interessant at stjerner innenfor populærmusikken blir dyrket på grensen til tilbedelse – ikke så rart at de blir kalt ”idoler”. Det er bare én Gud som er verdig min tilbedelse.

Dagens ’manna’:
Herren min Gud vil jeg tilbe
Og ham alene vil jeg tjene.
PS - Takk for bønnestøtte. Fra Halmstad kan jeg melde om at mennesker er blitt frelst, helbredet, stadfestet og fornyet... og ennå er det ei slutt - Pris skje Gud!
__________________________________________
* Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp, én Ånd, slik dere fikk ett håp da dere ble kalt, én Herre, én tro, én dåp, én Gud
Ef 4:3-6

tirsdag 7. august 2012

Menneskelig begrensning

Jeg hører med til dem som begeistres av Paulus, men er klar over at ikke alle er like fascinert. Men jeg tror at selv de som sliter med noen av hans utsagn vil være enig i at han gir et ærlig bilde av seg selv. 

Paulus er veldig tydelig på sin egen begrensning spesielt og menneskers begrensning generelt. Han kan påberope seg solid teologisk utdannelse. Han har også store åpenbaringer, men innrømmer både svakhet og stykkevis innsikt. Derfor innser han også at bønn kan begrenses av den menneskelige begrensning. Da passer det å komme med følgende innrømmelse:
Han som virker i oss med sin kraft
og kan gjøre uendelig mye mer
enn det vi ber om og forstår,
Ef 3:20
Det er nok deler av dette verset jeg oftest bruker når jeg selv ber. Jeg ønsker ikke at mine begrensninger skal begrense Gud.

Dagens ’manna’:
Gud er større enn mine største tanker om ham!

tirsdag 5. juni 2012

Knallstart



Det er viktig med en god start. Etter en svært kort åpningshilsen der Paulus velsigner de hellige i Efesos, fortsetter han med å velsigne Gud:
Velsignet er Gud,
vår Herre Jesu Kristi Far,
Det virker litt fremmed på norsk å velsigne Gud. Oversettere av bibelselskapets tidligere versjoner har valgt å bruke ”lovet være Gud”. Når 2011-utgaven har valgt ”Velsignet er Gud”, ligger de nærmere grunnteksten, men det har likevel forårsaket teologiske debatt: Går det an for et menneske å velsigne Gud?

I andre språk virker det ikke fremmed. Åpningsfrasen av Salme 103 som nå lyder: "Velsign Herren, min sjel!" - har i alle år vært ”Bless the Lord all my soul” på engelsk, og  “Blagoslovi dushe moya gospoda” på russisk. Det har glidd inn som “normal” ikke bare for bibellesere, men for musikkelskere over hele verden ettersom Händel og Rakhmaninov er blant mange komponister som har valgt nettopp disse ordene i sine komposisjoner. Samtidig trakk vi i Norge på smilebåndet av Kjell Aukrust som gjennom Ludvig skapte uttrykket ”Gud velsigne Vårherre!”.

Jeg er helt klar over Gud er Gud og jeg er bare et menneske, men velsignelse er å si godt om. Derfor er det naturlig for meg også å velsigne Gud. At Han vil si gode ord over meg, er et fantastisk mysterium, men det trigger lysten til å være raus med min velsignelse av Ham. Han har tross alt sagt at med det samme mål som jeg måler skal det måles opp for meg.

Dagens ’manna’
Å begynne med å velsigne Gud gir en knallstart!

søndag 29. april 2012

Lost in translation?

For noen dager siden skjønte jeg ikke tegneserieruta ”Insanity Streak” i Vårt Land. Skiltet sa ”Haren og skillpadda” og tegningen viste ei skillpadde på restaurant som klaget over ”håret i suppa”. Det burde aldri vært trykket i ei norsk avis. Hår på engelsk (hair) har identisk uttale med hare (hare). Poenget forsvant – det burde vært droppet.


Men hva er poenget med denne lille innledningen?

Om noen måneder et det 100 år siden William Booths død. I den forbindelse skal det gis ut ei bok, og jeg har en artikkel om de to mest brukte sangene. På originalspråket er det fire vers, og jeg lurer litt på hvorfor et av versene er droppet på norsk. Poengene lar seg oversette, og min tolkning går verset slik:


Elias Gud, se på vår nød
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor
Den bringer lyset fra ditt ord
Forvandler livet her på jord
Send din ild.
Ilden er ofte knyttet til Guds åpenbaringen. Overfor Elia viste Gud seg i ild da han hentet ham opp i ei ildvogn og da han fortærte offeret på Karmel. Den fortærende ild er den rensende ild. Det tror jeg også er poenget til hebreerforkynneren:

For vår Gud er en fortærende ild.
Hebr 12:29

fredag 23. mars 2012

Skapelsestro

Hva er skapelsestro?

Enkelt fortalt er det en tro på en intelligent design av skaperverket.

Men også blant de som tror at det står en skapende Gud bak den verden vi lever i, trenger en slik tro å defineres eller nyanseres.

En relativt liten prosent av de troende i Norge holder fast på 7 dagers-formelen og at skapelsen fant sted for ca 6000 år siden. Noen bruker spørsmålet som en test på ”bibeltroskap”.

Jeg er kreasjonist i den forstand at jeg tror Gud skapte og fortsatt skaper. Jeg tror også det er fullt ut mulig for Gud å skape noe som ser ut som det er millioner av år gammelt, og jeg tviler ikke et sekund på at han kan gjøre det på seks dager. Det jeg ikke forstår er hvorfor ’tid’ plutselig skulle være viktig for Gud i tilknytning til skapelsen. Den evige Gud er tidløs. Jeg mener at også på dette området har hebreerforkynneren funnet temaets sentrale kjerne:
    I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.
    Hebr 11:3
…det vi ser har sitt opphav i det usynlige! For meg er det dette som er viktig. Og her jeg bor akkurat nå, er det så vakkert at det må være vanskelig å tro at det hele er tilfeldig.

lørdag 17. mars 2012

Den dramatiske forskjellen

Det er en stor forskjell på å legge seg og å falle. Kontrasten er ekstrem på følgende to utsagn:
    Legg din vei i Herrens hånd!
    Stol på ham, så griper han inn.

    Salme 37:5

    Det er forferdelig å falle i hendene på den levende Gud!
    Hebr 10:31
Det første er et resultat av tillitsfull overgivelse. Det andre er resultat av det alvorligste opprøret mot Gud: vanhelligelse av Jesu blod og bespottelse av nådens Ånd. Mens ekstreme retninger i andre religioner oppfordrer mennesker til å hevne krenkelsene av deres religion, oppfordres kristne til å overlate dommen til Herren.

Hebreerforkynneren har brukt mye plass på at Gud kommer menneskene i møte og tilbyr dem full frelse gjennom Sønnens offer, men han unnslår ikke at det også kommer en dom. Det kan være en fristelse for en forkynner å ’glemme’ dette aspektet når evangeliet formidles.

Dagens ’manna’:
    På grunn av Jesu blod og nådens Ånd legger jeg mitt liv i Herrens hender - så slipper jeg å ’falle’ i dem