‘En tid for alt’ – og nå er det tid for noe annet

ENGLISH
Planen var å holde på i 9 uker da jeg den 1. april 2009 bestemte meg for å blogge mitt daglige ‘manna’ – som ganske enkelt betyr å dele med andre det Guds ord ga meg å tygge på. 

Mer enn åtte år er en lang tid, og jeg har med jevne mellomrom vurdert å 'legge opp'. Men  bloggingen har gitt meg veldig mye velsignelse, og hjulpet meg til å sette egne ord på troen min. 

Underveis har det også kommet ganske mange ‘Aha!’ opplevelser som har hjulpet meg til å se klarere ting som tidligere lå i «mysterie-boksen». Samtidig har ikke innholdet i mysterieboksen blitt mindre. Jeg har tvert imot sett enda mer av frelsens og nådens mysterium. Jeg liker faktisk at jeg ikke forstår alt, og tror det er en del av nåden.

Jeg slutter ikke å blogge fordi jeg er «gått tom». Jeg er full av tanker om emner og bøker som fortjener et dypdykk, men jeg har fått ro for å prioritere annerledes – i hvert fall for en lengre periode. Det handler om flere ting, som ikke er viktige for andre enn meg selv, men jeg gir noen grunner i fotnota (1).

En del av nådens mysterium er vitnesbyrdene om at blogginnleggene har vært til hjelp for andre også. Jeg takker Gud for det, og jeg er glad for at internett gir mulighet for å være tilstede med vitnesbyrd om det som bygger opp. Bruk internett til å spre det gode, og ta med deg dette løftet:

Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen.
Fork 11:1

Å kaste brødet på vannet, er som å dele ‘manna’, nærmere bestemt ‘brødet fra himmelen’ = Jesus med andre. Det jeg deler av ham, kommer alltid tilbake med velsignelse. Til nå er ‘rekorden’ at det gikk 30 år før jeg så et konkret resultat av noe jeg følte meg ledet til å gjøre. Heldigvis trenger vi ikke alltid å vente så lenge. Noen ganger skjer det med en gang.

Dagens ‘manna’:

Det fins alltid en mulighet for å dele Jesus-livet!

NB - du finner alle tidligere blogginnlegg på Bibelportalen lykke til med en ny gjennomgang!
--------------------------------
(1) Her er noen grunner:

• Fysisk handler det om at jeg bruker veldig mye tid i løpet av en arbeidsdag til å sitte ved en skjerm. Utover arbeidstiden fører bloggingen til minst en ekstra skjermtime hver dag.
• Jeg ønsker å frigjøre tid uten å miste den personlige andakt-stunden som ligger i å forme tankene i en blogg. Jeg trenger å perfeksjonere språk, og nå vil jeg å studere Bibelen på russisk.
• Jeg har skrevet veldig mye de siste ti årene spesielt, og det har vært lite tid til lesing. Nå føler jeg behov for å lese.
• Jeg har fått ro for å ta denne beslutningen – det har jeg ikke hatt før.
• Det ligger allerede nesten 3.300 innlegg på bloggen. Disse er også tilgjengelig på Bibelportalen der innleggene er sortert under hver av bibelens bøker (i høyre kolonne), så det er fortsatt mulig å ta fram igjen det som tidligere er publisert.

A time for everything - and now it's time for something else

NORSK
The plan was to do the exercise for 9 weeks when, on 1 April 2009, I decided to blog my daily 'manna' - which simply means sharing with others the thought the word of God gave me to ponder upon for each day.
 
More than eight years is a long time, and I have regularly considered to 'quit'. However, the blogging has been a blessing for me, and helped me expressing my faith with my personal words.
 
Along the way, I have also experienced several 'Aha!' discoveries that have helped me seeing clearer things that were previously filed in the ‘mystery-box’. At the same time, the contents of the mystery box have not been reduced. On the contrary, I have seen even more of the mystery of salvation and grace. I actually like that I do not understand everything, and I even think that also is a part of the grace of God.

I do not stop blogging because I have a ‘writer’s block’. The truth is that I am full of thoughts about topics and books that deserve my devoted attention. However, I am now at peace with the decision to prioritize differently - at least for an undefined period of time. There are several reasons for this. They are not important to anyone, but myself. All the same, I share some reasons in the footnote (1).

Part of the mystery of grace are the testimonies that the blog postings have helped others too. I thank God for this, and I am glad that the internet gives the opportunity to be present with testimonies about the good news. My challenge to you is therefore to use the internet to spread a message of hope and love, and I share this promise:

Cast your bread upon the waters, For you will find it after many days.
Eccles 11:1

To cast the bread upon the water is like sharing the 'manna', more specific: 'the bread of heaven' = Jesus (2) with others. When I share him, the return is always a blessing. Until now, the record for a return is 30 years before I saw a concrete result of something I felt led to do. Fortunately, we do not always have to wait so long. Sometimes it happens right away.

‘Manna’ for today:

There is always an opportunity to share the life of Jesus with others!

NB - You will find overview over my blog-postings in English HERE
--------------------------------
(1) Here are some reasons:

• A lot of time during a workday I spend sitting working on a screen. In addition to long working hours, blogging takes at least one hour extra screen-time every day.
• I want to release time without losing the personal devotion it is to write the blog. My intention is to improve one of my languages, and now I will spend my devotions studying the Bible in Russian.
• Over the past ten years I have written very much (not only the blog), and there has been little time for reading. Now I will prioritize reading again, because I feel that I need it.
• I have peace of mind to make this decision
• There are already almost 3,300 posts on the blog. These are available on Bibelportalen, where the posts are sorted in 66 books of the Bible (in the right-hand column), so it is still possible to have access to all previously published reflections.

(2) See John 6:35-40

Et lite kors på NRK

”Gi lyd!” sa vi da vi lekte ”gjemsel” som barn. Det var siste løsning når søket etter den gjemte hadde pågått en stund uten å gi resultat.

Jesus hadde ”gitt lyd” gjennom utsagnet ”Gud, Faderen, har satt sitt segl på Menneskesønnen”. Folket skulle altså lete etter en som bar et segl – en form for merke eller tegn. Folkemengden hadde allerede mistanke om at det var Jesus, men da ha trakk seg bort ble de usikre:

«Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg?» spurte de. «Hva kan du gjøre? Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å spise.»
Joh 6:30-31

De sier rett ut at de ønsker å tro dersom de ser tegnet. Igjen kobler de ”brødunderet” med Moses, og inviterer Jesus til å bekrefte ”Ja – det var tegnet”. Men det underet var kun et symbol på noe var mye viktigere. Symbolenes funksjon er å lede oppmerksomheten mot en åndelig sannhet, og må aldri bli et mål i seg selv. At symboler kan være sterke signaler, er Dagsrevy-journalistens bruk av et lite kors et bevis på. Men det er ingen frelsende kraft i det lille gullkorset hun har rundt halsen. Å forkynne hva det lille korset symboliserer er viktigere enn noensinne, og det har jeg fortsatt anledning til i landet mitt - halleluja.

Det var heller ingen frelsende kraft i brødunderet i ødemarken, men det er en frelsende kraft i ”brødet fra himmelen” og det er på det brødet at Gud har satt sitt ”segl” – ja, det er selve tegnet. Men ser vi det?
 
Dagens ’manna’

Symboler må aldri bli et mål i seg selv

-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når Gud taler

…er tittelen på ei andaktsbok som ble mye brukt av mine foreldre da jeg vokste opp som barn. Første utgave kom allerede i 1935. Den er solgt i over 40.000 eksemplarer bare i Norge og er fortsatt i salg. To engelske kvinner ble enige om å begynne dagen med å lytte til hva Gud ville si dem. Det de ’hørte’ gjennom et år forandret dem, og de valgte å dele med seg. 

Alle profetier må prøves. Til og med Paulus sa: For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis (1). Derfor må også hvert enkelt innlegg i "Når Gud taler" prøves. Men dette innlegget handler ikke om boka, men om det faktum at Gud faktisk taler. For at vi skal tale profetisk, må vi lytte når han taler. 

Hebreerforkynneren kommer med følgende oppfordring:

Se til at dere ikke avviser ham som taler!
Hebr 12:25

Jeg har en sterk opplevelse av at Gud taler i vår tid, og det jeg daglig får, deler jeg med meg i denne bloggen. De siste ukene har det vært ekstra sterkt, og jeg har allerede flere ganger undervist og talt over det jeg kaller en ”profetisk sandwich”. Jeg må bare dele dette hver gang jeg har en anledning. Foreløpig har jeg ikke gjort det her på bloggen, men i forlengelsen av den sterke oppfordringen fra Hebreerforkynneren kommer jeg til å formidle dette i små porsjoner de neste dagene. 

Tilføyelse 13. mai 2016:
De fire siste årene har jeg delt budskapet i den profetiske sandwichen mange ganger. Den ga meg en sterk overbevisning om at dette er Guds tid for Europa. Også det som har skjedd den siste tiden med land som praktisk talt går konkurs, det europeiske samarbeidet som knaker i sammenføyningene, flyktningkrise, borgerkriger, politikere som skaper fremmedfrykt osv, men også en voksende åndelig lengsel, mange som opplever gjenfødelse, muslimer som møter Jesus i drømme og utrolig mange som vil det gode! 

Dagens ’manna’:

Jeg vil aldri avvise det jeg oppfatter som Guds tale

---------------------------

(1) 1 Kor 13:9

Verdier på billigsalg?

En verdi som ikke verdsettes har ingen verdi!

I en tid hvor det er ’in’ å snakke om verdier på de fleste arenaer kan det være viktig å minne om at verdiene ikke må selges billig.

Hebreerforkynneren kommer med en relativt sterk ”dom” over Esaus lettvinte forvaltning av sin verdi:

Se til at ingen driver hor og lever ugudelig som Esau, han som solgte førstefødselsretten sin for et eneste måltid mat.
Hebr 12:16

Jeg har faktisk ikke problem med å se at det å skusle bort en Gudgitt verdi eller rett er en form for ’hor’ eller ugudelig livsførsel. Gud har gitt meg barnerett og mange verdier i livet. Dersom de ikke er mer verd enn et øyeblikks tilfredsstillelse av basale behov, er det tragisk.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg til å sette høy verdi på alt du har gitt har meg!

Bitterhet og nåde

En tilfeldig kobling eller en bevisst sammenstilling? Spørsmålet dukket opp umiddelbart da jeg leste verset:

Se til at ingen går bort fra Guds nåde! La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade så mange blir forgiftet.
Hebr 12:15

Det er ikke tvil om at det er mye gift i bitterhet og at den kan skade mange, men mest skade volder den nok hos den som har latt den få slå rot i sitt indre.

Det kan være farlig å si at koblingen med å gå bort fra Guds nåde er bevisst. En som sliter med bitterhet har problemer nok om ikke spørsmålet om å gå bort fra Guds nåde legges til byrden. Men når jeg fryder meg i Guds nåde i mitt liv blir det ikke plass til bitterhet. Hvordan kan jeg som nyter godt av en slik fantastisk nåde gjøre annet enn å la den samme nåde tilflyte den eller dem som har sådd noe i mitt liv som kan gi spire til bitterhet? Om noe er blitt ødelagt i livet mitt, fortjener de ikke at det skader meg (og andre) enda mer ved at jeg dyrker fram bitterheten.

Dagens ’manna’:

Jeg vil være fri og da er det ikke plass til bitterhet!

En ekte streber…

Leif Paus het han, og han var prest i Vik i Sogn da jeg kom dit i 1977. Paus var en ung prest, og vi løp sammen på idrettslaget. I Breim-stafetten i 1978 mottok jeg pinnen fra ham og da jeg hadde løpt min etappe var det bygdas lensmann som overtok.

Det hente ofte at presten og løytnanten hadde møter og ’minnestunder’ sammen.

Hovedgrunnen til at det var godt å være sammen med Paus var at han var en ekte streber:
”Du har ikke problemer med å samarbeide med meg du?” spurte jeg ham ved en anledning. ”Jeg ønsker å se Herren, derfor jager jeg etter fred med alle!” svarte han. Jeg kjente igjen verset, og i dagens oversettelse heter det:

Streb etter fred med alle, og etter helliggjørelse, for uten den skal ingen se Herren.
Hebr. 12:14

Dagens ’manna’

Jeg også ønsker å være en streber etter fred og hellighet

Tukt = Irettesettelse?

Spørsmålet er relevant for det er en av de veldig tydelige endringene i den siste oversettelsen av Hebreerbrevet. Noen forbinder tukt med korporlig avstraffelse, og dermed har det hendt at det 12 kapittelet har blitt brukt som legitimering av en slikt handlingsmønster i barneoppdragelsen. Jeg tipper at det kan ha vært hovedgrunnen til endringen.

Jeg mener ikke at det er viktig for meningsinnholdet, men for meg er en irettesettelse ”tilsnakk” på grensen til gult kort, mens tukt er rødt kort – altså en skikkelig lærepenge.

Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter,
mist ikke motet når han refser.
Hebr 12:5

Hvorfor jeg ikke skal miste motet av refs og irettesettelser skriver jeg mer om i morgen. Da vil jeg også skrive litt om ordet som er brukt på grunnspråket.

Dagens ’manna’:

Gud, gjør meg mottakelig og takknemlig for irettesettelser

Glede i vente

Det er tredje gang jeg fokuserer på utholdenhet i gjennomgangen av hebreerbudskapet, men det kunne ha vært mange flere. Forrige refleksjon gikk på at det var ”synet av den usynlige” som gjorde at Moses holdt ut.

Men da den ’usynlige’ ble menneske, måtte også han lære utholdenhet, og hans motivasjon beskrives slik:

For å få den gleden han hadde i vente, holdt han ut på korset uten å bry seg om skammen, og nå har han satt seg på høyre side av Guds trone.
Hebr 12:2

Tanken på en ventende glede er en viktig kilde til utholdenhet. Også på dette området er troens opphavsmann og fullender et forbilde. Når jeg vet at budskapet sannsynligvis er skrevet til en lidende kirke, er bildet av Jesus som holder ut lidelse for å få gleden som ventet en viktig påminnelse og oppmuntring.

Dagens ’manna’

Jeg vet at jeg har en glede i vente!

Det gjelder selvfølgelig framtida, men i dag begynner jeg en tre dagers rundtur i Estland hvor jeg skal holde seminarer og tale i "Ordet i sentrum" - det er litt av en glede!

Noe å feste blikket på!

Da vi bodde i Moldova så vi mye fattigdom, forfall og elendighet. For å holde motet oppe, bestemte vi oss for at vi hver dag ville se noe vakkert. Det er viktig å presisere at det ikke var vanskelig:

Landet har mange vakre mennesker. Landskapet er vakkert, og våren er en eksplosjon i vakre blomster og medfølgende dufter. Ja, det fantes også vakre bygninger. Det vakre ga håp, men det var vår daglige bestemmelse hvor vi valgte å fokusere.

I går skrev jeg om ”Heiagjengen” – skyen av vitner som har gått foran. Det er viktig å ha dem som forbilder, men hovedfokus skal være på det største forbildet:

…fullfør løpet… med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus.
Hebr 12:2

Dagens ’manna’

Jeg bestemmer selv hvor jeg vil feste blikket!

”Heiagjengen”

Jeg har skrevet om ”Klanen” tidligere, og at jeg er imponert over deres trofaste støtte til det de elsker og tror på. Når jeg leser dagens vers får jeg sterke assosiasjoner til en ”heiagjeng”:

Derfor, når vi har så stor en sky av vitner omkring oss, så la oss legge av alt som tynger, og synden som så lett fanger oss inn, og med utholdenhet fullføre det løpet som ligger foran oss.
Hebr 12:1

Jeg har ikke bibelsk belegg for at de som har gått foran faktisk heier på meg når jeg fullfører løpet mitt, men jeg liker å leke med tanken at det er slik det er. Uansett opplever jeg at deres vitnesbyrd heier meg fram. Jeg har mange tanker om framtidige skriveprosjekter. Et av dem er å sammenfatte ’min sky’ – d.v.s. å skrive om mennesker som ved sin tro har hatt innflytelse på mitt liv og hjulpet meg til å fullføre løpet. Noen av dem har jeg allerede nevnt i tidligere blogger – f. eks.: Wiseman.

Dagens ’manna’:

Jeg vil ’heie’ mennesker fram i deres trosløp!

En plass i verden?

Det virker som det er et permanent spenningsforhold mellom ”verden” og de ”hellige”. Hebreerforkynneren sier det så sterkt som at:

Verden var dem ikke verdig,
Hebr 11:38

Dette er en oppsummering av det vitnesbyrdet han gir trosheltene. Han fortsetter: og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Det er tydelig at han ser forfølgelsen som en konsekvens av å leve ut troen. I så måte er han helt i tråd med Paulus som sier at

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.
2 Tim 3:12

Er det fordi at verden ikke er de ’hellige verdig’ at vi, som fortsatt lever i verden men ikke er av den, likevel føler oss uverdige til å få være en del av Guds rikets medarbeidere?

I så fall må jeg tilbake til det til grunntonen i budskapet i brevet: Det er Jesus som gjør at jeg kan ha en slik frimodighet. Når det da kommer dager hvor ’verden’ ikke har plass for mennesker som vil stå for sannheten, så får jeg prøve å huske at slik har det alltid vært.

Dagens ’manna’:

Min verdighet er i Jesus!

Tiden strekker ikke til!

Du har kanskje sagt det selv, og har du ikke det, har du helt sikkert hørt andre si det.
Men har du lagt merke til at det står i Bibelen?

Og hva skal jeg ellers nevne?
Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene.
Hebr 11:32

Det er ikke lett å få tiden til å strekke til når man vil fortelle om troens helter. Jeg er derfor heldig som kan dele gleden over Guds ord gjennom en daglig blogg. I små porsjoner samler jeg mitt daglige ’manna’ og får dele det med andre. Det blir dobbelt glede.

Dagens ’manna’:

Takk for muligheten til å spre godene over lang tid!

Murer som falt og faller

Det er mye mulig at det finnes vitenskapelige forklaringer på hvorfor Jerikos murer falt sammen, men det er et under at det skjedde da det skjedde:

Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager
Hebr 11:30 (1)

Spørsmålet er hvorfor Gud ville at folket skulle gå rundt i sju dager dersom han hadde bestemt seg for at han ville rasere Jerikos murer?
Jeg tenker at det har sammenheng med respekten for den frie vilje. Murene falt for Israelsfolkets skyld, men de måtte selv ville det.

Jesus døde for alle mennesker – alle ble frelst ved det Jesus gjorde på langfredag. ’Muren’ inn til det aller helligste falt. ’Muren’ inn til menneskehjertet – menneskets aller helligste, falt også. Det skjedde i ’tidens fylde’, men for at det skal virkeliggjøres i et menneskes liv, må det aksepteres ved tro.

Dagens ’manna’: 

Murer faller ved tro også i min hverdag!

----------------------------------------
(1) Josva 6:20

Den første påske

Egentlig litt underlig å være kommet så langt i hebreerbudskapet at følgende vers havner på Skjærtorsdag:

I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at ødeleggeren ikke skulle røre de førstefødte hos israelittene.
Hebr 11:28

Hebreerforkynneren skriver en del om tro knyttet til Moses og hans liv, men han nevner ikke ’tro’ i forbindelse med de andre landeplagene – bare i tilknytning til hendelsen med forbigangen.

Kanskje det var fordi de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster? Det som var et forbilde på korset, kunne de derimot ikke gjøre noe med. Hebreerforkynneren knytter dessuten troen opp mot det ’usynlige’, det som har en betydning langt ut over det som øyet ser. De første landeplagene var konkrete hadde en funksjon der og da.

Forbigangen var også veldig konkret, men bar i seg et bilde på noe langt større. Moses hadde sett dette også – og før ’underet’ hadde skjedd ble det innstiftet som en ”evig ordning”*. Det er tro som går mye lenger enn noen øyeblikks magi.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg å skille det evige fra det timelige!

___________________________
* 2 Mos 12:24
Se også:
Korstesten
En ”ubetydelig” detalj?

Bless you!

Engelsktalende bruker dette når noen nyser. Det skal visst nok gå tilbake til middelalderens pestbefengte Europa. Et nys var et tegn på et nytt offer, derfor: ”Velsigne deg!”.

Et møte mellom islandsktalende begynner med velsignelsesønsker: ”Sæll og blessadur!” – Salig og velsignet!

Det er flotte hilsener, men i likhet med rumenerens velsignelse når hun får noen slanter i pappkruset, er det vel en fare for at velsignelsene kan bli et munnhell.

Slik som troen må være virksom i kjærlighet, må velsignelsen drives av troen. De gamle patriarkene hadde forstått det:

I tro var det Isak velsignet
Hebr 11:20

Jeg mener det er veldig viktig å velsigne – både i ord og i handling, men med mindre det er drevet fram av tro virksom i kjærlighet er virkningen svært begrenset.

Dagens ’manna’:

Jeg vil tro det og mene det når jeg sier ”Gud velsigne deg!”

”i dette ligger et forbilde”

Dette er en utrolig vanskelig beretning som gjorde sterkt inntrykk da den ble fortalt til meg som barn. Hvordan kunne en far være villig til å ofre sin sønn?

Jeg liker forbilder, men ikke dette. I hvert fall ikke hvis det fjernes fra den tolkningen som hebreerforkynneren gir. Han mener at det ligger et forbilde i at Abraham var villig til å ofre sin sønn Isak, men hva er det som er forbilledlig?

Det er mye mulig at forbildet som forkynneren sikter til er det profetiske forutsigelsen om at Gud skal ofre sin sønn. Men det inkluderes i ”troskapittelet” og det følger etter en argumentasjon som er veldig spennende: Abraham trodde løftet om at han skulle få en stor ætt gjennom Isak, derfor var han villig til å ofre ham, Med det viste han at

Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde.
Hebr 11:19

Derfor konkluderer jeg at det er Abrahams oppstandelsestro som er forbildet i denne vanskelige historien. Det er godt å bli minnet om hele året og i særdeleshet i den stille uke!

Dagens ’manna’:

Oppstandelsestroen er et fundament i kristentroen

…lengte til en by!

For et par år siden kom Hilde Dagfinnrud Valen med ei bok med betraktninger i spenningsfeltet mellom savnet av en hage og lengselen til en by.
Boka kan anbefales!
Tittelen utfordrer tanken, og beskriver på mange måter hvordan vi mennesker er skrudd sammen. Når vi er hjemme lengter vi ut, og når vi er ute lengter vi hjem.

Kan en by erstatte en hage?
Edens hage – det tapte paradis, ja, vi kjenner savnet - Erstatningen er en by som vi lengter etter.

I går skrev jeg om den hjemløses lengsel etter et fedreland, og i dag fortsetter hebreerforkynneren:

Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.
Hebr 11:16

Jeg stoler på at det blir bra og regner med at byen har noe flotte parkanlegg!

Dagens ’manna’:

Jeg lengter etter å være der hvor Gud er. Da blir rammen av liten betydning.

Hjemløse?

De bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland.
Hebr 11:14

’De’ peker sannsynligvis tilbake på Abraham og Sara, men både for Hebreerforkynneren og for Paulus, er de de virkelige forbildene på tro.

Det at jeg har samme tro gjør meg til et Abrahams barn. Betyr det at jeg også er hjemløs på jorden?

Om jeg sammenlikner meg med en av de hjemløse i hovedstaden, vil det bli feil å svare bekreftende på det. Jeg sitter i en god stol i et varmt hus og skriver dette. Likevel er jeg veldig klar over at jeg er her midlertidig. Jeg har allerede en bolig i himmelen og bevisst på at det er der jeg egentlig hører hjemme. Men jeg ’telter’ her og har det bra!

Jeg liker nok bedre tanken på å være borger av to verdener. Da kan jeg være hjemme i meg selv, hjemme i samfunnet og hjemme i Gud. Men jeg forstår hva hebreerforkynneren vil ha fram og vet hvor jeg hører hjemme!

Dagens ’manna’:

Jeg vet hvor jeg hører hjemme!

Bibelkort

Jeg skulle ønske at jeg hadde tatt vare på alle bibelkortene jeg fikk i min ungdom. Hvis jeg i tillegg hadde kopier av alle de jeg selv har gitt bort, hadde det blitt litt av en samling.

Et ord som gikk igjen på flere slike kort var Hebr 10:23 (se illustrasjonen) – og det går igjen i hebreerforkynnerens budskap også.

Du som har fulgt bloggen en tid, har sikkert oppdaget at forkynneren benytter seg av repetisjon som en effektiv metode til å drive gjennom sitt budskap. I dag understrekes det at tillit til Guds trofasthet er kjennetegnet på Saras tro:

For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast.
Hebr 11:11

Dagens ’manna’ gir seg selv:

Han som gav løftet, er trofast