Ved bordet er alle «likeverdige»

Jovisst finnes det «rangordninger» og «etikette» knyttet til en bordsetting. I en liknelse advarte Jesus mot å «sette seg selv høyere enn andre» og brukte nettopp bordsettingen til å illustrere det*. 

Når jeg er gjest i et bryllup, tar jeg ikke en plass nær brudeparet som er forbeholdt familien, men jeg er gjest og gleder meg sammen med de glade. Når det serveres, får alle den samme maten. Det gjøres ikke forskjell. Alle er på samme plan - likeverdige. Det er derfor måltidsfellesskapet er så unikt.

Det er interessant hva som skjer når Jesus er ferdig med å vaske disiplenes føtter:

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen.
Joh 13:12a

Etter utført oppdrag tar Jesus på seg kappen igjen og så er han tilbake på plass. Jeg har allerede annonsert at «kappen» er viktig i Johannes-fortellingen og at jeg vil vente med det virkelige dypdykket til selve korsfestelsen. 

Men det at Johannes her første nevner at han tar den av før han gjør en typisk tjenende handling – som handler om ha del i ham, og nå skriver at han tar den på igjen før han tar plass ved bordet, er veldig viktig. Det peker tydelig fram mot det å «avkle seg» livet for å utføre handlingen som gjør at alle kan få del i ham – for deretter å reise seg, «ikle» seg livet på nytt og dele «bordfellesskap» med sine etterfølgere. 

Han inviterer fortsatt til bordfellesskap**, og dem som tar imot innbydelsen, gjør han verdige til å sitte ved bordet - «likeverdige».

Dagens ‘manna’:

De verdige er likeverdige

---------------------------------------------
* Luk 14:7-11
** Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp 3:20)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Verdig oppførsel?

Mennesker som oppfører seg med verdighet, gjør inntrykk på meg. Jeg innrømmer også at jeg har hatt en tilbøyelighet til være forfengelig i forhold til min egen verdighet. Særlig kobler jeg verdighet med kontroll.

Disiplene befant seg i en spesiell situasjon. På sett og vis hadde de ingen kontroll å miste. De var kommet til et punkt der de var klare for hva som helst. Med andre ord sto ikke behovet for å bevare verdigheten i veien for å overgi seg helt til Den hellige ånd. Da Ånden falt fikk det følger som fikk folk til å reagere:

Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»
Apg 2:13

Tenk om disiplene hadde fått tid til å sette seg ned og diskutere hvordan de skulle formidle det som hadde skjedd på en ”verdig” måte – tro om effekten hadde vært den samme? Heldigvis var det Den hellige ånd som hadde kontrollen og regien.

Da disiplene mistet sin verdighet på grunn av sin overgivelse til Den hellige ånd, fant de igjen en ny verdighet i Kristus. Og de gjenvant også en form for respekt: men folket satte dem høyt (Apg 5:13b). I Mikals øyne mistet David sin verdighet i en tilbedelsesdans, men det var bare Mikal som tapte i det tilfellet (2 Sam 6:16-23)
 
Dagens ’manna’:

Jeg vil ikke la behovet for verdighet og kontroll gå foran behovet for mer av Den hellige ånd.

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Menneskefrykt

Det er trist at vi mennesker av og til kan gå rundt å være redde for hverandre. Jeg tenker ikke da på de ubesvarte spørsmålene vi har i første møte med et annet menneske. Slike spørsmål er sunne og viktige for å bygge en god relasjon. Frykt blir det først når vi ikke våger å finne svar på disse spørsmålene. Det kan handle om mindreverdsfølelse, underlegenhet eller frykt for det vi ikke kjenner.
Dersom jeg er rotfestet i en overbevisning om at overfor Gud er alle likeverdige, gjør det noe med relasjonen og min holdning til den andre. Da spiller det ingen rolle med stilling eller stand.

I fjor høst hadde jeg gleden av å høre Helge Gudmundsen snakke om sitt arbeid med ”Flatåsen Lions”. En hverdagshistorie om menneskeverd og overvinnelse av fordommer og frykt for det ukjente. Boka hans setter tingene i perspektiv. Det gjør hebreerforkynneren også:

Derfor kan vi tillitsfullt si:
Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.
Hva kan mennesker gjøre meg?
Hebr 13:6

Dagens 'manna'

Menneskeverd = likeverd

En plass i verden?

Det virker som det er et permanent spenningsforhold mellom ”verden” og de ”hellige”. Hebreerforkynneren sier det så sterkt som at:

Verden var dem ikke verdig,
Hebr 11:38

Dette er en oppsummering av det vitnesbyrdet han gir trosheltene. Han fortsetter: og de måtte flakke omkring i øde trakter og på fjell og holde til i grotter og huler. Det er tydelig at han ser forfølgelsen som en konsekvens av å leve ut troen. I så måte er han helt i tråd med Paulus som sier at

Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt.
2 Tim 3:12

Er det fordi at verden ikke er de ’hellige verdig’ at vi, som fortsatt lever i verden men ikke er av den, likevel føler oss uverdige til å få være en del av Guds rikets medarbeidere?

I så fall må jeg tilbake til det til grunntonen i budskapet i brevet: Det er Jesus som gjør at jeg kan ha en slik frimodighet. Når det da kommer dager hvor ’verden’ ikke har plass for mennesker som vil stå for sannheten, så får jeg prøve å huske at slik har det alltid vært.

Dagens ’manna’:

Min verdighet er i Jesus!

Verdighet

Det går kontinuerlig kurs på Jeløy for tida. Akkurat nå pågår ”Etikk i møtet mellom giver og mottaker”. Etter at jeg har vært i begravelse* i Oslo kl 12:00, skal jeg foredra på det kurset med emnet: ”Hvordan ivareta mottakerens verdighet?”

Jeg er veldig opptatt av denne problematikken. Verdighet har mange aspekter og berører mange områder i livet. Å være mottaker er ikke ensbetydende med uverdighet. En statsleder kan være mottaker av folkets hyllest og beundring. Dersom den er gitt av hjertet for å ære, øker det vedkommendes verdighet. Er hyllesten gitt i frykt for represalier virker hyllesten som et patetisk skuespill – jfr. Nord-Korea.

Stillingen som øversteprest var sterkt forbundet med verdighet:

Ingen tiltar seg denne verdigheten selv, men han blir kalt av Gud, slik som Aron.
Hebr 5:4

Er det i det hele tatt mulig på noen områder å tilta seg selv en verdighet?
Jeg tror ikke det. Det nærmeste jeg kan gjøre når det gjelder min egen verdighet er å ivareta min personlige integritet. Verdigheten er i prinsippet en gave som andre gir meg. I relasjon til Gud er alle uverdige, men ved frelsen har han gitt meg verdighet. Eller som Jan Honningdal synger:

Gud, Din nåde er større enn ord kan si
Gud, Din nåde, den viser meg min verdi
En ufattelig pris har jeg kostet Deg
Gud, Din nåde er liv for meg

Dagens ’manna’:

Den aller viktigste verdighet er gitt meg ved Guds nåde!

________________________________
* Jan Harald Kvam blir gravlagt i dag, og jeg vil være til stede og lyse fred over hans minne.