Viser innlegg med etiketten Menneskeverd. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Menneskeverd. Vis alle innlegg

tirsdag 17. november 2015

Enklere kan det ikke sies

Derfor går jeg rett på sak:
Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik  Jesus levde.
1 Joh 2:6
Det er helt OK å stoppe her, men om du vil ha med noen refleksjoner om hvordan Jesus levde, så heng med: 

Bortsett fra de tre siste årene av sitt liv tror jeg Jesus levde et ganske normalt liv. Det eneste et par av evangelistene fant verd å bemerke før han kom så langt, var den ganske spesielle fødselen hans og det faktum at de skriftlærde var veldig imponert over hans kunnskap om loven og profetene da han var i templet som tolvåring.

Selv de tre siste årene var det mye normalt med livet hans. Han deltok i aktiviteter som alle andre, gikk i selskaper, deltok i brylluper og feiret de jødiske høytidene. Han hadde helt vanlige klær og spiste alt det som var normalt for en jødisk mann å spise. Det spesielle var at han så mennesker, og menneskene visste at de ble sett og at han brydde seg om dem.

I går natt lå jeg og tenkte: «Ville jeg ha oppdaget Sakkeus?»

Og - dersom jeg hadde gjort det, ville jeg brydd meg? Han var jo ikke akkurat målgruppen. Eller var han det?

Jeg tror at en av de største utfordringene jeg har i forhold til å leve slik Jesus levde, er tendensen til å sette mennesker i bås. Den tror jeg at jeg deler med mange andre. 


Det nærmeste Jesus kom til å sette mennesker i bås, var ve-ropene hans over fariseerne. Men det betyr ikke at han ikke så individene blant dem. Han så Nikodemus og enkelte andre oppriktige fariseere som forblir navnløse. I den forstand Jesus hadde en målgruppe, var det hele menneskeheten, men målet hans var enkeltmennesket.

Han sa at det var vanskelig for de rike å komme inn i Guds rike. Men han ble glad i den unge mannen som kom til ham i sin lengsel etter livet, men som ble hindret i å nå livet på grunn av rikdommen. Derfor så han også Sakkeus og Matteus.

Å leve lik Jesus tror jeg er å se menneskene som enkeltmennesker og møte dem med kjærlighet. Mens livet leves midt i blant dem og sammen med dem, er det noe som er verd å leve for, og å dø for.

Dagens ‘manna’:

Å leve som han, er å se!
-----------------------------
(1) Illustrasjonsbildet er av Matias Orheim. Jeg har aldri møtt ham personlig, men jeg har alltid hatt sans for sangene hans.  Kan det å leve slik Jesus levde sies bedre?
Så er mi teneste stor for Gud,
og heimen han er mi kyrkje,
der arbeidstrøya er presteskrud
i alt mitt ærlege yrke.
Så er det heime i stova fred,
til alt mitt arbeid stig englar ned,
dei har Guds rike velsigning med,
/:som dagen så er min styrke.:/
Og selv om Matias Orheim var blind tror jeg at han "så" mennesker.

Se også: Når "favorittanken" blir en utfordring
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

tirsdag 14. juli 2015

Sekularisering og hellighet – "Because I’m worth it"

Jeg drister meg til å bruke de fire ordene i det som er blitt en del av L’Oréals varemerke. En frase oppstått på 70-tallet og som på mange måter også kunne vært en beskrivelse av postmodernismen som mange vil beskrive som sekulariseringens gullalder. 

Gud valgte å formidle seg selv til verden nettopp «fordi jeg er verd det» - ikke av fortjeneste, men fordi jeg som ethvert menneske, har en verdi, et verd.

På 60-tallet fikk frelsesoffiseren Fred Brown i oppdrag å skrive ei bok om evangelieformidling i et sekulært samfunn. Boka tok opp problemstillingen med at samtidens evangelieformidling var i utakt med det sekulære menneskets behov. Brown brukte blant annet Dietrich Bonhoeffer som kilde for sine tanker. Det hellige må tilbake til verden ved at vi som tror er mennesker blant mennesker – med andre ord: Vi deler livet. 


Det er vanskelig i dag – nærmere 50 år etter at boka ble skrevet – å forstå at den inneholdt så mye sprengstoff at Fred Brown sluttet som offiser i Frelsesarmeen. Den utfordrer fortsatt, ja, men på en konstruktiv og god måte.
Det hellige vil alltid utfordre slik Jesus utfordret. I motsetning til Johannes døperen som levde som en prototype på en hellig person: I askese i ødemarken, var Jesus midt i livet – på torget, i bryllupet, i gjestebudet, på hjemmebesøk, i samtale med tollere og
«syndere». Døperen var det «enkelt» å forholde seg til fordi han så ut som det han ga seg ut for å være – Jesus derimot skapte forvirring med sin måte å leve på*.

Slik sett er «hellighet» noe som er lettere å knytte til «klosterlivet» enn til «næringslivet». Men - helligheten er ikke i første omgang knyttet til hva jeg gjør, men til hvem jeg har knyttet livet mitt til. Og - har jeg gitt livet mitt til Jesus, er den logiske konsekvensen at jeg må gjøre det han gjorde: Gi mitt liv for verden – fordi menneskene i den er verd det. Eller som Fred Brown sannsynligvis ville sagt det: “I worship God by recognizing the worth-ship of people”.
 

Kanskje jeg nå også nærmer meg en forståelse av den vanskelige Grundtvigske tese: «Menneske først, kristen så»? 

Min verdi og mitt verd ligger i at jeg er et menneske, ikke i min bekjennelse. Min bekjennelse er en erkjennelse av Guds verdi og verdien av hans nåde. Det er den nåden som gjør at jeg kan være «hellig» i en sekulær verden, en hellighet som ikke er i verden, har liten eller ingen verdi. Der står jeg i en lang tradisjon og skriver mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Inn til Gud, ut til verden.
--------------------------------------
* Menneskesønnen er kommet, han spiser og drikker, og dere sier: ‘Se, for en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere!’ Luk 7:34

torsdag 4. desember 2014

Ved bordet er alle «likeverdige»

Jovisst finnes det «rangordninger» og «etikette» knyttet til en bordsetting. I en liknelse advarte Jesus mot å «sette seg selv høyere enn andre» og brukte nettopp bordsettingen til å illustrere det*. 

Når jeg er gjest i et bryllup, tar jeg ikke en plass nær brudeparet som er forbeholdt familien, men jeg er gjest og gleder meg sammen med de glade. Når det serveres, får alle den samme maten. Det gjøres ikke forskjell. Alle er på samme plan - likeverdige. Det er derfor måltidsfellesskapet er så unikt.

Det er interessant hva som skjer når Jesus er ferdig med å vaske disiplenes føtter:

Da han hadde vasket føttene deres og tatt på seg kappen, tok han plass ved bordet igjen.
Joh 13:12a
Etter utført oppdrag tar Jesus på seg kappen igjen og så er han tilbake på plass. Jeg har allerede annonsert at «kappen» er viktig i Johannes-fortellingen og at jeg vil vente med det virkelige dypdykket til selve korsfestelsen. 

Men det at Johannes her første nevner at han tar den av før han gjør en typisk tjenende handling – som handler om ha del i ham, og nå skriver at han tar den på igjen før han tar plass ved bordet, er veldig viktig. Det peker tydelig fram mot det å «avkle seg» livet for å utføre handlingen som gjør at alle kan få del i ham – for deretter å reise seg, «ikle» seg livet på nytt og dele «bordfellesskap» med sine etterfølgere. 

Han inviterer fortsatt til bordfellesskap**, og dem som tar imot innbydelsen, gjør han verdige til å sitte ved bordet - «likeverdige».

Dagens ‘manna’:

De verdige er likeverdige
---------------------------------------------
* Luk 14:7-11
** Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. (Åp 3:20)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 23. juni 2014

Større enn alt annet

«Menneskeverd» er tilbake på dagsorden. Advokat Geir Lippestad kåserer om at det var dette alt handlet om da han ble spurt om å være forsvarer for gjerningsmannen bak massakren den 22. juli for snart tre år siden. Lippestad ønsker å forsvare menneskeverdet – og det er en verdi som alle må verne om og forsvare. Faller den verdien bort, er det jungelens lov som gjelder og da forsvinner ærefrykten for livet.

Jesus satte en verdi på mennesket som ikke kan måles med noen av de parameterne som vi bruker til daglig:

Det min Far har gitt meg, er større enn alt annet, og ingen kan rive det ut av min Fars hånd.
Joh 10:29
Det er ikke tvil om at Jesus sikter til menneskene som kommer til ham i tro og at disse er gitt ham av Faderen (jfr Joh 6:37 og refleksjonen: «Gave med tapsgaranti»). Menneskene er større enn alt annet ganske enkelt fordi de er skapt i Guds bilde. Jeg leser dette i kontrast til alt det Satan tilbød Jesus under fristelsen i ødemarken. Satan kunne tilby makt og verdens riker, men han kunne ikke tilby ham menneskene. Det kunne Faderen dersom Sønnen var villig til å være veien for dem.

I går leste jeg at ingenting kan rive meg ut av Jesu hånd. I dag blir det bekreftet at dette er Guds hånd. Det kan bare finnes en logisk forklaring på det, og det er også Jesu konklusjon i det neste verset: «Jeg og Far er ett» (v. 30). Sånt blir det bråk av!

Dagens ‘manna’:

Menneskets verdi er «større enn alt annet»
-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes