Hva betyr ‘respekt’?

Jeg trenger ikke å bruke mange minutter på sosiale medier og lese meldinger og kommentarer før jeg begynner å lure på om vi helt har glemt hva respekt betyr. 

Men i dag vil jeg dele noen tanker om hva ordet betyr, knyttet til kallet vi har til å vise respekt. (1). Ordet kommer fra det latinske respicere, som betyr "se tilbake på" eller "se igjen". 

For meg har dette minst to betydninger:

1. Å se en person og la ham føle seg ‘sett’ igjen og igjen.
2. Å behandle en person på en slik måte at jeg kan møte ham igjen uten å skamme meg.

Når Magna, kona mi, for mange år siden skulle finne et navn på aktivitetsskole-prosjektet vi har i Øst-Europa, valgte hun navnet "See me!". Når barn blir sett og anerkjent, vokser de og modnes fordi de føler seg respektert. Hvis de ikke blir sett, vil de forsøke å tiltrekke seg oppmerksomhet, ofte på måter som ikke nødvendigvis er gode. Svært ofte vet de at det de gjør ikke er bra, men ingenting er verre enn å føle seg ignorert og utestengt.

Voksne er i virkeligheten bare barn som har vokst opp. Vi trenger fortsatt å bli sett, og mekanismene vi bruker når vi føler oss ignorerte, ligner ofte på de vi brukte som barn.

Jeg vet at Herren er min hyrde (2) og at han ser på meg. Jesus kalte seg den gode hyrde (3), og som Gud sendte ham inn i verden, sender Jesus oss (4). Dette betyr at en av rollene som hører til disippeloppdraget, er å være hyrder = folk som ser andre, og ved å se viser vi respekt og inkluderer.

Herren skuer ned fra himmelen,
han ser alle mennesker.
Salme 33:13

'Manna' for i dag:

... og vi er hans øyne her på jorden

----------------------------------
(1) General Peddles kall: Et kall til å inkludere: Vi må være forbilledlige når gjelder å behandle alle mennesker med respekt og omsorg, og huske at oppdraget vårt er å møte menneskelige behov i hans navn uten diskriminering.
(2) Salme 23
(3) Johannes 10:11
(4) Johannes 20:21

Unngå ordkrig!

ENGLISH
Da jeg leste dagens vers, tenkte jeg på et utsagn fra William Booth, her presentert i en prosaversjon:

«Om frelsesoffiseren bega seg inn i teologiens labyrinter, ville han gå seg vill og tape slaget - noe han da også fortjente. Frelsesoffiseren var ikke prest, heller ikke levitt, men en barmhjertig samaritan.

Booth ble aldri trett av å gjenta at han ikke ville skape en kirke eller en sekt. Med det mente han egentlig mest at han ville holde seg utenfor lærestrider. Dels ville han ikke legge hovedvekten på læren, men på livet, og dels ville han holde vegen åpen for seg innom alle bekjennelser.... Han fikk for øvrig kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin» (1)

Da jeg første gang leste denne skildringen som ganske ung offiser, ble jeg veldig begeistret og stolt. Pussig nok skjerpet det appetitten til å lese mer teologi – men ikke for å drive ordkrig. Jeg er enda engang helt enig med «teologen» Paulus:

Dette skal du minne om, og for Guds ansikt skal du pålegge dem å unngå ordkrig. Det tjener ikke til noe og virker ødeleggende på dem som hører på.
2 Tim 2:14

Å lese teologi har gitt meg en trygghet i det jeg tror på. Derfor kan jeg slappe helt av når jeg blir utfordret på ståstedet mitt i forskjellige teologiske spørsmål. Jeg behøver ikke å argumentere, for jeg vet at det er mulig å tolke de samme bibelstedene forskjellig, men for meg er det viktig å vite hva jeg tror. Når jeg tenker etter er det faktisk veldig mange år siden jeg har hatt en opprivende teologisk samtale. Jeg savner det ikke. Derimot har jeg stadig mange gode samtaler.

Dagens ‘manna’:

«Streb etter fred med alle!» (2)

------------------------
(1) Laura Petri «Perlefiske» Salvata forlag, Oslo u.å. s. 104-105. Laura Petri ble slumsøster i Sverige 1902. Hun sluttet som offiser i 1916 og tok doktorgrad på "Catherine Booth og salvasjonismen" i 1925.
(2) Hebr 12:14a

Det handler om ære og respekt

I forlengelsen av gårsdagens fokus på respekten for det hellige, kom jeg til å tenke på at det er fem år siden jeg var ansvarlig for et kurs hvor Kommandør Robert Street var en av foreleserne. Street har skrevet flere bøker og underviste om «Tjenende lederskap». Han fokuserte på at en viktig side av å vise tjenersinn er å vise respekt.

Han fortalte om sin tid på offisersskolen i England der han hver uke spurte kadettene: 

«Har dere blitt respektert av stab og andre kadetter i uka som har gått?»
  
og han fortsatte med:
«Har du vist alle respekt i uka som har gått?» 

En ting er å vite hva som er rett, en annen ting er det når det blir en del av min holdning. Det er bibelsk det:

Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære! 1 Pet 2:17

Jeg ærer mennesker ved å vise dem respekt, og ved å ære Guds ypperste skapning viser jeg også Ham ære og respekt. Ber om at det virker i dag også!

Dagens ‘manna’:

Hellighet er å vise mennesker ære og respekt

-----------------------------------------

Enklere kan det ikke sies

Derfor går jeg rett på sak:

Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik  Jesus levde.
1 Joh 2:6

Det er helt OK å stoppe her, men om du vil ha med noen refleksjoner om hvordan Jesus levde, så heng med: 

Bortsett fra de tre siste årene av sitt liv tror jeg Jesus levde et ganske normalt liv. Det eneste et par av evangelistene fant verd å bemerke før han kom så langt, var den ganske spesielle fødselen hans og det faktum at de skriftlærde var veldig imponert over hans kunnskap om loven og profetene da han var i templet som tolvåring.

Selv de tre siste årene var det mye normalt med livet hans. Han deltok i aktiviteter som alle andre, gikk i selskaper, deltok i brylluper og feiret de jødiske høytidene. Han hadde helt vanlige klær og spiste alt det som var normalt for en jødisk mann å spise. Det spesielle var at han så mennesker, og menneskene visste at de ble sett og at han brydde seg om dem.

I går natt lå jeg og tenkte: «Ville jeg ha oppdaget Sakkeus?»
Og - dersom jeg hadde gjort det, ville jeg brydd meg? Han var jo ikke akkurat målgruppen. Eller var han det?

Jeg tror at en av de største utfordringene jeg har i forhold til å leve slik Jesus levde, er tendensen til å sette mennesker i bås. Den tror jeg at jeg deler med mange andre. 

Det nærmeste Jesus kom til å sette mennesker i bås, var ve-ropene hans over fariseerne. Men det betyr ikke at han ikke så individene blant dem. Han så Nikodemus og enkelte andre oppriktige fariseere som forblir navnløse. I den forstand Jesus hadde en målgruppe, var det hele menneskeheten, men målet hans var enkeltmennesket.

Han sa at det var vanskelig for de rike å komme inn i Guds rike. Men han ble glad i den unge mannen som kom til ham i sin lengsel etter livet, men som ble hindret i å nå livet på grunn av rikdommen. Derfor så han også Sakkeus og Matteus.

Å leve lik Jesus tror jeg er å se menneskene som enkeltmennesker og møte dem med kjærlighet. Mens livet leves midt i blant dem og sammen med dem, er det noe som er verd å leve for, og å dø for.

Dagens ‘manna’:

Å leve som han, er å se!

-----------------------------
(1) Illustrasjonsbildet er av Matias Orheim. Jeg har aldri møtt ham personlig, men jeg har alltid hatt sans for sangene hans.  Kan det å leve slik Jesus levde sies bedre?

Så er mi teneste stor for Gud,
og heimen han er mi kyrkje,
der arbeidstrøya er presteskrud
i alt mitt ærlege yrke.
Så er det heime i stova fred,
til alt mitt arbeid stig englar ned,
dei har Guds rike velsigning med,
/:som dagen så er min styrke.:/

Og selv om Matias Orheim var blind tror jeg at han "så" mennesker.

Se også: Når "favorittanken" blir en utfordring
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Respekt

Jeg er ikke imot lov og orden. Derfor er jeg heller ikke imot formell autoritet. Men om jeg fikk velge, ville jeg mye heller fortjene respekt for den jeg er, enn for en formell posisjon jeg har i et hierarki.

Jesus hadde ingen formell eller tradisjonell posisjon. Han var til og med etterlyst og skulle tas til fange. Scenen som utspiller seg under pågripelsen, forteller likevel om at til og med en væpnet vaktstyrke hadde en enorm respekt for ham:

«Jesus fra Nasaret», svarte de. «Det er jeg», sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden.
Joh 18:5-6

Situasjonen er nesten komisk. Det er en interessant parallell til det som skjedde etter at Jesus ved starten av sin gjerning hadde kommet med sin programerklæring i synagogen i hjembyen sin, Nasaret. De som lyttet til det han sa, ble etter hvert så rasende at de førte Jesus ut av byen for å styrte ham utfor en skrent. Da viste den seg, den autoriteten han har i kraft av den han er: «Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.» (Luk 4:30)

Det samme kunne han ha gjort i Getsemane også. Respekten er så stor at soldatene legger seg flate for ham, men i motsetningen til Nasaret hendelsen, er han nå ved målet for sin gjerning. Poenget som er så viktig for Johannes, er at Jesus ønsker å fullføre det han var kommet for å gjøre. Det kommer tydelig fram i denne scenen.

Dagens ‘manna’:

Han ville det Faderen ville

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Sunne og usunne to-komponentløsninger

Jeg bruker gjerne to-komponentslim når jeg skal lime noe som er utsatt for stor belastning. De viktige relasjonene i livet blir også utsatt for belastning. Det gjelder for eksempel vennskap, ekteskap og Gudsfellesskap. I slike relasjoner finnes det sunne og usunne to-komponentløsninger. 

Når jeg taler i brylluper snakker jeg ofte om den viktige kombinasjonen som ligger i løftet om å «elske og ære». Elske og ære er en sunn og sterk «lim». Det er en nær sammenheng mellom ære og «respekt» som er ordet Paulus bruker sammen med å elske*.

Respekt betyr egentlig «gjensyn», og da sier det seg selv at det å vise respekt er å handle slik at mennesker ønsker å se meg igjen. Det å se et menneske ofte fører til kjennskap. Og da er jeg igjen ved et av nøkkelbegrepene i Johannes-evangeliene:

Det skal de gjøre fordi de verken kjenner min Far eller meg.
Joh 16:3

Dette er Jesu forklaring på hvorfor de som dreper andre i Guds navn tror de utfører en tjeneste for Gud. Jeg tenker at de som gjør slike handlinger gjør det med en overbevisning som er drevet av en lidenskapelig kjærlighet til en gud de ikke kjenner. Den kombinasjonen er usunn og bokstavelig talt livsfarlig, og det hadde aldri skjedd dersom de kjente Gud slik han er åpenbart i Jesus. 

Kombinasjonen «kjærlighet og kjennskap» får det motsatte utfallet. Det er en sunn to-komponentløsning som tåler stor belastning. Derfor blir målet for meg som lærling og etterfølger, å daglig ha et stadig gjensyn med Jesus slik at jeg til slutt kjenner ham fullt ut. Det sprer liv – ikke død!

Dagens ‘manna’:

Jesu lærlinger er livsspredere!

…………………………………..

* Ef 5:33 Se: Araldite

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den beste rollemodellen

I de siste årene har jeg ofte snakket om at nye generasjoner trenger åndelige foreldre. Fokuset ble ytterligere forsterket gjennom DAWN-konferansen for ei drøy uke siden. Finnes det er god rollemodell for en åndelig far? 

Den beste modellen må jo være «han som har gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord» (Ef 3:15). Dette er hva Sønnen sier om sin Far:

«Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud.»
Joh 8:54

Gud setter en standard ved å ære sin Sønn. Det å vise «barn» ære er viktig i egen familie, og det er ikke mindre viktig i den åndelige. Å vise ære er å vise respekt. Respekt er å tro på «barnet» og vise at det er verdifullt. Det er å støtte «barnet» til å ta selvstendige valg. Jesus var ikke noe unntak. Han var utvalgt og støttet av sin Far*, men som helt og sant menneske måtte han ta selvstendige valg – også i forhold til å gjøre Guds vilje.

Dagens ‘manna’:

Gud har satt foreldre-standarden

---------------------------
* Jes 42:1
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En resept for vekst og styrke

Jeg tror at alle disipler som tar Jesu misjonsbefaling på alvor, har et desperat ønske om å se vekst og mer av Den hellige ånds kraft i virksomhet. En av hensiktene med å lese Apostelgjerningene med ”pneumatologiske briller”* er nettopp å identifisere signalene om hva som er viktig for at det skal bli en virkelighet. Tro om det ikke ligger en viktig informasjon i dagens vers:

Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den hellige ånd.
Apg 9:31

Det er ikke sikkert at begrepet ”ærefrykt for Herren” er hele ”resepten”, men det er definitivt en viktig ingrediens. Er ærefrykt for Herren til stede, viser jeg respekt for det som hører Herren til – det gjelder alt liv, men særlig ”dem som er vår familie i troen” (Gal 6:10). Når det er ”fred i kirken” gir det budskapet troverdighet.

Magna og jeg er allerede langt inne i vårt 39. år som ektefolk. Vi inngikk en pakt om å elske og ære hverandre. Jeg tror mange ekteskap rives ned fordi det er så lett å glemme siste del av løftet – å ære. Det vi ærer behandler vi med ærefrykt. Når det skjer i ekteskapet, styrkes ekteskapet og kjærligheten vokser. 

Når Gud blir æret i kirken, vokser den og styrkes av Den hellige ånd. Tenk om det faktisk er så enkelt at ærefrykt er hele resepten? Det er i hvert fall verd et forsøk.

Dagens ’manna’:

Ærefrykt har stor virkning!

------------------------------
* Se ”Prolog” for forklaring

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Araldite

Denne bloggen er ikke reklamefinansiert, men når jeg skal lime noe som skal tåle belastning og ha lang holdbarhet, bruker jeg alltid araldite. Det er et epoxylim som består av en slags harpiks og en herder. Sammen utgjør de to komponentene et kraftig lim.

I flere dager har vi gått fra relasjonen mellom ektefeller til relasjonen mellom Jesus og kirken – og så tilbake igjen i flere runder. Nå er vi tilbake til ekteskapet:

Men det gjelder også hver enkelt av dere: Hver mann skal elske sin kone som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.
Ef 5:33

Forholdet mellom Jesus og kirken handler om kjærlighet og respekt. Det gjør også ekteskapet. Det flotte er at dette også er favnet av ekteskapsløftet. Ektefellene lover gjensidig å elske og ære hverandre. Den ypperste formen for ære er å vise respekt. Verden fokuserer bare på kjærligheten – og ofte i den snevre betydningen ”eros”. Dersom løftet om gjensidig respekt tones ned eller glemmes svekkes limet i ekteskapet. Derfor er det godt at det 5. kapittelet avslutter med fokuset på kjærlighet og respekt. De to komponentene utgjør et kraftig lim – de er ekteskapets araldite.

Dagens ’manna’:

Kjærlighet og respekt er ekteskapets lim.

Autoritet

På en tur med Bergen I hornorkester til USA for 18 år siden, besøkte vi et korps hvor en eldre korpsleder kommenterte: ”Jeg har lagt merke til at musikantene adresserer deg uten tittel og bruker fornavnet ditt – hvordan klarer du å opprettholde autoriteten?” 

Jeg ble skremt av spørsmålet, men svarte: ”De respekterer meg for den jeg er, ikke for hva jeg er!” Om det stemte, får du spørre bergenserne om, men jeg tror fortsatt at autoritet ligger i den jeg er – og da tenker jeg ikke på hvem jeg er i meg selv, men hvor jeg er integrert.

Det ble bekreftet i kongressen sist helg: Det var en veldig avslappet tone i forhold til ”formalia”. Clive (eller Klive) og Marianne, Barry og Sue osv – de mistet verken respekt eller autoritet gjennom en uformell tone, for det var en sterk autoritet til stede. Den uformelle tonen understreket hvor den virkelige autoriteten kom fra. De har sin autoritet i oppstandelseskraften:

Med denne veldige makt og styrke reiste han Kristus opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og åndskrefter, over alt velde og herredømme og over alle navn som nevnes kan, ikke bare i denne tid, men også i den kommende. Alt la han under hans føtter, og ham, hodet over alle ting, ga han til kirken, som er Kristi kropp, fylt av ham som fyller alt i alle.
Ef 1:20-24

Jeg kommer tilbake til et par aspekter fra dette avsnittet de neste dagene.

Dagens ’manna’:

I Guds rike er det autoriteten i Kristus og hans kraft som gjelder!

Ekteskapstanker

Bildet er fra bryllupsreisen vår som fant sted umiddelbart etter at vi giftet oss i februar 1978. Vi hadde moro av å bli fotografert ved retterstedet hvor Henrik den 8. effektivt avsluttet noen av sine ekteskap. Kongen hadde en pussig tolkning av hva det vil si å holde ekteskapet i ære. 

Jeg er egentlig opptatt av ekteskap og er derfor litt overrasket over at jeg ikke har skrevet mer om det på bloggen. Bortsett fra ”Et spesielt frieri” og at jeg nevner det som et mye brukt bilde på forholdet mellom Gud og mennesket (kirken), har jeg forsømt noe jeg mener er viktig.

Jeg tror på ekteskapet som institusjon og at det er en Gudvillet ordning for menneskene. Nøkternt er det en livslang forpliktelse med gjensidige plikter og rettigheter, men nøkkelen er at det bygges på en kjærlighet som det investeres med og i gjennom hele ekteskapet. Knyttet til denne kjærligheten ligger løftet om å ære. Det tok meg flere år å forstå hvor viktig det er, men i og med at Gudsrelasjonen og ekteskapet er bilder som kan brukes begge veier er dette blitt viktig. Det jeg ærer og velsigner blir jeg stadig mer glad i. Det gjelder ekteskapet:

La ekteskapet holdes i ære av alle

Hebr 13:4

…og fremfor alt den jeg deler ekteskapet med.

Dagens ’manna’:

Jeg vil verne om og ære ekteskapet!

Respekt

Jeg er midt i ei uke med ”Nordisk lederutviklingsinstitutt”. I den nye sesjonen er det en flott gjeng på 17 delegater fra Romania, Russland, Estland, Latvia, Sverige, Danmark, Norge – og blant disse finnes det også en brite, en moldover, en færøying og en med nederlandsk statsborgerskap. Flott fellesskap - med dem og Vårherre.

Vi har også hatt besøk av bl. a Robert Street som underviste om ”Tjenende lederskap”. Han fokuserte på at en viktig side av å vise tjenersinn er å vise respekt.

Han fortalte om sin tid på offisersskolen i England der han hver uke spurte kadettene: Har dere blitt respektert av stab og andre kadetter i uka som har gått? og han fortsatte med Har du vist alle respekt i uka som har gått?”.

En ting er å vite hva som er rett, en annen ting er det når det blir en del av min holdning. Det er bibelsk det:

Vis alle ære, elsk søskenfellesskapet, frykt Gud, gi keiseren ære!
1 Pet 2:11-17

Jeg ærer mennesker ved å vise dem respekt, og ved å ære Guds ypperste skapning viser jeg også Ham ære og respekt. Ber om at det virker i dag også!