Hvor hører du vel hjemme? - 2

ENGLISH
I dag vil jeg se litt på svaret «Jeg hører hjemme i ‘hoppeland’»
Noen sitter faktisk fast i ‘hoppeland’ uten å være klar over det. Her er assosiasjonen: 

Når jeg tenker på «hopping» i en kristen sammenheng, tenker jeg umiddelbart på en av historiene som Terry Camsey brukte da han underviste om kirkevekst for 25 år siden. Han fortalte anekdoten om «de hoppende nonner». 

Ordenens tradisjon var at nonnene hoppet mens de ba. Det er for så vidt ikke noe galt i å hoppe mens man ber, men da det ble stilt spørsmål om hvorfor, var det ingen som visste svaret. Ved nærmere undersøkelse kom man fram til at da ordenen ble opprettet brukte ikke nonnene sko på føttene når de ba. Bakgrunnen var skriftstedene hvor Moses og senere Josva (1) ble bedt om å ta av seg på føttene fordi de sto på hellig grunn. Kombinasjonen bare føtter og kalde steingulv førte til at nonnene valgte å hoppe for å holde varmen mens de ba. Dette fortsatte de med også etter at det ble lagt inn varme i klosteret. Hoppingen var blitt en del av tradisjonen uten å ha noen form for funksjon.

Det er ikke noe galt i tradisjoner så lenge jeg er klar over at de har en hensikt og funksjon. Men, det er utrolig farlig å bli sittende fast i et «hoppeland» der tradisjonen er tappet for innhold. 

Julemysteriet var og er et opprør med innholdsløse tradisjoner.

Dagens ‘manna’: 

Jeg hører hjemme i et innholdsrikt land!

-----------------------------------------------
(1) 2 Mos 3:5  & Jos 5:15

Underskrift

I de siste tre månedene har jeg inntrykk av at det viktigste jeg kan bidra med i Guds rike, er underskriften min. Men ikke helt uten videre. Det har vært nødvendig å stadfeste underskriften min hos flere notarius publicus både i Moldova og Romania. Den står selvfølgelig også på det «grønne kortet» og i passet. 

Passet måtte for øvrig også oversettes til rumensk for å bli godtatt av en bank i Romania. Og - oversettelsen måtte bekreftes av, jo, nettopp en notarius publicus. Det kan synes litt rart at et pass jeg kan vise på en hvilken som helst grense i så å si «hele verden» trenger en oversettelse, men jeg regner med at det er noe som hører med til den lokale bankens sikkerhetsrutiner. Trøsten er at det bidrar til økt sysselsetting selv om det ikke skapes annet enn offisielt godkjente dokumenter.

Dagens vers er en «bekreftet» underskrift:

Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant.
Joh 21:24

Hvem er «vi» som vet dette? Det er neppe datidens «notariuser», og det er umulig å vite om de satte sine navn under. I så fall er det overveiende sannsynlig at den delen av dokumentet har gått tapt ved en kopiering. For var det egentlig så viktig å ta med disse navnene som tilhørte sannhetsvitner som ingen lenger visste hvem var? Og nå – snart to tusen år etter, spiller det ingen rolle for troverdigheten til innholdet. Enten tar jeg imot det slik det står i tro, eller så lar jeg det være.

Verset er likevel interessant fordi det indikerer at det har vært flere med i skriveprosessen – i hvert fall i dette siste kapittelet av evangeliet. Som jeg nevnte for noen dager siden, var det sannsynligvis en «skole» rundt Johannes, og det er ikke umulig at det er den gruppen disipler som har vært «sekretærer» under nedtegnelsen av evangeliet. Det var i hvert fall ikke uvanlig å bruke «sekretærer» ved for eksempel brevskriving. Det er helt klart at Paulus brukte det, ettersom han i brevet til galaterne kommer med en kort hilsen skrevet med egen hånd i avslutningshilsenen (2).

I Johannes-evangeliet er det sannsynligvis «skriverne» som gir seg til kjenne som vitner helt i sluttfasen. De hadde opplevd sannheten i innholdet som ble presentert. Det har jeg også!

Dagens ‘manna’:

Jeg har opplevd at det er sant!

--------------------------------------------
(1) Jeg har valgt Benjamin Franklins underskrift som illustrasjon fordi han sa: “Give me 26 lead soldiers and I will conquer the world.” - "Gi meg 26 blysoldater og jeg skal vinne verden" - med referanse til de 26 bokstavene i det engelske alfabetet. Det skrevne ord er viktig!

(2) Se hvor store bokstaver jeg bruker når jeg egenhendig skriver dette til dere (Gal 6:11)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Respekt

Jeg er ikke imot lov og orden. Derfor er jeg heller ikke imot formell autoritet. Men om jeg fikk velge, ville jeg mye heller fortjene respekt for den jeg er, enn for en formell posisjon jeg har i et hierarki.

Jesus hadde ingen formell eller tradisjonell posisjon. Han var til og med etterlyst og skulle tas til fange. Scenen som utspiller seg under pågripelsen, forteller likevel om at til og med en væpnet vaktstyrke hadde en enorm respekt for ham:

«Jesus fra Nasaret», svarte de. «Det er jeg», sier Jesus. Judas, han som forrådte ham, var også der sammen med dem. Da Jesus sa: «Det er jeg», rygget de tilbake og falt til jorden.
Joh 18:5-6

Situasjonen er nesten komisk. Det er en interessant parallell til det som skjedde etter at Jesus ved starten av sin gjerning hadde kommet med sin programerklæring i synagogen i hjembyen sin, Nasaret. De som lyttet til det han sa, ble etter hvert så rasende at de førte Jesus ut av byen for å styrte ham utfor en skrent. Da viste den seg, den autoriteten han har i kraft av den han er: «Men han gikk midt gjennom flokken og dro bort.» (Luk 4:30)

Det samme kunne han ha gjort i Getsemane også. Respekten er så stor at soldatene legger seg flate for ham, men i motsetningen til Nasaret hendelsen, er han nå ved målet for sin gjerning. Poenget som er så viktig for Johannes, er at Jesus ønsker å fullføre det han var kommet for å gjøre. Det kommer tydelig fram i denne scenen.

Dagens ‘manna’:

Han ville det Faderen ville

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Godt oppdratt

Jeg hørte det som gutt, formidlet det videre som far og jeg tror mine barnebarn har fått høre det samme: «Ikke følg med fremmede!»

Liv Finstad forsvarte i sin tid RVs landbrukspolitikk med frasen: «Sauer er ålreite dyr!» Uttalelsen har vakt en del munterhet, og da jeg hørte det første gang må jeg innrømme at «ålreit» ikke er det første jeg vil gripe til når jeg skal beskrive en sau. Men i lys av at en sau ikke følger en fremmed passer det kanskje likevel:

«Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.»
Joh 10:5

Det handler om å kjenne stemmer. Igjen understreker Johannes noe av det sentrale i sin Jesus-tro, nemlig at det dreier seg om kjennskap. Sann etterfølgelse er ikke medlemskap, ikke tradisjon, ikke kultur, ikke kunnskap – det handler primært om kjennskap. Bare det gir grunnlag for å skjelne mellom det som er kjent og det som er fremmed. Sauer er «ålreite dyr» de kjenner gjeterens stemme.

Dagens ‘manna’:

Det viktigste i livet handler om kjennskap

---------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den urtradisjonelle portveien

Da vi engasjerte oss i Frelsesarmeen på Sagene ved retur til Oslo for et drøyt år siden, ble vi del av et spennende fellesskap med «u(r)tradisjonelle» aktiviteter. Aktivitetene er utradisjonelle i forhold til det som er vanlig i de fleste menighetsfellesskap i dag, men «ur-tradisjonelle» i bibelsk forstand. 

Det er fokus på relasjonsbygging gjennom delt liv over et måltid etterfulgt av bibel og bønn både i «lokalet» og i hjemmene. Også den utadrettede virksomheten er relasjonsfokusert, og vi er i nærmiljøet på aktivitetsdager, dugnader og gjennom bønnevandringer. 

På noen av bønnevandringene har jeg gått forbi «Portveien 2» - og det er den utradisjonelle linken til dagens vers:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver.
Joh 10:1

Det var «oppdagelsen» av at «døren» er blitt til «port» i 2011-oversettelsen som fikk meg til tenke på tradisjoner, Sagene og Portveien. For når noe bryter med det vante, kan jeg velge å tenke at det gamle var bedre eller dette var «interessant». Det er klart at en dør inn til et trygt beiteområde blir litt «absurd» - det er klart at det må ha vært en port. Sauene kunne ikke klarte over et annet sted, de måtte gå gjennom porten for å være trygge. 

Dette er neste skritt i Guds selvåpenbaring i Jesus. Han vil at «sauene» skal følge den urtradisjonelle portveien til «trygghet». Men også i «trygge» omgivelser er det en som vil bryte inn og røve. Scenen er satt. Undervisningen vil utfolde seg på urtradisjonelt johanneisk vis. Jeg er i gang med et nytt kapittel.

Dagens ‘manna’

Inn til saueflokken gjennom porten

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kateteret

Når jeg underviser i et klasserom hender det ofte at jeg setter meg på kateteret. Det er helt ubevisst, men det er flere grunner til at det faktisk tradisjonelt sett er riktig. For det første kommer ”Kateter” fra det latinske cathedra* som ganske enkelt betyr stol eller lærestol. For det andre var den antikke tradisjonen at en lærer (rabbi) satt og underviste:

Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem.
Joh 8:2

Jeg tror det var viktig for Johannes å få fram at Jesu undervisning fulgte den tradisjonelle formidlingsformen. Han var, slik Nikodemus erklærte, en lærer kommet fra Gud (Joh 3:2). Det er et signal om at det nye først skal formidles til den tradisjonen som fornyelsen er født inn i. Det er derfor det var viktig å ta evangeliet til jøder først. Det er derfor det er viktig at vi som tilhører etablerte kirker formidler fornyelse i vår tradisjon. 

For det første tror jeg Gud vil det, og for det andre tror jeg at det innenfor enhver tradisjon er mange som lengter etter mer liv i det vi holder på med. At ”hele folkemengden” samlet seg om Jesus er nok et bevis på det. Utfordringen er hva vi som er betrodd et lederansvar gjør med det Gud gjør. Det må skjelnes mellom hva som er Gud og hva som er et menneskelig opprør. Johannes forsøker å vise paradokset i at de skriftlærde faktisk visste at Jesus var kommet fra Gud (Joh 3:2).

Dagens ’manna’:

Jeg tror at fornyelse kan skje også i det etablerte

------------------------------------------------
* som igjen kommer fra det greske καθέδρα
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Scenen er satt

Jeg har vært med på veldig mye moro, og noe av det jeg ser tilbake på med stor glede er arbeidet med musikaler. Der har jeg vært innom de fleste funksjonene, fra det å skrive tekst, komponere musikk, inneha regien, lage kulisser, spille i orkesteret, styre lyd til det å stå på scenen selv. 

Når jeg hadde ansvar for å skrive teksten var beskrivelsen av den visuelle scenen viktig fordi den kom til å påvirke tolkningen av handlingen som skulle utspille seg der.

Det er ingen tilfeldigheter når Johannes setter scenen for beretningen om Jesu møte med den samaritanske kvinnen slik:

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Joh 4:4-6

Scenen signaliserer lange, religiøse tradisjoner. Den er knyttet til en kilde, til vann. Solen står på sitt høyeste og det er bønnetime. Alt dette er viktig for å forstå samtalen mellom Jesus og kvinnen. Slik fortolkningen preges av fortellingens ramme, vil den også påvirkes av rammen den formidles i. Derfor er det viktig både å se den opprinnelige ”scenen” og ”scenen” jeg befinner meg på i dag! Det ligger også et annet spennende motiv i ”scenebeskrivelsen”, men den kommer jeg tilbake til i morgen.


Dagens ’manna’:

Scenen da var viktig – scenen i dag er viktig.

--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Neste par ut

Dersom det stemmer at troselementene i ’grunnvollen’ skal leses i par, er dette paret underlig:

Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen … med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse
Hebr 6:1-2

Mens det første og det siste av de tre parene teologisk sett har med hverandre å gjøre, er det ikke umiddelbart lett å se sammenhengen i dette paret. Jeg vil vente med den refleksjonen til i morgen. I dag ser jeg på ’renselsesbadet’. Det er lett å tenke på dåpen, og det var sekter som drev med daglig renselsesdåp – det skal visst nok ha vært en tradisjon blant essenerne som holdt til ved Dødehavet (jfr. Dødehavsrullene).

Jødedommen var full av renselsesskikker. En kvinne måtte f. eks. gjennom et langt ritual inkludert renselsesbad etter en menstruasjonsperiode. Et jødisk hus hadde renselseskar slik det er beskrives i beretningen om bryllupet i Kana*.

Jeg har tidligere nevnt at det er paralleller til Johannesevangeliet i Hebreerbrevet – kan det være at det lå en undervisning som ga et nytt innhold i renselsesbadene, ja, til og med spiritualiserte dem?

Dersom Jesu intensjon primært var å gjøre vann til vin – hvorfor måtte da vannet veien om renselskarene før det kom på bordet som vin? Jeg tror det var fordi renselskarene representerte den gamle pakt. Gamle skikker skulle fylles med nytt innhold. Den nye vin var bedre. Vinen symboliserer blodet. Blodet symboliserer rensing. Blodet er Jesu blod. Det eneste sanne ’renselsesbad’.

Dagens ’manna’:

Det er Jesu blod som renser

Fortsettelse følger...
_____________________________________
* Joh 2:6 Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker.

Men nå

…er jeg i gang med blogging igjen – i en litt annen form*:

Når de to små ordene i overskriften stilles sammen former de en kontrast. Noe har vært, mens ’men nå’ signaliserer at det kommer noe nytt. Som ung var jeg veldig fascinert av fotografering. Kontrast er viktig for opplevelsen av et bilde, og dagens ’men nå’ introduseres nettopp for å gi et bilde bedre kontrast.

I åpningen av brevet til hebreerne, går forfatteren rett på sak:

Men nå, i disse siste dager, har han talt til oss gjennom Sønnen. Ham har Gud innsatt som arving over alle ting, for ved ham skapte han verden.
Hebr 1:2

Dette står i kontrast til at Gud mange ganger og på mange måter i tidligere tider har talt til fedrene gjennom profetene (v 1) – og det lager en overskrift på det forfatteren vil formidle: Det er kommet noe nytt med Jesus.

I tretten kapitler formidles hva dette nye innebærer og gir kontrast til det som har vært. Det flotte er at dette ikke er en erstatning av det som har vært, men en oppfyllelse av det**. Mottakerne av brevet kjente tradisjonene, og tolket det de leste ut fra sin kunnskap. Jeg, som selv ikke er en del av tradisjonen, får større innsikt i hvorfor Gud valgte å forsone menneskene med seg selv ved at Jesus ble et ’offer’.

Dagens ’manna’:
Jesus gir livet mitt riktig kontrast.

_______________________________
* Jeg har valgt å konsentrere meg om en bok om gangen, og begynner med Hebreerbrevet. I første omgang kommer jeg til å bevege meg ’sakte’. Det betyr ikke at jeg har til hensikt at sluttproduktet blir en utfyllende ”Bibelkommentar”. Målet er fortsatt å finne min ’manna’.

** Jesus sa selv: Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.
Matt 5:17

Arvegodset

Jeg er i London i dag. Det er ikke første gang. For 35 år siden feiret jeg nasjonaldagen i denne byen for 2. år på rad. Da tok jeg veien til sjømannskirka for å feire sammen med nordmenn. Der traff jeg den unge sjefredaktøren Thor Bjarne Bore fra "Vårt Land". Han benyttet anledningen til å intervjue meg for avisa.

Bore spurte blant annet om hva som var forskjellen på Frelsesarmeen i Norge og Storbritannia. Jeg svarte at FA i Norge var friere. Det var min ungdommelige oppfatning at de engelske soldatene var mer tradisjonsbundet, og at engasjementet var tuftet mer på familietradisjon enn drevet av kjærlighet til Gud og begeistring for Jesus. Det er flott at nye generasjoner tar vare på arvegodset:

Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.
Luk 1:50–53

Uavhengig av om min oppfatning var riktig for 35 år siden, er det viktigste at arvegodset ikke bare blir tradisjoner uten innhold. I dag er dette en kjempeutfordring for nasjonen Norge og viktig å tenke på når nasjonaldagen feires. Vi har en rik arv i landet vårt. Jeg ber om at vi aldri må glemme innholdet. Glemmer vi Gud og hans ord, står vi i fare for å frarøve kommende slekter Herrens miskunn.

Den flotte rammen

Mange har nok oppfattet meg som en motstander av tradisjoner. Jeg er ikke motstander, men jeg liker å utfordre dem (inkludert meg selv) som følger tradisjoner.

Grunnen er at den ytre rammen rundt en tradisjon fort kan bli et mål i seg selv, mens en tradisjon som oftest har oppstått for å ivareta et viktig innhold. Jula er et godt eksempel på det. For veldig mange er det rammen som teller, mens de bryr seg mindre om innholdet.

Maria og Josef fulgte en tradisjon:

Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren.
Luk 2:22–32

Det var en pittoresk ramme rundt denne tradisjonen også. De skulle bringe et offer, og jeg forestiller meg at det var mange ute i samme ærend. Det var et minne for livet for de to foreldrene. Men hensikten var å ”bære barnet fram for Herren”.
Slike tradisjoner er jeg en sterk tilhenger av. Det må gjerne være ritualer knyttet til handlingen, men rammen må ikke fjerne fokus fra motivet.