Viser innlegg med etiketten 'Den aller viktigste julesangen'. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 'Den aller viktigste julesangen'. Vis alle innlegg
søndag 1. januar 2017
Den aller viktigste julesangen...
lørdag 31. desember 2016
Hvor hører du vel hjemme? – 5
Samtidig kan det være både en stor hjelp og velsignelse. Jeg tror apostlene opplevde det slik da Jesus «pekte dem ut» (2). Oppdraget de fikk var å forkynne. Forkynnelse kan sammenliknes med å peke.
En som ofte blir framholdt som «Pekeren», er døperen Johannes. Gjennom sin gjerning og sine ord pekte han på Jesus:
«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! ... han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.»Å avslutte et år med å bli minnet om hva jeg er kalt til å peke på, er godt å ta med seg inn i et nytt år. Jeg vil benytte anledningen til å takke dere som leser bloggen for året som gikk. Det har vært 150.000 lesere i 2016, og det å få meldinger om at det har bidratt til at flere har funnet tilbake til troen i løpet av året er en stor velsignelse. Da blir det enda flere borgere i «Pekeland»
Joh 1:29-34
Dagens ‘manna’:
I Guds rike peker vi på Jesus!-------------------------------------------------
(1) Den aller viktigste julesangen
(2) Han pekte ut tolv, som han også kalte apostler, for at de skulle være sammen med ham, og for at han kunne sende dem ut for å forkynne.
Mark 3:14
fredag 30. desember 2016
Hvor hører du vel hjemme? - 4
I dag tar jeg meg en tur til «Hinkeland» (1). På norsk bruker vi det mest om å hoppe på en fot, men det kan også brukes som synonym for å halte. Synonymordboka (2) bruker også ord som ujevn, usikker og vaklende.
I et åndelig perspektiv kjenner jeg mange som befinner seg i hinkeland, og som også vedkjenner seg det. Ofte tror jeg vedkjennelsen deres har utspring i frykten for å bli satt i «bås». I mine øyne har mange av dem tro så det holder.
For meg er tro først og fremst et spørsmål om valg. Dersom jeg velger å tro, det vil si å handle som om det jeg tror faktisk er sant, da opplever jeg at troen bekreftes. Selvfølgelig kjenner jeg meg ustø når jeg handler på denne måten. Det er fordi jeg står på én fot, på Guds. Det er han som har kontrollen, og ikke jeg. Jeg minner om Søren Kierkegaards utsagn: «Å våge er å miste fotfestet for en stund; å ikke våge er å miste seg selv.»
Dagens vers er utfordrende:
Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så følg ham; og er Baal Gud, så følg ham!» Men folket svarte ham ikke et ord.Det handler om å velge hvilken fot jeg vil stå på.
1 Kong 18:21
Dagens ‘manna’:
Julemysteriet er at Gud ble menneske for å gi oss sin fot å stå på.------------------------------------------------
(1) Den aller viktigste julesangen
(2) Se «Hinke i synonymordboka»
torsdag 29. desember 2016
Hvor hører du vel hjemme? – 3
Det er ikke bare i norske juletredanser vi tramper med føttene. Jeg har sett maorier gjøre det samme i sin Haka dans, blant annet på Boundless i 2015 - se bildet (3).
Å trampe med føttene er et sterkt signal og er gjerne et uttrykk styrke eller aggressjon
Er 'trampeland' et sted jeg hører hjemme, eller er det et land jeg bør unngå?
Dersom det er aggresjonen som styrer meg, er det definitivt et land jeg ikke ønsker å høre hjemme i. Samtidig er det viktig at det viktig å sette foten ned når verdier trues.
For eksempel vil jeg trampe når jeg ser:
- Sosial urettferdighet
- Maktmisbruk
- Åndelig hovmod som sperrer veien for andre
Dagens ‘manna’:
Det er i Jesus jeg hører hjemme! (2)--------------------------------
(1) Jfr Tempelrensingen
(2) For det er i ham vi lever, beveger oss og er til - Apg 17:28
(3) Jeg 'måtte' bruke dette bildet av hensyn til familefreden. Han ville nok gjerne ha vært med i dansen også, men da satte de foten ned... ;-)
onsdag 28. desember 2016
Hvor hører du vel hjemme? - 2
I dag vil jeg se litt på svaret «Jeg hører hjemme i ‘hoppeland’»
Noen sitter faktisk fast i ‘hoppeland’ uten å være klar over det. Her er assosiasjonen:
Når jeg tenker på «hopping» i en kristen sammenheng, tenker jeg umiddelbart på en av historiene som Terry Camsey brukte da han underviste om kirkevekst for 25 år siden. Han fortalte anekdoten om «de hoppende nonner».
Ordenens tradisjon var at nonnene hoppet mens de ba. Det er for så vidt ikke noe galt i å hoppe mens man ber, men da det ble stilt spørsmål om hvorfor, var det ingen som visste svaret. Ved nærmere undersøkelse kom man fram til at da ordenen ble opprettet brukte ikke nonnene sko på føttene når de ba. Bakgrunnen var skriftstedene hvor Moses og senere Josva (1) ble bedt om å ta av seg på føttene fordi de sto på hellig grunn. Kombinasjonen bare føtter og kalde steingulv førte til at nonnene valgte å hoppe for å holde varmen mens de ba. Dette fortsatte de med også etter at det ble lagt inn varme i klosteret. Hoppingen var blitt en del av tradisjonen uten å ha noen form for funksjon.
Det er ikke noe galt i tradisjoner så lenge jeg er klar over at de har en hensikt og funksjon. Men, det er utrolig farlig å bli sittende fast i et «hoppeland» der tradisjonen er tappet for innhold.
Julemysteriet var og er et opprør med innholdsløse tradisjoner.
Dagens ‘manna’:
Jeg hører hjemme i et innholdsrikt land!-----------------------------------------------
(1) 2 Mos 3:5 & Jos 5:15
tirsdag 27. desember 2016
Hvor hører du vel hjemme? - 1
Min kjære svigerfar etterlot seg en del 8mm smal-film med opptak av familiebegivenheter fra et par tiår. Da vi kikket på materialet for noen år siden, var det timevis med vinking. Det gikk opp for meg at jeg hadde kommet inn i en familie som hørte hjemme i «vinkeland».
Da statsminister Erna Solberg var på offisielt besøk hos presidenten i USA nylig, spøkte president Obama med NRKs produksjoner av sakte-TV. Jeg fikk med meg noen få brudd-stykker av «Hurtigruta minutt for minutt». Det var en masse vakker natur og folk som vinket. Da skjønte jeg for alvor at jeg faktisk bor i «vinkeland». Vi vinker når vi drar fra hverandre og vi vinker når vi ikke er nær nok til å gi en klem. Derfor blir vinking et symbol på avstand.
Slik var også forholdet mellom Gud og mennesker inntil Jesus kom. Gud var en skikkelse langt borte. Gudsdyrkelsen ble en form for vinking. Ved å bli menneske, forvandlet Gud fullstendig det tidligere avstandsforholdet, han kom nær. Julens mysterium er nærheten som oppstår mellom Gud og mennesket. (2)
Dagens ‘manna’:
Jeg hører hjemme i Guds nærhet---------------------------------
(1) Dersom du ikke kjenner sangen, finner du teksten her. Hvor jeg hører hjemme må kunne illustreres med en bevegelse.
(2) Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. Ef 2:13
mandag 26. desember 2016
Den aller viktigste julesangen
For ei uke siden delte jeg juletanker på «Heimelaga julekonsert» i Kroken kjørke. På den siste konserten sa jeg på spøk at jeg alltid hadde savnet den aller viktigste julesangen i reportoaret til den flotte gjengen som holder julekonstertene hvert år.
Deretter sang jeg litt fra «Jeg gikk meg over sjø og land». Den hører sannsynligvis hjemme blant våre mest overfladiske julesanger, men sangen stiller det desidert viktigste spørsmålet: «Hvor hører du vel hjemme?»
Da Johannes døperen pekte ut Jesus som «Guds lam» for to av sine disipler, fulgte disiplene etter Jesus. Da Jesus spurte han «Hva leter dere etter?» svarte de:
«Hvor bor du?»Lenge tenkte jeg at dette var et meningsløst spørsmål å stille, men det var før jeg forsto hvordan Johannesevangeliet er skrevet. Spørsmålet «Hvor bor du?» handler om mer enn hvor du fysisk holder til. Det handler om hvor du har dine røtter. Det handler om hvor du er hjemme i forhold til verdier. Julemysteriet handler om å komme hjem der hvor jeg hører til. For Jesus sa og sier: «Kom og se!»
Joh 1:38
Dagens ‘manna’:
Jeg vet hvor jeg hører hjemme!-----------------------------------
Abonner på:
Innlegg (Atom)