Ola Nordmann i Betlehem

Gowans skrev et dikt som jeg tenkte at jeg aldri kom til å oversette fordi de fire versene gjør moro av britenes religiøsitet knyttet til jula. For å få utbytte av de versene på originalspråket, bør du nok ha bodd i Storbritannia for å ta poengene slik de står på engelsk.

Forrige uke skrev jeg likevel en norsk versjon. I den plasserer jeg Ola Normann i Betlehem, slik Gowans plasserte briten der. Fysisk eller emosjonelt spiller liten rolle – noen av poengene er utelukkende norske, og man må ha bodd i Norge for å forstå dem.

Andre er universelle som f.eks. at jula gjør oss religiøse, men egentlig handler alt i jula om nytt liv, ikke bare for tiden, men for evigheten.

Jeg brukte diktet på en «Heimelaga julekonsert» i en fullsatt Kroken kirke sist mandag – og ja poengene ble mottatt – halleluja!
Jeg tør ikke engang å kalle dagens dikt en gjendiktning, men at inspirasjonen er hentet i ‘Rule Britannia’ tror jeg de fleste vil oppdage - men også takk til Gro 

Link til diktet der du også finner 'Rule Brittania'

Postet på FACEBOOK

Vitnesbyrdets innhold

I går kveld fikk ca en million seere høre Andreas Håtveits tydelige vitnesbyrd om Jesus som betalte bota hans, og at han ville bruke sine ferdigheter til å gi Gud ære. I tillegg fikk vi høre hvordan troen hadde fått innflytelse på viktige verdivalg i forhold til familien.

På en fantastisk måte fikk Andreas formidlet hva vitnesbyrdet handler om. Det handler om tro og liv.

Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn.
1 Joh 5:11

Vitnesbyrdet handler ikke om formidling av religion eller institusjon, det handler om formidling av liv. I de kristne institusjonene (les kirkene) er det fort gjort at bokstaven blir viktigere enn livet. Hvis det skjer er kristenlivet blitt til kristendommen, og da har vi gått fra liv til religion. 

Paulus advarte mot en slik utvikling: «Gud … gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3:6). 

Det betyr ikke at nytt liv ikke trenger fostring. Som far vet jeg at et nyfødt barn må få mat, det må lære å spise selv, det må lære hva som er farlig rundt dem og hva som er verdifullt å ta vare på. Alt dette er for at livet skal utvikle seg på en sunn og god måte.

Ånden og livet må gis rom – ikke bare i kirkerommet, men enda mer i hverdagen, der livet formidles ved å være ekte og sanne mennesker med Jesus på innsida! 

Om Andreas skulle bli Mestrenes mester i NrK eller ikke, har han allerede pekt på ham som er Mesteren i livet!

Dagens ‘manna’:

Hurra for vitnesbyrdet om livet!

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Maktmennesker

Jeg har tidligere hevdet at behovet for å ha kontroll må være en grunnleggende drivkraft hos mange mennesker. Derfor er det også noen som søker makt for å kunne utøve kontroll. Dette finner vi overalt i verden, og menigheter og kristne organisasjoner er ikke unntatt. Det er ikke alltid at maktmennesker har formell makt. Derfor er det jeg leste om Annas i går interessant. I dag leser jeg at:

Han var svigerfar til Kaifas, som var øversteprest det året. Det var Kaifas som hadde gitt jødene det råd at det beste var at ett menneske døde for folket.
Joh 18:13b-14

Det må ha vært en forvirrende situasjon. Lukas som har drevet grundig research før han skrev sitt evangelium, plasserer evangeliet inn i historien ved å referere til hvem som satt i de viktige politiske, administrative og religiøse rollene til enhver tid. I sin fortelling om Johannes døperen, forteller Lukas at han begynte sin forkynnergjerning «…i det femtende år av keiser Tiberius’ regjering; …osv … og Annas og Kaifas var øversteprester» (Luk 3:2)

Navnet tilser at det er absurd at det er mer enn en øversteprest, så her lukter det kreative løsninger forhandlet fram av en toneangivende familie som får det som de vil. Kanskje det ble rettet på ved at Annas og Kaifas tok annet hvert år? Men det er tydelig hvem som er den mektigste. Det er likevel interessant at Johannes gjentar opplysningen om at Kaifas hadde gitt jødene det råd at det beste var at ett menneske døde for folket. Tidligere forklarte Johannes at dette var en profetisk ytring «fordi han var øversteprest det året» (Joh 11:51). Da er det nærliggende å tenke at Johannes igjen bruker ironi for å få fram poenget sitt: Jødene overser sine egne religiøse ordninger som er sanksjonert av Gud selv. Det kan virke som at Johannes så det at Kaifas talte profetisk (mot sin vilje?) som et tegn på at Gud selv så Kaifas som den rette øverstepresten**.

Men det som måtte skje, det skjedde. Derfor kan det også være at Johannes tar med dette for å vise at «alle», også de uformelle «maktmenneskene», bidro til at det skulle skje.

Dagens ‘manna’:

Gud – bevar oss fra destruktive maktmennesker!

-----------------------------------
* Bildet er av "Det farlige maktmenneske" som Edin Løvås skrev i 1987 (da under tittelen "Maktmennesket i menigheten"). Boka hjalp mange til en bedre forståelse av maktspillet som kan finne sted - også i menigheter. Faren med boka var at folk begynte å lete etter maktmennesker istedet for å se at de aller fleste av oss står i en eller maktrelasjon der vi er den "sterke part". Men boka bidro nok også til at flere skjønte at de faktisk har makt som kan misbrukes. Det er det viktig å være bevisst på.
** Se: "Den Gud gir et embete, gir han også..."
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Religion har en tendens til å drepe livet

For et par uker skrev jeg følgende her på bloggen:

"Da vi pugget budene på skolen og skulle utlegge «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» var fokuset utelukkende at vi ikke måtte bruke navnet som en ed. Men misbruk blir det først og fremst når Guds navn brukes til å legitimere våre menneskelige tankespinn og gjerninger vi ikke kan forsvare på annen måte."*

Jeg har fått tilbakemeldinger om at dette var «nye tanker», og jeg må innrømme at det først er i den senere tid at jeg har innsett at det er dette misbruket som er det aller verste. Det bekreftes på mange måter i dagens vers:

De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud.
Joh 16:2

Drap i Guds navn er virkelig misbruk av hans navn. I 1 Samuels bok 24 er det en beretning om Saul som går inn for å «gjøre sitt fornødne» i den hulen hvor David og hans menn holder seg skjult. Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Men David skjærer kun en flik av kappen til Saul – og til og med det får han dårlig samvittighet for å ha gjort: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.» Deretter la han ned forbud mot å skade Saul.

For meg er det et bilde på å overlate til Gud det som er hans ansvar, så får jeg holde meg til mitt. Verden hadde blitt et godt sted om drapene i Guds navn eller andre guders navn hadde opphørt med øyeblikkelig virkning. Slike handlinger fjerner troverdigheten til enhver form for religion.

Johannes hadde oppdaget at Jesus kom med liv – ikke religion. Religion har en tendens til å drepe livet.

Dagens ‘manna’:

Å fremme liv er en tjeneste utført for Gud!

……………………………
* Fra «Utvelgelsens velsignelse og forbannelse»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Mantra?

«Mantra» er en lyd som brukes innenfor hinduisme og buddhisme. Lyden skal realisere en tanke eller hensikt. Selve ordet har flere betydninger, som f. eks. bønn, hymne eller trylleformel. Det er gjentakelsen av lyden eller ordet som er tenkt at skal utløse virkningen.

Det er interessant at Jesus gjentatte ganger snakket om bønn i hans navn, slik jeg også stanset for i gårsdagens refleksjon:

Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.
Joh 14:14

Det er veldig tydelig på de første kristne at de hadde tatt til seg denne undervisningen og praktiserte den. De trodde at Jesus var blant dem når de var samlet i hans navn (Matt 18:20). De forkynte at undre skjedde ved troen på Jesu navn (Apg 3:16). De døpte i Jesu navn (Apg 2:38), og de forkynte at det ikke var frelse i noe annet navn (Apg 4:12).

Likevel er det ingenting som tyder på at de brukte navnet som en form for mantra. Navnet hadde kraft utelukkende når det ble brukt i troen på ham som bærer navnet. Dersom det blir brukt utenfor en slik sammenheng, kan det fungere mot sin hensikt, som for eksempel i fortellingen om åndemanerne som eksperimenterte med navnet (Apg 19:13-16).

Jeg sier ofte «Jesus», men ikke som en hellig lyd eller en magisk formel som skal få meg i kontakt med en guddom som befinner seg utenfor meg, eller i meg. Jeg bruker navnet fordi det symboliserer alt det Gud står for. Det er ved det navnet Far blir herliggjort, for det bekrefter at jeg tror på ham og alt han har gjort for meg – og det gir meg fred at troen er knyttet til hans navn og ikke til mitt.

Dagens ‘manna’:

Jesus – navnet over alle navn!

-------------------------

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Inn med teskje

«Det tar fra tre til fem år å bygge eller endre en kultur i en menighet» hevdet Martin Cave på en konferanse for en drøy måned siden. 
Jeg tror han har rett. Yonggi Cho var inne på noe av det samme noen tiår tidligere. Han hevdet at en menighet bare kan ta imot fire sannheter per år. Det betyr at de viktige sannhetene må inn med teskje.

Selv om Johannes-evangeliet har en direkte og «kjapp» stil, er Johannes så bevisst på hva han vil formidle at han mater oss med teskjeer uten at det går ut over flyten. 
Han gjør det ved å velge fortellingene som understreker det som jeg tror Johannes oppfattet som det mest sentrale i evangeliet og etterfølgelsen:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.»Joh 13:20

Dersom Guds ord er sant, må også dette mysteriet være sant. Gang på gang blir det slått fast at Jesus er herre – og at han er den som sender ut. En kristen er derfor en tjener og en utsending. Da forundrer det meg at det er så vanskelig for mange å synge «Vi er Jesus i vår tid!». Det er en logisk konsekvens av Jesu egen undervisning. 

På engelsk blir religiøse ledere kalt for «Ministers of religion». Tittelen gir meg frysninger. For kristendom er ikke religion, men vi kristne har gjort den til det gjennom å organisere oss bort fra hva det egentlig handler om. Det allmenne presteskapet må gjenoppdages. Det kan kun skje ved at jeg som en kristen forstår at det handler om liv og formidling av liv, og dermed akseptere at jeg er en tjener og en utsending. Da representerer jeg ikke meg selv, jeg representerer heller ikke primært Frelsesarmeen, jeg representerer ham som har sendt meg. For meg er det den daglige teskjeen med åndelig sannhet.

Dagens ‘manna’:

Den som tar imot meg tar imot ham som har sendt meg!

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Paradigmeskifte

Jeg ble kjent med begrepet 
«paradigmeskifte» da jeg begynte å sette meg inn i nyreligiøsitet og New Age mot slutten av 80-tallet. Ordet betyr ganske enkelt et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Det var Thomas Kuhn som i 1962 brukte begrepet første gang for å beskrive de relativt få av vitenskapens mange oppdagelser, som har påvirket hele menneskehetens måte å tenke på*. At den nyreligiøse bevegelsen har hatt innflytelse er det ingen tvil om, men at den skulle bli en måte å tenke på som erstatter all etablert religion – deriblant kristentroen – er fjernt fra det bildet jeg har av virkeligheten.

Det er heller ikke tvil om at fra det øyeblikket Jesus visste at hans time var kommet utgjør et paradigmeskifte ikke bare for ham personlig, men for hele menneskeheten. Jesus annonserte denne vissheten i forrige kapittel (jfr refleksjonen: «Hva var stikkordet?»), og når jeg i dag begynner på et nytt kapittel, blir det slått fast igjen:

Det var like før påskehøytiden, og Jesus visste at hans time var kommet da han skulle gå bort fra denne verden og til sin Far.
Joh 13:1a

Som ung, med en optimistisk tro på et langt liv foran meg, virket mitt eget liv som en liten evighet og derfor var tid et relativt uinteressant begrep. Med årene har begrepet «tid» blitt mer og mer interessant, og det er blitt stadig viktigere å forstå seg på Guds tid. For det er i Guds tid – i hans time – at de viktigste paradigmeskiftene skjer. Det er utvilsomt et paradigmeskifte når mennesket Jesus skal forlate verden og gå til sin Far, slik at han kan få en ny kropp gjennom alle troende. Hadde denne måten å tenke på fått slå rot i Kristi kropp, ville sikkert misjonen vært fullført for lengst.

Øyeblikket når et menneske griper frelsen og får del i evig liv, er Guds time for det mennesket. Dersom det var viktig for Jesus å vite hva som var Guds time, må det samme være viktig for hans kropp i dag. Og – kanskje enda viktigere - hvordan kan kroppen påvirke Guds time**?

Hver gang spørsmålet dukker opp tenker jeg på de 200 av Jissakars stamme som hadde innsikt i å tyde tidene, så de visste hva Israel burde gjøre (1 Krøn 12:32). Jeg tror dette handlet om en samlet vurdering der det ble en kobling til Guds plan for en konkret situasjon til rett tid. Det er slike koblinger det blir varige endringer av.

Dagens ‘manna’:

For hvem er det Guds øyeblikk i dag?**

-------------------------------
* Et klassisk eksempel på et paradigmeskifte er oppdagelsen og erkjennelsen av at solen er sentrum i universet vårt og ikke jorden (jfr Kopernikus og Galilei).
** Se refleksjon som tar opp «Hva er rett tid?» i forhold til det å komme til tro; og refleksjonen «Hvor blir det av strategien?» som tar opp spørsmålet om hvorfor Jesus dro til Jerusalem enda han visste at det ikke var hans tid – m.a.o. kan Guds tid påvirkes?
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Religiøs arroganse?

Når jeg lytter til politiske debatter blir jeg ofte overrasket over dem som forsøker å framstille meningsmotstanderne som dumme. Enda verre er det når det skjer i religiøs sammenheng. Ned gjennom kirkehistorien har det blitt mye splittelse på grunn av det jeg vil kalle religiøs arroganse. 

Dagens vers er et eksempel på dette:

En av dem, Kaifas, som var øversteprest det året, sa da: «Dere skjønner ingenting».
Joh 11:49

Dette var en reaksjon på bekymringsmeldingen om at stadig flere kom til tro på Jesus på grunn av tegnene han gjorde. Det må ha vært lite hyggelig at «sjefen» sa at de ikke skjønte noe, for egentlig delte han deres bekymring. Det de ifølge Kaifas ikke forsto var det som han selv oppfattet som den eneste løsningen: Jesus måtte ryddes av veien. Akkurat det kommer jeg tilbake til i morgen.

Men i dag tar jeg med meg en viktig påminnelse. Selv om jeg ikke alltid er enig med andre troende i alle spørsmål, er det viktig å bevare ydmykheten for at de kan ha fått en åndelig innsikt i noe jeg ikke har sett. Fordi om vi ikke ser likt på alle spørsmål, er det ingen grunn for noen å påstå at meningsmotstanderne «skjønner ingenting».

Dagens ‘manna’:

Det er ikke tilfeldig at erkjennelsen «Vi forstår stykkevis» kommer i «Kjærlighetskapittelet»**

…………………………………
* Leo Tolstoy i sin siste bok: "Path of Life"
** 1 Kor 13:9
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Frykt for å si noe galt

…kan føre til at jeg aldri sier noe som helst meningsfylt. Jeg har satt i alt for mange råd, styrer, komiteer og utvalg i løpet at livet. Noen slike kan være viktige for å ivareta demokratiske prinsipper, men da er det avhengig av at alle bidrar med sine meninger der og da – ikke som etterpå-synsing i en uformell setting.

Dersom Johannes har rett i sin forklaring på hvorfor foreldrene ba jødene om å spørre sønnen som var blitt seende fordi han var «gammel nok til å svare for seg» (Joh 9:21), er det egentlig veldig trist:

Foreldrene sa dette fordi de var redde for jødene. Jødene hadde alt bestemt at den som bekjente at Jesus var Messias, skulle utstøtes av synagogen. Derfor sa foreldrene hans: «Han er gammel nok, spør ham selv.»
Joh9:22-23

Dette burde vært en gledens dag. En mann som var født blind hadde blitt seende. Men for de aller nærmeste ble den på mange måter ødelagt av frykt for å bli satt utenfor. Jeg kan få inntrykk av at foreldrene heller ønsket at det var bedre om livet hadde vært som det alltid hadde vært dersom et mirakel skulle føre til at de måtte mene noe som gikk imot det som var politisk korrekt.

Det er derfor det er så viktig å bevare sentrale verdier som religions- og ytringsfrihet.

Men kanskje forklaringen til Johannes ikke er kritikk av foreldrene, men enda en gang et «innpakket budskap»: Frykten for å miste min plass i «synagogen» kan føre til at jeg forblir «åndelig» blind. Jesus er større enn synagogen, Frelsesarmeen eller Kirken. Johannes kritiserer altså kontrollerende religiøse institusjoner og bidrar med religionskritikk i ordets rette forstand

Dagens ‘manna’:

Jeg må alltid være ærlig i forhold til det jeg ser og vet.

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Scenen er satt

Jeg har vært med på veldig mye moro, og noe av det jeg ser tilbake på med stor glede er arbeidet med musikaler. Der har jeg vært innom de fleste funksjonene, fra det å skrive tekst, komponere musikk, inneha regien, lage kulisser, spille i orkesteret, styre lyd til det å stå på scenen selv. 

Når jeg hadde ansvar for å skrive teksten var beskrivelsen av den visuelle scenen viktig fordi den kom til å påvirke tolkningen av handlingen som skulle utspille seg der.

Det er ingen tilfeldigheter når Johannes setter scenen for beretningen om Jesu møte med den samaritanske kvinnen slik:

Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Joh 4:4-6

Scenen signaliserer lange, religiøse tradisjoner. Den er knyttet til en kilde, til vann. Solen står på sitt høyeste og det er bønnetime. Alt dette er viktig for å forstå samtalen mellom Jesus og kvinnen. Slik fortolkningen preges av fortellingens ramme, vil den også påvirkes av rammen den formidles i. Derfor er det viktig både å se den opprinnelige ”scenen” og ”scenen” jeg befinner meg på i dag! Det ligger også et annet spennende motiv i ”scenebeskrivelsen”, men den kommer jeg tilbake til i morgen.


Dagens ’manna’:

Scenen da var viktig – scenen i dag er viktig.

--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Spiritualistisk arkeologi

Jeg har ikke sett begrepet brukt før, men jeg har en sterk fornemmelse av at det er akkurat det jeg holder på med i dette ”dypdykket” i Johannes. På et utgravingsfelt avdekker arkeologene forsiktig lag for lag med historie. De fortolker funnene sine og danner seg et bilde av historien.

Utfordringen med ”spiritualistisk arkeologi” er fristelsen til å sette likhetstegn mellom spekulasjon og konklusjon. Når jeg skal se på hva vann og vin symboliserer i beretningen om vinunderet*, er det mange muligheter, og den ene kan være like god som den andre. Bildene kan av og til være forvirrende og direkte motstridende, men brukt mot forskjellige baktepper bidrar det symbolske mangfoldet til å belyse flere aspekter ved ”mysteriet Jesus” – og tro om ikke det er noe av intensjonen hos Johannes?

Dersom jeg knytter dem til gårsdagens refleksjon om ”renselseskarene” og bruker dem som bakteppe, kan symbolikken med vannet og vinen være ganske enkel: Vannet blir da et symbol på loven med de gamle renselsesskikkene, mens vinen representerer renselsen i Jesu blod. Med Jesu inntreden på arenaen skjer det noe nytt, noe bedre – en renselse som overflødiggjør ”vasking” som en religiøs rite. Det var neppe et argument mot å vaske hendene før man går til bords, men mot det ”loviske” eller ”religiøse” i det.

Både vann og blod er synonymt med renselse i Bibelen – og i tillegg representerer de ”fødselsvæskene” som er så viktige for Johannes. Alene kunne ikke loven (vannet) føre til ny fødsel. I følge Paulus er loven en ”tuktemester” til Kristus” – det vil si at den viser meg at jeg trenger en renselse og det gjør at jeg søker en løsning, som blir en forløsning og dermed en ny fødsel i Jesus. Det religiøse mennesket forvandles til den nye skapningen. Vannet blir til vin.

Dagens ’manna’:

Jeg er forvandlet – jeg er en ny skapning!

---------------------
* I bryllupet i Kana (Joh 2:1-11)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Halting

Jeg hadde en ’sesong’ på krykker. Det var lite trivelig – kanskje spesielt fordi jeg etter ulovlig kjøring var skyld i min egen elendighet. Elia talte om å halte, og jeg skrev en gang ”en haltende refleksjon” om det. Den gang handlet det om å ha ”føttene” i to forskjellige religioner. Når jeg i dag leser:

Derfor, styrk de slappe hender
og de vaklende knær!
La føttene gå rett fram på veien,
så det halte ikke blir vridd ut av ledd, men heller blir helbredet.
Hebr 12:12-13

…går tankene nettopp til at Elia bruker bildet som et eksempel på å blande religioner. I gjennomgangen av hebreerbrevet har jeg ved et par anledninger nevnt at det er mye som tyder på at budskapet er myntet på en menighet av jødekristne som i forfølgelsestider har vurdert å gå tilbake til ritualer fra jødedommen. Jeg tolker det som at hebreerforkynneren ser forfølgelsen (som sannsynligvis kom fra synagogen) som en del av Guds oppdragelse. I en slik situasjon er det viktig å gå rett fram på veien og unngå halting.

Er en slik oppfordring aktuell for meg i 2012? Jeg tror faren for halting i forhold til andre religioner er sterkere enn noen gang. Dersom jeg ikke er bevisst er det fort gjort å bli påvirket av fremmed tankegods. Det ville være forferdelig dumt å få en ’sesong’ på krykker, særlig fordi jeg ville vært skyld i min egen elendighet.

Dagens ’manna’:

Jeg vil la føttene går rett fram på Veien – og jeg vet hvem som er Veien!