Viser innlegg med etiketten Forfølgelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Forfølgelse. Vis alle innlegg

fredag 3. mars 2017

Reiseklar?

ENGLISH
Magna og jeg er veldig ofte på reiser. Det hender at jeg sier at jeg er lei av å reise. Det må presiseres, for det er ikke selve reisen og slett ikke målet med reisen jeg sikter til, men prosessen det er å gjøre seg klar til reisen. Det kan være slitsomt å gjøre seg klar til å reise. Det gjelder alt fra planlegging og bestilling av billetter til det å pakke det som må være med på reisen.

Begrepet «reiseklar» brukes også om den siste reise. I går kveld fikk vi melding om at Magnas tante Tutta har reist hjem til Herren. Tutta var reiseklar. Passet var i orden og billetten betalt og hun tok ingenting med seg da hun dro. Dit hun kom er alt allerede gjort i stand (1).

Da meldingen kom satt jeg akkurat med dagens hilsen fra Paulus til Timoteus:

For nå blir jeg ofret, og tiden er inne da jeg skal bryte opp.
2 Tim 4:6
Mye tyder på at Paulus allerede hadde vært gjennom en rettsak og at han ble «reddet ut av løvens gap» (2). Nå virker det som om han venter på en ny rettsak og at han denne gang er klar for å «ofres». Derfor ønsker han å ha ‘arvtakeren’ Timoteus i nærheten på siste etappe (3).

Paulus eide et sterkt håp, et håp som deles av alle troende:

Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme.
2 Tim 4:8
Dagens ‘manna’:
Det er også mitt håp og min visshet.
------------------------
(1) Joh 14:2
(2) 2 Tim 4:17b
(3) 2 Tim 4:9

mandag 13. februar 2017

Ni liv!

- Han er som katta, han har ni liv.- Han kjem te å trenge alle ni før vi har han over grensa
Ordvekslingen fant sted mellom hjelperne til Jan Baalsrud, og ordene ga navn til filmen «Ni liv» (1957) som omhandler Baalsruds liv. Filmen ble kåret til Norges beste film gjennom tidene i 2005.

Jeg måtte bli «gammel nok» før jeg fikk se filmen. Da jeg endelig fikk se den, var det en sterk opplevelse av spenning fra begynnelse til slutt. Likevel var det den relativt rolige scenen da Baalsrud lå gjemt i en snøhule, som gjorde dypest inntrykk. Etter lang tid fikk han forfrysninger i tærne og måtte selv skjære dem av med tollekniven. Den dramatiske handlingen var sannsynligvis det som reddet livet hans. Kollbrann sprer seg, og kan føre til død.

Det visste Paulus også:

Vend ryggen til det ugudelige og tomme snakket. For de som taler slik, går bare lenger og lenger i ugudelighet, og deres ord vil spre seg som koldbrann.
2 Tim 2:16-17a
Jeg vet av erfaring at det er fort gjort å ende opp i tomt snakk. Ofte kan det også bli respektløst, og straks respekten forsvinner fra en samtale, kan den lett bli oppfattet som «ugudelig», og det er ikke bra. Likevel viser sammenhengen verset står i, at advarselen gjelder det ugudelige snakket som fører bort fra de evangeliske grunnsannhetene. Det er dette snakket som kan bli som en smittende kollbrann.

Forfølgelse har aldri vært en trussel for utbredelsen av evangeliet og menighetens eksistens. Paradoksalt nok er det vi som bekjenner kristentroen som utgjør den største trusselen mot oss selv. Paulus forutså det og forsøkte å få Timoteus til å se det samme. Likevel har presset verken utenfra eller innenfra kirkens egne konflikter klart å drepe det ekte livet som går helt tilbake til utgytelsen av Den hellige ånd på pinsedagen. Derfor blir

Dagens ‘manna’:

Så lenge det er liv, er det håp!
----------------------------

fredag 13. november 2015

Et globalt perspektiv

Verden blir stadig «mindre». En sak på nettet kan ta helt av og i løpet av kort tid bli noe som alle snakker om. Vi blir også mer og mer klar over at det vi gjør et sted på kloden, kan få konsekvenser for hva som skjer på motsatt side av kloden. 

Enten vi liker det eller ikke, hører vi mer sammen enn noen gang tidligere i historien. Vi kan ikke late som om flyktningene ikke eksisterer. Vi kan ikke akseptere at det er OK å kvitte seg med dem vi ikke ønsker.

Noen av dem som har vært med å gjøre livet mitt rikere, er mennesker med downs. I dag er de utrydningstruet i den samme verden som for få år siden fordømte nazistenes rendyrking av den ariske rasen, mens jødene igjen rømmer fra Europa. «Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve noe slikt», skriver i Ingvar Ambjørnsen i «Pesten vender tilbake».

Vi hører sammen uavhengig av etnisk bakgrunn eller ulik kromosomsammensetning. Å ha et globalt perspektiv er viktigere enn noen gang. Johannes hadde ikke internett. Han ante ikke hvor stor verden var, men han visste én ting som er viktigere enn noe annet:

Han (Jesus) er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.
1 Joh 2:2
«Der det er hjerterom, er det husrom» het det i «gamledager». Dersom jeg har rom i hjertet for Jesus, skal jeg også ha plass til hele verden. For i ham «er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3:28).

Dagens ‘manna’:
Gud, gi meg et stort hjerte!
-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

lørdag 24. oktober 2015

Ingen er så trygg i fare!

Jeg har brukt den overskriften før, men i dag bruker jeg en litt annen vri. Det har hendt at jeg har hørt noen synge «Ingen er så trygg for fare». 

Det er kanskje en ønsketenkning, men det er finnes ikke bibelsk belegg for å bli spart for farer, vonde dager og forfølgelse. Jeg har to venner som har blitt skutt og drept mens de utførte kallet sitt som offiserer i Frelsesarmeen. Noen betaler en høy pris fordi de velger å følge et kall. Peter fikk ikke løfte om noe annet enn at Jesus ville være med ham også i farene:
«Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut hendene dine, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.»
Joh 21:18
Det er mulig at Peter opplevde «profetien» Jesus kom med som ubehagelig. Likevel tror jeg at det siste stadiet, med erkjennelsen «Herre, du vet alt!», også innebar en bekreftelse av bekjennelsen han hadde gitt Jesus tidligere: «Jeg vil gi livet mitt for deg.» (1), og det visste Jesus. Kanskje Peter var kommet til punktet hvor han kunne si det samme som Paulus: «Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.» (2).

I den overgivelsen ligger det en enorm hvile. Jeg behøver ikke bekymre meg for fare, for også i fare hører jeg Herren til. Da kan jeg leve med Herren og glede meg over livet akkurat nå.

Dagens ‘manna’:
Jeg hører Herren til!
----------------------------------------------
(1) Joh 13:37b
(2) Rom 14:8

lørdag 15. august 2015

Mobbing

Det kan være farlig å berøre et så stort tema i et kort blogginnlegg, men dagens vers er et klassisk bilde på mobbing:
Soldatene flettet en krone av torner og satte den på hodet hans, og de la en purpurkappe om ham. Så trådte de fram for ham og sa: «Vær hilset, jødenes konge!» Og de slo ham i ansiktet.
Joh 19:2-3
Igjen tenker jeg at det kan være en trøst for mange at Jesus også opplevde å bli mobbet. I hvert fall var det slik for meg. Jeg har vært velsignet med en sterk tro så langt tilbake jeg kan huske. Derfor var det også naturlig å snakke om Gud som en selvfølgelig realitet. 
Dette førte rett som det var til mobbing og trakassering. 

Verst var det som ti-åring i fjerde klasse. En stor gutt i sjette klasse må ha hatt mobbing som hobby. Jeg tror det ga ham status blant kameratene, for han hadde alltid en flokk rundt seg. Han hadde fått høre at jeg snakket om tro, og kom med gjengen for å høre det fra min egen munn. Jeg bekreftet min tro til gjengens store forlystelse. «At det gikk an å være så dum» - de skulle nok banke det ut av meg. Så fikk jeg bank. Jeg forsøkte å holde meg litt på avstand fra dem, men det ble flere «møtepunkt». Jeg kjente selvfølgelig på smerten, men syntes også det var ille at de hånte Jesus slik de gjorde.

Målet deres var sannsynligvis å få meg til å si at jeg ikke trodde. Det visste jeg at de i hvert fall ikke skulle klare. Jeg bestemte meg for at jeg ved neste «møte» skulle tie stille, så slapp jeg i hvert fall å høre spottingen. Jeg visste at et neste møte var uunngåelig for jeg var avhengig av skolebuss og ble ganske sårbar når bussen var sen.

Det neste møtet kom. Da jeg tidde, fikk jeg flere slag, men jeg tidde fortsatt. Da bestemte karen seg for en ny metode. Han tok tak i skrittet mitt og løftet meg opp ned «hengende etter ballene» - den totale fornedrelse for en ti-åring. Men jeg tidde. Flokken forsøkte å le, men jeg tror de forsto at det hadde gått for langt. Jeg ble sluppet ned, og resten av skoleåret, som var deres siste for sjetteklassingene på Bø skule, fikk jeg være i fred.

Også som ti-åring fant jeg trøst i at Jesus visste hvordan jeg hadde det fordi han hadde opplevd urettferdighet selv. Det har vært liknende opplevelser siden også, men jeg tror at de har vært med å gjøre meg sterk. Gud kaster aldri bort en smerte, han bruker den til noe konstruktivt og vender det til det beste for den som tror, men det er tøft når det står på. Når jeg skriver dette i bloggen, er det fordi jeg håper at det kan være en trøst for noen som har det vanskelig akkurat nå.

Dagens ‘manna’:

Jesus ble prøvet i alt.
-----------------------------------

søndag 15. mars 2015

Sterk kost

«Begrepet er både konkret og abstrakt» ville Trond Viggo sagt i «20 spørsmål» i studio 19. 

Ettersom overskrift på bloggen min er: «Her deler jeg 'manna' fra min daglige bibellesning», har jeg allerede brukt «kost» i begge betydninger. Om kokkelering hadde vært en av mine hobbyer, hadde det vært interessant å se nærmere på bibelsk kosthold med skråblikk til Esaus linsesuppe, Esekiels brød eller jødisk kosher, men jeg holder meg i den abstrakte verden – nærmere bestemt den åndelige:
Dette har jeg sagt dere for at dere skal huske at jeg sa dette om dem, når deres tid kommer.
Jeg fortalte dere ikke dette fra begynnelsen av, for da var jeg hos dere.
Joh 16:4
Det Jesus har formidlet i den siste undervisningen før hans gjerning er «fullbrakt», er definitivt sterk kost. Ja, den er så sterk at jeg har stilt spørsmålet om det er lurt å skrive om det på bloggen. Ikke fordi det er noe som skal skjules, men fordi det på tross av alvorlighetsgraden bare er en del av den store sannheten. Motstand og forfølgelse er ikke en «konstant» i livet til kristne*, men jeg må aldri bli overrasket når den blir en realitet. 

Så lenge Jesus vandret sammen med lærlingene sine, var det han selv som tok «støyten». Derfor var det ikke nødvendig for ham å fortelle om motstanden fra begynnelsen av. Fra nå av er det lærlingene som er hans kropp, og da er det vi som må takle motstand. Men vi er ikke alene, vi har Den hellige ånd, Parakleten eller Talsmannen. Jesus har mer å si om ham de neste dagene. Det er «sterk kost» det også, men den er fordøyelig.

Dagens ‘manna’:

Heller ikke den sterke kosten spiser jeg alene!
……………………………………
* Se eksempler fra Apostelgjerningene:
«De … var godt likt av hele folket» (2:47)
«folket satte dem høyt» (5:13)
«Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den hellige ånd» (9:31).
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 13. mars 2015

Religion har en tendens til å drepe livet

For et par uker skrev jeg følgende her på bloggen:
"Da vi pugget budene på skolen og skulle utlegge «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» var fokuset utelukkende at vi ikke måtte bruke navnet som en ed. Men misbruk blir det først og fremst når Guds navn brukes til å legitimere våre menneskelige tankespinn og gjerninger vi ikke kan forsvare på annen måte."*
Jeg har fått tilbakemeldinger om at dette var «nye tanker», og jeg må innrømme at det først er i den senere tid at jeg har innsett at det er dette misbruket som er det aller verste. Det bekreftes på mange måter i dagens vers:
De skal utstøte dere av synagogen. Ja, det kommer en tid da de som slår dere i hjel, skal tro at de utfører en tjeneste for Gud.
Joh 16:2
Drap i Guds navn er virkelig misbruk av hans navn. I 1 Samuels bok 24 er det en beretning om Saul som går inn for å «gjøre sitt fornødne» i den hulen hvor David og hans menn holder seg skjult. Mennene sa til David: «Nå er den dagen kommet som Herren hadde i tankene da han sa til deg: Jeg skal gi fienden din over i dine hender, så du kan gjøre med ham som du finner for godt.» Men David skjærer kun en flik av kappen til Saul – og til og med det får han dårlig samvittighet for å ha gjort: «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han.» Deretter la han ned forbud mot å skade Saul.

For meg er det et bilde på å overlate til Gud det som er hans ansvar, så får jeg holde meg til mitt. Verden hadde blitt et godt sted om drapene i Guds navn eller andre guders navn hadde opphørt med øyeblikkelig virkning. Slike handlinger fjerner troverdigheten til enhver form for religion.

Johannes hadde oppdaget at Jesus kom med liv – ikke religion. Religion har en tendens til å drepe livet.

Dagens ‘manna’:
Å fremme liv er en tjeneste utført for Gud!
……………………………
* Fra «Utvelgelsens velsignelse og forbannelse»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 12. mars 2015

HMS - forebygging

Som daglig leder har «helse, miljø og sikkerhet» vært en del av mitt ansvarsområde. Det er viktig å legge til rette for gode rutiner som kan forebygge skader på helse og miljø slik at både arbeidstakeres og «kunders» sikkerhet blir ivaretatt på en god måte. Loven pålegger en leder å ta dette på alvor. 

Men det finnes områder hvor det ikke er en juridisk, men moralsk plikt å forbygge skader. Jesu undervisning er et godt eksempel på gode rutiner for å ivareta åndelig helse, miljø og sikkerhet:
Dette har jeg sagt dere for at dere ikke skal bli ført til fall.
Joh 16:1
Uttalelsen følger advarselen om motstand, hat og forfølgelse. Etterfølgelse kan også bety tøffe tak og at det vil oppstå situasjoner som kan føre til motløshet. Da kan lysten til å «bryte løpet» blir sterkere enn motivasjonen til å fortsette. Jesus visste det og derfor snakket han åpent og ærlig om det. Han ga informasjon som kan forebygge skade på åndelig helse, miljø og sikkerhet – han er en god daglig leder. Men det å møte motstand er ikke nødvendigvis bare negativt:

Dagens ‘manna’:

Motstand kan også gjøre meg sterkere!
…………………………………..
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 6. mars 2015

Konturer av radikal kjærlighet

Da jeg var på offisersskolen for 40 år siden, hadde vi besøk av en jødisk rabbiner som selvfølgelig tok sin tro på alvor. Han valgte likevel å fortelle noen selvironiske vitser for å myke opp stemningen – og det klarte han. Her er en av historiene: En ortodoks jøde ble fortvilt da han oppdaget at sønnen var blitt en radikal kristen. Umiddelbart dro han for å snakke med rabbineren i synagogen. Da rabbineren hørte det utbrøt han: «Har det skjedd med din sønn også? Min sønn er også blitt med i Jesus-bevegelsen. Vi må søke råd hos Jehova!» Sammen ba de to fedrene til Jehova og forklarte ham situasjonen, og Jehova svarte: «Og dere tror at dere har problemer med sønnene deres – hva skal da jeg si?».

Guds sønn er radikal – fordi Gud er radikal. Paradokset er at det er kjærligheten som gjør Far og Sønn radikale. For søkende mennesker, vil møtet med den radikale kjærligheten være det de leter etter – og det finnes veldig mange mennesker rundt meg hver dag som er i den kategorien. De er glade for det de ser og hører. De hater ikke. Det er viktig å huske når fokuset i dette avsnittet er på verdens hat og forfølgelse av troende. Men, som jeg har skrevet i flere refleksjoner den siste tiden,  den radikale kjærligheten (helligheten) er provoserende på verden, og da truer den dem som elsker verdens verdier framfor sannhet og rettferdighet. Derfor ender noen mennesker opp med å hate, og Jesus må igjen minne om at:
Den som hater meg, hater også min Far.
Joh 15:23
…og da er det noen som også vil hate radikale etterfølgere av Jesus. Fordi vi representerer en som er så mye større enn oss selv, en kjærlighet som denne verden aldri vil forstå, og som jeg i beste fall bare aner konturene av.

Dagens ‘manna’:
Jeg aner konturer av en radikal kjærlighet!
…………………….
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 4. mars 2015

Forfølgelse – en forenklet forklaring?



Jo dypere jeg dukker ned i Johannes, dess sterkere blir min pasifistiske overbevisning. Dagens refleksjon blir preget av denne overbevisningen. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for dem som kommer til annen konklusjon. Jeg innbiller meg at jeg kjenner de fleste argumentene på begge sider. Jeg ser også at dersom jeg aksepterer to-regimentslæren, vil det være mulig å gjøre noe denne verden forventer av meg som går på tvers av idealene i Guds rike. 

Men til dagens vers:

Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld. For de kjenner ikke ham som har sendt meg.

De som forfølger kristne gjør det fordi «de ikke kjenner ham som har sendt Jesus». Johannes ser logikken: Hadde de trodd at Jesus var sendt av Gud og at de to er ett, ville de ha kjent Gud. De ville kjent ham som en som gjør godt, som leger, som gjenoppretter og som er full av nåde og sannhet. Da ville de ikke kunne ha forfulgt og drept dem som bekjente seg til hans navn.

Og da blir mitt spørsmål: 
Dersom de hadde kjent ham kunne de da forfulgt og drept noen som helst?

Det er her pasifisten dukker opp, men foreløpig er det på sett og vis åpent for «forsvar». Nå kjenner jeg slutten på evangeliet og vet at det også kan stilles spørsmål om «forsvar» er legitimt dersom man kjenner ham som sendte Jesus. Men om jeg velger å være i det foreløpige, må det være lov til å stille spørsmålet om «kristne lands» aggressive krigføring ned gjennom historien inkludert vår samtid, har gitt muslimer grunn til å tro at de kristnes Gud er mindre krigers enn Allah. Kjenner de kristne landene ham som sendte Jesus? Hvis ikke behøver jeg i hvert fall ikke undre meg over at det i kristne land – inkludert Norge - er mange som hater de kristne.

Dagens ‘manna’;

Alt handler om å kjenne Jesus!

------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

tirsdag 3. mars 2015

Forfølgelse - «Husk hva jeg sa til dere!»

ISIS er i Queraqosh – Iraks største kristne by. Det betyr at det er et av stedene hvor mennesker lider og dør på grunn av sin tro. Martyrene og deres familier trenger vår forbønn. Den stadig økende agressiviteten overfor kristne går rett inn i avsnittet jeg befinner meg i min daglige bibellesning.

Johannes hadde sett alle sine apostel-kolleger lide martyrdøden. Han hadde selv vært på flukt – ikke primært av frykt for sitt eget liv, men på grunn av oppdraget som stod i fare. Det motivet var tydelig helt fra den første bølgen med forfølgelse: «Og nå, Herre, hold øye med truslene deres og la dine tjenere tale ditt ord med frimodighet» (Apg 4:29). Slik som de ba for seg selv og evangeliet, er det viktig at vi husker de som i dag blir forfulgt.

Jeg ser for meg Johannes, som den eneste gjenlevende, en gammel mann som sitter og skriver sitt evangelium. Den hellige ånd minner ham om alt det Jesus har sagt. Og det Jesus har sagt gjør at også de vanskelige spørsmålene finner sine svar etter hvert som Den hellige ånd frisker opp hukommelsen hans:

Husk hva jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres.
Joh 15:20
Påminnelsen gir blandede følelser. Frykten for hva som kan skje meg fordi jeg har Jesus som Herre, blandet med det gode løftet om at de som holdt fast på Jesu ord, også vil holde fast på mitt vitnesbyrd om ham. Forutsetningen er allerede gitt: Jeg må være ett med ham slik at jeg bærer frukt som varer. Det kan være godt og viktig å huske på begge deler.

Dagens ‘manna’:

Husk hva Jesus sa!
… og be for den forfulgte kirke!
--------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 2. mars 2015

Hvorfor hater «verden» kristne?*

Jeg tror mennesker generelt har en innebygd skepsis til alt som er annerledes og fremmed. Integrering av nye landsmenn skjer ved at vi blir kjent med hverandre. Konflikter løses ved å snakke sammen på tvers av forskjelligheter. 

Jeg har deltatt i samtaler med kristne rundt spørsmålet «Er vi annerledes?». Det kan bli ganske heftige diskusjoner. Jeg er veldig bevisst på at min «status» er annerledes enn den var før jeg bestemte meg for å følge Jesus. At jeg ikke føler meg annerledes, eller at min atferd og en ikke-troendes atferd ikke nødvendigvis behøver å skille seg nevneverdig fra hverandre, kan også være sant. Det finnes mange ikke-troende som deler de verdiene som er sentrale i kristentroen og som velger å la de prege livene sine.

Likevel er det noe med min status som gjør meg annerledes. Jeg påberoper meg å ha grepet noe som er og blir en «dårskap» i denne verden**. Det betyr ikke at jeg tror at jeg er bedre enn andre, men jeg har tatt imot en utvelgelse som verken er selektiv på kjønn, etnisitet eller sosial status. Det er en utvelgelse som er tilgjengelig for absolutt alle mennesker. Utfordringen er at den må tas imot. Annerledesheten inntrer i det øyeblikket en troende ser sin nye status. Den er mottatt utelukkende av nåde – som er et mysterium i seg selv. Det kan føre til at «verden» begynner å hate, og Jesus visste det:

Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden. Jeg har jo utvalgt dere fra verden, og derfor hater verden dere.
Joh 15:19
Det skal mot til å være annerledes. Det er lettere å flyte med strømmen. Men da mister saltet sin kraft og lyset blir skjult. Da blir gjerningene vi gjør humanitært arbeid som absolutt har en egenverdi, men vi har bare gjort oppdraget delvis. Vi må være villige til å ta risikoen det er å være annerledes, for det er det vi er.

Dagens ‘manna’:

Jeg er annerledes ved å være den jeg er i Jesus!
------------------------------------
* Jfr gårsdagens refleksjon: "Når vi blir hatet"
** For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft. (1 Kor 1:18)

søndag 1. mars 2015

Når vi blir hatet

Blir vi hatet?
 

Det forekommer, og Jesus visste at det kom til å skje:
Om verden hater dere, skal dere vite at den har hatet meg først.
Joh 15:18
Illustrasjonsbildet er ganske ferskt og er knyttet til artikkelen «Grov hets av Frelsesarmeen» som sto i Bergens Tidende for ei drøy uke siden. Selv om det gjør vondt, bør det ikke være overraskende. Det er faktisk mer urovekkende dersom alle «taler vel om oss». Jesus har ropt et «ve-rop» over oss dersom det skulle skje*. 
Det er interessant at Jesus i avsnittet om at vi skal være salt og lys i verden, advarer mot at saltet kan miste sin kraft og lyset kan bli skjult. Målet er at «menneskene … kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt 5:16). Det kan de bare dersom vi er tydelig på hva som er kilden til det vi gjør, og da vil kraften i saltet og skinnet fra lyset også provosere dem som ikke vil tro.

Paulus er veldig tydelig når det gjelder forfølgelse: «Alle som vil leve et gudfryktig liv i Kristus Jesus, skal bli forfulgt» (2 Tim 3:12).

I følge Jesus er det «verden» som hater, og vi som har tatt imot ham er ikke lenger av verden, men i verden. For meg blir det da en kraftig logisk brist når jeg leser hat-mailene som broren min, Brynjar Meling, får fra personer som kaller seg kristne. Noen har tydeligvis misforstått et eller annet. Jeg holder muligheten åpen for at det kan være meg, men da velger jeg bevisst å leve i den misforståelsen. Jeg har det så mye bedre når jeg elsker i stedet for å hate.

Dagens ‘manna’:

Velsign dem som forbanner dere, og be for dem som mishandler dere.*
-------------------------------------
* Luk 6:26-28
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 26. desember 2014

Forfremmet til herligheten

Jeg kunne brukt dette begrepet fordi det er «Stefanus-dagen» eller martyrenes dag i dag, men det er ikke primært derfor. Jeg vil likevel benytte anledningen til å minne om at det er mange kristne som i dag opplever å bli forfulgt og henrettet på grunn av sin tro. De som lever under slike forhold, viser gjennom sine liv hva troen egentlig er verd. Jeg beundrer dem og ber at deres tro ikke må svikte*.

Det er likevel selve begrepet «Forfremmet til herligheten» som jeg vil fokusere på i dag. Vi har brukt det i Frelsesarmeen nesten siden starten. Det dukket opp i skriftlig form første gang i «War Cry» i desember 1882 – altså drøye fire år etter at bevegelsen tok navnet «Frelsesarmeen». I dag har jeg hørt det brukt også i andre kirkesamfunn, og det er utvilsomt et bibelsk belegg for å si dette om en trofast tjener som Herren kaller hjem til seg.

Og da er jeg tilbake i «Dypdykket» i Johannes:

Og er Gud blitt herliggjort gjennom ham, skal Gud også herliggjøre ham, og gjøre det snart.
Joh 13:32
I det foregående verset hevdet Jesus at han gjennom Judas’ forræderi ble «herliggjort, og Gud ble herliggjort gjennom ham». Som en følge av at Gud ble herliggjort gjennom ham, er det altså at Gud skal herliggjøre ham. Jeg tror Jesus her snakker om oppstandelsen fra de døde og «forfremmelsen til herligheten». Skjønt i Jesu tilfelle er det mer snakk om en gjenopprettelse av den herligheten han frasa seg da han «ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik.» (Fil 2:7) Sitatet er fra Kristushymnen Paulus siterer i Filipperbrevet. Denne hymnen forsetter med å slå fast det nettopp er på grunn av fornedrelsen at Gud har «opphøyd ham til det høyeste og gitt ham navnet over alle navn» (Fil 2:9).

Så også her er Jesus et forbilde på det som skal skje med alle dem som Gud er blitt herliggjort gjennom. Gud vil herliggjøre dem gjennom forfremmelse til herligheten. Jeg liker tanken!

Dagens ‘manna’:

Gud skal også herliggjøre!
-----------------------
* Jfr Luk 22:31-32
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 19. september 2014

Vitne eller varsler?

Er det egentlig forskjell på de to begrepene. "Varsler" er blitt innført som et «nøytralt» begrep. I dag brukes det om en person som informerer om brudd på lover og rutiner i egen bedrift. Jeg kjenner noen varslere og vet hvilken enorm belastning det har vært å gå inn i en slik rolle. Hadde det vært i en barnehage, ville de som ble rammet av offentliggjøringen stemplet varsleren som sladrehank – under krigen ville de kalt ham tyster. Til syvende og sist handler alt om varslerens motiv. Er motivet det rette, er det liten forskjell mellom å være et vitne og en varsler. Når jeg er et vitne for kristentroen, er jeg også en varsler om at Jesus er den eneste veien.

I går skrev jeg at det ville være uforståelig om ikke alle de som var vitne til at Lasarus ble vekket opp fra de døde kom til tro. Dagens vers reiser et spørsmål som er bakgrunnen for den innledende refleksjonen:

Men noen gikk til fariseerne og fortalte hva han hadde gjort.Joh 11:46
Hva var motivet?

I og med at Johannes starter med «men», er det lett å tolke dette som negativt, men «men» kan være en forklaring på at informasjonen fikk som følge at det ble fortgang i planene om å rydde Jesus (og Lasarus) av veien. Det kan tenkes at de faktisk gikk til fariseerne for å vitne og varsle om hva han hadde gjort med et oppriktig ønske om å formidle hvem Jesus egentlig var.

Noen ganger kan behovet for å vitne om noe bli sterkere enn vurderingen av hva som er klokt å formidle. Kan vitnesbyrdet mitt sette andres liv i fare? Å gledes over at muslimer blir frelst og soldater i Frelsesarmeen er «godt stoff» - men er det klokt med tanke på mulig hjemsendelse og martyrium i hjemlandet?*

Dette berører også det som mange teologer gir som forklaring på at Lasarus-fortellingene ikke står i de andre evangeliene. Saken var så kontroversiell at den ikke kunne spres før de berørte parter hadde blitt hentet hjem til Herren.

Dagens ‘manna’:

Et vitnesbyrd må framføres med et varmt hjerte og et klokt hode
…………………………..
* Snart kommer det en leder i Krigsropet med tittelen «Licence to kill» som berører litt av denne problematikken.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 16. oktober 2013

Konsekvenser

Alle valg får konsekvenser – inkludert å velge å vitne eller å la det være. Jeg tviler på at mannen fra Betesda var klar over hvilke konsekvenser hans vitnesbyrd om Jesus ville få, men da han ”fortalte jødene at det var Jesus som hadde gjort ham frisk”, ble det et resultat han sannsynligvis ikke hadde forutsett:
Fordi Jesus hadde gjort dette på sabbaten, begynte jødene å forfølge ham.
Joh 5:16
Var vitnesbyrdet forgjeves når det ga et slikt resultat?

Menneskelig sett ”ja”, men det bidro til fullførelsen av Guds frelsesplan. Den frelsesplanen var grunnlagt på at Jesus skulle dø som et soningsoffer. Vitnesbyrdene om hva Jesu gjerninger var viktige bidrag i den prosessen. Et vitnesbyrd er derfor aldri forgjeves. Det er faktisk en forutsetning for at frelsesplanen blir fullført: ”Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme” (Matt 24:14).

Ansvaret for å vitne hviler på alle som har hatt et personlig møte med Jesus. Konsekvensene er Guds og vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje (Rom 8:28).

Dagens ’manna’:
Mitt ansvar er å vitne – konsekvensene er Guds ansvar
-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes