... men Gud ga vekst

Dessverre fikk jeg aldri møte Halldor. Herren hadde hentet ham hjem mange år før Magna og jeg kom til hjembyen hans, Akureyri på Island, for nøyaktig 40 år siden, men bildet jeg deler er av ham.
Jeg har tatt vare på det fordi jeg tror at vi fikk være med på å høste det han sådde. Halldor var salmaker, soldat i Frelsesarmeen og en bønnens mann.

 
Hver deg, i all slags vær (og all slags vær er det mye av på Island!) tok Halldor turen ut i ‘Torp’ for å be ved bønnesteinen sin.

 
Det var flere både soldater og offiserer som hadde vært der før oss som også kunne se resultat av Halldors bønneliv. Da vi var der fikk vi be med mange som kom gjennom til nytt liv i Jesus. «Jeg ble frelst sammen med femti andre!» skrev en 15 åring til en slektning som studerte i Norge.

 
Vi står aldri alene. I Guds rike er det alltid «NÅ» og i det nået samles bønner bedt gjennom århundrer.
Det vi høster i vår samtid kan være et resultat av noe som ble sådd for lenge siden. Paulus sier det på sin måte:

"Hva er vel Apollos? Og hva er Paulus? Tjenere som hjalp dere til tro! Begge gjorde vi det Herren hadde satt oss til. Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Derfor er de ikke noe, verken den som planter eller den som vanner. Bare Gud er noe, han som gir vekst."

1 Korinterbrev 3:5-7

«Bare Gud er noe» - utsagnet må ikke tolkes slik at et menneske er verdiløst eller ikke er noe. Hadde det vært slik, ville Gud aldri sendt Jesus for å frelse oss. Men selv om vi er frelste av nåde, er det fortsatt bare Gud som gir vekst. Halldor visste, jeg vet det. Derfor fortsetter jeg å be:

– for Gud kan!

____________________

Innlegget ble også publisert på Facebook

Det handler om den gode sirkelen

Som barn sang jeg av full hals «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» og at det skulle skje ved at jeg i alt skulle «ham være til behag». Det er en god sang å synge.

Samtidig er det ikke sikkert at kombinasjonen med for eksempel «Vær forsiktig lille øye hva du ser, for vår Fader over der, han ser ned på jorden her» nødvendigvis skapte et positivt Gudsbilde. 

Jeg betviler ikke forfatternes gode intensjoner, og de er absolutt på bibelsk grunn. Poenget er at det er viktig at  grunnlaget, det vil si opplevelsen og forståelsen av Gud som er grenseløs i sin kjærlighet og nåde, kommer først. Det er rekkefølgen som er viktig, noe også Paulus var opptatt av:

Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.
Kol 1:9-10

Med alderen har jeg forståelsen av hvor høyt jeg er elsket vokst seg stadig større. Det er motivasjonen for lengselen etter å være til glede for Herren, ikke bare litt, men helt og fullt. Jeg tror det fører at jeg bærer mer frukt og kjenner ham stadig bedre. Det fører til mer glede både hos meg og oppdragsgiveren og jeg er kommet inn i «en god sirkel» - også kalt hellighetsprosessen.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om den gode sirkelen

------------------------------------

Det viktige fokuset på kroppen

Jeg tenker ikke på usunn kroppsfiksering, skjønnhetstyranni eller idealvekt, men på det å ta kroppen og signalene den sender på alvor. Vi går til helsekontroll med barna og som voksne følger vi opp med en legeundersøkelse med jevne eller ujevne mellomrom gjennom hele livet. 

Og dersom noe ikke er «normalt», gjør vi det vi kan for å rette på det. Jeg er akkurat i en slik fase og i dag får jeg vite om jeg kan starte med trening hos en fysioterapeut i morgen. Det er viktig at kroppen fungerer, og jeg ønsker å kunne gå så «normalt» som mulig.

Etter at Jesus sammen med foreldrene hadde kommet tilbake til Nasaret etter besøket i Templet som 12-åring, forteller Lukas at:

Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.
Luk 2:52

Lukas forteller altså at Jesus fysisk og mentalt utviklet seg helt normalt. Så da Gud gikk fra å være «et abstrakt verb» til å bli «et konkret substantiv» i mennesket Jesus, la han også normalen for det som skulle bli standarden for Jesu framtidige kropp.

Den fysiske utviklingen, veksten, skjer ved at vi vokser i antall(1). Den mentale og åndelige utviklingen skjer ved at vi stadig lærer mer både om den verden som vi lever i, og om Den hellige ånd som bor i oss. Det siste gjør jeg gjennom

• Bibelen som den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv(2).
• Fellesskap med resten av Jesu kropp(3) og
• Daglig samliv med Den hellige ånd(4).

I tillegg fins det en utrolig rikdom og lærdom i det som er nedtegnet av tanker og erfaringer gjennom de siste 2000 års troshistorie.

Det er viktig med jevne mellomrom å ta en sjekk. Utvikler jeg meg normalt som en Jesu etterfølger? Gjør vi det sammen som Jesu kropp, slik at vi er:

Dagens ‘manna’:

til glede for Gud og mennesker.

-----------------------------------------------
(1) Apostlenes gjerninger kan inndeles i "perioder" som alle avsluttes med et vers som forteller om vekst og utbredelse:* Jerusalem-fasen - Apg 6:7; * Fokus Judea, Galilea, Samarie - Apg 9:31; * Hedningemisjon i Lille-Asia - Apg 16:5; * Europa framstøt og styrking av Lille Asia - Apg 19:10; * Fokus Europa - Apg 20:2; * Destinasjon "verdens sentrum": Rom - Apg 28:30-31.
(2) Fra Frelsesarmeens første trosartikkel.
(3)  Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp...Ef 4:3-4a
(4) Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Joh 14:26
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

En resept for vekst og styrke

Jeg tror at alle disipler som tar Jesu misjonsbefaling på alvor, har et desperat ønske om å se vekst og mer av Den hellige ånds kraft i virksomhet. En av hensiktene med å lese Apostelgjerningene med ”pneumatologiske briller”* er nettopp å identifisere signalene om hva som er viktig for at det skal bli en virkelighet. Tro om det ikke ligger en viktig informasjon i dagens vers:

Kirken hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria. Den ble bygd opp og levde i ærefrykt for Herren, og den vokste, styrket av Den hellige ånd.
Apg 9:31

Det er ikke sikkert at begrepet ”ærefrykt for Herren” er hele ”resepten”, men det er definitivt en viktig ingrediens. Er ærefrykt for Herren til stede, viser jeg respekt for det som hører Herren til – det gjelder alt liv, men særlig ”dem som er vår familie i troen” (Gal 6:10). Når det er ”fred i kirken” gir det budskapet troverdighet.

Magna og jeg er allerede langt inne i vårt 39. år som ektefolk. Vi inngikk en pakt om å elske og ære hverandre. Jeg tror mange ekteskap rives ned fordi det er så lett å glemme siste del av løftet – å ære. Det vi ærer behandler vi med ærefrykt. Når det skjer i ekteskapet, styrkes ekteskapet og kjærligheten vokser. 

Når Gud blir æret i kirken, vokser den og styrkes av Den hellige ånd. Tenk om det faktisk er så enkelt at ærefrykt er hele resepten? Det er i hvert fall verd et forsøk.

Dagens ’manna’:

Ærefrykt har stor virkning!

------------------------------
* Se ”Prolog” for forklaring

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Gjensidighet - nøkkelen til frigjøring av Guds nærvær i verden.

For mer enn 20 år siden skrev jeg en hovedfagsoppgave om «menighetsvekst». Jeg er fremdeles opptatt av emnet, og jeg tror prinsippene vil fungere dersom de drives av kjærlighet til Gud og medmennesker. Det er vanskelig å finne ei bok om menighetsvekst som ikke siterer følgende vers:

De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.
Apg 2:42

Ved å velge å leve ut det nye livet i Kristus på en slik måte, hadde de første troende funnet en oppskrift for vekst – en kjerne av troende som kommer sammen og gjensidig deler livet i fellesskap med hverandre og Den hellige ånd.

Det skjedde i hjemmene, og de fire ingrediensene de trofast holdt seg til var:

1) Apostlenes lære (evangeliet)
2) Fellesskapet (støtten)
3) Brødsbrytelsen (måltidsfellesskapet)
4) Bønn (styrken)

I dette fellesskapet er alle både givere og mottakere – inkludert Vårherre. Far elsker å se sine barn som gir seg selv til ham, og som Han allerede ga seg selv til oss i Jesus Kristus, fortsetter han å gi seg selv til oss ved Den hellige ånd. På denne måten oppstår det et overskudd av liv som flyter til andre. Jeg er så begeistret for Eugene Petersons definisjon av disippelskap i et flyktig samfunn som: «En lang lydighet i samme retning» - det startet med det de holdt seg trofast til for 2000 år siden.

Dagens ‘manna’:

«En lang lydighet i samme retning»

-----------------------------------------
NB - refleksjonen er skrevet til 25. mai 2016, men lagt inn i "serien" - En reise gjennom Apostlenes gjeringer, og er derfor tilbakedatert på bloggen.

Det tar tid

Det er ingen snarvei til modenhet. Mens jeg bekymrer meg over hvor seint jeg vokser, er Gud opptatt av hvor sterk jeg vokser. De som kjenner meg, vet at jeg liker å snekre. Jeg er fornøyd når jeg får tak i trevirke som har vokst seint. Det er solid, har tyngde og tåler belastning.

han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag.
Fil 1:6

Det er ingen vekst uten forandring, ingen forandring uten frykt eller tap, og intet tap uten smerte, skriver Warren. Som gutt hadde jeg rett som det var smerter i muskler og skjellett – på godt stavangersk kalte mamma det for ”Vokstraflåg” – vekstsmerter. Jeg har lurt på hvor ordet flåg kommer fra, men kanskje det har sneket seg inn i dialekten fra engelsk? Flog definitivt forbundet med smerte – det betyr å piske. Hvis jeg vil vokse som Guds barn, må vi være villige til å tåle vekstsmertene.

For synet venter på sin fastsatte tid,
det vitner om enden, og det lyver ikke.
Om det drøyer, så bare vent!
For komme skal det, det kommer ikke for sent!
Hab 2:3

Dagens ’manna’

Gud har det aldri travelt, men han kommer alltid tidsnok.

--------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 28 av 40 (12 dager igjen av 2012)

Postet på FACEBOOK 1. april 2025

Vekst gjennom fristelser.

Det finnes alltid en utvei!
Slik begynner Warren kapittelet som handler om fristelse. Av og til kan en fristelse være så sterk at det å ikke falle i den synes umulig – men det er Satans løgn! Det finnes noen gode råd:

• Flytt oppmerksomheten til noe annet

Metoden er vanlig innenfor atferdsterapien. Mange sliter med inntak av usunn mat, alkohol, pornografi, destruktive tanker og så videre. Når jeg merker at jeg er på vei inn i et nedbrytende vanemønster, er det en hjelp å være i forkant: Hvilken alternativ handling velger jeg neste gang fristelsen kommer?

• Snakk med en Gudfryktig venn eller en støttegruppe

Det er bedre å være to enn én; … For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.
Fork 4:9-10

• Stå djevelen imot!

For meg er det mye lettere å takle en fristelse dersom jeg forstår hvem som står bak. Det er viktigere å behandle årsak enn symptom. Det er f. eks. lite lurt å reparere med medisin dersom jeg blir syk av noe jeg spiser. Det er nytteløst å diskutere med djevelen – han har mange tusen års erfaring med å samle argumenter.

Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere.
Jak 4:8

• Innse din sårbarhet

Jeg kan ikke klare dette uten Guds hjelp!

Salig er det mennesket som holder ut i fristelser. For når han har stått sin prøve, skal han få livets seierskrans, som Gud har lovet dem som elsker ham.
Jak 1:12

Dagens ’manna’

Hjelp meg gjennom fristelse!

--------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 26 av 40 (14 dager igjen av 2012)

Postet på FACEBOOK 30. mars 2025

Vinne, VOKSE, være

De tre ordene er min oversettelse av John Gowans definisjon av Frelsesarmeens oppdrag: 

'Save souls, grow Saints, Serve suffering humanity'. For å få bokstavrim, ble det 'norske oppdraget': "VINNE sjeler, VOKSE i hellighet, VÆRE tilstede for mennesker i nød". 

I dag skriver Warren om ”Hvordan vi VOKSER”

Åndelig vekst skjer ikke automatisk. Det krever en bevisst beslutning. Jeg må ønske å vokse, bestemme meg for å vokse, gjøre en innsats for å vokse og fortsette med å vokse. Disippelskap – prosessen å bli lik Jesus – begynner alltid med en beslutning.

Et av mine favoritt-vers forteller litt om ansvarsfordelingen mellom Gud og meg i vekstprosessen:

Arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.
Filipperbrevet 2:12b-13

Guds ansvar er hva som skjer i meg, jeg er ansvarlig for hvilke konsekvenser hans frelse og vilje får for mitt liv. Det siste er som et puslespill hvor Gud har sørget for alle brikkene, men jeg må sette dem sammen til et bilde: Frelsens konsekvenser for mitt liv her på jorden.

Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.
Romerbrevet 12:2

Dagens ’manna’:

Vi
Vet at Gud
Vil at
Vi skal
VOKSE for å
Være og
Vinne.

--------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 23 av 40 

Postet på FACEBOOK 27. mars 2025

Reproduksjon

Ordet kan ha en negativ klang dersom det f. eks. beskriver kopiert kunst – men dersom vi tenker at reproduksjon er det sterkeste tegnet på liv er det nesten udelt positivt. Det finnes selvfølgelig unntak som f. eks. insekter og dyr som kan bli til landeplager. 

Men når tematikken er tjenester i menigheten, er det neppe fare for at det blir en landeplage, selv om Arnulf Øverland i 1931 mente at kristendommen representerer nettopp det.  

Paulus skrev at hensikten med tjenestegavene er

”å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp,”

Ef 4:12

Tjenestegavenes hensikt er altså å reprodusere tjenester – det er det som er naturlig menighetsvekst og kjennetegn på liv. Det som er utfordringen er at når noen har modellert en tjeneste på en god måte, blir det nesten som et kunstverk. Da er det fort gjort å lage en beskrivelse av metode og form, og så gjøres det forsøk på kopiere dette. Da er det ikke videreføring av liv og originalitet, da blir det reprodusert ”kunst”. Det likner på originalen, men det er fort gjort å gjennomskue det. Utrustning til tjeneste er primært videreføring av selve livet.

Dagens ’manna’:

Liv avler liv

Det kommer an på nedbøren!

Jeg tror at det var tidlig på 70-tallet at jeg ble klar over at ikke alt regn var bra regn. Sur nedbør kalte vi det og industrien i Ruhr-områdene i Tyskland fikk skylden. ’Frukten’ av den nedbøren var bl.a. fiskedød i elvene langs Sørlandet. Siden har vi lært mye. Tsjernobyl ga oss et lite hint om hvor ille det kunne bli, og når det er plussgrader på Svalbar og skiføre i Roma er det et eller annet som ikke stemmer helt.

Men det er ikke klima som står i fokus i dag, men nedbør og såkorn.

Det er interessant at Hebreerbrevets forfatter, i likhet med Paulus, lager en kobling mellom grunnvollen og åkeren. Jeg var innom dette for noen dager siden*. Det er klart at det som såes i åkeren vil få innflytelse på det som vokser opp:

Når en åker drikker regnet som stadig faller på den, og bærer grøde til nytte for dem som dyrker den, får den velsignelse fra Gud. Men bærer den torn og tistel, er den til ingen nytte. Forbannelsen er ikke langt borte, og det ender med at åkeren blir svidd av.
Hebr 6:7-8

Såkornet er viktig, og jeg bestemmer i noen grad hva jeg tillater at skal komme i min åker, men Jesus snakker om at en ’fiende’ kan så ugress når jeg ikke er bevisst**.
Når jeg valgte overskriften Det kommer an på nedbøren - var det bevisst. Uten nedbør dør alt. Gjennom Jesaja bruker Gud regnet som bilde på sitt ord:

For lik regn og snø
som faller fra himmelen
og ikke vender tilbake dit
før de har vannet jorden,
gjort den fruktbar og fått den til å spire,
gitt såkorn til den som skal så,
og brød til den som skal spise,
slik er mitt ord
som går ut av min munn:
Det vender ikke tomt tilbake til meg,
men gjør det jeg vil
og fullfører det jeg sender det til.
Jes 55:10-11

Jeg har så sterk tillit til det inspirerte ordet, at jeg tror det vil ta seg av ugresset som finnes i min åker. Jeg må bare sørge for at jeg får rikelig med ’rent’ nedbør.

Dagens ’manna’:

Jeg vil stå i ordets regn!

___________________________________
* Se: Om Gud vil
** Jfr Liknelsen om ugresset i hveten Matt 13:24-30

Om Gud vil

Det er nærmest et ’munnhell’ blant muslimer, men vi har det også i vår tradisjon:

Slik skal vi gå videre, om Gud vil.
Hebr 6:3

Det er veien videre fra grunnvollen det her er snakk om. Når Paulus berører temaet grunnvoll*, står det i en sammenheng hvor han også skriver om at vi kan plante, så og vanne, men at det er Gud som gir vekst. Selv om motivasjonen er til stede, er det noe som må overlates til Gud. Men er det ikke en selvfølge at Gud vil vekst?

Jeg tror at Gud ønsker åndelig vekst av hele sitt hjerte. Men han vil at jeg skal være på lag med ham. Gud ville sende regn over Israel da det hadde vært tørke i 3 år. Elia visste det, men han måtte likevel signalisere at han var med på laget – ikke bare en gang, men syv ganger.

Dagens ’manna’:

Jeg vil være på lag med det Gud vil

...og det er et 'signal'!
__________________________________
* 1 Kor 3:11

Voksen = moden

Om overskriften står som en generell påstand, vil jeg hevde at den er usann. Men mye tyder på at Hebreerbrevets forfatter setter likhetstegn mellom det å være ’fullvoksen’* og ’modenhet’ når det er snakk om åndelig vekst:

Derfor skal vi nå gå videre fra det første vi lærte om Kristus, fram mot full modenhet.
Hebr 6:1

Jeg er veldig glad for den nyest oversettelsen. 78/85 oversettelsen lød: Derfor skal vi nå legge bak oss det vi først lærte om Kristus. For meg er det å legge noe bak seg nesten synonymt med å glemme. Det ’å gå videre’ er mye mer positivt.

Med mindre det jeg først lærte om Kristus er ren vranglære, er det ingen grunn til å legge det bak seg. Når læren er sunn, danner den et godt utgangspunkt å gå videre fra. Det er ingenting som tyder på at brevskriveren har mistanke om at leserne har vært utsatt for vranglære – snarere tvert imot. Poenget er at det skal være en utvikling.

Utfordringen for troende som får en ny innsikt er at de ofte kommer i skade for å se på den læremessige grunnvollen som mindre verd enn den innsikt de nå har fått. Det er i beste fall tegn manglende modenhet, og like dumt som å si at en grunnmur er mindre verd enn reisverket. Alle vet at en solid grunnmur er en forutsetning for at et byggverk skal kunne fullføres og bli stående. Men du verden så trist om et byggverk aldri kommer lenger enn til grunnmuren…

Hva grunnmuren eller grunnvollen består av skal jeg se på i dagene som ligger foran.

Dagens ’manna’:

Mitt livs byggverk må være mer enn en grunnmur

___________________________________________
* Jfr Voksen

Voksen?

Jesus ga klar beskjed: Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.* Det tror jeg fullt og fast på. Jeg mener også at barnetroen har en stor verdi. Men også barnet i Guds rike forventes å vokse.
Hebreerbrevet kommer nær en definisjon på hva det vil si å være fullvoksen i den sammenheng:

fast føde er for de fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt.
Hebr 5:14

Jeg ønsker å vokse, og her finner jeg et vekstprogram som involverer både fysiske og åndelige sanser.

Dagens ’manna’:

For å vokse må jeg bruke og øve sansene til skjelne

______________________________
* Matt 18:3 – se refleksjonen: ’You got to be a baby’

ELEFANT ELLER KANIN?

I Guds ord finner vi beskrivelser av eksponentiell vekst - f. eks. i matundrene (mettingen av henholdsvis 4000 og 5000 menn - foruten kvinner og barn). Gud har også gitt oss eksempler i naturen:

	ELEFANTENE ..er fruktbare fire ganger per år. Får et avkom per graviditet 22 måneders svangerskapsperiode Kjønnsmodne etter 18 år. Familien vokser fra 2 til 3 på tre år.
KANINENE …er praktisk talt uavbrutt fruktbare. Gjennomsnittelig 7 avkom per graviditet 1 mnd svangerskapsperiode Kjønnsmodne etter 4 mndr Familien kan bli 476millioner på tre år

STORE MENIGHETER

likner på elefanter og kan klare ting som de små ikke klarer, men dersom vi skal fylle jorden med kunnskap om Herrens herlighet (Hab. 2:14) må vi sørge for å øke antallet små, enkle forsamlinger også i Templets regi. Du er allerede med i en ”elefant-familie”, men kanskje du også skal være med å starte en ”kanin-familie”?

Publisert i Tempelnytt nr. 9 - 2003

Interview with General Paul Rader

My “Master-dissertation” was on “The Salvation Army and the Church Growth Principles". My working-hypothesis was: "No church is better suited for church growth than the Salvation Army" (a statement made by Peter Wagner in one of the seminars held on the subject). In connection with this paper, I was allowed an interview with General Paul Rader in his office on Tuesday Feb. 14th 1995. 

Here it is:

What value has the Church Growth Movement as you see it?

When I from 1971-73 was studying at Fuller I was acquainted with Donald McGavran whom I think it is right to say is the father of the CGM.  I felt that he stood for something that was in the spirit of the Founder. His priorities were right and his position in mission could just as well have been expressed by William Booth. He saw disciple-making as the ultimate aim of the mission.

William Booth was never satisfied with just the redemption of men. They had to be taken further. The target and main aim was to persuade them to become disciples.

I further found that the CGM had a substantial theological basis. Donald McGavran communicated this until his death. In the periodical: "Evangelical Quarterly" Arthur F. Glasser writes that he went to McGavran just before he died and asked him this question: "What is the most ignored fact in Church Growth theory?"

"The Lordship of Jesus Christ" was McGavrans answer. This is what gives us authority: "The Lordship of Jesus Christ".

When I was at Fuller, it was still the mission-work that showed the most interest in Church Growth theory. This was caused by a frustration over the fact that everything was regarded as mission. Missionaries were busy with everything but disciplemaking - the number of missionaries returning to take teaching-degrees is pointing in the same direction.

Win Arn and Peter Wagner came into the work and tried to set the right focus again. They started to measure results, which in some circles created resistance: "How is it possible to measure spiritual results?"

This is not a problem with us in the Salvation Army. We have measured our results as long as we have existed. But the CGM enabled churches to look at membership, face facts and ask questions like: Where are we going?

In addition to this we saw in the late 70s and early 80s a revival of evangelism end the fact that people must be born again. More and more churches became occupied with how to get results, and the looked to the CGM for help. I think it is right to stress that CG is not an "American thing".

The Salvation Army became interested in the CGM because it stands for something we have always wanted to do. General Orsborn said: "The main thing is to let the main thing remain the main thing", and this is still the main thing. We must do our part to fulfil the great commission and make men into disciples.

Would you say that to be a soldier and to be a disciple is the same thing?

We have no guarantee that a soldier is a disciple, bur it should be our aim that our soldier became disciples. I want a renewed focus on soldiership. We have 799.000 seniorsoldiers in the world today. I cannot see why we should not have 1 million who marched under the flag. We must build a seeker-sensitive-ministry, continue to reach new people, enhance the quality of the teaching we give our people and so on.

Would it not be easier to make adherency the target of the discipeling?

It is important the adherents feel that they are a part of our movement, bur we cannot fulfil our mission without soldiers. Without soldiers, no officers, without officers, no army. William Booth said very strongly that he did not want members, but soldiers. Today Salvationists are more church-conscious and the membership-thought has a fine spiritual connotation. Personally I think about the body of Christ in this context and Romans 6 that speaks about the limbs as servants for the good.

In what way has CG been adopted into the SA?

When I was the TP in the training college in New York, we had Ken Baillie on the staff. He was a very enthusiastic CG-man who came to USA from Canada where he had experienced success with the CG-principles as a corps-officer. I remember that he said: "Until we get the top leadership with us we will never see real growth in the army". Little did he know that I one day should be the general, and that he himself should be TP in USA-Central with great influence.

It was particularly under the leadership of general Eva Burrows that the CGM reached to the different parts of the Salvation Army world, and something very important happened when she took the initiative to the Strategy for Growth Conference in 1989. She was herself very interested in CG and had seen it functioning in different parts of the world. May be her most important contribution was that she gave people permission to try out new things.

One of the results from the Strategy-Conference was that many territories appointed CG-secretaries and made growth a main emphasis. But CG is not a "cut and glue" program with simple solutions, we need to make people disciples, that is an indisputable fact.

Which territories have had success with the CGP?

Personally I have seen growth in Korea and in USA-West. CG depends very much on goal setting. Canada showed an interest in the CGP at a very early stage, and I think that they will be ready to confess that they have not reached the goals they had hoped for. At the same time I think the territory has learned a lot and seen things they would not have seen if it was not because of this effort.

The Southern territory in Australia can report on successful corps-plantings, and even India is experiencing exciting things in the growth-area.

One of our fastest growing territories is East-Africa, but this is happening without any special focus on CG. McGavran would be the first to admit the validity of this, because the Holy Spirit is sovereign. The theory does not function without the Spirit, but the Spirit can function independent of the theory. J. Edmund Orr spoke on this subject in a lecture, and underlined the difference between mechanics and dynamics in the Kingdom of God.

What kind of growth-strategies has the international SA?

CG is very much a question of leadership, and I do particularly think of the factor of motivation. A leader must know the will of God, have a vision and so get people to see the same vision. This demands a lot of prayer and a focus on the right priorities.

It is important to show that CG is very much in line with what we in the SA are already dedicated to. If our people are convinced about this, things can start to happen. Only when a goal becomes the goal of the people, it can be reached.

To set goal must always be our priority. We must let our people share partnership, ownership and stewardship in this order. We have occasionally turned the order in the SA, but it is difficult to motivate people for stewardship, if they do not feel partnership and ownership. If we get them to this point they will see that to be faithful involves being fruitful.

Thinking about CG - what do you see as the strengths of the SA?

Both Eddie Gibbs and Peter Wagner stress the importance of looking at strengths, and I see it as far more important to focus on our strengths than on our weaknesses.

The first thing I will mention is the unity. In the SA we have a very clear sense of mission. A lot of churches exist for a variety of reasons, but we know very well why we exist. If we do not win souls, we are not doing our job.

Discipline is also an important factor. Soldiers know what is expected of them. In the same way we could say that the dedication of our soldiery is a very important resource. They can be mobilised.

Many young adults will appreciate the practical aspects of the SA. They are give an opportunity to serve, and I think that a lot of people today will want to take part in a practical Christianity.

To serve is not depending on e.g. financial resources. I remember visiting a poor island in the Pacific. The island was influenced by the atomic test bombing in the area. The SA there had no economy and small resources, but I remember the pride of one of the Salvationists as he showed me his "League of Mercy- card" and told how happy he was for the opportunity to serve.

I think that our commitment to evangelism is an important asset. The same can be said about the dedication of our officers, and in that connection I should mention the appointment system. Much can be said about this, but it is a strength that we can move human resources to an area where we see a need.

There is also something that tie us together in the army, and that is our common identity. We belong to a greater context. I have spoken to many who envy us this international fellowship.

Last but not least, I will mention the treasure the SA has in the "good-will" we enjoy in the public. In the USA we often said: "God help us to become as good as people think we are!" This "good-will" is definitely a great resource for us.

You mentioned that you preferred to speak about strength rather than weakness. Do you see any weaknesses?

I could mention quite a few things, but just mention a couple of things that I see as a challenge. There is no doubt that the uniform is a great advantage in many areas. It opens up a lot of possibilities, but quite a few are also turned of because of it. I can understand that a newcomer who finds that 2/3 of the congregation are in uniform, will feel a bit left out. In addition to this we know that a lot of people love the SA, but would not for anything in the world carry its uniform. We face a challenge here. How can we keep the advantages of the uniform without turning people off? Uniform-wearing is without doubt one of the privileges of the soldiery.

William Booth was a pragmatist, and his letter to the first contingent missionaries to India gives advices about adaptability, but without letting this interfere with our characteristics. I wonder if he had the uniform in mind when he wrote this? You will find this letter at the back of Booth-Tucker´s autobiography.

Another challenge we face is the use of "codes" in our meetings, a language that only the "insiders" understand. We must be more conscious about the people we want to reach.

I could have listed a long list of challenges, but as I said, it is more encouraging to see the possibilities that lay in our strengths.