En tro uten gjerninger er død . . .

 Som gutt leste jeg mange biografier av kjente personer tilrettelagt for barn og unge. En av dem som gjorde et veldig sterkt inntrykk var «Historien om David Livingstone». For mer enn 50 år siden fikk jeg anledning til å besøke huset der han vokste opp i Blantyre i Skottland. Det var innredet som et lite museum og jeg husker at det ga meg en følelse av ærefrykt å være der.

For et par dager siden kom jeg over et sitat som stammer fra reporteren Henry Morton Stanley som fikk som oppdrag å finne David Livingstone. Sitat er ikke det første som Stanley sa da han fant ham etter å ha lett i Afrika i 236 dager. De ordene er berømte: «Doktor Livingstone, formoder jeg!»

Stanley brukte mye tid sammen med Livingston og som nyhetsreporter gjorde han doktorens arbeid kjent gjennom reportasjene sine både i hjemlandet og hele Europa.

Da han til slutt dro tilbake, beskrev han Livingstone på denne måten:

Utsagnet er helt i tråd med Jakobs konklusjon: 

"For som kroppen er død uten ånd, 

er troen død uten gjerninger." 

Jakob 2:26

Postet på FACEBOOK 

The same procedure as every year . . .

"Same procedure as every year, James!" 

De fleste i Norge forbinder nok sitatet med "Grevinnen og hovmesteren". 

Men jeg tenkte på en annen James da jeg stod på min første to-timers vakt ved gryta i dag, og det er "James" eller Jakob som vi sier på norsk som har en bok i Bibelen. 

Han skrev mye om tro og gjerninger - f. eks. 

"For som kroppen er død uten ånd, er troen død uten gjerninger." 

Jakob 2:26 

Det er ikke så langt unna det Jesus sa i Bergprekenen: 

"Slik skal deres lys skinne for menneskene, 

så de kan se de gode gjerningene dere gjør, 

og prise deres Far i himmelen!" 

Matteus 5:16 

- det er ikke Frelsesarmeen som skal prises, det er ikke julegrytevakten som skal prises, men Far i himmelen. 

Det er flott å få være ved julegryta, og jeg skal ut igjen til nye to timers økter i dagene fram mot jul. Det er plass til flere på vaktlistene! Meld deg på og la ditt lys skinne for menneskene til vår Fars pris! 

"Den samme prosedyre som hvert år, Jakob!"

Velsignet advent!

Postet på FACEBOOK

Det handler om den gode sirkelen

Som barn sang jeg av full hals «Gud vil jeg skal være et solskinnsbarn» og at det skulle skje ved at jeg i alt skulle «ham være til behag». Det er en god sang å synge.

Samtidig er det ikke sikkert at kombinasjonen med for eksempel «Vær forsiktig lille øye hva du ser, for vår Fader over der, han ser ned på jorden her» nødvendigvis skapte et positivt Gudsbilde. 

Jeg betviler ikke forfatternes gode intensjoner, og de er absolutt på bibelsk grunn. Poenget er at det er viktig at  grunnlaget, det vil si opplevelsen og forståelsen av Gud som er grenseløs i sin kjærlighet og nåde, kommer først. Det er rekkefølgen som er viktig, noe også Paulus var opptatt av:

Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.
Kol 1:9-10

Med alderen har jeg forståelsen av hvor høyt jeg er elsket vokst seg stadig større. Det er motivasjonen for lengselen etter å være til glede for Herren, ikke bare litt, men helt og fullt. Jeg tror det fører at jeg bærer mer frukt og kjenner ham stadig bedre. Det fører til mer glede både hos meg og oppdragsgiveren og jeg er kommet inn i «en god sirkel» - også kalt hellighetsprosessen.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om den gode sirkelen

------------------------------------

Retorikk – verdiløst prat eller?

Retorikk kommer fra gresk og betyr talekunst. I vår tid blir retorikken ofte definert som læren om overtalelse, og ordet vekker både positive og negative følelser hos meg. Dersom ikke «handling følger ord» er det relevant å stille spørsmålet om retorikk bare er verdiløst prat, men dessverre blir retorikken aldri verdiløs - den vil alltid være ladet av verdier.

Det ser vi i «hat-retorikken» som følger flyktningkrisen. Vi ser at handling følger ord som et resultat av hat-retorikk når det tennes på bygninger som kan bli asylmottak. Jeg er redd at konsekvensene kan bli enda mer dramatiske når jeg lytter til retorikken som serveres fra offisielt hold som løsning på integreringsutfordringene. Enkelte av tiltakene kan sikkert ha sin berettigelse, men når det «krydres» med utsagn om flyktninger som "bæres til landet vårt på gullstol", undermineres et hvert forsøk på framtidig integrering. Det skapes frykt og hat.

Jeg kunne skrevet mye mer om dette, men for meg er det viktig at det jeg skriver eller sier må være noe som bygger opp, og som er i Jesu ånd. Nå tror jeg absolutt at det er i Jesu ånd å advare mot hat-retorikk, men jeg tror at kjærligheten er sterkere enn alt - og det inkluderer også hatet. Derfor vil jeg heller fokusere på kjærlighetsretorikken. Men dersom ikke handling følger en slik retorikk, kan den bli like farlig som hat-retorikken. Dersom ikke kjærligheten blir synlig, går det ikke bare utover min troverdighet, men også alt det jeg står for og det er farlig det, for da kan hatet vinne. Det er også hovedanliggendet til Johannes:

Mine barn, la oss elske, ikke med tomme ord, men i gjerning og sannhet.
1 Joh 3:18

Dagens ‘manna’:

Når budskapet er godt, må handling følge ord!

--------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

«Blod er tykkere enn vann»

Uttrykket formidler at det er et spesielt forhold mellom familiemedlemmer, og det inkluderer selvfølgelig også forholdet mellom søsken. 

Johannes har et spesielt fokus på den spesielle «søsken-relasjonen» mellom dem som tror. Men selv mellom søsken kan det oppstå dramatiske konflikter, og det er ikke bare Johannes som trekker inn dramaet mellom Adam og Evas sønner:

Vi må ikke ligne Kain: Han var av den onde og drepte sin bror. Og hvorfor drepte han broren? Fordi hans egne gjerninger var onde, mens brorens var rettferdige.
1 Joh 3:12

Beretningen om Kain og Abel er vanskelig. I refleksjonen «Ondskapens problem» deler jeg noen tanker om den fortellingen, og knytter det ‘bevisst onde’ opp mot det å ikke kjenne Gud. Selv om Abel i likhet med Kain, sannsynligvis ikke «kjente» Gud, gjorde Abel likevel det som var rett. Paulus skriver at de som gjør det «viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres» (1).

Det er også «blodet» som forener oss som tror, og som gjør oss til søsken i Guds familie (2). Men som det kan gå galt i den fysiske familie, kan det skjære seg i den åndelige familien. De fleste av oss har opplevd det. 

Da er det viktig at kjærlighetens Ånd har fått skrevet sin lov i hjertet mitt, og at jeg kjenner Ham som har vist hva sann kjærlighet er. Kjærlighet er ikke å la være å adressere vanskelige situasjoner, men kjærligheten har aldri som mål å legge en meningsmotstander død.

Dagens ‘manna’:

Kjærligheten er rettferdig

------------------------------------
(1) Rom 2:14-16
(2) Abels blod ropte til Gud fra jorden, men Jesu blod «taler sterkere enn Abels blod» (Hebr 12:24)
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hva vil det si å gjøre det som er rett?

Overskriften hadde vært flott på et innlegg om etikk, og det er absolutt et aktuelt tema med alle de utfordringene vi står overfor i verden i dag. Jeg har et sterkt ønske om at det å handle riktig i etisk vanskelige situasjoner skal være så integrert i disippel-DNAet at det skjer som en refleks. 

Samtidig er det grå-soner hvor troende kommer til forskjellige konklusjoner, og hvor det faktisk kan føres sterke bibelske argumenter for begge syn.

Når jeg leser dagens vers, tror jeg ikke at det handler om å gjøre etisk riktig valg, så hva er da anliggendet til Johannes?

Mine barn, la ikke noen føre dere vill! Den som gjør det som er rett, er rettferdig, slik Kristus er rettferdig.
1 Joh 3:7

Johannes har berørt dette temaet tidligere, og derfor har det vanskelige temaet blitt behandlet i refleksjonen «Ja, skjønner jeg nå det?». Jeg tror at for Johannes var det som er rett, ganske enkelt å være ett med Kristus slik Sønnen var ett med Faderen. Ut fra den enheten kommer det som er rett. Fokuset er derfor ikke på selve handlingen, men på enheten. Det rette er altså resultatet av den rette relasjonen, og ikke motsatt. Dersom jeg jobber med relasjonen blir resultatet rett(ferdig). Det er altså en klar sammenheng mellom relasjon og resultat.

Dagens ‘manna’:

Resultat avhenger av relasjon.

------------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

En "verdig" utgang?

Det er mye ved Jesu liv som er lite verdig en "Konge". Jeg har nevnt det før: Unnfanget utenfor ekteskap, født i en stall, levde som flyktning de første årene av sitt liv, for så å vokse opp i det lite prestisjefylte Galilea. Rettsprosessen mot ham var en farse. Han ble ydmyket til siste slutt og døde skammens død. 

Men så skjer det plutselig en endring. Rådsherrene Josef og Nikodemus slår seg sammen og gir ham en verdig gravferd:

Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den.
Joh 19:41-42

I følge synoptikerne må de to ha kjent godt til den graven, for det var en grav Josef, som skal ha vært svært rik, hadde fått hugget til seg selv. Derfor visste de også at ingen hadde ligget i den. Det paradoksale er at dette skjer av hensyn til jødenes skikker. Aner vi også her noe av ironien i evangeliet?

Det var kanskje til og med en nødløsning for at Jesus ikke skulle provosere til og med etter at han var død? Uansett blir den "verdige" begravelsen en sterk kontrast til mye av den uverdigheten Jesus hadde opplevd i livet sitt. Kanskje det til og med er et symbol på at han ved sin død gir mulighet for verden til å gjenvinne sin verdighet? 

Og kanskje det er noe av den verdigheten en verden er i ferd med å gjenvinne ved synet av uverdigheten i dagens flyktningekatastrofe. Hvor mye skal det egentlig til for at en verden vekkes for de sentrale verdiene i den kristne tro: Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere? Da kan vi ikke lukke våre hjerter. 

Nikodemus ga "kongen" en verdifull salve og Josef ga ham en rikmanns grav. Kanskje de tenkte: "Det er da det minste vi kan gjøre". Og ved å gjøre det "minste" gjenvant de noe av den verdigheten de hadde mistet ved å holde sin tro og sine verdier for seg selv. Kanskje det er slik jeg bør tenke i møte med verdens nød:

Hvilken gjerning er da "det minste jeg kan gjøre"?

Den som finner svaret på det og gjør noe med det, har tatt et skritt i verdig retning. Det var det Josef og Nikodemus gjorde, og jeg tror de fant seg selv og livet i Ham de trodde på. 
------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

«Hva er det du har gjort?»

Det hente nok at jeg fikk spørsmålet som barn når jeg hadde gjort noe galt. Jeg har også stilt meg selv spørsmålet – særlig i tilknytning til hobbyen restaurering. Det er ikke kjekt å oppdage at jeg har kuttet ei dyr list feil, og da kommer selvbebreidelsen med et sukk: Hva er det du har gjort?

Da Jesus stilte spørsmålet: «Sier du at jeg er jødenes konge av deg selv?», feide Pilatus i første omgang spørsmålet til side med et nytt spørsmål: «Er vel jeg jøde?». Men det var tydelig at det var et eller annet med Jesus som vekket hans nysgjerrighet.

«Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?»
Joh 18:35

Det er mye som tyder på at romersk etterretning ikke hadde fanget opp noe som kunne tyde på at Jesus utgjorde en trussel for Romerriket. Dersom det hadde vært tilfellet, ville Pilatus sannsynligvis ha visst akkurat det. Likevel regner jeg med at han visste hva Jesus faktisk hadde gjort. Jesu gjerninger var et samtaleemne i hele provinsen, og mirakler hadde til og med skjedd blant romerske tjenestemenn. Derfor ligger det den samme tonen av undring i spørsmålet «Hva er det du har gjort?» som i «Er du jødenes konge?». Pilatus var oppriktig interessert. Det kan likevel være at settingen hadde preg av å være et forhør.

Det hender jeg får spørsmål om tro som bærer preg av å være et kritisk forhør. Fordommer mot religion generelt og kristne spesielt dukker opp, men bak det hele ligger en lengsel etter å finne svar på eksistensielle spørsmål – og da er det aller viktigste spørsmålet: «Hva er det Jesus egentlig har gjort?». Den som finner svar på det, finner også evig liv.

Dagens ‘manna’:

Det Jesus har gjort gir evig liv.

----------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Alibi

«Alibi» dukket straks opp da jeg leste dagens vers:

Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg.
Joh 17:11a

Alibi kommer fra latin og betyr «et annet sted». I dag brukes det primært som et bevis for at person har oppholdt seg på et annet sted og derfor ikke kan være gjerningspersonen i en kriminell handling. I bønnen slår Jesus fast at han selv skal være alibi – et annet sted, og fortsetter «men de er». Det er spennende dersom det knyttes til gjerningen. 

Bønnen er et veldig tydelig signal om hvem som skal føre gjerningen videre når Jesus har fullført sin. Det er fascinerende å leke med tanken om at jeg er Jesu alibi og han er mitt. Tanken både trøster og utfordrer, og hører hjemme i troens mysterieverden.

Dagens ‘manna’

Han er et annet sted og her – og det er jeg også!

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når er en gjerning fullført?

«Godt begynt er halvt fullendt» 
skrev den romerske dikteren Horats (Quintus Horatius Flaccus 65-8 f.Kr.) 
Det kunne ha vært et svar på spørsmålet i overskriften. Bakgrunn for spørsmålet er denne setningen i Jesu bønn:

Jeg herliggjorde deg på jorden da jeg fullførte den gjerning du ga meg å gjøre.
Joh 17:4

Johannes er veldig tydelig på at Jesus fullførte den gjerningen da han sa: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). Da vil den logiske konklusjonen være at denne bønnen ble bedt etter oppstandelsen og før himmelfarten. Videre må det bety at denne bønnen enten er plassert feil i den redigerte framstillingen av Jesus-fortellingen som Johannes har gitt oss, eller den er plassert helt riktig. Dersom jeg velger å tro at det er historisk korrekt at bønnen ble bedt før korsfestelsen, hvordan skal jeg da forstå dette bønneleddet?

Jeg tror det må knyttes opp mot avsnittet i slutten av det 12. kapittelet der Jesus for første gang sier: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort» Der Gud bekrefter: «Jeg har herliggjort det og skal herliggjøre det igjen.» (Joh 12:23-28). 

Dette var det avgjørende øyeblikket. Bestemmelsen var tatt. Det var ingen vei tilbake. I troens verden hadde det allerede skjedd. Resten var bare konsekvenser av skrittet som var tatt i tro. Han kunne ha sagt slikt som Johannes så ofte fanget opp: «Den time kommer da jeg skal dø, ja, den er allerede nå!» Horats ville sagt det var «godt begynt!» - en troende ville sagt: Overgivelsesøyeblikket er da det ble fullført. Derfor kan jeg som troende si at jeg «er» frelst – og det er ikke noe stykkevis ved den frelsen. Jeg må bare holde fast på den til jeg er «hjemme»!

Dagens ‘manna’:

I surrender all! Full overgivelse!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Gjerningenes vitnesbyrd

...står helt sentralt i Johannesevangeliet. Jesus kaller gjerningene «et sterkere vitneutsagn enn det Johannes (døperen) ga»*, og nettopp derfor har de som er vitne til dem, ingen unnskyldning for å la være å tro:

Hadde jeg ikke gjort slike gjerninger blant dem som ingen annen har gjort, hadde de vært uten skyld. Men nå har de sett gjerningene og hater både meg og min Far.
Joh 15:24

«De» er i denne sammenhengen synonymt med «verden», som jeg igjen tolker som de menneskene som er preget av verden. Det gjaldt ikke alle rundt Jesus. Nikodemus trakk konklusjonen: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» (Joh 3:2) **

Det jeg tar med meg inn i denne dagen er spørsmålet: «Er de gjerninger Jesus gjør gjennom sin kropp i verden i dag av en slik karakter at ‘verden’ forstå hvem som står bak gjerningene?»

Dagens ‘manna’:

Hva vitner mine gjerninger om?

------------------
* Se: «Det sterkeste av alt!» Joh 5:36
** Se: «Vi vet»
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Forutsetningen er gitt

Det er mange vers i Bibelen som utfordrer meg. Om jeg skulle rangere dem, ville dagens vers komme høyt på lista over de mest utfordrende versene:

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far.
Joh 14:12

Når jeg ser på hva Jesus gjorde, og deretter på meg selv og mine egne begrensede evner og ressurser, er det helt naturlig å trekke konklusjonen: «Det er umulig!».

Men da leser jeg verset ut av sin sammenheng. Gjennom undervisningen som har skjedd fram mot dette verset, har Jesus fortalt hva som er forutsetningen for at dette «neste skrittet» kan bli en virkelighet. Mennesket Jesus har forklart det med hele sitt liv: «Jeg er i Far ….og Far er i meg og gjør sine gjerninger». 
Den som tror dette, tror også at det er mulig for Gud å gjøre «sine gjerninger» i Jesu kropp i dag. Det første trosskrittet er en forutsetning for det neste. Da Jesus gikk på jorden var hans gjerninger begrenset til én kropp som beveget seg på et lite geografisk område og i tillegg kun hadde noen få år å virke i. I vår tid har han fremdeles bare én kropp, men den består 2.000.000.000 enkeltindivider spredd over hele verden, og den er det ingen makt som kan stoppe.

Dagens ‘manna’:

Alt hviler på trosskrittet: «Jeg i Ham, Han i meg»

------------------------------------
* Illustrasjonen er fra trappen opp til kontoret på loftet i "Arken" - som var Frelsesarmeens lokale på Maura/Nannestad. Der skrev jeg inn bibelvers i hvert trinn og tok dem bokstavelig skritt for skritt. Det er viktig å bli minnet om Guds ord! Jeg tror ikke trappen ble malt igjen så lenge FA hadde huset inntil for ca fem år siden.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Tror du meg?

Hva er det som gjør et menneske troverdig?
 
For meg kan svaret kokes ned til ett ord: Integritet.
Ordet finnes ikke i Bibelen, men er kanskje den verdien jeg setter aller høyest hos et medmenneske. For meg er det ingenting som gjør et menneske mer troverdig. Her er en definisjon av integritet:

Integritet betegner noe som er uskadd og bevart i sin helhet, og brukes gjerne også om en stat eller persons uavhengighet og ukrenkelighet. I forlengelsen av denne betydningen betegner 'integritet' også kvaliteter ved en person som har en usvekket moralsk evne, opptrer med rettskaffenhet og ikke lar seg påvirke urettmessig i etiske spørsmål.*

I og med at jeg tror, er det sannsynligvis umulig for meg holde meg objektivt til Jesus, men jeg sliter med å finne et bedre eksempel på hva integritet egentlig er. I samtalen med Filip, er det nettopp Jesu egen integritet han ber Filip om prøve:

Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.
Joh 14:10-11

Også overfor disiplene må Jesus bruke de samme argumentene som han brukte overfor jødene**. Og kanskje det er viktig også for hans etterfølgere 2000 år senere å komme tilbake til fortellingene som bekrefter Jesu integritet. For han kunne tatt all ære selv, og sannsynligvis gått over i historien som en bemerkelsesverdig velgjører. I stedet setter han seg selv til side for å gjøre sin Fars vilje. Så underlig det enn kan høres ut, er hans krav på enheten med Far og konsekvensene han visste det ville få, nettopp det som gjør ham så troverdig.

Dagens ‘manna’:

Jesus = integritet

------------------------------------
* Store norske leksikon på nett
** F.eks. Joh 5:36 og 10:25
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En underlig identifikasjon

Da jeg i august skulle få signaturrett på diverse konti banken i kraft av min nye ordre, godtok de kun pass som identifikasjon. Tidligere har de godtatt både sertifikat og bankkort med bilde. Nå er det kun passet som gjelder. Jeg regner med det er fordi passet er øverst på pålitelighetspyramiden for identifikasjons-dokumenter.

Etter at Johannes har bedt Jesus om å avsløre hvem forræderen er, utspiller det seg en underlig form for identifisering. Jesus kunne ganske enkelt ha sagt navnet og presisert med slektsnavnet siden det var to av de tolv som hadde samme navnet. Hvorfor gjør han det på denne måten?

Jesus svarte: «Det er han som jeg gir det stykket jeg dypper nå.» Så dyppet han et stykke brød i fatet og ga det til Judas, sønn av Simon Iskariot.
Joh 13:26

Jeg innrømmer enda en gang at det meste rundt det som skjer med, rundt og i Judas, tilhører «skuffen» som er merket «ting jeg ikke forstår». Likevel ser jeg det «fysiske» som utspiller seg når forræderen identifiseres, som viktig. Judas må faktisk aktivt handle på det han allerede har tenkt å gjøre. Dette er viktig for alt som skal gå fra å være en tanke til å bli en realitet, og er nøkkel f. eks. når det gjelder tro.

Men – enda viktigere er det at dette kan være en gest fra Jesus: Han gir Judas en siste anledning til å vende om. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Det er ikke tanken som teller, men handlingen!

--------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvordan kan jeg vise at jeg forstår?

Selv om det finnes lag på lag av åndelige sannheter i Johannes-evangeliet som forutsetter vilje til å grave i dybden, er det ikke de "dype" sannhetene Jesus fokuserer på etter at han hadde vasket føttene til disiplene. Da han hadde satt seg ved bordet sa han til dem:

«Forstår dere hva jeg har gjort for dere?»
Joh 13:12b

Faren med å avdekke lag for lag slik jeg gjør når forsøker å grave meg ned i Johannesfortellingen, er at den sannheten som ligger helt oppe i dagen blir oversett, og i dette tilfellet er det «det øverste laget» Jesus spør om disiplene har forstått. Og - dersom kappen representerte «verdighet» eller hans autoritet som Herre, var det viktig at den kom på igjen før spørsmålet ble stilt. Kanskje kappen til og med hjalp dem til å forstå den konkrete handlingen han akkurat hadde utført?

Jeg vet ikke om spørsmålet hans var retorisk – men selv om han ventet svar fra disiplene kom det ingen svar. Kanskje det var fordi flokkens «ordfører» (Peter) allerede hadde misforstått minst to ganger hva de var med om, og da ikke han svarte, vågde heller ingen av de andre?

Igjen er Jesus raus – han kommer med svaret selv. Han forklarer ikke «symbolikken», men hva som vil være en naturlig og logisk konsekvens av det han har gjort. Det mest grunnleggende og konkrete kan ofte være vanskelig å «forstå» fordi det å forstå må få en konsekvens. Hvis ikke det får det, har jeg egentlig ikke forstått.
 
Dagens ‘manna’:

Forståelse blir synlig i praktisk handling

------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En naturlig konsekvens

Hva er den første og naturlige konsekvens av en trosbekjennelse?

Jeg er overbevist om at jeg vil få forskjellige svar på et slikt spørsmål. Det er mye mulig at de fleste svarene ville høre hjemme i sekkeposten «konsekvenser av trosbekjennelse» og dermed være riktige svar. Jeg skal heller ikke påstå at det finnes kun ett riktig svar, men - sender ikke Johannes et viktig signal ved å beskrive hva den blindfødte gjorde umiddelbart etter at han hadde bekjent at han trodde?
Jeg tror det - og jeg vet at det er viktig:

«Og han tilba ham.»
Joh 9:38b

Å tilbe Jesus var det samme som å anerkjenne ham som Gud. Enhver jøde visste at:

«Herren din Gud skal du tilbe,
og ham alene skal du tjene.»
Matt 4:11

Mannen som var født blind gjorde noe som var helt uvanlig – ja, utenkelig for en jøde. Det var så alvorlig at det kunne koste ham livet, men samtidig understekte det at han hadde forstått hva bekjennelsen «Jeg tror» måtte få som en "naturlig" konsekvens.

En bekjennelse er ikke bare å si det som er riktig, men å la bekjennelsen få de nødvendige følgende for hva jeg gjør med livet mitt.

Dagens ‘manna’:

Min trosbekjennelse må få konsekvenser

--------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hvor lenge varer «dagen»?

Når vi bor i det langstrakte Norge, kan vi få forskjellige svar på det avhengig av hvor vi befinner oss på breddegradene mellom Lindesnes og Nordkapp. 

Da jeg for mange år siden besøkte synagogen i Oslo og omviseren fortalte at Sabbaten begynte ved solnedgang på fredag og varte til solnedgang på lørdag, spurte jeg hvordan det ville bli håndtert dersom det var en synagoge i Tromsø. 
Det kunne han ikke svare på – men det er mulig at han ikke var skriftlærd.

Innledningstanken knytter seg til dagens vers fra fortellingen om Jesu møte med den blindfødte:

«Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide»
Joh 9:4

Jesus var ikke fremmed for «nattarbeid» - det kommer klart til uttrykk under samtalen med Nikodemus. Det er interessant at det å gjøre Guds gjerning faller inn under kategorien «arbeid». Kampen i Getsemane hører da utvilsomt til Guds gjerning, og blir i så fall også «nattarbeid».

Men jeg legger merke til at det ikke står netter, men én natt. Det må bety at begrepene «dag» og «natt» i denne sammenheng ikke knyttes til den kronologiske døgnrytmen, men til Guds kvalitative «tider». Dag er altså den tiden hvor det går an å gjøre Guds gjerning.
 
Med denne innskutte setningen i fortellingen om den blindfødte tror jeg Jesus peker fram mot sin «natt» = sin «død» og at det er «tidspunktet» da ingen kan arbeide.
Den natten ble kort, og oppstandelsen brakte en helt ny «dag» og i denne dagen må vi, som er sendt av ham, gjøre hans gjerning. Disiplene skjønte det nok ikke da Jesus fortalte det, men hører nok med til alt det som falt på plass senere: «Da han var stått opp fra de døde, husket disiplene hans at han hadde sagt dette, og de trodde Skriften og det ordet Jesus hadde sagt» (Joh 2:22).

Dagens ‘manna’:

No er det i Noreg atter dag

------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Å se muligheter i det «umulige»

Jeg beundrer gründere, pionérer, innovatører – løsningsorienterte mennesker som ser muligheter i det «umulige». Derfor beundrer jeg Hans Nielsen Hauge, William Booth, Florence Nightingale, Othilie Tonning – listen min er veldig lang. Beundringen startet allerede da jeg var gutt. Jeg elsket å lese og noen av de beste bøkene jeg kunne få tak i var enkle biografier i «Historien om» serien.

Som voksen ser jeg at egenskapene jeg beundrer er en del av det Gudsbilde vi er skapt i. Jesus var opptatt av å se mulighetene i det umulige, og virket lite interessert i teologiske forklaringer eller bortforklaringer. Mennesket sto i fokus. Derfor måtte verken Sabbatsbud, pengevekslere eller skyldspørsmål stå i veien for at Guds gjerninger kunne skje.

Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham.»
Joh 9:3

Den største hindringen for at Gud slipper til er sannsynligvis «egenviljen». Martin Luther King jr. visste at han engasjement kunne få konsekvenser som forkortet livet. Likevel valgte han å fortsette kampen for frigjøring. Jesus visste at hensikten med livet hans var å sone straffen for alle mennesker. Også han måtte velge. Hans siste kamp var ikke kampen på korset, men kampen mot egenviljen i Getsemane.

Dagens ‘manna’:

Jeg må ha vilje til å gå for de muligheter jeg ser

-------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Opinionspåvirkning!

I går var jeg i en interessant samtale om hva som skal til for å drive god opinionspåvirkning. Det er ikke alltid like lett å velge riktig strategi. Dersom valget alternativene kun var «effektivt» eller «virkningsløst», ville det være lett å prøve i håp om å lykkes. Men det er noen ganger en hårfin balanse mellom suksess og fadese. Fadese er at vi kommer dårligere ut enn vi ville gjort dersom vi ikke gjorde noe. Samtidig kan det å ikke gjøre noe, også gi negativ effekt.

Kanskje jeg også i dette kan lære noe av Jesus?
Hva var bakgrunnen for at Jesus oppnådde dette resultatet:

«Da han sa dette, kom mange til tro på ham»?
Joh 8:30

Jeg tror det handlet om at han bekreftet det som Nikodemus hadde antydet at var en generell oppfatning: «ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham» (Joh 3:2). De som kom til tro, så at det var sammenheng mellom det han faktisk gjorde og det han ga som forklaring på hvem som var kilden til gjerningene.

Den beste opinionspåvirkning er når det oppfattes å være samsvar mellom det som sies og det som gjøres. Det skaper troverdighet – og – troverdighet betyr vel egentlig «det som er verd å tro på». Da er det viktig at det er samsvar mellom det jeg sier om Jesus og det jeg gjør for ham!

Dagens ‘manna’:

Opinionspåvirkning skjer ved samsvar mellom ord og gjerning

---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva tar oppmerksomheten?

Duken kan godt være 2 x 1m og være helt ren, men er det en liten flekk er det den som får oppmerksomheten.
 
Jesus gjorde veldig mange mektige gjerninger – noe Johannes understreker mange ganger, men det er underlig hvordan én får oppmerksomhet. Det kan nesten virke som om Jesus ironiserer over hva jødene er opptatt av:

Jesus svarte: «Én gjerning har jeg gjort, og dere undrer dere alle over den».
Joh 7:21

Dersom Jesus hadde tatt en pause etter dette utsagnet, er jeg overbevist om at folket hadde protestert igjen: «Nå tuller du igjen. Du har da gjort mer enn ”én gjerning”, det har vi alle vært vitner til!»

Jeg tror det er akkurat det Jesus ønsker at folket skal tenke. Hva er viktig? Alt det gode som gjøres eller den ene gode gjerningen gjort på ”feil dag”? Men om det var bare denne ene gjerningen, ville det ikke likevel være riktig å gjøre en god gjerning? Dette er grunnlaget for Jesu videre argumentasjon. Når den lamme ved Betesda hadde ligget der i 38 år, spilte vel ikke en dag fra eller til den store rollen? Kunne ikke Jesus ha ventet til dagen etter? Det kunne han sannsynligvis. Derfor var helbredelsen på Sabbaten et bevisst valg, som dermed var et viktig signal for ettertiden.

Brudd på vedtatte (formelle eller uformelle) normer kan fort bli et hinder for at det viktigste kommer i fokus. Jeg var langt fra noen ”helgen” i tenårene, men jeg brant sterkt for Jesus og for at mennesker skulle bli frelst. Likevel var flere av de voksne i menigheten mer opptatte av at håret mitt var for langt. For fredens skyld klippet jeg meg, men jeg bestemte meg for at når jeg ble voksen skulle jeg gjøre mitt ytterste for å tåle mye ”galskap” av ungdom så lenge Jesus er det viktigste. 40 år senere minner jeg meg selv på at Jesusbegeistring er viktigere enn form og metode.

Dagens ’manna’:

Uten Jesusbegeistring blir kristendommen kun en religion

--------------------------------
* Bildet er av min søster og meg - min søster til venstre :-)Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes