Viser innlegg med etiketten Død. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Død. Vis alle innlegg

lørdag 1. oktober 2022

Når Gud «gjester sitt folk»

Bibelleseplanens tekster denne uka peker fram mot morgendagens tema. Det er sterke beretninger om hvordan Guds nærvær fører til liv. Da Jesus vekket opp den døde sønnen til en fattig enke i Nain, var folkets reaksjon: «Gud har gjestet sitt folk» (1).

Det er ikke overraskende at det skapes undring og tro når det som er dødt får nytt liv. Selv om jeg har sett «Gud gjeste sitt folk» i min levetid og også sett en rekke fysiske undre, har jeg ikke sett et menneske stå opp fra de døde slik vi leser om både i denne beretningen og i flere andre beretninger i Bibelen - som f.eks. oppvekkelsen av datteren til Jairus, og Lasarus broren til Marta og Maria.

Men jeg vet, og har mange ganger sett, at der Gud slipper til med sin ånd blir det nytt liv. Menneskeliv blir forvandlet når Gud gjester sitt folk. Når gjør han det da?

Han kommer der han ser nød – og da tenker jeg ikke først og fremst på personlig nød, men på ‘kollektiv’ nød. Dersom jeg ikke lenger kjenner på medfølelse eller ‘medynk’ når jeg ser mennesker som lever i nød både fysisk, psykisk og åndelig da håper jeg at det er varsel-lamper som blinker rødt.


Det var ‘kollektiv’ nød knyttet til alle de tre nevnte beretningene. Når du og jeg ser at Jesus kan gjøre en forskjell der du og jeg oppholder oss, da kommer også ‘nøden’ for at det radikale livet som han bringer skal skje.

Da tror jeg at han vil gjeste oss i vår tid også!
_______________________________
(1) Lukas 7:16
(2) Markus 5:35-43
(3) Johannes 
_______________________________

tirsdag 14. mars 2017

Å ta det på kornet

ENGLISH
Det er veldig hyggelig å ha mulighet for å se norsk TV via internet, og i helga titta vi på «Min natur» som handlet om skogen. Trude Myhre tok oss med til ‘sin skog’ og med sin bakgrunn som biolog sa hun:  

«Det er først når det gamle treet faller og dør at det virkelige livet begynner». 

Hun siktet det utrolig rike livet av arter som nå fikk et livsgrunnlag. Siden jeg allerede var i påskeforberedelsesmodus, må jeg si hun tok det på kornet – eller var det ‘hvetekornet’?

Flere ganger i Johannes evangeliet gjør Jesus det klart at hans time ennå ikke er kommet. Det er interessant at det var noen grekere som gjerne ville se Jesus, som får ham til å komme med denne erklæringen:

«Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli herliggjort. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»
Joh 12:23-24
Det er to ting fra denne hendelsen som det er viktig å ta med seg til Jerusalem som fødested for «alle». 
  1. Grekerne var «hedninger». Når de ønsket å møte Jesus, var det et signal om at flere enn de jødiske etterfølgerne hans ville gripe det som skulle skje i Jerusalem få dager senere.
  2. Illustrasjonen om hvetekornet som dør for å skape frukt og nytt liv peker fram mot den nye fødsel.
Dette underbygger profetien i Salme 87; og det kommer mer i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jesu død gjør at det virkelige livet begynner.
-------------------------------------------

onsdag 9. november 2016

Det handler om verdier som er verd både å leve og dø for

Da jeg for et par uker siden skrev om «Trofasthet», brukte jeg morfaren min som eksempel. Han var også trofast når det gjaldt å avlegge vitnesbyrd, og han brukte ofte de samme versene og illustrasjonene. Derfor er det ikke så rart at mange i familien fortsatt kan huske en god del av hva han sa. For eksempel siterte han ofte sangverset:
Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller. (1)
Som liten gutt husker jeg at jeg syntes det var veldig dramatisk, men forsto bedre hva det handlet om etter hvert. Situasjonen i verden med selvmordsbombing og terror har gjort det problematisk å skrive: «Det er godt å ha verdier som er så sterke at de er verd å dø for». Likevel står jeg inne for dette utsagnet: Jeg vil heller dø i troen på at kjærligheten overvinner ondskapen, enn å møte ondt med ondt. Jeg har skrevet liknende ting tidligere (2).

Men i dag handler om verdier som det er verd å leve FOR:

Å leve er for meg Kristus, og å dø er en vinning. Men hvis jeg får bli i live, kan jeg gjøre et arbeid som bærer frukt, og da vet jeg ikke hva jeg skal velge.
Fil 1:21-22
Paulus lengtet etter å «komme hjem til Jesus», likevel ble han motivert av at det å leve betød at det kunne bli mer av arbeidet hans – hellig frukt, både i eget liv og gjennom mennesker som kom til liv i Kristus. Å bære frukt er en motivasjon for livet her på jorden. Det er en Gudgitt og hellig motivasjon.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om arbeid som bærer frukt
-----------------------------------------------
(1) Fra «Alltid freidig når du går» Ernst Christian Richardt
(2) Se f. eks. "Derfor er kjærligheten mitt 'våpen' mot terror" og "Vi er i kamp"

tirsdag 11. oktober 2016

Det handler om selvfornektelse

Jeg har flere ganger hevdet at dersom det hellige bare blir retorikk, uteblir inkarnasjonens under og da er det ikke relevant. Det blir kun religion. 

Hvordan blir jeg en del av inkarnasjonens under? 

Hvordan kommer jeg dit Paulus var:
«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»
Gal 2:20
Svaret er enkelt, og det dukker opp mange ganger når jeg drikker fra ‘hellighetens brønn’. Det er godt å oppdage at det er et viktig fokus hos store tenkere, som Dietrich Bonhoeffer. Det handler om å fornekte seg selv og død med Kristus, og oppstå med ham og representere ham og det hellige i denne verden. For å gjøre det trenges ikke eiendom eller institusjon (1) (selv om begge deler kan være nyttige så lenge det styres av Ånden), det trenges kun en kropp og et ansikt.

…underet som har skjedd, og som verden kanskje ikke forstår, men merker, er at det mennesket som er død og oppstått med Kristus er forvandlet. Forvandlet fra et "meg-MEG-menneske" til et "meg-DEG-menneske".

"Når det hellige blir en del av verden, har du startet en misjon. Det er Jesus som kommer til Betlehem" (2)
Dagens ‘manna’:
Selvfornektelse er livsbejaelse
PS - det blir flere tanker om selvfornektelse i morgen
----------------------------------------
(1) Se: «Det handler om sekularisering»
(2) Min oversettelse av: “When the sacred becomes secular, you’ve a mission going. It’s Jesus Christ coming to Bethlehem” Robert H. Schuller in ”Your Church has a Fantastic Future” Regal books 1986 s. 94

lørdag 20. februar 2016

Hva er urett?

Sist søndag deltok vi på en flott gudstjeneste i Templet. I talen sin fortalte Irene Mathisen om bestefaren sin som sto sammen med Arnulf Øverland både i oppropet mot «Den tiende landeplage» (Kristendommen) og mot de ødeleggende kreftene som truet Europa. 

Dersom livet som representeres med kjærligheten har forsvunnet fra kristendommen – er den blitt til en religion, og da kan den fort bli en «landeplage». Når det gjelder de ødeleggende kreftene som truet Europa, var det Hitler og nazismens frammarsj Øverland advarte mot i diktet «Du må ikke sove!». 

Irene siterte den kjente strofen:
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Påminnelsen går rett inn i dagens vers:
All urett er synd, men ikke all synd fører til død.
1 Joh 5:17
Jesus tålte den urett som rammet ham selv, og dersom jeg er som ham i denne verden, må det bety at jeg også skal tåle den urett som rammer meg selv. I tillegg tror jeg at han gir meg kraft til det. Men jeg tror ikke at han vil at jeg skal tåle urett som begås mot andre. Johannes slår fast at urett er synd. Jeg skal altså ikke tåle den synd som går ut over andre.

Det begås mye urett i Europa i dag. Jeg tror det er et opprør mot Gud, men mange av dem som begår uretten er ikke engang klare over at det er et opprør. Nazistene gjorde krav på å gå Guds ærend med «Gott mit uns» på beltespennene. Det er altså ikke alle som påberoper seg Guds sanksjon som kristendommens forsvarere som nødvendigvis er på rett spor. Jesu liv gjenkjennes ved at det er drevet av kjærlighet og at det kjemper mot urett og for dem som rammes av den. Dette er egentlig lette å oppdage dersom jeg ikke sover.

Dagens ‘manna’:

Jeg må ikke sove!
-----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

tirsdag 9. februar 2016

Hvem andre seirer over verden?

Utfra den umiddelbare sammenhengen, kan dette spørsmålet oppfattes retorisk:
Hvem andre seirer over verden enn den som tror at Jesus er Guds Sønn?
1 Joh 5:5
Jeg minner om at «å seire over verden» i nytestamentlig forståelse er å seire over grunnkreftene, nærmere bestemt de kreftene som bryter ned, ødelegger og forårsaker død (1). Det handler altså ikke om menneskene i verden, eller for den del skaperverket for øvrig.

I den umiddelbare fortsettelsen fortsetter Johannes med å forklare Jesus som Guds Sønn. Det kan tyde på at han vil at leserne skal trekke konklusjonen selv. Paulus har tilsvarende vendinger, som for eksempel: «Er Gud for oss, hvem er da mot oss?» (Rom 8:31b). Han også lar spørsmålet henge litt, før han tar for seg at alt det som bryter ned og ødelegger ikke kan skille oss fra Guds kjærlighet til oss i Jesus Kristus.

Det er likevel ikke tvil om at han mener at det bare er livet som har vunnet over døden, som også seirer over grunnkreftene i verden. Og det livet finnes kun i Jesus. Så selv om han allerede har sagt at det er troen på Guds Sønn som har seiret over verden, og senere sier «den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (2), overlater han til meg å svare: «Ingen».

Det gjør noe med meg. Det gir et perspektiv som gjør at jeg må vitne om livet for alle som vil lytte. Jeg klarer ikke å la være – heller ikke på de grå dagene. Erfaringen er også at den beste medisinen på en grå dag er å vitne om livet og lyset. Ikke for å dømme eller fordømme, men for dele lyset og livet.
 

Dagens 'manna':
Det er bare ett liv!
-----------------------------
(1) Se refleksjonen: Hva i all verden? Knyttet til 1 Joh 2:15 – det handler om å ha to tanker i hodet samtidig.
(2) 1 Joh 5:12b
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

onsdag 30. desember 2015

Erotikk og religion…

Selv om det var et eget fag på sosialhøgskolen, kan jeg ikke påberope meg nevneverdig akademisk kompetanse innen psykologi. Et lite innblikk i psykoanalysen og Freuds teser ble det likevel plass til, og en del har jeg plukket med meg underveis. 

Det var interessant å oppdage hvor ofte Freuds «oppdagelser» har bibelske paralleller, men bare nesten.

Jeg har tidligere skrevet om hans tredeling av mennesket i «superego, ego og id», som jeg finner igjen i det bibelske faktum at jeg er skapt i Guds treenige bilde med ånd, sjel og legeme.

Også dagens vers har gir assosiasjoner til Sigmund Freud:

Vi vet jo at vi er gått over fra døden til livet, for vi elsker våre søsken. Den som ikke elsker, blir værende i døden.
1 Joh 3:14
Også Freud er opptatt av spenningen mellom dødsinstinktet (thantatos) og livsinstinktet (eros). Den spenningen er også Johannes opptatt av, men med en liten, men veldig viktig nyanse: Livsinstinktet blir ikke som hos Freud representert med den erotiske kjærligheten, men med agape = nestekjærligheten. Erotikken har sin plass i livet og er en sterk kraft, men det finnes en kjærlighet som har en større dimensjon. Erotikkens funksjon er å videreføre jordelivet, men til denne dag har ingen erotisk kjærlighetshandling overvunnet thanatos. Det har agape. Agape er en smak av kjærligheten som allerede har overvunnet døden.

Jeg takker Gud for erotikken, men den er ikke min religion. Det er derimot Agape slik den kommer til uttrykk hos Jesus. Freud kom veldig nær. Han skjønte at livet handlet om å elske. Så trist at han i sine etterlatte skrifter stoppet med én av måtene å uttrykke den på og ikke kom til selve kjernen. Hadde han gjort det, ville han ha oppdaget den vesentlige forskjellen på eros og agape, og oppdaget «livet» og ikke bare den «triste religionen». For egentlig har Freud rett: Når religionen bare blir livløs religion, blir den en illusjon som henter styrke fra vårt instinktive begjær.

Dagens ‘manna’:
Å leva det er å elska (2)
-------------------------------------
(1) NB min oversettelse – fra: New Introductory Lectures on Psychoanalysis. Jeg regner med at det er en tolkning av dette utsagnet som gjorde at Poul Hoffmann i «Narkotika og sex i Bibelens lys» (Ansgar 1973) skrev at Freud hevdet at «Religion er avsporet seksualitet» (s. 26) – og Hoffmann fortsatte: «Så avskaffet man religion og fikk avsporet seksualitet i stedet».

(2) Å leva, det er å elska
det beste di sjel fekk nå,
å leva det er i arbeid
mot rikare mål å trå.

Å leva, det er i livet
å finna det største verd;
å leva, det er å vinna
til sanning i all si ferd.

Å leva, det er å leggja
all urett og lygn i grav;
å leva, det er som havet
å spegla Guds himmel av.

Tekst: Anders Vassbotn




onsdag 2. desember 2015

Advent og tidsperspektiv

Den 4. september 1993 var jeg på en jubileumskonsert i Grieg-hallen. Kenneth Sivertsen, bidro med humor og sang, men leste også et dikt av vennen Ingvar Moe som hadde gått bort et par dager før konserten. Diktet heter «Perspektiv» og handler om å gripe livet. 
Hvert vers avslutter med den samme strofen: «Me ska leva så kort og vara daue så skrekkjele lengje» (1). Ingvar Moe var bare 56 da han døde, mens Kenneths liv ble enda kortere; han var bare 45 da han gikk bort i 2006(2).

Det er ikke tilfeldig at jeg begynte å tenke på disse to kulturpersonlighetene i dag, for verset handler om perspektiv:

Mine barn, dette er den siste tid. Dere har hørt at Antikrist skal komme, og mange antikrister har alt stått fram. Derfor vet vi at dette er den siste tid.
1 Joh 2:18
Når livet her på jorden er så kort, sårbart og uforutsigbart, lever vi alle, til alle tider, i den siste tid. Derfor var det sant da Johannes skrev dette for snart 2000 år siden, og det er sant i dag. Det er også interessant at Johannes slår fast at det alltid har vært «antikrister». Når jeg leser Åpenbaringen er det fort gjort å få inntrykk av at det er «den ene Antikrist».

Når vi opplever det jeg vil kalle «kors-hysteri» til og med i tider med flyktninge-kriser, vel, da er det ikke så vanskelig å tenke at også dette er den siste tid. Jeg har siden lenge før debatten rundt korset startet hevdet at det er ikke folks holdning til Jesus som er utfordringen, men deres forhold til korset. Jesus er OK, men korset blir for drøyt. Vår tids «antikrist» er egentlig «antikors»-bølgen.

Og advent er en passende tid for å tenke litt på perspektivene, på ham som kom, kommer og skal komme. Jeg vet ikke om Ingvar Moe hadde et perspektiv utover dette livet, men jeg vet at «eg ska leva så kort her på jordå, men så ska eg leva skrekkjele lengje!»
Dagens ’manna’:

Tid handler om perspektiv!
----------------------------------
(1) For readers using google-translate, this is dialect and translates: "We will live so short and be dead so very long"
(2) Jeg tror Kenneth levde med himmelhåpet. Han hadde bakgrunn fra bedehuset, ga ut platen «Melk og honning» med sanger fra det miljøet, og han hadde mange forbedere.
(3) My version: "I will live so short here on earth, but then be alive so very long" - that's the perspective!

tirsdag 8. september 2015

En "verdig" utgang?

Det er mye ved Jesu liv som er lite verdig en "Konge". Jeg har nevnt det før: Unnfanget utenfor ekteskap, født i en stall, levde som flyktning de første årene av sitt liv, for så å vokse opp i det lite prestisjefylte Galilea. Rettsprosessen mot ham var en farse. Han ble ydmyket til siste slutt og døde skammens død. 

Men så skjer det plutselig en endring. Rådsherrene Josef og Nikodemus slår seg sammen og gir ham en verdig gravferd:
Der hvor Jesus var blitt korsfestet, var det en hage, og i hagen en ny grav som ingen ennå var blitt lagt i. Fordi det var helgaften for jødene, og fordi graven var så nær, la de Jesus i den.
Joh 19:41-42
I følge synoptikerne må de to ha kjent godt til den graven, for det var en grav Josef, som skal ha vært svært rik, hadde fått hugget til seg selv. Derfor visste de også at ingen hadde ligget i den. Det paradoksale er at dette skjer av hensyn til jødenes skikker. Aner vi også her noe av ironien i evangeliet?

Det var kanskje til og med en nødløsning for at Jesus ikke skulle provosere til og med etter at han var død? Uansett blir den "verdige" begravelsen en sterk kontrast til mye av den uverdigheten Jesus hadde opplevd i livet sitt. Kanskje det til og med er et symbol på at han ved sin død gir mulighet for verden til å gjenvinne sin verdighet? 


Og kanskje det er noe av den verdigheten en verden er i ferd med å gjenvinne ved synet av uverdigheten i dagens flyktningekatastrofe. Hvor mye skal det egentlig til for at en verden vekkes for de sentrale verdiene i den kristne tro: Dere skal elske hverandre slik jeg har elsket dere? Da kan vi ikke lukke våre hjerter. 

Nikodemus ga "kongen" en verdifull salve og Josef ga ham en rikmanns grav. Kanskje de tenkte: "Det er da det minste vi kan gjøre". Og ved å gjøre det "minste" gjenvant de noe av den verdigheten de hadde mistet ved å holde sin tro og sine verdier for seg selv. Kanskje det er slik jeg bør tenke i møte med verdens nød:

Hvilken gjerning er da "det minste jeg kan gjøre"?
Den som finner svaret på det og gjør noe med det, har tatt et skritt i verdig retning. Det var det Josef og Nikodemus gjorde, og jeg tror de fant seg selv og livet i Ham de trodde på. 
------------------------------
  Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 4. juni 2015

Forutsigelser

Uansett om jødenes behov for å dytte ansvaret for henrettelsen av Jesus over på romerne var en ansvarsfraskrivelse eller ikke, visste Jesus at det ikke var jødene som kom til å henrette ham. Det vet vi fordi han hadde forutsagt hvordan han skulle dø:
Slik skulle det ordet bli oppfylt som Jesus hadde sagt da han ga til kjenne hva slags død han skulle lide.
Joh 18:32
Dersom han hadde blitt dømt etter Moseloven ville ikke Jesus blitt «løftet opp» (Joh 3:14 og 12:32f), men «steinet ned» (3 Mos 24:16).

Hvorfor er det viktig at både jødene og «hedningene» hadde del i henrettelsen av Jesus. Det er selvfølgelig interessant at det som skjer på korset har en frelsende effekt på samme måten som kobberslangen ved Guds ord fikk for dem som gikk den visse død i møte etter å ha blitt bitt av slanger. Dersom jødenes lov hadde åpnet for en henrettelsesmetode som kunne skape den samme assossiasjonen, ville vi mistet et viktig aspekt dersom ikke «hedningene» var med på henrettelsen. 


Jeg tror at et av de viktigste motivene Johannes hadde for å skrive sitt evangelium var å vise det universelle ved frelsesverket. Det gjelder alle, uavhengig av etnisk bakgrunn. Det forsterkes i samhandlingen mellom jøder og hedninger gjennom rettergang og korsfestelse. Vi var alle med og tok livet av ham. På grunn av nåde kan vi derfor alle få del i forsoningen som denne handlingen førte til. Derfor kan han «dra alle til seg» - greker som jøde.

Dagens ‘manna’:

Jeg var og er med!
-------------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 3. juni 2015

Ansvarsfraskrivelse?

Jeg kan forstå at det kan være en fristelse å fraskrive seg ansvar for avgjørelser som er vanskelige å ta. For eksempel var jeg faktisk glad for at vi ble beordret tilbake til Øst-Europa territoriet i stedet for å bli spurt om vi kunne tenke oss den utfordringen. 

Det handler ikke om at vi ikke har lyst til å komme tilbake dit og alle dem vi er glad i der, for det har vi – og vi gleder oss. Men vi er også lei oss fordi vi må reise fra vestre divisjon etter et knapt år hvor vi ser så mye positivt skje. Det var deilig at det var noen som tok avgjørelsen for oss. 

Samtidig vet jeg at vi likevel står ansvarlige for beslutningen om å ta imot ordren, men det kan jeg leve godt med.

Er det et forsøk på ansvarsfraskrivelse som finner sted i dagens vers?

Pilatus gikk da ut til dem og sa: «Hva er anklagen som dere fremfører mot dette mennesket?» De svarte: «Var han ikke en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa Pilatus. Men jødene svarte: «Vi har ikke rett til å ta livet av noen.»
Joh 18:29-31
Det er ikke tvil om at loven ga jødene rett til å ta livet av Jesus dersom han utga seg for å være Gud. Det stadfester de også selv*. Så hvorfor sier de da at de ikke har rett til å ta livet av noen?

Sannsynligvis har dette å gjøre med Pax Romana. Den romerske loven hadde til hensikt å skape fred i hele Romerriket. Dermed var det forbudt å dømme noen ut fra egne lover. Likevel er det lite sannsynlig at romerne ville blandet seg inn i religiøst begrunnede steininger – romerne ønsket ikke å komme i konflikt med provinsenes religiøse ledere. Men det var også gjensidig – de religiøse lederne hadde behov for godt samarbeid med romerne. Derfor var dette en glimrende måte å vise sin «underdanighet» på og samtidig slippe ansvaret for en henrettelse som kanskje flere av dem var usikre på om var korrekt.

Dagens ‘manna’:
Jeg må alltid spørre hva som er motivet for den avgjørelsen jeg tar.
----------------------------------------
* Jfr Joh 19:7 som refererer til 3 Mos 24:16 (som åpnet for steining av Gudsbespottere).
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 29. mars 2015

En som vet!

Alle – ja, jeg er overbevist om at det ikke finnes unntak, opplever vanskelige situasjoner i løpet av livet. Kall det gjerne kriser. De er en naturlig del av livet. Det er en «krise» å bli født inn i denne verden. Det er en «krise» å gå ut av den – Og i livsløpet i mellom de to ytterpunktene dukker krisene opp med ujevne mellomrom. Da er det godt å slippe å være alene og å vite at det er minst én som vet, én som bryr seg om.

Lærlingene var i krise. De burde forstått, men de forsto ikke. De skjønte bare at det var noe vanskelig som var i ferd med å skje, noe de sannsynligvis helst ikke ville høre. Da var det godt å vite og forstå at han visste:

Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: ‘Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg’?»
Joh 16:19
Det er godt når det er noen som bryr seg og stiller et direkte spørsmål. Jesus stiller et lukket spørsmål. Det er snilt med "lukkede spørsmål"* når spørsmålsstilleren vet. Da behøver ikke den eller de som sliter med vanskelige spørsmål, være redd for å dumme seg ut med formuleringen. Det er nok med et nikk som bekrefter at «Jeg er sett og blir tatt på alvor».

Det er selvfølgelig godt å vite at «Jesus ser og vet», men det er uendelig godt at han også er på jorden i dem som tror og følger ham. Jeg trenger å bli sett av mine søsken i Herren – og jeg vet at Jesus vil at jeg skal se mine medmennesker som ham. Jeg vet at det av nåde skjer av og til, og ber om mer nåde slik at det skjer oftere.

Dagens ‘manna’:

Gud, la meg se oftere!
----------------------------------------
* For den gode samtalen er det viktig å vite hva slags type spørsmål som skal stilles i de forskjellige situasjonene.Generelt anbefales overvekt av "åpne" spørsmål for å la samtalepartneren utdype svaret, men noen ganger er det lurt å "lukke" for å gripe tak i det som oppfattes som kjernen i problemstillingen.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 27. oktober 2014

Grenseløst - Boundless

Temaet for neste sommers internasjonale kongress i London treffer sentrumsblinken i evangeliet. Det vet også de onde kreftene, og de trodde at de kunne begrense innflytelsen av Jesu lære ved å ta livet av Jesus. Men det var nettopp det som gjorde ham grenseløs:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.
Joh 12:24
Det er Jesu nye kropp, vi som tror, som skal bære rik frukt. Utfordringen er at den kroppen ofte havner på «institusjon» slik at den ikke kommer seg ut blant folk. Og så lenge kroppen er på «institusjon» er den veldig begrenset, og fruktbarheten er enda mer begrenset. De onde kreftene er lite bekymret for Jesu kropp når den er på «institusjon». Mange steder er til og med de spesielle institusjonene for Jesu kropp (les: kirke- og menighetsbyggene) et sterkt vitnesbyrd til verden om at kroppen faktisk er død – for om noen stikker innom fordi de faktisk ønsker å treffe Jesus, er den tom for folk – men på veggen henger det mange vakre bilder, mens det ligger invitasjon til kulturelle begivenheter som gir mennesker god følelser i en høytidelig institusjon – særlig når det nærmer seg jul.

Hvis kroppen skal komme i funksjon, må den ta et oppgjør med alt som begrenser. Det koster. Det koster å krysse grenser fordi det veldig ofte betyr å forlate det trygge og begynne å leve slik Jesus ville levd om det var han som bodde der jeg bor. Gudstjeneste er ikke det jeg gjør mellom kl. 11 og 12 på søndag, men hva jeg gjør mellom kl. 12 på søndag og kl. 11 neste søndag. Det er da jeg «mister» meg selv, «mister» livet for å finne det, og når det skjer lever jeg «grenseløst» og bærer rik frukt. Hvis ikke, blir det bare det ene kornet. Jesus så det. Han ser det i dag og er fortsatt hode på kroppen sin, men reagerer kroppen?

Dagens ‘manna’:

Det er grenseløs spirekraft i et lite korn, men da må det «miste seg selv»
-----------------------------------
* Illustrasjonsbilde er av Bamble kirke - jeg kjenner ikke "kroppen" som hører til der. Jeg vet at han som var kirkens arkitekt og prest, Gustav Lammers, var svært "levende". Hans største ønske ville nok vært at bygget han reiste ikke skulle begrense, men fungere som et utrustningssenter.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 5. oktober 2014

Samme lukt – forskjellig reaksjon

Jeg fortsetter i «luktenes» verden. Det er rart at vi kan reagere forskjellig på den samme lukten. En kjenner deilig lukt av egg, mens en annen lurer på om toalett-døra står åpen. Noen oster har en ekstrem odør, men for dem som liker ostens smak, kan lukten gi gode assosiasjoner. 

I går skrev jeg om narduslukten som spredde seg uhindret i «hele huset» og knyttet dette sammen med at Gud i Kristus … gjennom oss sprer duften av kunnskapen om ham overalt. Også den duften kan oppfattes forskjellig:

Bibelen sier klart og tydelig at vi skal overlate dommen til Gud. Likevel har jeg flere ganger opplevd at mennesker føler seg dømt når jeg deler min tro, og beskylder meg for å dømme. Dette har vært overraskende fordi jeg ikke har sagt et eneste fordømmende ord – kun delt min personlige trosopplevelse*. Noe av forklaringen på en slik reaksjon finner jeg i det Paulus skrev i fortsettelsen av verset jeg siterte i går:

For vi er Kristi vellukt for Gud, blant dem som blir frelst og blant dem som går fortapt: en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst.
2 Kor 2:15-16
Det er stor forskjell på å kjenne duft av død og kjenne duft av liv. I møte med det kunnskapen om Den hellige Gud vil et menneske kjenne sin «stilling». Derfor blir «trosbudskapet» en duft av liv – en behagelig lukt – for den som blir frelst, og en ubehagelig lukt for den som ikke har sin sak i orden med Gud.

Det er interessant at nardussalven luktet «penger» (Mammon) for Judas – og «oppdrag» (kors) for Jesus – men det hører til fortsettelsen av fortellingen….

Dagens ‘manna’:

Når jeg presenterer det som lukter «liv» for meg, kan en som ikke tror, lukte «død»
………………………………………….
* Jfr refleksjonen «Varsel»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 17. september 2014

Like viktig som å delta


«Det viktigste er ikke å vinne, men å delta!» 
lærte jeg som gutt. Det skal ha sin opprinnelse tidlig i de moderne olympiske lekers historie og er blitt inkludert i OLs mission-statement:  
«Det viktigste i de olympiske leker er ikke å vinne, men å delta, slik som det viktigste i livet ikke er triumfen, men kampen. Det sentrale er ikke å ha beseiret, men å ha kjempet godt.»

I går fokuserte jeg på at grunnen til at «liksvøpet» som fortsatt hang ved Lasarus da han ble vekket opp fra de døde, var der for å gi de sørgende en mulighet for å delta. Men ligger det noe mer enn en rent praktisk handling i befalingen: «Løs ham og la ham gå!» (Joh 11:44b)?

Alt i Johannes-evangeliet handler om at vi «skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og … ved troen … ha liv i hans navn» (Jfr Joh 20:31). Oppvekkelsen av Lasarus er et fantastisk bilde på nettopp ved tro å «ha liv hans navn». Jesus visste også at det kunne «henge igjen» rester fra det gamle livet hos et menneske som er født påny – en smertelig erfaring mange kristne gjør, og som beskrives både av Paulus og Hebreerforkynneren. Sistnevnte oppfordrer oss til å legge av «alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt» (Hebr 12:1) – en oppfordring som gir assosiasjoner både til «liksvøp» og OLs mission-statement.

I dette lyset kan Jesu befaling definitivt ha en overført betydning: Vi skal hjelpe hverandre til å legge av alt som tynger og løse hverandre slik at vi kan gå inn i kampen mot urettferdighet og urett ved å forkynne rettferdiggjørelse i Jesus Kristus. Johannes hadde nok vært vitne til at dette både kunne fungere mellom troende – og det helt motsatte at troende binder hverandre i stedet for å løse hverandre. Binding hører døden til – frigjøring er et tegn på liv.

Dagens ‘manna’:

Like viktig som å delta selv er å sette andre fri!
-------------------------------------  
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes