Å vite hva etterfølgelse er – et steg på veien

Soldatinnvielse 1970

For et par dager siden skrev jeg at Jesus ga disiplene et tredelt kall:

Deretter sa Jesus til disiplene: 

«Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» 

Matteus 16:24

Jeg har allerede stanset for selvfornektelse og kors-bæring. I dag er emnet etterfølgelse. Diedrich Bonhoeffer er en teolog som virkelig utfordrer meg. Boka hans «Etterfølgelse» (1) kan jeg komme tilbake til igjen og igjen. Bonhoeffer er opptatt av at etterfølgelse koster, og tar et oppgjør med forkynnelse av billig nåde.

Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. 

Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat: «Frelsen er gratis, men disippelskapet koster deg livet» (1).
Da jeg ble soldat, var det vanlig at de nye soldatene sang sammen med forsamlingen:

Jeg vil følge deg, min Jesus,

Du som ga ditt liv for meg.

Om enn andre deg forlater,

Gi meg kraft til å følge deg!

Dagens ‘manna’:

Gi meg kraft til å følge deg!

_____________________________________________________

(1)

Originalens tittel er "Nachfolge" som lett oversettes til "Etterfølgelse" på norsk. Det engelske ordet “following” dekker ikke like godt, så på engelsk har boka fått tittelen "The Cost of Discipleship" som passer med sitatet og bokas innhold.

Postet på FACEBOOK

Dette er innlegg #21 i en serie - trykk på 'Underveis mot et mål' så kan du følge den fra start!

Maraton og Momentum

ENGLISH
I dag er det Oslo Maraton og jeg skulle gjerne vært der. Det er allerede fire år siden sist jeg løp, og det er flere grunner til at jeg ikke har løpt siden 2013. Høsten 2014 hadde vi akkurat ankommet Stavanger og alle helgene var opptatt med møter og arrangement. I 2015 var vi nettopp ankommet Moldova, og de samme hensyn til program var gyldige, samtidig som det er uforsvarlig å bruke 

masse sparepenger på å reise minimum 8 timer for å løpe et par mil. I 2016 var jeg fornøyd fordi jeg klarte å gå 5 km.

I morges benyttet jeg anledningen til å løpe 10km, og jeg brukte 5:28 per km. Til sammenlikning hadde jeg 5:27 som gjennomsnittsfart på Oslo halvmaraton i 2013. For meg er det et lite under at dagens 10km gikk i samme fart. Dagens økt er for så vidt ikke en prestasjon, jeg bare løp, og koste meg. Men veien dit har kostet smerte og ubehag, blandet med forsiktig optimisme når jeg merket at det var fremdrift. 

For 18 måneder siden tenkte jeg at jeg neppe kom til å løpe igjen, og legene kunne ikke love noe. Grunnen til at jeg likevel utfordret kneets protester (1), er den følelsen av fysisk og ikke minst mental velvære jeg får av å løpe. Jeg måtte ofre noe for å oppnå noe bedre. 

Videre er grunnen til at jeg skriver dette i en blogg ganske enkelt at dette er et prinsipp som er gyldig på de aller fleste områder i livet – også på det åndelige området.

Frelsen er gratis, men disippellivet koster, skrev Bonhoeffer. Dersom jeg vil oppleve den gode fremdriften eller at det er et momentum som det heter på latin, altså at det er bevegelse i en riktig retning, så koster det. Og - den kostnaden er ikke et skippertak, men et bevisst daglig valg. 

Tilbake til eksempelet med løping. Selv om jeg egentlig er en morgenfugl, har jeg aldri likt å løpe om morgenen. Med temperaturer mellom 30 og 40 grader i ca fire måneder i sommerhalvåret, er det helsefarlig å løpe om dagen og kvelden. Da må jeg enten velge bort løping, eller å løpe når jeg ikke liker å løpe. Etter hvert så blir det helt OK å løpe om morgenen – i hvert fall når jeg tenker på alternativet å løpe i + 35.

Jeg kommer til å fokusere på «Momentum» i tiden fremover. Jesus satte disiplene i bevegelse med sitt: «Gå derfor!» Matt 28:19 – og vi fortsetter med oppfordringen fra Paulus:

La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

Fil 3:16 

Da kan det bli vekkelse i Øst-Europa og Halvmaraton i Oslo høsten 2018. 

NB - English version will be published later today!
-----------------------------

(1) Kneet mitt ble relativt alvorlig skadet under en terroraksjon i Istanbul 12 jan 2016.

Å vite hva etterfølgelse er – et skritt på reisen

ENGLISH
For et par dager siden skrev jeg at Jesus ga disiplene et tredelt kall:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….» Matt 16:24

Jeg har allerede stanset for selvfornektelse og korsbæring. I dag er emnet etterfølgelse. Diedrich Bonhoeffer er en teolog som virkelig utfordrer meg. Boka hans «Etterfølgelse» (1) kan jeg komme tilbake til igjen og igjen. Bonhoeffer er opptatt av at etterfølgelse koster, og tar et oppgjør med forkynnelse av billig nåde. 

Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat: «Frelsen er gratis, men disippelskapet koster deg livet» (1). 
Da jeg ble soldat, var det vanlig at de nye soldatene sang sammen med forsamlingen:

Jeg vil følge deg, min Jesus,
Du som ga ditt liv for meg.
Om enn andre deg forlater,
Gi meg kraft til å følge deg!

Dagens ‘manna’:

Gi meg kraft til å følge deg!

----------------------------
(1)

Originalens tittel er "Nachfolge" som lett oversettes til "Etterfølgelse" på norsk. Det engelske ordet “following” dekker ikke like godt, så på engelsk har boka fått tittelen "The Cost of Discipleship" som passer med sitatet og bokas innhold.

Knowing what discipleship means - a step on the journey

NORSK
Two days back I wrote that Jesus gave his disciples a threefold calling:

Then Jesus said to his disciples, “Whoever wants to be my disciple must deny themselves and take up their cross and follow me.” Matt 16:24

I have already reflected on self-denial and cross-bearing. Today's topic is about discipleship = following Jesus. Diedrich Bonhoeffer is a theologian who really challenges me. I return to his book: “The Cost of Discipleship” (1) again and again. Bonhoeffer focused on the fact that discipleship comes with a cost: God’s grace must result in following Jesus. Therefore, he warned strongly against ‘cheap grace’.

I agree with those who claim that we for a long time made it hard for people to enter a church and easy to be a disciple. Today I think that it has become easier to be accepted into many church-communities. The challenge is if we are offering discipleship with a discount. Again it is time to reflect on yet another Bonhoeffer-quote: "Salvation is free, but discipleship will cost you your life" (1).

When I became a soldier in the Salvation Army (1970), it was a tradition that the new soldiers sang a dedication along with the other soldiers in the meeting:

I will follow Thee, my Saviour,
Thou hast shed Thy blood for me;
And though all the world forsake Thee
By Thy grace I’ll follow Thee!

‘Manna’ for today:

By Thy grace I’ll follow Thee!

----------------------------
(1)

  Bonhoeffer's book: "Nachfolge" (in German) literally translates "After-following". This works very well in Norwegian  translation "Etterfølgelse", while it does not work in English. The English title of his famous book is: "The Cost of Discipleship".

It is about following*

NORSK
Last Sunday was ‘Self-denial Sunday’ in Eastern Europe. During the five preceding weeks, a part of the Sunday service was dedicated to the focus on our responsibility in and for the world. It was a moving moment when the officer announced the result of the offering and the people rejoiced when they heard the amount collected. Of course, the offering could have been used in our country. We could even have used it for heating the hall in which the first meeting took place – the temperature was app 5-6 degrees, but in a very limited way, it puts self-denial into perspective.

I have grown up with the word “self-denial”. It was part of my vocabulary long before I thought about what the word really means. I believed that it was internal Salvation Army terminology, because I did not hear the word often used outside of our context, but it is indeed Biblical:

Again no one has exemplified self-denial in a better way than Jesus:

Greater love has no one than this: to lay down one’s life for one’s friends.
John 15:13

It is easy to see that Jesus was thinking about what he himself was going to do for his friends in just a few days’ time, and it is then easy to relate this verse to the teaching following his first announcement of his mission:

Then Jesus said to his disciples, “Whoever wants to be my disciple must deny themselves and take up their cross and follow me.”
Matt 16:24

This leaves me with three important points:

• Self-denial
• Cross bearing
• Following *

All three of them are costly, but they are part of a disciple’s life. I agree with those who claim that we for a long time made it hard for people to enter a church and easy to be a disciple. Today I think that it has become easier to be accepted into many church-communities. The challenge is if we are offering discipleship with a discount. Again it is time to reflect on yet another Bonhoeffer-quote (1)

‘Manna’ for today:

Holiness is about following Christ*

---------------------------------
* Bonhoeffer's book: "Nachfolge" literaly translates "After-following". This works very well in Norwegian "Etterfølgelse", while it does not work in English. The English title of his famous book is: "The Cost of Discipleship".
(1)

It is about self-denial

NORSK
I have on several occasions claimed: If holiness only is rhetoric, the miracle of incarnation does not take place, and holiness becomes irrelevant. We are left with religion.
How do I become part of the miracle of incarnation?

How do I come to the same conclusion as Paul:

I have been crucified with Christ and I no longer live, but Christ lives in me. The life I now live in the body, I live by faith in the Son of God, who loved me and gave himself for me.
Gal 2:20  

The answer is simple, and it pops up many times when I drink from the ‘well of holiness’. It is good to discover that this is also an important focus of great thinkers, like Dietrich Bonhoeffer. It is about denying myself, die with Christ, rise with him and represent him in this world. To do that we do not need properties nor institutions (1) (even though these can come useful as long as the Spirit leads them), the only thing needed, is a body and face.

…the miracle that has happened, the miracle the world cannot comprehend, but can sense, is that the man who has died and risen with Christ has gone through a transformation. He is transformed from a ‘me-ME-person’ to a ‘me-YOU-person’. 

“When the sacred becomes secular, you’ve a mission going. It’s Jesus Christ coming to Bethlehem” (2)

‘Manna’ for today:

Holiness is about self-denial

PS More about self-denial tomorrow
---------------------------------------------------------
(1) See: “It is about secularization”
(2) Robert H. Schuller in "Your Church has a Fantastic Future" Regal books 1986 p. 94

It is about secularisation

NORSK
Yesterday I wrote that the kingdom of God comes close when “my presence in the world 'secularises' holiness” and this statement needs an explanation. The word ‘secularisation’ has its origin in the Medieval Ages and was used to describe what happened when the worldly powers took over properties that used to belong to the church. The church regarded this as an increase of the power of the world while the clergy lost influence and power and the "sacred space" steadily decreased.

In a secular perspective, this is likely to be a correct perception, but in a spiritual perspective, it is a tragedy if I believe that the influence of God’s Spirit in the world is dependent on the church’s number of properties and that the institution constitutes an economic and political force.

The challenge is that both believers and non-believers constantly confuse the church as an institution and the kingdom of God as a spiritual reality. Ideally, the church and the Kingdom of God should share a common goal - but unfortunately it is not always the case.

Dietrich Bonhoeffer was concerned about this issue and writes about a ‘Christianity free of religion’. This does not mean that Bonhoeffer empties Christianity of its content, nor does he present an existence without God. His aim is to speak about God in a way that brings God back into the reality in which he has become homeless (1).

In other words, holiness must return to the world. Expressed in a simple way: For the secular to become holy, the holy must first become secular. The question is: How can that happen?

There are probably several answers to the question; but is there a divine method?

I believe so, but according to the mind-set of this world, I doubt that it is logical:

“For my thoughts are not your thoughts,
neither are your ways my ways,”
declares the Lord.
Isaiah 55:8

This declaration is in a context, which also establishes that the word the Lord does not return to him before it has accomplished what he has said. So, the Lord’s way is incarnation, not only through Jesus 2000 years ago, but in the ongoing incarnation through you and me. This ongoing incarnation of God’s holy presence is vital if we want to see his perfect Kingdom become a reality. Jesus made the following statement:

“And this gospel of the kingdom will be preached in the whole world as a testimony to all nations, and then the end will come.”
Matt 24:14 

The only effective way to proclaim the gospel is through incarnation. It is God’s own way.

'Manna' for today:

Holiness is about secularisation

----------------------------
(1) Bonhoeffer: "Resistance and submission"

Det handler om etterfølgelse

Sist søndag var det selvfornektelsessøndag i Øst-Europa. I de fem foregående ukene, har det hver søndag vært fokusert på vårt ansvar i og for verden. 

Det var en beveget stund da resultatet ble lest opp og folket gledet seg over det som var samlet inn i korpset vårt. Selvfølgelig kunne det vært brukt her. F. eks. til å varme opp lokalet hvor vi hadde første del av møtet og temperaturen var 5-6 grader, men det setter egentlig selvfornektelsen i perspektiv.

Jeg er vokst opp med ordet «selvfornektelse». Det var en del av vokabularet lenge før jeg tenkte over hva ordet egentlig betyr. Jeg trodde at det var et internt Frelsesarmé-ord, for det er ikke mange ganger jeg har hørt ordet brukt utenom vår sammenheng, men det er egentlig svært så bibelsk:
Ingen har eksemplifisert selvfornektelse på en bedre måte enn Jesus:

Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine. Joh 15:13

Det er lett å forstå at Jesus her tenker på det han selv om kort tid skal gjøre for vennene sine, og da er veien kort til verset som følger den første annonseringen han gjorde av sitt oppdrag:

Deretter sa Jesus til disiplene: «Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg….»
Matt 16:24 

Her finner jeg tre sentrale ord:

1. Selvfornektelse
2. Korsbæring
3. Etterfølgelse

Alt dette koster, men det er en del av livet som disippel, og det er en del av helligheten. Jeg er enig med dem som hevder at vi lenge har gjort det for vanskelig å komme inn i en menighet og for lettvint å være disippel. I dag tror jeg det er blitt lettere å komme inn i mange av menighetene. Utfordringen er om vi også forkynner etterfølgelsen på billigsalg. Igjen kan det være verd å tenke over enda et Bonhoeffer-sitat (1).
Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om etterfølgelse

-----------------------------------------
(1) Jeg kan absolutt anbefale Bonhoeffers bok: "Etterfølgelse" som kom i ny norsk utgave for fem år siden 

Det handler om selvfornektelse

Jeg har flere ganger hevdet at dersom det hellige bare blir retorikk, uteblir inkarnasjonens under og da er det ikke relevant. Det blir kun religion. 

Hvordan blir jeg en del av inkarnasjonens under? 

Hvordan kommer jeg dit Paulus var:

«Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det livet jeg nå lever som menneske av kjøtt og blod, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.»
Gal 2:20

Svaret er enkelt, og det dukker opp mange ganger når jeg drikker fra ‘hellighetens brønn’. Det er godt å oppdage at det er et viktig fokus hos store tenkere, som Dietrich Bonhoeffer. Det handler om å fornekte seg selv og død med Kristus, og oppstå med ham og representere ham og det hellige i denne verden. For å gjøre det trenges ikke eiendom eller institusjon (1) (selv om begge deler kan være nyttige så lenge det styres av Ånden), det trenges kun en kropp og et ansikt.

…underet som har skjedd, og som verden kanskje ikke forstår, men merker, er at det mennesket som er død og oppstått med Kristus er forvandlet. Forvandlet fra et "meg-MEG-menneske" til et "meg-DEG-menneske".

"Når det hellige blir en del av verden, har du startet en misjon. Det er Jesus som kommer til Betlehem" (2)

Dagens ‘manna’:

Selvfornektelse er livsbejaelse

PS - det blir flere tanker om selvfornektelse i morgen
----------------------------------------
(1) Se: «Det handler om sekularisering»
(2) Min oversettelse av: “When the sacred becomes secular, you’ve a mission going. It’s Jesus Christ coming to Bethlehem” Robert H. Schuller in ”Your Church has a Fantastic Future” Regal books 1986 s. 94

Det handler om sekularisering

I går skrev jeg at Guds rike kommer nær ved at «mitt nærvær i verden ‘sekulariserer’ hellighet», og det trenger en forklaring.

Ordet ‘sekularisering’ har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makten økte mens den geistlige avtok og at det 'hellige rom' ble stadig mindre.

I et verdslig perspektiv er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom vi tror at Guds Ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har kirken og Gudsrike felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og gjennom det tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i (1).


Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?
Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?
Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren. Jes 55:8

Verset står i sammenheng som slår fast at ordet ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. Herrens vei i dette er inkarnasjonen, ikke bare gjennom Jesus for 2000 år siden, men den pågående inkarnasjonen gjennom meg og deg. Den pågående inkarnasjonen av hans hellige nærvær, er så viktig for at det fullkomne Gudsriket skal bli en virkelighet. Jesus kom med følgende utsagn:

«Og dette evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.»
Matt 24:14

Herrens måte å forkynne evangeliet på, er gjennom inkarnasjon.

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om sekularisering.

---------------------------------------

(1) Dietrich Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s 209 
* Så mange mennesker kommer til kirken med et oppriktig ønske om å høre hva vi har å si, likevel går de alltid hjem med en ubehagelige følelse av at vi har gjort det for vanskelig for dem å komme til Jesus. 

Hellighet og sekularisering

I går skrev jeg at vi sakte, men sikkert, beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren.
Jes 55:8 

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er .

Dagens 'manna':

Jeg tror det finnes en guddommelig formidlingsmetode

----------------------------------
* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209

Etterfølgelse

Det spennende å lese Dietrich Bonhoeffers bok ”Etterfølgelse” i kombinasjon med dypdykket i Johannes.
I går nådde jeg avslutningen av Jesu forsvarstale etter Betesda-underet og endte opp med ”Jeg følger etter Jesus underveis mot et mål” som gårsdagens manna. Når jeg i dag starter på et nytt kapittel finner jeg en beskrivelse av en annen type ”etterfølgelse”:

Senere dro Jesus over til den andre siden av Galileasjøen, som også kalles Tiberiassjøen. En stor folkemengde fulgte etter ham fordi de så tegnene han gjorde da han helbredet de syke.
Joh 6:1-2

Det er ikke tvil at dette også er en form for etterfølgelse. Mennesker har naturlig nok alltid vært opptatt av helse. Derfor er det ikke så rart at Jesus fikk etterfølgere som enten trengte et under selv, eller som var interesserte i å se ham utrette mirakler. Behovet for fysisk mat er et annet motiv for etterfølgelse – også det aspektet kommer fram i dette kapittelet. Begge disse formene for etterfølgelse har jeg opplevde konkrete eksempler på i min egen tjeneste.

Men det er ikke slike typer etterfølgelse Bonhoeffer beskriver – og det er heller ikke det Jesus formidler som etterfølgelse. Hele kapittel 6 i Johannes-evangeliet handler egentlig om dette. Sann etterfølgelse er full identifisering med Jesus. Det betyr å dø fra seg selv og bli ett med ham. Undervisningen er så sterk at mange tok avstand, og den kulminerer med Jesu spørsmål til de få disiplene som står igjen: ”Vil også dere gå bort?”*

For meg er svaret enkelt:

Dagens ’manna’:

Mitt valg er gjort, jeg vil følge Jesus!

----------------------------------------
* Joh 6:67
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Et tegn på tro?

Finnes det noen tegn på tro?
Spørsmålet er relevant, men føles også litt ubehagelig.
 
Jeg nevner ofte forholdet mellom tro og lydighet, og har den siste uka oppdaget at Dietrich Bonhoeffer også har dette fokuset. Han vier et helt kapittel til å underbygge påstanden: «Bare den troende er lydig. Bare den lydige tror».*

Lydighet kan altså være et tegn på tro, men finnes det flere?

Hvordan kan dere tro, dere som vil ha ære av hverandre og ikke søker ære hos den eneste Gud?
Joh 5:44

Dersom jeg tolker Jesus riktig her, er det å ikke søke ære hos Gud et tegn på fravær av tro. Med andre ord er det å søke ære hos Gud et tegn på tro. Hva er i så å søke ære hos Gud? Jeg mener at dagens vers også svarer på det. Fordi mennesker generelt er i opprør mot Gud, vil det alltid bli konflikt mellom det å søke ære hos mennesker og det å søke ære hos Gud. Det blir som tjene både Gud og Mammon**. Kontrollspørsmålet blir da: ”Er det viktigere for meg å søke ære hos mennesker, enn å søke ære hos Gud?”
Det er et ubehagelig spørsmål.

Dagens ’manna’:

Bare i Kristus kan jeg tekkes Gud!

---------------------------------
* Dietrich Bonhoeffer: ”Etterfølgelse”, Luther forlag 2010, s 42
** Matt 6:24
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet og sekularisering

I går skrev jeg at vi sakte men sikkert beveger oss i retning verden. Det er en nødvendig prosess. Ordet ”sekularisering” har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. Kirken oppfattet dette som at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok og at det "hellige rom" ble stadig mindre.

I et ”verdslig perspektiv” er dette sikkert en korrekt oppfatning, men i et åndelig perspektiv er det en tragedie dersom jeg tror at Guds ånds innflytelse i verden er avhengig av at kirken eier eiendommer og utgjør en økonomisk og politisk maktfaktor.

Utfordringen er at både troende og ikke-troende stadig blander sammen kirken som institusjon og Guds rike som en åndelig realitet. Ideelt sett har de to "størrelsene" felles mål - men dessverre ikke alltid.

Dietrich Bonhoeffer var opptatt av denne problemstillingen og skriver om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold og tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som bringer ham tilbake til den virkelighet han er blitt hjemløs i.*

Helligheten må tilbake til verden. Satt på spissen: Det hverdagslige må bli hellig, men først må det hellige bli hverdagslig. Hvordan kan det skje?

Det finnes sikkert flere svar på det, men finnes det en guddommelig metode?

Jeg tror det. Etter denne verdens tankemønster er den neppe logisk:

For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
lyder ordet fra Herren.
Jes 55:8

Verset står i sammenheng om ordet som ikke vender tilbake til Herren før det har utrettet det han har sagt. I morgen skriver jeg mer om denne ”guddommelige formidlingsmetode” – så kan jo du imens reflektere over hva den er.

* Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209

Finnes det en ”kristen” pedagogikk?

Jeg står på farten og skal til Nordfjord folkehøgskole for å treffe ansatte ved folkehøgskolene på Nordvestlandet. Der skal jeg bl.a. ha et innlegg om dette temaet:

Finnes det en ”kristen” pedagogikk?

Jeg hører med til dem som er skeptisk til å bruke ”kristen” i forskjellige kombinasjoner – enten det blir brukt som et kvalifiserende eller diskvalifiserende adjektiv. Det averteres med ”kristne reiser” og snakkes om kristne artister. Før var det kristne måter å kle seg på – i hvert fall var det måter å kle seg på som ble beskrevet som ”verdslig” og som ikke ble akseptert i ”kristne miljø” (hva nå det måtte være). Min salige mormor, som var en oppriktig kristen, gikk som ganske ung mor på et møte i Frelsesarmeen stolt med sin nye hatt – med fjær. Møtelederen kom ned fra plattformen med saks og klippet av fjæra.

Da Dietrich Bonhoeffer skrev om kirkens frykt for sekularisering, mente han at kirken selv var delvis skyld i denne utviklingen på grunn av det tilsynelatende behovet for å ”bevare det hellige i et lukket rom”. Med andre ord å merke noe som mer kristent eller hellig og skille dette fra det verdslige. Hans forslag til botemiddel var at det ”hellige” måtte bli ”verdslig” og det ”verdslige” ”hellig”, og at det var nettopp det som skjedde da ”den hellige Gud” ble ”menneske” – inkarnasjonen. Kanskje det var det vår kjære Grundtvig også var inne på da han postulerte ”Menneske først, kristen så!” – og der forenes muligens den frilynte og den ”kristne” folkehøgskolen – ooops der var det igjen!

Å snakke om en kristen pedagogikk som noe annet enn generell pedagogikk vil derfor være kunstig og føre til en ytterligere segregering – for ikke å si sekularisering. Det som derimot er mulig og fullt ut gyldig er å snakke om:

Jesus som pedagog

En grunnlegger av en bevegelse som har bestått i 2000 år og som teller langt over en milliard tilhengere må ha hatt en rekke talenter – også på pedagogikkens område. Dette er ingen uttømmende beskrivelse av ”Pedagogen Jesus”, men et forsøk på gi et lite bilde av noen sider ved hans ”pedagogiske” virksomhet. Dette vil forhåpentlig sette i gang en tankeprosess og gi noen impulser som vi kan ta med oss inn i vår pedagogiske hverdag.

Dersom du er interessert i hele innlegget, kan du hente det i pdf-format her

SEKULARISERING

GUDS "VERDSLIGE" PLAN FOR DET HELLIGE, OG HANS HELLIGE PLAN FOR DET "VERDSLIGE"

Ordet "Sekularisering" har sin opprinnelse i middelalderen og beskrev det som skjedde da den verdslige makt overtok eiendom som tilhørte kirken. I et økonomisk maktperspektiv betydde det at den verdslige makt økte mens den geistlige avtok. Kirken som institusjon oppfattet dette som en trussel.

Gud startet sekulariseringen: 1. Mos. 1:28-31 
...som skapt av Gud får verden lov til å være verden.

Blir det da vitenskap kontra kristendom?

Ikke nødvendigvis – men det hellige må bli en del av denne verden:
Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss…Joh. 1:14
…en storeter og vindrikker, venn med tollere og syndere! Matt. 11:19
Gud… gir oss rikelig av alt for at vi skal nyte det. 1. Tim. 6:17b

"Når det hellige blir verdslig, har du startet en misjon. 
Det er Jesus som kommer til Betlehem"
Robert H. Schuller

Når det hellige oppgir sin hellige posisjon og trer inn i folks hverdag, blir det som et frø
som faller i jorden og dør, for så å spire og bære frukt – jfr. Joh. 12:24
Dietrich Bonhoeffer:
...taler om en "religionsløs kristendom". Med det mener han ikke å tømme kristendommen for innhold, å tolke tilværelsen uten Gud, men å tale om Gud på en måte som brakte ham tilbake til den virkelighet han var blitt hjemløs i.

"Når man vil tale "ikke-religiøst" om Gud, da må man tale slik om ham at ikke verdens gudløshet blir dekket over på noen måte, men tvert om nettopp blir avdekket, og slik at det faller et overraskende lys over verden. Den myndige verden er mer gudløs enn den umyndige verden, og kanskje nettopp derfor nærmere Gud."
Bonhoeffer: "Motstand og hengivelse" s. 209)

Hva vil det si at mennesket (og med mennesket - verden) er blitt myndig?
Det har klart å mestre alt, bare ikke seg selv.

Hvordan kan jeg formidle det Gud har gitt meg til dagens mennesker?
På samme måte som Gud selv formidler seg til verden:

1 - inkarnasjon (”verdsliggjøring”)
Gal. 2:20 I inkarnasjonen blir det hellige verdslig.

2 - oppstandelse
I oppstandelsen ser vi muligheten av at det verdslige kan bli hellig:

Fil. 3:21b Gjennom oppstandelsen skjer en forvandling med:
"Jeg-jeg" - mennesker og "Jeg-det" - mennesker.
De blir: ”JEG-DU" - MENNESKER!
Men hvordan er dette mulig?
Igjen må vi se hvordan det var mulig for Gud å komme fra inkarnasjon til oppstandelse - nemlig ved:

3 - korsfestelse
Jfr. Rom. 6:8-11

Til ettertanke:
Fil. 4:19 - HVA HAR GUD GITT?
Hva er det "verdslige" som må "helliges" og hva er det "hellige" som må bli "verdslig"?
Jfr. Liknelsen om "Talentene" Matt. 25:14ff. 


----------------------------------------
Stikkordene har vært brukt i forkynnelse, men har også vært tema for en bibelhelg på Jeløy på 90-tallet.