Er det synlig hva som er ‘min’ identitet?

«Ja!» ville muligens studentene i millenniumskullet fra Sagavoll folkehøgskole si. Det kullet var mitt siste som rektor før jeg tok fatt igjen som offiser i Frelsesarmeen sommeren 2000. Derfor stilte jeg lydig opp da studentene ville ha et uniformsbilde i årboka. Jeg måtte stå i samme positur som en flaske «absolut vodka» iført uniform – inkludert lue. De hadde nemlig bestemt bildeteksten før bildet ble tatt: 

Absolut Jostein!(1) 

Men er det å være soldat i Frelsesarmeen ‘min’ identitet?
 
‘Min’ tilhører ordklassen determinativ, men i dagligtale kaller  vi dem vanligvis for ‘bestemmeord’, for det er ord som bestemmer substantivet nærmere. Du vil finne mer om slike ord i innlegg merket troens grammatikk og determinativ (se under), men i dag handler det om identitet igjen, og ‘min’ identitet.

Jeg er glad i menneskene i Frelsesarmeen og jeg identifiserer meg med bevegelsens kall og misjon. Jeg vil også gjøre alt jeg kan for at den skal lykkes med oppdraget sitt som også er mitt oppdrag. Dersom jeg stiller spørsmålet: Kunne jeg levd godt uten Frelsesarmeen?, er svaret absolutt (og nå med to t’er) «Ja». Derfor tenker jeg at det er umulig at jeg har ‘min’ identitet i Frelsesarmeen. Derfor, sorry, millenniumskull, dere tok feil.

Jeg har tatt en bestemmelse, og bruker et bestemmeord for å beskrive det som er ‘min’ nye identitet i Kristus. Jeg begrunner det med verset som sannsynligvis er det oftest siterte verset her på bloggen:

«For det er i ham jeg lever, beveger meg og er til!»
Apg 17:28

Jeg håper at uniformen ikke signaliserer noe annet enn denne «Jesusidentiteten», eller skaper støy i identitetsbildet. Jeg velger å tro at den står for det samme. Samtidig vil verken en uniform, prestekjole eller et kors rundt halsen være noe annet enn symboler på kristen tro. Symboler kan vi kle på oss; identiteten og livet kommer innenfra.

Dagens ‘manna’:

Identiteten ‘min’ kommer fra hjertet ‘mitt’.

Om et par uker møter jeg noen av studentene fra dette kullet igjen - og "ja" - jeg tar med uniformen 😀. 

-------------------------------------------------
(1) Absolut ble bevisst skrevet meg én t for å assosiere med vodka. Det var kanskje et lite, men vennlig spark til mitt (og Frelsesarmeens) klare avholdsstandpunkt.  

'Troens grammatikk'

Grammatikk blir beskrevet som språkets skjellett. Kan det være at troens skjellett også er grammatikk?

Dette spørsmålet er utgangspunktet for en serie med refleksjoner som forsøker å bygge opp under at det faktisk er slik. 

Du har sannsynligvis havnet på denne siden fordi du trykket på etiketten 'Troens grammatikk', og denne siden ble lagt inn for å minne deg om at etikkene i blogger alltid fører til det innlegget som er det siste som er postet med den merkelappen. Dersom du vil starte fra begynnelsen, går du til innlegget "Hva skjer nå?" og blar deg framover i nyere innlegg. 

Lykke til med et dykk ned i troens grammatikk! 

Så blir de stående disse tre…

Det er litt av en finale, finalen på kjærlighetskapittelet. Det er også finalen på determinativene der overskriften inneholder både pekeordet «disse» og mengdeordet «tre». Ettersom disse bestemmeordene er den siste ordklassen, er det også finalen på to måneder med smakebiter på «Troens grammatikk». Dermed vet du litt om det som forhåpentlig blir til ei bok i løpet av året.

Men tilbake til «de tre». Paulus skriver:

Så blir de stående, 'disse tre': tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.
1 Kor 13:13

Og hva kjærlighet er, er blitt åpenbart av disse tre som blir stående:
Fader, Sønn og Hellig ånd. Den eneste sanne Gud som alltid er.
Så blir de stående «alle disse» som er i Ham, for da den eldste spurte Johannes:

«'Disse' som er kledd i hvite kapper, hvem er de, og hvor kommer de fra?»
Åp 7:13

Johannes ble svar skyldig, og den eldste måtte forklare:

«Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone…»
Åp 7:14b

Dette er evangeliet i et nøtteskall. Dette er målet for troens grammatikk: Vissheten om å være blant "disse" som blir stående. Da er jeg også omringet av troen, håpet og kjærligheten.

Dagens ‘manna’:

Å være blant "disse" som blir stående

----------------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Å bli utpekt

Jeg tror de fleste av oss har opplevd det, både i festlig lag og på uformelle styremøter: En leder står fram og sier: «Hvis ikke noen melder seg frivillig må jeg peke ut en!». 
De fleste forsøker å gjøre seg usynlig for å slippe å være med på akkurat den leken eller å skrive møtereferatet.

Jesus ble utpekt. Det skjedde rett før han hadde fullført sin tjeneste og er på vei mot korset. Pilatus, som ikke finner skyld hos Jesus, fører ham fram for folket, pisket, med tornekrone og kappe og sier:

«Se det mennesket!» Joh 19:5 

Det var ingen tvil om hvem han mente. Han brukte pekeordet (1) «det» og det er mye mulig at han understreket det han sa ved fysisk å peke. Det står også i kontrast til Døperen Johannes som sa: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd» (2). Døperens kall var å peke på Jesus.

Jesu tjeneste begynner altså med å bli utpekt som Guds lam, og avsluttes med å bli utpekt som menneske. Menneskelig sett må jo dette være et eksempel på å mislykkes med et oppdrag. Jeg tror Jesus måtte oppleve både menneskelig sett å mislykkes og å bli pekt ut for å kunne bære merkelappen: «en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd» (3).

For han utpekte selv mennesker:

«Han utpekte de tolv»
Mark 3:16a

…og de tolv fikk i oppdrag å gjøre alle folkeslag til det samme som de selv var. Dermed er alle Jesu etterfølgere utpekt. Det er godt å vite at Gud i Jesus har pekt ut meg også (jfr Alle). Samtidig har jeg også opplevd kontrasten det er å bli utpekt av mennesker og behandlet på en nedsettende måte og gjennom det få følelsen av å ha mislyktes totalt. «Det Guds lam, det mennesket» har vært akkurat der. Det er godt å vite, og da er dagens ‘manna’:

Det er godt å være utpekt

-------------------------------------
Se: Hvordan presentere Jesus
(1) Pekeordene eller demonstrativene er en undergruppe til bestemmeordene/determinativene.
(2) Joh 1:29
(3) Hebr 4:15
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Det viktigste ordet for Gud?

I dag skal jeg stoppe for et veldig viktig ord. Jeg velger det som er favorittordet blant bestemmeordene (1), og jeg velger det fordi jeg tror at det kanskje er det viktigste for Gud - i hvert fall i denne ordklassen. 

Ordet er «Alle». 

Det bestemmer mengde, men en ubegrenset mengde. Den beskriver den grenseløsheten som også kjennetegner Gud og hans kjærlighet og nåde.

Jeg er ikke i tvil om at alle trenger frelse, for

Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror. Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet.
Rom 3:22-23

Jeg tror heller ikke at noen i utgangspunktet er ekskludert fra frelsen:

Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle.
Rom 5:18

Jeg liker ordet fordi «alle» ikke utelukker noen, og derfor er jeg også inkludert. Det går ikke på etnisitet(2), helse og sosial status (3), kjønn (4) eller alder (5). Det er faktisk slik at alle som vil, kan bli frelst (6) fordi:

...alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.
Joh 1:12

Derfor skal jeg også:

«…bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker»
1 Tim 2:1

Dagens ‘manna’:

Evangeliet gjelder alle!

-----------------------------------
(1) Populærnavnet på ordklassen «determinativ»
(2) «…gjør alle folkeslag til disipler» Matt 28:18-20
(3) «Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.» 
Luk 14:21
(4) Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus. Gal 3:28
(5) La de små barna komme til meg. Mark 10:14
(6) Frelsesarmeens 6. trosartikkel som konkluderer med at ”alle som vil kan bli frelst”
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Synlig eller usynlig forvandling?

Mange ord kan brukes både som substantiv, verb og adjektiv. Da jeg i går skrev om at frelse er en ny fødsel, en total forvandling – er «forvandling» et slikt ord. Er det synlig at jeg er et «forvandlet» menneske? Jeg har ingen illusjoner om det, men jeg håper at det kan merkes av mennesker jeg deler fellesskap med. Jeg tror ikke at det var spesielt synlig på Jesus heller da han vandret som menneske på jorden, men de som kom nær ham, merket det.

Det er fort gjort å bli motløs dersom jeg begynner å lete etter synlige tegn på at jeg er forvandlet, og selv om det kan være nyttig med en selvransakelse av og til, tror jeg det er viktigere å se på Jesus enn på seg selv. 

Når Jesus beskriver dommen av alle folkeslag, blir de rettferdig plassert på den høyre side og de urettferdige på den venstre. Begge gruppene blir dømt ut fra de samme kriteriene, og begge gruppene stiller det samme spørsmålet: «Herre, når så vi deg sulten … tørst … fremmed … naken … syk eller i fengsel?» (1). Med andre var det de gjorde ikke «synlig» verken for dem som var forvandlet, eller for dem som ikke var forvandlet, men «Herrens minste» merket det.

Det var spesielt ved en anledning at det ble synlig at Jesus var forvandlet:

Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset.
Matt 17:2

Det var bare tre av disiplene som var vitne til denne synlige åpenbaringen av forvandling. Det greske ordet for det som skjedde finner vi igjen i fremmedordet metamorfose (2), som innenfor biologien ofte illustreres ved utviklingen fra larve, til puppe og så til sommerfugl. Det er helt klart at dette er det ene og samme insektet gjennom hele prosessen.

Jesus åpenbarte altså den herligheten som venter det forvandlede mennesket i evigheten i noen korte øyeblikk for tre vitner. Da det de så også ble bekreftet av Moses og Elia, en lysende sky og en røst fra himmelen som bekreftet Jesus som Guds Sønn, falt de til jorden av redsel. Da Jesus rørte ved dem, og de løftet blikket, så de bare Jesus. Den synlige forvandlingen, ble på sett og vis usynlig igjen, men den hadde bekreftet den troen de hadde kommet fram til og bekjent.

Det er ikke alltid like lett å få et glimt av sommerfuglen på larvestadiet eller puppestadiet, men de som har sett en sommerfugl, vet hva som kommer.

Det vet også det forvandlede menneske som lever under forgjengelighet. Vi er forvandlet, vi vil være forvandlet og vi blir forvandlet (3).

Dagens ‘manna’:

Vi forvalter forvandling!

--------------------------------------
(1) Matt 25:31-46
(2) metamorphóō (μεταμορφόω)
(3) Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. 2 Kor 3:18
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvilken identitet er viktigst – den gamle eller den nye?

Da jeg for noen år siden skrev følgende sms: «Trenger et juridisk råd!» til min bror, advokaten, kom responsen umiddelbart: «Sitter i retten. Råd: Tilstå med engang, så får du strafferabatt».

Siden refleksjonen handler om bekjennelse, tilstår med engang: Jeg liker gamle ting og jeg samler på dem, men jeg har ingen skjelett i skapet. Jeg bekjenner også at jeg verdsetter erfaringene livet har gitt meg, både de gode og de vonde, for de har bidratt sterkt til det jeg er i dag. 

Dagens overskrift føyer to adjektiver til dem jeg allerede har hatt med i refleksjonene de siste dagene. Å velge mellom å bekjenne gammel eller ny identitet er en nøkkel dersom jeg ønsker å være hellig fordi Gud er hellig (1).

Paulus har skrevet veldig mye viktig, og etter å levd i Johannesevangeliet i ca 30 måneder ser jeg at hans erfaring samsvarer med Jesu undervisning:

«… den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud…»
2 Kor 5:17-18a

Jeg fornekter ikke min gamle identitet og ønsker å være ærlig og åpen om den, men det jeg vil bekjenne er min nye identitet i Kristus. Jeg tror det hjelper meg til å være den jeg er. For frelsen er ikke en oppussing av fasaden, eller en justering av det som var skjevt, det er en ny fødsel, en total forvandling, for «… alt er av Gud…».

Det tok noen år før jeg vågde å bekjenne hva jeg er i Kristus. Først og fremst skyldtes det at jeg ikke vågde å tro at det var sant. Men da jeg så underet – ikke gjennom å lete i eget liv, men ved å studere første del av det 6. kapittelet i Romerbrevet, som handler om at dåp er å dø med Kristus og oppstå med ham, da falt mye på plass. Avsnittet avsluttes slik:

På samme måte skal dere regne dere som døde for synden, men som levende for Gud i Kristus Jesus.
Rom 6:11

Dersom jeg skulle regne meg som levende for Gud i Kristus Jesus, måtte jeg altså bekjenne den nye identiteten og ikke hele tiden bekjenne syndens makt i den gamle (2). Da ville jeg gjøre synden til seierherre og Jesus til taper.

Dagens ‘manna’:

Jeg har en ny identitet i Kristus!

-----------------------------------
(1) Han som kalte dere, er hellig. Slik skal også dere være hellige i all deres ferd.
1 Pet 1:15 
(2) Jeg har ikke problemer med å bekjenne konkret synd, men det ble etter hvert umulig for meg å delta i den lutherske bekjennelsen: Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske,
som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte.
Bønnen er fin dersom den faktisk stemmer med sannheten. Men - dersom synden er oppe og avgjort og jeg er en ny skapning i Kristus som av hele hjertet ønsker å elske Herren min Gud, blir det helt feil å bekjenne min gamle identitet. Det vil hindre, ikke fremme, min åndelige utvikling.
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Å være det jeg er!

Når jeg har valgt å reflektere over adjektivene «hellig» og «fullkommen» sammen, er det fordi mange betrakter dem som synonymer. Jeg vet at det er mulig å snakke om å være fullkommen på et eller annet område uten at det behøver å ha noe med hellighet å gjøre, men de fleste troende knytter ofte det å være hellig sammen med fullkommenhet.

Utsagnet: «Jeg blir det jeg bekjenner», kan fort føre til teologisk avsporinger og få uheldige konsekvenser. Jeg har selv vært tilstede på møte i Europas fattigste land og hørt en predikant oppfordre forsamlingen til å bekjenne høyt: «Jeg vil bli rik!». Det var ubehagelig. Jeg tror ikke det er noe galt i å ville bli rik dersom motivet er å bruke rikdommen til velsignelse for andre, men for meg holder det med bønnen: «Gi oss i dag vårt daglige brød!».

Samtidig mener jeg at det ikke er uvesentlig hva jeg sier om meg selv. For tredje dag på rad siterer jeg Paulus: Jeg mener ikke at jeg … allerede er fullkommen Fil 3:12. Betyr dette at Paulus så på seg selv som ufullkommen, og i så fall, hvilket selvbilde hadde han da?

Jeg har også vært til stede på møter hvor fromhetsidealet har vært å se seg selv som den største synderen og hvor det har vært det sentrale både i vitnesbyrdene og bekjennelsen. Det kan fort bli en like alvorlig avsporing som å rope «Jeg vil bli rik!».

I et av sine siste brev skrev Paulus:

«Det er et troverdig ord og vel verdt å ta imot, at Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»
1 Tim 1:15

Tatt ut av sin sammenheng kunne vi konkludert med at å se seg selv som den største synderen var Paulus sitt selvbilde; men fokuset hans er den store frelsen han har mottatt og hva han har blitt og utrettet i Kristus. Derfor: Når Jesus kunne frelse Paulus, kan han frelse hvem som helst!

Derfor går jeg tilbake til utsagnet om at han enda ikke er fullkommen. Han fortsetter sin argumentasjon og i vers 15 skriver han: «slik skal vi se det alle vi som er fullkomne» (2) og vers 16: «la oss derfor så langt som vi har kommet fortsette i samme spor» (3).

Her sier han altså at vi faktisk er fullkomne. Det er vår status i Kristus. Det er et mysterium, men akkurat dette mysteriet åpenbarer også hele tiden at det er behov for utvikling og vekst, som innebærer vokse fra spebarn til voksen ved hele tiden å være det jeg faktisk er. 

Det hender jeg mislykkes i å være det jeg er. Det endrer ikke min status hos Gud, men det svekker mitt vitnesbyrd i verden. Derfor er det min innerste lengsel alltid å være det jeg er og bli lik Jesus.

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg alltid å være det jeg er!

-------------------------------------------
(1) Første vers av en sang nr 327 i FAs Sangbok
(2) NB - 2011 oversettelsen skriver: "vi som har nådd fram til modenhet" - men ordet brukt i grunnteksten er identisk med ordet som oversettes fullkommen i vers 12.
(3) Jeg skriver mer om den "paulinske selvmotsigelsen" HER

Hellig og fullkommen eller!!??

I går siterte jeg Paulus som sa:

Jeg mener ikke at jeg … alt er fullkommen
Fil 3:12 

og skrev samtidig: Dermed har Paulus også introdusert det neste adjektivet som jeg har valgt å fokusere på. Så da er det bare å senke skuldrene og puste dypt.

Veldig mange er redde for å bruke ordet «hellig» – ikke minst om seg selv. Virkeligheten fortoner seg ofte så langt fra idealet – enten idealet finnes i Guds ord eller i mitt eget hjerte - et hjerte som så alt for lett fordømmer meg (1).

Det er derfor interessant å legge merke til at også «ting» som skulle brukes i den gamle pakts gudstjenesteliv ble helliget. I prinsippet betød det at f. eks. et kar ble satt til side og var fullkomment akkurat for den oppgave det skulle utføre i «tjenesten» (2).

En av de menighetene som kanskje var lengst unna både et bibelsk og menneskelig fullkommenhetsideal var korinterne. Vi får inntrykk av at det ikke er grenser for elendigheten som fant sted blant dem. Likevel åpner Paulus brevene sine til dem med:

Paulus, som etter Guds vilje er kalt til Kristi Jesu apostel, og vår bror Sostenes hilser Guds menighet i Korint, dere som er helliget ved Kristus Jesus og kalt til å være hellige.
1 Kor 1:1-2

Versene inneholder to former av samme verb: Dere er og dere er kalt til å være. Her er vi ved kjernen av hellighetens utfordring: Jeg kan ikke bli mer hellig enn det jeg allerede er i Kristus. Samtidig er jeg kalt til å være enda mer lik ham – lik idealet. Det er det vandringen sammen med Jesus handler om, og det fortsetter jeg med, både i livet mitt og på bloggen her i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva jeg er, og hva jeg er kalt til å være!

---------------------------
(1) Se "Det største av alt"
(2) Se f. eks. 3 Mos 8:11
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

«'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!»

De siste par dagene har det handlet om den frie vilje, og jeg slipper ikke adjektivet "fri" helt enda.

I mitt liv er Gud tilstede som Den hellige ånd. Da jeg sa «ja» til Jesus, ble jeg født påny ved Den hellige ånd og han tok bolig i min ånd. Det innebar at jeg også var blitt et tempel (1) for Den hellige ånd.

I min ungdom var jeg opptatt av å få mer av Den hellige ånd. Det tok noen år før jeg oppdaget at den eneste måten det kunne skje på, er ved at jeg gir mer rom til Den hellige ånd i mitt liv. Det betyr at jeg ikke bare inviterer ham inn i «Det aller helligste» i templet – det vil si i min ånd, men i hele templet. Det skjer var at jeg tillater at han påvirker «det hellige» som er sjelslivet mitt. Der sitter også min egen frie vilje. Når jeg bruker overskriften «'Problemet' er at Gud er en 'gentleman'!» er det fordi Gud ikke går noen steder i livet mitt uten at jeg har invitert ham inn. Han velger å ikke gjøre det fordi han i sin kjærlighet respekterer min frihet til å velge å invitere ham inn.

Jeg tror at det er akkurat det Paulus mener når han skriver dette:

«…arbeid på deres egen frelse med respekt og ærefrykt. For det er Gud som er virksom i dere, så dere både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.»
Fil 2:12b-13

Å arbeide på sin egen frelse, handler ikke om at det Jesus gjorde på korset ikke er godt nok, men at det nye livet skal bli synlig i meg. Og Paulus gir en oppskrift på hvordan det kan skje. For ham er det å vise Gud ærefrykt og respekt ensbetydende med å slippe ham til i livet på en slik måte at han kan påvirke viljen min. Resultatet blir at jeg både vil og gjør det som er etter Guds gode vilje.

Og når det skjer, er det ikke en prestasjon, men, som jeg har nevnt mange ganger tidligere, en reaksjon på at han som er kjærlighet, har tatt bolig i livet mitt.

Selvfølgelig kan egenviljen fortsatt gjøre opprør, men den høyeste etiske standarden er gitt. Derfor er det  greit at Paulus litt seinere i brevet skriver:

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Fil 3:12

Dermed har Paulus også introdusert det neste adjektivet som jeg har valgt å fokusere på. Mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil slippe Gud til!

------------------------------
(1) Tempel er greit, men jeg foretrekker egentlig tanken om å være et «Tabernakel» for Den hellige ånd. Se: "Er jeg på telttur i verden?"
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Hvorfor stopper ikke Gud terroren?

Spørsmålet er relevant og brukes ofte til utfordre troen på en kjærlig Gud. I forrige uke hadde Krigsropet et intervju med Magna og meg i forbindelse med terroren vi opplevde i Istanbul for tre måneder siden. Der stilte Marit Dehli følgende spørsmål: Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?  
Og jeg svarte:

«I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det.» (1)

Så langt sitatet fra intervjuet. Jeg kunne sagt og skrevet mye mer. Fordi Gud selv er kjærlighet, tror jeg at kjærlighet er Guds høyeste etikk - altså den norm som han ønsker at et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Derfor er den frie vilje uløselig knyttet til kjærligheten. Å tvinge noen til å elske er det motsatte av kjærlighet. Dersom det er umulig å velge å ikke elske Gud, er jeg ikke lenger det mennesket han skapte i sitt bilde, ganske enkel fordi han kan selv velge å elske eller hate. Men han valgte å elske så høyt at han ga sin egen sønn (2) nettopp for at jeg skulle kunne elske ham og som han.

Når Paulus sier: 

«For Kristi kjærlighet tvinger oss» 
2 Kor 5:14a 

er ikke det et signal om at Gud har tatt fra ham den frie viljen, men et vitnesbyrd om at Kristi kjærlighet er blitt den etikk han av fri vilje har valgt som norm for det som styrer hans ord og handlinger. Og hvorfor var det blitt slik?
Jeg tror det er fordi Paulus opplevde seg selv elsket av Gud og favnet av hans ultimate kjærlighetsoffer. Da spiller det ingen rolle med all den lidelse som Gud ikke sparte ham for(3). Han var uansett overbevist om at det gode ville overvinne det onde (4). 

Dagens ‘manna’:

Jeg er elsket og det er min vilje å elske!

Jeg kommer tilbake til mer om hvordan min frie vilje kan påvirkes av Guds vilje i morgen.
----------------------
(1) Krigsropet #15 2016 s 4
(2) Joh 3:16
(3) Les det Paulus skriver om sine lidelser i 2 Kor 11:23-29
(4) Rom 12:21

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

Den frie viljens mulighet

I går tok jeg for meg svarordene «ja» og «nei». Derfra er veien kort til å reflektere litt over adjektivet «fri» knyttet til min vilje, og da beveger jeg meg inn i en ny ordklasse. 

Innenfor luthersk teologi har tanken om den trellbundne viljen stått sterkt. Ifølge den læren er vilje bundet av synd, og som konsekvens er vi aldri helt frie til å velge så lenge vi lever under synd i en fallen verden. 

Jeg forstår poenget, men for meg blir et slik menneskesyn litt for dystert og pessimistisk. Ved å stille mennesker på valg viser Gud at han har tro på menneskers evne til å kunne velge det gode. Så det hender rett som det er at jeg tenker at Gud har større tro på menneskene, enn vi har på ham.

Samtidig ligger muligheten åpen for mennesket til å kunne velge sin egen vei, og som en konsekvens av det, også det onde. Mysteriet er at mennesket Jesus også hadde den muligheten. Så da Gud, av sin egen frie vilje, valgte å ta bolig blant menneskene, risikerte han også å svikte seg selv og den hensikten han hadde med å bli menneske: Nemlig å utføre en evig frelsende handling. I beretningene om fristelsen i ødemarken og bønnekampen i Getsemane, kommer det tydelig fram at Jesus kunne ha valgt annerledes. Ja, i den sistnevnte fortellingen blir det slått fast at Jesus egentlig ønsker noe annet, men konkluderer med: 

«Men ikke som jeg vil, bare som du vil.»
Mark 14:36 

Det var kjærligheten til Far og til menneskene som fikk Jesus til å velge Guds vilje framfor menneskets vilje. Når det var mulig for «det sanne mennesket» Jesus, må det også være mulig for mennesker i dag. Hvis ikke, var ikke Jesus et sant menneske, og da rakner mye av troen. I det minste forsvinner mye av troens logikk (1).

Jeg tror altså at jeg er fri til å velge, og dersom jeg er det, må alle mennesker ha den samme muligheten. Det er selvfølgelig en forutsetning at de er klare over de forskjellige mulighetene, og det gjør misjonsoppdraget like aktuelt i vår tid, som da Jesus ga det for 2000 år siden.

Hvilken løsning Herren har for dem som ikke har fått muligheten til å høre, hører til i mysterieskuffen. I Romerbrevet er Paulus tydelig på at vi skal svare for det vi har blitt eksponert for gjennom vitnesbyrdet i naturen og samvittigheten, og mot slutten av brevet skriver han til sine medvandrere i troen:

Så skal altså hver enkelt av oss avlegge sitt eget regnskap for Gud.
Rom 14:12

Det eneste jeg kan og skal svare for, er mine egne valg, og jeg er fri til å velge.

Dagens 'manna':

Den frie viljen kan brukes til det gode!

Mer om den frie viljen i morgen
----------------------------------
(1) Noen bør skrive en bok om troens logikk!
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Det er viktig å være tydelig

"Hvordan ønsker du at andre skal oppfatte deg?"
 
Jeg fikk spørsmålet i et ansettelsesintervju for mange år siden. Jeg hadde forberedt meg på hvilke spørsmål som ville komme, men det spørsmålet kom overraskende. Det var noe jeg aldri hadde tenkt særlig mye over, og jeg ble derfor enda mer overrasket over at jeg umiddelbart svarte: «Tydelig og raus». 

Siden har jeg spurt meg selv mange ganger om det er slik jeg ønsker å framstå, men har aldri følt behov for å endre det jeg svarte første gang. Etter hvert har det også gått opp for meg at dette er sentrale verdier hos Jesus. Han kom full av nåde og sannhet (1), og kom med følgende oppfordring til sine tilhørere under Bergprekenen:

La et ja være ja og et nei være nei!
Matt 5:37a

Det er en oppfordring til tydelighet (2). De første etterfølgerne hans fulgte Jesu eksempel. Jakob gjentok Jesu oppfordring i sitt brev (3), og Paulus kom med følgende forsvar for sin tjeneste overfor menigheten i Korint:

Var dette uttrykk for uansvarlig vakling? Legger jeg planer slik mennesker kan gjøre, så jeg sier både ja og nei på samme tid? Så sant Gud er trofast: Det vi sier til dere, er ikke samtidig ja og nei. For Guds Sønn, Jesus Kristus, som vi har forkynt for dere, jeg, Silvanus og Timoteus, han var ikke ja og nei; i ham er det bare ja. For i ham har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.
2 Kor 1:17-20

Det kan knapt være bedre eksempler på tydelighet enn de to bevarte brevene korinterne mottok fra Paulus (4), men i dag tar jeg med meg påminnelsen hans om at 'alle Guds løfter har fått sitt ja i Jesus' Kristus. Jesus er altså den endelige bekreftelsen på alle Guds løfter. Det sier jeg «Ja» til, ved å si «Ja» til Ham, livet og kjærligheten, og «Nei» til verden og ondskapens ødeleggende krefter. De to svarordene hører til ordklassen interjeksjoner, og i troens grammatikk utgjør de forskjellen mellom velsignelse og forbannelse, liv og død (5). Tydeligere kan det ikke være, og et «Ja» er et «Ja» til Guds raushet.

Dagens ‘manna’:

Ja til livet!

PS - det blir om "frie valg" i morgen
------------------------------
(1) Joh 1:14
(2) Jeg er klar over at dette står i en sammenheng der fokuset er at vi ikke skal sverge, og Jesus fortsetter med å si «Alt som er mer enn det, er av det onde». Likevel er budskapet at et tydelig «ja» eller «nei» i de fleste tilfeller kan være nok.
(3) Jak 5:12
(4) Det er sannsynlig at Paulus skrev flere brev til menigheten. Flere forskere antyder fire brev, blant annet på grunn av referansen til «Tårebrevet» - 2 Kor 2:4
(5) 5 Mos 30:19
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Halleluja!

Utropet «Halleluja» sitter løst hos meg, og jeg mener det! At jeg nå i dag skal tilbake til Moldova gir meg grunn til å rope «Halleluja», og jeg kan godt begrunne det med «fordi»:

Magna og jeg sier «Halleluja» fordi vi fortsatt har hverandre og fikk mer tid sammen her på jorden. 
Vi sier «Halleluja» for den gaven som livet er og vi ønsker å forvalte den i samsvar med Guds vilje. Det gjør livet enda rikere at vi kan identifisere oss med vitnesbyrdet til David i Salme 40 der han blant annet sier:

«Min Gud, å gjøre din vilje gir meg glede»
Salme 40:9

Så et «Halleluja» også for den gleden!

I morgen er det nøyaktig tre måneder siden attentatet. Legenes mest optimistiske prognose var å komme tilbake i arbeid etter tre måneder, men at det var like sannsynlig at det kunne ta seks. Jeg sier «Halleluja» for alle som har bidratt med sin kunnskap og innsikt i den prosessen og at det gikk så raskt.

Jeg sier «Halleluja» for at jeg i løpet av de siste tre månedene kun har møtt ett menneske som ønsket å spre ondskap, men møtt tusenvis av mennesker som ønsker å spre godhet og fred.

Vi takker Gud og sier «Halleluja» for alle dere som har bedt for oss i disse tre månedene. Vi har kjent oss løftet! Tusen takk!

Vi sier «Halleluja» for alle hilsener vi har mottatt på sosiale medier. Det har vært så mange at vi ikke har maktet å respondere til alle enkeltvis – hvert eneste ord er tatt imot i ydmykhet og med takk.

Vi sier «Halleluja» for alle de anledningene den spesielle situasjonen har gitt oss til å vitne om Gud og hans kjærlighet til alle mennesker i Kristus Jesus.

Og vi sier «Halleluja» for muligheten til å bli gjenforenet med gode kolleger i arbeidet i Øst-Europa!

Og siden «Halleluja» er et glederop – hører ordet hjemme i ordklassen «interjeksjoner». Det er også verd et «Halleluja».

Dagens ‘manna’:

Halleluja!!!(1)

-----------------------------------
(1) Halleluja – er sammensatt av «hallel», «u» og «Ja» som betyr «lovpris» «dere» «Jahve» = Herren
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

I morgen reiser jeg tilbake til Moldova fordi….

…det var viktig for noen å lære meg veien til Jesus (1).

Jeg ga mitt liv til Jesus fordi…

…han hadde gitt sitt liv for at jeg skulle eie evig liv (2).

Jeg har evig liv fordi…

…jeg kjenner Gud og han som  han har sendt (3).

Jeg er et Guds barn fordi…

….Han ha meg det retten da jeg tok imot Jesus (4).

Jeg vet at det er sant fordi…

…Guds ånd vitner med min ånd at jeg er hans barn (5).

Jeg er også disippel fordi…

…jeg går i lære hos Mesteren og Talsmannen (6).

Som disippel har jeg et kall fordi…

…det siste han sa var at disipler skal gjøre andre til disipler (7).

Jeg har valgt å være disippel i Frelsesarmeen fordi…

…det var der jeg ble fostret i troen (8).

Jeg har valgt å arbeide i Frelsesarmeen fordi…

…jeg er enig i bevegelsens definisjon av oppdraget (9).

I morgen reiser jeg tilbake til Moldova fordi…

• …det er der Frelsesarmeen vil at jeg skal virke akkurat nå (10).
• …jeg tror Gud vil gi meg den styrken jeg trenger etter det vi har vært gjennom (11).
• …jeg vet at han er med meg (12). 

Jeg har skrevet dette fordi…

…«fordi» er et underordningsord (en subjunksjon) som bygger opp under et annet utsagn, og fordi jeg mener at «Troens grammatikk» er viktig!

Dagens ‘manna’:

Jeg vet … fordi jeg tror!

---------------------------------------

(1) Apg1:8

(2) Joh19:30

(3) Joh17:3

(4) Joh1:12

(5) Rom 8:16

(6) Joh14:26

(7) Matt28:18-19

(8) 2Tim 3:14-15

(9) Se: «Vite og ville»

(10) Se: Offentliggjøring av ordren

(11) Se «Jeg er nødt til å snakke om kjærlighet»

(12) Matt28:20

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"