BØNN OM FRELSE

ENGLISH

Sist torsdag hadde jeg en skype-prat med Marit Dehli som er journalist i Krigsropet. Bakgrunnen for samtalen var en opplevelse jeg hadde da jeg snakket om «Frelsesbønnen» på et pinsestevne i Tana i 2013. Magna og jeg var der som hovedtalere, og i minuttene før en av samlingene skulle begynne, benyttet jeg anledningen til å reklamere for Krigsropet (1) som et evangeliserings-redskap.

«Jeg har faktisk hørt om flere som har lest bladet og har blitt frelst ved å be frelsesbønnen!» sa jeg. En godt voksen kvinne avbrøt meg og sa: 
«Ja, det skjedde med meg!»
«Så du kom til tro, ba bønnen som står i Krigsropet, og derfor er du frelst og er sammen med oss for å feire pinse?» repliserte jeg.
«Ja!» svarte hun med et smil og strålte av glede.

Jeg har hørt flere slike historier når jeg har vært på reiser, og det kan være godt å få hjelp til å finne ord til å forme en bønn, men det viktigste er at bønnen kommer fra hjertet. 
Her er bønnen som har stått i alle utgaver av Krigsropet i mange år:

Jesus, du har sagt at alle er velkommen til deg, og nå vil jeg komme.
Jeg vet at du ga livet ditt for å sone menneskenes synd, og jeg tror at du også døde for meg. Jeg ber om tilgivelse for det jeg har gjort galt.
Jeg vet at du kom for å åpne veien for meg helt inn i Guds nærhet, og jeg forstår at jeg trenger deg.
Takk for at du elsker meg, både på grunn av og på tross av.
Takk for at du vil komme inn i livet mitt og hjelpe meg til å tro og til å leve.
Takk for at du frelser meg nå og gir meg din velsignelse.
Takk, Jesus!
Amen.

Og her har du den Bibelske garantien for at du er bønnhørt:

Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
Joh 1:12

Dagens ‘manna’:

Takk, Gud, for din frelse!

PS – Den lille beretningen kommer som en del av en artikkel i Krigsropet i nær framtid. Abonner gjerne på bladet, gi det til naboen eller legg det på et venteværelse når du har lest det. Det kan bidra til at noen leser det, kommer til tro og leser frelsesbønnen som står i hver eneste utgave (1).
-------------------------------
(1) Jeg reklamerer gjerne for Krigsropet til enhver tid – og i 2013 var det også en del av ansvarsområdet mitt. Jeg var stolt av å være del av utgivelsen av et så bra produkt.

Hvorfor stopper ikke Gud terroren?

Spørsmålet er relevant og brukes ofte til utfordre troen på en kjærlig Gud. I forrige uke hadde Krigsropet et intervju med Magna og meg i forbindelse med terroren vi opplevde i Istanbul for tre måneder siden. Der stilte Marit Dehli følgende spørsmål: Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?  
Og jeg svarte:

«I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det.» (1)

Så langt sitatet fra intervjuet. Jeg kunne sagt og skrevet mye mer. Fordi Gud selv er kjærlighet, tror jeg at kjærlighet er Guds høyeste etikk - altså den norm som han ønsker at et individs vilje legger til grunn for sine ord og handlinger. Derfor er den frie vilje uløselig knyttet til kjærligheten. Å tvinge noen til å elske er det motsatte av kjærlighet. Dersom det er umulig å velge å ikke elske Gud, er jeg ikke lenger det mennesket han skapte i sitt bilde, ganske enkel fordi han kan selv velge å elske eller hate. Men han valgte å elske så høyt at han ga sin egen sønn (2) nettopp for at jeg skulle kunne elske ham og som han.

Når Paulus sier: 

«For Kristi kjærlighet tvinger oss» 
2 Kor 5:14a 

er ikke det et signal om at Gud har tatt fra ham den frie viljen, men et vitnesbyrd om at Kristi kjærlighet er blitt den etikk han av fri vilje har valgt som norm for det som styrer hans ord og handlinger. Og hvorfor var det blitt slik?
Jeg tror det er fordi Paulus opplevde seg selv elsket av Gud og favnet av hans ultimate kjærlighetsoffer. Da spiller det ingen rolle med all den lidelse som Gud ikke sparte ham for(3). Han var uansett overbevist om at det gode ville overvinne det onde (4). 

Dagens ‘manna’:

Jeg er elsket og det er min vilje å elske!

Jeg kommer tilbake til mer om hvordan min frie vilje kan påvirkes av Guds vilje i morgen.
----------------------
(1) Krigsropet #15 2016 s 4
(2) Joh 3:16
(3) Les det Paulus skriver om sine lidelser i 2 Kor 11:23-29
(4) Rom 12:21

Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk" 

Utkasteren

Da jeg første gang bodde i Bergen (1976-77), mottok vi hver uke 450 Krigsrop som i all hovedsak var mitt ansvar å selge. Det kom 3.500 eksemplar av julenummeret – man kunne få nervøs mage av mindre. Likevel har jeg mange gode minner fra krigsropssalget. Et av dem er minnet om utkasteren på Børs Cafe – et av Bergens virkelig brune skjenkesteder som da hadde eksistert i 82 år. 

Av en eller annen grunn fant den kraftige karen i 50 åra og jeg tonen. Etter hvert ble han med inn og sa til stamkundene at de måtte støtte Frelsesarmeen, og slik ble jeg kjent med noen av kundene også. Etter hvert ville de gjerne spandere noe å drikke – og det var i hvert fall juice å få uten alkohol. 

Jeg pleide gjerne å ta Børs Cafe til slutt på lørdagene. En lørdag hadde jeg solgt ut alle bladene. Da jeg passerte Børs Cafe kjente jeg plutselig en kraftig hånd ta et tak i nakken på meg og snu meg rundt. «Har du tenkt å svikte oss i dag?» spurte utkasteren. Jeg unnskyldte meg med at jeg ikke hadde flere blad igjen, men fikk beskjed om å gå inn like vel. Utkasteren hadde forstått at praten var minst like viktig som bladet – kanskje viktigere. I ettertid har jeg tenkt at kanskje jeg kom med en form for fred, og at det var utkasterens motiv for å kaste meg inn.

Jeg tror at det er utkasterens motiv i dagens vers også:

Nå felles dommen over denne verden, nå skal denne verdens fyrste kastes ut.
Joh 12:31

Jesus forsto at fred var umulig uten at verdens fyrste ble kastet ut. Igjen er det spennende hvilken tid verbet står i. Det er futurum – altså framtid, men det knyttes sammen med tidsadverbet «nå». Med andre ord er det «rett rundt hjørnet». Med andre ord skjer det på korset. Men «nå» er knyttet til den som tror, mens det endelige er knyttet til det eskatologiske perspektivet. I tro bestemmer jeg over «nå» i mitt liv. Derfor kan jeg stenge ute verdens fyrste i Jesu navn og leve i fred og harmoni med meg selv.

Kanskje utkasteren på Børs Cafe hadde oppdaget en medhjelper i en 20 år gammel løytnant med en stor Krigsropsveske når han skulle sørge for fred på puben? Jeg håper han fikk med seg noe som gjør at han nå kan hvile i fred.

Dagens ‘manna’:

Jeg skal spre fred - Guds fred!

---------------------------------------- 
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Grunnlovsjubileum

Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.
1 Kor 3:11

Vi lever i et demokrati som i dag feirer et grunnlovsjubileum. Jeg er stolt av grunnloven vår selv om den hadde noen lyter som heldigvis kunne opereres bort. Så får vi heller se i nåde til at «pasienten» måtte stå lenge i helsekø med skavankene sine (jøde- og jesuitter-paragrafen). Selv om jeg teologisk sett aldri har vært lutheraner, er jeg glad for at grunnloven står for noe. Dersom en grunnlov skulle «synse» ville den bli usynlig og meningsløs.

Eidsvollsmennene så at nasjonen skulle hvile på to grunnsteiner: Grunnloven og Guds ord. Nå skal det gjøres endringer og alle «synser». Dersom «synsing» skal snike seg inn i grunnloven, vil jeg rope et varsko. Vi har allerede religions- og ytringsfrihet. Derfor trenger ikke grunnloven å tone ned de kristne verdiene som nasjonen er bygget på. Når vi skalter og valter med verdigrunnlaget for at ingen skal føle seg utenfor, ødelegges en tydelig grunnvoll.

Slik som jeg i alle år er blitt ivaretatt som fullverdig borger med rett til å tro litt annerledes enn Den norske kirke, vil det være mulig for medborgerskap for mennesker fra alle religioner selv om nasjonen står på en kristen bekjennelsesgrunn. Det vil ikke overraske meg om de fleste medlemmene av andre religioner faktisk ville oppleve det som det tryggeste alternativet. Videre må menneskerettighetene må få plass i en revidert grunnlov. Det holder ikke at gamle eller for den del nye utgaver av «Skomakergata» sendes i reprise slik at nye generasjoner får et besøk av Jon Blund som kan dysse oss i søvn med en menneskerettighet. Dersom rettighetene ikke er forankret i grunnloven blir de gode intensjonene fort bare usynlig synsing.

Ved en milepæl er det viktig å mene noe om veien videre og å stå for det. «Gå bort å syns ikke mere. Det er viktigere at du syns med det du mener!» og «God grunnlovsfeiring!»
---------------------------
Hentet fra ukens nummer av Krigsropet

NB Kommer tilbake til "Dypdykk i Johannes" i morgen!

Krigsropet

Jeg har fått mange kommentarer på navnet ”Krigsropet” gjennom alle de årene jeg har solgt bladet. Noen mener at det er et negativt ord og at det er fremmedgjørende, og foreslår Fredsropet som alternativ. I Danmark forsøkte de å bytte navn til "Mennesker og tro", men valgte for et par år siden å gå tilbake til det opprinnelige ”Krigsråbet”.

Det skal hete Krigsropet fordi det er det det er. Et rop mot synd, urettferdighet og ødeleggende krefter. Ropet signaliserer engasjement:

Da ropte Jesus ut mens han underviste på tempelplassen
Joh 7:28a

Jesu rop var et opprør mot forutinntatte holdninger og arroganse. Jesus roper mot folkets manglende vilje til å forlate det vante å gå inn i det ukjente. Det er et kall til å bryte opp. På en fantastisk måte har John Bell og Graham Maule fanget dette inn i sangen som også er kommet med i Frelsesarmeens siste sangbok:

Det er navnet ditt jeg roper,
vil du følge meg?
Vil du trå i mine fotspor
på en ukjent vei?
Vil du kjennes ved mitt navn,
vil du møte sorg og savn,
vil du hvile i min favn,
og la meg bli hos deg?*

Det var det han lengtet etter at folket på Tempelplassen skulle gjøre. Det ropet er fortsatt hans kall to tusen år senere!

Dagens ’manna’:

Dit du går, vil jeg gå med,
Herre, la din vilje skje,
for jeg vet at jeg skal se
mitt liv fullendt i deg.

----------------------------------------------
* FAs sangbok 2010 #56
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hearsay

…sier britene om den informasjonen de har hørt fra en annen. Det hender at det kan være viktig å ha noen som kan bekrefte hva jeg har sagt eller ikke har sagt. 

I ”konflikten” som Døperen adresserte, var det viktig for ham å minne disiplene sine om hva han tidligere hadde sagt:

Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham.
Joh 3:28

De var vitner om ”vitnet”, og dersom de hadde tenkt over hva vitnet sa, ville de forstått at det som skjedde var en bekreftelse på at Døperen hadde snakket sant om seg selv og om Jesus. Døperens rolle var viktig fordi den var en forberedelse for Jesu gjerning, men løsrevet fra Jesus ville han på tross av tilstrømningen av folk neppe blitt som mye som en parentes. Døperen Johannes visste det, og han hadde aldri gitt seg ut for å være noe mer eller annet enn det han var. Han hadde vært et vitne om Jesus.

Det er viktig for alle troende å se at de har en viktig rolle som vitner i Guds rike, men at det bare er én som har hovedrollen. I nr. 35 av Krigsropet har jeg en leder som kommer inn på dette. Du kan lese den neste uke under headingen: ”Du, Frans og André” – og du kan gjerne tilføye Johannes også!

Dagens ’manna’:

Jeg har en viktig vitnerolle, men Jesus har hovedrollen!

----------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Viktig informasjon?

Det er flere grunner til at redaksjonen i Krigsropet har klare rammer for lengde på innhold i artikler, andakter og ledere. Jeg var fast skribent i Krigsropet før det ble en del av min ”hverdag”, og når jeg hadde skrevet for mange ord (som ikke er en uvanlig problemstilling), måtte jeg kutte ned. Da var det viktig å kutte det som var minst viktig.

Jeg har flere ganger nevnt at forfatteren av Johannes-evangeliet er tydelig på at han har valgt bort veldig mye av det Jesus sa og gjorde (jfr Joh 21:25) og at evangeliet derfor er strengt redigert. Av samme årsak er det derfor grunn til å anta at alt som er tatt med er viktig. Da er det underlig at det ganske ofte kommer vers som virker helt ubetydelige for sammenhengen. 

Du som følger bloggen min, har for lengst oppdaget at jeg også gir slike vers oppmerksomhet. Hva er viktig med:

Dette var før Johannes ble kastet i fengsel.
Joh 3:24

Det er ekstra underlig ettersom han akkurat har skrevet at Johannes døpte i Ainon ved Salim – løslatelse på prøve var neppe vanlig i det herodianske regimet. Men jeg ser i hvert fall to viktige ting:

1. Detaljkunnskap er «øyenvitnespor». Til tross for redaksjon av stoff og hendelser som i liten grad tar hensyn til en historisk tidslinje, tror jeg det er viktig for forfatteren å etterlate spor som bygger opp under hans krav om være ”den disippelen Jesus elsket” – altså en fra den nære kretsen.

2. Han forutsetter forhåndskunnskap. I dette tilfellet det faktum at Døperen senere ble fengslet og henrettet. Indirekte sier han at det er legitimt i en presentasjon av evangeliet å forutsette noe forkunnskap. Det er interessant ettersom han sannsynligvis ikke bare hadde ”menighetsfolk” i tankene, men beretningen om Døperens skjebne var en del av den ”kulturelle” arv – også utenfor Israels grenser.

I tillegg er presiseringen relevant for den ”konflikten” jeg annonserte i går. I følge Mark 1:14 begynte Jesu offentlig virke etter at Døperen var kastet i fengsel – med andre ord var han sannsynligvis i den innledende fasen hvor han samlet disipler, og det var så vellykket at det gikk på bekostning av virksomheten til Johannes.

Dagens ’manna’:

Når evangeliet forkynnes er det legitimt å forutsette noe forkunnskap.

---------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Raske rolleskift

Noen ganger krever omstendighetene rask omstilling!

Grunnen til at jeg husker en bestemt dag som korpsleder i Templet, er ikke at det som skjedde var uvanlig, men reaksjonen til et forbauset vitne. En stor gruppe skulle leie lokalet. ”Per” var ansvarlig for gruppen. Jeg hilste på ham og hadde deretter alles oppmerksomhet da jeg ønsket dem velkommen i Templets storstue. Etter en kort stund fikk jeg melding om at et av toalettene var gått tett. Det var umulig å få hjelp raskt nok, så jeg gikk ned og staket de tette rørene selv. Mens jeg holdt på, dukket Per opp. Han ristet oppgitt på hodet da han så meg og forsvant inn på et annet toalett.

Da oppdraget var utført, rakk jeg så vidt tilbake til kontoret før det banket på døra. Det var en ung mann som trengte en samtale med påfølgende forbønn. Jeg knelte ned ved siden av ham mens jeg ba. Det kom et kort bank på døra før den gikk opp, og der sto Per. Han trakk seg stille tilbake. Jeg fant Per igjen da den unge mannen hadde forlatt bygget: ”Du verden for en mangfoldig jobb du har!” utbrøt han.

Jeg var selvfølgelig enig i det. Men Han som jeg tjener, hadde det også slik. I kirkeårets første tekst leser vi beretningen om da han kom til Jerusalem*. Han hadde alles oppmerksomhet. Rett etter måtte han ”stake tette rør” i Templet. Det var noen som hadde ”tettet” forgården slik at mennesker ble hindret i å be. Da Jesus oppdaget det, skjedde et raskt rolleskift. I raseri drev han ut dem som med sin kommersielle virksomhet, hindret de svake i å nå fram til Gud. Da skaptes det en åpen scene på tempelplassen: Blinde og lamme kom for å få hjelp og Jesus gikk inn i rollen som hjelper og lege.

Når var Jesus mest ”hellig”?
Var det da han fikk alles oppmerksomhet, var det da han ”staket de tette rørene” eller var det i møtet med de utstøtte? Svaret er enkelt: Jesus var den samme i alle situasjonene. Det finnes ikke en rolle som er mer hellig enn en annen. Rollen er bare måten vi gjør vår tjeneste på. Når vi følger Jesus, kan omstendighetene gjøre at du og jeg må foreta raske rolleskift – er du klar for det?
____________________________________________________
* Matt 21,10-17

Publisert i Krigsropet #49 2012 - PDF

Et rop?

Når jeg må ta så hardt i at jeg roper, er det fordi jeg vil ha oppmerksomhet. I Bibelen er det mange ord som brukes til å beskrive bønn. Det vanligste er proseuchomai som ganske enkelt betyr å be, anrope eller påkalle:

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram … påkallelse … for alle mennesker.
1 Tim 2:1

Å anrope Gud er ikke nødvendigvis bruk av ”høyt volum”. Et av de mange versene jeg memorerte som ung var:  

Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre. (Jes 59:1). 

Troens påkallelse gir høy lyd uten bruk av stemmebånd, men når nøden tar et menneske slik at ropet fra det indre også høres godt av oss som står omkring, kan nøden få en smittende effekt. Det er bra at jeg blir engasjert av og i andres nød. 

Det greske ordet for anrop/påkallelse er brukt 122 ganger i NT. Det var også det ordet engelen  brukte da han kom som sendebud til Kornelius:  

«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg.» (Apg 10:4)

I dag er oppfordringen ”påkallelse” ikke for meg selv, men for alle mennesker – fra ”Kongen” til ”Fille-Frans”, slik at Gud blir minnet om dem. Hvorfor trenger han som vet alt, å bli minnet om dem?
Fordi han vil vite om det er andre som er minnet om dem slik at han vet hvem han kan sende!

Dagens ’manna’:

Herren hører bønneropet mitt

Kor e’ alle helg’ner hen?

…William kom tilbake!

Med tanke på søndagens tekster*, falt jeg for fristelsen til å leke litt med en av Jan Eggums fantastiske tekster. Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, var selv kjent for å bruke samtidens musikk for å fenge folks oppmerksomhet. Det hadde kanskje vært enklere dersom jeg hadde beholdt Eggums originaltekst, for de fleste vil være enige i at William var en form for helt, men hva med helgen?

Problemet med ordet er at vi i norsk språktradisjon forbinder det med helgendyrkelse. Samtidig feirer vi allehelgensdag og tenker på alle de ”hensovnede i Kristus”. Da Paulus skrev sine brev begynte han gjerne med en åpningshilsen til ”de hellige” – innforstått dem som hørte med til menigheten. På engelsk oversettes de hellige med the saints eller helgenene. Slikt sett var William Booth også en helgen. Han var hellig fordi han var i Kristus.

For William fikk dette svært praktiske konsekvenser og derfor ble han også helt. William hadde sin bakgrunn i hellighetsbevegelsen, og som John Wesley mente han at hellighet uten et sosialt engasjement var en umulighet. Wesley trakk den konklusjonen fra Jesu oppfordring om å være verdens lys og jordens salt, og at det ble synlig gjennom gode gjerninger (Matt 5:13-16). Det betyr ikke at de gode gjerningene gjør et menneske hellig, men at et menneske i Kristus blir drevet til gode gjerninger på grunn av hans kjærlighet.

I år er det 100 år siden William Booth døde og jeg kommer til å minnes ham på allehelgensdag, men ønsker jeg at min ”hellige helt” skal komme tilbake?
 

Nei, men jeg vil at Jesus skal komme tilbake.

Det skjer hver gang en kristen innser at han representerer Jesu kropp her på jorden. Da blir Guds rike synlig ved ham, og Ola Nordmann oppdager at det finnes både helter og helgener til og med i 2012. Vitnene omkring Ola blir ikke lenger bare en sky av mennesker som levde før, men mennesker av kjøtt og blod som lever nær Gud, nær verden og nær Ola. 

Hvor er Jesus der du bor?
 
______________________________
NB Dagens illustrasjon er hentet fra en helt ny bok som er gitt ut i forbindelse med at det er 100 år siden Booth døde. Boka inneholder mange spennende artikler. Mer informasjon HER.  
* Matt 5:13-16 & Hebr 12:1-3
Publisert i Krigsropet nr 45 2012 - PDF 

Ordnung muss sein - eller?

I noen matematiske oppsett er faktorenes orden likegyldig. Det samme gjelder i språk der grammatikken er bygd opp slik at en setning gir mening uansett hvor ordene plasseres – men fungerer det slik i Guds rike?

Dersom jeg hadde fått spørsmålet uavhengig av et skriftsted, ville jeg vært tilbøyelig til å svare ”ja”. Gud vet at vi mennesker er religiøse av natur. Straks vi tror vi har forstått hvordan ting fungerer i Guds rike, lager vi et mønster. Når det skjer, kan det virke som om Gud elsker å snu alt på hodet slik at faktorene kommer hulter til bulter.

Gud måtte ryste Peter i hans religiøse grunnvoll og be ham spise urene dyr. Dermed begynte Peter å ane at han ikke kunne kalle noe for urent som Gud sa var rent. Derfor dro Peter til den ”urene hedningen” Kornelius for å forkynne evangeliet. Men hadde han planer om å innlemme ham i menigheten? Neppe. Også der kom Gud ham i forkjøpet og ga Kornelius og cellegruppa hans Den hellige ånd. Da fikk Peter fart på seg. Gud hadde brutt faktorenes orden.

Jesus rusket opp i faktorenes orden og måtte bl.a. minne om at hviledagen er til for menneskene og ikke motsatt. Men når Jesus i dagens tekst sier: ”Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv” (Joh 7:14-17), virker det med ett som om faktorenes orden er viktig.

Mange hevder at om de bare fikk bevis, om de bare skjønte, om de bare fikk kjenne så skulle de både tro og gjøre Guds vilje. Jesus fokuserer derimot på en betingelsesløs overgivelse som går foran en indre bekreftelse. Jeg kan vitne om at de skrittene jeg har vandret i lydighet til Guds vilje har ført til en ny innsikt og en dypere relasjon til ham. Samtidig har jeg sett at Gud har berørt mennesker på en måte som bryter med slike mønster. Muslimer forteller at Jesus har kommet til dem i drømmer. Andre får åpenbaringer som har kommet overraskende uten en spesiell religiøs søken etter Guds vilje i forkant.

Hva skal jeg da svare om faktorenes orden i Guds rike?

Et mønster kan gi god veiledning for et liv i fortrolig samfunn med Gud, men med engang mønsteret blir viktig i seg selv, forsvinner det opprinnelige målet. Gud er det endelige mål og Jesus er hans siste Ord.
____________________
Publisert i Krigsropet nr 41 - 2012 - PDF

Mange identiteter?

…eller er det spørsmål om én identitet med mange roller?

Som ganske ung leste jeg en aforisme i Krigsropet:

Gud har tre typer etterfølgere:
· Slaven som følger ham av frykt for straff.
· Tjeneren som følger ham i håp om lønn.
· Barnet som følger ham av kjærlighet.

Reaksjonen da jeg leste dette første gang var: Jeg ønsker i hvert fall å være barnet.

Men kan jeg velge bort de andre ”identitetene”?
Jeg er ”slave” – ikke fordi jeg frykter straff, men fordi jeg er bundet til Kristus. Mitt liv er for evig knyttet til hans. Jeg er tjener ikke fordi jeg håper på lønn, men fordi hans kjærlighet tvinger meg. Derfor er det uproblematisk å identifisere seg med tjenerne som i søndagens tekst sier: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’ *

Det er altså motivasjonen det kommer an på. Jesus sa at han hadde gitt et forbilde med sin egen tjenende holdning. Når mitt største ønske er å bli lik ham, blir tjeneste et nøkkelbegrep. I hans øyne er jeg likevel ikke tjener, men venn! Plutselig gir han meg enda en identitet. Å tjene er altså noe vi gjør sammen som venner.

Og, ja, jeg vil være barnet. Før jul i fjor var det en liten gutt som ville bruke alle sparepengene sine for å kjøpe akkurat den boka som far ønsket seg til jul. Det var så viktig at far fikk det han ønsket seg aller mest. Derfor betydde det ikke noe at det verken var penger igjen til ham selv eller til de andre som også skulle hatt en gave. Det var rørende å være vitne til en slik motivasjon. Han ville gjøre alt for far som han elsker.

Slave, Tjener, Venn, Barn – er bare eksempler på noen identiteter som beskrives i Guds ord. Men jeg tror ikke at jeg kan velge en framfor en annen. Det jeg derimot er overbevist om er at alle disse identitetene er integrerte i Kristus. Der er ønsker jeg å ha hele min identitet. Da blir rollene jeg går inn i en del av min integritet. 

________________________________________

* Luk 17:7-10
Publisert i Krigsropet # 36 - 2012 - PDF

En murstein på flyttelasset

Som offiser på flyttefot, må jeg velge hva jeg skal ta med på ferden.

Gjennom årene har jeg samlet så pass mange bøker at jeg har måttet finne en permanent lagringsplass. Selv om bøker ikke utgjør mye volum, er det tungt å frakte. 

Etter 34 flyttinger er det blitt viktig å prioritere hva jeg vil bruke kreftene på når jeg mottar ny ordre. Murstein kommer neppe inn på lista over ting jeg vil ta med fra A til B. Men denne refleksjonen handler om en helt spesiell offiser og en murstein som fikk være med på flyttelasset.

Offiseren var Samuel Logan Brengle. Han er en av Frelsesarmeens mest innflytelsesrike hellighetsforkynnere gjennom tidene. Under et møte i i Boston 1. korps i 1889 hvor Brengle var korpsleder, ble en bråkmaker bortvist fra lokalet. Den fornærmede svarte med å kaste en murstein gjennom vinduet. Den traff Brengle i hodet. I flere dager svevde han mellom liv og død. En rekonvalesensperiode på drøye 18 måneder resulterte i at Brengle skrev en rekke artikler for Krigsropet som senere ble publisert i boka ”Helps to Holiness”. Han kommenterte dette selv ved flere anledninger: ”Om det ikke hadde vært for en liten murstein hadde det ikke kommet en liten bok…”.

Det er ikke tvil om at bøkene var en veldig viktig faktor i Brengles tjeneste. Gjennom bøkene sine nådde han ut til hele Frelsesarmeen – ja, mye lenger. At du i dag kan finne mange av bøkene hans på internett, er et tydelig bevis på at han fortsatt er aktuell.

…og kona hans, Lily, tok vare på mursteinen og dekorerte den med skrifthenvisningen: 1 Mos 50:20 og der står det:

”Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv.”

Det er Josef som sier dette til brødrene sine etter at de har berget livet i Egypt. Hadde de ikke solgt Josef til Egyptiske handelsmenn, kunne det jødiske folks historie ha sluttet med dem.

Bråkmakeren i Boston ville skade, men Gud kan vende alt til noe positivt: For å spre Brengles budskap om et liv i hellighet til hele verden brukte han en murstein. Ikke så rart at en så viktig suvenir fikk være med på et offisersflyttelass. Jeg trenger å bli minnet om at Gud kan vende alt til noe godt. 
____________________
Publisert i Krigsropet #32 2012 -PDF

Hele utgaven i NBs elektroniske arkiv

Det bare skjedde!

”Generalen kan treffe deg tirsdag formiddag”

Jeg kjente meg litt nummen av å få beskjeden fredag ettermiddag. Det var jeg som hadde bedt om et intervju så raskt som mulig i forbindelse med en hovedfagsoppgave, men jeg befant meg i Bergen, og General Rader befant seg i London. Mandag morgen lyktes det til slutt å få billett, og noen timer senere var jeg på flyet til London.

Der fant jeg en billig ”bed & breakfast” og gikk målløst ut i Londons gater. Jeg droppet inn på et bibelstudium i en anglikansk kirke. 15 – 20 mennesker snakket entusiastisk om Den hellige ånd. Etter studiet spurte jeg presten hva som hadde skjedd i menigheten hans. Og han fortalte:

”I pinsen for ni måneder siden feiret vi høymesse. Jeg stod ved alteret og ba: ’Så ber jeg deg Hellige ånd om å falle over din menighet slik du gjorde på den første pinsedagen!’ – og så gjorde han det. Det bare skjedde!”

– Jeg merket at noe hadde skjedd straks jeg kom innenfor dørene. Den målløse vandringen hadde et mål.

For 40 år siden ble jeg døpt i Den hellige ånd. Han var ikke lenger henvist til en liten plass i livet mitt, men fikk tilgang til hele meg. Siden har han overrasket meg gang på gang. Også i London en mandagskveld i 1995. Det bare skjedde!

På den første pinsedagen falt Den hellige ånd over 120 som var samlet på den øvre sal:  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd. (Apg 2:2-4) Det bare skjedde – og verden har aldri vært den samme siden.

…og intervjuet med Generalen?

Det ble et spennende møte med en Åndsfylt mann med store visjoner. Jeg var takknemlig da, og enda mer i dag for at verdenslederen spanderte en drøy time på en frimodig korpsleder fra lille Norge. Det bare skjedde!

Jeg var takknemlig da, og enda mer i dag for at verdensskaperen spanderte en evighet på meg og ga meg Ånden som en forsmak på det som skal komme. Det bare skjedde – og jeg har aldri vært den samme siden.

Den hellige ånd vil treffe deg søndag formiddag! God pinse! 

____________________________

Publisert i Krigsropets pinsenummer #21-22 2012 - PDF

Et enkelt valg

Det er lett å velge samtaleemne når jeg akkurat har vært på reise

Vi har alltid likt å prate om reisene våre, og med sosiale medier er det blitt enda lettere å dele slike gleder. Jeg har lest kritikk som går på at dette er ”markedsføring av egen vellykkethet”.

Faren ligger sikkert der, men det er trist dersom vi lar være å dele gleder med hverandre bare fordi vi er redde for at motivene skal bli mistenkeliggjort. Reisen behøver jo ikke være lang, og den behøver heller ikke å koste noe. Det ligger mye glede i ’hverdagsreisene’ også. Jeg har vært på reise i mer enn tre måneder. Det har til tider vært en strabasiøs, men hele tiden en spennende reise. Jeg har lagt daglige rapporter om reisen ut på facebook. Noen har fulgt med helt fra starten til jeg nå nærmer meg mål på denne litt spesielle reisen. Noen av dem som fulgte meg, har vist det ved å gi meg en ”tommel opp” eller en kort kommentar. De har delt min glede, og da blir det dobbel glede.

Da jeg satte meg ned for å skrive denne søndagsrefleksjonen, hadde jeg som vanlig tre tekster å forholde meg til. Det ble et enkelt valg. Den såkalte epistelteksten er målet for min lange ferd. Reisen har vært en sakte vandring gjennom Hebreerbrevet og er enda ikke helt ferdig. Egentlig er det mer en preken enn et brev, og ingen vet hvem som har skrevet det. Derfor begynte jeg å omtale ham eller henne som Hebreerforkynneren. I mer enn tre måneder har han forkynt Jesus for meg og malt et bilde av ham som er mer enn englene, mer enn Moses, en helt spesiell øversteprest og en mellommann for en ny pakt. Han beskrev hvor viktig det er å holde ut i tro, og så tar han meg med i en avsluttende bønn:

Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.

Hebr 13:20-21

For meg er det også et enkelt valg å stille meg i mottakerens posisjon for en slik bønn. Jeg gir Fredens Gud tommelen opp for mer utrustning som istandsetter meg til å gjøre hans vilje. Og dersom det skal skapes noe godt i meg, er det bare Jesus som kan gjøre det! Det blir en spennende reise det også – mon ikke den også havner på facebook?
-------------------------------------------------
Publisert i Krigsropet #17 - 2012 - PDF

Hva er verdens viktigste spørsmål?

Det hadde vært spennende om det dukket opp i Quizdan, men jeg regner det som lite sannsynlig.Noen vil umiddelbart argumentere med at det kommer an på sammenhengen. Dette er en refleksjon i et blad med en kristen profil, og mange vil tenke at spørsmålet må ha med troslivet å gjøre. Tampen brenner, men hva er spørsmålet?

Spørsmålsstilleren er selveste Vårherre. Det er alltid interessant når han stiller spørsmål. Hvorfor i all verden gjør han det? Som allvitende vet han jo svarene enten han sitter på sin trone eller han vandrer som Jesus blant oss mennesker. Spørsmålene kan være banalt enkle: 

• Hva har du i hånda di Moses? (1) 
• Hva ser du Jeremia? (2) 
• Esekiel, kan beina i denne dalen bli levende? (3) 
• Peter - hvem sier dere at jeg er? (4)

Fordi Vårherre allerede vet, er jeg overbevist om at han er veldig bevisst på hvorfor han stiller spørsmålene, og jeg tror det aller viktigste spørsmålet er det første som kom fra hans munn. Og hva var det?

Du husker det nå. Det er ganske enkelt: ”Hvor er du?”
…og likevel så vanskelig.

Syndefallets første og største konsekvens er at mennesket gjør seg utilgjengelig for Gud. Hva hjelper det om mennesker har masse talenter og utrustning dersom de ikke er tilgjengelige for ham? Det tydeligste tegnet på at synden fortsatt har makt over meg er når jeg ønsker å gjøre meg utilgjengelig for Gud.

Derfor er verdens viktigste spørsmål: ”Hvor er du?” (5).

Kvinne – hvor er du?
’Jeg er her ved Jesu føtter i takknemlighet for at jeg er tilgitt. Jeg er tilstede i meg selv, og tilstede for deg!’ (6)

Simon – hvor er du?
’Det var da et tåpelig spørsmål – du er i mitt hus og har akkurat spist den gode maten jeg har satt fram. Men vi tar det etterpå. Jeg må først sørge for at denne kvinnen som forstyrrer selskapet blir vist bort.’

Jostein – hvor er du?
’Herre, jeg er i deg og du i meg. Hjelp meg til alltid å være tilgjengelig enten du kommer i stillheten som nå, eller når du kommer som kvinnen som trenger oppmerksomheten min på toget!’
_________________________________
(1) 2 Mosebok 4:2
(2) Jeremia 1:11
(3) Esekiel 37:3
(4) Matteus 16:15
(5) 1 Mosebok 3:8-15
(6) Lukas 7:36-50 Søndagens evangelietekst

Publisert i Krisropet # 10 2012 -PDF

Stressless

Er det å lære av en som kan noe bedre enn det jeg kan?

I en hektisk hverdag er en innbydelse til å stresse mindre en velsignelse.

Hva som er stress kan selvfølgelig diskuteres, og jeg tror psykiater Egil W. Martinsen har et poeng når han sier at ”Det norske folk har for lengst tatt ut helsepotensialet som ligger i å hvile”.

Jesus kom med en innbydelse til dem som strever og bærer tunge byrder. Hvilen han tilbød var ikke først og fremst det vi forbinder med hvile: Ta mitt åk på dere og lær av meg!

Riktignok mente Marta, den ivrige vertinnen, at søsteren Maria sluntra unna da hun satt og lærte av Mesteren. Jesus måtte si til Marta at Maria hadde gjort et riktig og godt valg.

Sist sommer stod jeg i heia med ei motorsag som tok dårlig. En god nabo så meg og stoppet traktoren. ”Få se på saga!” var den hyggelig kommandoen. Et raskt blikk fra en med mer erfaring var nok til å stille diagnosen: ”Du har slipt den med for spiss vinkel Jeg har utstyr her i traktoren, jeg skal slipe den for deg”. Det ble en ’hvilepause’: Jeg lærte av ham som kunne det så mye bedre. Godt med sånne naboer – takk Ronny!
Du verden så greit arbeidet gikk etterpå.

I liknelsen om det selv-voksende kornet sier Jesus:

”Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.”
Markus 4:26-34

Når jeg har sådd, tilbyr Herren meg en stressless. Jeg har gjort det han forventer av meg. Nå er det en anledning til å sitte ned og lære av Ham som kan alt så mye bedre. Det er hvile for ånd og tanke. Og når det blir ro der, har det en forunderlig virkning på kroppen. Etterpå går såmannsarbeidet så mye lettere. Det er Han som ordner veksten.
-----------------------------------------
Publisert i Krigsropet # 6 2012 - PDF

Kvalitetssikring *

Det er problematisk når noe tas for gitt.

Jesu foreldre dro til Jerusalem for å feire påske hvert år, og da Jesus var 12 år fikk han være med (1). Da de skulle returnere trodde foreldrene at han var med i reisefølget. De tok for gitt at han var sammen med slektninger og venner som de hadde feiret påske med. Det var noe med kvalitetssikringen som sviktet. Siden de ikke hadde full kontroll på Jesus, burde de ha sørget for at de var med ham.

Heldigvis fant de ham til slutt.

En påske ca 20 år senere var to menn på vandring fra Jerusalem. Med Emmaus som mål tok de for gitt at Jesus hadde forlatt dem for alltid og at han ikke var med i reisefølget. Det var noe med kvalitetssikringen som sviktet. For Jesus var der, men de så ham ikke. Heldigvis fant de ham til slutt (2).

Det er viktig å være i reisefølge med Jesus. Da jeg ble hans disippel, ga han meg løfte om at han ville være med meg alle dager. Det tror jeg fullt og fast på. Jeg ønsker ikke å gå noe sted uten ham. Derfor: Om det er jul eller påske, hverdag eller helg, kvalitetssikrer jeg daglig at jeg er med ham.
______________________________________________
* Innlegget er et utdrag av søndags-refleksjonen "Jeg håper at du har hatt en fin jul!" som ble
Publisert i Krigsropet # 1-2 2012 - PDF
(1)  Lukas 2:40-52 Dagens evangelietekst

(2) Lukas 24:13-35

Troens ”grammatikk”

Grammatikk blir beskrevet som språkets skjelett. Kan det være at troens skjelett også er grammatikk?
Dersom du får angst av ordet grammatikk, er du ikke alene. Jeg skjønte ikke vitsen med grammatikk og gjorde det så dårlig i fremmedspråk på skolen at jeg nesten ikke kom inn på videregående. Litt pussig at språk i dag er en av mine interesser og at jeg kan snakke om grammatikk med så stor begeistring at folk ser på meg som en ”nerd”…

…og det var før jeg for et drøyt halvår siden begynte å sysle med tankene om troens grammatikk. På festivalen på Kvås sist sommer talte jeg om preposisjonenes betydning for troen. Men en grammatikk består av mer enn preposisjoner:

Har du for eksempel tenkt på at Gud er et verb? Dersom du leser litt i Bibelen, vet du det helt sikker, men du har kanskje ikke tenkt over det. Da Moses spurte Gud om hans navn svarte Gud: ’Jeg er’ har sendt deg (1). Selvfølgelig må en skapende Gud ha et verb som navn. Men det er veldig interessant at han bruker et ”uselvstendig verb”.

Lenge tenkte jeg at det var fordi Gud er den som var, er og kommer, men så oppdaget jeg en sammenheng mellom det uselvstendige verbet og Jesu ord: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. (2). Bildet av Gud måtte være et uselvstendig verb inntil Jesus kom og åpenbarte hvem Gud er. Alt jeg kan vite om Gud har jeg lært ved å studere Jesu liv og karakter.

Nå vil det være feil å lage en teori som begrenser Gud, men nettopp derfor er det så godt å tenke på ham som et verb i presens. Å se ham som utelukkende som et subjekt, eller et substantiv (som han også er) begrenser, ja, han kan til og med være død. Gud som verb, er, han handler, planlegger, frelser, helbreder, bevarer.

Må Gud velsigne Vårherre!
-------------------------------------
(1) 2 Mos 3:11-15
(2) Johannes 17:6
Publisert i Krigsropet #46 - 2011

Les hele #46 i NB elektroniske arkiv

Motstrøms

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Det er André Bjerke som avslutter diktet ”Kjerringa mot strømmen” på en slik måte, og på mange måter deler jeg beundringen for den litt ”gærne” kjerringa i det tragiske folkeeventyret.

Da jeg var ung hørte jeg en som sa: ”Det er bare død fisk som flyter med strømmen”. ”Kjerringa” i meg gjorde opprør og jeg tenkte at jeg skulle aldri bli en ”død fisk”, men det er så behagelig å flyte med strømmen.

Det hadde vært lett for Jesus å gi etter for konformitet-presset som han og disiplene levde under: ”Hvorfor faster dere ikke?” – ”Hvorfor plukker dere aks og spiser korn på Sabbaten når det ikke er tillatt?” (1)
Men Jesus tok et oppgjør med former som hadde blitt et mål i seg selv. De var motstrømsmennesker fordi de hadde et budskap å formidle, og det kostet de fleste av dem livet.

"Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" skrev Arnulf Øverland. En hel nasjon reiste seg etter sommerens massakre selv om de fleste ikke var rammet selv. Det ble nesten ”medstrøms”, men likevel riktig å være en del av ropet om at kjærligheten skal overvinne det onde.

Men – det er fortsatt motstrøms å gråte over 15.700 foster som ble fjernet ved abort i Norge i 2010. Det er fortsatt motstrøms å snakke om alkoholens forbannelse fordi det er så mange som ”har kontroll” på forbruket sitt. Det er fortsatt motstrøms å forkynne at det faktisk er noe som er synd og at ethvert menneske må forlike seg med Gud.

Da William Booth fikk spørsmålet: ”Hva ser du som den største faren i det nye århundret?” svarte han:

• religion uten Den Hellige Ånd,
• kristendom uten Kristus,
• tilgivelse uten bekjennelse og omvendelse,
• frelse uten gjenfødelse,
• politikk uten Gud,
• himmel uten helvete.

I 2011 er dette fortsatt motstrøms. Gud, hjelp meg så jeg ikke blir en død fisk!
----------------------------------

(1) Dagen tekst: Mark 2:18-28
Publisert i Krigsropet nr 42 - 2011 - PDF