Identitetsdagen – en tid for alt *

Identitet handler veldig mye om hvor jeg hører hjemme. En trygg identitet gir et godt liv også i de vanskelige fasene i livet når det er ufred, motstand, sykdom og sorg. Det handler om å være hjemme i seg selv, hjemme i samfunnet, hjemme i naturen og hjemme i Gud.

For meg handler pinseunderet først og fremst om identiteten som et Guds barn. Den Hellige Ånd kom som en tunge av ild, som et språk med en brennende pasjon. I tillegg til felles tro og bekjennelse var det plutselig noe mer som identifiserte de 120 som hadde ventet i ti døgn på det som skulle komme over dem. Det var en ny inkarnasjon. De var en kropp med et felles brennende språk, kjærlighetens språk. Uten dette språket ville kristendommen blitt en religion i stedet for et liv. De 120 var hjemme i Gud og Guds Ånd var hjemme i dem.

De opplevde det som kristne i de kommende generasjoner har opplevd og som Paulus uttrykker slik:

Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.
Rom 8:16

Derfor blir pinsen både et mål og en start. Det er der vi kommer hjem, og det er derfra vi drar ut og hjemmet er alltid med oss fordi Den hellig ånd er alltid med oss. Selvfølgelig har jeg en identitet i verden. Jeg er norsk, jeg er salvasjonist, jeg har en fysisk familie og jeg er glad i det alt sammen, men den viktigste identiteten har jeg i Jesus Kristus, og den fikk jeg gjennom pinsens under.

Dagens ‘manna’:

Pinsen gir meg identitet

--------------------------------------
(1) Dagens illustrasjon handler også om identitet og vi fikk tegningen som gave for en uke siden. En karikatur-tegner jobber på Salvattex redesign i Iasi er mesteren bak produktet. Han hadde fått opplysning om fire interesser som vi har og så plasserte han oss i det bildet folk i denne verden har av Norge. I bakgrunnen er norske fjell representert med Torghatten, Trolltunga og Nordkapp. Ellers er interessene våre synlige - og fire barnebarn selv om kjønnsfordelingen er fri fantasi - som det meste av det andre - men veldig dyktig utført!
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.  

Det handler om 'smitte'

Jeg vet at hellighet er smittsomt. Det er absolutt bibelsk belegg for det. I avsnittet om den hellige salvingsoljen leser jeg at alt og alle som var involvert i Gudsdyrkelsen i Tabernaklet ble hellige gjennom salvingen, og videre at:

Hver den som rører ved dem, blir hellig.
2 Mos 30:29b

Det er også belegg for å hevde at mennesker som blir fylt av Den hellige ånd også blir ‘smittesomme’. Det som skjedde med de 120 på pinsedagen spredde seg med epidemisk hastighet. Allerede første dagen var det 3000 mennesker som stilte det viktige spørsmålet, som kommer ved en hver epidemi:

«Hva skal vi gjøre, brødre?»
Apg 2:37b

De fikk oppskriften – hellighet handler om dåp, om å dø med Jesus og å oppstå med ham. Og siden den dagen er det ingen makt verken i himmelrommet eller her på jorden som har klart å stoppe ‘epidemien’. Mange krefter har forsøkt, men nettopp under forfølgelse og trusler om utryddelse har ‘det smittsomme livet’ vist ny spirekraft.

Dagens ‘manna’:

Hellighet smitter!

-----------------------------

Det handler om språk

Jeg tror et av de viktigste bildene på Den hellige ånd er «språk». Få ting kan være mer konkret enn språk, samtidig kan det virke fullstendig abstrakt. 

Språk er det redskapet vi bruker til å formidle det vi tenker, derfor blir språk veldig nært knyttet til «identitet».

Språk spiller en viktig rolle i mange av verdens konfliktområder, og bibelens fortelling om Babels tårn illustrerer dette på en utmerket måte (1).

Det er veldig viktig for meg å ha en identitet som Guds barn, en identitet som jeg kan gjenkjenne hos brødre og søstre med den samme troen. For å styrke en slik identitet, trenger jeg et språk som kan «forklare det uforklarlige». Disiplene kunne ikke forklare «Jesus mysteriet» før de ble fylt med «tunger av ild» - eller kanskje enda mer korrekt: «den brennende kjærlighetens språk»

Da det skjedde (2) ble de 120 umiddelbart i stand til å gripe og formidle det de hadde forsøkt å forstå i de tre årene de vandret sammen med Jesus.

Jeg har skrevet om dette i flere innlegg på bloggen, og innleggene griper inn i hverandre. Her er et lite utvalg: 

• Språk - et bilde på Den hellige ånd
• Pinse = jul
• Identitet og språk

I dag minner språket meg på

Dagens ‘manna’:

Den brennende kjærlighetens språk er hellighetslivets identitet 

----------------------------------------
(1) Tårnet i Babel - 1 Mos 11:1-9
(2) Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. 
Apg 2:3

Summen av sammen er stammen

Adverbet «sammen» er så viktig at jeg har hatt det som utgangspunkt for flere refleksjoner allerede, og det kunne blitt mange flere, men dette blir den siste i denne omgang.

Da Peter skulle forklare tilhørerne hva det var som skjedde på den første pinsedagen, brukte han profetien fra Joels bok. Men han forklarte bare det som faktisk skjedde: at det var Gud som øste ut sin Ånd over alle mennesker (Apg 2:17-18).

Han fortalte ikke hva de 120 som var de første til oppleve dette hadde gjort i forkant, nemlig nøyaktig det Jesus hadde det bedt dem om å gjøre:

Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans. Apg 1:14

Det er ikke engang sikkert at han tenkte på at det de gjorde i forkant også var en oppfyllelse av Joels profeti:

Kall folket sammen, hellige forsamlingen!
La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen. La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer!
Joel 2:16

Men de var faktisk sammen om oppdraget å være i bønn, og de var sammen med hverandre i dette oppdraget.

Peter behøvde ikke å fortelle det alle kunne se, nemlig at:

”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.”
Apg 2:1 

De var altså hjertelig tilstede og «sammen». Summen av alt dette gjorde at Gud øste ut sin Ånd over dem. Ånden elsker når vi samles på «samme sted» fysisk, mentalt og åndelig, med bevissthet om hva som er det samme oppdraget. Det er det som stammen, bærebjelken i alt kristenliv. Det er der jeg vil leve.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at livet mitt skal være samlet om det viktigste!

_______________________
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

OG!

Vi er vante til å se «GO!» som en oppfordring, men overskriften er ikke en skrivefeil. Ordet «OG» er et bindeord (konjunksjon) som ofte brukes til å knytte to setninger sammen. I en slik sammenheng kan derfor «OG» være et veldig viktig ord dersom den første setningen er en forutsetning for den andre. Dagens vers begynner med «OG»:

Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd.
Joh 14:16

Dersom den foregående setningen er en forutsetning for at han skal gi meg «talsmannen»*, er det viktig at jeg elsker Jesus og holder hans bud (se gårsdagens refleksjon). Derfor er det veldig interessant å se om dette kriteriet var oppfylt da Den hellige ånd falt over disiplene på den første pinsedagen. Rett før Jesus for opp til himmelen, ga han disiplene to «bud»:

• «Dere skal ikke forlate Jerusalem,
• men vente på det som Far har lovet» (Apg 1:4)

I tillegg hadde han gitt dem det nye budet som også er et kriterium: «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» (Joh 13:34).

«OG» alle disse kriteriene var oppfylt på pinsedagen:

1. De hadde dratt tilbake til Jerusalem
2. De hadde ventet og bedt i ti dager
3. De var alle «samlet på ett sted»**

Dagens ‘manna’:

«OG» er viktig når jeg vil ha med meg alt!

-----------------------------------
* Jeg kommer tilbake til mer om «talsmannen» i morgen.
** Apg 2:1 Ordet «sammen» er egentlig ikke helt dekkende for det greske ordet som brukes i dette verset. Den engelske oversettelsen “they were all with one accord in one place” fanger bedre enheten mellom de 120. En bedre og mer dekkende oversettelse av ‘homothümädo'n’ (ὁμοθυμαδόν) vil i min mening være «samstemte» - Se for øvrig «En – to – 12 eller 120?»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Tyver og røvere

… for barneører med et romantisk forhold til røverne i Kardemommeby, var det spennende å lese om tyver og røvere i Bibelen:

Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem.
Joh 10:8

«Tyver og røvere» i denne sammenheng er mennesker som har villet røve til seg det som er Guds rikes eiendom – mennesker som påberoper seg Guds autoritet uten å være sendt. Men «sauene» avslørte dem. Inntrengerne ble avslørt på grunn av «stemmen». Stemmen er nær knyttet til Ordet, som igjen er nær beslektet med tungen (eller språket) som kom med Den hellige ånd på den første pinsedagen (se refleksjonen «Pinse = jul»). 

Med andre ord handler det om identitet, og identitet er gjenkjennbart selv om man aldri har møtt et menneske før. Jesu poeng er at det hadde kommet «falske messiaser» som manglet den rette identiteten, og derfor hadde ikke «sauene» hørt på dem. På tross av at mange hadde forlatt Jesus (Joh 6:66), hadde han fortsatt mange tilhengere. At så mange hørte ham burde vært et tegn for fariseerne at «Jesus var den som skulle komme».

Dagens ‘manna’: 

2 milliarder mennesker hører ham i dag – han er den som kom og skal komme.

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Pinse = jul

Og det skjedde i de dager…

• Hva var det egentlig som skjedde i pinsen?

Jeg har sett spørsmålet bli stilt til «fem på gaten» i flere aviser de senere årene. Dersom svarene er representative for oppfatningen i den norske befolkningen, står det relativt dårlig til med kunnskapen om en av kirkens tre store høytider. Slik sett er overskriften totalt misvisende. De fleste nordmenn er fremdeles klar over hva som skjedde i julen. Men hva skjedde i pinsen?

Dersom spørsmålet ble stilt til en gruppe kristne, ville du også få mange forskjellige svar, men forhåpentlig ville alle svarene ha noe med Den hellig ånd å gjøre.

Noen ville si at pinsen handler om at Den hellige ånd kom. Det er helt riktig dersom det ikke fører til en konklusjon om at Den hellige ånd ikke hadde vært der tidligere. Det unike med pinsen var at Den hellige ånd ble tilgjengelig for alle mennesker.

Noen vil si at pinsen er dagen da kirken ble født. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kirken som en institusjon. Det unike med pinsen er at dersom vi forstår den rett, vil vi også få en riktig forståelse av hva kirke er.

Noen vil si at pinsen handler om å bli utrustet med kraft. Det er helt riktig dersom vi ikke tenker på kraften som et mål i seg selv. Det unike med pinsen er at den formidler en kraft som forvandler liv.

Alt dette er riktig, men hva var det egentlig som skjedde i pinsen?
Jeg vil i løpet av de neste tre minuttene ta deg med på en spennende reise fra Betlehem til Jerusalem. De tre kristne høytidene kan kun forstås dersom vi ser sammenhengen mellom dem. De fleste nordmenn vet at vi feirer jul fordi Jesus ble født. De som er oppdratt i kristen tro, vet at det innebar noe annet enn fødselen til alle andre historiske skikkelser. Det var Gud som ble menneske. Johannes-evangeliets begynnelse sier at det var «Ordet» som ble kjøtt (= menneske). «Ordet» er den norske oversettelsen av «Logos» som også kan bety begrep. Ordet var Gud, og Ordet var hos Gud. Gjennom inkarnasjonen (= Jesu fødsel) ble Gud noe mer enn et begrep. Jesus fylte begrepet Gud med innhold. Mennesker kunne nå kjenne Gud. Jesus åpenbarte til og med Guds navn som fram til da bare hadde vært et ufullstendig verb.

Gjennom Jesus kunne mennesker bli kjent med Gud Far som elsker forbi døden og inn i evigheten. Da har reisen tatt oss til Golgata og påsken. Det hele kunne stoppet der. Men Den hellig ånd reiste Jesus opp fra de døde. Levende viste han seg for mange – ja, en gang for mer enn 500 samtidig, og for disiplene begynte det som Jesus hadde lært dem å gi mening. Vi nærmer oss Jerusalem og pinsen:

• Hva er det egentlig som skjer?

Mens alle var samlet og ventet på det som Jesus hadde lovet, kom det plutselig tunger av ild. Ilden er et viktig symbol, og i Frelsesarmeen elsker vi ild – men hva om tungen er et like viktig symbol? På originalspråket er tunge det samme som språk. Slik er det for øvrig i mange språk. Når en engelskmann spør meg om mitt morsmål sier han: «What’s your mother-tongue?». Språk er et veldig sterkt uttrykk for identitet. Gud er «logos» - ordet eller begrepet som ble menneske, som fyltes med innhold gjennom Jesu liv og gjerning. I pinsen kommer Guds ånd som tungen eller språket. Han trenger én kropp for å formidle det innholdet som Jesus fylte Ordet med. Den kroppen skal gi innhold til hele budskapet. Den kroppen er én fordi alle de menneskene som utgjør kroppen har én identitet preget av ett språk som forener: Guds ild.

Pinsen = jul fordi det som egentlig skjer i pinsen, er en ny inkarnasjon av Gud i en ny kropp. Og fordi Gud er et språk som brenner i den kroppen, må kroppen fortelle om det! Det må forkynnes!

«Vi klarer ikke å la være å tale om det» sa Peter (Apg 4:20). Gjennom hele den boka som kalles Apostlenes gjerninger, kan jeg lese at hver gang Den hellige ånd fyller de troende, begynner de å fortelle. Dersom kroppen ikke forteller, mister den sitt språk og sin identitet og blir usynlig.

I Det gamle testamentet var det kun noen få utvalgte mennesker som Gud brukte til å formidle sitt budskap. Han ga dem sin Ånd, sitt «språk» og Jeremia er et klart vitnesbyrd om at heller ikke profetene klarte å la være å tale:

Men hvis jeg sier: «Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke. (Jer 20:9 – oversatt fra NIV).

Slik opplever jeg pinsen i mitt liv. Jeg blir en del av én kropp som bare må fortelle om Jesus. Slik gjenkjenner jeg andre lemmer på den samme kroppen. De bare må fortelle det!

God jul og velsignet pinse – Kristus er sannelig oppstanden!

------------------
Publisert i Krigsropet # 20-21 2013

Den hellige ånd og tegn

Peter var rask til å koble det som skjedde med det som var forutsagt av profetene. Som vi så i går, er profetien fra Joel den første han siterer. Denne profetien slår fast at utøsing av Den hellige ånd er et endetidstegn. Noen vil hevde at det allerede er en evighet siden pinsedagen, men i et evighetsperspektiv er det bare et par dager siden. Paulus omtaler Ånden som ”den første frukt av den høsten som kommer” (Rom 8:23).

Men Joel beskriver også andre tegn som kommer med Den hellige ånd:  

Deres sønner og døtre skal profetere, de unge skal se syn, og de gamle skal drømme drømmer. Selv over mine slaver og slavekvinner vil jeg i de dager øse ut min Ånd, og de skal tale profetisk.
Apg 2:17-18

I antikkens tradisjon var det stor respekt knyttet til alder, kjønn, sosial status og etnisk tilhørighet. Jeg merker meg at det Den hellige ånd ikke tar hensyn til slike forskjeller. Et tegn på Den hellige ånds nærvær er at menneskenes likeverd blir ivaretatt. Dette skulle vært et av kristendommens mest revolusjonerende kjennetegn (Jfr Gal 3:28). Alt som setter begrensninger knyttet til de nevnte forskjellene, er også en begrensning av Den hellige ånd.
Videre er det eksplisitt uttrykt at Den hellige ånd vil utløse:

1) Profetier
2) Syner
3) Drømmer

Jeg har allerede skrevet mye om profetier her på bloggen (se merkelappen: Profetier).  De neste dagene blir det et gjensyn med noen få viktige aspekter av profetier etterfulgt av tanker om syner og drømmer.

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd er Gud og Gud gjør ikke forskjell på folk. (1)

----------------------------------------------------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.
(1) Rom 2:11

Det kan ei forklares - eller?

”Det kan ei forklares, det må blott erfares”, sang vi mye i vitnemøtene på Frelsesarmeen i gamle dager. Men var det ikke et forsøk på forklaring Peter kom med på den første pinsedagen?

Det var neppe en forberedt tale. Peter visste at de 120 ventet på Den hellige ånd, men han ante ingenting om når, hvordan eller i hvilken for Ånden ville komme. Han hadde heller ingen forutsetning for å vite noe om det som skjedde da den kom.

Likevel står Peter fram. Først tar han tak i ”forklaringen” om at gruppen er påvirket av alkohol. Det er ortodokse jøder han har foran seg, og på Sabbaten og andre festdager ville ingen jøder drikke før den tredje time (kl. 09:00). Det var faste både fra vått og tørt til etter bønnesamlingen i synagogen.

I talen som følger, setter Peter en standard for kristen forkynnelse som fortsatt står. Han knytter det som skjer til Skriften:

Men her skjer det som er sagt gjennom profeten Joel: I de siste dager skal det skje, sier Gud, at jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.
Apg 2:16-17a

Dette er bare en liten del av det første av flere bibelavsnitt Peter trekker fram i talen på pinsedagen. Det er også bemerkelsesverdis at den talen vi kan lese sannsynligvis bare en liten del av det som ble forkynt. Den avsluttes slik: Også med mange andre ord vitnet han for dem, og han formante dem: «La dere frelse fra denne vrangsnudde slekten.» (Apg 2:40).

Hvor tok Peter alt dette fra?

1) Han var oppvokst i en tradisjon der religiøse skrifter måtte læres utenat.
2) Han hadde gått sammen med Jesus, og selv om han bare hadde grepet en liten brøkdel, husket han sikkert også det han ikke forsto.
3) Da Den hellige ånd kom, opplevde Peter oppfyllelsen av det Jesus hadde profetert: Men Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere (Joh 14:26).

Peter hadde altså mye på lager, men det var Den hellig ånd som tok regien og minnet ham om det han hadde lært. Det var som om brikkene falt på plass.

Dette er ikke et innlegg mot taleforberedelse, men jeg tror at dette er noe av det første jeg selv opplevde av Den hellig ånds ledelse i mitt liv. Det må ha vært i 16-årsalderen. I møte med utfordrende spørsmål ble jeg minnet på noe jeg hadde lært – og brikkene falt på plass. Det opplevdes som et lite under. Jeg forsto hvor viktig det var å være generelt forberedt, at kunnskap er en lett byrde å bære og at jeg kunne stole på Den hellige ånd.    

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd får brikkene i troens puslespill til å falle på plass.

-------------------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Uforståelig at jeg forstår!

Jeg tror aldri at jeg har brukt ”overskriften” i noen sammenheng, men det kommer ikke til å bli siste gang. Den beskriver nemlig en viktig side ved Den hellige ånd, og den kommer til uttrykk mellom linjene i dette verset:

Forskrekket og forundret spurte de: «Er de ikke galileere, alle disse som taler?»
Apg 2:7

De som var forskrekket og forundret over at de forsto, var en stor gruppe diaspora jøder som hadde kommet til Jerusalem i forbindelse med den jødiske pinsen (jfr: ”Var tidspunktet viktig?”). Selv om de var jøder, var det mange av dem som hadde mistet forfedrenes språk i eksiltilværelsen*. Uansett er det ikke sikkert at alle forsto arameisk som var disiplenes dagligtale, men nå hørte de forkynnelse hver på sitt språk. 

Forklaringen kunne ha vært at flokken som talte, var en samling ”lærde”. Men noen av tilhørerne må ha forstått så pass arameisk at de også hadde lagt merke til disiplenes galileiske dialekt. Galilea var i provinsen. I provinsen bodde de ulærde. Intelligentsiaen var gjerne knyttet opp mot templet og jødenes råd. Konklusjonen var at:

De forsto det de hørte, men de forsto ikke hvorfor de forsto!

Det er det Den hellige ånd gjør med alt som hører Guds rike til. Når jeg åpner meg for Den hellige ånd, gjør han det mulig å se åndelige sannheter og sammenhenger, men jeg kan fortsatt ikke forstå hvorfor jeg forstår. Jeg kan heller ikke forklare det utelukkende rasjonelt. Det forblir et mysterium. Skal det da forklares? Mer om det i morgen.

Dagens ’manna’:

Åndelig innsikt har ingenting med intellekt å gjøre

________________
* På grunn av fordrivelsen av det jødiske folk, var hebraisk som talespråk, i en lang periode tilnærmet utdødd. Det var først på 1700-tallet at jødene som en del av bevisstgjøringen rundt sin egen identitet, igjen begynte å ta i bruk språket i dagligtale.

Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Verdig oppførsel?

Mennesker som oppfører seg med verdighet, gjør inntrykk på meg. Jeg innrømmer også at jeg har hatt en tilbøyelighet til være forfengelig i forhold til min egen verdighet. Særlig kobler jeg verdighet med kontroll.

Disiplene befant seg i en spesiell situasjon. På sett og vis hadde de ingen kontroll å miste. De var kommet til et punkt der de var klare for hva som helst. Med andre ord sto ikke behovet for å bevare verdigheten i veien for å overgi seg helt til Den hellige ånd. Da Ånden falt fikk det følger som fikk folk til å reagere:

Men noen gjorde narr av dem og sa: «De har drukket seg fulle på søt vin.»
Apg 2:13

Tenk om disiplene hadde fått tid til å sette seg ned og diskutere hvordan de skulle formidle det som hadde skjedd på en ”verdig” måte – tro om effekten hadde vært den samme? Heldigvis var det Den hellige ånd som hadde kontrollen og regien.

Da disiplene mistet sin verdighet på grunn av sin overgivelse til Den hellige ånd, fant de igjen en ny verdighet i Kristus. Og de gjenvant også en form for respekt: men folket satte dem høyt (Apg 5:13b). I Mikals øyne mistet David sin verdighet i en tilbedelsesdans, men det var bare Mikal som tapte i det tilfellet (2 Sam 6:16-23)
 
Dagens ’manna’:

Jeg vil ikke la behovet for verdighet og kontroll gå foran behovet for mer av Den hellige ånd.

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

APO

Den første arbeidsgiverorganisasjon jeg fikk et forhold til som leder, het APO. Det var en forkortelse for ”Arbeidsgivere i Private virksomheter i Offentlig sektor” – egentlig greit at det ble forkortet. Men organisasjonen var veldig stolt av forkortelsen fordi ”APO” betyr ”å være i forkant” (gresk). Siden forsvant APO inn i HSH (”Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon” – greit med forkortelse der også…) som for et drøyt år siden ble til Virke.

Med Ånden som arbeidsgiver, handler veldig mye om APO. Verset som jeg har oppholdt meg i de siste dagene, sier:

de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.

Apg 2:4b

Det norske ordet ”forkynne” ivaretar på en god måte et langt ord i originalteksten som har forstavelsen ”APO”. ”For-” signaliserer at det er noe som foregår i forkant. ”-kynne” kommer fra det norrøne ”kynna” som betyr å presentere, gjøre kjent – ”að kynnast” betyr å bli kjent med. Forkynnelse er å gjøre noe kjent i forkant som har som mål at tilhørerne skal bli kjent med det som kynnes. Forkynnelsens formål er å spre kunnskap som fører til kjennskap. Sånt sett er organisasjonen APOs utvikling spennende. Det begynte med ”å være i forkant”, fortsatte med ”Handling og service (tjeneste)” og da begynner ting å ”Virke” - ikke så ulikt utviklingen i Apostelgjerningene ;-).

Dagens ’manna’:

Det er herved forkynt: Ånden virker.   

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne. 

Mer!!!

Jeg blir en dag til i dette verset:

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
Apg 2:4

Jeg legger merke til ordet ”fylt”. Stammen i det greske ordet er ”pleto” som vi kjenner igjen via latin i ordet kom-plett. Her er det ikke snakk om ”kom-skvett” men helt fullt. Når jeg er fylt av noe, er det ikke plass til noe annet. Og hva er det Ånden fyller? Jo, min ånd. 
I Bibelen er ånd synonymt med hjerte. ”Ordet” selv, Jesus, visste at: ”det hjertet er fullt av, det sier munnen” (Matt 12:34b). 1930-oversettelsen er nærmere grunnteksten med sin oversettelse: ”hva hjertet flyter over av…” – og da nærmer vi oss Jesu ”profeti” under løvhyttefesten: 

«Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften sier, renne elver av levende vann.» Dette sa han om Ånden de som trodde på ham, skulle få.
Joh 7:38-39

Det var det som skjedde på pinsedagen. Disiplene ble så fylt at det fløt over. Det strømmet liv fra hjertene deres. Det livet må formidles. Det viktigste med Åndens språk er å ”tale det som Ånden gir å forkynne”. Disiplene kunne simpelt hen ikke la være. Noe Peter også ga uttrykk for da de fikk taleforbud: «Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Apg 4:20)

Dagens ’manna’:

Gud, jeg kan ikke la være å tale, men ikke stopp - mer!

_______________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Tungetale

Dersom tanken jeg har presentert om at ”tungen av ild” representerer et ”språk” som er med å gi oss kristne en felles identitet er riktig, kan det skape problemer dersom dette knyttes utelukkende til ”tungetale”. 

Jeg vet om mennesker som taler i tunger som har grepet lite av hva ”Åndens språk” egentlig er. På den annen side kjenner jeg mennesker som har en åndelig innsikt og sensitivitet til Åndens ledelse som gjør dem til mine forbilder – men de taler ikke i tunger. Det var derfor jeg for et par dager skrev: ”Denne ’tungen’, dette Åndens språk, handler om mye mer enn tungetale!”

Da ’tungen’ kom på pinsedagen ble det mulig for min ånd å kommunisere med Den hellige ånd. Dette kan skje uten et eneste ord, med ord i et språk jeg kjenner eller gjennom et bønnespråk som jeg ikke skjønner.

Noen kristne som ikke bruker et bønnespråk, tror at de som gjør det er spesielt åndelige. Jeg har vært til stede i sammenhenger hvor bønnespråket brukes som en form eller et ritual. Det er like lite tegn på Åndens nærvær som et bilde av en ”ildtunge” på veggen.
 
Angriper jeg tungetalen?

Langt i fra! Jeg bruker bønnespråket mitt ofte, men språket er ikke et mål i seg selv. Da kan jeg ”drukne” Den hellige ånd med ord og gjøre meg utilgjengelig for det han vil si til meg. Det er Den hellige ånd som skal være premissleverandøren. Når sensitiviteten er på plass – slik den var i disippelflokken som hadde forberedt sine hjerter i ti døgn, kan det få stor betydning for Guds rike:

Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.
Apg 2:4

Først skjønte de fremmede tilhørerne det som ble sagt på deres eget morsmål. Deretter talte Ånden gjennom Peter til deres hjerter. Det blir vekkelse av sånt!

Dagens ’manna’:

Jeg vil bli bedre i Åndens språk på hans premisser.

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.

Se også: Tungetale – klar tale

Tunger av ”ild”

Jeg er vokst opp med ”Blod og ild”. Både på søndagsskolen og på juniorsoldatmøtene ble det undervist om Jesu blod og Den hellige ånds ild. Det festet seg fort, og det var lett å finne bilder av blodets og ildens symbolikk i beretninger både i GT og NT. Ved viktige hendelser – gjerne frelseshistoriske vendepunkt, talte Gud ofte gjennom ild. Derfor hører ilden ”naturlig” hjemme i pinseberetningen:

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
Apg 2:3

Koblingen mellom ilden og Den hellige ånd er tydelig, men er det nødvendigvis sikkert at ilden er begrenset til et signal om Den hellige ånds nærvær?

Det er flere grunner til at jeg de senere årene har våget å stille spørsmålet. Johannes sa aldri om Jesus at han skulle døpe med ”Den hellige ånds ild” – derimot: Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild (Matt 3:11b). Kan bindeordet ”og” tyde på at ilden er et ”tillegg” til Den hellige ånd? I så fall – hva er dette tillegget?

Jeg har skrevet litt om dette før (1), for det er veldig ofte kobling mellom ild og engler i Bibelen. Hebreerforkynneren er ett eksempel: Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder, sine tjenere til flammende ild. (Hebr 1:7). Da Peter ville forsvare Jesus i Getsemane, sa Jesus: «Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt 26:53). Er det ikke slik at de ressurser som mennesket Jesus kunne be sin Far om å sende også står til vår disposisjon?

Englene er våre medtjenere (jfr Åpenbringen 19:10) og ilden på pinsedag kan være et signal til de 120 om at ”vi er sammen med dere i oppdraget”. Jeg ser faremomentene med engledyrkelse, og det er viktig at de kun blir sett som medtjenere, men jeg liker tanken om at pinsen frigjør alle gode krefter (2). Vi trenger det også i dag!!!

Dagens ’manna’:

Send din ild!

_______________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.
(1) Se refleksjonen: Ild
(2) Englenes rolle er også tydelig i GT - som f. eks.:
For han skal gi englene sine befaling
om å bevare deg på alle dine veier.
Salme 91:11 

Identitet og språk

I går hadde jeg fokus på tungen som delte seg på den første pinsedagen. I dag hadde jeg tenkt å skrive om ild, men så hørte jeg på programmet ”Språkteigen” på P2 søndag morgen. Der var det intervju med en norsk kvinne som fortalte om ”Romanispråket” som hun bruker daglig. Hun understrekte hvor viktig det var å bevare språket fordi det ga henne identitet som en del av romanifolket.

Igjen slo det meg hvor viktig koblingen mellom språk og identitet er. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på at store konflikter kan oppstå ”bare” på grunn av språk. Tre år med kompliserte militære ”check-points”-passeringer i utbryterrepublikken Transnistria da vi bodde i Moldova, lærte meg mye om sammenhengen mellom språk og identitet (1).

Når Den hellige ånd kommer som en ”tunge” og i tillegg manifesterer seg i hørbare tungemål, tror jeg at dette først og fremst handler om at det er Guds intensjon at hans folk skal ha en felles identitet: En ”tunge” som samler. Denne ”tungen”, dette Åndens språk, handler om mye mer enn ”tungetale”, men det kommer jeg tilbake til om et par dager.

I min relasjon til Far, har jeg min identitet i Kristus. I min relasjon til mine søsken i Herren har jeg min identitet i vårt felles språk – Den hellige ånd:

Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.
Rom 8:16

Dagens ’manna’:

Åndens språk gir meg identitet som kristen

________________
(1) Og situasjonen er i hvert fall ikke blitt bedre i 2016. Derfor er det så ekstremt viktig at Den hellige ånds språk blir en så integrert del av mitt liv, at det er Han som reagerer på det som skjer rundt meg gjennom meg!
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.
Se refleksjonen: Like barn leker best

Tunger av ild

What is your mother-tongue? Spør engelsktalende når de vil vite hva som er morsmålet mitt. I mange land er tunge synonymt med språk – blant annet i russisk. En person som taler flere språk kalles for en polyglott. Det kommer fra gresk og er sammensatt av poly= mange og glossa = tunger. Også ”glossa” har vi på norsk, for hvem kan vel noen gang glemme barneskolens mareritt: ”gloseprøvene”

Fra pinsedagen leser vi:

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
Apg 2:3

Vanligvis er det ”ilden” som får mest fokus, og jeg kommer tilbake til det i morgen, men jeg synes det er veldig spennende at den kommer i form av ”tunger”. Assosiasjonen til Johannesprologen kommer umiddelbart: Ordet ble menneske. Den hellige ånd kommer og blir ”menneske” gjennom oss som tror.

Det er også spennende å legge merke til delingen. Opprinnelig var det én tunge, men den delte seg og satte seg på hver enkelt. Det er likevel den samme Ånd. Dette åpner for flere tolkninger: 

1. Den hellige ånd gir en individuell opplevelse 
2. Det individuelle understrekes ved apostlene talte forskjellige tungemål 
3. At den ene tungen kan dele seg og bli til mange tungemål, kan også være et signal om at den kan samles igjen i én tunge, i ett språk som alle forstår – med andre ord at Den hellige ånd hever Babels forbannelse. Åndens språk er noe som kan forstås uavhengig av jordisk språklig bakgrunn. Jeg har opplevd det selv i møte med mennesker. Selv om vi ikke felles menneskelig språk, så er det likevel en noe som deles gjennom Åndens enhet. Det skapes ”fred” av sånn. Kanskje det er derfor ”duen” er symbol både for Den hellige ånd og fred?

Dagens ’manna’:

Den hellige ånd hjelper meg å forstå andre ved hjelp av Åndens språk.

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Synlige tegn

Det er alltid spennende å se tydelige tegn på Den hellige ånds nærvær. Som oftest er det bare virkningen av nærværet som blir synlig gjennom forvandlede liv – og det er det viktigste. I forbindelse med den første pinsedagen og oppfyllelsen av løftet om Den hellige ånd, var det også forvandlede liv som var det viktigste tegnet – ikke minst fordi det var det varige tegnet.

Likevel er det mange andre tegn som får oppmerksomhet når folk leser beretningen om den første pinsen. I da vil jeg se på de første av disse tegnene:

Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.
Apg 2:2

Det greske pneuma og hebraiske ruach kan bety både ånd, vind, luft og pust. Derfor er det ikke så rart at vind kunne være et tegn på Guds nærvær. Selv har jeg noen ganger opplevd hans nærvær som en mild bris, men på pinsedagen var det ”lyden” av en kraftig vind som ble registrert. Gud talte til Job i en storm, men da Gud hadde en avtale med Elia, var han ikke i stormen. Jeg har gjort noen tanker om det i ”Elementenes tale”. Poenget er at Gud av og til velger å åpenbare seg gjennom synlige tegn, men tegnene kan være til stede uten at Gud er det, og motsatt.

Uansett konstaterer jeg at lyden i dette tilfellet tiltrakk seg oppmerksomhet fra tusenvis av mennesker, men det kommer jeg tilbake til. Verset i dag minner meg om at når Gud ”Plutselig” kommer med Ånd, er det viktig å ha alle sanser skjerpet. Det har jeg først når jeg er ”helt til stede”.

Dagens ’manna’:

Tegnene på Guds nærvær er interessante, men det er virkningen av nærværet som er livsforvandlende.

________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

Plutselig

Under et av møtene på pinsestevnet i Sandnes sist helg var ”Plutselig” utgangspunktet for talen. Ordet starter beskrivelsen av det som skjedde på den første pinsedagen – jfr. Apg 2:2. 

Jeg tror de fleste kristne går rundt og håper at Den hellige ånd ”plutselig” skal gjøre noe i eller gjennom deres liv, og det er viktig at det er en slik åpenhet. 

Jeg er ikke i tvil om at Den hellige ånd er i stand til å komme overraskende, men i pinsen var det masse ”forarbeid” som banet veien for at det ”plutselig” kunne skje noe. De som opplevde dette hadde blant annet tatt på alvor disse tingene:

1. De trodde på løftet om dåpen i Den hellige ånd – Apg 1:5

2. De fulgte lydig anvisningen om å være i Jerusalem – Apg1:4

3. De hadde vært utholdende i bønn i ti døgn – Apg 1:14

Sammen med at Den hellige ånd plutselig kom forløstes også det profetiske. I talen som fulgte, var dette et av Peters viktige poeng:

…jeg øser ut min Ånd over alle mennesker.

Deres sønner og døtre skal profetere,

…Selv over mine slaver og slavekvinner

vil jeg i de dager øse ut min Ånd,

og de skal tale profetisk.

Apg 2:17-18

…det kom plutselig, men i tro og lydighet hadde de gjort forberedelsene.

Dagens ’manna’:

Gud, hjelp meg til å gjøre de forberedelsene som er nødvendige for at du plutselig kan bruke meg slik du vil.

Det bare skjedde!

”Generalen kan treffe deg tirsdag formiddag”

Jeg kjente meg litt nummen av å få beskjeden fredag ettermiddag. Det var jeg som hadde bedt om et intervju så raskt som mulig i forbindelse med en hovedfagsoppgave, men jeg befant meg i Bergen, og General Rader befant seg i London. Mandag morgen lyktes det til slutt å få billett, og noen timer senere var jeg på flyet til London.

Der fant jeg en billig ”bed & breakfast” og gikk målløst ut i Londons gater. Jeg droppet inn på et bibelstudium i en anglikansk kirke. 15 – 20 mennesker snakket entusiastisk om Den hellige ånd. Etter studiet spurte jeg presten hva som hadde skjedd i menigheten hans. Og han fortalte:

”I pinsen for ni måneder siden feiret vi høymesse. Jeg stod ved alteret og ba: ’Så ber jeg deg Hellige ånd om å falle over din menighet slik du gjorde på den første pinsedagen!’ – og så gjorde han det. Det bare skjedde!”

– Jeg merket at noe hadde skjedd straks jeg kom innenfor dørene. Den målløse vandringen hadde et mål.

For 40 år siden ble jeg døpt i Den hellige ånd. Han var ikke lenger henvist til en liten plass i livet mitt, men fikk tilgang til hele meg. Siden har han overrasket meg gang på gang. Også i London en mandagskveld i 1995. Det bare skjedde!

På den første pinsedagen falt Den hellige ånd over 120 som var samlet på den øvre sal:  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd. (Apg 2:2-4) Det bare skjedde – og verden har aldri vært den samme siden.

…og intervjuet med Generalen?

Det ble et spennende møte med en Åndsfylt mann med store visjoner. Jeg var takknemlig da, og enda mer i dag for at verdenslederen spanderte en drøy time på en frimodig korpsleder fra lille Norge. Det bare skjedde!

Jeg var takknemlig da, og enda mer i dag for at verdensskaperen spanderte en evighet på meg og ga meg Ånden som en forsmak på det som skal komme. Det bare skjedde – og jeg har aldri vært den samme siden.

Den hellige ånd vil treffe deg søndag formiddag! God pinse! 

____________________________

Publisert i Krigsropets pinsenummer #21-22 2012 - PDF