Viser innlegg med etiketten Ild. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Ild. Vis alle innlegg

mandag 31. desember 2018

Plass for mer ild?

ENGLISH
I morges tømte jeg ovnene våre for aske. Det skjer selvfølgelig oftere enn en gang per år, men hyppigheten avhenger av hvor mye huset og ovnene er i bruk. Mens jeg skriver dette, lytter jeg til knitringen fra flammene i en av ovnene, og de to andre er klare til bruk når det blir nødvendig.

Det blir nyttårstanker av sånt. 


Når jeg ser tilbake på 2018 er det mye aske både etter gode og mindre gode hendelser. Selv om jeg elsker historie, ønsker jeg å være en som løfter blikket og ser framover; en som ikke dveler så lenge ved det som har vært at det ikke blir plass til nye initiativ, ny ild og vekst i Guds rike.

Av og til hender det at jeg blir fortvilet over rammene vi lager for arbeidet i Guds rike. Men rammer kan både være nyttige og viktige – de er som ovner. 2018 kommer også til å bli husket for veldige mange alvorlige branner på mange forskjellige steder i verden på grunn av ild ute av kontroll. Gud har gitt oss rammer og de kirkelige strukturene likeså. Kanskje problemet ikke er rammene, men asken som har en tendens til å hope seg opp innenfor rammen?

Dere skal ikke minnes de første ting,
ikke tenke på det som hendte før.
Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?

Jes 43:18-19

Velsignet 2019 
------------------------------------------------

lørdag 10. februar 2018

Identitet, lidenskap og pasjon

Jeg tror ordet ‘lidenskap’ er i ferd med å miste terreng til fordel for ‘pasjon’ i språket vårt, og jeg vet ikke om alle umiddelbart ville forstå spørsmålet «Hva er din lidenskap?» eller for den del «Hva er din pasjon?» - jeg tror det fortsatt er mulig å spørre «Hva brenner du for?» (1). Jeg liker det uttrykket. Vi er forskjellige personligheter, men du trenger ikke å være utadvendt for å brenne for noe. Jeg kjenner innadvendte mennesker som er lidenskapelig engasjerte i det de er opptatte av.

I forrige uke fokuserte jeg på ‘tunger av ild’ som satte seg på disiplene på pinsedagen. Når mennesker skal bevege seg i samme retning mot et felles mål, er det en forutsetning at de kan kommunisere på et felles språk. Forvirringen i Babel er et eksempel på hva som kan skje når folk ikke forstår hverandre (2). På pinsedagen mottok folk en tunge, et språk som på en måte opphever Babels språk-forvirring - plutselig kunne de forstå det de hadde lært og de kunne formidle det på en forståelig måte. Det var et samlende språk av ild, av lidenskapelig kjærlighet og pasjon som åpnet innsikt i guddommelige sannheter.

Når jeg leser om William Booth, ser jeg en veldig lidenskapelig person. Hvis jeg kunne ha spurt ham hva hans pasjon var, er jeg sikker på at han ville ha svart "Verden for Gud!" eller ganske enkelt "Sjeler!". Jeg er også overbevist om at denne brennende lidenskapen holdt ham i bevegelse mot målet gjennom hele livet. Det jeg brenner på, vil hjelpe meg å opprettholde framdriften, slik at det beveger meg i retning av målet.

Derfor er det viktig for meg å sjekke ‘temperaturen’ på ilden i livet mitt jevnlig.

I ørkenen glemte israelittene i en periode at de var på reise mot et mål. Og ved fjellet Horeb hadde de oppholdt seg så lenge at Gud måtte snakke direkte til dem igjen:

«Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. Bryt nå opp og dra…»
5 Mosebok 1:6-7a
På samme måte trengte de første disiplene hyppig påfylling av Den hellige ånd for å holde ilden brennende (3) slik at de kunne bevege seg i Ånden. Dersom de trengte det, trenger jeg det også, fordi jeg trenger lidenskapen, trenger jeg ilden.

Dagens 'Manna':

Jeg trenger ild for å være i brann
--------------------------------
(1) Se også: "For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort." Høys 8:6-7
(2) 1 Mosebok 11:1-9
(3) Apg 4:31

torsdag 20. april 2017

Oppdagelsen av hjertet – en tid for alt*

ENGLISH
Det mest spennende med oppdagelsene til de to vandringsmennene i Emmaus, var ikke at de kjente Jesus igjen da han brøt brødet og øynene deres ble åpnet, men at de umiddelbart reflekterte over noe annet de hadde opplevd:
De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»
Luk 24:32
Det er noe helt spesielt med den indre bekreftelsen. Jeg tror mange kristne kjenner seg igjen i beskrivelsen av hvordan hjertet brant i Jesu nærvær. Når hjertet brenner, og vi kjenner igjen den ‘følelsen’ fra tidligere opplevelser av Jesus nærvær, trenger vi ikke se eller høre noe som helst så lenge det vi opplever er knyttet til de 'åpne skriftene'.

Koblingen til de åpne skriftene er en viktig påminnelse, ganske enkelt fordi en forelskelse også kan få hjertet til å brenne. Det har ført til mye trist i de situasjonene hvor de involverte ikke har klart å skille de to ‘brannene’ fra hverandre, og åndelige argumenter har blitt brukt til å tilfredstille menneskelig lyst. Det kan føre til overgrep av både åndelig og fysisk karakter.

Det er en viktig del av disippel-opplæringen å prøve disse signalene og være nøkterne slik at det vi kjenner igjen faktisk er den virkelige Jesus. Dette er den tredje refleksjonen om gjenkjennelse - det kommer mer.

Dagens ‘manna’

Hjertet kan hjelpe meg å gjenkjenne Jesus
-------------------------------------------------- 
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

lørdag 1. august 2015

«Det er ildens natur å dø ut»

På en togreise sammen med gruppe kadetter skal general William Booth ha kommet med denne advarselen til sin unge medpassasjerer: «Det er ildens natur å dø ut». Men han fortsatte «Den holdes levende vet at du holder den i bevegelse (sørger for lufttilførsel), mater den (legger på ved) og fjerner asken (restene av det som har vært)». 

Kloke råd fra en vis mann som passer godt med de siste dagenes fokus på ilden som et bilde på Den hellige ånd. Og oppskriften finnes også i Moselovens forskrifter for hvordan ilden alltid skal holdes brennende på alteret:
Ilden skal alltid brenne på alteret, den må ikke slukkes.

Det er Den hellige ånd som gir ilden, men det mitt ansvar å sørge for omgivelser den kan brenne i. 
Dagens ‘manna’ er et råd jeg fikk i på årskongressen i 1973:

Keep the fire burning! Don’t wait for the others!*

------------------------------
* Se refleksjonen: «En i skyen»

fredag 31. juli 2015

Send din ild!

I dag er det en lengre refleksjon knyttet til teologien i William Booths sang: «Send din ild!», og jeg begynner med et sitat fra ham:
«Jeg står nøyaktig hvor jeg stod for 50 år siden. Ved den samme Jesus, forkynner jeg full og fri tilgivelse for det verste og mest håpløse menneskebarn, og ved den samme Hellige Ånd, forkynner jeg kraft slik at den svake kan mestre sin onde natur og overvinne enhver fristelse.»
William Booth skrev dette i War Cry i mars 1894. I forbindelse med at det var 50 år siden hans omvendelse satte han i gang en innsamling for å finansiere en kampanje slik at bevegelsen hans kunne nå enda lenger ut med evangeliet.

En måned senere, den 14. april 1894, publiserte han i samme blad en sang til ”bruk ved jubileumskampanjen i dette og andre land”. Sangen inneholdt bønnen ”Gi oss på ny en pinsedåp – send din ild!”

Sangen er altså knyttet opp mot en stor evangelisk satsing og er en innrømmelse av at et slikt mål aldri kan nås uten kraften fra Den hellige ånd. «Jeg kan ikke minnes å ha hørt eller lest noe om hvordan denne sangen ble til» skriver Dahlstrøm, «men den kommer fra hans eget brennende hjerte og åndsfylte sjel» (1).

Det har han dekning for i William Booth’s egne ord. Da han sendte ut sin nyttårshilsen til sitt folk i 1906 skrev han en refleksjon over hva han ville gjøre dersom han ble kalt til å leve livet på nytt, han avsluttet slik: «Jeg ville søke å bli fylt av Ånden og lik de gamle apostler trakte etter å gå omkring i verden og formidle den Hellige Ånd, ved å puste lys, håp og kraft på menneskenes sjeler.» (2)

Den oversettelsen vi bruker i Norge er slik:

Å Kristus, guddomsflamme skjønn,
Send din ild!
Ditt løfte oppfyll nå, Guds Sønn,
Send din ild!
Se på vår trang, hør på vårt rop,
Til deg alene står vårt håp,
Gi oss på ny en pinsedåp,
Send din ild!

Å, sett vår sjel i hellig brann
Send din ild!
Den ild vårt hjerte rense kan
Send din ild!
Den styrker oss i prøvens tid,
Den gir oss seier i hver strid,
Bevarer sjelens kledning hvit,
Send din ild!

Din ild vil gi oss kraft og mot –
Send din ild!
Å bringe verden for din fot
Send din ild!
Her på ditt alter ofrer jeg
Mitt liv, min tid, mitt alt til deg,
Med ilden, Gud, besegl nå meg!
Send din ild!
I de senere årene er det gjort en del undersøkelser for å spore opphavsmann til oversettelsen uten å lykkes. Pinsevennenes grunnlegger i Norge, T. B. Barratt brukte sin egen oversettelse: "O Gud, giv livets Hellig ånd", men den er så annerledes at det er lite trolig at de to oversettelsene har noe med hverandre å gjøre.

Oversettelsen vi bruker har utelatt vers to i den engelske originalen. I min oversettelse går det verset slik:

Elias Gud, se på vår nød
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor
Den bringer lyset fra ditt ord
Forvandler livet her på jord
Send din ild.
Det er mulig at verset er utelatt på grunn av den uvanlige referansen til Elias Gud som kun er brukt en gang i Bibelen (3). Booth valgte sannsynligvis å bruke dette bildet fordi ilden er så sterkt tilstede i beretningene om Elia. På Karmel svarte Gud Elias bønner med en ild som slukte både offeret og alteret, og da Elias liv på jorden var over ble han hentet opp i en ildvogn (se gårsdagens refleksjon).

Selv om sangtekstene hadde en sentral rolle i trosopplæringen, er jeg usikker på om alle detaljene i Booths sanger var gjenstand for grundig teologisk refleksjon. Sannsynligvis er det viktigere og riktigere å spørre hva som er hovedbudskapet sangen formidler enn å lete etter teologien bak bruken av mer eller mindre poetiske utsagn i en enkelt linje.
 

Om jeg velger å se etter hovedbudskapet er det relativt lett å konkludere. Sangen «Send din ild!» formidler en tro på at den Ånd og ild som falt på pinsedagen ikke bare var noe for de første disiplene, men er en virkelighet og en opplevelse som er tilgjengelig for troende i vår tid. En slik tolkning vil også kunne legitimeres når vi vet at sangen var skrevet til en spesiell kampanje.

Dersom jeg velger å se på enkeltdetaljer, er det fort gjort å bevege seg inn i vanskelige teologiske områder. Det kan enkelt illustreres med å gå til sangens første linje: Å Kristus, guddomsflamme skjønn! (4). Både den norske oversettelsen og Booths original kan sees som et uttrykk for poetisk frihet, og ikke som et teologisk utsagn. Tolkes det teologisk, blir det fort mange spørsmål:

Er det Kristus eller Den hellige ånd som er den brennende, rensende flamme? Er det Guds Sønn eller Faderen som sender Den hellige ånd? (5) Døperen Johannes sa at Jesus skulle døpe med Den hellige ånd og ild (6), mens Jesus forkynte at han ville be sin Far om å gi disiplene en annen talsmann som skulle være hos dem for alltid (7). Benytter Booth seg av poetisk frihet, eller er det et uttrykk for at Booth ikke var skolert til å ta en kritisk, objektiv vurdering av sine egne teologiske formuleringer? (8)

Det blir enda flere spørsmål dersom vi følger originalteksten til linje to. Der heter det: "Thy blood-bought gift today we claim" (9). Hvilken gave er det snakk om? Ut fra konteksten må det være Den hellige ånds ild, men ble den kjøpt ved Jesu blod?

Løsepengeteorien er isolert sett gjenstand for tung teologisk debatt om ikke vi skal blande inn flere elementer. Samtidig er det vanskelig å forestille seg at Den hellige ånd hadde blitt sendt over alle mennesker dersom forsoningen ikke hadde funnet sted. Så da er det vel mulig å se Den hellige ånd som gaven som er tilgjengelig som en konsekvens av Jesu offer? Er det mulig at Booth ikke benytter seg av en poetisk frihet, men er helt bevisst også i de små detaljene? Dersom vi går tilbake til Greens konklusjon at Booth mer og mer så helliggjørelsen som det grunnleggende aspektet i forløsningslæren i «begge verdener», vil det ikke være mulig å skille resultatet av Jesu død og Den hellige ånds utgytelse fra hverandre. De er riktignok to hendelser på den frelseshistoriske linje, men for Booth er de uløselig knyttet sammen. For ham og hans bevegelse, er det nettopp «blod og ild» det handler om.

William Booths liv og tjeneste var preget av en generell pragmatisme. Denne tok han også med seg inn i økumeniske sammenheng. Laura Petri kommenterer at han fikk kompliment av kardinal Manning for den økumeniske teologien sin (10). Pragmatismen og det faktum at han ikke var fagteolog, kombinert med at han advarte sine offiserer mot å delta i teologiske debatter, har etterlatt et inntrykk av Booth ikke var opptatt av teologi. I følge Roger Green er denne oppfatningen direkte feil: Selv om Booth teknisk sett ikke var skolert teolog var han likevel ledet av en teologisk overbevisning som var svært viktig for ham.(11)

Jeg mener at det kommer tydelig til uttrykk i sangene hans. De gjengir ikke bare en et aspekt av hans teologi, men selve essensen. Om oppdraget kan defineres som «suppe, såpe, frelse», finner teologien sin definisjon i «blod og ild». Og den teologien kan til og med synges med grunnleggerens egne ord!


Dagens 'manna' må bli:
Send din ild!

---------------------------------------------
PS - denne kommentaren til "Å, Kristus, guddomsflamme skjønn" er en del av en artikkel om William Booths sanger på norsk som jeg skrev til boken: "Så lenge... - William Booth for 100 år siden ... og i dag" i 2012

FOTNOTER

(1) Dahlstrøm: "Ord i samklang" 1991 s 146.
(2) Som sitert i Barnes: "Words of William Booth" 1975 s 46
(3) 2 Kong 2:14
(4) Engelsk: Thou Christ of burning, cleansing flame
(5) Jfr filioque-striden som førte til det store skisma i 1054 e.Kr. Den handlet om Den hellig ånd var utgått fra Faderen eller fra Faderen og Sønnen.
(6) Matt 3:11
(7) Joh 14:16
(8) Green: War on two fronts s 99
(9) Oversatt: Vi gjør hevd på din blodkjøpte gave!
(10) Laura Petri: ”Perlefiske” s. 105
(11) Green: War on two fronts s 96

torsdag 30. juli 2015

Ild – et bilde på Den hellige ånd

I Frelsesarmeens tradisjon har ilden alltid vært i fokus – ikke bare fordi mottoet er «Blod og ild», men fordi blod og ild symboliserer viktige teologiske sannheter. Ilden hadde også et tydelig fokus under et av møtene på den internasjonale kongressen «Boundless» for noen uker siden. Enkelte opplevde de visuelle effektene i sterkeste laget, men ild er et sterkt symbol. Samtidig er det viktig å huske at den ilden som her beskrives, er den ikke fortærende ilden – de gangene den er fortærende, er det akkurat det som har vært Guds hensikt.

Koblingen mellom Guds nærvær og ild ser vi mange ganger i Det gamle testamente. Tidligere i denne serien har jeg nevnt møtet mellom Moses og Herren i den brennende tornebusken (1). Da Moses mottok reglene for Gudsdyrkelsen var det viktig at det alltid skulle brenne en ild på brennofferalteret (2) – et symbol på Herrens nærvær og ildens rensende funksjon i kombinasjon med offeret. Jesaja opplevde renselse ved at glødende fra Herrens alter ble ført til munnen hans av en seraf (3). Og Elia – ildsprofeten framfor noen, opplevde både den fortærende ilden som slukte offeret (og alteret m.m.) på Karmel (4), og den ikke fortærende ilden som hentet ham og førte ham bort fra jorden (5).
 

Johannes døperen koblet ilden med Den hellige ånd da han presenterte og profeterte om Jesus:
Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild.
Matt 3:11
Og på pinsedagen gikk denne profetien i oppfyllelse: 
Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd
Apg 2:3-4a
I dagligtale snakker vi om mennesker som brenner for noe. Den hellige ånds ild har akkurat den effekten på dem som tar imot den. Disiplene som tidligere stengte seg inne «av frykt for jødene» (6), lot seg ikke lenger stoppe av verken trusler eller tortur. «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt», sa Peter på vegne av de troende (7). De brant for å formidle det forvandlende evangeliet. Denne samme brannen må Jeremia ha erfart, for han sa:
«Jeg vil ikke nevne hans ord eller lenger tale i hans navn», da er hans ord som en ild i mitt hjerte, en ild som stenges inne i mine bein. Jeg blir utslitt av å holde det tilbake; jeg klarer det faktisk ikke.
Jer 20:9 (8)
Her ser vi også den tydelige koblingen mellom ild og språk – jfr. «tunger av ild».

Ingen klarer å holde «ilden brennende» over lengre tid utelukkende ved menneskelig entusiasme. Det er her Den hellige ånds ild kommer inn. Det er kun den som kan holde meg gående.

Dagens ‘manna’:

Det er ilden som holder meg brennende.
-----------------------------------
(1) 2 Mos 3:2
(2) 3 Mos 6:6
(3) Jes 6:6-7  NB interessant med koblingen mellom serafen og den rensende ilden - se Hebr 1:7
(4) 1 Kong 18:38
(5) 2 Kong 2:11 NB det var også en "storm"
(6) Joh 20:19
(7) Apg 4:20
(8) Min oversettelse fra New International Version. Bibelselskapets oversettelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.Aldri mer skal jeg tale i hans navn.» Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.Den var innestengt i knoklene mine.Jeg strevde for å stå imot,men jeg greide det ikke. (Jer 20:9)

tirsdag 28. juli 2015

Vind – et bilde på Den hellige ånd

Jeg tar for meg bildene på Den hellige ånd i tilfeldig rekkefølge. Hver på sin måte tilfører de ny innsikt i hvem Den hellige ånd er og hva som er hans funksjon. Når jeg i dag stanser for vinden, forbinder jeg den først og fremst med kraft. Helleristninger viser at menneskene tidlig oppdaget hvordan de kunne gjøre seg nytte av vindens kraft ved å sette seil på båtene. Sterke naturfenomen ble ofte koblet med gudenes aktivitet (1).

Også i jødisk-kristen tro er naturfenomenene forbundet med måter Gud åpenbarer seg på (2). Samtidig er det viktig hendelse i Elias liv som viser at Gud ikke automatisk er knyttet til et naturfenomen. Da Herren skulle gå forbi Elia var han ikke i stormen, jordskjelvet eller ilden, men i den skjøre stillheten (3).

Likevel er vind det første de 120 merket da Den hellige ånd kom på pinsedagen:
Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.
Apg 2:2
Det er ingen overraskelse. I betydningen av det hebraiske Ruach og greske Pneuma er «ånd» og «vind» synonymer i likhet med «pust». Det er også interessant at Jesus under samtalen med Nikodemus sa:
Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra, og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.»
Joh 3:8
Dette er sagt i sammenheng med undervisningen om å bli født påny. Den som er født av Ånden blir som Ånden – det vil si at han ved å bli ledet av vinden, blir som vinden. Jeg har møtt mennesker som har sagt ting og gjort gjerninger som bekrefter dette bildet. Menneskelig sett aner jeg ikke hvor det de bidrar med kommer fra, men fordi de er født av Ånden og ledes av Ånden, ser jeg bildet – og jeg vet at de kommer til å fortsette å gjøre uforutsette ting – med andre ord – jeg vet ikke hvor de farer hen.

Det er også interessant at englene forbindes med vind:
Om englene sier han:
Han gjør sine engler til vinder,
sine tjenere til flammende ild.
Hebr 1:7
Og ettersom englene er våre medtjenere, skal vinden og ilden også prege mitt liv.

Dagens ‘manna’:
Hellighetslivet leves midt i vinden!
---------------------------------
(1) Jfr for eksempel ble lyn og torden i Norrøn mytologi forbundet med Tor med hammeren.
(2) Hvordan Gud åpenbarer seg blir kalt for Teofani. I jødisk-kristen tradisjon er Bibelen hovedkilden.
(3) Jfr 1 Kong 19:11-12

onsdag 27. mai 2015

Det var kaldt

Overskriften passer på veldig mye av det jeg har opplevd i friluft den siste tiden. Bortsett fra den fantastiske dagen vi hadde på Kristi himmelfartsdag, har det meste av mai regnet eller blåst bort. Likevel – både inne og ute har jeg møtt mye varme.

Den doble betydningen som ofte ligger helt oppe i dagen i Johannesevangeliet, blir ekstra tydelig når han følger opp Peters første fornektelse med ordene «Det var kaldt!».
Ja, det kjentes helt sikkert slik for Peter både utvendig og innvendig. Hvor skulle han nå søke «varme»?
Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem.
Joh 18:18
Det er forunderlig at Peter søker varme ved «fiendens» bål. Det ligger en veldig kontrast i den enheten som er fokuset i Jesu bønn for alle sine i det forrige kapittelet, og det at Peter nå sto og «varmet seg sammen med dem». Det var ikke for å inkludere «dem» i sin varme, men for å «låne» litt av deres. Femti dager senere ble bildet snudd. Da sto 3000 mennesker og kjente på den gysende kulden i sitt indre og spurte Peter: «Hva skal vi gjøre?» 
Da kunne Peter invitere dem inn i fellesskapet og varmen av Den hellige ånds ild.

Dagens ‘manna’ er to spørsmål:

Hvor søker jeg varme?
Søker mennesker varme hos meg?
-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 27. mars 2013

Har du sjekket batteriet?

Vi er mitt i en hytte-sesong. Alle hytter skal ha brannvarslere, men hvem sjekker batteriene?

Selv for 40 år siden hadde jeg nok en vag formening om hva ordet ”Kvalitetssikring” betyr, men få ord har fått mer oppmerksomhet i årene som har gått siden. Alt skal kvalitetssikres. Og skulle det dukke opp hestekjøtt i lasagnen, letes det etter brist i produsentens kvalitetssystem eller om det skyldes menneskelig svikt i bruken av det. 


Det kan bli mye byråkrati av sånn, men kvalitetssikring er nyttig – også på det åndelige området. Ofte kan et enkelt spørsmål være nok (1).

Kvalitetssikring var en viktig del av tjenesten til Paulus. Blant annet reiste han rundt og ”sjekket batteriene”:

«Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?»
Apg 19:2
De tolv disiplene i Efesos hadde ikke engang hørt om Den hellige ånd, så spørsmålet var både berettiget og viktig. Men det er viktig at kvalitetssikring ikke bare blir ord, men at ordene blir omsatt i handling. Akkurat det var en av kvalitetene som kjennetegnet Paulus. De tolv ble veiledet videre og ble døpt både i vann og Ånd. Først når handling følger ord er kvaliteten sikret. 

Dagens ’manna’:
Jeg ønsker å stille det viktige spørsmålet
– NB Røkvarslerbildet må ikke trekkes for langt: Troens røkvarslere skal ikke hjelpe meg til å slukke brann, men varsle meg slik at jeg kan føre mer ved til bålet! ;-)
--------------------
(1) Se refleksjonen ”Vitne eller evangelist”
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

tirsdag 5. februar 2013

Hva var motivasjonen?

Jeg har veldig mange interesser, og det er hyggelig når jeg møter noen som deler interessen. Jeg kan bli entusiastisk når jeg snakker om språk og fascinasjonen over grammatikk, men jeg kan la være. Interessen for snekring og gamle bygg kan få meg til å gå varm når jeg prater, men jeg kan la være. Nevn en forfatter som jeg kjenner godt, og så er det ”på ’an igjen”, men jeg kan la være. Det samme gjelder emner innen musikk eller politikk, men jeg klarer å la være. 
Men jeg identifiserer meg med Peter. Da Rådet påla ham og Johannes om å ikke forkynne eller undervise i Jesu navn, svarte han:
«Døm selv om det er rett i Guds øyne å adlyde dere mer enn ham. Men vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.»
Apg 4:19-20
Det er spennende at Peter bruker lydighet til Gud som argument. Jeg er ikke i tvil om at lydighet er en del av bildet, men overfor Rådet ville det være vanskelig å argumentere med det jeg antar var den egentlige drivkraften. Men lydighet mot Jahve var et språk Rådet forsto – i hvert fall var det én som forsto, men Gamaliel kommer jeg tilbake til senere. Om Peter hadde blitt spurt om det var en motivasjon i tillegg til lydigheten, ville han sannsynligvis sitert Jeremias opplevelse:
Jeg sa: «Jeg vil ikke tenke på ham.
Aldri mer skal jeg tale i hans navn.»
Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte.
Den var innestengt i knoklene mine.
Jeg strevde for å stå imot,
men jeg greide det ikke.
Jer 20:9
I gammeltestamentlig tid var Ånden kun for noen få utvalgte – men i dem brant den! Jeg er overbevist om det også var Peters viktigste motivasjon.

Dagens ’manna’:
Jeg kan heller ikke la være å tale i Jesu navn – og det handler om lydighet og ild.
------------------------------------------------
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

tirsdag 15. januar 2013

Tunger av ”ild”

Jeg er vokst opp med ”Blod og ild”. Både på søndagsskolen og på juniorsoldatmøtene ble det undervist om Jesu blod og Den hellige ånds ild. Det festet seg fort, og det var lett å finne bilder av blodets og ildens symbolikk i beretninger både i GT og NT. Ved viktige hendelser – gjerne frelseshistoriske vendepunkt, talte Gud ofte gjennom ild. Derfor hører ilden ”naturlig” hjemme i pinseberetningen:
Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
Apg 2:3
Koblingen mellom ilden og Den hellige ånd er tydelig, men er det nødvendigvis sikkert at ilden er begrenset til et signal om Den hellige ånds nærvær?

Det er flere grunner til at jeg de senere årene har våget å stille spørsmålet. Johannes sa aldri om Jesus at han skulle døpe med ”Den hellige ånds ild” – derimot: Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild (Matt 3:11b). Kan bindeordet ”og” tyde på at ilden er et ”tillegg” til Den hellige ånd? I så fall – hva er dette tillegget?

Jeg har skrevet litt om dette før (1), for det er veldig ofte kobling mellom ild og engler i Bibelen. Hebreerforkynneren er ett eksempel: Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder, sine tjenere til flammende ild. (Hebr 1:7). Da Peter ville forsvare Jesus i Getsemane, sa Jesus: «Tror du ikke jeg kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt 26:53). Er det ikke slik at de ressurser som mennesket Jesus kunne be sin Far om å sende også står til vår disposisjon?

Englene er våre medtjenere (jfr Åpenbringen 19:10) og ilden på pinsedag kan være et signal til de 120 om at ”vi er sammen med dere i oppdraget”. Jeg ser faremomentene med engledyrkelse, og det er viktig at de kun blir sett som medtjenere, men jeg liker tanken om at pinsen frigjør alle gode krefter (2). Vi trenger det også i dag!!!

Dagens ’manna’:

Send din ild!
_______________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne.
(1) Se refleksjonen: Ild
(2) Englenes rolle er også tydelig i GT - som f. eks.:
For han skal gi englene sine befaling
om å bevare deg på alle dine veier.

Salme 91:11 

søndag 13. januar 2013

Tunger av ild

What is your mother-tongue? Spør engelsktalende når de vil vite hva som er morsmålet mitt. I mange land er tunge synonymt med språk – blant annet i russisk. En person som taler flere språk kalles for en polyglott. Det kommer fra gresk og er sammensatt av poly= mange og glossa = tunger. Også ”glossa” har vi på norsk, for hvem kan vel noen gang glemme barneskolens mareritt: ”gloseprøvene”

Fra pinsedagen leser vi:

Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.
Apg 2:3
Vanligvis er det ”ilden” som får mest fokus, og jeg kommer tilbake til det i morgen, men jeg synes det er veldig spennende at den kommer i form av ”tunger”. Assosiasjonen til Johannesprologen kommer umiddelbart: Ordet ble menneske. Den hellige ånd kommer og blir ”menneske” gjennom oss som tror.

Det er også spennende å legge merke til delingen. Opprinnelig var det én tunge, men den delte seg og satte seg på hver enkelt. Det er likevel den samme Ånd. Dette åpner for flere tolkninger: 

  1. Den hellige ånd gir en individuell opplevelse 
  2. Det individuelle understrekes ved apostlene talte forskjellige tungemål 
  3. At den ene tungen kan dele seg og bli til mange tungemål, kan også være et signal om at den kan samles igjen i én tunge, i ett språk som alle forstår – med andre ord at Den hellige ånd hever Babels forbannelse. Åndens språk er noe som kan forstås uavhengig av jordisk språklig bakgrunn. Jeg har opplevd det selv i møte med mennesker. Selv om vi ikke felles menneskelig språk, så er det likevel en noe som deles gjennom Åndens enhet. Det skapes ”fred” av sånn. Kanskje det er derfor ”duen” er symbol både for Den hellige ånd og fred?
Dagens ’manna’:
Den hellige ånd hjelper meg å forstå andre ved hjelp av Åndens språk.
________________
Refleksjonen er en del av en reise gjennom Apostelgjerningene med fokus på samspillet mellom Den hellige ånd og de første kristne

søndag 29. april 2012

Lost in translation?

For noen dager siden skjønte jeg ikke tegneserieruta ”Insanity Streak” i Vårt Land. Skiltet sa ”Haren og skillpadda” og tegningen viste ei skillpadde på restaurant som klaget over ”håret i suppa”. Det burde aldri vært trykket i ei norsk avis. Hår på engelsk (hair) har identisk uttale med hare (hare). Poenget forsvant – det burde vært droppet.


Men hva er poenget med denne lille innledningen?

Om noen måneder et det 100 år siden William Booths død. I den forbindelse skal det gis ut ei bok, og jeg har en artikkel om de to mest brukte sangene. På originalspråket er det fire vers, og jeg lurer litt på hvorfor et av versene er droppet på norsk. Poengene lar seg oversette, og min tolkning går verset slik:


Elias Gud, se på vår nød
Send din ild!
Vi trenger den i liv og død
Send din ild!
Den renser bort hvert syndespor
Den bringer lyset fra ditt ord
Forvandler livet her på jord
Send din ild.
Ilden er ofte knyttet til Guds åpenbaringen. Overfor Elia viste Gud seg i ild da han hentet ham opp i ei ildvogn og da han fortærte offeret på Karmel. Den fortærende ild er den rensende ild. Det tror jeg også er poenget til hebreerforkynneren:

For vår Gud er en fortærende ild.
Hebr 12:29

lørdag 11. februar 2012

Håndspåleggelse

Finnes det en link mellom renselsesbad og håndspåleggelse?

Spørsmålet har ’hvilt’ siden i går:
    Vi vil ikke på nytt legge grunnvollen … med undervisning om renselsesbad og håndspåleggelse
    Hebr 6:1-2
I likhet med ’renselsesritualene’, hadde også ’håndspåleggelse’ en plass i den gamle pakt. Na’aman forventet at det var det Elisja ville gjøre da han oppsøkte ham med hudsykdommen sin*. Begge ’tradisjoner’ hadde opphav i åndelige forordninger, men var begrenset til en utvalgt gruppe.

Håndspåleggelsen i den nye pakt ble benyttet til å formidle Den hellige ånd** – som nå, i likhet med renselsen, var kommet til alle. På sett og vis er dette identisk med undervisningen om ’Blod og ild’ = deler av den grunnvollen som vi oppfordres til å gå videre fra.

Fra første vers er Hebreerbrevets hovedfokus å vise at det som nå er universelt, har røtter i den gamle pakt. Jeg kan lære mer om det som er kommet ved Jesus ved å studere det gamle testamentets skikker – og vis a versa.

Dagens ’manna’:
    Blod og ild hører med til troens grunnvoll
_______________________________
* 2 Kong 5:11 «Jeg trodde han selv ville komme ut til meg, stå fram og påkalle Herren sin Guds navn, føre hånden fram og tilbake over det syke stedet og fri meg fra sykdommen.»

** F. eks. Apg 8:17 Nå la de hendene på dem, og de fikk Den hellige ånd.

tirsdag 28. juni 2011

Skal det være lunkent?

”Vil du ha kaldt eller lunkent vann?”

Spørsmålet fikk jeg på et spisested i Moskva for et par måneder siden. Jeg var glad fordi jeg slapp å drikke iskaldt vann som jo er en ”selvfølge” på tilsvarende steder i Norge. De siste par årene har jeg begynt å foretrekke romtemperert vann, og det var tydeligvis blitt et vanlig valg for moskovitter også.

Å velge et ”lunkent” alternativ blir framholdt som en lite attråverdig løsning i Bibelen. Antakelig fordi ”lunken” i tillegg til å bety ”temperert” kan tolkes som likegyldig eller laber. Jeg møter mange ”ildsjeler” i Norge. I Frelsesarmeen er det også mange av dem, og mange lever etter oppfordringen:
    ”Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren!
    Rom 12:9-21
I går ble jeg ”sendt ut” på nytt. Etter noen dager der jeg sammen med mange har fått være med på det kristne åndedrettets ”innpust” (inn til Kristus), kom ”utpustens”: ”GÅ!” – formidlet av Kommandør Clive Adams på vegne av troens opphavsmann og fullender.

I en slik ”ordre” er det lite rom for lunkenhet - og godt er det!

mandag 25. april 2011

Brann i hjertet

Overskriften er nok til at halve Bergen kommer i hallelujastemning, men det handler om en helt annen brann.

Denne påskehelgen har vi vært i Nässjö. I alle møtene har jeg startet forkynnelsen i juleevangeliet. På skjærtorsdag fokuserte jeg på Lukas 2:4 hvor det står at de dro
fra Nasaret til Betlehem. Mitt poeng var at det måtte skje slik at brødet fra himmelen kunne fødes i ”Brødhuset”:

Dersom Jesus er livets brød, og han gir oss sin kropp (symbolisert med brødet) slik at han skal bli en del av oss, og vi en del av ham, så betyr det at vi er Jesu brød i verden i dag. Da må også vårt ”hem” være et ”Betlehem” – et brødhus hvor mennesker finner livets brød.

På langfredag gikk jeg fra Luk 2:7 med den svøpte Jesus fram til korset hvor hans favn var utstrakt – for så å bli svøpt igjen etter at han var død. Det er en tendens til å begrense Guds kjærlighet og skjule korset ved å ”svøpe” Jesus i stedet for å løse ham og la ham gå.

Påskefesten på lørdag var en flott samling hvor alle generasjoner var representert. Da var det naturlig å gå fra bildet hvor gjeterne fant foreldrene og barnet (Luk 2:16) til profetien fra Malakia 4:6 om at Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene. Det ligger vekkelse i luften når det skjer!

På påskemorgen gikk veien fra Maria som gjemte ordene i sitt hjerte (Luk 2:19 & 51) til Emmausvandrerne som konkluderte:
    «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»
    Luk 24:13–35
Forutsetningen for at hjertet mitt skal stå i brann er at jeg har tatt imot noe som ligger bevart der og som vekkes til live i møte med det hellige! Det brant i mitt og manges hjerter i Nässjö i går!