La oss velge velsignelsen . . .

Det har blitt noen tårer det siste døgnet. I går morges ble jeg informert av min gode bror i Herren, Eduard Lebedev, at hans far ble drept sammen med en annen soldat da de kjørte mat til de stridende styrkene ved fronten, en tredje soldat overlevde.

I 2007 sendte Magna i egenskap av aspirant-sekretær hans foreldre Tatiana og Andrei Slashov til Frelsesarmeens offisers-skole. To flotte mennesker med hjerte for Gud og mennesker. Trøsten er at Andrei nå er hjemme hos Herren, det vonde er at det skjer i en totalt meningsløs krig, og at det berører så uendelig mange på begge sider av grensene. Nå har den for oss fått et ansikt – og det gjør vondt.

Men vi kan gjøre noe mer enn å «blande våre tårer med tårene til dem som gråter». Det vil vi gjøre og det skriver jeg mer om i et innlegg, som jeg legger inn etter at dette er lagt ut. I tilknytning til Gowans vers, er det nærliggende å tenke på Bjørn Eidsvågs sang «Eg ser!» Vi kan gjøre som Jesus – å stå sammen med dem som sørger og lider.

La oss velge velsignelsen og ikke forbannelsen, livet og ikke døden – slik at vi lever mens vi gjør det!*

___________________________

Postet på FACEBOOK

* "Se, i dag legger jeg fram for dere velsignelse og forbannelse" 

5 Mosebok 11:32

Rekkeviddeangst?

Det er sommer. Mange har ferie og «lader batteriene». Noen kjører også el-bil og da hender det at man kommer i situasjoner hvor man angrer at man ikke ladet på den forrige ladestasjonen som ble passert. Når jeg den neste?

I nyhetene kan vi høre og lese om muligheten for kraft-rasjonering til vinteren. Noen blir urolige både for den muligheten og for hvor høy pris det blir for den kraften som blir tilgjengelig.

Også i et åndelig perspektiv er det viktig å ta tid til å lade batteriene - og det er gratis.

Dagens Bibeltekst handler om kvinnen som rørte ved Jesu kappe. Markus beskriver det som skjedde slik: 

«I det samme merket Jesus at en kraft gikk ut fra ham» (1)

Det gode med å ha Jesus som ladestasjon, er at han er til stede overalt. Jeg trenger ikke å bekymre meg for rekkeviddeangst når han har lovet at han er med oss alle dager (2).

Moses minnet israelittene om dette: «Som dine dager er, skal din styrke være» (3). Ned gjennom tidene har mennesker gjort erfaringer som bekrefter at disse løftene faktisk holder. Det betyr ikke at alle dager er lette, men at det «det går ut en kraft fra ham» som kan hjelpe oss gjennom alt.

Velsignet ladedag!
_____________________________________________

(1) Markus 5:25-34

(2) Matteus 28:18-20

(3) 5 Mosebok 33:25b

_____________________________________________

Publiser på Facebook 

Identitet, lidenskap og pasjon

Jeg tror ordet ‘lidenskap’ er i ferd med å miste terreng til fordel for ‘pasjon’ i språket vårt, og jeg vet ikke om alle umiddelbart ville forstå spørsmålet «Hva er din lidenskap?» eller for den del «Hva er din pasjon?» - jeg tror det fortsatt er mulig å spørre «Hva brenner du for?» (1). Jeg liker det uttrykket. Vi er forskjellige personligheter, men du trenger ikke å være utadvendt for å brenne for noe. Jeg kjenner innadvendte mennesker som er lidenskapelig engasjerte i det de er opptatte av.

I forrige uke fokuserte jeg på ‘tunger av ild’ som satte seg på disiplene på pinsedagen. Når mennesker skal bevege seg i samme retning mot et felles mål, er det en forutsetning at de kan kommunisere på et felles språk. Forvirringen i Babel er et eksempel på hva som kan skje når folk ikke forstår hverandre (2). På pinsedagen mottok folk en tunge, et språk som på en måte opphever Babels språk-forvirring - plutselig kunne de forstå det de hadde lært og de kunne formidle det på en forståelig måte. Det var et samlende språk av ild, av lidenskapelig kjærlighet og pasjon som åpnet innsikt i guddommelige sannheter.

Når jeg leser om William Booth, ser jeg en veldig lidenskapelig person. Hvis jeg kunne ha spurt ham hva hans pasjon var, er jeg sikker på at han ville ha svart "Verden for Gud!" eller ganske enkelt "Sjeler!". Jeg er også overbevist om at denne brennende lidenskapen holdt ham i bevegelse mot målet gjennom hele livet. Det jeg brenner på, vil hjelpe meg å opprettholde framdriften, slik at det beveger meg i retning av målet.

Derfor er det viktig for meg å sjekke ‘temperaturen’ på ilden i livet mitt jevnlig.

I ørkenen glemte israelittene i en periode at de var på reise mot et mål. Og ved fjellet Horeb hadde de oppholdt seg så lenge at Gud måtte snakke direkte til dem igjen:

«Dere har oppholdt dere lenge nok ved dette fjellet. Bryt nå opp og dra…»
5 Mosebok 1:6-7a

På samme måte trengte de første disiplene hyppig påfylling av Den hellige ånd for å holde ilden brennende (3) slik at de kunne bevege seg i Ånden. Dersom de trengte det, trenger jeg det også, fordi jeg trenger lidenskapen, trenger jeg ilden.

Dagens 'Manna':

Jeg trenger ild for å være i brann

--------------------------------
(1) Se også: "For kjærligheten er sterk som døden, lidenskapen er ubøyelig som dødsriket. Den brenner som flammende ild, en Herrens brann. Veldige vann slukker ikke kjærligheten, elver skyller den ikke bort." Høys 8:6-7
(2) 1 Mosebok 11:1-9
(3) Apg 4:31

Hva gjorde forfedrene?

ENGLISH
Jeg ser at NRK kjører en ny sesong av «Hvem tror du at du er?» der kjente personer får hjelp til å «klatre i slektstreet». Slekt er viktig, og i forlengelsen av gårsdagens refleksjon vil jeg stanse for det Paulus sa om sin slekt:

Gud, som jeg tjener med en ren samvittighet slik som mine forfedre.
2 Tim 1:3b

Paulus forteller ganske mye med denne setningen.
At forfedrene tjente Gud med en «ren samvittighet», er en anerkjennelse av at de tjente Gud i samsvar med den åpenbaringen de hadde. Jeg regner med at deres rene samvittighet handlet om at det var «uklanderlig i sin rettferdighet etter loven» (1) – det samme vitnesbyrdet Paulus ga seg selv før han møtte Jesus Kristus.

Det er også sannsynlig at Paulus verdsatte deres trofasthet, og at denne velsignelsen ble videreført i generasjoner og nådde fram til Paulus selv. Dette er i samsvar med Guds løfte i Moseloven:

Så vit da at det er Herren din Gud som er Gud, den trofaste Gud som holder pakten og viser kjærlighet i tusen ledd mot dem som elsker ham og holder hans bud.
5 Mos 7:9

Det var viktig å formidle tanken om en slik arv videre til Timoteus ettersom han også kunne glede seg over en tilsvarende velsignelse: «Jeg husker din oppriktige tro, som først bodde i din mormor Lois og i din mor Evnike, og jeg er overbevist om at den også bor i deg.» (2)

Jeg er takknemlige de av mine forfedre som har sådd velsignelse for kommende generasjoner, og med meg inn i denne dagen, er en bønn om at denne velsignelsen ikke skal stoppe meg meg, men fortsette å flyte fra generasjon til generasjon. Slik at dette løftet kan gå i oppfyllelse: «Min Ånd som er over deg, og mine ord som jeg har lagt i din munn, skal ikke vike fra din munn og ikke fra dine barns eller barnebarns munn, sier Herren, fra nå og til evig tid.» (3)

Dagens ‘manna’:

La velsignelsen strømme!

--------------------------------
(1) Fil 3:6
(2) 2 Tim 1:5
(3) Jes 59:21

Det handler om vanskeligheter og motgang

Da Magna i forrige uke delte tanker om sine forbilder under hellighetsseminaret vi ledet i Ukraina, var det interessant å merke at en fellesfaktor var hvordan de lever sine liv i vanskeligheter og motgang. Det er gjerne i slike tider at frukten blir mest synlig.

Verset jeg siterte i går handlet om å være plantet på riktig sted for å bære frukt i «rett tid». Jeremia tar opp tråden, og han skriver også om tidene når det er ekstra tøft:

Velsignet er den mann
som stoler på Herren
og setter sin lit til ham.
Han er lik et tre
som er plantet ved vann
og strekker røttene mot bekken.
Det frykter ikke når heten kommer,
løvet er grønt.
Det engster seg ikke i tørketider
og slutter ikke å bære frukt.
Jer 17:7-8

Når jeg vet hvor jeg har røttene mine behøver jeg ikke bekymre meg for de tøffe tidene.

«Den kjente forkynneren D.L.Moody ble en gang stilt følgende spørsmål: 
- Moddy, tror du at du har kraft og frimodighet nok til å gå i døden for Jesu navns skyld?
D.L.Moody, som ledet så mange mennesker til tro på Jesus, svarte praktisk og jordnært, slik han ofte gjorde det: 
- Nei, jeg har ikke den kraften i dag. For i dag har jeg ikke bruk for den. Men skulle den dagen komme at jeg blir kalt til å gå i døden for min Frelser, da vet jeg at han også da vil gi meg den kraften jeg trenger. 
Og så siterte han det bibelordet (1): ‘- Som dine dager er, skal din styrke være’.» (2)

Dagens ‘manna’:

Det handler om at frukten kommer når jeg trenger den.

-------------------------------------
(1) 5 Mos 33:25
(2) Jfr. Johnn R Hardang: «Som din dag er…»

Det handler om små glimt

Da Johannes skrev: «Men også mye annet har Jesus gjort. Skulle det skrives ned, hver enkelt ting, tror jeg ikke hele verden ville romme alle de bøker som da måtte skrives» (1), tror jeg ikke han siktet til de «fysiske» tingene Jesus gjorde. Selv om Jesu relativt korte liv var fullt av hendelser, burde det absolutt vært mulig å samle dette i noen bøker. 

Johannes derimot, så det åndelige mysteriet, og i likhet med Paulus (2), innså han at vi kun aner og griper glimt av det. Det er en trøst at selv noen glimt er nok til å gripe mysteriets kjerne. Da kommer jeg også til en erkjennelse av at her er noe som overgår alle verdens «bøker».

Slik er det også er det også med mysteriet «Hellighet». De siste dagene har jeg skrevet om å bli elsket tilbake til det opprinnelige Gudsbilde og om hvor «vakkert» det er. Jeg er klar over at det ekte Gudsbildet som vi er skapt i, også utgjør et lite glimt om hva hellighet er, men jeg mener at det er et veldig viktig glimt. Jeg er ikke alene om å mene det. Chick Yuill, som selv har skrevet flere bøker om hellighet, hevder at essensen og målet for Catherine Booths hellighetsforkynnelse, var gjenopprettelsen av Gudsbildet (3). Jeg tror han har rett i den konklusjonen.

I går brukte jeg et refreng fra en av Albert Orsborns sanger. Egentlig tror jeg det er mulig å finne sanger som illustrere de fleste aspektene av hellighet. I dag kommer siste del av et vers fra H. A. Tandberg. Linjene gjorde et sterkt inntrykk på meg i ungdomsårene, og det gjør de fremdeles:

Skue hans åsyn så lenge
at jeg forvandles ved det,
så at hans bilde kan trenge
dypt i mitt hjerte seg ned. (4)

Derfor kjenner jeg behov for å be som David:

Jeg minnes at du har sagt:
«Dere skal søke mitt ansikt.» (5)
Ditt ansikt søker jeg, Herre.
Salme 27:8

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om stadige glimt av Guds ansikt

---------------------------------
(1) Joh 21:25
(2) Nå ser vi i et speil, i en gåte, da skal vi se ansikt til ansikt. Nå forstår jeg stykkevis, da skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut. 1 Kor 13:12
(3) Chick Yuill i: Clifford Kew red.: “Catherine Booth – Her Continuing Relevance” IHQ 1990 s 52
(4) Fra sangen: «Jesus har bedt oss å komme» FAs sangbok 2010 #340
(5) Det er sannsynlig at David henviser til: «Men dersom dere søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel.» 5 Mos 4:29

Hva er viktig for landet?

Jeg tror dette spørsmålet viktig. Og jeg tror det var det som var bakgrunnen for jødenes anmodning i dagens vers:

Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned.
Joh 19:31

Ved første øyekast kan virke som anmodningen motivert av behovet for å komme i gang med feiringen, men jeg tror forklaringen ligger i en paragraf i Moseloven:

Når en mann får dødsstraff og han blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag. For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud. Du skal ikke gjøre urent det landet som Herren din Gud vil gi deg i eie.
5 Mos 21:22-23

Det var sannsynligvis ikke respekten for de døde, men uroen for at landet skulle bli «urent» som gjorde at jødene hadde hastverk. Det er isolert sett beundringsverdig at mennesker bryr seg om landet sitt, selv om settingen denne gang er bisarr.

Som de fleste leserne av bloggen kjenner til, bor vi nå i Moldova og føler oss hjemme her og ser utfordringer i dette landet. Samtidig er jeg i økende grad bekymret for Norge. Jeg tror at vi nordmenn gjør landet stadig mer «urent». Det skjer gjennom mistenkeliggjøring av alle og enhver. Den sprer om seg som en demonisk pest: Flyktninger er lykke-jegere. Asylsøkere konverterer for å få bli i landet. Russerne vil ta oss. Kristne som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, er homofobe, intolerante og følelsesløse og forstår ikke Jesu ord om nestekjærlighet. Det vet vi fordi folk som kjenner til et par vers i Bibelen, står fram som eksperter og påberoper seg en innsikt som Paulus innrømmer at han bare så konturene av. Vi er så livredde for at noen skal ta «rikdommen» vår at vi sporer fullstendig av i en diskusjon om tallet 8000. Den eneste redningen er at AP får 36,9% av stemmene ved valget… men først må vi se om det er flere av Utøya ofrene som må utvises. Det kan jo være at de kjente til planene og oppholdt seg der bare for å få sympati - at det går an å være så utspekulerte!

Jeg lar ironien stoppe der. Det vi egentlig trenger en god, gammeldags «Rusken-aksjon» der vi rydder opp og gjør rent, slik at de grunnleggende verdiene som de aller fleste innerst inne tror på (1), igjen kommer til heder og verdighet. Det begynner på «hjemmebane». Det begynner med mine og dine verdier.

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør landet «rent», begynn med meg!

----------------------------------------
(1) Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.
Fil 4:8-9
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Har jeg lov til å prøve Gud?

I historien om Jesus som ble fristet av djevelen leser vi:

Da tok djevelen ham med til den hellige byen, stilte ham ytterst på tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra!For det står skrevet: Han skal gi englene sine befaling om deg. Og:De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.»Men Jesus sa til ham: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.»

Matteus 4:5-7

Verset som Jesus siterer er hentet fra 5 Mosebok 6:16, og jeg tror det er viktig å ta på alvor i de fleste situasjoner vi står i. Hvorfor kan jeg da bruke over-skriften «Har jeg lov til å prøve Gud?» på et kapittel om givertjeneste?

Ganske enkelt fordi Gud selv åpner for det i et vers jeg siterte i del 1:

Kom med hele tienden til forrådskammeret
så det finnes mat i mitt hus.
Prøv meg på denne måten,
sier Herren over hærskarene.
Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser
og øse ut over dere
velsignelse uten mål.
Malaki 3:10

Her åpner faktisk Gud opp for å prøve ham.

Siden vi selv hadde opplevd stor velsignelse gjennom å følge tiende-prinsippet, valgte vi å oppdra barna våre etter samme prinsipp. Da eldstedattera vår, Silje, skulle ha sin første sommerjobb, bestemte hun seg for at hun ville teste ut tiendeprinsippet. Vi visste ingenting om dette, og det er en viktig informasjon med hensyn til fortsettelsen av historien.

Silje hadde jobbet på Jeløy og hadde fått utbetalt 7.000 kroner. Det var mye penger, men for en ung jente som får sin første ordentlige lønn, er 700 kroner også mye penger. Det holdt hardt, men hun la 700 kroner i en konvolutt som hun skulle ha med seg tilbake til korpset i Bergen. Men før hun reiste tilbake, hadde hun så fryktelig lyst å reise på en Bibelleir som Filadelfia-menigheten i Oslo skulle arrangere. Hun ringte til oss og spurte om lov til det, og fortalte at hun ville betale leiren selv nå som hun hadde penger selv. Magna og jeg syntes det var flott at hun ville reise på en ukes bibelleir, og bestemte oss for at vi ville spandere bibelleiren på henne. Vi meddelte den gode beskjeden og spurte henne hvor mye leiren kostet. Den kostet 700 kroner. Silje så med engang koblingen til prinsippet om at Gud aldri blir noen noe skyldig.

Men Silje skulle fortsette å lære.

Da hun kom tilbake til Bergen samme høst, fikk hun en vikarjobb på Fretex og første lønning var 1.100 kroner. Silje mottok pengene og så på de 110 kronene som skulle legges i konvolutten. Det var mange McDonalds menyer den gangen. Nølende la hun de 110 kronene på bestemmelsesstedet. Nesten i samme øyeblikk ringte en venninne:

- «Silje, kan du ta avisrunden min på lørdag, så skal du få 110 kroner!»

Det var egentlig ikke så rart å bli bedt om å ta en avisrunde, men at venninnen ikke rundet ned til hundre, men i stedet tilbød 110 kroner, ble en sterk påminnelse om at Guds prinsipper fungerer. Silje hadde lært noe veldig viktig. Det betød ikke at hun forventet å få igjen alt hun ga, men hun hadde forstått at Gud vil øse ut velsignelse uten mål. Det viktigste er kanskje oppdagelsen av at de største verdiene faktisk ikke handler om kroner og øre, men om gleden og velsignelsen ved å gi.

Det hører med til historien at Silje gjorde en litt underlig oppdagelse da hun flyttet hjemmefra til et stort korps og fikk sin første heltidsjobb som kassadame på et supermarked. Hun ble godt mottatt i korpset og fikk sitt givernummer på lik linje med alle de andre soldatene. Korpset hadde mange soldater med høye lønninger. I og med at giverne var registrert med nummer og dermed var anonymiserte, ble giverlisten offentliggjort. Silje regnet med at hun som minstelønnsmottaker ville havne blant de giverne som ga minst. Hun fikk derfor sjokk da hun var blant topp tre!

Noen, ja, ganske mange, hadde ikke forstått det hun hadde forstått.

Og – det kan være enda en god grunn til å skrive dette lille heftet.

Har jeg selv prøvd Gud på dette området?

Det har hendt ved noen få anledninger at jeg har tatt meg frimodigheten å minne Gud om det han har sagt, men som oftest har det holdt i massevis å bare vente på ham. Noen ganger har han svart med mye mer enn jeg kunne håpe på. Men la meg gi et eksempel på en gang jeg «minnet» ham på løftet hans:

Sommeren 1995 fikk jeg en sum penger som ikke var «lønn». Det dreide seg om 20.000 kroner, og jeg ville bruke pengene til å dekke gjeld. I og med at det ikke var lønn, og dermed ikke «forventet inntekt» i korpset, valgte jeg å gi tienden til en person som var i pengenød, og jeg vet at pengene ble til velsignelse. I slutten av september fikk jeg en stor utgift, og jeg manglet akkurat 2.000 kroner for å slippe å be om forskudd på lønn eller ta opp et lån. Da sukket jeg til Vårherre og minnet ham om verset fra Malaki.

Like etter dukket Ola Grytten opp på kontoret mitt. Han hadde med seg en konvolutt og sa:

- «Da jeg ba i morges ba Gud meg om å oppsøke deg og gi deg 2.000 kroner, her er de!» .

Det ble en god erfaring for oss begge to.

Jeg opplevde nesten det samme som Kornelius da han var i bønn, og en engel kom på besøk. På Kornelius spørsmål «Hva vil du, Herre?», svarte engelen:

«Dine bønner og gaver til de fattige har steget opp til Gud, så han er blitt minnet om deg».
Apostelgjerningene 10:4

Hvorfor nevner jeg dette verset?

Ganske enkelt fordi givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet. Motivasjonen for å gi må aldri løsrives fra Gudsrelasjonen. La meg gi enda et eksempel på hva jeg mener:

Da jeg reiste til Frelsesarmeen offisersskole i 1974 hadde jeg ikke mye penger. Det var i tillegg slik at vi måtte samle inn penger som skulle dekke deler av skoleoppholdet. Dessuten reiste jeg til London, og der fant jeg fort ut at alle de 103 andre i min sesjon hadde en annen form for støtte enn den jeg hadde. Min mormor hadde riktignok lagt til side 500 kroner som hun ga til meg med følgende beskjed:

- «Her har du 500 kroner, Jostein, og de skal du ikke betale tiende av, for det har jeg allerede gjort».

Jeg hadde bodd hos mine besteforeldre i et par måneder for å jobbe og legge opp litt penger til offisersskolen, og mormor hadde så «vondt av» at jeg betalte tiende hver gang lønningen kom. Hun mente jeg ville trenge alle pengene på skolen. Jeg klarte ikke berolige henne med forsikringen om at «Det ordner Herren!»

Derfor betalte jeg også tiende av de 500 kronene hun hadde gitt meg. Jeg hadde jo ikke gitt tiende av de pengene, det var det hun som hadde gjort. Men jeg fikk aldri «bekjent» det for henne. Herren hentet min omsorgsfulle mormor hjem til seg rett etter at jeg var ferdig på offisersskolen!

Jeg kan ikke huske at jeg snakket om den private økonomien min da jeg kom til skolen, men noen må ha oppdaget at jeg hadde lite penger. Kanskje noen så at jeg bare hadde én uniform, eller at jeg valgte et enkelt og billig måltid når vi var ute? Uansett – plutselig kunne det dukke opp en konvolutt med penger som ble stukket inn i glipen under døren inn til rommet mitt - jeg var aldri helt blakk.

Men her er jeg nødt til å fortelle historien om en av mine hverdagshelter: William D. Rickles.

William D. Rickles var en trofast soldat som bodde i havnebyen Hove helt sør i England. Han var den soldaten som flere år på rad hadde samlet mest penger under Frelsesarmeens selvfornektelsesuke i England. Han og kona, som var barnløse, støttet trofast hjemkorpset sitt, og Williams store lidenskap var lydbåndopptak. Han var leder av «The Salvation Army’s Tape Fellowship» som forvaltet en skatt av gamle lydspor – noen av dem var helt unike fordi de var tatt opp av frivillige entusiaster. Dette var primært intervjuer og taler mm.

På midten av 60-tallet bestemte ekteparet at de ville støtte «offisersskolens fattigste kadett» fordi de opplevde at Gud minnet dem om det. Det var offisersskolens ledelse som identifiserte kandidaten til den ærefulle(?) tittelen. De to årene jeg var på skolen, var det visst nok et enkelt valg – det ble meg. Egentlig opplevde jeg det som er et paradoks, for jeg kjente meg så uendelig rik også før dette skjedde – og nå kom det hver måned 4 pund fra en for meg, helt ukjent person.

En gang i løpet av de knappe to årene jeg var i London fikk jeg anledning til å besøke William D. Rickles og frue i deres hjem. At jeg ikke har konas navn er helt naturlig. Det var sjelden at fruene ble tiltalt med sitt eget navn – hun var «Mrs William D. Rickles», og ble tiltalt som Mrs Rickles også av sin mann.

Men denne lille historien tar jeg med på grunn av det William sa da jeg takket ham:

«Det er ingenting å takke oss for. Vi hadde ikke veldig mye til overs
da vi begynte å gjøre dette, men fra det øyeblikket vi gjorde det
Gud hadde minnet oss om, har vi alltid hatt rikelig overskudd på
privatøkonomien. Det er så merkbart at jeg med jevne mellomrom
må granske motivet for hvorfor vi gjør det!»

Det er viktig at det å prøve Gud på hans løfte er drevet av det rette motivet: Kjærlighet til ham og til medmenneskene!

Til ettertanke og samtale - del 3

1) Det kan være mange gode grunner for å gi til Herrens sak – «Behovet» kan være et godt motiv, eller er det andre motiv som er viktigere? 

2) Les Apostelgjerningene 10:1-8! Hvorfor er det viktig at givertjenesten ikke må løsrives fra hjerteforholdet? 

3) «Prøv meg på denne måten!» sier Herren gjennom Malaki
- Hvordan tolker du det? 

4) Kan du nevne eksempler, enten fra eget eller andre liv, på hvordan Herren har stått bak løftet om å øse ut velsignelse uten mål?

-----------------------------------------------------------------

Dette er kapittel 3 i boka "Gud blir aldri noen noe skyldig ..."

Læringsteknikk

Jeg undres ofte over min interesse for språk. Da jeg gikk på skolen var språkfagene de jeg var definitivt minst interessert i. I dag er f. eks. «Språkteigen» på NRK-p2 et av mine desiderte favoritt-program, og jeg kan til og med finne på å blande meg inn i spesialistenes vurderinger.

Noen sier at jeg har ”språkøre”. Det er jeg langt fra overbevist om selv. For meg har det å lære språk betydd masse arbeid. Puggekort, toalettvegger tapetsert med bøyningsmønstre, grammatikkbøker på nattbordet, spaserturer med språket på kassett eller CD... inntil det fester seg. Nøkkelen er repetisjon, repetisjon og igjen repetisjon. 

Prinsippet er bibelsk* og en viktig del av jødisk tradisjon og identitet. Derfor er det helt naturlig at Johannes bruker prinsippet med gjentakelse i sin fortelling:

Da Maria kom dit Jesus var, og fikk se ham, kastet hun seg ned for føttene hans og sa: «Herre, hadde du vært her, ville ikke broren min vært død.»
Joh 11:32

Maria sier det samme til Jesus som søsteren hadde sagt noen minutter tidligere. Det er en bekjennelse av at han er livet og uttrykker et grenseløst håp. Overfor Marta hadde Jesus bekreftet at han er oppstandelsen og livet. Resten av fortellingen er egentlig en manifestasjon og bekreftelse av at det faktisk er sant.

Men også det må læres. Det må gjentas igjen og igjen inntil det fester seg og blir en del av meg – et nytt språk:

Dagens ‘manna’:

Troens språk

------------------------
* Se f. eks. 5 Mos 6:4–7

Giver og mottaker

Vi er akkurat ferdig med vårens kursliste. Den er lang og det er en stor bredde av tilbud. I månedsskiftet januar/februar går det et kurs som vi har kalt ”Etikk i møtet mellom giver og mottaker”.

Kurset er et samarbeid mellom Medarbeiderskolen og Teologisk fakultet. Jeg var med å utvilkle studietilbudet for et par år siden utelukkende fordi jeg opplever at det er mange ”problemstillinger” knyttet til forholdet mellom giver og mottaker. Hva er motivasjonen?
Det snakkes ofte om en skjevt bytteforhold, men er det noe i veien med bytteforholdet når giver får en god følelse, mens mottakeren får det han trenger? Da er det mer et spørsmål om skjevt maktforhold. Det er ofte den som har noe å gi som legger premissene og som definerer mottakerens behov utfra giverens virkelighet.
At det kan være store sprik i definisjonen av hva som er behovet, er ofte enda tydeligere i et globalt perspektiv med store kulturforskjeller mellom giver og mottaker.

…og at det er vanskelig å administrere viser de siste dagenes medieoppslag om fattighuset…

Uansett er det en problemstilling jeg må lære å leve med, for det påhviler meg et ansvar som menneske, kristen og soldat i Frelsesarmeen å engasjere meg i utfordringen med fattigdom:

Det vil alltid være fattige i landet, og derfor påbyr jeg deg: Lukk villig opp hånden for din bror, for de nødlidende og fattige i landet ditt!
5 Mos 15:7-11

Så nær!

”Har du vært i Israel?”

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet. Svaret er fortsatt ”nei” – men, jo, jeg har på sett og vis vært der. Jeg har opplevd inkarnasjonens under i Betlehem, frelsens under på Golgata, pinsens under i Jerusalem osv.

Jeg opplevde for øvrig ”Toronto-velsignelsen” uten å ha vært i Toronto, og jeg har deltatt i Utøyas sorg uten å ha vært på ”minnestedet”.

Jeg er ikke imot ”pilegrimsferder” el.l., men jeg tror det unike med den kristne tro er at den er løst fra steder og elementer. Jesus snakket om at de sanne tilbederne ikke knytter sin opplevelse opp mot steder, men tilber i ånd og sannhet.

Moses hadde sett dette, men det var så få i hans samtid som så rekkevidden av det:

«… ordet er deg ganske nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan leve etter det.»
5 Mos 30:11–16

At det fortsatt har relevans i den nye pakt slår Paulus fast ved å sitere Moses.
Det betyr ikke at det er galt om man hadde dratt for å se ”steintavlene” (om det var mulig), reiser til Torino når likkledet vises fram, gjør en pilegrimsreise til Israel, Santiago de Compostella eller for den del Toronto.

Men akkurat nå er Gud, jeg trekker pusten - og sier til meg selv en gang til: Akkurat nå er Gud så nær som han kan være. Han er i min munn og i mitt hjerte – ja, det er i ham jeg lever, beveger meg og er til!

Pugging

Ordet ”memorering” er mindre belastet enn ”pugging”. Derfor bruker jeg det når jeg underviser, men det er to sider av samme sak. Opp gjennom årene har ”puggeskolen” blitt angrepet og vi identifiserer oss og føler med små ”Mariuser”¹ og ”Jonaser” ².

Som ”pedagog” er jeg opptatt av at evnen til å reflektere og anvende kunnskap i eget liv er viktigere enn å kunne gjengi en stor mengde faktakunnskap. Jeg har likevel ingen problemer med å se at jeg har hatt stor nytte og glede av det meste av det jeg har pugget både av språk og tekster.
Derfor har jeg sans for dagens oppfordring:

Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp. Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel. Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.
5 Mos 6:1–9

Her er det mange gode råd for den som vil memorere. Jeg har erfaring med dem alle sammen. Bare spør Magna som bl.a. har måttet tåle at toalettveggene har vært ”tapetsert” med greske bøyningsmønstre.
Og mange kan vitne om at hvert eneste memorerte bibelvers er en kjærkommen skatt!

¹ Alexander Kielland: Gift
² Jens Bjørneboe: Jonas

Norges glemsomme kyr!

Det er masse glemsomme ”kyr” i Norge som glemmer at vi som nasjon og folk har vært kalv. De fleste av oss har slektninger i USA som er etterkommere av ”fattigdomsflyktninger”. De søkte lykken i ”Den nye verden” – ”Mulighetslandet”. Mange lyktes, men ikke alle.

Under siste krig var det noen som flyktet til Sverige. Og noen av oss er så heldige at vi fortsatt kan høre slektninger fortelle om "Svenska Norgehjälpens bespisninger" som i 1942-1945 sørget for at barn og eldre i Norge fikk et kjærkomment næringstilskudd i form av suppe.
Dersom de blir riktig varme i trøya fortsetter de gjerne med å prate om Marshallhjelpen.

Men det er så fort å glemme. Israelittene gjorde det, og Herren måtte friske på folkets hukommelse:

Du skal ikke fordreie retten for innflyttere og farløse og ikke ta en enkes klær i pant. Kom i hu at du var trell i Egypt, og at Herren din Gud fridde deg ut derfra. Derfor byr jeg deg å gjøre dette.
5 Mos 24:17-22

”Sá er gleymir fortíd sínni glatar framtíd sína” sa Tryggvi Skolameistari i et intervju i ”Dagur” da vi bodde på Island – Den som glemmer sin fortid, mister sin framtid. Jeg håper ikke vi er i ferd med å miste vår framtid i Norge fordi vi har glemt vår fortid!

Tvert imot - den eneste måten å sette spor på

Når du kommer til Oslo er det veldig sannsynlig at du tar en tur på Karl Johan. Da går du i sporene til mange kjente mennesker, og noen spor er mer synlige enn andre. I elleve år spaserte Henrik Ibsen daglig fra Albinsgate via Nasjonalteateret til Grand Cafe og for fire år siden ble 50 sitater lagt ned i fortauet langs denne ruta. Det er artig å gå der og gjenoppfriske minner fra norsktimene på skolen. 

Jeg savner et sitat:
Henrik hadde vært syk i lengre tid. En søster kikket inn til ham en morgen: ”I dag ser du bedre ut, Henrik!” sa hun. ”Tvert imot!” svarte Henrik og døde.

Pussig sammentreff, men det sier ganske mye om Ibsen. Mange av stykkene hans handler om å stå for noe og ta konsekvensen av det man mener og tror. Det er kanskje hans eget livsmotto som kommer til uttrykk i Brand: "Det, som du er, vær fuldt og helt og ikke stykkevis og delt" – I så fall er ”Tvert imot!” et verdig punktum på et liv, og et passende tilsvar til noe som sannsynligvis var et velment spill for å oppmuntre.

…for det handler om å være helhjertet. Jeg fascineres av mennesker som går 100% inn for det de står for. I de siste månedene har jeg igjen latt meg inspirere av Samuel Logan Brengle. Her er hans hjertesak: 

”Det er helligheten… vi må ta vare på. Hvis ikke forråder vi salvasjonister det vi ble betrodd. Vi mister vår fødselsrett og opphører å være en åndelig kraft på jorden. Vi vil ha navn av å leve og likevel være døde, herligheten vil forsvinne, og vi blir lik Samson med avklippet hår, akkurat som andre mennesker.”

Brengle lærte og levde fullt og helt. Derfor var han ikke akkurat som andre mennesker. I dag handler det om å være helhjertet: ”Og dersom du søker Herren din Gud der, skal du finne ham når du søker ham av hele ditt hjerte og hele din sjel”(1)
…og når du og Gud har funnet hverandre, blir du litt ”tvert imot”. Sammen setter dere spor der dere går.
-------------------------
(1) 5 Mosebok 4:29-31
Publisert i Krigsropet #37 2010 - PDF

Repetisjon

Noen sier at jeg har ”språkøre”. Det er noe jeg aldri har vært overbevist om selv. For meg har det å lære språk betydd masse arbeid. Puggekort, toalettvegger tapetsert med bøyningsmønstre, grammatikkbøker på nattbordet, spaserturer med språket på kassett eller CD... og til slutt er det "mitt". Nøkkelen er repetisjon, repetisjon og igjen repetisjon.

Metoden er gammel:

Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.
5 Mos 6:4–7

Oppskriften er med andre ord Vårherres og kan anvendes på mange områder.

Mikrokreditt

Det er lenge siden jeg innså at ikke alle former for bistand er like bra. Alle er enige i påstanden om at det er bedre å gi en mann en fiskestang enn å gi ham en fisk. Likevel deles det ut ekstremt mye fisk. Jeg trodde at mikrokreditt var noe som hadde oppstått i de senere år, men i dag fant jeg prinsippet her:

Når noen blir fattig blant dine landsmenn som bor i en av byene i det landet Herren din Gud vil gi deg, da skal du ikke være så hardhjertet at du lukker hånden for din fattige bror. Du skal åpne din hånd for ham og låne ham det han mangler og trenger.
5 Mos 15:7–11

Det er interessant at det dreier seg om ”lån”. Forskjellen på lån og gave er stor. Når vi gir en person et lån til å etablere en ”virksomhet”, gir vi ham også verdighet ved å signalisere at vi har tro på hans evner til å lykkes. Ingenting må være viktigere å vurdere når vi skal hjelpe enn hensynet til mottakerens verdighet.

* Sally Ann

Ukjent mat

Хороший обед! - Dette smakte faktisk ganske godt. Det var julemiddag for tre år siden. Vi var blitt relativt vandt til det ”ukjente”, men akkurat denne kombinasjonen: Helstekt innlandsfisk (bruker bevisst ikke "fersk" vann), mamaliga (en slags polenta), rømme og den helt spesielle (og veldig gode!) osten laget av sauemelk (som luktet sterkt – naturlig nok av sau) var ny.

Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til.
5 Mos 8:1–3

Folket tok sjansen på det fikk servert og fant at det smakte godt. Manna er et mysterium for meg. Dersom jeg tolker Bibelen riktig, er manna en materialisering av Guds ord. Det kan ha vært en ”råvare” som ble forvandlet, men for en allmektig Gud er det ingen forutsetning. Djevelen trodde på en slik mulighet: ”Si til steinene at de skal bli til brød”. Det er i den forbindelse Jesus svarer med å sitere nettopp fra dette avsnittet: ”Mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.”
Gud dekker bord også i dag. Det kan være ukjent mat, og vi vegrer oss ofte for det ukjente. ”Smak og se at Herren er god!”* – det er dumt å gå glipp av et godt måltid bare fordi det er ukjent.

* Salme 34:9
Se også:
Daglig manna

Ibsen-sitat

Nå kan du spasere på Ibsen-sitater i Oslo sentrum. Jeg har gjort det ofte de to siste årene. Mange av sitatene vekker minner når jeg tar tid til å lese dem. Dersom vi ble "hørt" i lekser som kun var delvis innlært, pleide en av lærerne mine sitere: "Det, som du er, vær fuldt og helt og ikke stykkevis og delt", men han byttet ut "er" og "vær" med "lær".
Mye av det Ibsen skrev har bibelske paralleller:

Helhjertet skal du være i forholdet til Herren din Gud.
5 Mos 18:9–14

Israelsfolket fikk bud om dette før de skulle innta landet som Gud hadde lovet dem. Jeg tror at det å være helhjertet er en nøkkel til oppfyllelse av Herrens løfter.

Daglig manna

Våren 2009 var jeg så heldig at jeg ukentlig fikk lese andres åndelige loggbøker. En av innsenderens oppgaver var å lokalisere et personlig ”manna for dagen” hentet fra den personlige andaktsstunden. For flere var det en ny øvelse, og veldig mange ga uttrykk for at dette var til nytte og velsignelse.

 
Jeg ble veldig inspirert av det jeg leste, og utfordret til å gjøre noe med det selv. Det resulterte i at jeg begynte å blogge hva dagens bibelord sier til meg. Flere følger denne bloggen, og det er ”min manna” du leser, men slik de andres åndelige loggbøker ble til velsignelse for meg, håper jeg at ”min manna” også har stimulert ditt åndelige liv. Vi lever nemlig av hvert ord som kommer fra Herrens munn:

 

Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.

5 Mos 8:1-6

Vel bekomme!