«Det største av alt»

… er den norske oversettelsen av George Beverly Shea’s sang "The Wonder of it all". Jeg tar det med meg i dag fordi jeg undres over Guds storhet. Det er så lett å havne under fordømmelse. Da tenker jeg ikke på andre menneskers fordømmelse, men under sin egen. Det er en trøst at Johannes som var så trygg i sin tro, også hadde den utfordringen:

For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt.
1 Joh 3:20

Det er fort gjort å kjenne på tilkortkommenheten: «Jeg burde visst og gjort bedre!» Men Gud er større enn hjertet mitt og vet hva som er mitt innerste ønske, og fordi jeg er i Kristus er det ingen fordømmelse hos ham. Enda en gang tenker jeg på Anselms beskrivelse av Gud i et av sine ‘Gudsbevis’ (1): «Den om hvem intet større kan tenkes!» 
Det betyr at i det øyeblikket jeg har tenkt en tanke om Gud, har jeg også begrenset ham. Han er større enn alt – og det inkluderer alt, også mitt hjerte når det en gang imellom sliter med å finne roen for hans ansikt. Uroen skyldes ikke ham, men at min egen tilkortkommenhet gjør at jeg glemmer at jeg er skjult i ham. At han også da elsker og tenker på meg, er «Det største av alt».

Dagens ‘manna’:

Han vet alt!

-----------------------------------
(1) Se: "Hvor stor er Gud?
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

Hva er viktig for landet?

Jeg tror dette spørsmålet viktig. Og jeg tror det var det som var bakgrunnen for jødenes anmodning i dagens vers:

Det var helgaften, og kroppene måtte ikke bli hengende på korset over sabbaten, for denne sabbaten var en stor høytidsdag. Jødene ba derfor Pilatus om at beina måtte knuses på dem og kroppene bli tatt ned.
Joh 19:31

Ved første øyekast kan virke som anmodningen motivert av behovet for å komme i gang med feiringen, men jeg tror forklaringen ligger i en paragraf i Moseloven:

Når en mann får dødsstraff og han blir henrettet og hengt opp på et tre, skal du ikke la den døde kroppen hans bli hengende på treet, men gravlegge ham samme dag. For den som blir hengt opp, er forbannet av Gud. Du skal ikke gjøre urent det landet som Herren din Gud vil gi deg i eie.
5 Mos 21:22-23

Det var sannsynligvis ikke respekten for de døde, men uroen for at landet skulle bli «urent» som gjorde at jødene hadde hastverk. Det er isolert sett beundringsverdig at mennesker bryr seg om landet sitt, selv om settingen denne gang er bisarr.

Som de fleste leserne av bloggen kjenner til, bor vi nå i Moldova og føler oss hjemme her og ser utfordringer i dette landet. Samtidig er jeg i økende grad bekymret for Norge. Jeg tror at vi nordmenn gjør landet stadig mer «urent». Det skjer gjennom mistenkeliggjøring av alle og enhver. Den sprer om seg som en demonisk pest: Flyktninger er lykke-jegere. Asylsøkere konverterer for å få bli i landet. Russerne vil ta oss. Kristne som mener at ekteskapet er for mann og kvinne, er homofobe, intolerante og følelsesløse og forstår ikke Jesu ord om nestekjærlighet. Det vet vi fordi folk som kjenner til et par vers i Bibelen, står fram som eksperter og påberoper seg en innsikt som Paulus innrømmer at han bare så konturene av. Vi er så livredde for at noen skal ta «rikdommen» vår at vi sporer fullstendig av i en diskusjon om tallet 8000. Den eneste redningen er at AP får 36,9% av stemmene ved valget… men først må vi se om det er flere av Utøya ofrene som må utvises. Det kan jo være at de kjente til planene og oppholdt seg der bare for å få sympati - at det går an å være så utspekulerte!

Jeg lar ironien stoppe der. Det vi egentlig trenger en god, gammeldags «Rusken-aksjon» der vi rydder opp og gjør rent, slik at de grunnleggende verdiene som de aller fleste innerst inne tror på (1), igjen kommer til heder og verdighet. Det begynner på «hjemmebane». Det begynner med mine og dine verdier.

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør landet «rent», begynn med meg!

----------------------------------------
(1) Til slutt, søsken: Alt som er sant og edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, alt som er til glede og alt som fortjener ros, legg vinn på det! Og alt dere har lært og tatt imot, sett og hørt hos meg, gjør alt dette! Så skal fredens Gud være med dere.
Fil 4:8-9
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Rasisme?

Var konflikten mellom Jesus og jødene også rasistisk motivert?

Det ligger stoff i samtalen i kapittel 8 som kan tyde på at også rasistiske elementer spilte inn. For Johannes er det universelle i Jesus-fortellingen viktig å få fram. For Matteus var det viktig å presentere Jesu ættetavle på en slik måte at det kommer fram at han stammet fra Abraham, mens Lukas førte den tilbake til «Adam, sønn av Gud»*. Begge aspekter er interessante i et teologisk perspektiv. Det inntrykket jeg får i Johannes-fortellingen er at Jesu etniske bakgrunn blir fullstendig tonet ned:

«Vi er ikke født i hor», sa de. «Vi har én far: Gud.»
Joh 8:41

Dette utsagnet er veldig interessant. Første ledd sier at de var «etnisk rene», mens det ligger en klar antydning: «I motsetning til deg!»

Hva mente de med det? Det kan selvfølgelig ha sammenheng med rykter om Jesu «uortodokse fødsel» knyttet til Josef og hans gravide forlovede, men senere i teksten kommer det fram at de faktisk trodde at Jesus var en samaritan. 
I og med at de religiøse lederne må ha sett på Jesus som en trussel, er det sannsynlig at det foregikk en form for etterretning i forhold til hans aktivitet. Da visste de sannsynligvis at «Han måtte reise gjennom Samaria» (Joh 4:4) og at en hel by hadde kommet til tro. Videre kan de ha visst at han brukte en liknelse om en samaritan til å beskrive hva ekte nestekjærlighet er (Luk 10:25-37). En samaritan var i jødisk religiøs forståelse «født i hor»**. Det var vanskelig nok å forstå at det kunne komme noe godt fra Nasaret, men om han også var samaritan… aldri… Fordommer stenger ofte veien for dypere innsikt!

Dagens ‘manna’:

Gud, hjelp meg til å ta imot ditt ord med et åpent sinn!

---------------------------------------
* Matt 1:1-17 og Lukas 3:23-38
** Se f. eks. Hos 1:2

Fordømt!

"Fordømt" er et sterkt ord, og som barn oppfattet jeg det som et banneord eller en ed. Jeg tror det fort brukes og oppfattes slik fremdeles. Når man fordømmer noen er det som en forbannelse. Den fordømte får et sosialt stigma hengende ved seg som kan være vanskeligere å bli kvitt enn det å ha vært dømt i en rettsal og ha en ferdigsonet dom bak seg.

Det er interessant at Jesus i fortellingen om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd fokuserer på fordømmelse og ikke på dom. Fordi hans nærvær er dom, har han rett til å si:

«Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg… »
Joh 8:10-11a

Kanskje kvinnen var skuffet over at ingen fordømte henne fordi hun fordømte seg selv? Å leve under sin egen fordømmelse er selvpåført lidelse. 

Da Paulus slet med sitt eget selvbilde og ble offer for sin egen selvfordømmelse, fant han hvile i følgende konklusjon: ”Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus” (Rom 8:1). Kanskje han hadde hørt fortellingen om Jesus og kvinnen? Uansett er hans konklusjon tuftet på hans egen personlige erfaring. 

Responsen som har kommet på de publiserte refleksjonene knyttet til denne Jesus-fortellingen, tyder på at det er mange som identifiserer med den frigjørende hilsenen: ”Heller ikke jeg fordømmer deg!”

Jeg tror det er dette som er den store forskjellen på liv og religion. Religion kan ha med seg mye som er riktig og viktig. Den kan være etisk høgverdig, inneha flotte kontemplative elementer og riter man kan kjenne igjen i flere religioner. Det mangler heller ikke på personlig engasjement og innlevelse. Men religion mangler det som frigjør til liv, gjenfødelsen til livet uten fordømmelse.

Dagens ’manna’:

Fordi Jesus er nær vet jeg at det er ingen fordømmelse!

------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Vern om dine favoritter!

Det er noen år siden morsomme reklamefilmer i forskjellige varianter rullet over skjermen. Det var ingen grenser hvor langt man skulle gå for å verne om sine favoritter i twistposen.

Jeg har noen slike ”åndelige favoritt-twist” som jeg verner om. Men i utgangspunktet er det nok biter til alle.

I denne sammenheng blir "verningen" å forstå som en sannhet som er veldig viktig å ta vare på for at jeg åndelig sett skal ha det bra:

Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.
Rom 8:1–4

Det er egentlig ikke andres fordømmelse som bekymrer meg, heller ikke Satans – for han har Jesus tatt et oppgjør med, men min egen følelse av å komme til kort kan fort føre til selvfordømmelse. Da er det greit å ha favoritten i nærheten: Jeg er ”i” Kristus, og det smaker godt.

Satt i bås

”Sette noen i bås”, sa vi før.
I dag opprettes det ”profil”. Det er særlig viktig for handelsnæringen. Derfor sender de meg spørreundersøkelser og jeg får tilbud om kundekort. Når jeg handler via internet dannes det automatisk en profil i selgers database. Datamaskinen har en enkel logikk:

For et par uker siden kjøpte jeg boka ”Society without God” av Phil Zuckerman på et nettsted hvor jeg ikke hadde handlet før. Boka er en religionssosiologisk analyse om avkristningen av Skandinavia. ”Selger” opprettet umiddelbart ”profil” og sendte meg et tilbud som utelukkende inneholdt ateistiske bøker. Etter ett kjøp hadde datamaskinen satt meg i bås:
”Jostein Nielsen er ateist”.

Det var en ung mann det var lett å sette i bås fordi han nesten bokstavelig befant seg i en bås. Etter å ha festet bort alt han eide måtte han gjete svin og dele deres mat. Med den kunnskap vi har om hendelsesforløpet og ved synet av ham blant grisene, er det lett å danne en profil: ”En ynkelig stakkar som ikke har orden på livet sitt!” Det er ikke så rart at vår logikk er like enkel som datamaskinens – for det er mennesker som står bak maskinens ”logikk”.

Men bildet er mer sammensatt: Den unge mannen er fremdeles sin rike fars sønn. Han har fremdeles en mulighet for gjenopprettelse. Han kan fremdeles bli ”alt han kan bli” selv om det er vanskelig å se der han er nå.
Må man være far til alle mennesker for å se det? Eller holder det at jeg blir så godt kjent med far at jeg deler hans hjerte og hans logikk - ikke bare i synet på meg selv, men på alle mennesker?

Beretningen om ”Den bortkomne sønnen” står i
Lukas 15:11-32