SØNDAGSREFLEKSJONER

Jeg var en av Krigsropets fire faste leverandører av søndags-refleksjoner i drøye fire år: Fra #42 2008 til #49 2012. Det vil si at det ble 10-11 refleksjoner per år. Det var også sporadiske refleksjoner før det. Den første går tilbake til 2001. 

Raske rolleskift

Noen ganger krever omstendighetene rask omstilling!

Grunnen til at jeg husker en bestemt dag som korpsleder i Templet, er ikke at det som skjedde var uvanlig, men reaksjonen til et forbauset vitne. En stor gruppe skulle leie lokalet. ”Per” var ansvarlig for gruppen. Jeg hilste på ham og hadde deretter alles oppmerksomhet da jeg ønsket dem velkommen i Templets storstue. Etter en kort stund fikk jeg melding om at et av toalettene var gått tett. Det var umulig å få hjelp raskt nok, så jeg gikk ned og staket de tette rørene selv. Mens jeg holdt på, dukket Per opp. Han ristet oppgitt på hodet da han så meg og forsvant inn på et annet toalett.

Da oppdraget var utført, rakk jeg så vidt tilbake til kontoret før det banket på døra. Det var en ung mann som trengte en samtale med påfølgende forbønn. Jeg knelte ned ved siden av ham mens jeg ba. Det kom et kort bank på døra før den gikk opp, og der sto Per. Han trakk seg stille tilbake. Jeg fant Per igjen da den unge mannen hadde forlatt bygget: ”Du verden for en mangfoldig jobb du har!” utbrøt han.

Jeg var selvfølgelig enig i det. Men Han som jeg tjener, hadde det også slik. I kirkeårets første tekst leser vi beretningen om da han kom til Jerusalem*. Han hadde alles oppmerksomhet. Rett etter måtte han ”stake tette rør” i Templet. Det var noen som hadde ”tettet” forgården slik at mennesker ble hindret i å be. Da Jesus oppdaget det, skjedde et raskt rolleskift. I raseri drev han ut dem som med sin kommersielle virksomhet, hindret de svake i å nå fram til Gud. Da skaptes det en åpen scene på tempelplassen: Blinde og lamme kom for å få hjelp og Jesus gikk inn i rollen som hjelper og lege.

Når var Jesus mest ”hellig”?
Var det da han fikk alles oppmerksomhet, var det da han ”staket de tette rørene” eller var det i møtet med de utstøtte? Svaret er enkelt: Jesus var den samme i alle situasjonene. Det finnes ikke en rolle som er mer hellig enn en annen. Rollen er bare måten vi gjør vår tjeneste på. Når vi følger Jesus, kan omstendighetene gjøre at du og jeg må foreta raske rolleskift – er du klar for det?
____________________________________________________
* Matt 21,10-17

Publisert i Krigsropet #49 2012 - PDF

Kor e’ alle helg’ner hen?

…William kom tilbake!

Med tanke på søndagens tekster*, falt jeg for fristelsen til å leke litt med en av Jan Eggums fantastiske tekster. Frelsesarmeens grunnlegger, William Booth, var selv kjent for å bruke samtidens musikk for å fenge folks oppmerksomhet. Det hadde kanskje vært enklere dersom jeg hadde beholdt Eggums originaltekst, for de fleste vil være enige i at William var en form for helt, men hva med helgen?

Problemet med ordet er at vi i norsk språktradisjon forbinder det med helgendyrkelse. Samtidig feirer vi allehelgensdag og tenker på alle de ”hensovnede i Kristus”. Da Paulus skrev sine brev begynte han gjerne med en åpningshilsen til ”de hellige” – innforstått dem som hørte med til menigheten. På engelsk oversettes de hellige med the saints eller helgenene. Slikt sett var William Booth også en helgen. Han var hellig fordi han var i Kristus.

For William fikk dette svært praktiske konsekvenser og derfor ble han også helt. William hadde sin bakgrunn i hellighetsbevegelsen, og som John Wesley mente han at hellighet uten et sosialt engasjement var en umulighet. Wesley trakk den konklusjonen fra Jesu oppfordring om å være verdens lys og jordens salt, og at det ble synlig gjennom gode gjerninger (Matt 5:13-16). Det betyr ikke at de gode gjerningene gjør et menneske hellig, men at et menneske i Kristus blir drevet til gode gjerninger på grunn av hans kjærlighet.

I år er det 100 år siden William Booth døde og jeg kommer til å minnes ham på allehelgensdag, men ønsker jeg at min ”hellige helt” skal komme tilbake?
 

Nei, men jeg vil at Jesus skal komme tilbake.

Det skjer hver gang en kristen innser at han representerer Jesu kropp her på jorden. Da blir Guds rike synlig ved ham, og Ola Nordmann oppdager at det finnes både helter og helgener til og med i 2012. Vitnene omkring Ola blir ikke lenger bare en sky av mennesker som levde før, men mennesker av kjøtt og blod som lever nær Gud, nær verden og nær Ola. 

Hvor er Jesus der du bor?
 
______________________________
NB Dagens illustrasjon er hentet fra en helt ny bok som er gitt ut i forbindelse med at det er 100 år siden Booth døde. Boka inneholder mange spennende artikler. Mer informasjon HER.  
* Matt 5:13-16 & Hebr 12:1-3
Publisert i Krigsropet nr 45 2012 - PDF 

Ordnung muss sein - eller?

I noen matematiske oppsett er faktorenes orden likegyldig. Det samme gjelder i språk der grammatikken er bygd opp slik at en setning gir mening uansett hvor ordene plasseres – men fungerer det slik i Guds rike?

Dersom jeg hadde fått spørsmålet uavhengig av et skriftsted, ville jeg vært tilbøyelig til å svare ”ja”. Gud vet at vi mennesker er religiøse av natur. Straks vi tror vi har forstått hvordan ting fungerer i Guds rike, lager vi et mønster. Når det skjer, kan det virke som om Gud elsker å snu alt på hodet slik at faktorene kommer hulter til bulter.

Gud måtte ryste Peter i hans religiøse grunnvoll og be ham spise urene dyr. Dermed begynte Peter å ane at han ikke kunne kalle noe for urent som Gud sa var rent. Derfor dro Peter til den ”urene hedningen” Kornelius for å forkynne evangeliet. Men hadde han planer om å innlemme ham i menigheten? Neppe. Også der kom Gud ham i forkjøpet og ga Kornelius og cellegruppa hans Den hellige ånd. Da fikk Peter fart på seg. Gud hadde brutt faktorenes orden.

Jesus rusket opp i faktorenes orden og måtte bl.a. minne om at hviledagen er til for menneskene og ikke motsatt. Men når Jesus i dagens tekst sier: ”Den som vil gjøre hans vilje, skal skjønne om læren er av Gud, eller om jeg taler ut fra meg selv” (Joh 7:14-17), virker det med ett som om faktorenes orden er viktig.

Mange hevder at om de bare fikk bevis, om de bare skjønte, om de bare fikk kjenne så skulle de både tro og gjøre Guds vilje. Jesus fokuserer derimot på en betingelsesløs overgivelse som går foran en indre bekreftelse. Jeg kan vitne om at de skrittene jeg har vandret i lydighet til Guds vilje har ført til en ny innsikt og en dypere relasjon til ham. Samtidig har jeg sett at Gud har berørt mennesker på en måte som bryter med slike mønster. Muslimer forteller at Jesus har kommet til dem i drømmer. Andre får åpenbaringer som har kommet overraskende uten en spesiell religiøs søken etter Guds vilje i forkant.

Hva skal jeg da svare om faktorenes orden i Guds rike?

Et mønster kan gi god veiledning for et liv i fortrolig samfunn med Gud, men med engang mønsteret blir viktig i seg selv, forsvinner det opprinnelige målet. Gud er det endelige mål og Jesus er hans siste Ord.
____________________
Publisert i Krigsropet nr 41 - 2012 - PDF

Mange identiteter?

…eller er det spørsmål om én identitet med mange roller?

Som ganske ung leste jeg en aforisme i Krigsropet:

Gud har tre typer etterfølgere:
· Slaven som følger ham av frykt for straff.
· Tjeneren som følger ham i håp om lønn.
· Barnet som følger ham av kjærlighet.

Reaksjonen da jeg leste dette første gang var: Jeg ønsker i hvert fall å være barnet.

Men kan jeg velge bort de andre ”identitetene”?
Jeg er ”slave” – ikke fordi jeg frykter straff, men fordi jeg er bundet til Kristus. Mitt liv er for evig knyttet til hans. Jeg er tjener ikke fordi jeg håper på lønn, men fordi hans kjærlighet tvinger meg. Derfor er det uproblematisk å identifisere seg med tjenerne som i søndagens tekst sier: ‘Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige til å gjøre.’ *

Det er altså motivasjonen det kommer an på. Jesus sa at han hadde gitt et forbilde med sin egen tjenende holdning. Når mitt største ønske er å bli lik ham, blir tjeneste et nøkkelbegrep. I hans øyne er jeg likevel ikke tjener, men venn! Plutselig gir han meg enda en identitet. Å tjene er altså noe vi gjør sammen som venner.

Og, ja, jeg vil være barnet. Før jul i fjor var det en liten gutt som ville bruke alle sparepengene sine for å kjøpe akkurat den boka som far ønsket seg til jul. Det var så viktig at far fikk det han ønsket seg aller mest. Derfor betydde det ikke noe at det verken var penger igjen til ham selv eller til de andre som også skulle hatt en gave. Det var rørende å være vitne til en slik motivasjon. Han ville gjøre alt for far som han elsker.

Slave, Tjener, Venn, Barn – er bare eksempler på noen identiteter som beskrives i Guds ord. Men jeg tror ikke at jeg kan velge en framfor en annen. Det jeg derimot er overbevist om er at alle disse identitetene er integrerte i Kristus. Der er ønsker jeg å ha hele min identitet. Da blir rollene jeg går inn i en del av min integritet. 

________________________________________

* Luk 17:7-10
Publisert i Krigsropet # 36 - 2012 - PDF

En murstein på flyttelasset

Som offiser på flyttefot, må jeg velge hva jeg skal ta med på ferden.

Gjennom årene har jeg samlet så pass mange bøker at jeg har måttet finne en permanent lagringsplass. Selv om bøker ikke utgjør mye volum, er det tungt å frakte. 

Etter 34 flyttinger er det blitt viktig å prioritere hva jeg vil bruke kreftene på når jeg mottar ny ordre. Murstein kommer neppe inn på lista over ting jeg vil ta med fra A til B. Men denne refleksjonen handler om en helt spesiell offiser og en murstein som fikk være med på flyttelasset.

Offiseren var Samuel Logan Brengle. Han er en av Frelsesarmeens mest innflytelsesrike hellighetsforkynnere gjennom tidene. Under et møte i i Boston 1. korps i 1889 hvor Brengle var korpsleder, ble en bråkmaker bortvist fra lokalet. Den fornærmede svarte med å kaste en murstein gjennom vinduet. Den traff Brengle i hodet. I flere dager svevde han mellom liv og død. En rekonvalesensperiode på drøye 18 måneder resulterte i at Brengle skrev en rekke artikler for Krigsropet som senere ble publisert i boka ”Helps to Holiness”. Han kommenterte dette selv ved flere anledninger: ”Om det ikke hadde vært for en liten murstein hadde det ikke kommet en liten bok…”.

Det er ikke tvil om at bøkene var en veldig viktig faktor i Brengles tjeneste. Gjennom bøkene sine nådde han ut til hele Frelsesarmeen – ja, mye lenger. At du i dag kan finne mange av bøkene hans på internett, er et tydelig bevis på at han fortsatt er aktuell.

…og kona hans, Lily, tok vare på mursteinen og dekorerte den med skrifthenvisningen: 1 Mos 50:20 og der står det:

”Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode. For han ville gjøre det som nå er hendt, og berge mange menneskeliv.”

Det er Josef som sier dette til brødrene sine etter at de har berget livet i Egypt. Hadde de ikke solgt Josef til Egyptiske handelsmenn, kunne det jødiske folks historie ha sluttet med dem.

Bråkmakeren i Boston ville skade, men Gud kan vende alt til noe positivt: For å spre Brengles budskap om et liv i hellighet til hele verden brukte han en murstein. Ikke så rart at en så viktig suvenir fikk være med på et offisersflyttelass. Jeg trenger å bli minnet om at Gud kan vende alt til noe godt. 
____________________
Publisert i Krigsropet #32 2012 -PDF

Hele utgaven i NBs elektroniske arkiv

Det bare skjedde!

”Generalen kan treffe deg tirsdag formiddag”

Jeg kjente meg litt nummen av å få beskjeden fredag ettermiddag. Det var jeg som hadde bedt om et intervju så raskt som mulig i forbindelse med en hovedfagsoppgave, men jeg befant meg i Bergen, og General Rader befant seg i London. Mandag morgen lyktes det til slutt å få billett, og noen timer senere var jeg på flyet til London.

Der fant jeg en billig ”bed & breakfast” og gikk målløst ut i Londons gater. Jeg droppet inn på et bibelstudium i en anglikansk kirke. 15 – 20 mennesker snakket entusiastisk om Den hellige ånd. Etter studiet spurte jeg presten hva som hadde skjedd i menigheten hans. Og han fortalte:

”I pinsen for ni måneder siden feiret vi høymesse. Jeg stod ved alteret og ba: ’Så ber jeg deg Hellige ånd om å falle over din menighet slik du gjorde på den første pinsedagen!’ – og så gjorde han det. Det bare skjedde!”

– Jeg merket at noe hadde skjedd straks jeg kom innenfor dørene. Den målløse vandringen hadde et mål.

For 40 år siden ble jeg døpt i Den hellige ånd. Han var ikke lenger henvist til en liten plass i livet mitt, men fikk tilgang til hele meg. Siden har han overrasket meg gang på gang. Også i London en mandagskveld i 1995. Det bare skjedde!

På den første pinsedagen falt Den hellige ånd over 120 som var samlet på den øvre sal:  Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem.  Da ble de alle fylt av Den hellige ånd. (Apg 2:2-4) Det bare skjedde – og verden har aldri vært den samme siden.

…og intervjuet med Generalen?

Det ble et spennende møte med en Åndsfylt mann med store visjoner. Jeg var takknemlig da, og enda mer i dag for at verdenslederen spanderte en drøy time på en frimodig korpsleder fra lille Norge. Det bare skjedde!

Jeg var takknemlig da, og enda mer i dag for at verdensskaperen spanderte en evighet på meg og ga meg Ånden som en forsmak på det som skal komme. Det bare skjedde – og jeg har aldri vært den samme siden.

Den hellige ånd vil treffe deg søndag formiddag! God pinse! 

____________________________

Publisert i Krigsropets pinsenummer #21-22 2012 - PDF

Et enkelt valg

Det er lett å velge samtaleemne når jeg akkurat har vært på reise

Vi har alltid likt å prate om reisene våre, og med sosiale medier er det blitt enda lettere å dele slike gleder. Jeg har lest kritikk som går på at dette er ”markedsføring av egen vellykkethet”.

Faren ligger sikkert der, men det er trist dersom vi lar være å dele gleder med hverandre bare fordi vi er redde for at motivene skal bli mistenkeliggjort. Reisen behøver jo ikke være lang, og den behøver heller ikke å koste noe. Det ligger mye glede i ’hverdagsreisene’ også. Jeg har vært på reise i mer enn tre måneder. Det har til tider vært en strabasiøs, men hele tiden en spennende reise. Jeg har lagt daglige rapporter om reisen ut på facebook. Noen har fulgt med helt fra starten til jeg nå nærmer meg mål på denne litt spesielle reisen. Noen av dem som fulgte meg, har vist det ved å gi meg en ”tommel opp” eller en kort kommentar. De har delt min glede, og da blir det dobbel glede.

Da jeg satte meg ned for å skrive denne søndagsrefleksjonen, hadde jeg som vanlig tre tekster å forholde meg til. Det ble et enkelt valg. Den såkalte epistelteksten er målet for min lange ferd. Reisen har vært en sakte vandring gjennom Hebreerbrevet og er enda ikke helt ferdig. Egentlig er det mer en preken enn et brev, og ingen vet hvem som har skrevet det. Derfor begynte jeg å omtale ham eller henne som Hebreerforkynneren. I mer enn tre måneder har han forkynt Jesus for meg og malt et bilde av ham som er mer enn englene, mer enn Moses, en helt spesiell øversteprest og en mellommann for en ny pakt. Han beskrev hvor viktig det er å holde ut i tro, og så tar han meg med i en avsluttende bønn:

Fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte den store hyrden for sauene, vår Herre Jesus Kristus, opp fra de døde, må han utruste dere med alt godt, så dere gjør hans vilje. Ja, måtte han ved Jesus Kristus skape i oss det som er godt i hans øyne. Ham være ære i all evighet! Amen.

Hebr 13:20-21

For meg er det også et enkelt valg å stille meg i mottakerens posisjon for en slik bønn. Jeg gir Fredens Gud tommelen opp for mer utrustning som istandsetter meg til å gjøre hans vilje. Og dersom det skal skapes noe godt i meg, er det bare Jesus som kan gjøre det! Det blir en spennende reise det også – mon ikke den også havner på facebook?
-------------------------------------------------
Publisert i Krigsropet #17 - 2012 - PDF

Hva er verdens viktigste spørsmål?

Det hadde vært spennende om det dukket opp i Quizdan, men jeg regner det som lite sannsynlig.Noen vil umiddelbart argumentere med at det kommer an på sammenhengen. Dette er en refleksjon i et blad med en kristen profil, og mange vil tenke at spørsmålet må ha med troslivet å gjøre. Tampen brenner, men hva er spørsmålet?

Spørsmålsstilleren er selveste Vårherre. Det er alltid interessant når han stiller spørsmål. Hvorfor i all verden gjør han det? Som allvitende vet han jo svarene enten han sitter på sin trone eller han vandrer som Jesus blant oss mennesker. Spørsmålene kan være banalt enkle: 

• Hva har du i hånda di Moses? (1) 
• Hva ser du Jeremia? (2) 
• Esekiel, kan beina i denne dalen bli levende? (3) 
• Peter - hvem sier dere at jeg er? (4)

Fordi Vårherre allerede vet, er jeg overbevist om at han er veldig bevisst på hvorfor han stiller spørsmålene, og jeg tror det aller viktigste spørsmålet er det første som kom fra hans munn. Og hva var det?

Du husker det nå. Det er ganske enkelt: ”Hvor er du?”
…og likevel så vanskelig.

Syndefallets første og største konsekvens er at mennesket gjør seg utilgjengelig for Gud. Hva hjelper det om mennesker har masse talenter og utrustning dersom de ikke er tilgjengelige for ham? Det tydeligste tegnet på at synden fortsatt har makt over meg er når jeg ønsker å gjøre meg utilgjengelig for Gud.

Derfor er verdens viktigste spørsmål: ”Hvor er du?” (5).

Kvinne – hvor er du?
’Jeg er her ved Jesu føtter i takknemlighet for at jeg er tilgitt. Jeg er tilstede i meg selv, og tilstede for deg!’ (6)

Simon – hvor er du?
’Det var da et tåpelig spørsmål – du er i mitt hus og har akkurat spist den gode maten jeg har satt fram. Men vi tar det etterpå. Jeg må først sørge for at denne kvinnen som forstyrrer selskapet blir vist bort.’

Jostein – hvor er du?
’Herre, jeg er i deg og du i meg. Hjelp meg til alltid å være tilgjengelig enten du kommer i stillheten som nå, eller når du kommer som kvinnen som trenger oppmerksomheten min på toget!’
_________________________________
(1) 2 Mosebok 4:2
(2) Jeremia 1:11
(3) Esekiel 37:3
(4) Matteus 16:15
(5) 1 Mosebok 3:8-15
(6) Lukas 7:36-50 Søndagens evangelietekst

Publisert i Krisropet # 10 2012 -PDF

Stressless

Er det å lære av en som kan noe bedre enn det jeg kan?

I en hektisk hverdag er en innbydelse til å stresse mindre en velsignelse.

Hva som er stress kan selvfølgelig diskuteres, og jeg tror psykiater Egil W. Martinsen har et poeng når han sier at ”Det norske folk har for lengst tatt ut helsepotensialet som ligger i å hvile”.

Jesus kom med en innbydelse til dem som strever og bærer tunge byrder. Hvilen han tilbød var ikke først og fremst det vi forbinder med hvile: Ta mitt åk på dere og lær av meg!

Riktignok mente Marta, den ivrige vertinnen, at søsteren Maria sluntra unna da hun satt og lærte av Mesteren. Jesus måtte si til Marta at Maria hadde gjort et riktig og godt valg.

Sist sommer stod jeg i heia med ei motorsag som tok dårlig. En god nabo så meg og stoppet traktoren. ”Få se på saga!” var den hyggelig kommandoen. Et raskt blikk fra en med mer erfaring var nok til å stille diagnosen: ”Du har slipt den med for spiss vinkel Jeg har utstyr her i traktoren, jeg skal slipe den for deg”. Det ble en ’hvilepause’: Jeg lærte av ham som kunne det så mye bedre. Godt med sånne naboer – takk Ronny!
Du verden så greit arbeidet gikk etterpå.

I liknelsen om det selv-voksende kornet sier Jesus:

”Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.”
Markus 4:26-34

Når jeg har sådd, tilbyr Herren meg en stressless. Jeg har gjort det han forventer av meg. Nå er det en anledning til å sitte ned og lære av Ham som kan alt så mye bedre. Det er hvile for ånd og tanke. Og når det blir ro der, har det en forunderlig virkning på kroppen. Etterpå går såmannsarbeidet så mye lettere. Det er Han som ordner veksten.
-----------------------------------------
Publisert i Krigsropet # 6 2012 - PDF

Kvalitetssikring *

Det er problematisk når noe tas for gitt.

Jesu foreldre dro til Jerusalem for å feire påske hvert år, og da Jesus var 12 år fikk han være med (1). Da de skulle returnere trodde foreldrene at han var med i reisefølget. De tok for gitt at han var sammen med slektninger og venner som de hadde feiret påske med. Det var noe med kvalitetssikringen som sviktet. Siden de ikke hadde full kontroll på Jesus, burde de ha sørget for at de var med ham.

Heldigvis fant de ham til slutt.

En påske ca 20 år senere var to menn på vandring fra Jerusalem. Med Emmaus som mål tok de for gitt at Jesus hadde forlatt dem for alltid og at han ikke var med i reisefølget. Det var noe med kvalitetssikringen som sviktet. For Jesus var der, men de så ham ikke. Heldigvis fant de ham til slutt (2).

Det er viktig å være i reisefølge med Jesus. Da jeg ble hans disippel, ga han meg løfte om at han ville være med meg alle dager. Det tror jeg fullt og fast på. Jeg ønsker ikke å gå noe sted uten ham. Derfor: Om det er jul eller påske, hverdag eller helg, kvalitetssikrer jeg daglig at jeg er med ham.
______________________________________________
* Innlegget er et utdrag av søndags-refleksjonen "Jeg håper at du har hatt en fin jul!" som ble
Publisert i Krigsropet # 1-2 2012 - PDF
(1)  Lukas 2:40-52 Dagens evangelietekst

(2) Lukas 24:13-35

Troens ”grammatikk”

Grammatikk blir beskrevet som språkets skjelett. Kan det være at troens skjelett også er grammatikk?
Dersom du får angst av ordet grammatikk, er du ikke alene. Jeg skjønte ikke vitsen med grammatikk og gjorde det så dårlig i fremmedspråk på skolen at jeg nesten ikke kom inn på videregående. Litt pussig at språk i dag er en av mine interesser og at jeg kan snakke om grammatikk med så stor begeistring at folk ser på meg som en ”nerd”…

…og det var før jeg for et drøyt halvår siden begynte å sysle med tankene om troens grammatikk. På festivalen på Kvås sist sommer talte jeg om preposisjonenes betydning for troen. Men en grammatikk består av mer enn preposisjoner:

Har du for eksempel tenkt på at Gud er et verb? Dersom du leser litt i Bibelen, vet du det helt sikker, men du har kanskje ikke tenkt over det. Da Moses spurte Gud om hans navn svarte Gud: ’Jeg er’ har sendt deg (1). Selvfølgelig må en skapende Gud ha et verb som navn. Men det er veldig interessant at han bruker et ”uselvstendig verb”.

Lenge tenkte jeg at det var fordi Gud er den som var, er og kommer, men så oppdaget jeg en sammenheng mellom det uselvstendige verbet og Jesu ord: Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker du ga meg fra verden. (2). Bildet av Gud måtte være et uselvstendig verb inntil Jesus kom og åpenbarte hvem Gud er. Alt jeg kan vite om Gud har jeg lært ved å studere Jesu liv og karakter.

Nå vil det være feil å lage en teori som begrenser Gud, men nettopp derfor er det så godt å tenke på ham som et verb i presens. Å se ham som utelukkende som et subjekt, eller et substantiv (som han også er) begrenser, ja, han kan til og med være død. Gud som verb, er, han handler, planlegger, frelser, helbreder, bevarer.

Må Gud velsigne Vårherre!
-------------------------------------
(1) 2 Mos 3:11-15
(2) Johannes 17:6
Publisert i Krigsropet #46 - 2011

Les hele #46 i NB elektroniske arkiv

Motstrøms

Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne.
Det beste i oss er i slekt med henne.

Det er André Bjerke som avslutter diktet ”Kjerringa mot strømmen” på en slik måte, og på mange måter deler jeg beundringen for den litt ”gærne” kjerringa i det tragiske folkeeventyret.

Da jeg var ung hørte jeg en som sa: ”Det er bare død fisk som flyter med strømmen”. ”Kjerringa” i meg gjorde opprør og jeg tenkte at jeg skulle aldri bli en ”død fisk”, men det er så behagelig å flyte med strømmen.

Det hadde vært lett for Jesus å gi etter for konformitet-presset som han og disiplene levde under: ”Hvorfor faster dere ikke?” – ”Hvorfor plukker dere aks og spiser korn på Sabbaten når det ikke er tillatt?” (1)
Men Jesus tok et oppgjør med former som hadde blitt et mål i seg selv. De var motstrømsmennesker fordi de hadde et budskap å formidle, og det kostet de fleste av dem livet.

"Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!" skrev Arnulf Øverland. En hel nasjon reiste seg etter sommerens massakre selv om de fleste ikke var rammet selv. Det ble nesten ”medstrøms”, men likevel riktig å være en del av ropet om at kjærligheten skal overvinne det onde.

Men – det er fortsatt motstrøms å gråte over 15.700 foster som ble fjernet ved abort i Norge i 2010. Det er fortsatt motstrøms å snakke om alkoholens forbannelse fordi det er så mange som ”har kontroll” på forbruket sitt. Det er fortsatt motstrøms å forkynne at det faktisk er noe som er synd og at ethvert menneske må forlike seg med Gud.

Da William Booth fikk spørsmålet: ”Hva ser du som den største faren i det nye århundret?” svarte han:

• religion uten Den Hellige Ånd,
• kristendom uten Kristus,
• tilgivelse uten bekjennelse og omvendelse,
• frelse uten gjenfødelse,
• politikk uten Gud,
• himmel uten helvete.

I 2011 er dette fortsatt motstrøms. Gud, hjelp meg så jeg ikke blir en død fisk!
----------------------------------

(1) Dagen tekst: Mark 2:18-28
Publisert i Krigsropet nr 42 - 2011 - PDF

Ekspertråd

Verden er full av eksperter som ivrer etter å gi oss ”naive” mennesker råd. Journalister er ute etter ”gode” saker og finner alltid noen som ”vet”…

De siste månedene har jeg lest om hvordan jeg skulle takle regnsommeren, eller varmen når den kom.

Jeg fikk råd om hvilke bøker jeg skulle lese, hvilken diett som var best, om å ha ”is i magen” og ikke selge aksjene da børskursene raste – og jeg som ikke eier en eneste aksje.

Myggstikket mitt måtte jeg ikke klø på og jeg måtte velge meg tre til fire sopp som jeg kunne være trygg på. Jeg vet hva en fluesopp er og lar den alltid stå, mens tegningen av en ”soppflu” vil jeg ha på veggen.

En ”soppflu” er i følge barnebarnet på fem en hvit sopp med røde prikker. Den konvensjonelle morfaren ble behørig korrigert da han kom til å si at soppen skulle være rød med hvite prikker. Femåringen lot meg reflektere: Det er nettopp var ombyttingen av farger som gjør fluesoppen til en soppflu. Det er jo sunn fornuft.

Er det ikke slik at det meste handler om sunn fornuft? Er alle rådene som kommer i media et tegn på at fornuften vår er usunn? Trenger vi alle svar på spørsmål vi aldri har stilt og aldri kommer til å stille?

Men noen spørsmål er alltid aktuelle.
En lovkyndig spurte en gang eksperten, som han valgte å kalle Mester, et viktig spørsmål. Jesus responderte med: ”Hva leser du?”(1)
En virkelig ekspert lar mennesker reflektere selv.

Dersom det dreier seg om åndelig spørsmål er det viktig hva jeg leser. Hvis jeg i tillegg er åpen for at Den hellig ånd kan vise meg det som fornuften ikke griper i første runde, ja da finner jeg svaret på hvordan jeg skal arve evig liv.

Spørsmålet: ”Hva leser du?” er et ekspertråd. Med de rette tekstene og en åpen innstilling kan du ende opp med evig liv – det høres ut som sunn fornuft!

--------------------------------
 (1) Lukas 10:25-37

Publisert i Krigsropet #38 - 2011 - PDF

Sinnasnekker’n

Jeg tror jeg vet hva som vil få en snekker til å bli ordentlig sinna!

På tross av at jeg giftet meg inn i en familie med ordentlige fagfolk, våger jeg å kalle meg hobbysnekker. Det er en hobby jeg elsker. Når noen spør meg hva jeg ønsker meg til bursdag eller jul svarer jeg som regel: ”En pakke spiker!”

Prioritering av hva jeg ser på TV bekrefter inntrykket. Det er ikke mange TV-program som frister, men er jeg hjemme når de står på sendeskjema, lærer jeg stadig nye triks av å se på ”Sinnasnekker’n” og ”Tid for hjem”.

Tjenesten i Frelsesarmeen har også bidratt til å øke interesse og kunnskap om bygninger. Til å begynne med var det ”nøden” som gjorde at jeg måtte foreta enkle reparasjoner fordi det ikke fantes penger til å leie inn fagfolk i fattige bygdekorps. Og dersom jeg måtte bruke en mester, gikk jeg sammen med ham for å ”lære”.

Selv om jeg har lært mye, er jeg ikke utlært, men en ting vet jeg: Grunnmuren må være i orden. Svikter den kan jeg garantere at snekker’n blir ordentlig sinna!

Jeg er også ”snekker” i eget liv. Det er ikke en hobby, og det er et ansvar som ikke kan overlates til andre. Fordelen er at jeg kan gå sammen med en mester å lære, og enda bedre: Mesteren har selv sørget for grunnmuren:

”Men hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger. Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus.”
1 Korinterbrev 3:10-17

Tjenesten i Frelsesarmeen har bidratt til å øke kunnskap og interesse også for ”åndelig byggverk” – enten det dreier som om enkeltmennesket som et ”Guds tempel” eller menigheten som et byggverk av ”åndelige steiner”. Begrepene kan virke fremmede, men de er hentet fra Bibelen.

Det fine med ”byggverket” menigheten er at den ofte kjører program som kan gi meg tips om hvordan jeg kan passe på ”bygget” mitt, enten det trenges ”Total makeover” eller små reparasjoner. Slike program ønsker jeg å få med meg!

----------------------------

Publisert i Krigsropet nr 34 - 2011 - PDF

”Jeg er frustrert!”

Når jeg opplever frustrasjon, er det godt å vite at Jesus opplevde det samme.

Det er en påstand. Ingen av evangelistene har med et sitat der Jesus sier: ”Jeg er frustrert!”. Likevel er det flere utsagn som røper at han må ha vært både frustrert, sint, trist, glad, humoristisk – ja, han var ganske enkelt et sant menneske.

Jeg tror de fleste av oss som arbeider i Guds rike opplever frustrasjon fordi det er avstand mellom resultatene vi ønsker og dem vi ser i virkelighetens verden. Jesus så masse resultater, men mye tyder på at også han ønsket å se mer enn det han faktisk så. Han gråt over manglende oppslutning i Jerusalem. Heller ikke på hjemstedet fikk han gjort stort på grunn av innbyggernes innstilling til ham.

I møte med Nikodemus aner jeg frustrasjonen i utsagnet: ”Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om det jordiske, hvordan kan dere da tro når jeg taler om det himmelske?”

Det står ingenting om at det er flere i rommet enn Nikodemus, men Jesus sier ”dere”. Jeg tror forklaringen ligger i innledningskommentaren: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud. For ingen kan gjøre de tegnene du gjør, uten at Gud er med ham.» Nikodemus var rådsherre, og høyst sannsynlig snakker han på vegne av rådet.
Rådsherrene så det ”jordiske” som Jesus gjorde, og skjønte at det hadde noe med Gud å gjøre, men de ville ikke tro. Det samme rådet skulle også senere legge planer for å få Jesus drept. Menneskelig sett en frustrerende situasjon, men det hindret ikke Jesus i å holde en av sine beste taler – med én tilhører!

”Frelsesarmeen gjør så mye godt!” sier folk.
Det er også mulig at de skjønner at det har noe med Gud å gjøre, men mange av dem vil likevel ikke tro.
Frustrerer det meg? Ja, veldig! Men det skal ikke hindre meg i å forkynne evangeliet om hvor høyt Gud elsker verden - inkludert hvert eneste individ. Samtidig ber jeg om at Den hellig Ånd må åpenbare at det er sant. Da, og først da, kan vi gripe ”det himmelske”.
----------------------------------

Publisert i Krigsropet #25 - 2011 - se utgaven i NB's arkiv
Dagens tekst: Johannes 3:1-15

”Jeg skjønner det bare ikke…”

Er det likevel mulig å ta det med ro når noen sier at det er enkelt?

Jeg satt bak en engelsktalende kollega på et møte i Bucharest som ikke kunne et ord rumensk. Under møtet hadde han en liten gutt ved siden av seg som hele tiden kom med koselige bemerkninger til ”bestefar” – og ”bestefar” svarte like hyggelig tilbake. Ingen av dem skjønte et ord av det som ble sagt. Det går an å ha en god kommunikasjon uten å forstå ordene.

Følelsen av å ikke forstå kan likevel være ubehagelig. Jeg har vært i situasjoner hvor jeg ikke har kjennskap til det lokale språk. Smilende mennesker har møtt meg og det har kommet noen fraser som jeg ikke har skjønt bæra av. Egentlig aner jeg ikke om de forklarer hvorfor de smiler med: ”Du verden for et latterlig fjes du har!” - men fordi jeg liker å ta alt i beste mening, smiler jeg og kommer med en anerkjennende hilsen tilbake.

Enda verre er det dersom språket er kjent, men når det som sies ikke gir noen form for mening. Da er det liten trøst dersom en i samme rom sier: ”Ja men, det er jo så lett!”

Disiplene var totalt forvirret da Jesus sa: Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg. Jesus forsto at de ikke skjønte og han forsøkte å forklare. Selv hadde han sett klart hva som kom til å skje. Han forsto hvorfor, og han var også i stand til å se enda lenger: dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal bli fylt av glede, og ingen skal ta gleden fra dere.

Jeg tviler på at forklaringen gjorde at de skjønte hva det innebar, men jeg er overbevist om at de på tross av manglende forståelse fant hvile og trøst i løftet.
Da Johannes skrev ned beretningen hadde de for lengst forstått. Korsets mysterium og oppstandelsens under var grepet i tro, og jeg er overbevist om at de i ettertid tenkte ”Det var jo så lett!”

Tro er å ”ta det med ro” i forhold til det jeg ikke skjønner. Av erfaring vet jeg at før eller siden oppdager jeg nok av sannheten til å vite at ”slik er det!”. Det betyr ikke at jeg ”skjønner alt”, men jeg hviler i at det er én som gjør det.
--------------------
Dagens tekst: Johannes 16:16-22
Publisert i Krigsropet #20 2011-PDF
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv

Howdy! Tjänare! Shalom!

Finnes det en engleoppskrift på himmelsk etikette?

Det er ikke mer enn ca 30 år siden at det var relativt eksotisk å høre fremmedspråk på norsk jord. Til og med en svenske eller en danske som dukket opp kunne gi meg følelsen av å tilhøre noe større enn ”lille” Norge.

Jeg reiser en del med offentlig transport i Oslo, og blir nesten overrasket når jeg hører norsk. Om et par måneder skal Stella Mwangi representere Norge i MGP-finalen i Düsselforf. «Haba haba» skal få hele Europa til å svinge seg til afrikanske danserytmer. Det er faktisk helt naturlig og ikke engang et forsøk på å være eksotisk, mens nordmenn opplevde det som kuriøst da Nora sang ”Voi, voi” sammen med ”Deep River Boys” for 50 år siden.

Med mange språk og tradisjoner som samles er det interessant å merke hvor stor variasjon det er i måten vi hilser hverandre på. Nå er jeg veldig klar over at en ”hilsen” ofte kommer automatisk uten at man legger hele sitt hjerte i det som sies. En islending vil alltid møte meg med: ”Sæll og blessaður!” – som er en kortform av ”Kom du meg i møte og vær salig og velsignet!” - Da blir et ”Hei!” litt tamt. Det samme gjelder i møte med en russers: ”Mir vam!” (”Fred være med deg!”)

Da engelen kom til Maria sa han: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» (1) Å bli møtt av en slik hilsen og bekreftelse må ha lagt et fantastisk grunnlag for å ta imot den ”sjokkerende” beskjeden som skulle komme. Maria ble bekreftet på en slik måte at hun fikk styrke til å si ”ja” til Herrens vilje.

Da jeg jobbet som ekstern rådgiver i HSH ble jeg en dag møtt av Aksel som sa: ”Så godt å se deg, Jostein, en fredens mann på dette konfliktenes sted!” Jeg tror jeg gjorde en god ”fredsjobb” den dagen. Kanskje Aksel hadde fått en engleoppskrift på himmelsk etikette? Det skapes fred av slik.

Marias ”ja” førte til ”fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!” Kanskje Herren forsøker å si meg at jeg må bli mer bevisst på hvordan jeg hilser mine medmennesker?
----------------------------
(1) Lukas 1:26-38
Publisert i Krigsropet nr 13 - 2011- PDF
Les hele utgaven i Nasjonalbibliotekets arkiv

Å hytte meg tu

OG DET ER INGEN TRYKKFEIL! 

Det norske folk er et hyttefolk. Denne formen for ferie har også vært en viktig del av mitt liv både som barn og voksen og jeg verdsetter det høyt. Jeg har derfor et nært forhold til temaet når jeg skriver en refleksjon om ”hytteliv” og ”menighetsliv” med fokus på ”hytte” både som substantiv og verb. Verbet signaliserer trussel, og det hadde vært relevant å skrive om hyttelivets trussel for menighetslivet, men i dag er det trusselen fra menighetslivets ”hytter” som står i fokus.

Da Peter fikk være med Jesus opp på fjellet fikk han en fantastisk åndelig opplevelse. Han så Jesus som forvandlet i et strålende lys samtale med Moses og Elia. Peter reagerte umiddelbart: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.»
Heldigvis brøt Guds stemme inn og stadfestet Jesus som sin sønn – denne gang med en ekstra oppfordring: ”Hør ham!”

Det ble altså ikke en ”hyttemenighet” fordi tre disipler hadde hatt en spesiell åndelig opplevelse. Tenk om alle disipler i ettertid hadde vært like flinke til å høre ham i stedet for å bygge en ny ”hytte”, en ny ”institusjon” hver gang Herren kom med en ny åpenbaring.

Noe av det som gleder meg mest i vår tid er at Guds barn søker sammen igjen som aldri før. Det er blitt et sterkere fokus Guds rike enn på ”oss” og vår ”hytte”, vår ”forsamling”. Vi har mange ganger vært så opptatte av at Jesus skulle åpenbare seg igjen i vår ”hytte” at vi ikke har sett at han allerede er til stede i byen vår. Guds rike handler om relasjoner - ikke institusjoner. Når Jesus blir målet, vil han igjen forklares for mennesker, ikke bare for noen få utvalgte, men for den verden han vil nå med sitt evangelium. Det kan skje hvis du og jeg hører ham og ser at ”hytta” vår ble plassert akkurat der den er for at vi lettere skulle få tilgang til området rundt. Måtte hytta gå i tu om den hindrer oss i det!

------------------------------------

Tekst: Matteus17:1-9
Publisert i Krigsropet nr. 9 - 2011 - PDF

”Kom og frels katten min!”

”Når nøden er størst, er hjelpen nærmest” heter det i et norsk ordtak. Men dette var Moldova og den første telefonen om hjelp som jeg mottok etter ankomst høsten 2004 var: ”Kom og frels katten min!”

Den fortvilte dama kunne fortelle at katten hadde hoppet fra balkongen og over i et høyt tre, og derfra kom den verken tilbake eller ned. På opplysningen hadde hun fått telefonnummeret til ”Frelses”armeen – kunne vi hjelpe? Kanskje ikke akkurat slik hun hadde ventet, men hjelp ble formidlet.

Siden skulle det bli mange telefoner og besøk av mennesker i både materiell og åndelig nød. Slik er det overalt i verden.

Legekunstens far, Hippokrates levde etter følgende motto: ”Av og til lege, ofte lindre, alltid trøste!” Jeg tror han hadde oppdaget noe som er viktig å ta med seg inn i hverdagen. Den byr på utfordringer både i eget liv og i møte med alle former for nød. Bibelen gir oss noen eksempler:

Disiplene ble stemplet som ”lite troende” da de fikk panikk i et voldsomt uvær på sjøen. Jeg vet ikke om jeg ville brukt en slik karakteristikk. Selv om de hadde sett Jesus gjøre under, ante de ikke hva han kunne gjøre med vind og bølger. Likevel vekket de ham med: ”Herre frels! Vi går under!” – om troen var liten, holdt det i massevis!(1)

Paulus skriver om nøden han opplevde i Asia som var mer enn han kunne bære. Han trodde han skulle dø, men stolte på Gud og ble reddet. Nå skriver han fordi han vet at han har mer som venter og oppfordrer: ”Også dere må hjelpe til ved å be for oss. Når mange ber, vil takken for den nådige hjelp vi får, stige opp fra manges munn.”(2)

Når jeg har det tøft i livet er det godt å vite at det er noen som hjelper meg ved å være en forbeder. Noen ganger blir det en løsning, ofte en lindring, men det er alltid en trøst å vite at noen ber.
Nettopp fordi Gud alltid kan bruke meg som et redskap til trøst, er jeg frimodig i møte med mennesker i enhver form for nød. Ofte skjer det også lindring og ikke så sjeldent kommer det en løsning.

---------------------------------------
(1) Matteus 8:23-27
(2) 2 Korinterbrev 1:8-11
Publisert i Krigsropet #5 - 2011 - PDF