Viser innlegg med etiketten Fornektelse. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Fornektelse. Vis alle innlegg

mandag 1. juni 2015

Fikk nerveproblemer av hanegal

Det kunne vært en beskrivelse av mine nerver på grunn av at naboene i blokka vi bodde mens vi tjenestegjorde i Moldova for ti år siden hadde hane på balkongene. Men det hører tvert imot til kategorien morsomme minner. Etter en søvnløs natt ble det plutselig helt stille og vi kunne se en hodeløs hane springe for livet med sine siste krefter av liv rett foran inngangen til blokka. Hanen hadde også gått eieren på nervene. 

Nei, dagens illustrasjon er fra lokalavisa Hitra-Frøya og er ca et år gammel. Den er en beskrivelse av en klassisk nabokonflikt.

Men det kunne også ha vært en beskrivelse av Peters opplevelse i Jerusalem for snart 2000 siden. Han opplevde en klassisk indre konflikt:

Imens sto Simon Peter og varmet seg. Da sa de til ham: «Er ikke du også en av disiplene hans?» Men han nektet og sa: «Nei, det er jeg ikke.» En av øversteprestens tjenere, en slektning av ham som Peter hadde hugget øret av, sier: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» Men Peter nektet igjen. Og straks gol hanen.
Joh 18:25-27
Jeg er ikke i tvil om at Peter også må ha fått nerveproblemer ved hanegal. Mange troende har kjent seg igjen i Peters situasjon. Til og med Paulus hører til dem når han sukker over at han gjør alt det han ikke vil gjøre og lar være å gjøre det han innerst inne vil gjøre*.

Men det er godt et det finnes en hane som galer, en som vekker oss som forsøker å leve våre liv som Jesu etterfølgere. «Vekkelsen» må bare ikke fungere som en nerveproblem-utløser. Jeg må aldri glemme at jeg tilhører en raus og nådig frelser. Peter skulle få oppleve det. Paulus fikk oppleve det samme da fikk høre at Guds kraft fullendes i skrøpelighet**.

Dagens ‘manna’:

Det ligger et stort potensial i min skrøpelighet!
-------------------------------
* Rom 7:14-25
** 2 Kor 12:9
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes 

onsdag 27. mai 2015

Det var kaldt

Overskriften passer på veldig mye av det jeg har opplevd i friluft den siste tiden. Bortsett fra den fantastiske dagen vi hadde på Kristi himmelfartsdag, har det meste av mai regnet eller blåst bort. Likevel – både inne og ute har jeg møtt mye varme.

Den doble betydningen som ofte ligger helt oppe i dagen i Johannesevangeliet, blir ekstra tydelig når han følger opp Peters første fornektelse med ordene «Det var kaldt!».
Ja, det kjentes helt sikkert slik for Peter både utvendig og innvendig. Hvor skulle han nå søke «varme»?
Det var kaldt, og tjenerne og vaktene hadde tent et bål og sto og varmet seg ved glørne. Peter sto også og varmet seg sammen med dem.
Joh 18:18
Det er forunderlig at Peter søker varme ved «fiendens» bål. Det ligger en veldig kontrast i den enheten som er fokuset i Jesu bønn for alle sine i det forrige kapittelet, og det at Peter nå sto og «varmet seg sammen med dem». Det var ikke for å inkludere «dem» i sin varme, men for å «låne» litt av deres. Femti dager senere ble bildet snudd. Da sto 3000 mennesker og kjente på den gysende kulden i sitt indre og spurte Peter: «Hva skal vi gjøre?» 
Da kunne Peter invitere dem inn i fellesskapet og varmen av Den hellige ånds ild.

Dagens ‘manna’ er to spørsmål:

Hvor søker jeg varme?
Søker mennesker varme hos meg?
-------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

tirsdag 26. mai 2015

Mistenksomhetens ånd

I mars hadde jeg et blogginnlegg med overskriften «Vi er i kamp». Når vi blir mistenksomme overfor alt og alle, er det et tegn på åndskamp. Peter befant seg i sitt livs åndskamp. Han trodde at tjenestejenta som Johannes hadde fått til å åpne porten ville ham vondt:
Da sa tjenestejenta til Peter: «Er ikke du også en av disiplene til denne mannen?» «Nei», svarte han, «det er jeg ikke.»
Joh 18:17
Hvor sannsynlig var det at tjenestejenta ville Peter vondt?

Dersom hennes rolle var begrenset til å vokte porten, slik den er i Johannes-fortellingen*, tror jeg den var relativt liten. Det var hun som hadde sluppet Johannes inn fordi hun visste at kjente øverstepresten. Det er overveiende sannsynlig at hun visste at Johannes også var disippel av Jesus. Hun hadde ikke angitt Johannes. Kanskje hun bare av egen nysgjerrighet sjekket om det var disippelskapet som knyttet Peter og Johannes sammen? 


Jeg vet ikke, men uansett hadde mistenksomhetens ånd fått overtaket i Peters liv. Da skjedde det med ham som skjer med de fleste av oss: Vi forsøker å beskytte oss selv og våre egne interesser. Det er så utrolig lett å gripe til løgn når vi føler oss truet. Peter gikk i den fella. Det kunne fått katastrofale følger for ham selv, men ringvirkningene hadde også blitt store dersom han ikke hadde blitt den «klippen» han var utsett til å være. Når mistenksomhetens ånd får fritt spillerom, blir ringvirkningene enorme - ikke bare for individet, men for familien, lokalsamfunnet og hele samfunnet.

Dagens ‘manna’:

Jeg må være på vakt mot mistenksomhetens ånd.
-------------------------------------------
* I f. eks. Mark 14:66-72 er hun mer aktiv og snakker med andre om ham, men det er fortsatt ikke ensbetydende med hun vil ham vondt.
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 23. mai 2015

Et spørsmål verd å tenke på

Mange av spørsmålene som Jesus stilte og som er gjengitt i Bibelen, er generelle og vel verd å tenke på. Kanskje et av de viktigste er spørsmålet han stilte til Peter i Getsemanehagen:
«Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?»
Joh 18:11b
Du som følger bloggen min la sikkert merke til at jeg for noen dager siden hoppet over dette spørsmålet. Det er ikke ofte jeg har tatt meg den friheten, men jeg tror spørsmålet surret i Peters tanker fra det øyeblikket han hørte det til han skjønte at Jesus hadde stått opp igjen fra de døde. Som tidligere nevnt tror jeg Peter var 100% oppriktig da han bekjente at han var klar til å dø sammen med Jesus, og han viste også at han mente alvor da han trakk sverdet for å kjempe mot overmakten. Forvirringen ble derfor stor da han fikk beskjed om stikke sverdet i sliden, og fikk spørsmålet «Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?». Var det først i det øyeblikket at det gikk opp for Peter at Jesus virkelig ville dø og ikke bare hadde utfordret disiplenes lojalitet?

I tillegg hadde han hørt at Jesus hadde bedt vaktstyrken om å ta kun ham og la disiplene gå. Ville det ikke da være 100% logisk å fornekte tilknytningen til Jesus dersom Peter skulle bli konfrontert? Ville ikke det å stå fram som nærmeste medarbeider bare bidra til å forkludre det Jesus ville skulle skje? Samtidig forestiller jeg meg at Peter kan ha tenkt: «Hvilket beger har Faderen gitt meg å drikke?» Om han tenkte det, kunne han sikkert utelukke at det var å drikke det samme begeret som Jesus akkurat der å da, for det hadde Jesus akkurat forhindret. Så når jeg nå er kommet til Peters fornektelse, må jeg bare innrømme, jeg har masse sympati med Peter. Kanskje jeg hadde gjort det samme? Og hva lærer jeg av dette:

Dagens ‘manna’:

Når noe er vanskelig å forstå, er det viktig å ikke forhaste seg!
-----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes