Summen av sammen er stammen

Adverbet «sammen» er så viktig at jeg har hatt det som utgangspunkt for flere refleksjoner allerede, og det kunne blitt mange flere, men dette blir den siste i denne omgang.

Da Peter skulle forklare tilhørerne hva det var som skjedde på den første pinsedagen, brukte han profetien fra Joels bok. Men han forklarte bare det som faktisk skjedde: at det var Gud som øste ut sin Ånd over alle mennesker (Apg 2:17-18).

Han fortalte ikke hva de 120 som var de første til oppleve dette hadde gjort i forkant, nemlig nøyaktig det Jesus hadde det bedt dem om å gjøre:

Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans. Apg 1:14

Det er ikke engang sikkert at han tenkte på at det de gjorde i forkant også var en oppfyllelse av Joels profeti:

Kall folket sammen, hellige forsamlingen!
La de gamle samle seg, og la småbarn og spedbarn komme sammen. La brudgommen gå ut fra sitt rom og bruden fra sitt kammer!
Joel 2:16

Men de var faktisk sammen om oppdraget å være i bønn, og de var sammen med hverandre i dette oppdraget.

Peter behøvde ikke å fortelle det alle kunne se, nemlig at:

”Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted.”
Apg 2:1 

De var altså hjertelig tilstede og «sammen». Summen av alt dette gjorde at Gud øste ut sin Ånd over dem. Ånden elsker når vi samles på «samme sted» fysisk, mentalt og åndelig, med bevissthet om hva som er det samme oppdraget. Det er det som stammen, bærebjelken i alt kristenliv. Det er der jeg vil leve.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil at livet mitt skal være samlet om det viktigste!

_______________________
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"