Det viktige fokuset på kroppen

Jeg tenker ikke på usunn kroppsfiksering, skjønnhetstyranni eller idealvekt, men på det å ta kroppen og signalene den sender på alvor. Vi går til helsekontroll med barna og som voksne følger vi opp med en legeundersøkelse med jevne eller ujevne mellomrom gjennom hele livet. 

Og dersom noe ikke er «normalt», gjør vi det vi kan for å rette på det. Jeg er akkurat i en slik fase og i dag får jeg vite om jeg kan starte med trening hos en fysioterapeut i morgen. Det er viktig at kroppen fungerer, og jeg ønsker å kunne gå så «normalt» som mulig.

Etter at Jesus sammen med foreldrene hadde kommet tilbake til Nasaret etter besøket i Templet som 12-åring, forteller Lukas at:

Jesus gikk fram i alder og visdom og var til glede for Gud og mennesker.
Luk 2:52

Lukas forteller altså at Jesus fysisk og mentalt utviklet seg helt normalt. Så da Gud gikk fra å være «et abstrakt verb» til å bli «et konkret substantiv» i mennesket Jesus, la han også normalen for det som skulle bli standarden for Jesu framtidige kropp.

Den fysiske utviklingen, veksten, skjer ved at vi vokser i antall(1). Den mentale og åndelige utviklingen skjer ved at vi stadig lærer mer både om den verden som vi lever i, og om Den hellige ånd som bor i oss. Det siste gjør jeg gjennom

• Bibelen som den guddommelige rettesnoren for kristen tro, lære og liv(2).
• Fellesskap med resten av Jesu kropp(3) og
• Daglig samliv med Den hellige ånd(4).

I tillegg fins det en utrolig rikdom og lærdom i det som er nedtegnet av tanker og erfaringer gjennom de siste 2000 års troshistorie.

Det er viktig med jevne mellomrom å ta en sjekk. Utvikler jeg meg normalt som en Jesu etterfølger? Gjør vi det sammen som Jesu kropp, slik at vi er:

Dagens ‘manna’:

til glede for Gud og mennesker.

-----------------------------------------------
(1) Apostlenes gjerninger kan inndeles i "perioder" som alle avsluttes med et vers som forteller om vekst og utbredelse:* Jerusalem-fasen - Apg 6:7; * Fokus Judea, Galilea, Samarie - Apg 9:31; * Hedningemisjon i Lille-Asia - Apg 16:5; * Europa framstøt og styrking av Lille Asia - Apg 19:10; * Fokus Europa - Apg 20:2; * Destinasjon "verdens sentrum": Rom - Apg 28:30-31.
(2) Fra Frelsesarmeens første trosartikkel.
(3)  Sett alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen: én kropp...Ef 4:3-4a
(4) Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. Joh 14:26
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Mer enn bare en tanke

«Vi har tenkt på dere!»

Det har jeg hørt mange ganger i løpet av livet, men aldri så ofte som de siste ukene. Heldigvis vet jeg at det betyr mer enn bare en tanke. Det har også vært rørende å motta brev med personlige hilsener fra mennesker jeg aldri har møtt. Jeg fikk et slikt brev fra Mexico sist lørdag. Jeg kjente ingen av dem som hadde skrevet personlige hilsener på kortet, men det gjorde ubeskrivelig godt. De sendte brevet fordi vi tilhører samme kropp, samme fellesskap. 

Det er flott å tilhøre et stort verdensvidt fellesskap, men jeg trenger også et fellesskap som er nært. «Det er tanken som teller!» sier vi ofte når noe ikke har blitt helt slikt som planlagt. «Jeg er hos dere i tanken!» er en annen variant. Begge deler er godt å vite, men det må ikke stoppe der. Det kan fort bli for livsfjernt, for abstrakt. Vi er hele mennesker og trenger også å møtes fysisk. Jeg er mer enn et verb eller et substantiv.

Treenigheten er et tydelig eksempel på en helhetlig tanke, og er en viktig del av grunnlaget for kristentroens holistiske menneskesyn. Frelsesarmeen har en rekke slagord som favner det synet. «Omsorg for hele mennesket», «Suppe, såpe, frelse» osv. forteller at det er mer enn bare en tanke.

Jeg kommer ikke til å konkludere hva som er troens viktigste substantiv. Men inkarnasjonen - det at Gud ble menneske, er for meg et sterkt vitnesbyrd om at substantiver som fellesskap, samfunn, menighet og menneske (i entall og flertall), er veldig viktige. Det viser også den praksisen de første kristne fulgte:

«De holdt seg trofast til … fellesskapet ….
Alle de troende holdt sammen …
Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen,
og i hjemmene …»
Apg 2:42-47 (NB - les gjerne hele avsnittet)

Resultatet var at mennesker ble frelst og lagt til menigheten hver dag. Det er oppdraget!

Dagens ‘manna’:

Vi trenger hverandre!

---------------------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Et signal om fellesskapets betydning

At Gud presenterer seg selv som et verb, åpenbarer seg i mennesket som «Ordet» og på pinsedagen fyller disiplene med et språk, er signaler som får meg til å tenke på fellesskap og kommunikasjon.

Fellesskap handler om mennesker, og mennesker er substantiver.

Derfor tror jeg at noe av det viktigste Gud ville formidle da han åpenbarte seg selv som «substantivet» Jesus, var fellesskapets hensikt. I Jesus blir jeg kjent med personene Faderen, Sønnen og Den hellig ånd. Treenighetens mysterium er også det kristne fellesskapets mysterium. Rollene de tre personene i guddommen fyller, utgjør en samlet enhet. De er tilstede i hverandre, men har sine unike roller. Slik utgjør de det optimale eksempelet på hensikten med det kristne fellesskapet.

Jeg «kjenner» at det er sant, men det er vanskelig å forstå med fornuften. Tankene blir fort preget av verdens måte å tenke på. Det jeg likevel er overbevist om, er at dersom enheten forsvinner fra et kristent fellesskap, undergraves også troen på treenigheten. Og – vice versa - dersom troen på treenighet smuldrer opp, blir det umulig for oss som deltar i et kristent fellesskap å forstå hva kristen enhet handler om.

Ja, vi er selvstendige substantiver/subjekt, men vi trenger hverandre for å bekrefte hverandre som de nye skapningene vi er i Jesus Kristus. Det var det personene i guddommen gjorde. De bekreftet hverandre. Ånden kom ned og ble over Jesus da han lot seg døpe. Faderen bekreftet Sønnen ved flere anledninger. Og Jesus selv ber:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg. Joh 17:21

Derfor er det motstanderens ønske å så splittelse blant de troende for det er ingenting som i tilsvarende grad undergraver troverdigheten til evangeliet. Det er det jeg kaller «den velsigna vanskelige enheten» som fører til tro på Jesus.

Dagens ‘manna’:

Jeg bekreftes i fellesskapet

---------------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Troens substantiv

Enten jeg beskriver Gud som verb, substantiv eller bruker andre merkelapper, innser jeg at jeg kan bidra til det motsatte av det som er intensjonen med beskrivelsen. Jeg deler tankene mine fordi jeg ønsker å åpne opp for mysteriet, men vet også at ethvert utsagn om Gud kan virke begrensende.

Anselm av Canterbury gir en beskrivelse av Gud som jeg er veldig glad i. Gud er: «den om hvem intet større kan tenkes»(1). Implisitt betyr det at hver tanke tenkt om Gud, begrenser hans storhet. Det er grunnen til at jeg av og til vurderer om jeg må slutte å forkynne og skrive – ganske enkelt fordi alt jeg sier eller skriver kan gi den som lytter eller leser, et begrenset bilde av Vårherre. Når jeg likevel ikke har sluttet, er det fordi jeg tror at Den hellige ånd, som utforsker «dybdene i Gud», er han som åpenbarer de åndelige sannhetene som ligger skjult i ordenes begrensninger. Han kan til og med forvandle steiner til brød de gangene jeg har forkludret mer enn forklart:

For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud.
1 Kor 2:10b-11

Med tillit til at Den hellige ånd gjør under, fortsetter jeg ufortrødent videre og spør:

Hvor viktig er det at Gud går fra å være et abstrakt verb til å åpenbares som et konkret substantiv?

Johannes ville sannsynligvis svart at det er så viktig at det utgjør kjernen i den kristne bekjennelsen (2).  Jeg er enig! For dersom det ikke er mulig for meg å akseptere at Jesus er hel og sann Gud og helt og sant menneske, begrenser jeg hva som er mulig for Gud. Dersom jeg begrenser ham, er han ikke lenger den grenseløse Gud som er grenseløs i kjærlighet og nåde. Samtidig begrenser jeg  hans mulighet for å virke gjennom det helt jordnære og konkrete subjektet og substantivet: Jostein.

For hvordan kan jeg tro at Gud kan virke gjennom sin kropp i dag dersom han ikke var i stand til å åpenbare seg selv i Jesus Kristus? 
De viktigste substantivene i troen er Gud og mennesket. Forent i Jesus den gang, og i de troende i verden i dag. Det var viktig den gang og til alle tider. 


Dagens 'manna':

Det handler Gud og mennesket

-------------------------
(1) Engelsk: God is “that than which nothing greater can be conceived”. Anselm av Cantebury beskrev Gud slik i «Det ontologiske Gudsbevis» i boken «Proslogion» som han skrev 1077-78.
(2) «På dette kjenner dere Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud» 1 Joh 4:2

Mer enn et kinderegg

Reklamen om produktet som oppfyller tre ønsker på engang, har virkelig klart å snike seg inn i folks bevissthet. Men når jeg i dag skriver om tre i én og én i tre, er det bare to av de tre elementene som er overførbart fra reklamen: Utfordringen og overraskelsen.

Det har tatt meg noen dager å fordøye et av de første versene jeg lærte utenat som gutt. For tre dager siden antydet jeg at det kanskje ikke er tilfeldig at det er tre substantiver som åpenbarer Guds identitet og gjør det mulig for oss å komme til Far. Guds identitet er åpenbart i Jesus, og derfor må også hele treenigheten åpenbares. Det jeg skriver i dag er muligens ikke viktig, men jeg finner tanken inspirerende nettopp fordi de tre substantivene representerer et framtredende kjennetegn ved hver av de tre personene i guddommen.

• Veien – forbindelsen mellom himmel og jord, og det mest fysiske av de tre substantivene, er mest framtredende i Jesus.
• Sannheten – kjennetegner Faderen fordi alt springer ut fra ham, jfr. refleksjonen om sannheten.
• Livet – er den mest framtredende karakteristikken ved Den hellige ånd. Guds pust er kilden til alt fysisk og åndelig liv.

Samtidig er Jesus både veien, sannheten og livet – ganske enkelt fordi han er Gud. Faderen og Den hellige ånd kunne sagt det samme om sin person. For treenigheten er tre i én og én i tre. Et ufattelig mysterium, men en sannhet som får mange brikker til å falle på plass i troens verden og som gjør det mulig til å tro at Den hellige ånd kan bo i meg og at jeg kan representere Jesus i verden i dag. 
Men det viktige er at det å følge veien, sannheten og livet fører meg til Far.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.
Joh 14:6

…er verset også i dag, men jeg lover å gå videre i morgen – tror jeg ;-)

Dagens ‘manna’:

Treenigheten er et under!

-------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den «gode»

Jeg var ikke gammel da jeg begynte å interessere meg for historie. Selv om jeg også er veldig glad i skjønnlitteratur og fiksjon, er virkeligheten enda mer spennende. Nå vil nok de fleste forskere stille spørsmål ved om virkeligheten lar seg beskrive på en objektiv og troverdig måte. «Det er seierherrene som definerer historien» blir det gjerne sagt. Og da kan man jo stille spørsmål ved "tilnavnene" deres også, eller? 

Var Olav Digre egentlig «hellig»? Var Haralds leder-stil «hard»? Var sønnen, Olav, egentlig så «rolig» (Kyrre)? … og var Håkon Adalsteinsfostre så «god» som navnet skulle tilsi? Er det egentlig noe menneske som kan kalles helt igjennom god?

«Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!» (Luk 18:19), sa Jesus til Rådsmedlemmet som kalte ham «god». Er det da forvirrende at han i Johannesevangeliet sier:

Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.
Joh 10:11

Egentlig ikke i Johannes’ perspektiv. Han hadde fanget opp og trodde fullt og fast at Jesus er Gud. Gjetermotivet kjente han fra profetene (Esekiel 34) og da han skrev sin fortelling visste han at Jesus hadde gitt sitt liv for «sauene». Dermed visste han også at han er god: «Jesus den gode». Resultatet av hans liv og død bekrefter «navnet».

Dagens ‘manna’:

Jesus er «den gode»

……………………………………………….
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes