Viser innlegg med etiketten Høre. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Høre. Vis alle innlegg

onsdag 17. februar 2016

Frimodig tillit

«Smør på flesk?», var min første tanke da jeg skrev dagens overskrift. 

For er det ikke slik at tillit gir frimodighet? 
Jeg tror det. Et menneske jeg stoler på, vil jeg også kunne være frimodig overfor og kunne dele mine innerste tanker med. Men når de to ordene settes sammen, utgjør de en sterk kombinasjon:
Og dette er vår frimodige tillit til ham: at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje.
1 Joh 5:14
Når jeg leser dette verset «isolert», er jeg ikke enig i begrensningen det inneholder. For jeg har den frimodige tillit til Vårherre at han hører meg også når jeg samtaler med ham om det som ikke er i samsvar med hans vilje. Ja, det er til og med flere eksempler i Bibelen på at Gud ombestemmer seg etter at mennesker har bedt (1).

Men dette verset står i en sammenheng, og er knyttet opp mot vissheten om bønnesvar. Det kommer jeg tilbake til i morgen. I dag fryder jeg meg over hvilen som ligger i vite at jeg ha frimodig tillit til ham – uansett!

Dagens ‘manna’:

Frimodig tillit – uten grenser.
-------------------------------------
(1) Her er et par eksempler:
Ninive skulle ødelegges, men ble spart – Jona 3:10
Kong Hiskia som fikk 15 år forlenget levetid – Jes 38:1-8
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

onsdag 9. desember 2015

Rykk tilbake til start!

Det var marerittet i barndommens brettspill å trekke et kort som sa: «Rykk tilbake til start». Stigespillet hadde også sine farlige ruter som gjorde at jeg "falt" helt tilbake. Men det er ikke alltid dumt å ta en tur tilbake til utgangspunktet:
La det som dere har hørt fra begynnelsen, bli værende i dere. For dersom det dere har hørt fra begynnelsen, blir i dere, vil også dere bli værende i Sønnen og i Faderen.
1 Joh 2:24
I Åpenbaringen kommer Johannes med en profetisk hilsen til menigheten i Efesos som går i samme retning: Men dette har jeg imot deg: Du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du sto før du falt. Vend om og gjør de gjerninger du gjorde før! (Åp 2:4-5a)

Det er veldig fort at det vi holder på med som kristne blir noe vi gjør i stedet for noe vi er. Jeg tror at «de gjerningene du gjorde før» ikke nødvendigvis refererer til noe menigheten ikke gjør lenger, men at det tidligere var drevet av kjærlighet, av livet. 


Det er også kjernen i dagens vers, det som har vært i meg siden jeg tok imot evangeliet må bli værende i meg, for det er det som gjør at jeg også blir værende i Sønnen og i Faderen. Egentlig er det der jeg ønsker å starte hver dag – ved utgangspunktet. Da går turen mot målet så mye lettere, også turen mot denne dagens mål: At Han er i meg og jeg i Ham slik at mennesker blir berørt av Ham. 

Dagens ‘manna’:

Jeg vet hva utgangspunktet er!
----------------------------
 Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

søndag 1. november 2015

Livets ord

Ny måned. Ny bok. Vitnesbyrdet fortsetter. Det blir ingen brå overgang eller pause. Om jeg skal bruke musikkens språk blir det riktig å si at det fortsetter i samme toneart:
Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.
1 Joh 1:1
Det første brevet etter Johannes har mange paralleller til hovedtemaene i evangeliet. Jeg skulle ønske jeg visste hva som kom først, men det handler mer om nysgjerrighet enn viktighet. Jeg vil gå rett på innholdet i dagens vers, for jeg tror det også sier noe om forfatterskapet. Verset er i likhet med evangeliet kompakt med innhold, og helt fra starten er det vitnesbyrdet som står i fokus.

Det er interessant at flertallsformen «vi» er brukt. Det er «vi» som har hørt, sett og tatt på. Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at Johannes kan ha hatt en skole av disipler som også fungerte som sekretærer for ham (1), men det kan også være at forfatteren gjør seg til «ett» med dem han skriver til. Den tanken hører jo også til det sentrale i det johanneiske tankegodset.

Men fokus på vitnesbyrdet er også et fokus på livet. Livet videreføres kun ved liv. Ja, det kan være interessant med kunnskap, med teologi, men det er det levende ordet som bringer liv. Og det levende ordet trenger en kropp å vitne gjennom. Jesus vitnet om ham som hadde sendt ham og gjorde ham kjent. «Vi» er de som han har sendt, og gjennom deg og meg – hans kropp i dag, videreføres livet gjennom vitnesbyrdet. Samme budskap, samme «toneart», et nytt vers i samme sang. Vitnesbyrdets sang!

Dagens ‘manna’:
Vær med og syng - med eller uten melodi!
... og velkommen til det første brevet etter Johannes!

-------------------------------------

(1) Se refleksjonen: "Underskrift"
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

onsdag 12. november 2014

Kristiansand - en profeti

Gårsdagens ‘manna’ var «Jeg vil gjøre noe med det jeg hører», og jeg tar det med meg inn i denne dagen også. For det handler fortsatt om profetier. Johannes fortsetter med å sitere Jesaja som en forklaring på dem som ikke tar imot Jesu budskap:
Jesaja har også sagt
Han har blindet deres øyne
og forherdet deres hjerte,
for at de ikke skal se med øynene
og forstå med hjertet og vende om så jeg får helbrede dem.    

Joh 12:40
Verset utfordrer – ikke minst fordi Jesus også bruker dette verset som en forklaring på hvorfor han taler i liknelser (Mark 4:10-12) - det er fordi tilhørerne blir tvunget til å lete etter de åndelige sannhetene som ligger i liknelsene. Jeg tror at det handler om vilje til å gjøre noe med det vi ikke forstår.

Den hellige ånd ber meg av og til å profetere, og det skjedde også da jeg hadde en Bibelhelg i Kristiansand 27. – 29. oktober 1995. På det siste møtet skulle jeg tale, og jeg opplevde at Gud ba meg profetere over Frelsesarmeen og byen. Gjennom hele møtet ble jeg minnet om dette, men jeg fikk ikke noen «bilder» eller «ord», bare den indre tiltalen: «Du skal profetere!». Da jeg var ferdig med talen, hørte jeg det igjen. Med samme respons: «Hva skal jeg si?» - det eneste som kom tilbake var: «Profetér!»
 

Da gjorde jeg det som jeg advarer mot når jeg underviser om nådegavene, jeg bestemte meg for å starte med: «Så sier Herren!» og så måtte resten bli hans ansvar. Ofte husker jeg ikke hva jeg sier, men i dette tilfellet, ble jeg så overrasket av deler av det jeg hørte meg selv si, at jeg aldri kommer til å glemme det. Det viktigste innholdet lød omtrent som dette: «Vekkelsen vil komme til byen gjennom deres barn, dere vil bli overrasket over at jeg lar min Hellige ånds salvelse følge barna og gjennom dem vil menigheten og byen bli forvandlet».

Egentlig har jeg alltid tenkt at det er viktig å formidle evangeliet til barna og ikke bare bibelhistorien, men at de skulle bli bærere av vekkelse kom som et sjokk. Personlig førte dette til at jeg siden ikke har vært redd for å be barn om å be for meg – og jeg har gledet meg når jeg har hørt at barn blir fylt av Den hellige ånd og opplever at kristendom er liv og ikke bare en teori.

Da jeg den 11. – 16. januar 2011 var hovedtaler på fellesmøtene i Kristiansand ble møtene i Domkirken også sendt direkte over nærradioen. Torsdag 13. jan. var jeg invitert til å være med under forbønnen i radiostudio etter at møtet var slutt. Det var derfor nærmere midnatt da jeg gikk fra Filadelfia tilbake til hotell Norge. På den korte spaserturen kom Guds ånd igjen sterkt over meg og jeg ble minnet om profetien jeg fikk drøye 15 år tidligere, og opplevde at Gud sa: «Det er fortsatt gjennom barna jeg vil nå denne byen!». 


Neste morgen var jeg invitert til frokost i pastorfellesskapet «Sammen for byen». Foruten meg var også en ung, sentral politiker invitert. Det var en uformell sammenkomst, og politikeren sa noen ord, og jeg ble spurt om det var noe særlig jeg kjente på for byen. Da delte jeg denne profetien og stadfestelsen fra kvelden i forveien, og da vi ba sa jeg til politikeren at dersom han ville gjøre noe for byen måtte fokuset være på barna.

Den 25. september i år, hadde denne politikeren ringt til en offiserskollega fordi han ønsket å komme i kontakt med meg. Telefonoppringningen skjedde underveis til offisersmøtene, så jeg tok kontakt med vedkommende ved første anledning samme dag. Han ville gjerne få bekreftet profetien, og han ønsket at jeg skulle skrive ned det jeg husket – hvilket jeg her gjør. Bakgrunnen for at han ønsket kontakt, var alt som hadde skjedd de senere årene og han var overrasket over å se hvordan oppfyllelsen av profetien er i ferd med å ta form. Et par ting: Kommunen forvalter et stort kulturfond, og valgte å fokusere på byggende kulturtiltak for byens barn. Reiselivsnæringen har valgt å markedsføre byen som «Barnas by». 20% av alle barn og unge er registrerte aktive medlemmer i byens menigheter.

Sist helg var jeg i Kristiansand igjen. Vekkelsen skal komme til byen gjennom dens barn!

Dagens ‘manna’:

Det er noen i byen som hører!
--------------------------------------  
Foto: Jarl Holberg        
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 15. oktober 2014

Reaksjon og "palmesus"

Det er alltid en utløsende faktor som skaper en reaksjon. En aksjon, handling eller hendelse kan være motivert av en rutine eller en vane, mens en reaksjon alltid er et direkte gjensvar på noe konkret. Influensa er en reaksjon på et virus. Derfor er det mange som i disse dager tar en vaksine. En vaksine er, som kjent, litt «smitte» som injiseres for at kroppen skal reagere og bygge opp et forsvar og bli immune.
 

Da «folkemengden» fikk høre at Jesus var på vei til Jerusalem, kom det en umiddelbar reaksjon på det de hadde hørt:
Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham
Joh 12:13a
Jeg skal ikke påstå at det er liten reaksjon når Jesus kommer på besøk i vår tid, men jeg kan heller ikke påstå at jeg hører mye «palmesus» selv om det suser litt her og der. Det kan ha flere årsaker, og jeg stiller noe enkle spørsmål:
  • Oppfatter «folkemengden» det de hører fra meg som ekte? (Hvis ikke, har jeg en troverdighetsutfordring)
  • Vet ikke folk hva de skal gjøre med det de hører? (I så fall har jeg en kommunikasjonsutfordring)
  • Har «den trofaste skare» hørt så mye at de har blitt immune? (Om så har jeg en «vekkelsesutfordring»)
  • Har jeg kommet inn i et mønster som preges av vaner og rutiner slik at jeg ikke reagerer på det jeg hører? (I så fall har jeg en motivasjonsutfordring)
Dagens ‘manna’
Høre skal føre til gjøre
------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 18. august 2014

Åndelig sensitivitet

Er noen mer åndelig sensitive enn andre?
Handler det om å øve opp en åndelig «sans»?

Jeg vil reflektere litt rundt dette i dag, men sitter ikke med fasiten. Bakgrunnen er verset som jeg også stanset ved i går:

Da Marta hørte at Jesus kom, gikk hun for å møte ham. Maria ble sittende hjemme.
Joh 11:20
Hvorfor hørte Marta at Jesus kom? Jeg tror svaret er ganske enkelt: Hun ventet på ham. Riktignok ønsket hun at han hadde kommet for lenge siden, men jeg tror hun fortsatte å vente. Dessuten kjente hun ham slik at hun visste at det var han som kom. Var hun mer sensitiv enn Maria?

Neppe, men kanskje Maria ikke lyttet akkurat da?

Jeg er blitt opptatt av å trene andre i å lytte etter Gud. Jeg tror veldig mye handler om trening. 

Når du leser dette er Magna og jeg på vei til Moskva. Der skal vi være sammen med offiserene i Russland divisjon og dele fellesskap og undervisning i tre døgn. Noe av det vi skal snakke om er å trene opp de åndelige sansene slik at vi kjenner igjen Jesus når han kommer i vår hverdag. Det er mulig – ellers hadde han aldri sagt: I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde (Hebr 3:7-8).

Dagens ‘manna’:

Jeg vil ha åpne ører og mykt hjerte
-----------------------------------------
PS På grunn av at det neppe er nett tilgjengelig på leirstedet der vi skal være de neste dagene, blir det pause i bloggingen fram til helgen.

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 11. mai 2014

Når kunnskapen begrenser

Kunnskap er viktig og jeg håper at jeg beholder kunnskapshungeren i mange år til, men det er viktig å være ydmyk for det faktum at kunnskapen jeg sitter inne med ikke nødvendigvis er helt korrekt. 

Det er mange eksempler på at etablert kunnskap kan stå i veien for ny innsikt. Jeg har berørt dette i refleksjonen «Den vanskelige stoltheten».

Det er interessant at mannen som hadde blitt seende ikke umiddelbart «så» alt. Han hadde god kunnskap om hva fariseerne trodde, og var tilsynelatende enig med dem:

Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje.
Joh 9:31
Dette er faktisk en teologisk korrekt kunnskap, men begrenser dersom den ikke forstås riktig. Til og med i dag finnes det mange oppriktig troende som sliter med å tro at de blir hørt fordi de er syndere. Dersom det er slik at han ikke hører på syndere, hvordan vet jeg at han hører på meg?

Ganske enkelt fordi jeg kommer til Gud «i Jesus Kristus» og ikke i meg selv. Denne sannheten åpenbares gradvis gjennom Johannes-evangeliet, og Paulus oppsummerer det på en fantastisk måte:

«Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning» 
1 Kor 1:30.
 

Dagens ‘manna’:
Han er min rettferdighet, i ham er jeg blitt ren….
--------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 3. april 2014

Si meg hvem du omgås

…så skal jeg si deg hvem du er. Dette ordtaket kan skrives som en syllogisme. En syllogisme består av to premisser og en konklusjon. Som syllogisme vil ordtaket se slik ut:
  • Premiss: En person omgås dem han har mye til felles med
  • Premiss: Jeg kjenner dem du omgås
  • Konklusjon: Jeg vet hvem du er
Aristoteles levde på det fjerde århundre før Kristus. Mange ser  på ham som «logikkens far», og hans teorier er fortsatt gyldige.

Jesus levde i en verden der innsikt og gresk filosofi var verdier som menneskene strekte seg etter. Johannes hadde oppdaget at Jesus uttrykte seg på en måte som kunne formidles til mennesker som var opptatte av antikkens formidlingsform og gnostiske tenkemåte. Hele evangeliet bærer preg av det. Derfor gir han også plass til syllogismen:
«Den som er av Gud, hører Guds ord. Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.»
Joh 8:47
Jesu utsagn skrevet som syllogisme ser slik ut:
  • Premiss: Den som er av Gud, hører Guds ord.
  • Premiss: Dere hører ikke (Guds ord)
  • Konklusjon: Dere er ikke av Gud
Jeg kan bruke den samme overordnede premiss og få noe positivt med meg inn i dagen:
  • Premiss: Den som er av Gud, hører Guds ord.
  • Premiss: Jeg omgås Gud og er av ham
  • Konklusjon: Jeg forventer å høre Guds ord
Dagens ‘manna’:
Jeg forventer å høre Guds ord
------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

lørdag 22. mars 2014

Sett og hørt



Et kinesisk ordtak sier: «Det jeg hører, glemmer jeg. Det jeg ser, husker jeg. Det jeg gjør, lærer jeg».
Dette er et viktig prinsipp i pedagogikken og jeg tenkte umiddelbart på det da jeg leste dagens vers:

«Jeg taler om det jeg har sett hos Far, og dere gjør det dere har hørt av deres far».

Det kan ha vært ulik forståelse hos Jesus og tilhørerne om «Far» og «far» er samme person. Den problemstillingen kommer jeg tilbake til de neste dagene, men dersom det i utgangspunktet var snakk om samme far – hva var da problemet?

Dersom vi glemmer mye av det vi har hørt, og gjør etter det vi tror vi har hørt, kan vi fort komme inn i et læringsmønster med lite rom for nye impulser. Jesus på sin side formidlet det han hadde «sett hos Far». Han husket det han hadde sett, og det han hadde sett er radikalt. Det er livsforvandlende.

Hele livet er en forandringsprosess. Behovet for forutsigbarhet gjør at jeg ønsker å «låse livet» på stadiet «slik jeg liker det» - dermed blir forandringsprosesser truende. Men for Jesus er det ikke bare snakk om en forandringsprosess, men en forvandling - en gjenfødelse. Tanken sprenger den menneskelige fatteevne fordi vi tenker å gjør etter det vi har hørt av «far» - kanskje «far» er nedarvede tradisjoner? Mer om det siden.

Dagens ‘manna’:

Jeg har sett nok til å vite at jeg må gi «rom», så da må jeg gjøre det!

---------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 27. desember 2013

Østens tre vise aper

De tre apene som ikke vil si noe ondt, se noe ondt eller høre noe ondt står som symboler for gode dyder. Men det kan også bli en lei vane, slik at jeg lar være å si noe fordi det er vanskelig, eller lar være å se og høre noe som jeg synes er ubehagelig. 

Jeg hadde en fjern slektning som de siste 30 år av sitt liv nektet å høre nyheter på radio og fjernsyn fordi det bare var ubehageligheter. Sikkert greit for henne, men hva skjer dersom vi alle ”melder oss ut”?

Jesus hadde akkurat avsluttet en veldig sterk undervisning om "Brødet fra himmelen". Han hadde tydelig sagt at brødet er hans egen kropp og at dette brødet må ”spises” for å få evig liv. Reaksjonen lot ikke vente på seg:

Mange av disiplene hans sa da de hørte det: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?»
Joh 6:10
Det er interessant at det er ”disipler” som reagerer – og de velger metoden til Kikazaru = apen som holder seg for ørene og ikke vil høre mer.

Da jeg begynte min vandring sammen med Jesus, kunne det nok hende at jeg også lukket ørene til det som ble for vanskelig eller som jeg ikke forsto. Men etter hvert har jeg lært å ”gjemme det jeg hører i hjertet” – så vil Den hellige ånd plutselig åpne det for meg slik at jeg forstår det jeg har hørt eller lest. 


Når det skjer, klarer jeg ikke å la være å snakke om det. I hjertet er det fortsatt ting som jeg gjemmer på, og jeg lagrer stadig nye ting jeg ser eller hører der, for jeg vet at en dag, enten her i tiden eller i evigheten vil også de bitene falle på plass.

Dagens ’manna’:

Også de ”harde ordene” er mat!
---------------------------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

mandag 4. november 2013

”Jeg tar Gud til vitne på…”

…er en setning jeg har hørt og sett flere ganger. Den blir gjerne brukt av en som forteller noe som er vanskelig å tro, eller av en som skal bevise sin uskyld: Gud vet at jeg taler sant. 

Jeg antar at den i det minste er en form for trøst for den som sier det; ”om ikke dere vil tro meg, gjør i hvert fall Gud det”. Men jeg oppfatter ikke at Jesu trøstet seg selv med denne argumentasjonen da han sa:
Ja, Far som har sendt meg, har selv vitnet om meg. Hans røst har dere aldri hørt, hans skikkelse har dere aldri sett
Joh 5:37
Ut fra de forutgående versene kan det være at Jesus fortsatt tenker på Guds vitnesbyrd i de mektige gjerningene, men da er det litt rart at han fortsetter med at de ikke har hørt ”hans røst” og sett hans skikkelse. Er dette nok et forsøk på å få tilhørerne til å forstå at det er en åndelig ”sansedimensjon” i tillegg til den fysiske?

Med tanke på å høre, er det interessant at Synoptikerne* i forbindelse med Jesu dåp skriver om røsten fra himmelen som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede.» (Matt 3:17), mens Johannes bare forteller at Døperen hadde fått denne bekreftelsen fra ”han som sendte meg for å døpe” (Joh 1:33-34).

Forsøker Johannes å formidle at det bare var de som trodde som ”hørte” stemmen? Hva var det i så fall de andre ”hørte” – kan det ha vært torden (jfr Joh 12:28)? Et slikt motiv er i hvert fall ikke fremmed i evangeliet.
 

Forklaringen på hvorfor tilhørerne ikke hørte Gud eller så hans skikkelse kommer i morgen.
 

Dagens ’manna’:
Hjelp meg å høre når du taler og se når du åpenbarer deg!
------------------------------------
* Matteus, Markus og Lukas
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

fredag 25. oktober 2013

En spesiell røst

Temaet ”å høre Gud” fortsetter. Hans ”røst” er spesiell og fordi den gir liv er det egentlig ikke ulogisk at de døde kan høre den:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den time kommer, ja, den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.
Joh 5:25
Dersom jeg tror at Gud er Skaperen, og at han skapte liv av ingenting ved sitt ord, er det heller ikke vanskelig å tro at de døde kan høre ham. Salme 33 er en skapersalme som beskriver dette slik: Han talte, og det skjedde, han befalte, og det sto der (Sal 33:9).

Det er et mysterium hvordan dette skal tolkes. Handler dette bare om dem som døde før Jesus kom inn i tiden, eller gjelder det alle døde til alle tider? Er det bare de som dør i tro som gjenkjenner røsten og gjør etter den, eller hører alle den?

Det er slike spørsmål jeg ikke venter å finne et svar på her i tiden, men som hører til i den kategorien Paulus beskriver som en gåte*. Også Peter berører tematikken: ”For Kristus selv led for synder, én gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dere fram til Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap” 
 (1 Pet 3:18-19). 
Verset åpner for flere tolkninger, uten at noen av dem har tilstrekkelig substans til at det kan trekkes en endelig konklusjon om hva det betyr. Uansett er alle de siterte versene et signal om håp, og om livets seier over døden – og som peker fram både mot beretningen om Lasarus. Selv har jeg hørt tilstrekkelig av hans røst til å satse på ham mens jeg ennå lever. 

Dagens ’manna’:

Livets røst høres av de døde.
----------------------------------
* 1 Kor 13:12
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

torsdag 24. oktober 2013

Kan jeg høre Gud når han snakker?

... er tittelen på temaet jeg skal undervise på Frelsesarmeens konfirmantuke i Hemsedal i januar. Et sprekt emne for unge tenåringer, men veldig viktig. Jeg må være veldig bevisst på å formidle dette slik at det åpner veien til en dypere Gudsrelasjon og ikke stenger den. Det står veldig mye om å høre Gud i Bibelen – og i Johannesevangeliet står det helt sentralt:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet.
Joh 5:24
Jeg ønsker å formidle at det er mange måter å høre Gud på, og at den ene måten ikke er bedre eller viktigere enn andre. For dersom noen tenker at de må høre ham på en helt spesiell måte – og ikke gjør det, kan et slikt vers som det siterte, gjøre det vanskelig å gå «fra døden til livet». Derfor vil jeg fokusere både på å høre Gud i «Ordet», men samtid åpne opp for at han også kan snakke direkte gjennom et bilde eller en tanke som har stadfestelse i «Ordet».

Jeg vet at de unge fort blir mer opptatte av det overnaturlige – gjerne litt dramatiske – som de fort tenker på når de lytter til en som sier «Da sa Gud til meg!», men det er også viktig å formidle på en nøktern måte hva som ligger bak en slik formulering. Tematikken passer veldig godt inn i det som er overskriften for uka: «Focus». For å høre Gud snakke i Ordet eller i hjertet, må jeg fokusere. Det er det som gjør at kristendommen er noe mer enn en død religion – den er liv.

Dagens ‘manna’:
Gud snakker, derfor «er» han
--------------------
PS – Be for konfirmantuka i januar!
Her er en større artikkel jeg har skrevet om Å se og høre Gud
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 25. september 2013

Den er «min»!

Jeg tror at behovet for å eie noe er et sterkt behov hos de fleste mennesker. Selv om jeg innrømmer at jeg har et sterkt samlerinstinkt, og av og til føler at Øystein Sundes «Kjekt å ha» er skrevet om meg, tenker jeg på det å eie som noe mer og større enn å eie ting. Jeg har for eksempel behov for å «eie» mine egne tanker og være overbevist om at de er mine. 

Det samme gjelder troen. Den må være «min». Jeg fikk følgende spørsmål på et tidligere blogginnlegg for noen få dager siden: «Jeg mener ikke noe annet enn full respekt for din tro, men når du sier du tror på Gud. Tror du da på kraften Gud i din egen oppfatning eller stiller du deg simpelt hen bak andre menneskers tolkninger og forklaringer på Gud?»
Et veldig viktig og gyldig spørsmål som jeg svarte på med glede (se svaret under*), og i dag oppdager jeg at akkurat det samme behovet for å ha en personlig tro, en tro som er «min», var viktig for mennesker i Jesu samtid. Samaritanerne som på grunn av kvinnens ord kom ut til brønnen for å høre Jesus, uttrykker det slik: 
«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»Joh 4:42
Dagens ‘manna’:
Troen er personlig. Den er min!
---------------------
* Svar på kommentar på bloggen «Et liggende åttetall»:
...og jeg har dyp respekt for ditt spørsmål. Det er tillatt å stille spørsmål om en annens tro, men ofte vanskelig å gi et godt svar. Det handler om at tro innebærer en aksept av at det er noe jeg ikke forstår.

Spørsmålet ditt er godt. Er troen min et produkt av andres tolkninger og forklaringer, eller er det en personlig tro? Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en fornemmelse av noe større enn meg selv - kall det gjerne en kraft. At jeg i barndommen hadde mennesker rundt meg som tolket dette "større" som Gud og kalte det for Gud, har selvfølgelig påvirket meg. Men jeg slo meg aldri til ro med andres forklaringer og opplevelser. Jeg ønsket å trenge inn i mysteriet selv: Jeg ville bli kjent med Gud. At jeg i dag mener å ha et glimt av Gud, en personlig opplevelse av fellesskap med han som har skapt meg og har en mening med at jeg er på jorden, stimulerer til å trenge enda dypere inn i mysteriet. Det er en spennende reise, men den er allerede i gang...

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

søndag 18. august 2013

For døve ører

Det har nok hendt at jeg har følt at jeg har talt for døve ører. Da hender det også at jeg tenker: ”Hva er det jeg gjør galt?” – det spørsmålet er absolutt relevant. Det kan ha med måten jeg uttrykker meg på. Jeg kan ha brukt for tungt og vanskelig språk – eller det kan ha bunnet i at jeg ikke kan språket til tilhørerne godt nok.

Men også når jeg mener at jeg har ytt mitt beste, også gjennom åndelig forberedelse, kan jeg sitte igjen med en undring over at budskapet ikke synes å berøre eller angå tilhørerne. Da kan det være en trøst at også der har Jesus vært:
Han vitner om det han har sett og hørt, likevel tar ingen imot hans vitneutsagn.
Joh 3:32
Hvorfor gjorde de ikke det?

Jeg tror det er noe av mysteriet som er bakgrunnen for at Johannes skrev evangeliet sitt. Det kunne være fordi de ikke trodde det Jesus sa, men det er lite i evangeliet som antyder det. Det kan være apati, men evangeliet har flere historier som forteller om folks nysgjerrighet og interesse. Jeg tror Johannes identifiserer seg veldig med Døperens forklaring om at de ikke tok imot vitneutsagnet. ”Å ta imot” forstår jeg som at de ikke befattet seg med det fordi de ikke forsto hva det dreide seg om. Dersom de i det minste hadde forstått at det dreide seg om et himmelsk mysterium, så kunne de i hvert fall åpnet opp og tatt imot mysteriet selv om de ikke forsto hvordan det hele hang sammen.

Sist mandag fikk jeg en bok av Jørn-Kr. Jørgensen som er en samling refleksjoner over de eksistensielle spørsmål. ”Mens tiden går” kan absolutt anbefales. Den første refleksjonen henter tittelen fra et sitat av Søren Kierkegaard: ”Tro handler om å løpe en risiko. Å vite at man løper en risiko, men likevel gjør det fordi man dypt inne føler, ja, vet at man bør, tør og skal gjøre det. Å tro er på en måte å vite at man ikke kan vite, men samtidig innerst inne vite at man har visshet”.

Den trosreisen begynner med åpent å ta imot Jesu eget vitnesbyrd, og vitnesbyrdet fra dem som har våget å gjøre som Døperen, Johannes, Søren og mange, mange andre. Vi vet ikke, men vi vet likevel innerst inne.

Dagens ’manna’:
Visshet er også et mysterium!
----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

onsdag 18. januar 2012

Tredje gangen gjelder det

Det er viktig for oss når vi gjentar noe tre ganger. Jeg har enda ikke bestemt meg om jeg til høsten skal melde meg på Oslo halvmaraton for tredje gang. Om jeg gjør det, blir det sannsynligvis et ’must’ så lenge jeg har helsa.

I teologien snakkes det ofte om tretallsformelen. Det kan være ett poeng som gjentas på tre forskjellige måter. Når jeg forkynner og et poeng er viktig, prøver jeg gjerne å få sagt det på flere måter. Dersom det er ekstra viktig kommer det i samme innpakning hver gang. I samme innpakning kommer følgende oppfordring tre ganger i Hebreerbrevet:
    I dag, om dere hører hans røst,
    så gjør ikke hjertene harde

    Hebr 3:7 *
Egentlig har forfatteren satt tema allerede i brevets åpningsvers: Gud taler fortsatt – og nå skjer det gjennom Sønnen, og Sønnen lar seg representere av Den hellige ånd. For, i følge Hebreerbrevet, er det Den hellige ånd som uttaler de viktige versene.

Påminnelsen er på sin plass, for jeg blir fort døv for lyd. Jeg ’hører’ værmeldingen hver dag, men før jeg vet ordet av det er jeg i ’Dalstroka innafør’ uten å fått med meg så mye som en millimeter nedbør siste trettidøgn.
Tenk om det er like lett å høre Gud uten å høre ham som det er å lytte til værmeldingen! Dagens ’manna’:
    Gud taler, og jeg vil høre!
____________________________________
* Står også i: 3:15 og 4:7
Refleksjon over samme vers: Dotter i ørene
Tal Herre!

lørdag 30. juli 2011

Korsfarer-minner

For de ”uinnvidde” var ”korsfarerturer” et arrangement for unge mennesker som ei uke før Frelsesarmeens årskongress reiste på en evangeliseringsferd fra sine hjemsteder. Vi møttes fra fjern og nær i hovedstaden og var med om kongressen. Tiltaket var populært, og jeg reiste tre ganger som deltaker, og to ganger som leder. Da Norge ble "flerkulturelt" på 80-tallet gikk det opp for oss at "Korsfarer" og "Korstog" kunne gi negative assosiasjoner (noe forrige ukes tragedie er et eksempel på) og begrepet ble kuttet ut.

Likevel - fjernt fra dagens negative klang, ga korsfarerturene viktige erfaringer. Mange fikk sine første utfordringer til å vitne eller komme med et evangelieskudd. Det siste er for øvrig å sitere et bibelvers. En 15 åring begynte optimistisk: ”Jesus sa:” etterfulgt av en pause – og så kom det ”Ka va’ det nå han sa?

Det er litt av hvert å velge i av Jesus-sitater.

Om ei uke skal jeg undervise på leir i Latvia. Temaet er ”Ekko” – hva er det vi gjengir? Da blir det blant annet fokus på å høre Gud. For å høre ham i samtiden må vi vite hva han har sagt i fortiden. Da kan det være viktig å stille seg spørsmålet: ” Ka va’ det nå han sa? … eller som menigheten i Sardes ble minnet om:
    ” Husk derfor hva du tok imot og hørte! Hold fast på det og vend om!”
    Åp 3:1–5
Se også: "Faktorenes orden"