En tid for alt * - men når da?

ENGLISH
Dette spørsmålet er ett av minst to spørsmål som dukker opp hver gang jeg leser dette verset:

Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far.
Joh 16:25

Når Jesus sier «Det kommer en tid» - er det alltid vanskelig å tolke, særlig i Johannesevangeliet. Det handler om spenningen mellom tidskronologiens «det skal komme en tid» og troens «allerede nå». Disiplenes respons i dette avsnittet tyder på at de oppfattet dette som et troens «allerede nå». Med andre ord det er nå Jesus taler åpent og rett fram (1). 

Det er nok noe riktig i det, for de neste setningene er tydelige, men igjen tror jeg at Jesus tenker på de 40 døgnene han jevnlig kommer til å være  synlig og fysisk tilstede mellom oppstandelsen og himmelfarten - det jeg refererer til som reparasjons- og stadfestelsesperioden.

Det andre spørsmålet er et mysterium både her i Johannesevangeliet og i de andre evangeliene: Hvorfor ble det å tale i lignelser og bilder oppfattet som en forvanskning av sannheten framfor å gjøre den mer tilgjengelig? (2)

I min oppvekst har bibelfortellingene vært et naturlig innslag både i hjem, skole og menighet. Der har bildene og lignelsene blitt formidlet av mennesker som har grepet innholdet i dem i tro. De er blitt forklart samtidig som de ble utlagt. Jeg tror det er den enkle forklaringen på at det er vanskelig for meg å forstå at bildene tåkelegger i stedet for å klargjøre. Kretsen rundt Jesus hadde det annerledes. Det var bare noen få av dem som hadde grepet trosinnholdet i bildene, så med mindre Jesus selv utla dem, som i lignelsen med Såmannen, forble de bilder, som Den hellige ånd senere kastet lys over.

Dagens ‘manna’:

Den hellige ånd skal lære dere alt og minne dere om alt (3)

 --------------------------------------------------
(1) Se vers 30: «Nå taler du rett fram og ikke i bilder.»
(2) «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse.» Mark 4:11-12
(3) Joh 14:26
* 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Julens frukter

«Som man sår, høster man.»

I en agrarkultur er dette en selvfølgelighet, og da Jesus ble født, var det den virkeligheten han forholdt seg til. Derfor er det ingen overraskelse at Bibelen er full av bilder og liknelser hentet fra bondens, vindrue-dyrkerens og fiskerens hverdag. 

De første kristne brukte de samme bildene på sin opplevelse av fellesskapet med Kristus:

For det Gud har sådd, blir i ham.
1 Joh 3:9b

Setningen knyttes til «Den som er født av Gud» og i sammenhengen betyr det Guds barn. Men om jeg tenker på Guds Sønn, så ligger det dypt i den kristne tro at Gud sådde noe av seg selv i ham allerede ved unnfangelsen. Ethvert menneske er skapt i Guds bilde, men andre ord er det noe av Gud som er sådd i alle mennesker. 

Fallet eller opprøret mot Gud, forstyrret dette bildet, men konturene ligger der, og muligheten for å velge å følge ham ble åpnet ved at Jesus kom og viste vei. Han viste at det var mulig å leve i samsvar med det Gud hadde sådd, og bære frukt som samsvarte med såkornet. Hemmeligheten var at han aldri ga avkall på det som var sådd i ham. Bibelen har mange eksempler på mennesker som frivillig ga avkall på det Gud hadde «sådd». Esau solgte førstefødselsretten, Saul ofret kongedømmet i sitt overmot, Demas valgte verden osv. 

Daglig er det opp til meg å velge om det som er sådd i meg, blir i meg, slik at jeg kan bli i Ham. Velger jeg det, lover Guds ord at det vil bli frukt – mye frukt.

Dagens ‘manna’:

Jul er også en påminnelse om frukt av det som er sådd.

----------------------
Denne refleksjonen er en del av  ‘1 Johannes dykket’

En presentasjon på steingrunn

Det er pussig å se hvordan en person som har uinnskrenket myndighet til å fatte beslutninger under sin jurisdiksjon, kan bli drevet fra skanse til skanse:

Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!»
Joh 19:13-14

Han skulle i hvert fall ikke tulle med formalitetene, derfor tok han plass i dommersetet. Med bakgrunn i at det er vanlig å finne flere lag i det aller meste av det som Johannes vektlegger, har jeg lurt på om det ligger noe viktig i den tilsynelatende unødvendige informasjonen om dommersetets nøyaktige plassering. Jeg har flere tanker, men de er ikke knyttet til Johannes. For eksempel var den første assosiasjonen min knyttet til at Jesus står på steingrunn. Rundt står de jødene som representerer steingrunnen i liknelsen om såmannen (1). De hadde sikkert hørt på Jesus med begeistring, men så kom det som var vanskelig, det de ikke kunne gripe, og så hadde de vendt seg mot ham i stedet (2). At dommen over Jesus faller på steingrunn kommer som et speilbilde. Dommen vil kun ha en kort varighet før Jesus igjen vil stå opp til nytt liv, mens tilskuerne hadde livet en kort tid, og mistet det.

Men dette er bare en spekulasjon og jeg tror at denne informasjonen er et av de mange «øyenvitne-sporene» som Johannes legger igjen - den nøyaktig tidsangivelsen bekrefter det. Han legitimerer fortellingen sin med detaljkunnskap.

Det som likevel er interessant, er at enda en gang faller Pilatus’ presentasjon av Jesus på steingrunn. Jeg er overbevist om at det er sarkasme når han sier «Se, her er kongen deres!» - sarkasmen er ikke myntet på Jesus, men på dem som påstår at Jesus er en trussel mot Romerriket. Riktignok er det også en form for profeti, for kristendommen skulle komme til å få stor innflytelse, men i første omgang ikke som en verdslig maktfaktor (3).

Når Johannes bruker så mye tid på Pilatus og hans feilslåtte «frikjennelsesstrategi», tror jeg det er en enkel forklaring: Det var den som førte til det absolutte frafall. Den historien skal jeg dele i morgen.

Dagens ‘manna’:

Hvordan står det til med jordsmonnet mitt i dag?

---------------------------------------
(1) Mark 4:1-20
(2) Joh 6:63-66
(3) Etter hvert ble det et sammensurium av åndelig og verdslig makt hvor vi fikk "Keiserpaver" (caesaropapisme)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Når da?

… er ett av minst to spørsmål som dukker opp hver gang jeg leser dette verset:

Dette har jeg sagt dere i lignelser. Det kommer en tid da jeg ikke skal tale i bilder, men åpent og rett fram fortelle dere om Far.
Joh 16:25

Når Jesus sier «Det kommer en tid» - er det alltid vanskelig, særlig i Johannesevangeliet. Det handler om spenningen mellom tidskronologiens «det skal komme en tid» og troens «allerede nå». Disiplenes respons i dette avsnittet tyder på at de oppfattet dette som et troens allerede nå. Med andre ord det er nå Jesus taler åpent og rett fram. 
Det er nok noe riktig i det, for de neste setningene er tydelige, men igjen tror jeg at Jesus tenker på de 40 døgnene han kommer til å være synlig og fysisk tilstede mellom oppstandelsen og himmelfarten. Jeg tror dette var en «bonustid» eller «kvalitetssikringstid» som ble brukt til oppklaringer, klar tale og «reparasjoner».

Det andre spørsmålet er et mysterium både her i Johannesevangeliet og i de andre evangeliene: Hvorfor ble det å tale i lignelser og bilder oppfattet som en forvanskning av sannheten framfor å gjøre den mer tilgjengelig?*

I min oppvekst har bibelfortellingene vært et naturlig innslag både i hjem, skole og menighet. Der har bildene og lignelsene blitt formidlet av mennesker som har grepet innholdet i dem i tro. De er blitt forklart samtidig som de ble utlagt. Jeg tror det er den enkle forklaringen på at det er vanskelig for meg å forstå at bildene tåkelegger i stedet for å klargjøre. Kretsen rundt Jesus hadde det annerledes. Det var bare noen få av dem som hadde grepet trosinnholdet i bildene, så med mindre Jesus selv utla dem, som i lignelsen med Såmannen*, forble de bilder, som Den hellige ånd senere kastet lys over.

Dagens ‘manna’:

Den hellige ånd skal lære dere alt og minne dere om alt **

----------------------------------

* «Til dere er hemmeligheten om Guds rike gitt! Men til dem som er utenfor, blir alt gitt i lignelser, for at de skal se og se, men ikke skjelne, høre og høre, men ikke forstå, så de ikke vender om og får tilgivelse.» Mark 4:11-12
** Joh 14:26
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Figure of speech

Det hender at jeg sjekker den greske grunnteksten når det er noe jeg lurer på, og det skjedde i dag. Bakgrunnen var ordet «lignelse» og det at «de» ikke forsto:

Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Joh 10:6

Den engelske NIV-oversettelsen går slik:
“Jesus used this figure of speech, but the Pharisees did not understand what he was telling them”.

«Figure of speech» betyr ganske enkelt å bruke ord eller en fraser som går ut over deres bokstavelige tolkning. Men er «billedlig tale» det samme som lignelse?

På gresk er det ikke det. Her bruker Johannes «paroimia» - som egentlig betyr «en fortelling som går ut over (eller utenfor) fortellingen, og ikke «parabole» som er det vanlige ordet for lignelse. Det dreier seg kun om en liten nyanse i forskjell, men når «de» (sannsynligvis med henvisning til fariseerne jfr Joh 10:19) ikke skjønner, kan det ha sammenheng med at de var opplærte i å tolke loven slik den sto. Dette kan ha hindret dem i å se «lenger enn» eller «bak» ordene. 

Å se ut over ordene er i hvert fall viktig når jeg leser Johannes, og Paulus var inne på samme tankebane da han skrev: «han … gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende» (2 Kor 3:6). Det var kanskje ikke så rart at fariseerne ikke skjønte at det var dette Jesus forsøkte å formidle. Dagens ‘manna’:

For å skjønne må jeg ofte lete "ut over" ordene.

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Korrupsjon?

Det er noen tekster fra Bibelen som jeg kunne tenke meg å få andre spesialister enn teologer til å fortolke. Liknelsen om den uhederlige forvalteren er en slik tekst. Jeg vil gjerne lytte til Eva Jolys utleggelse dersom hun skulle finne på å komme med en slik.

Jeg lukter nemlig korrupsjon når jeg leser dagens tekst* – og jeg innrømmer det med en gang: Dette er for meg en av de vanskeligste tekstene i Det nye testamentet.

Liknelsen er tydelig. En forvalter har sløst bort en formue ved å gi lån med dårlig sikkerhet. Når det blir oppdaget mister han jobben. Løsningen er å drive inn deler av pengene ved å samarbeide med låntakerne om forfalskning av gjeldsbrevene.
Motivet hans er ”korrupt” i den forstand at han håper at de han hjelper på denne måten vil gi ham en gjenytelse når han blir ”arbeidsledig”.

At herren hans mener at han har handlet klokt, kan jeg også delvis forstå. Det ”kloke” kan ha minst to fortolkninger:

1. For forvalterens egen del var det ”klokt” å gjøre det beste ut av en situasjon som hadde blitt desperat, men det var ikke ensbetydende med en positiv sanksjon av ”metoden” som ble valgt.

2. Herren, som i utgangspunktet så hele formuen som ”tapt”, mente det var klokt fordi noe av formuen faktisk lot seg redde gjennom gjeldsforhandlinger. I så fall var det ikke korrupsjon, for herren kjente jo ikke til forvalterens egentlige motiv.

Lukas, som gjengir liknelsen, gjengir flere Jesus-ord i etterkant som spriker i forhold til hvordan historien skal forstås. C. H. Dodd kaller Jesus-ordene ”tre forskjellige talenotater med samme liknelse som utgangspunkt”**
En artig teori, og hver for seg har disse ordene mye å si oss. Det er når de kommer i et ”knippe” knyttet til den samme liknelsen, at det begynner å bli utfordrende for de ”små grå”.

Det jeg tar med meg inn i denne dagen er: Når det er vanskelig å forstå en tekst i et stort perspektiv – må jeg lete i detaljene – og – når det vankelig å forstå en tekst i mikroperspektiv må jeg lete i den store sammenheng. Kanskje det også er en form for å være

”tro i smått …” og ”…også tro i stort”
* Luk 16:1-13

** Som sitert av Joseph Fitzmyer: ”The Gospel According to Luke” s. 1105.

Det enkle bildet

Da jeg skulle skrive denne refleksjonen skrev jeg først ”Det vanskelige bildet” som overskrift, men ved nærmere ettertanke er bildet enkelt, men mysteriet som det skal illustrere er vanskelig å gripe.

Ofte er det slik at det vi mennesker ikke umiddelbart klarer å gripe med forstanden blir forkastet og i verste fall foraktet *.
Slik var det (og er det?) med ”Brødet fra himmelen” i dagens tekst **.
At Jesus må ”spises” for at jeg skal ha evig liv, er en ”uspiselig” tanke dersom jeg ikke beveger meg fra en bokstavelig til en åndelig eller symbolsk forståelse. Men når troen griper i det minste et fragment av mysteriet, blir det ikke bare et vakkert bilde, men en kjærkommen skatt eller en verdifull perle.

Et lite eksempel:
Det fysiske brødet som jeg spiser til frokost blir i løpet av dagen en del av meg som gir næring til cellene slik at jeg kan leve og fungere normalt. Blir ikke dette i overført betydning et vakkert fragment av mysteriet med brødet fra himmelen?

* 1 Kor 1:18
** Joh 6:47-51
Takk til dere som ber for meg under
Fellesmøtene i Kristiansand

To denarer

I går skrev jeg at det var viktig å trenge i dybden i en bibeltekst for å få tak i alt som står der. Innen flere vitenskapelige disipliner benyttes begrepet ”typologi” – det gjelder også teologien. Der refererer den oftest til tolking av hendelser og skikkelser i Det gamle testamente som forbilde for begivenheter og personer i Det nye testamente.

Jesus benyttet ”metoden”¹ og Paulus brukte den i sin argumentasjon².

Dagens bibelord om den barmhjertige samaritan³ er blitt gjenstand for slik analyse gjennom hele kirkehistorien. Augustin gjorde sin typologiske fortolkning:

• Han som falt blant røvere = mennesket på vei bort fra Gud
• Røverne = djevelen og de onde maktene
• Den barmhjertige samaritan = Jesus
• Herberget = menigheten
• Verten = presten
• To denarer = loven og evangeliet

Det er jo spennende å lese en slik ”fortolkning” – og på mange måter er det helt greit med mindre det trekkes dogmatiske slutninger som f. eks.:
De to denarene stadfester at Jesus har gitt menigheten loven og evangeliet som hjelp i arbeidet med å betjene dem som er blitt offer for syndens herjinger. Da leser jeg mer enn det som faktisk står der – og kanskje akkurat denne beretningen er best slik som den står?

¹Se f. eks. Joh 3:14
²Se f. eks. Rom 5:14 og 1 Kor 10:2.
³ Luk 10:30–35

Å komme til Brødsjø

Jeg har hatt ei uke på Brødsjø. Det har vært deilig etter et hektisk halvår – så deilig at et par, tre timers ”kontorjobbing” daglig har gått som en lek.

Den andre ”jobbinga” er ferie for meg: Vedhogst, støping, maling, snekring. Jeg kan i grunnen ikke tenke meg et sted som er bedre å komme til. Jeg er i mitt rette element, og gleder meg til den dagen jeg kan komme hit og være her permanent – i forgjengelighetens perspektiv.

Jeg lurer på hvordan han opplevde det, han som hadde kommet til et ”land langt borte”. Det beste med stedet var sannsynligvis at det var der han ”kom til seg selv” *. Det er ikke sikkert at dét var et godt sted å komme til, men konsekvensene han tok av ”hjemkomsten” førte ham også hjem bokstavelig talt.

Augustin sa at slik som en fisk på land vil lengte til vannet, og en fugl i bur vil lengte til luften vil et menneske lengte til Gud. Vi lengter til det som er vårt rette element. Jeg måtte komme til meg selv for innse det. Jeg måtte også vende ”hjem” og ble mottatt med glede. I seg selv og i Gud er det godt å være – jeg trives der, og der er det ikke forgjengelighetens perspektiv som gjelder, men evighetens.

* Fra beretningen om den bortkomne sønnen: Luk 15:11-32

Martyrer

Like før sin død fortalte Jesus liknelsen om ”Vinbøndene og arvingen”*. Den handler om en mann som anla en vingård og forpaktet den bort mens han selv reiste ut av landet. Tjenere som ble sendt for å hente andel av avlingen ble drept den ene etter den andre. Til slutt sendte han sønnen, og det samme skjedde med ham.
Det er en profetisk liknelse om det som skulle skje i påsken.

Men det sluttet ikke der. Fortsatt er det mennesker som Herren sender til sin vingård som må bøte med sine liv. Jeg kjenner flere.

Bo Brekke var en av dem og jeg vil holde minnet om ham levende. Han var en helstøpt kristen bror og venn som fremmet høye idealer i kombinasjon med personlig integritet. Hans liv og vitnesbyrd vil fortsatt nå mange.

Martyrenes blod taler sterkt!

* Mark 12:1-8