All musikk tilhører kongenes Konge . . .

Om en drøy time er jeg på plass på Tangen med piano og tilbehør for å spille julemusikk i noen timer ved 'gryta'. Jeg gleder meg til det - og det har vært mange gode reaksjoner de to foregående årene jeg har gjort det. Forrige uke var det konserter i Kroken hvor publikumsgaven gikk til Frelsesarmeens julegryte, og i kveld kl. 18 er det Quebabeluba i Kragerø kirke som for tredje året på rad gir alt overskudd til julegryta. Tusen takk og Gud velsigne alle dere som støtter.

Det passer å dele et sitat om musikk - og i dag er Catherine Booth som understreker hvem som er musikkens opphav og verdig all vår lovprisning. 

Minner også om Salme 150:

Halleluja! 

Lovsyng Gud i hans helligdom!

Lov ham i hans mektige hvelving.

Lov ham for hans storverk.

Lov ham for hans store velde.

Lov ham med gjallende horn.

Lov ham med harpe og lyre.

Lov ham med trommer og dans.

Lov ham med strengespill og fløyte.

Lov ham til tonende symbaler.

Lov ham med rungende symbaler!

Alt som har ånde, skal love Herren.

Halleluja!  

Postet på FACEBOOK 

Utenlandsk

Jeg tror det var et av de første utenlandske ordene jeg lærte – i hvert fall trodde jeg at det var et utenlandsk ord. Det var på et krusifiks i tinn jeg hadde sett ordet. Jeg lurer på om jeg hadde fått krusifikset i gave, i hvert fall tilhørte det noen i familien og jeg tror det forsvant i en flytting. Uansett hadde jeg et forhold til ham på korset. Derfor måtte det underlige «fremmedlandske» ordet som jeg stavet meg fram til være viktig: «INRI». Det tok noen år før jeg visste at det var en forkortelse, og enda flere år før jeg visste at en slik forkortelse heter akronym. Det står for «Iesus Nazarenus Rex Iudaeorum» som er latinsk, og her er oversettelsen:

Pilatus hadde laget en innskrift og festet til korset. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge.» Siden stedet der Jesus ble korsfestet, lå nær byen, og innskriften var på hebraisk, latin og gresk, leste mange av jødene denne innskriften. Jødenes overprester sa da til Pilatus: «Skriv ikke: ‘Jødenes konge’, men skriv: ‘Dette er han som sa: Jeg er jødenes konge’.» Pilatus svarte: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»(1)
Joh 19:19-22

Selv om Pilatus på sett og vis kan oppfattes som en svak brikke i oppkjøringen til dramaet som nå utspiller seg, har jeg forsøkt å nyansere bildet litt. Men fra nå av er han ikke til å rikke. Han er overbevist om at han har møtt jødenes konge – deres åndelige leder. Fornektet av de religiøse lederne – noe også dagens vers bekrefter. Det var de som vil ha endret innskriften. Men den «seieren» fikk de ikke. De ønsket ham dø, men de fikk ikke se ham dø som en Gudsbespotter eller politisk opprører, men som «Jesus fra Nasaret, jødenes konge». 

Jeg tror ikke Pilatus var opptatt av å vinne dragkampen med jødene. Jeg tror han var opptatt av å vinne dragkampen i sitt eget indre, og den kampen vant han ved å skrive et akronym på fremmedlandsk. Det han skrev var «INRI», og det skrev han. Syvåringen skjønte at det måtte være viktig. Femtiniåringen vet at det var viktig.

Dagens ‘manna’:

Kongen min er Jesus fra Nasaret, jødenes konge

-------------------------------
(1) Se også refleksjonen "Det jeg skrev...."
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En presentasjon på steingrunn

Det er pussig å se hvordan en person som har uinnskrenket myndighet til å fatte beslutninger under sin jurisdiksjon, kan bli drevet fra skanse til skanse:

Da Pilatus hørte dette, førte han Jesus ut av borgen og satte seg i dommersetet, som sto på et sted som heter Helleplassen, på hebraisk Gabbata. Det var helgaften før påske, omkring den sjette time. Pilatus sier da til jødene: «Se, her er kongen deres!»
Joh 19:13-14

Han skulle i hvert fall ikke tulle med formalitetene, derfor tok han plass i dommersetet. Med bakgrunn i at det er vanlig å finne flere lag i det aller meste av det som Johannes vektlegger, har jeg lurt på om det ligger noe viktig i den tilsynelatende unødvendige informasjonen om dommersetets nøyaktige plassering. Jeg har flere tanker, men de er ikke knyttet til Johannes. For eksempel var den første assosiasjonen min knyttet til at Jesus står på steingrunn. Rundt står de jødene som representerer steingrunnen i liknelsen om såmannen (1). De hadde sikkert hørt på Jesus med begeistring, men så kom det som var vanskelig, det de ikke kunne gripe, og så hadde de vendt seg mot ham i stedet (2). At dommen over Jesus faller på steingrunn kommer som et speilbilde. Dommen vil kun ha en kort varighet før Jesus igjen vil stå opp til nytt liv, mens tilskuerne hadde livet en kort tid, og mistet det.

Men dette er bare en spekulasjon og jeg tror at denne informasjonen er et av de mange «øyenvitne-sporene» som Johannes legger igjen - den nøyaktig tidsangivelsen bekrefter det. Han legitimerer fortellingen sin med detaljkunnskap.

Det som likevel er interessant, er at enda en gang faller Pilatus’ presentasjon av Jesus på steingrunn. Jeg er overbevist om at det er sarkasme når han sier «Se, her er kongen deres!» - sarkasmen er ikke myntet på Jesus, men på dem som påstår at Jesus er en trussel mot Romerriket. Riktignok er det også en form for profeti, for kristendommen skulle komme til å få stor innflytelse, men i første omgang ikke som en verdslig maktfaktor (3).

Når Johannes bruker så mye tid på Pilatus og hans feilslåtte «frikjennelsesstrategi», tror jeg det er en enkel forklaring: Det var den som førte til det absolutte frafall. Den historien skal jeg dele i morgen.

Dagens ‘manna’:

Hvordan står det til med jordsmonnet mitt i dag?

---------------------------------------
(1) Mark 4:1-20
(2) Joh 6:63-66
(3) Etter hvert ble det et sammensurium av åndelig og verdslig makt hvor vi fikk "Keiserpaver" (caesaropapisme)
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En skjebnesvanger feilvurdering

Pilatus gjorde en feilvurdering da han ga flokken utenfor landshøvdingens borg mulighet for å velge røveren Barabbas framfor den «uskyldige» Jesus:

Men dere har den skikken at jeg gir dere en fange fri til påske. Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Da ropte de igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» Men Barabbas var en røver.
Joh 18:39-40

Det Pilatus ikke hadde grunnlag for å forstå, var at gruppen som hadde ført Jesus til ham var preget av denne verden. Hvor preget de var kommer klart til uttrykk i neste kapittel der til og med overprestene sier: «Vi har ingen annen konge enn keiseren». Hvor absurd denne uttalelsen er, kommer jeg tilbake til når vi kommer så langt. Men det viser at alle mennesker, også troende og religiøse ledere kan bli så preges av denne verden at de velger som verden. Verdens ånd preges av verdens fyrste. Han kommer for å stjele, drepe og ødelegge. Barabbas ble derfor et selvfølgelig valg.

Samtidig er dette også en profetisk hendelse. Allerede i oppkjøringen til det som skal skje på korset, peker denne hendelsen på det teologene kaller Jesu «stedfortredende soning». Jesus soner den straffen røveren og opprøreren Barabbas skulle ha sonet. Gjennom sitt opprør* representerer Barabbas alle opprørere, og i Gudsrelasjonen er det ensbetydende med alle mennesker**. Ved å ta plassen til Barabbas, tok Jesus plassen til alle mennesker. 


Gud brukte Pilatus' feilvurdering til å vise meg enda en viktig side ved Jesu frelsende handling.

Dagens ‘manna’:

I mitt sted

----------------------------
* Mark 15:7
** Da Døperen pekte på Jesus og sa: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Joh 1:29) bruker han «synd» i entall. Det er én synd, og Jesaja beskriver synden slik: «hver tok sin egen vei» (Jes 53:6) – med andre ord: Menneskets opprør mot Gud.
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Helt konge

Når jeg først skal leve i et monarki, er jeg takknemlig og stolt av det kongehuset vi har i Norge. Jeg ber selvfølgelig både for kongehuset og regjeringen, og jeg gjør det med glede også når jeg ikke deler regjeringspartienes syn*. For meg vil det alltid være kun én Konge, og det er ham jeg ber til. Det er de verdiene han står for og presenterer som jeg ber om at skal prege kongehuset og regjeringen.

Dialogen mellom Pilatus og Jesus dreier seg om blant annet om kongsmakt:

Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus.
Joh 18:36-37a

Det er veldig interessant at det er Pilatus som har bragt «Konge-temaet» på banen. I følge Johannesfortellingen er det ikke jødene som fører konge-anklagen mot ham, og når Jesus forfølger temaet, er det på bakgrunn av landshøvdingens åpningsspørsmål: «Er du jødenes konge?»

Pilatus stiller etter all sannsynlighet spørsmålet på bakgrunn av hyllingsropet fra inntoget i Jerusalem noen dager tidligere. «Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!» (Joh 12:13b). Det er fascinerende at Pilatus ser ut til å nærme seg mysteriet selv etter at Jesus har sagt at hans kongsmakt ikke er av denne verden. Med setningen «Du er altså konge?» står landshøvdingen med ett ved siden av de andre undrende menneskene i evangeliger. Til dem hører den samaritanske kvinnen og hennes undring: «Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob?» (Joh 4:12) – en undring som førte henne helt til kjernen «Han skulle vel ikke være Messias?» (Joh 4:29).

De som søker religion blir forvirret. De som søker sannheten og livet, aner at «tampen brenner» når de merker dette livet. Måtte den Jesus som bor i meg, skape undring som leder til erkjennelse. Det hadde vært helt konge.

Dagens ‘manna’:

Jesus er helt Konge

----------------
* 1 Tim 2:1-4
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

NB - la en versjon av denne refleksjonen ut på FB i tilknytning til Kristi kongedag 23.11.24

HER ER LINKEN

Hvem sin tro bekjenner jeg?

Spørsmålet er relevant. Vi har flere «klassiske» trosbekjennelser som brukes i de fleste kirkesamfunn. Den mest brukte i norsk tradisjon er den apostoliske trosbekjennelse. Fra tid til annen brukes også den nikenske eller den athanasianske trosbekjennelse. I tillegg er det flere kirkesamfunn som har sine trosartikler. Slike har vi i Frelsesarmeen og det hender vi sammen leser vår felles tro nedfelt i våre 11 trosartikler. Videre finnes det en rekke «trosbekjennelser» i Bibelen – et tydelig eksempel er «Kristus-hymnen» som Paulus siterer i brevet til Filipperne 2:5-11.

Selvfølgelig kan det være viktig å vite hva som er bakgrunnen for bekjennelsen, hvor ordlyden kommer fra osv., men det aller viktigste er at det blir «min» tro som bekjennes. 
Jeg synes dette framstår som kjernen i dagens vers:

Pilatus gikk da inn i borgen igjen, kalte Jesus til seg og sa: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte ham: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt det om meg?»
Joh 18:33-34

Igjen tror jeg det er viktig for Johannes å få fram at det også hos Pilatus var undring i forhold til Jesus. Det universelle som jeg var inne på i går, gjenspeiles i at dette sannsynligvis ikke bare var noe Pilatus bare hadde hørt av andre, men at han var et søkende menneske. Ante han at den sannheten han søkte var å finne i Jesus? Mye av dialogen mellom de to kan tyde på det.

En tro må bli en personlig tro, den må bli min. Begrepet «personlig kristen» blir ofte angrepet, og jeg er ikke glad i begrepet selv, men jeg ser at det er mulig å «bekjenne seg til den kristne tro» rent kulturelt og det å bekjenne den kristne tro grunnlagt på en personlig overbevisning om det som bekjennes faktisk er sant. Jeg tror Pilatus sto på startstreken til å få en personlig tro, og Jesus så det.

Dagens ‘manna’:

Jeg tror på Jesus Kristus, jødenes Konge!

--------------------------------
 Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Rop det ut!

I dag skal jeg være med på et møte hvor Ola Grytten blir kronet til høvding under kongen av Biafra. Det er verd å rope ut, og Ola fortjener anerkjennelse for den flott jobben han gjør - og den er ikke begrenset til mennesker fra den store igbo-stammen i Nigeria. 

For Ola er Jesus det viktigste, og jeg vet at han også vil bruke denne anledningen til å rope ut om frelsen som Jesus har gjort klar for oss.

Og Jesus selv ropte ut:

«Den som tror på meg, tror ikke på meg, men på ham som har sendt meg.»
Joh 12:44

Som en del av Jesu kropp forkynner verken Ola, jeg eller noen andre oss selv. Det er ikke oss menneskene skal tro på, men på ham som har sendt oss. Det er derfor Jesus i Johannes-evangeliet sammenlikner relasjonen mellom seg selv og Far med den relasjonen som skal være mellom ham og oss som er hans etterfølgere. Det er Gud som objektet for troen, ikke jeg. Jeg kan i beste fall kun gjøre troen troverdig.

Dagens ‘manna’:

Tro på ham som sender ut!

PS - dersom du er i nærheten av Bergen i dag, er du velkommen til Ny-Krohnborg Kultursenter i Rogagaten 9 - kl. 11:00
---------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Helt konge

I sin minimalistiske versjon av inntoget i Jerusalem må det være noe som Johannes ser som de andre evangelistene ikke har vektlagt og som det derfor er viktig for ham å få med. Jeg tror det handler om to ting. Det første jeg vil trekke fram er «Konge-motivet». Hos Johannes dukket det opp allerede i folkemengdens Hosianna-rop og han kobler det med profetier*:

Vær ikke redd, datter Sion!
Se, din konge kommer,
ridende på en eselfole.
Joh 12:15

Hos synoptikerne** er det kun Lukas som har med "konge" i sin versjon av hyllingsropet fra folkemengden. Det er sannsynlig at folket hyllet Jesus med flere vers fra skriftene, og verset Lukas gjengir er hentet fra Salme 118:26 hvor folket selv tilføyer «Kongen». Lukas merket seg altså det samme som Johannes, men det er sannsynlig at Lukas koblet dette med englenes budskap til hyrdene og ikke til profetiene. Matteus gjengir den samme profetien som Johannes, men "konge" er ikke direkte nevnt i hyllingsropet.

Johannes er på sin side opptatt av å formidle den triumferende Frelserkongen og da er det viktig at det også har belegg i de jødiske skriftene. Derfor gjentar han det to ganger i en ellers veldig knapp stil. I tillegg vier han det stor oppmerksomhet i samtalen mellom Jesus og Pilatus – og i diskusjonen rundt innskriften på korset.

Hvorfor er kongemotivet viktig?

Kortversjonen er at da jødene krevde å få en konge forkastet de Gud. En konge ble ansett for å være en guddom og jødene skulle ikke bøye seg for noen uten Gud (Les 1 Samuel 8). Når Gud blir menneske er det viktig at han også kommer som konge, som en helt annerledes konge - den egentlige Kongen. Igjen er det underlig at den eneste som tilsynelatende «så» det mens Jesus levde, var Pilatus – altså en av dem man ikke skulle forvente en slik innsikt fra. Og da nærmer jeg meg det andre aspektet som var viktig med den minimalistiske versjonen – mer om det i morgen.

Dagens ‘manna’:

Jesus er helt konge!

--------------------------------------------------
* F. eks. Sakarja 9:9
** Hos synoptikerne står fortellingen i: Mark 11:1-11, Luk 19:28-28 og Matt 21:1-10
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Bort igjen

I kapittel 5 skrev jeg om unnatrekning som en bevisst strategi. 

I går trakk jeg en parallell mellom det som skjedde etter brødunderet i ødemarken og Satan som fristet Jesus med makt og ære i denne verden. 

Det er ikke en synd å bli fristet, men det kan fort føre til synd om jeg ikke trekker meg bort:

Jesus forsto at de ville komme og tvinge ham med seg for å gjøre ham til konge. Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene.
Joh 6:15

At Jesus trengte å være alene kan tyde på at opplevelsen hadde gjort et sterkt inntrykk på ham. Kanskje trengte han litt alenetid for å legge en strategi for hvordan han skulle angripe problemstillingen. Jesus ønsket etterfølgere, men ikke «riskristne» eller «brødkristne» som følger ham for matens skyld. Da Jesus trakk seg bort i denne situasjonen, var det et tydelig signal om hva slags etterfølgere han ønsker seg.

Dagens ’manna’:

Det kan være en god strategi å trekke seg bort fra fristelse!

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Kongens navn

Jeg liker quiz og et underholdningshøydepunkt i helga er når vi går gjennom Botnens spørrebank. Det er en tradisjon som går mange år tilbake i vår familie. Jeg har en del favorittemner, men kongenavn hører ikke hjemme blant dem. I så fall må de være knyttet til viktige historiske begivenheter.

De bibelske kongene har jeg noenlunde oversikt over. I dag er det en av de kongelige salmene som er dagens tekst. Salomo står bak denne salmen og den er en bønn for kongen – men ikke en navngitt konge. Salmen kan leses som om han ber for seg selv og sin etterkommer, men evighetsaspektet gir dette, i likhet med de fleste av kongesalmene*, en profetisk rolle:

La hans navn bestå til evig tid;
la det skyte friske skudd så lenge solen skinner.
Alle folk skal velsigne seg med det
og prise ham lykkelig.
Salme 72:10–17

Det er ikke vanskelig å knytte en slik bønn til Jesunavnet. Det finnes ikke noe annet navn jeg kan bli frelst ved: Den største velsignelse et menneske kan finne er fred med Gud, og ingenting gjør ”hyrden” mer lykkelig enn når han finner sitt bortkomne får.

* De kongelige salmer er: 2, 18, 20, 21, 45, 72, 101, 110, 132.

Kongen

Hvem har størst Jesus?

Innbyggerne i Swiebodzin i Polen vil sikkert si: ”Vi!”. Om det dreier seg om statuer skal de visst nok ha rett. Med kongekrone er selve statuen 36 meter høy. Jeg har verken sett den eller konkurrenten i Rio, men jeg har sett danskenes stolthet i Vår frues kirke i Köbenhavn. Den er bare 3,45 meter, men jeg er enig med dem som hevder at Bertel Thorvaldsens Kristus har en religiøs gjennomslagskraft som strekker seg over hele kloden.

Kanskje ”Kongen” er størst for dem som ser ham med utstrakte armer med ordene ”Kom til meg!”?

…og kanskje det er akkurat det som er vanskelig for Pilatus å forstå? Det er en sannhet som hører med til mysteriet og som bare gripes i tro:

Jesus svarte: «Min kongsmakt er ikke av denne verden. Var min kongsmakt av denne verden, hadde mine menn kjempet for at jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men min kongsmakt er ikke herfra.» «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge,» svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»
Joh 18:33-37

"KANSKJE KOMMER KONGEN"?

Knutsen og Ludvigsens sang strømmer fra radioen. Forventningen er til å ta og føle på. Bordet er dekket på perrongen - kommer kongen? Forventning er et nøkkelbegrep i sangen, og forventning hører adventstiden til - kommer kongen? Er det eventyr, eller kan jeg virkelig tro at han kommer?

KONGEN KOM
Det er ingen tvil om at Kongen kom. Vise menn hadde sett i stjernene at en ny konge skulle fødes, og de tilba selv om omgivelsene var så langt fra kongelige som det går an å forestille seg. Natanael så det ved første øyekast: "Rabbi , du er Guds Sønn, du er Israels konge" (Joh. 1:49). Pilatus slo det fast på korset, og da han ble bedt om å endre ordlyden svarte han: "Det jeg skrev, det skrev jeg!" (Joh. 19:22). Kongen kom.

KONGEN KOMMER
Kongen har sagt: "Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg" (Åp. 3:20). Med andre ord kommer han til dem som åpner opp for ham. Jeg kan sette meg ned på en av perrongene langs mitt livs linje og slippe å lure "Kanskje kommer Kongen?" for han vil komme til mitt indre, vi kan dele et måltidsfellesskap. Jovisst kommer Kongen!

KONGEN KOMMER IGJEN
Når jeg vet at han kom, når jeg opplever at han kommer, da tror jeg også at Kongen kommer igjen. Endetidsforventningen er der. En god Konge kan ikke se på all ondskapen og urettferdigheten i verden uten å lengte etter å gjøre en slutt på den. Så hvorfor har han ikke allerede gjort det? Fordi en slik slutt vil sette et skille. Et skille mellom dem som venter på Kongen og dem som tror at det er eventyr. Kongen vil at flest mulig skal få anledning til å være blant dem som venter - blant dem som sitter på perrongene langs livslinjene sine og synger. Du lurer på hvilken sang de synger. Ikke: "Kanskje kommer Kongen", men "Se, han kommer, Kongen kommer!"