ER DEN HELLIGE ÅNDS DÅP EN TREDJE VELSIGNELSE?

 

Samuel Logan Brengle vier et kapittel i boka «Den hellige ånd» til dette spørsmålet. Jeg har laget et lite sammendrag av det svaret ham kommer med. 

Bakgrunnen er at det er mange som tror at en fullstendig renselse av hjertet kommer etter frelsen, spør om ikke åndsdåpen kommer etter renselsen og derfor må kalles en tredje velsignelse.

Det er minst fire forskjellige konklusjoner som kan trekkes i forhold til en slik ‘problem-stilling’, men kanskje det er et poeng, slik jeg tolker Brengle, at faktorenes orden ikke er likegyldig, selv om det kan skje i en og samme utgytelse av Den hellige ånd. 

Jeg vil plassere Brengle i den fjerde kategorien som han beskriver slik:

«Endelig er det dem som lærer foreningen av de to velsignelser, og selv om de setter renselse først, kan de likevel ikke adskilles i tid, for det er jo åndsdåpen som renser – på samme måten som mørket forsvinner når elektrisk lys blir skrudd på! - - - 

Det er tre skriftsteder som forteller oss at renselsen og åndsdåpen ikke tilhører forskjellige tidsperioder:

Davids bønn viser det:

‘Gud, skap i meg et rent hjerte,

gi meg en ny og stødig ånd!’

Salme 51:12 

Først renselse, deretter Åndsfylden som holder oss stødige; slik som åndedrettet mitt opprettholder kroppen min, slik opprettholder Guds ånd sjelen min.

Herren sier dette til Esekiel:

‘Jeg stenker rent vann på dere, så dere blir rene. Jeg renser dere for all urenhet og for alle avgudene. Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. Jeg gir min Ånd i dere og gjør at dere følger forskriftene mine, holder lovene mine og lever etter dem.’

Esekiel 36:25-27 

Her nevnes renselsen først deretter fylden.

Jesus bønn for disiplene viser det samme:

‘Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du skal bevare dem fra det onde. - - - Hellige dem - - - for at de skal være ett, slik vi er ett:  jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. - - - for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem og jeg selv kan være i dem.’

Johannes 17:15-26

Her ser vi også først helliggjørelse (full renselse), deretter fylden, en guddommelig forening med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd.»

Så langt Brengles forklaring som ender opp med frelsen som den første velsignelsen og åndsdåpen som den andre velsignelsen hvor renselsen skjer i forkant av fylden.

Jeg kommer tilbake til «Den andre velsignelsen» i neste lørdags innlegg.

Velsignet helg!

Postet på FACEBOOK

Bare én kan skape forvandling

Dette arbeidsåret har vi bedt mye om at mennesker i Kragerø skal få oppleve en forvandling som igjen gjør at det blir forvandling i den vakre byen vår - slik at vi ser hverandre og gir hverandre det beste vi kan gi: Det håpet som ligger i hva Jesus har gjort og er for alle mennesker.

Det klarer vi ikke selv. Det er det bare han som kan gjøre med og gjennom oss. 

Esekiel profeterte om det: 

"Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. 

Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet. 

Jeg gir min Ånd i dere..."
Esekiel 36:26-27a

. . . og da synes jeg at denne 'undringen' til Gowans kan passe som illustrasjon.

Hvorfor er jeg her?

En filosof vil si at dette er et typisk eksistensielt spørsmål, og jeg er enig, men jeg har ikke tenkt å fokusere på den eksistensielle siden av spørsmålet i dag. I Øst-Europa territoriet har vi «Framdrift» (1) som årets motto, og spørsmålet er knyttet til det faktum at jeg tjener Gud her i dag, og allerede har gjort det i noen år.

Sist helg var vi sammen med en gruppe soldater som vurderer om kallet de har fått også er et kall til å bli offiser i Frelsesarmeen. Sammen reflekterte vi over mange aspekter knyttet til kallet. I det siste møtet søndag formiddag talte jeg om den viktigste forutsetningen av alle: 

Tilgjengelighet. 

Da jeg forberedte talen, innså jeg at jeg kunne velge i et stort utvalg av bibelske tekster som understreker viktigheten av tilgjengelighet. Jeg endte opp med å bruke den korte fortellingen om Levi's kall:

Deretter gikk Jesus ut. Da fikk han se en toller som het Levi. Han satt på tollboden. Jesus sa til ham: «Følg meg!» Og han reiste seg, forlot alt og fulgte ham.
Lukas 5:27-28

Jeg tror ikke at Jesus først og fremst var på utkikk etter en toller eller noen med andre spesifikke ferdigheter da han skulle sette sammen disippelflokken. Han lette etter mennesker som var tilgjengelige. Mennesker som var klare til å følge kallet. I liknelsen om arbeiderne i vingården (2) spurte ikke jordeieren om kvalifikasjoner da han gikk for å leie folk til arbeidet i vingården. Han leide dem som «til enhver tid på dagen» var tilgjengelige. Jeg tror at Gud ser etter tilgjengelige mennesker hele tiden. Bibelen forteller oss at han ikke alltid lykkes: «Jeg har lett blant dem etter en mann som kan bygge opp igjen muren og stille seg i mur-revnene for landet så det ikke blir ødelagt. Men jeg har ikke funnet noen» (3). 

Da Jesus kalte Levi, var Levi tilgjengelig og tilgjengeligheten ble synlig ved at han reagerte umiddelbart på kallet ved å reise seg, forlate alt og følge Jesus.

At jeg er tilgjengelig er hovedgrunnen til at jeg er her, og jeg takker Gud for muligheten. I min hverdag i tjenesten i denne spennende delen av verden, vil jeg være tilgjengelig for Åndens ledelse «til enhver tid på dagen». Det ønsker jeg også for alle mine søsken i Herren som deler det samme oppdraget.

Dagens ‘manna’:

Her er jeg Herre - tilgjengelig!

----------------------------------------

(1) ‘Framdrift’ eller ‘Momentum’ – er bevegelsen som er forårsaket av impulsen fra Den hellige ånd.

(2) Matteus 20:1-16

(3) Esekiel 22:30

Stadfestelse gir trygghet i tjenesten

I går leste jeg hvordan Paulus ga stafettpinnen videre til Timoteus. Paulus hadde ved flere anledninger bekreftet Timoteus både med egne ord og hilsener, men også gjennom å minne ham om profetiene som hadde blitt talt over ham. Samlet sett ga det en autoritet og en trygghet i tjenesten Timoteus sto i og som han skulle føre videre:

Ved dem skal du stride den gode strid i tro og med god samvittighet.
1 Tim 1:18b-19a

Troen er en forutsetning for all tjeneste i Guds rike, og når det gjelder lederroller, er det uhyre viktig at samvittigheten også er med når beslutninger fattes. Hvis ikke, kan det fort ende opp med misbruk av makt. I forlengelsen av det siterte verset, nevner Paulus dem som har feid samvittigheten til side. 

Dette er egentlig vanskelige vers, hvor Paulus overgir dem som har sviktet, til Satan. Likevel synes ikke motivet hans å være hevn, men at de skal bli irettesatt av sin egen samivttighet. Dette er faktisk også Guds måte å dømme på. Han overlater menneskene til sin egen sviktende dømmekraft og sine egne misgjerninger (1). Det finnes mange som da «kommer til seg selv» og vender «hjem» (2). Jeg har møtt noen av dem.

I dag tar jeg med meg hvor viktig det er å stadfeste disipler som skal inn i spesielle tjenester i Guds rike. De trenger det for å kunne stride den god strid i tro og med god samvittighet.

Dagens ‘manna’:

Ved dem skal du stride den gode strid.

-------------------------------
(1) «De brydde seg ikke om å kjenne Gud, derfor overga Gud dem til en sviktende dømmekraft»
Rom 1:28a
 «Jeg lar deres gjerninger komme over deres eget hode, sier Herren Gud.»
Esek 22:31b
(2) Jfr liknelsen om «Sønnen som kom hjem»

Det handler om en elv

...og jeg tror det er mange dybder i den elven. Igjen tar tanken meg tilbake til åpningen av sonekonferansen i Athen i forrige uke. Polis og Maria forteller om drømmen som førte dem tilbake til hjemlandet for å åpne Frelsesarmeen. 

Fortellingene er fulle av bilder. De ser seg selv utelukkende som lenker i en kjede. Likevel blir dagen da Viktoria plassen, et steinkast unna korpset, fyltes opp av tusenvis med flyktninger holdt fram som et vendepunkt.

Maria beskriver flyktningestrømmen som «en elv gjennom Europa», en elv av nød, lengsel og håp. Der nøden er, er også Jesus, og han trenger oss. «Jeg vil ikke bare stikke hånden inn i denne elven, jeg vil svømme i den!» avslutter Maria, og vi aner dybdene.

Jeg ser elven strømme fra Guds trone, en elv som blander seg med elven av flyktninger og formidler kjærlighet og håp. Tankene går til Esekiel 47 og livets elv, elven som blir så stor at man ikke lenger kan vade i den, men er nødt til å svømme. Vannet i elven gjør dødt vann friskt, og ....

Alle levende vesener som det kryr av overalt hvor denne elven renner, skal få leve. Der skal det bli mengder av fisk. For hvor dette vannet kommer, blir alt friskt og levende, alt som er der elven renner.
Esek 47:9

Det renner en elv gjennom Europa. Det er Guds tid for nasjonene. Det er en tid for den ‘andre’ treenigheten å åpenbare seg for å spre et hellig håp (1).

Dagens ‘manna’:

Det renner en elv som jeg vil være en del av

------------------------------
(1) = Gud + disippel + verden = hellighet

Det handler om naturkreftene

Når jeg leser at et jordskjelv kan være knyttet til en åpenbaring av Guds ånd, forstår jeg at det kan virke provoserende på mennesker som har fått liv og eiendom ødelagt i en slik hendelse. Da er det viktig å understreke at når Gud åpenbarer seg i naturfenomen er det av en ikke ødeleggende art. 

Det kommer tydelig til uttrykk i beretningen om tornebusken som brenner, men ikke blir fortært av ilden (1). Som jeg har påpekt tidligere, var det viktig for Gud å åpenbare seg for Elia uavhengig av slike naturfenomen som jordskjelv (2).

Likevel er det flere ganger at jordskjelv knyttes til Ånden. Da Jesus oppga ånden, er det en liten forsmak på det som skulle skje noen uker senere. Jorden skalv og klippene slo sprekker. Forhenget i templet revnet – og mange hellige kom ut av gravene sine (3).
Det ble buldring og skjelving da Esekiel talte til de døde knoklene i dalen også, og deretter kom Guds ånd fra fire vindretninger og blåste liv slik at de ble levende (4).
I Apostelgjerningene leser jeg at disiplenes bønner kunne utløse jordskjelv (5) og slike jordskjelv kunne også åpne fengselsdørene (6).

Hvorfor manifesterer Den hellige ånd seg på en slik måte?
Jeg tror svaret finnes i følgende vers:

Den gangen fikk hans røst jorden til å skjelve. Men nå har han lovet: Enda en gang vil jeg riste ikke bare jorden, men også himmelen. Her står det: «enda en gang». Dette viser at det som kan rokkes fordi det hører til det skapte, skal skiftes ut, for at det som ikke kan rokkes, skal bestå.
Hebr 12:26-27

Kontrasten mellom jorden og himmelen som ristes, og Guds rike som ikke kan rokkes, gjøres synlig når Den hellig ånd kommer nær. Da er ikke så rart at vi som tror også kan merke skjelving når Den hellige ånd er nær! Se kommentaren til dagens illustrasjon*. Fenomenet er heller ikke ukjent i Frelsesarmeen. Både Bramwell Booth (7) og Samuel Logan Brengle (8) vitner om dette.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil holde fast i det som ikke rokkes!

-----------------------------
* Quakers på norsk: Kvekerne  eller "Vennesamfunnet", fikk dette navnet fordi de på samlingene sine gjerne ventet på at Den hellige ånd skulle komme over en som skulle bringe noe fra Gud. En av manifestasjonene da det skjedde var at det kom en skjelving over budbæreren. 

(1) Da viste Herrens engel seg for ham i en flammende ild som slo opp fra en tornebusk. Han så, og se! – busken sto i flammer, men den ble ikke fortært av ilden. 2 Mos 3:2
(2) Jfr 1 Kong 19:11-12
(3) Matt 27:50-53
(4) Esek 37:7-9
(5) Da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. De ble alle fylt av Den hellige ånd og talte Guds ord med frimodighet.Apg 4:31  
(6) Apg 16:25-26

(7) Senere, under Armeens møter, hadde vi flere av disse underfulle scenene. I løpet av en «Bønnenatt» kunne vi for eksempel oppleve en spesiell og synlig bevegelse blant deltakerne, både under bønnene, under sang eller under andakten til en bestemt taler, kunne vi observere at mennesker falt ned. Noen ganger virket det som de falt med stor kraft, likevel vet jeg ikke om noen tilfeller der noen kom til skade. Ved noen sånne anledninger ved forsamlinger på flere hundre, kunne det være et halvt dusin slike manifestasjoner, selv om jeg også kjenner til så mange som femti-seksti under én samling. Noen gang var de unge i flertall, mens andre ganger var det de eldre som kom under en slik innflytelse. 
Bramwell Booth i “Echoes and Memories”  VII ‘Signs and Wonders’ – SP&S 1926 s 53 

(8) «Noen ganger kom Åndens innflytelse som i bølger, og det var roping, men aldri forvirring. Møtene virket heller ikke å være ute av guddommelig kontroll… Alle disse opplevelsene tilførte sjelen min umålelige velsignelser inntil et punkt hvor jeg tenkte at dersom jeg kom enda nærmere himmelen, ville gravitasjonen gå motsatt veg slik at jeg aldri kom tilbake til jorden…. Alle disse manifestasjonene av Guds nærvær, så rike i mangfold, og likevel så guddommelige i enhet, fyller meg med håp om vekkelse i alle deler av verden.» 
Samuel L. Brengle i et brev til Rev. Dr. John Paul, Chicago Evangelistic Institute (Sept. 18, 1933) – sitert i R.D. Rightmire: “Sanctified Sanity” 2003 s 48. 

Å komme videre på veien

Jeg har alltid hatt god retningssans, men har en fornemmelse av at det «innebygde kompasset» er blitt betydelig svekket de siste årene. Det fins heldigvis en del tegn i naturen som kan være til god hjelp når jeg beveger meg fra et sted til et annet. Dersom jeg har klokke og sola er oppe, vet jeg himmelretningene. I naturen kan jeg se hvordan trærne vokser, hvor maurene bygger tuene sine, mens rennende vann forteller hvilken retning som fører opp eller ned til og med der hvor lendet virker helt flatt. Jeg må bare vite hva jeg skal låne oppmerksomheten til.

Kristenlivet er å være i bevegelse, og da er det godt å ha oppmerksomheten på retningspreposisjonen «til». Peters innstilling: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige» (Joh 6:68-69) forteller egentlig alt om hva som er kilden alt springer ut ifra: Jesus og det evige livets ord. Og Jesus er alltid klar til å ta imot:

Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Matt 11:29

For en moden kristen er veien til Gud en kjent vei. I et oppdragsperspektiv kan det være lettere å finne den veien, enn den som fører derfra og ut til verden. Ofte ser vi bare hindringer og en håpløs oppgave. Slik var det for Esekiel da han ble ført til dalen som var full av døde knokler (Esek 37). Ikke akkurat «bibelbeltet», men på Herrens befaling talte han både «til» dem og «til» ånden. Det ga en retning som utløste en forandring.

Etter korsfestelsen befant disiplene seg i et vakuum, men kvinnene som hadde sett englene og den oppstandne Jesus fikk beskjed om å gi disiplene retning for veien videre: 

«Skynd dere av sted og si til disiplene hans: ‘Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.’»
Matt 28:7

Og den Den hellige ånd fortsetter å minne mennesker om oppdraget vi er kalt til:

En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»
Apg 13:2

Dagens ’manna’:

Guds ’til’ gir meg retning for veien videre.

----------------------------------
Dette innlegget er en del av serien "Troens grammatikk"

Mellommann

Når jeg tenker etter, er ”mellommann” en rolle jeg ofte har hatt og har. Et eksempel er det å være tolk og formidle noe fra et språk til et annet både i enveis- og toveiskommunikasjon. Tolken, ”mellommannen”, er viktig som formidler, men han formidler ikke seg selv, men kontakten mellom de to partene.

Den verdslige definisjonen på ”prest” er at det er en som fungerer som mellommann mellom en gruppe og gruppens Gud. For meg er det en grei definisjon dersom vi tenker på det allmenne presteskap, men jeg blir mer skeptisk dersom funksjonen knyttes til et "embete".

Jeg ble fascinert da jeg som ung oppdaget at det engelske ordet ”intercession” betyr forbønn. Det signaliserer at forbønn handler om å gå mellom.

Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram … forbønn … for alle mennesker.
1 Tim 2:1

Et begrep som ofte dukker opp i bønnearbeid er ”Å stille seg i gapet”. Det er hentet fra bildet av en som stiller i gapet eller revnen i forsvarsmuren:

Jeg har lett blant dem etter en mann som kan bygge opp igjen muren og stille seg i mur-revnene for landet så det ikke blir ødelagt. Men jeg har ikke funnet noen.
Esek 22:30

Dagens ’manna’:

En forbeder stiller seg i gapet – jeg håper Gud finner noen i dag!

Profetisk for hvem?

Når jeg underviser bibelfag, er det uunngåelig å stille spørsmålet: Hvem er bokens eller brevets adressat?

Spørsmålet er også relevant i forhold til det profetiske. For et par dager siden nevnte jeg at Esekiel fikk beskjed om å tale profetisk til de tørre knoklene og til Livsånden. 

I tillegg var det minst én tilhører til: Esekiel selv.

I Jesu avskjedstale utvides ”adressefeltet” betraktelig:

«Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt!» Mark 16:15

Paulus gir en mulig forklaring på hvorfor alt det skapte blir inkludert: ”også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten.” Rom8:21

Det er heller ikke begrenset til det fysiske. Paulus går enda lenger: ”Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom kirken for maktene og åndskreftene i himmelrommet.” Ef 3:10

Da blir jeg sittende igjen med en spennende adresseliste:

1) Gud selv

2) Formidleren selv

3) Guds folk

4) Alle mennesker (jøde først, så greker…)

5) Hele skaperverket

6) Åndskreftene i himmelrommet 

En slik liste forteller meg at det profetiske er viktig!

Forkynnelse = profetisk tjeneste?

Jeg nøler ikke et sekund med å skrive: Ja, det kan den være. Guds ord er profetisk. Ergo må forkynnelse som er rotfestet i Guds ord være profetisk. Jeg har sterk tro på at Guds ord kan virke profetisk også om predikanten er ubevisst om han formidler noe som er profetisk i hans eller hennes samtid. Likevel tror jeg forkynnerens innstilling og bevissthet vil påvirke det som formidles. Hvis ikke kunne vi kuttet ut forkynnelsen og overlatt lesningen av Guds ord til profesjonelle tekstlesere.

De som er betrodd å forkynne Guds ord, er implisitt betrodd en profetisk tjeneste. At ikke all forkynnelse framstår som profetisk, tror jeg henger sammen med bevisstløshet, eller at forkynneren ikke våger å tenke at han eller hun faktisk er Guds talerør. Hvordan kan jeg forvente at en forsamling skal ta imot det jeg formidler som Guds ord dersom jeg ikke tror at Gud taler gjennom meg?
Ja – det er et mysterium at Gud taler gjennom mennesker. Jeg kan ikke forstå det, men også det er et spørsmål om tro. 

Dersom jeg igjen går tilbake til Esekiel 37 og de tørre knoklene i dalen, er det Guds ord som formidles, men jeg er ikke i tvil om at Esekiel var bevisst at han sto i en profetisk tjeneste da han formidlet budskapet. Det var med Guds autoritet han talte – ikke Esekiels. Bevisstheten om at det som formidles er 100% avhengig av Guds sanksjon, holder forkynneren ydmyk. Forsvinner ydmykheten, forsvinner også salvelsen, og det som formidles blir i beste fall et OK show med et visst meningsinnhold.       

Dagens ’manna’

Forkynnelsen av Guds ord må være profetisk i samtiden. 

Ja til livet

Den profetiske grunntonen er et ”ja” til livet. Etter gårsdagens spørsmål ”Profet = dommer?” er det fort gjort å trekke motsatt konklusjon. Men selv om sannheten kan være tøff, er den en forutsetning for at livskreftene kan slippes fri. 

Jeg deler Clive Adams visjon om at Frelsesarmeen skal være ”En levende armé”. Visjonen er basert på beretningen om de tørre knoklene i dalen i Esekiel 37. Jeg vet at det kan være teologiske diskusjoner om hvordan denne teksten skal tolkes, men jeg lar den ligge nå.   

Sannheten var brutal: Det var knokler, og de var tørre. De var vitnesbyrd om noe som hadde vært levende, men som nå var dødt. Det er fort å tenke: Vi må respektere det livet som har vært, men profeten ble bedt om å profetere om nytt liv. Det interessante er at knoklene kunne ”høre”. Kunne de også ”tenke”?

I så fall kan sannheten oppleves dømmende: ”Er jeg en tørr knokkel? Insinuerer han at jeg er livløs? Vet han ikke at jeg vært en trofast kriger i mer en 41 år? Hvem tror profeten egentlig at han er?”

Det er spennende å legge merke til at Esekiel også måtte tale profetisk til ånden. Det profetiske er ikke bare for den fysiske verdens ører, det har også en klar funksjon i den åndelige verden! Etter den første profetien, var det som kunne sees veldig mye ”penere” enn en haug med tørre knokler. Det så faktisk ut som en hær, men den var livløs.

Guds mål er liv – om en drøy uke er det pinse. Åndens fest er livets fest. Det profetiske skal bekrefte det!

Dagens ’manna’

Jeg vil si ”ja” til livet!  

Smak av honning

Det er ikke sommer uten at deLillos’ ”Smak av honning” blir spilt på radioen. Jeg har fått smaken på honning og forstår godt at positive opplevelser finner sin sammenlikning i ”bienes gull”. Ole Brumm er helt sikkert enig – og kanskje Esekiel også?

Han sa til meg: «Menneske, ét det du finner her! Ét denne bokrullen! Gå så og tal til Israels ætt!» … Da åt jeg den, og den smakte søtt som honning.
Esek 2:3–3:4

Det er masse næring i Guds ord, og med tanke på disippeloppdraget er det nødvendig å ete det i rikelige mengder. Hindringene Esekiel møtte vil også være til stede i vår tid:

Til disse menneskene med frekk mine og harde hjerter sender jeg deg…

…men blant disse menneskene er det noen som er mottakelige for kjærlighetens evangelium. For dem kan det være greit å møte en som har spist seg mett på ordet og som kan svare som Guds ord.

Guds ”Hjertetransplantør”

Jeg var 11 år og hadde akkurat oppdaget hvor spennende det var med nyheter og aviser. Det var nok av verdensbegivenheter å interessere seg i:

• Kappløpet om å bli først til månen.
• Ungdomsopprør ved flere universitet.
• Martin Luther King Jr og de fargedes rettigheter i USA.
• Og midt i det hele det uttenkelige at et menneske kunne få et nytt hjerte. Dr. Christiaan Barnard foretok den første vellykkede hjertetransplantasjon den 3. desember i 1967.

Jeg vet ikke om Dr. Barnard var en troende, men jeg tror Gud velsignet talentet hans. Men det finnes en ”hjertetransplantasjon” som ikke kan utføres av mennesker. Det er den forvandling som bare kan skje ved Guds ”Hjertetransplantør” – ved Den hellige ånd:

Da vil jeg gi dem et nytt hjerte, og la dem få en ny ånd. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dem et kjøtthjerte isteden. Så skal de følge mine forskrifter og ta vare på mine lover og leve etter dem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.
Esek 11:19–20

Arv og miljø!

De som kjenner meg vet at jeg er gift med Magna. De som kjenner Magna vet at hun er enegget tvilling. Illustrasjonsbildet har jeg henta fra profilalbumet hennes på facebook. I høst fikk hun enda en gang brev fra universitetet. I tre tiår har hun deltatt i en norsk undersøkelse som nå skal gjøres tilgjengelig også for internasjonale forskere. Fordi de kan fortelle oss noe om arvelige og miljøbetingede faktorer, er eneggede tvillinger interessante. (NB - min fascinasjon av en enegget tvilling er av en helt annen karakter!)

Alt som har med arv å gjøre kan vi på en måte fraskrive oss ansvaret for. Det ligger i ”genene” sa frelsessoldatene i sigøynerkorpset i Romania da de ble konfrontert med ting som forsvant fra lokalet. Tanken om ”arvesynd” er også problematisk dersom det fører til at vi ikke tar ansvar for egne liv.

Som Vårherres talerør adresserer Esekiel problemet:

Men så kan det hende at han får en sønn som ser alle syndene faren har gjort, og tar skrekk av det, så han ikke gjør det samme…. men lever etter mine lover og følger mine forskrifter. Han skal ikke dø fordi hans far har syndet. Nei, han skal sannelig leve.
Esek 18:14-18

Jeg høster både positive og negative frukter av arv. Det kan jeg ikke velge bort, men jeg har ansvar for eget liv.
Er det f. eks. snakk om arvelige sykdommer som kan begrenses ved sunn livsstil – er valget mitt. Er det sosiale problemer som rir slekten som en mare, kan jeg oppsøke miljø som fungerer positivt og som kan bryte deprivasjonssyndromet. Esekiel taler håp og alt som bringer håp er jeg for!

Det eneste gyldige svaret!

Jeg er veldig fascinert av det faktum at Gud stiller mennesker spørsmål – enten det er i Det gamle testamentet eller som mennesket Jesus. Da Esekiel befant seg i en dal med døde ben og fikk spørsmålet «Menneske, kan disse ben bli levende igjen?» gir han det eneste svaret som et menneske kan gi:

«Herre Gud, det vet bare du.»
Esek 37:1–6

Da Jesus spurte Peter om han elsket ham, skjønte Peter at han måtte ty til det samme svaret. Han hadde lært av tidligere feil. Når Gud likevel spør, er det for at vi skal bekjenne og bekrefte svaret. For Esekiel kom bekjennelsen ved at han var lydig og profeterte, og bekreftelsen kom som et resultat av hans ord. Det er håp til og med for døde ben, men da må vi bekrefte den muligheten når Gud ber oss om det.
The Delta Rhythm Boys synger
"Dry Bones"

Ondskapens problem

...vil alltid være et mysterium for meg. Når jeg har som mål å skrive en kort refleksjon til dagens bibelord, burde jeg latt temaet ligge. Men når jeg leser beretningen om Kain og Abel (1 Mos 4:1-16) er det så mange berøringspunkter med dette problemet, at jeg er nødt til å skrape litt i overflaten. Standardspørsmålet: ”Hvordan kan det være en god Gud når det er så my ondt i verden?” presser på. Teksten inneholder religion, forbigåelse, sjalusi og mord. Midt i det hele står to brødre. Hendelsen finner sted en tid etter ”fallet”. Derfor har det allerede funnet sted en ”dom”. Guds dom er at han overlater oss til vår egen ”sviktende dømmekraft” (Rom 1:28) og lar våre egne gjerninger ramme oss selv (Esek. 22:31). Jeg tror Gud på denne måten forsøker å få meg til å forstå at jeg trenger ham.
Jeg tror ikke Kain ”kjente” Gud. Kun noen få utvalgte gjorde det før Jesus åpnet dette som en mulighet for alle mennesker. Men også i dag er det mange som ikke bryr seg om å kjenne Gud, og hele menneskeheten høster negativ frukt av det. Har Gud sluttet å bry seg?
Jeg tror at uskyldig utøst blod også i dag ”roper til Gud fra jorden” (1 Mos 4:10). Og Gud roper tilbake til dem som vil kjenne ham: ”Gjør noe med uretten! Gjør det for Jesu skyld, for hans blod taler sterkere enn Abels blod (Heb. 12:24). Jeg vil engang gjøre slutt på ondskapen, men først vil jeg at alle mennesker skal få et glimt av min godhet.”

Husker du Christiaan Barnard?

Jeg var 11 år, og hadde akkurat fått smaken på å lese aviser. Selv om jeg også leste gode guttebøker, var virkeligheten vel så spennende. Menneskene brøt ny grenser. Snart skulle Neil Armstrong uttale de berømte ordene: «Det er et lite steg for et menneske, et stort sprang for menneskeheten» da han som den første gikk på månen.
Men før det skjedde hadde Dr. Christiaan Barnard foretatt den første vellykkede hjertetransplantasjon. Wow - 11 år og medlem av en menneskehet med så store muligheter, for en framtid! Da kunne vi kanskje gjøre slutt på krig, fattigdom og kanskje til og med sykdom? Men kanskje det er noe mer grunnleggende som må endres da?

Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere. Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden.
Dagens bibelord: Esek. 36:26-28
Det er Gud som taler slik gjennom profeten. I bakspeilet kan vi se at religion ikke alltid har ført godt med seg, men er det hele bildet?
Forvandlede mennesker, mennesker med et nytt hjerte fylt av kjærlighetens Ånd har gjort en forskjell der hvor de har levd. Jeg har møtt mange av dem. De er mer spennende enn bøker, aviser og grensebryting i denne verden – de bryter grenser til en ny verden for seg selv og andre!

Når Gud spør

Vi hører ofte om mennesker som stiller Gud spørsmål - og av og til stiller vi spørsmål om vi synes vi har god grunn til å stille. Men også Gud kan stille spørsmål, og jeg tror han gjør det i dag

1. Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg? (Apgj. 9:4)

Her stiller Gud Saul, han som ble hetende Paulus - til ansvar for sine handlinger. Det hender Gud gjør det dramatisk som her, men også i dag taler han til mennesker og spør: 

Hvorfor tar du ikke imot min frelse?

2. Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss? (Jes. 6:8)

Jesaja ser synet av Gud og får et helt spesielt kall. Hans respons er: "Se, her er jeg, send meg!"

Han stiller fortsatt slike spørsmål. 

Er det dette du hører?

3. Hva vil du jeg skal gjøre for deg? (Matt. 20:32)

Jesus sier dette ved flere anledninger. Det er med andre ord ikke alltid et spørsmål om hva vi kan gjøre for ham, men hva vi gir ham lov til å gjøre i våre liv. 

Hva vil du at han skal gjøre for deg i dag?

4. Hvem sier dere at jeg er? (Mark. 8:29)

Jesus ønsket en bekjennelse fra sine medvandrere. Det gjør han i dag også. 

Hvem sier du at Jesus er?

5.Hva er det du har i hånden, Moses? (2. Mos. 4:2)

Det var staven Moses støttet seg til. Da han overlot den til Gud ble den forvandlet til et redskap som kunne gjøre mirakler. Det kan være Gud spør om noe som i vår makt kun forblir noe hverdagslig, men som overlatt til Gud kan utføre under. 

Hva er det du har i din hånd som Gud kan bruke i sin gjerning?

6. Kan disse ben bli levende igjen? (Esek. 37:3)

Esekiel fikk dette spørsmålet da han så utover en dal full av skjeletter. Dalen symboliserte det jødiske folks åndelige død. Gud ser på Norge. Han ser at det er mange "døde ben i dalen" - mennesker som engang var levende i sin tro, men hvor Gudslivet har dødd. Kan disse ben bli levende? 

Er det liv i deg? Tror du at Gud kan gjøre noe i land og folk?

Lista med spørsmål kunne vært mye lenger. 

Hvilke spørsmål stiller Gud til deg og hva svarer du?