1. juledag 2020 hadde vi barn og barnebarn på besøk, og de to generasjonene etter oss to gamle hadde bestemt at vi skulle se premieren på animasjonsfilmen SOUL. Det hadde sannsynligvis ikke skjedd dersom jeg hadde bestemt programmet, men jeg ble sittende for å se sammen med de andre – og jeg ble revet med. Filmen åpner for mange eksistensielle spørsmål – og flere av scenene i filmen kan fungere som en døråpner for en god samtale.
Jeg kunne tatt med mange poeng, men har valgt en veldig kort dialog. Du ser hovedpersonen Joe som etter en ulykke svever i rommet mellom det store ‘etter’ og det store ‘før’ livet som menneske på jorden. Der møter han nummer 22 som er en fortapt sjel som enda ikke er blitt funnet verdig til å bli menneske og få en kropp fordi hun ikke har funnet ‘gnisten’.
Følgende samtale finner sted:
Joe:
And what about you? I thought you hated Earth. 22:
Yeah, I’m not stuck with a body. So I can go wherever I want. I’m a nobody, get it? Ordspillet på engelsk om det å ikke ha en kropp – en body, som fører til at man blir en
nobody – altså at man blir
‘ingen,’ forsvinner på norsk – men poenget at man er
ingen dersom man ikke har en kropp på jorda står helt sentralt i hvordan jeg tolker evangeliet og oppdraget vi har fått.
Kanskje Gud tenkte: Dersom jeg ikke viser meg konkret og fysisk, forblir jeg abstrakt. I inkarnasjonen, da han ble menneske i sin sønn Jesus, åpenbarte Gud hvem han er. Men også som Jesus var han begrenset til én kropp. Så da Jesus døde som soning for alle mennesker og sto opp, brukte han de 40 dagene på jorda til å minne disiplene om at det kom til å skje enda en inkarnasjon etter at han hadde dratt opp til himmelen: Den inkarnasjonen skjedde ved at Den hellige ånd ble utøst over alt kjøtt, over alle mennesker, på pinsedagen.
I dag er det anslagsvis to milliarder som defineres som kristne på jorda. Spørsmålet er om de er seg bevisste at de faktisk er Jesu kropp der de er. Hvis ikke blir Jesus en ‘nobody’ og da blir kristentroen en religion blant mange og ikke et sant, ekte nærværende liv som leves i en kropp i denne verden. Guds tanke er at det skal være én kropp representert i så mange fysiske kropper som mulig. Han vil være det han er: «Omni-present» «Allestedsnærværende» og han velger også å være det i oss!
Da John Wesley stod i hellighetsvekkelse på 1700-tallet fikk en av hans 48 standard taler tittelen: ‘No holiness, but social holiness’ – det finnes ikke en hellighet i isolasjon fra verden. Welsleys tale er knyttet til Bergprekenen hvor Jesus snakker om å være verdens lys og jordens salt og konkluderer:
Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!
Wesley fortsetter: «Jeg vil forsøke å vise at kristendommen først og fremst er en sosial religion; og at å gjøre den til en religion for den private sfære er å ødelegge den»
Frelsesarmeens grunnlegger William Booth, som opprinnelig var metodist, tok med seg dette med som en del av sin forståelse av evangeliet i den vekkelsen han stod i på 1800-tallet. Han beskrev det slik i en artikkel med overskriften «Frelse for begge verdener»:
Jeg oppdaget at jeg hadde to frigjørende evangelier å forkynne - et for hver verden, eller rettere sagt: Ett evangelium som gjaldt dem begge.
Han argumenterte for at når et menneske blir en ny skapning i Kristus får de også styrke til å bli kvitt vaner som ødelegger og bryter ned – dermed får de også et nytt liv i denne verden. Frelsen gjelder dermed begge verdener.
Som en stadig påminnelse om dette, har jeg i de senere årene hatt et bilde på kontor-veggen. Midt i administrasjon og alt som ‘må gjøres’ i ledelsen av en stor organisasjon, trengte jeg bildet for å ikke glemme hva det egentlig handler om. Kanskje det er det ordet som sterkest oppsummerer oppdraget slik både Wesley og Booth tolket det: ANDRE!
Mot slutten av 1900-tallet opplevde vi at de troende fra forskjellige kirkesamfunn søkte mer sammen. Vi fikk en økende bevissthet om at Gud har bare én menighet, ganske enkelt fordi han bare har én kropp, og den kroppen har én hensikt, som inkluderer omsorgen for andre og som gjør at vi kan kjenne den sosiale smerten der vi bor som om den var vår egen.
Er Jesus synlig der jeg bor – inkludert i den sosiale smerten?
Grunnen til at # 22 ikke hadde blitt synlig, var at hun ikke hadde funnet
‘gnisten’ slik at hun hadde noe å leve for. Det er klart at det å gjøre godt mot andre mennesker kan bli en
gnist og en drivkraft i seg selv – i Frelsesarmeen er vi glad for alle frivillige hjelpere som drives av et slikt motiv. Det er ikke noe galt i det. Jeg tror Gud elsker alt som er godt, men det gode kan ende opp med å bli en erstatning for det beste, dersom vi tror det beste er at mennesker blir kjent med sin Skaper og Frelser.
Nesten hver gang jeg pratet med Doktor Caraman på den mobile klinikken vår i Moldova, sa han:
«Storebror» - hva hjelper det om jeg holder liv i pasientene et par år lenger dersom de ikke forstår hva det virkelige livet er og hvor det fører? Vi har et evangelium som gjelder begge verdener. Gud tvinger ingen inn i sin kjærlighet, for det ville ikke vært kjærlighet, og Gud er kjærlighet. Den kjærligheten er
gnisten som jeg trenger hver eneste dag for å bli synlig som Jesu kropp der jeg er. Den kjærligheten er det som overvinner alt. Den kjærligheten kan lindre sosial smerte og løfte mennesker på en høyere grunn, en klippe som ikke rokkes. Da blir Jesus synlig med sin kropp, enten du og jeg går alene eller vi står sammen som en samlet flokk av troende.
Etter å ha samtalt med person om kristentro over lang tid før han endelig grep evangeliet, var det første han sa da han kom igjennom til nytt liv:
«Det budskapet dere har er jo livforvandlende ikke bare for mennesker, men for hele samfunnet. Hvorfor har dere aldri fortalt det til noen?» - jeg kunne bare svare:
«Det er jo det jeg har brukt hele livet mitt til å fortelle» - og den
gnisten er der fortsatt.
Jeg vil gjøre Jesus i synlig der jeg er! Ikke i morgen, eller neste uke. - Med mindre Gud ber oss vente i en konkret sak, er det alltid ‘nå’ som er den rette tid i Guds rik. Kallet til å være Jesus i verden gjelder ‘nå’ fordi vi lever i ham som aldri har vært, fordi han alltid ‘er’.
__________________________________
* Dette innlegget er en litt beskåret versjon av talen jeg holdt i Bønn for Oslo 6. jan. 2021 (Oslo Misjonskirke, Abildsø)
