Dead man walking

Det er en del filmer som bare ”fester seg”. For meg hører ”Dead man walking” til denne kategorien. Matthew Poncelet (Sean Penn) er fengslet og venter på fullbyrdelsen av en dødsdom for å ha drept to ungdommer. Han kontakter søster Helen (Susan Sarandon) for å få hjelp til en siste appell. Det som griper meg er søster Helens forsøk på å få Matthew til å ”komme i kontakt med seg selv”. Jeg tror at alle mennesker innerst inne føler ubehag over å ha gjort noe som de vet er helt galt, men vi takler dette forskjellig. Matthews løsning var å gjøre seg knallhard. Sikkert for å beskytte seg mot sine egne vonde følelser for det han hadde gjort. Søster Helen mener det er håp for selv den mest forherdede – får Matthew tak i dette håpet?

David plages også av noe han har gjort: Så lenge jeg tidde, tærtes jeg bort, jeg stønnet dagen lang. For din hånd lå tungt på meg dag og natt. Min livskraft svant som i sommerens hete. Ingenting er verre enn å bære på noe som er uoppgjort. Da er det godt å kunne gjøre som David:

Da bekjente jeg min synd for deg og dekket ikke over min skyld. Jeg sa: «Nå vil jeg bekjenne mine synder for Herren.» Og du tok bort min syndeskyld.
Sal 32:1-7

Det virker – også i 2009. Når et menneske gjør det for første gang kalles det ”frelse”. Er du ikke kommet dit, er filmens tittel: ”Dead man walking” en korrekt beskrivelse på din tilstand i følge bibelen. Har du fått bekjenne det gale du har gjort, kan du glede deg over at du er tilgitt!