Det svakeste laget!

«Hvilket lag er det beste?» spurte pappaen min et av barnebarna. Selvfølgelig svarte tiåringen at det var hjemmelaget «Viking» - og fortsatte med en lang forklaring på hvorfor de var så mye bedre enn gjestene. «Da kan du heie på Viking, så kan jeg heie på gjestene» sa farfar på vei til kampen. «Hvorfor det?» spurte sønnesønnen som begynte å bli bekymret. «Fordi det svakeste laget trenger noen som heier på dem også!» svarte farfar.

Det var sikkert sagt med et glimt i øyet, men det beskriver også grunnholdningen som pappa hadde: Alltid vær på lag med de svakeste!

Da Jesus døde på korset, døde han ‘på’ det svakeste laget med en røver på hver side. Men han døde også ‘for’ det svakeste laget:

«Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: ‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.’ Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Matteus 9:12-13

Uttalelsen er Jesu respons til fariseerne som kritiserte ham for å spise sammen med tollere og syndere. Dersom Frelsesarmeen ikke lenger er til stede for de svake, har vi mistet synet av en viktig del av kallet vårt. Det er derfor General Peddle minner oss om å ta ansvar. Det innebærer en empatisk medfølelse med de svake som koster engasjement. Det betyr å forsvare de forsvarsløse, jobbe for rettferdighet, vise raushet og utføre handlinger som setter mennesker fri (1). Når vi gjør dette, begynner vi å lære hva ‘Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer’(2) betyr. Da heier vi ikke bare på det svakeste laget – vi er på det svakeste laget – sårbare som Jesus selv, men vinnere av livet!

Dagens ‘manna’:

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet» (3) 

Velsignet påske!
-----------------------------------------
(1) Et kall til aktiv omsorg: Vi forsvare andre, jobbe for rettferdighet, vise raushet og aktivt bidra til å sette mennesker fri. NB Dette er den andre utfordringen i General Peddles kall til å "Ta ansvar"

(2) Jesus siterte Hosea 6:6
(3) 2 Korinterbrev 12:9

Om å bære lidelse

Innenfor den kristne troen er det mange mysterier, og lidelse er et av dem. Selv om han gjennom sin tjeneste så mange mennesker bli løst fra sykdom og andre lidelser, var Paulus veldig tydelig på at han ikke anså disippellivet som et liv uten lidelse. Selv opplevde han masse lidelse, både gjennom forfølgelse og tortur, men også fysiske lidelser forårsaket av sykdom (1). 

I brevene til Timoteus kommer Paulus inn på dette temaet flere ganger, også som en oppfordring til å gå inn i lidelsen som en del av oppdraget:

bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.
2 Tim 1:8b  

Den store forskjellen på lidelse generelt og det Paulus skriver om her, er at den er knyttet opp til evangeliet. Dermed følger det også kraft med. Etter at han ble frelst, var Paulus aldri i tvil om kraften i evangeliet (2). I møte med lidelsen, eller «tornen i kroppen» som sannsynligvis er en referanse til all forfølgelsen han måtte bære, gjorde han erfaringen av at «kraften fullendes i svakhet» (3).

Mange har gjort den samme erfaringen. De er aldri sterkere enn når de er svake. Jeg har også vært der. Det er et underlig sted å være, men Gud er der.

Dagens ‘manna’:

Jeg er sterk når jeg er svak.

--------------------------------
(1) Gal 4:13-14
(2) Rom 1:16
(3) 2 Kor 12:9

Utvelgelsens velsignelse og forbannelse

Jeg har filosofert mye over begrepet «utvelgelse». På universitetet valgte jeg det som fordypningsemne. Primært fordi det kan utfordre tanken om likeverd. Det er også kort vei fra utvelgelsestanken til evolusjonstanken. I bokhylla står Darwins bok: «Om artenes opprinnelse gjennom naturlig utvalg». Han hevdet at det skjer en naturlig utvelgelse ved at de sterkeste overlever. Dersom tanken misbrukes, kan det for eksempel lede til en overbevisning om at den ariske rase er andre raser overlegen. Vi vet hvilke konsekvenser det kan få. Når jeg ser hvordan samfunnet vårt i dag infiseres av mistenksomhet og rasistiske tanker, er det en fristelse å hoppe over emnet utvelgelse.

Men utvelgelse kan også være noe positivt. Guds rike er noe helt annet en Darwins rike. Guds rike er noe helt annet enn det «Tredje rike» - selv om soldatenes belter var preget med: «Gott mit uns». 

Da vi pugget budene på skolen og skulle utlegge «Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn» var fokuset utelukkende at vi ikke måtte bruke navnet som en ed. Men misbruk blir det først og fremst når Guds navn brukes til å legitimere våre menneskelige tankespinn og gjerninger vi ikke kan forsvare på annen måte. Det burde vi ha forstått av siste del av budet: «…for Herren frikjenner ikke den som misbruker hans navn» (2 Mos 20:7).

Da Gud valgte å bli menneske, kom han som et sårbart barn, full av nåde og sannhet. Med sitt eget liv viste han sitt innerste vesen og hvordan han gjør sin utvelgelse: «Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud» (1 Kor 1:28-29). 

Den utvelgelsen kan jeg skrive om. Det er den utvelgelsen jeg selv er en del av, for den har også en klar hensikt:

men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, en frukt som varer.Joh 15:16b

Det er tydelig at det sentrale i den frukten er kjærlighet. Derfor gråter jeg i fortvilelse over hva såkalte kristne kan få seg til å si og skrive. Vi som tror at kjærligheten overvinner alt, må våge å tro at vi kan bruke Jesu kjærlighet i møte med «utvalgte» terrorister av enhver tro. Hvis ikke kommer terrorismen til å eskalere for Guds navn blir misbrukt som aldri før.

Dagens ‘manna’:

Utvalgt til å bære kjærlighetens frukt.

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Min svakhet

Det krever mot å innrømme at jeg er svak, men det kan synes som et paradoks at det er de svake Gud elsker å bruke. Jeg har fulgt juletradisjonen og lyttet til Claes Gills opplesning av ”De små armane”.* 
Konklusjonen er at det er de sterke det går i ”totlevase” for, mens de med små, svake armer får styrke ved å gå til Betlehem.

Enkel teologi, men sant likevel.

Dersom Gud bare kunne bruke fullkomne mennesker, ville ingenting bli gjort. Paulus roste seg av sin svakhet, og kanskje det nettopp var gjennom hans svakhet at hans tjeneste fikk så stor innflytelse. Det er fra din dypeste smerte at din mest effektive tjeneste vil komme, skriver Warren.

Når Gud ber meg om noe, er svakheten min det dårligste argumentet jeg kan komme med. For ikke lenge siden ba jeg for en person som jeg ikke kjente. Under bønnen opplevde jeg at Gud sa: ”Jeg har gjort deg sterk der hvor du var svak. Nå opplever du at du er blitt svak der du alltid var sterk. Dette har skjedd for at du også skal være avhengig av meg også der du før stolte på deg selv!”.
Tiltalen traff spikeren på hodet. Det som var en frustrasjon, kunne bli en velsignelse: Total avhenighet!

«Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.»
2 Kor 12:9a

Dagens ‘manna’:

I min svakhet er jeg avhengig av å dra "like til Betlehem".

-------------------------------------------------
Refleksjonen bygger på Rick Warrens: "Målrettet liv"- dag 35 av 40 (5 dager igjen av 2012)
* Sally Nilssons tolkning på FAs jule-CD er bra den også - men mammas er best!

Hvem er ”minst”?

’Minst’ kan brukes både positivt og negativt. Det er mye ”lillebror” kan som bare han kan. Paulus kaller seg den ”minste”, og den minste i menneskers øyne kan være den største i Guds rike. Når vi leser Jesu liknelse om de ’minste’, danner det seg fort et bilde av en utsatt gruppe. Det er de sultne, tørste, fremmede, nakne, syke og fengslede som blir karakterisert som hans ’minste’.

‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’
Matt 25:31-46

Sosiologen ville sannsynligvis kalt dem de ’marginaliserte’. I den teoretiske verden er dette betegnelsen på minoritetsgrupper eller personer som ender opp med å «bevege seg i en gråsone mellom sosial integrasjon og samfunnsmessig utstøtning»*.

Samtidig er det klart at alle mennesker i løpet av livet kan komme inn i situasjoner der de i en periode vil oppleve at de er i behov av særlig støtte og omsorg. For en del år siden kom Jens-Petter Jørgensen boka: ”Sterk nok til å være svak” med undertittelen ”Hva som kan skje når en våger å snakke sant om livet...”.
Det kreves mot å skulle ta imot omsorg. Jeg tror de aller fleste er mest komfortable med å gi. Men for at det skal være fri omsorgsflyt kreves det både givere og mottakere. Gud hjelp meg til å være begge deler!

* Kilde: Wikipedia

Styrke og svakhet

I den senere tid har vi sett mennesker bære fram budskap med styrke. Helle Gannestad fra Møre og Romsdal AUF er opphavet til uttalelsen:

"Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen".

Det er flott at vi kan oppleve å få styrke gjennom tro, håp og kjærlighet – også når det er tøft. Men det hender at de som regnes blant de aller sterkeste også kan bli svake:

I mine øyne er Elia et av de sterkeste menneskene jeg har lest om. Likevel opplevde han å bli svak da han ble truet:

Jesabel sendte en mann til Elia med dette bud: «Måtte gudene la meg bøte både nå og siden om jeg ikke i morgen på denne tid lar det gå deg som det gikk med profetene.» Da ble Elia redd …
1 Kong 19:1-9

Reaksjonen gjør ham på mange måter enda mer troverdig. Ingen av oss er ”supermennesker”. Noen føler til og med at de er ”lite troende” når de opplever å bli redde. Få ble vist større tillit fra Vårherre enn akkurat Elia, og Gud tok seg av ham også i hans redsel. At de første kristne heller ikke var fremmede for redsel fikk Paulus til å skrive at heller ikke angst kan skille oss fra Kristi kjærlighet*.

Jo – det er styrke i kjærligheten når jeg er svak, og jeg kjenner kjærlighetens kilde.

* Rom 8:35