Nysgjerrighetens velsignelse

I voksen alder har jeg alltid betraktet nysgjerrigheten min som en velsignelse. 

Den gir meg appetitt på å lære nye ting og søke dypere innsikt. Nysgjerrighet kan misbrukes, og «sladderpressen» benytter seg av vår tilbøyelighet til å ville vite også det som er ikke er viktig å vite.

Samtidig er nysgjerrighet en forutsetning for den enorme utviklingen av kunnskap som har ført til at vår verden er slik den er i dag.

At du kan lese dette akkurat nå, kanskje bare noen minutter etter at jeg har skrevet det, er et resultat av en lang kjede av utvikling som har hatt nysgjerrighet som drivkraft.
Da den samaritanske kvinnen gikk inn i byen hvor hun bodde og sa: 

«Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?»

Johannes 4:29

– ble folket så nysgjerrige at de dro dit umiddelbart.

Folkets nysgjerrighet var en forutsetning for at de også kom til samme konklusjon: 

«Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» 

Johannes 4:42

Nysgjerrighetens motstykke er likegyldigheten. Den største hindringen for Gudsrikets utbredelse er ikke motstand, men likegyldighet. Når likegyldigheten sprer seg, smitter det fort over på troens folk. Heldigvis er det slik at også nysgjerrighet er smittsomt. Derfor er det viktig at jeg formidler det jeg opplever sammen med Jesus i livet mitt her jeg er, og at du gjør det samme der du er. Det skaper nysgjerrighet.

_____________________

Innlegget ble også publisert på Facebook

Hvem er da jeg? – refleksjoner fra en 60 åring…

ENGLISH
Selv om jeg har skrevet refleksjoner hver dag i drøye syv år, blir det noen ekstra tanker når jeg passerer et rundt år. Det er sikker noen som trekker min troverdighet i tvil når jeg sier at jeg egentlig ikke ønsker oppmerksomhet rundt min egen person, og dem om det. Det er mye som taler for at de har rett, men jeg er egentlig bare interessert i oppmerksomhet dersom jeg kan bruke den til å lede oppmerksomheten mot det som er viktig for meg. 

For «Hvem er da jeg?» 
- spørsmålet sammenfaller nøyaktig med hvor langt jeg er kommet på reisen gjennom Apostelgjerningene. Tilfeldig eller Gudfeldig – velg å tro hva du vil. For 60 åringen er det kuriøst, for det er ikke regissert fra min side. 

«Hvem er da jeg?»
I følge Paulus er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle dersom jeg ikke har kjærlighet (1), og jeg er enig med ham. Med årene er det jeg tror på, og det jeg står for, blitt stadig enklere. Det må ikke tolkes dit hen at jeg har forkastet deler av troen, men snarere at essensen trer stadig sterkere fram. Det har gjort at jeg i den senere tiden flere ganger sagt: «Nå er det bare Jesus igjen», og det er egentlig nok.

Den blinde Mattias Orheim så det:

Når då eg spør meg kvar arbeidsdag:
Kva ville Jesus vel gjere?
Så gjev han livsmod og arbeidslag,
så livet provar mi lære.

Og det var akkurat det den tidligere så selvsikre Peter plutselig hadde oppdaget da han var på besøk hos Kornelius og erkjente da han senere avla rapport:

«…Når Gud har gitt dem den samme gaven som vi fikk da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem er da jeg, at jeg skulle kunne hindre Gud?»
Apg 11:17

Så «Hvem er da jeg?»

Et helt vanlig menneske som er elsket av Gud og som elsker Gud. En mann hvis største frykt er å være et hinder for Gud ved å skygge for ham eller formidle et feil bilde av ham. Likevel velger jeg å eksponere det livet jeg lever sammen med ham i håp om at det kan skape nysgjerrighet hos mennesker på leting etter livet. Det livet tror jeg finnes i akseptere det Jesus har gjort for meg, og ta imot Den hellige ånd slik at hans liv leves i meg. Da tror jeg også det er mulig å få svar på det som er

Dagens ‘manna’:

Gud, gjør meg til et redskap for Den hellige ånd!

-----------------------------------
(1) 1 Kor 13:1

Omsorg eller nysgjerrighet?

Det er en hårfin grense mellom oppriktig omsorg og menneskelig nysgjerrighet. Jeg trenger egentlig ikke vite noe for å vise omsorg for en person som har det vondt. Dersom det ikke er noe så konkret som at en person trenger mat eller liknende som jeg kan gjøre noe med der og da, er det opp til den «omsorgssøkende» å bestemme graden av åpenhet og informasjon.

Vi ble kjent med skikken med «gråtekoner» da vi bodde i Chisinau. Naboen vår døde og han lå i gangen i åpen kiste mens noen satt og gråt hos ham i to døgn (ja – det var høylytt gråt også gjennom nettene). Den tredje dagen ble han båret utenfor blokka der alle kunne ta farvel, før han på lasteplanet på en bil ble kjørt til sitt siste hvilested – hele tiden i åpen kiste med «gråtekonene» rundt seg. 

Dette var en tradisjon vi var vitne til mange ganger. Noen ganger var jeg også med til gravlunden og som alle de andre mennene, måtte jeg også kaste noen skuffer med jord på kisten. Visst hadde jeg omsorg, men du verden så nysgjerrig jeg var også. De må ha hatt det på samme måte jødene som kom til Maria og Marta:

Jødene som var hjemme hos Maria for å trøste henne, så at hun brått reiste seg og gikk ut. De fulgte etter fordi de trodde at hun ville gå til graven for å gråte der.
Joh 11:31

Det kan godt være at det var oppriktig omsorg. Jesus reagerte på «opptoget» da han så dem, men det står ikke hvorfor han reagerte så sterkt som han gjorde – derfor må jeg holde det åpent. Men det jeg tar med meg i dag er viktigheten av hele tiden å være bevisst mine egne motiv.

Dagens ‘manna’:

Nysgjerrighet forkledd som omsorg er dårlig trøst.

----------------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Nysgjerrighet er en god ting

I voksen alder har jeg alltid betraktet nysgjerrigheten min som en velsignelse. Den gir meg appetitt på å lære nye ting og søke dypere innsikt. Nysgjerrighet kan misbrukes, og «sladderpressen» benytter seg av vår tilbøyelighet til å ville vite også det som er helt uviktig å vite. 

Dette er ikke noe nytt. Hans E. Kinck karikerte dette i den fantastiske novellen «Den nye kapellanen» allerede i 1897, og for 2000 år siden fanget Johannes opp nysgjerrigheten i folkemengden som var vitne til et under:

«Hvordan ble øynene dine åpnet?» spurte de.
Joh 9:10

Folkets nysgjerrighet var kanskje det som skulle til for at de også fikk sine øyne åpnet. Nysgjerrighetens motstykke må være likegyldigheten. Den største hindringen for Gudsrikets utbredelse er ikke motstand, men likegyldighet. Når likegyldigheten sprer seg, smitter det fort over på troens folk. Heldigvis er det slik at også nysgjerrighet er smittsomt. Derfor skulle jeg ønske at det i mye større grad fikk prege Jesu disipler av i dag.

Dagens ‘manna’:

Jeg vil høre menneskers vitnesbyrd om hvordan øynene deres ble åpnet!

------------------------------
Se også «Utprøving»
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

En fengende gåte?

Jeg tror at mennesket alltid har latt seg fascinere av gåter. Vi liker å knekke koder, løse rebuser og knekke nøtter. Det er interessant at Johannes legger så stor vekt på et av Døperens utsagn at han repeterer i et verk som virker veldig velregiskjert:

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
Joh 1:15

Utsagnet må ha vært gåtefullt for tilhørerne. Dersom de visste om slektskapet mellom Døperen og Jesus – ville utsagnet bli et mysterium. Døperen var født før Jesus. At Han kommer etter, er derfor lett å forstå. Dersom han bare hadde sagt: ”er kommet før meg” – ville det også kunne forklares på et vis. Det kunne for eksempel være en forklaring på at Han skulle komme til å samle flere tilhengere enn Døperen. 

Men han sier at Han ”er kommet før meg, for han var før meg”. Var det Døperens intensjon at gåten skulle stimulere tilhørernes åndelige nysgjerrighet? Var det i det hele tatt mulig for hans samtidige å tenke at vitnesbyrdet handlet om preeksistens? Eller var dette bare en av de mange tingene som senere skulle beskrives slik: ”Dette skjønte ikke disiplene med det samme. Men da Jesus var blitt herliggjort, husket de…” (Joh 12:16)

For ethvert vitne er det en utfordring å forklare noe som krever tro for å gripes. Døperen hadde den samme utfordring, men han vitnet likevel. Det er godt å ha ham som forbilde.

Dagens ’manna’:

Jeg vil vitne - også om det jeg ikke fullt ut forstår!

--------------------------------
Denne refleksjonen er en del av en reise gjennom evangeliet etter Johannes

De nysgjerriges paradis!

Det må ha vært Aten rundt 50 år e. Kr.:

Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt. Apg 17:16–21

Egentlig tror jeg at det er fornuftig å bruke tid både på å høre og fortelle nyheter. Særlig når det inkluderer en ”åndelig” nysgjerrighet. Atenerne var det. De ville høre Paulus, og han trengte ikke bes to ganger. Fantastisk med mennesker som har ”nytt” å fortelle. Noe av velsignelsen jeg opplever ved å blogge refleksjoner hver dag er at tekster som jeg har lest 100 ganger (og det er sikkert ingen overdrivelse når det gjelder dagens avsnitt) får nytt liv. Det blir ferskvare. Jeg elsker det ferske – fersk frukt, ferskt brød og et ferskt vitnesbyrd! Når det gjelder åndelig nysgjerrighet tror jeg dagens norske samfunn nærmer seg atenske tilstander. Håper det er mange som kan tilby ferske varer!