Felles opplevelser – en tid for alt *

ENGLISH
I det avsnittet jeg har vært i de siste dagene, sier Jesus noe jeg tror er viktig å huske:

«Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
Luk 24:49

Befalingen om å bli i byen, kan selvfølgelig ha noe å gjøre med den profetiske rollen Jerusalem har i Guds plan (1), men jeg tror det var viktig for Jesus å fortelle at de måtte være sammen når utrustningen fant sted. 

Det går som en rød tråd i måten Jesus åpenbarte seg på etter oppstandelsen. De som ikke var tilstede, tvilte på at han var oppstått. De som var sammen da Jesus plutselig kom og like plutselig forsvant, kunne bekrefte for hverandre det de hadde opplevd (2). Dersom det kun hadde skjedd individuelt, kan tvilen fort dukke opp som en ubuden gjest: «Var det bare en drøm?»

Da jeg var i Tromsø på begynnelsen av 70-tallet, opplevde vi mye av Den hellige ånds utrustning og mange ble frelst. For noen år siden var det av dem som var med på alt det flotte som skjedde som sa 

«Fortell meg at det jeg husker er sant!»
- «Ja, det er sant; jeg var der da det skjedde!»

Jo flere det er som kan bekrefte en opplevelse, dess bedre. Paulus skrev:

Deretter viste han seg for mer enn fem hundre søsken på én gang. Av dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn.
1 Kor 15:6

Tenk å få være med på et vitnemøte med den gjengen!

Disiplene skulle være sammen i byen for å kunne bekrefte for hverandre det som hadde skjedd der når de vanskelige dagene kom.

Dagens ‘manna’:

Det er viktig å bekrefte Herrens nærvær!

----------------------------------
(1) Se f. eks. «Hva er det mest spesielle med Jerusalem»
(2) Se: «Oppdagelsen av hjertet – en tid for alt»
 * 'en tid for alt' er knyttet til Bibelens undervisning om at "Alt har sin tid" - Fork 3
Denne serien handler om undervisningen i tiden mellom påske og pinse.

Det handler om Kristuslikhet

I noen dager har jeg delt hva jeg mener er hovedfokus til noen av dem som har vært med å forme forståelsen av hellighet i Frelsesarmeen. General Frederick Coutts var en betydelig bidragsyter på dette området. Mens Brengle hadde et sterkt fokus på opplevelsen eller erfaringen, var den pågående prosessen fram mot Kristuslikhet fokuset til Coutts. Denne forskjellen kommer tydelig til uttrykk i dette avsnittet:

«Kristuslikhet er hellighet. Der hvor Kristus får sitte på tronen, er det hellighet. Likevel blir hellighet aldri en ‘etterlikning’ av Kristus, hvis vi med det mener et utenforliggende mønster som jeg bevisst etterlikner. Kristen hellighet har sitt utspring i den samme iboende Hellige Ånd som var i Jesus… Hellighetens velsignelse må aldri bli en ‘den’. Ingen burde si: ‘Jeg har den!’, for erfaringen er personlig og kilden til opplevelsen er personlig… Vi ser et fullkommen eksempel på Åndens gjerning i Jesus, og Ånden kan gjøre oss lik ham, ikke gjennom en ytre konformitet, men gjennom nådens virkning i det indre.» (1)

Jeg ser ikke Coutts anliggende som et angrep på den personlige erfaringen. Faktum er at jeg deler  bekymringen for at en sterk opplevelse kan gjøre folk fornøyde med seg selv. Hellighetslivet er en pågående prosess, fylt av et håp som på en vakker måte beskrives i John Gowans’ enkle kor: «Å bli lik Jesus, det håpet fyller (2) meg». Det har Kristuslikhet som mål.

Jeg er sikker på at Brengle hadde vært enig og sunget med i koret med inderlig overbevisning. Brengle sammenliknet hellighetsopplevelsen med et barn som blir født. Babyen er fullkommen, men hvis den ikke modnes og vokser, er det noe galt. På samme måte brukte han bildet med opplevelsen som det å «stupe ut i bassenget» - og når du er kommet i bassenget starter prosessen med å lære å svømme.

Derfor, selv om fokus kan variere, kan det være full harmoni i forståelsen av hellighetens innhold og hensikt. Paulus så seg selv som fullkommen i Kristus, men ikke i forhold til det å ha nådd alt som er mulig å gripe:

Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.
Fil 3:12

Dagens ‘manna’:

Hellighet handler om Kristuslikhet

----------------------------
(1) Frederick Coutts: ”Essentials of Christian Experience” SP&S 1980
(2) Gowans bruker det sterke ordet "possesses me" på originalspråket - altså "håpet besetter meg". Jeg tolket ham ved flere anledninger og kan bekrefte at Gowans var "besatt" av det håpet om å bli lik Jesus. Se: Besatt av et håp!

Det handler om å kjenne, som i… #2

Det andre aspektet av å ‘kjenne’ i setningen:  
“Fall til ro og kjenn at jeg er Herre!” 
 er i betydningen av å ‘erfare’. Med andre ord det som skjer når en person kjenner eller vet som et resultat av en personlig erfaring av et møte med Herren. Dersom jeg har hatt en personlig erfaring av ham, vil jeg også ha kjent hans hellighet. Jeg har delt flere slike personlige erfaringer på bloggen tidligere, men i dag vil jeg dele erfaringer fra tjenesten.

Første gang jeg kan huske bemerkelsesverdige vitnesbyrd om effekten av et møte med Guds hellighet er fra høsten 1994. Vi opplevde at Den hellige ånd «besøkte» oss på en helt spesiell måte. Først skjedde det med mange av de unge i korpset. De møtte Herren på en helt ny måte og han fylte dem med kraft, latter, tårer og underlige fysiske manifestasjoner. Det kom som en overraskelse på dem, men de var begeistret over det de erfarte. De ønsket mer.

På neste samling gikk vi påny inn i hans nærhet, og flere av dem fikk en åpenbaring av Guds hellighet. Resultatet var at de hver for seg kom til meg i tårer med det samme behovet: «Jostein, jeg må bekjenne min synd!»

Ned gjennom årene har dette skjedd ved forskjellige anledninger med mennesker i alle aldre. Det som kanskje er litt rart, er at det aldri har skjedd når fokus har vært på bekjennelsen, men snarer når fokuset er på å komme inn i Herrens nærhet. Noen ganger har bekjennelsene kommet som en overraskelse på den som har bekjent, men det har vært herlig å se «roen» som har kommet over personen mens det skjedde. 
Hellighet er å falle til ro i erfaringen av å bli inkludert i Guds hellighet.
 
Jeg tror det kan sammenliknes med erfaring til Jesaja i Templet da han møtte Herren og hans hellighet. Han følte seg fortapt og uren inntil han hadde blitt berørt av ild fra alteret:

Da fløy en av serafene bort til meg. I hånden hadde han en glo som han hadde tatt med en tang fra alteret. Med den rørte han ved munnen min og sa:
«Se, denne har rørt ved leppene dine.
Din skyld er tatt bort, og din synd er sonet.»
Jes 6:6-7

Dagens ‘manna’:

La oss gå inn i Herrens nærhet!

---------------------------------------

Jeg så noe, men jeg vet ikke hva det var.

Da jeg sist søndag fløy fra Chisinau til Amsterdam (via Bukarest) hadde jeg vindusplass (1). 

I øyekroken fanget jeg opp en lysstripe som fór forbi. Jeg tenkte at det var et fly som passerte i motsatt retning i sikker avstand på en lavere marsjhøyde. At det i en kort påfølgende strekning også var en kondensstripe, gjorde at jeg er temmelig sikker på at det må ha vært et fly. Poenget er at jeg aldri så noe som jeg med sikkerhet kan si at var et fly, likevel er jeg overbevist om at det var det det var.

Ut fra tolking av tegn, tidligere erfaring, litt kunnskap om fly og det faktum at jeg befant meg i lufta, trekker jeg altså en konklusjon basert på «tro»: «Jeg tror jeg så et fly». Faktum er at jeg ikke har noen annen logisk forklaring på det.

Slik er forholdet til Gudstroen min også. Jeg har aldri sett Jesus. Likevel vil jeg si at jeg tror jeg har sett ham. Jeg har ganske mye kunnskap om ham gjennom snart femti år med bibellesning. Dessuten har jeg masse personlig erfaring av hans nærvær, og har lært meg å tolke tegn på hans nærvær. Noen ganger er disse tegnene så sterke og foregår på en arena som gjør at det ikke kan være noen annen «logisk» forklaring. Med andre ord kan også tro bli den mest logiske løsningen. Og hvor går egentlig grensen mellom det fysiske øyet og troens øye? Spørsmålet har blitt illustrert på en utmerket måte i programmet «Norges smarteste». Fordi programlederen klarte lage en «b» med lippene sine samtidig som han sa «v», ble de som så ham snakke lurt til å høre «b», mens de som bare hørte det som ble sagt, hørte «v». Derfor kjøpte en «badebukse» og en annen «vadebukse».

Dette er bare noen refleksjoner knyttet til dagens vers, som er Jesu svar til overgivelsen til Tomas:

Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» 

Joh 20:29

Dagens ‘manna’:

Det er spennende å bruke troens øyne!

--------------------------------------
(1) ...og i dag flyr jeg tilbake!
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hellighet og Ole Brumm

Når det er snakk om hellighet som opplevelse eller prosess har jeg en "Ole Brumm"-holdning:

"Ja takk! Begge deler!"

Et ensidig fokus på prosess kan fort føre til at hellighet blir er ”personlig slit”, mens grøfta på den motsatte siden er at det blir et jag etter ”overveldende følelser” i stedet for at opplevelsene blir en naturlig del av prosessen i det hellige livet.

Da Brengle så tilbake på sin første ”hellighetsopplevelse” skrev han:

«Jeg har aldri tvilt på realiteten i den erfaring jeg opplevde den gang. Jeg har av og til undres på om jeg ikke hadde mistet den, men har likevel aldri tvilt på selve erfaringen mer enn jeg kunne tvile på at jeg hadde sett min mor eller sett solen stå opp. Til tider trakk Gud tilbake noe av de overveldende følelser. Jeg levde i en herlighetens lysglans i ukevis, men den svant litt etter litt.
Gud lærte meg da at jeg måtte holde meg på jorden og ikke stadig fare opp på vinger. Han viste meg at jeg måtte lære å stole på ham og ha tillit til hans uforanderlige trofasthet og kjærlighet, hva jeg enn følte eller ikke følte.» *

At åndelige sannheter bekreftes av en personlig opplevelse er viktig, men det er tragisk dersom en forvandlende opplevelse jeg engang hadde skulle trekkes i tvil på grunn av en labil psyke, depresjoner eller et følelsesliv på sparebluss.

Fariseerne betraktet Jesus som en synder fordi han var et menneske. De konfronterte den blindfødte med hans relasjon til Jesus, og jeg elsker hans respons:

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25

Det jeg har tatt imot i tro og opplevd som sant – det vet jeg. Og det kan ingen ta fra meg uansett dagsform.

Dagens 'manna':

Jeg er hellig på grunn av det Jesus har gjort for meg i dag også!

----------------------------------
* ”På høyere grunn” - Salvata kr. forlag s. 27

Sannheten står alltid under angrep

I går skrev jeg om preposisjoner og det faktum at i verden er jeg både «i» og «av» Kristus. Dette har paralleller i hellighetsbevegelsens forståelse av rettferdiggjørelsen som dekker meg ved at jeg er «i» Kristus, og videre forståelsen av den iboende rettferdighet ved at Kristus bor «i» meg.

Det at Kristus bor «i» meg gjør at når jeg sendes «til» verden, er jeg «av» ham både fordi han er «i» meg og fordi jeg er sendt «av» ham. En slik forståelse bekreftes av det neste leddet i bønnen:

Hellige dem i sannheten, ditt ord er sannhet.
Joh 17:17

Det er denne sannheten Jesus har forkynt og undervist. Den finnes i ordet, men for at jeg skal kunne gripe sannheten i det, trenger jeg hjelp av Den hellige ånd helliger eller «renser meg» i sannheten. Ordet står under angrep i vår tid. Dersom vi hele tiden stiller spørsmål ved ordets autoritet, blir vi i beste fall stående igjen med en religion med noen fine etiske idealer, men det blir vanskelig å spore åndelig liv selv om atferden kan likne. Dersom jeg ikke kan legitimere min opplevelse av livet i Kristus i ordet, blir jeg ikke noe annet enn en åndelig svermer. Men for meg bekrefter ordet den erfaringen jeg har av Kristus, fordi det var ordet som førte meg inn i den.

Dagens ‘manna’:

Guds ord er sannhet!

-----------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Spiraleffekten

Den hermeneutiske sirkel eller spiral, handler om tolkning av en tekst eller en situasjon ut fra tidligere erfaring – som gjerne kalles ”forforståelse”. Jeg har tidligere skrevet om min fascinasjon over den deduktive metode Sherlock Holmes* bruker i sitt ”yrke”. Den oppdiktede detektiven bruker all sin kunnskap og erfaring til å danne seg et bilde av en person eller situasjon. Når han presenterer resultatet for sine tilhørere blir de forbløffet, mens for Holmes selv er det ”elementært”. Og det er fordi han har jobbet mye med sin forforståelse.

Etter at Jesus har bedt folkemengden om å kutte ut murringen, utfordret han deres forforståelse:

Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: Alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Far og lærer av ham, kommer til meg.
Joh 6:44-45

Hadde de vært tilstrekkelig opplært av Gud gjennom å høre på ham og lære av ham, hadde de kommet til Jesus. Fordi det de hadde lært, ville gjort at de hadde kjent ham igjen i Jesus. Det er her den hermeneutiske sirkelen eller spiralen virkelig kommer til sin rett. Dersom de hadde møtt Jesus med et åpent sinn på grunnlag av den for-forståelse som de hadde, ville Jesus gitt dem større innsikt i hvem Gud er. Dette ville igjen føre til enda mer interesse for Jesus, og videre til enda mer kjennskap til Gud.

All åndelig utvikling bygger på dette prinsippet. Far fører meg til Kristus. Når jeg kommer til Kristus, åpenbarer han for meg hvem Far er slik at jeg kommer nærmere Far. Så sendes jeg tilbake for å lære mer av Jesus osv – spiraleffekten er i gang.
 
Dagens ’manna’:

Jeg trenger mer åndelig spiraleffekt

------------------------------------------
* Se: Deduksjon

Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Den anonyme nummer to

Vi er oss selv nærmest, og det er oftest en positiv egenskap. Hvis jeg ikke er nær meg selv – eller tilstede i eget liv, vil heller ikke andre oppleve at jeg kan være tilstede for dem. Men det er stor forskjell på å ”være seg selv” og å ”være seg selv nok”.

I går reflekterte jeg over den første Jesus-samtalen som gjengis i Johannes-evangeliet. Selv om den inneholder elementer og begrep som peker både tilbake og framover, virker det ikke som om den ved første øyekast formidler noe av ekstrem viktighet. Hvorfor var den da viktig?

Jeg tror det dreier seg om ”den anonyme nummer to”. Mens Andreas identifiseres, blir den andre disippelen ”navnløs”. Det er sannsynlig at det er han som fortsetter å være ”den andre disippelen” eller ”han som Jesus hadde kjær” (f. eks. Joh 20:2). Mellom linjene kommer det fra hvem det er, men det viktige er at: Det er denne disippelen som vitner om alt dette og som har skrevet dette, og vi vet at hans vitneutsagn er sant. Joh 21:24
 
Selvfølgelig var det viktig for Johannes å formidle sitt første inntrykk av Jesus. Og mye tyder på at Jesu enkle invitasjon ”Kom og se!” har fungert som en motivasjon for det han selv formidlet gjennom sitt liv og budskap.

Dagens ’manna’:

Det er viktig å formidle det som er selvopplevd

---------------------------------
Denne refleksjonen er en del av et Dypdykk i Johannes

Hva gir deg et ”kick”?

Noen får et ”kick” av musikk – andre må dyrke ekstremsport for å få et realt adrenalinkick. For noen er ”Kicket” blitt et mål uavhengig av hva som framkaller det.

En åndelig opplevelse kan gi en form for ”kick” – og det fikk Elisabet oppleve på en heller spesiell måte:

”…For da din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd…
Luk 1:39–45

Det er Maria som ble møtt med denne hilsen da hun kom på besøk til Elisabet. Barnet Elisabet bar var han som senere skulle bli døperen Johannes. Det står at Elisabet ble fylt av Den hellig ånd, og det forbauser meg ikke at et nesten ferdig utviklet foster reagerer fysisk på Åndens nærvær.

Egentlig er jeg mer overrasket over at ikke mange flere får fysiske utslag når Den hellige ånd kommer nær. Han er både en kraft og en som herliggjør Jesus – det blir ”kick” av sånn!

Folkefest

Folkefest er ”in”.

Skjønt slik har det alltid vært:
”Gi folk brød og sirkus* så holder de seg i ro” hevdet Roms keisere.

Kommunistene forsto dette og utnyttet det.

Det gjorde også Kim Jong-il da han feiret sin 70-årsdag for ei drøy uke siden. Nord-koreanerne fikk i hvert fall en fest selv om det som vanlig var smått med brød.

I Norge har vi brød i overflod og vi folkefester som aldri før. Folk ”i gata” virker nesten ekstatiske over et i global målestokk beskjedent arrangement som finner sted her i nærheten mens dette skrives. Men det skulle bare mangle. Festen koster 1,8 milliarder kroner.

Dette er ikke et innlegg mot folkefester. Men hva om alt slikt bare ”døyver” lengselen etter Gud (?). Festen i Guds nærhet er så fullstendig annerledes:

Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans
Åp 1:12–20

Folkefest forbindes med liv. Det gjør Gudsfesten også. Men i og med at den festen har en tidløs dimensjon + at festen innebærer et møte med den hellige, er reaksjonen å falle ned som død faktisk forståelig. Det skjedde med Paulus, med Peter, Jakob og Johannes, med Josva og Daniel og mange flere.

Jeg har opplevd det selv. Ingen folkefester kommer opp imot disse opplevelsene. Wirkolas hopp, Brås stav, Dæhli som går baklengs over mål eller Bjørgen som innfrir – jo det er greit nok, og jeg er sikker på at Vårherre smiler med. Men jeg vil ha med meg Gudsfesten også. Den koster ikke 1,8 milliarder – den koster alt og gir alt!

* lat. panem et circenses - egentlig brød og folkeforlystelser

De sterke opplevelsene

I et rikt land der de fleste har alt de trenger, er det blitt vanlig å gi ”opplevelser” i gave. Det kan være en billett til en begivenhet, en spa-behandling, en reise eller et gavekort til et måltid på en bedre restaurant.

Når det snakkes om fattig-Norge, er det ofte fokus på at de fattige barna står uten mulighet til å delta i sosiale aktiviteter som koster penger enten det er idrettslag, kulturskoler, venners bursdagsselskap eller en ferie. En av mine medarbeidere har akkurat fått gehør for en kulturskole som skal være åpen for alle. Opplevelser er viktige.

Åndelige opplevelser har gjort livet mitt rikt. Ofte handler det om å være våken for å se dem. Andre ganger kan de være så sterke at det ikke er vanskelig å assosiere seg med Johannes:

Da jeg så ham, falt jeg som død ned for føttene hans. Men han la sin høyre hånd på meg og sa:
«Frykt ikke!»
Åp 1:17–20

Når jeg leser Åpenbaringsboken er det lett å forstå at det må ha vært en sterk opplevelse - ja, med dagen ordbruk en ”ekstrem” opplevelse.
En vandring i Herrens nærvær er en vandring i stadig forventning – ikke bare til at han skal berøre meg, men også andre gjennom meg.

Hvis ingen får i fella

…men passer seg for den, skal alle sammen glede seg i hellighet igjen!

Det er farer forbundet med hellighetsforkynnelse. Det er lett å havne i grøfta på den ene eller den andre siden. I dag har jeg et sitat fra Chick Yuill som selv har skrevet mye om emnet. Han tar et oppgjør med et for sterkt fokus på opplevelsesaspektet – i hovedsak er han bekymret for forkynnelsen av éngangsopplevelsen, i motsetning til at det følger mange slike opplevelser med når jeg er en Jesu etterfølger. Han skriver fra sin egen erfaring:

For det første, vektleggingen av hellighet som en erfaring som må mottas i tro førte nesten uunngåelig til en følelse av at det var selve opplevelsen som måtte bevares. Dette førte i sin tur til en unødig konsentrasjon om indre, åndelige følelser snarere enn et fokus på en stadig åndelig vekst.
For det andre var det en tendens til at ”hellighet” med tiden ble degenerert til en forståelse som liknet en form for loviskhet: Hellig liv ble uttrykt først og fremst i avholdenhet fra "verdslige fornøyelser" som for eksempel dans, kino, alkohol og tobakk. Skriftgrunnlaget man benyttet seg av var stort sett hentet fra brevene - som støttet teologien om "den andre velsignelse" – framfor å benytte tekster som omhandlet Jesu lære og liv. Ofte var det lite forkynnelse om hva det egentlig betyr å være en etterfølger av Jesus.*

Kanskje mange sitter igjen med slike tanker - da er det viktig å oppdage at man ikke er alene!

* Chick Yuill: ”A Terrible Beauty- The Fierce Splendour of Gospel and Grace” Authentic Media 2008 – s. 30

Hellighet og Ole Brumm

Når det er snakk om hellighet som opplevelse eller prosess har jeg en ”Ole Brummholdning”:

"Ja takk! Begge deler!"

Et ensidig fokus på prosess kan fort føre til at hellighet blir er ”personlig slit”, mens grøfta på den motsatte siden er at det blir et jag etter ”overveldende følelser” i stedet for at opplevelsene blir en naturlig del av prosessen i det hellige livet.

Da Brengle så tilbake på sin første ”hellighetsopplevelse” skrev han:

«Jeg har aldri tvilt på realiteten i den erfaring jeg opplevde den gang. Jeg har av og til undres på om jeg ikke hadde mistet den, men har likevel aldri tvilt på selve erfaringen mer enn jeg kunne tvile på at jeg hadde sett min mor eller sett solen stå opp. Til tider trakk Gud tilbake noe av de overveldende følelser. Jeg levde i en herlighetens lysglans i ukevis, men den svant litt etter litt.
Gud lærte meg da at jeg måtte holde meg på jorden og ikke stadig fare opp på vinger. Han viste meg at jeg måtte lære å stole på ham og ha tillit til hans uforanderlige trofasthet og kjærlighet, hva jeg enn følte eller ikke følte.» *

At åndelige sannheter bekreftes av en personlig opplevelse er viktig, men det er tragisk dersom en forvandlende opplevelse jeg engang hadde skulle trekkes i tvil på grunn av en labil psyke, depresjoner eller et følelsesliv på sparebluss.

Fariseerne betraktet Jesus som en synder fordi han var et menneske. De konfronterte den blindfødte med hans relasjon til Jesus, og jeg elsker hans respons:

«Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»
Joh 9:25

Det jeg har tatt imot i tro og opplevd som sant – det vet jeg. Og det kan ingen ta fra meg uansett dagsform. Jeg er hellig på grunn av det Jesus har gjort for meg i dag også!

* ”På høyere grunn” - Salvata kr. forlag s. 27